Stemmer det at narsissisten blir verre med alderen? Og hva med psykopaten?

Narsissister er sårbare, dramatiske og desperate mennesker.

Desperasjonen ligger i alle forsvarsmekanismene de har opprettet for å unngå opplevelsen av skam.

Sårbarheten ligger i frykten for at noen skal trenge gjennom forsvarsmekanismene. Her ligger narsissistens aggressive “angrip før jeg selv blir angrepet” tilbøyelighet.

Tilbøyeligheten til drama ligger både i deres manipulasjoner for å få narsissistisk forsyning ved å spille mennesker opp mot hverandre, men også når forsvarsmekanismene kommer til uttrykk, for eksempel via projeksjon, fornektelse, narsissistisk raseri, bitterhet, forakt og offermentalitet (fordi alle andre er urettferdige mot dem).

Mye av dette er ubevisst hos narsissisten.

Narsissisten flyter på fysisk attraktivitet og karisma. De har ingenting annet å tilby.

Etterhvert som de blir eldre, så svinner den fysiske attraktiviteten. Mange blir også innhentet av fortiden – overgrep de har begått gjennom livet kommer for dagen og blir fortalt av ofrene. Mennesker unngår dem. Eldre narsissister må ofte flytte fordi de blir ignorert og avvist på deres gamle hjemsted.

De blir rett og slett forlatt, og kan kun klore seg fast til mennesker som fortsatt er bundet til dem; eventuelle partnere og barn de fortsatt har kontakt med, og naive flygende aper som ennå ikke har forstått tegninga eller klart å frigjøre seg.

Etterhvert som nettverket svinner, så øker presset på de få menneskene narsissisten har igjen, fordi det nå er færre mennesker å suge narsissistisk forsyning fra. Det er nå narsissisten risikerer at de siste nærstående forlater dem. Disse er imidlertid ofte så manipulert og ødelagt at narsissisten klarer å holde dem fast livet ut.

Med alderen blir narsissisten tiltakende bitter av å bli forlatt og ignorert, i stedet for å bli beundret og hjulpet (som de mener de fortjener). De blir ofte overlatt til seg selv, samtidig som kroppen skranter og de får problemer med å utføre praktiske oppgaver. De klarer nok fortsatt å tiltrekke seg noen naive hjelpere, men på en desperat og sørgelig måte.

Men det er ikke slik at evnen til refleksjon øker med alderen. Det er ikke slik at det plutselig går et lys opp for dem, hvor de forstår all uretten de selv har begått, og forsøker å bøte på den. De vil dø, fortsatt overbevist om at de gjorde rett, og alle andre gjorde feil.

Men hva med psykopaten?

En påstand som jeg hører, og også selv har observert og refererer til, er at psykopaten utvikler seg motsatt av narsissisten og blir mildere med alderen. Stemmer dette?

Ja, mener jeg. Jeg vil forsvare denne påstanden.

Grunnen er at psykopaten allerede i utgangspunktet er en roligere og mindre dramatisk person enn narsissisten. Det betyr overhodet ikke at de er bedre mennesker. Tvert imot, psykopaten er enda mer grandios. De opplever seg selv så suverene og overlegne andre mennesker, at ingen truer dem. Derfor blir de ikke like lett provoserte som narsissisten. Psykopaten frykter ikke skam, slik narsissisten ubevisst gjør, for psykopaten er skamløs – i ordets rette betydning. Psykopaten er kaldere og mer kalkulert, og plotter derfor ofte langt mer avanserte overgrep enn narsissisten er i stand til.

Som en digresjon så har jeg lyst til å sitere den beste litterære beskrivelsen av en psykopats kalkulerte kjølighet som jeg kjenner til.

“No one would have believed in the last years of the nineteenth century that this world was being watched keenly and closely by intelligences greater than man’s and yet as mortal as his own; that as men busied themselves about their various concerns they were scrutinised and studied, perhaps almost as narrowly as a man with a microscope might scrutinise the transient creatures that swarm and multiply in a drop of water. With infinite complacency men went to and fro over this globe about their little affairs, serene in their assurance of their empire over matter. It is possible that the infusoria under the microscope do the same. No one gave a thought to the older worlds of space as sources of human danger, or thought of them only to dismiss the idea of life upon them as impossible or improbable. It is curious to recall some of the mental habits of those departed days. At most terrestrial men fancied there might be other men upon Mars, perhaps inferior to themselves and ready to welcome a missionary enterprise. Yet across the gulf of space, minds that are to our minds as ours are to those of the beasts that perish, intellects vast and cool and unsympathetic, regarded this earth with envious eyes, and slowly and surely drew their plans against us. And early in the twentieth century came the great disillusionment”.

En litt tung tekst på engelsk. Men det er fordi den ble skrevet i 1897, av H. G. Wells, som en del av hans science-fiction roman “The war of the worlds”. Den handler faktisk om romvesener! Men det er samtidig en perfekt beskrivelse av den kalkulerte psykopaten. Om Wells bevisst beskrev psykopaten til fingerspissene, og deretter projiserte trekkene over på de ondskapsfulle romvesenene, er uvisst. Analogien med romvesener er forøvrig ikke så fjern, for psykopater er definitivt en annen rase, om ikke en annen art. De går blant oss. Ligner på oss. Snakker som oss. Kler seg som oss. Men de er rovdyr forkledt som mennesker.

Men med alderen så synes psykopaten å miste sin psykopatiske energi, sin evne og sin lyst til å kalkulere sabotasjeaksjoner. Objekter som har levd tett på aldrende psykopater, forteller at psykopaten synes å bli enklere å leve med, mer samarbeidsvillig, og objektet går ikke lenger på eggeskall på samme måte som før.

Det er nok noe i dette.

Men igjen. Det er ikke fordi psykopaten plutselig er blitt en angrende og godhjertet person. Det handler ikke om ny innsikt eller en ydmyk “oppvåkning”. Psykopatien ligger der fortsatt, rett under overflaten, og vil komme til syne hvis psykopaten blir utfordret, for eksempel på makt.

Under denne teksten så vil jeg legge ut en video om dette emnet. Men det er ikke en tilfeldig video jeg har valgt. Jeg legger den ut med en betenkelighet.

Det florerer med youtube videoer om psykopati og narsissisme. Dette har eksplodert de siste ti årene. I utgangspunktet er det svært positivt at bevisstheten sprer seg. Men man må også være på vakt. Det finnes kanaler laget av mennesker som selv ble avslørt å være narsissister, og som nå er fjernet fra youtube. Det finnes også videoer som egentlig handler om normale (men vanskelige) mennesker, og hvor skaperen ikke synes å ha forstått dybden i narsissisme eller psykopati. Dette er en felle som er meget lett å gå i, fordi hjernen hele tiden ønsker å tolke den psykopatiske adferden på normalt og rasjonelt vis. Dette merker jeg også på meg selv.

Videoen jeg legger ut er muligens et eksempel på sistnevnte.

Videoen beskriver mange narsissistiske trekk korrekt, men kommer også med tvilsomme påstander. For eksempel denne;

“In addition, narcissists may regret acting in a way that pushes away the few individuals they care about, if they act on their need for revenge”. 

Det er normale mennesker som gjør dette.

Å være normal betyr ikke nødvendigvis at man er en god person. Det betyr kun at man ikke har en forstyrrelse eller sinnssykdom.

Hvis man bryr seg om noen, også selv om det kun gjelder en håndfull personer i løpet av et helt livsløp, så er man ingen narsissist. Normale mennesker kan være sololøpere, eremitter, eller bry seg mer om ting og maskineri enn om mennesker.

En narsissist vil heller aldri angre på å ha “støtt mennesker fra seg”. For det første vil de aldri erkjenne at det var de som støtte noen bort. Og da kan de heller aldri angre på egne ugjerninger.

Man trenger heller ikke være narsissist for å være en hevngjerrig person.

Mange er drittsekker som unge, men blir mer ydmyke med alderen. De er ikke narsissister.

Videoen har ellers mange viktige poenger. Se og bedøm selv.

 

 

Seks typer Love bombing

Dagens tekst kan leses som en fortsettelse av forrige tekst:

 

Ingen bor i Disneyland, for Disneyland er ikke virkelig

De fleste forbinder love bombing med å bli dyrket og beundret. Det er forsåvidt riktig. Samtidig kjenner mange seg ikke igjen i denne formen for love bombing, for det var ikke slik de ble “fanget”. Det kan oppstå skamfølelse av at de aldri ble kurtisert og dyrket, men likevel bet på. Det kan også oppstå misunnelse mot de som var så “heldige” å bli ordentlig love bombet, selv om man forstår at det var manipulativt og falskt. Til sist så kan det så tvil i objektet; “ble jeg egentlig love bombet? Kanskje var jeg ikke utsatt for en p/n?”.

Til det så kan jeg svare at den overkurtiserende love bombingen er kun en av flere måter å love bombes på.

I videoen nederst i denne saken så forteller Dr. Ramani om fire forskjellige former for love bombing. De fire måtene representerer fire forskjellige typer p/n, som alle love bomber forskjellig, og faktisk også fire forskjellige typer objekter! Så følg med. Kanskje kjenner du igjen både din p/n og deg selv. I så fall vil enda flere brikker falle på plass i mysteriet som er den psykopatiske relasjonen. Her oppsummerer jeg de fire formene Dr. Ramani snakker om.

  1. Grandios love bombing.

Dette er den klassiske love bombingen som vi kjenner til, med overdreven kurtisering, sjarme, komplimenter og spandabel pengebruk. Dr. Ramani trekker fram filmen “Pretty woman” som en klassisk grandios love bombing. Pretty woman er jo en romantisk komedie og har lite med psykopati å gjøre. Men den viser på en ypperlig måte hvordan enkelte objekter opplevde idealiseringsfasen. Et mer relevant eksempel er “The Tinder swindler”, der den ekte psykopaten brukte penger han hadde svindlet fra tidligere objekter, til å utsette nye objekter for grandios love bombing.

Grandios love bombing utføres av nettopp den grandiose psykopaten og narsissisten. Alle psykopater er grandiose, men hos den grandiose psykopaten er det et ekstra fremtredende trekk. Den grandiose psykopaten har meget høye tanker om seg selv, og mener de har rett til den dyreste servicen, de beste reisene, de flotteste bilene og den vakreste partneren, uten at deres egen attraktivitet, personlige egenskaper eller økonomisk inntjening skulle tilsi at de fortjener dette.

Hva den grandiose psykopaten gjør når hen love bomber objektet, er å invitere objektet inn i sin fantasi. Det er egentlig ikke objektet psykopaten kurtiserer, men seg selv. Objektet er kun en utsmykning den grandiose psykopaten mener hen fortjener. Objektet blir så henrevet at beundringen projiseres tilbake på psykopaten, og underbygger psykopatens grandiositet.

Objektet som lettest faller for en grandios love bombing, er typisk de som drømmer om Disneyland, som beskrevet i forrige tekst.

2. Spirituell love bombing.

Den spirituelle psykopaten er kanskje yoga-instruktøren eller den religiøse guruen. Den velgjørende psykopaten, som kanskje vier mye tid til veldedig arbeid, som jobber i kirkens bymisjon og er dypt engasjert i byens hjemløse, som drar til Brasil for å redde regnskogen eller utrydningstruede dyrearter. Kanskje meget aktiv i Greenpeace eller Amnesty. Eller de lever i et slags spirituelt kollektiv på et isolert sted, hvor “peace and love” er det eneste man trenger for å leve.

Psykopatien er meget subtil og viser seg på snikende vis, ved at denne personen kanskje ikke er så empatisk som man får inntrykk av ved første øyekast. En slik psykopat vil ha et enormt narsissistisk harem, hvor objektet snart oppdager at hen må dele psykopaten med flere andre objekter.

Love bombing av en slik p/n er ikke grandios. Love bombingen skjer ved at objektet blir bergtatt av å bli viet oppmerksomhet av tilsynelatende en så fantastisk person som bare utstråler god energi og varme, nærmest en liten gud.

Hvem er objektet som faller for en slik psykopat? Antakelig et søkende objekt som selv er åndelig anlagt. Som leter etter svar på eksistensielle spørsmål og har mangel på menneskelig varme som kjernesår. Kanskje mangler objektet også fellesskapsfølelse, og drømmer om å være en del av en større gruppe hvor man tar vare på hverandre, lik den “familien” som den spirituelle psykopaten tilhører. Typisk er at psykopaten krever at objektet må bryte båndene til egen familie for å være en del av gruppen (isolering av objektet).

Men dette blir spekulasjoner, for jeg må innrømme at selv om jeg personlig også er meget søkende etter eksistensielle svar, så ville jeg aldri falt for en slik psykopat. Jeg ville nok snarere, ihvertfall tidligere, falt for den grandiose psykopaten.

3. Betryggende love bombing.

Utføres av den selvhøytidelige/selvrettferdige psykopaten. Den selvhøytidelige psykopaten er fastlåst, fordømmende, belærende, foraktfull, distansert, meget gjerrig og moraliserende. Denne psykopaten elsker å ha rett, og du vil hele tiden høre “hva var det jeg sa”. Du får aldri reell støtte av en slik psykopat. Alle dine ulykker og uhell vil tilskrives feil valg du selv har tatt. Ikke særlig sjarmerende, eller hva? Det stemmer. Denne psykopaten er blant de minst sjarmerende psykopatene.

Så hvordan kan en slik uspiselig psykopat love bombe?

Vel, det handler mer om hva de er enn hva de gjør. Den selvhøytidelige psykopaten vil være meget prinsippfast, korrekt, pliktoppfyllende og punktlig. De vil møte opp til avtalt tid, hente deg på flyplassen (hvis de sier de skal gjøre det), ha styr på økonomien og i det hele tatt virke voksne, modne og med alt på stell.

Dette vil virke meget forlokkende på objekter som har levd i kaos, og som kanskje er søkende etter en lederskikkelse som partner. En som tar vare på dem og forteller dem hva de skal gjøre.

For objekter som har hatt upålitelige partnere som kanskje var utro eller hadde lav moral, så vil den selvhøytidelige psykopaten med deres høye moral fremstå som en “trygg havn”. For slike objekter så vil den selvhøytidelige psykopatens “ryddighet” virke forførende.

Senere så blir det selvsagt tydelig at psykopatens høye moral kun gjelder alle andre, og ikke dem selv. Objektet vil også snart oppleve at de aldri klarer å leve opp til den selvhøytidelige psykopatens høye standard. De vil snart føle seg meget små og utilstrekkelige.

4. Resultatorientert love bombing.

Denne type love bombing utføres av hva Dr. Ramani kaller den “uaktsomme” psykopaten og narsissisten. Den uaktsomme psykopaten er meget uinteressert. De bryr seg aldri om objektets behov (det gjør ingen psykopater, men den uaktsomme psykopaten later aldri som om de gjør det). Hen er uromantisk og distansert. Tar sjelden eller aldri selv initiativ til hyggelig samvær. Bedriver ofte ghosting og blir taus og fraværende i lange perioder. Alle psykopater fremstiller seg selv som “premier”, men hos den uaktsomme psykopaten så er trekket spesielt fremtredende. Her må objektet virkelig jobbe hardt for å få deres oppmerksomhet.

Og nettopp her ligger love bombingen fra en slik psykopat. Den handler verken om hvem de er eller hva de gjør, men hva de ikke gjør.

Denne psykopaten vil tiltrekke seg objekter som er vant til å bli ignorert og avvist, og som gjerne gjør alt arbeidet i relasjonen. De er vant til en betinget kjærlighet, altså å være meget snill og hardtarbeidende for å få godkjennelse og klapp på skulderen. Dette stammer som regel fra oppveksten. Disse objektene vil ofte føle seg verdiløse uten å jobbe hardt for å få noen smuler. Deretter henger objektet seg fast i relasjonen for harde livet, fordi de har investert så mye og jobbet så hardt for å få det til å fungere.

Med andre ord ikke spesielt sunne objekter. Den gode nyheten er at dette er innlærte mønstre som også kan avlæres.

I tillegg til Dr. Ramanis fire former for love bombing, så vil jeg tilføye to typer som jeg selv har observert.

5. Intellektuell love bombing.

Utføres av den “snakkende” psykopaten, som umiddelbart viser deg tillit og forteller om seg selv og sitt liv. Forteller, forteller og forteller. Hen viser også tidvis interesse for objektet – nok til at objektet opplever samtalene som gjensidig interesse og givende. Denne typen psykopat fremstår verken som grandios, uaktsom eller spirituell, men tvert imot som jordnært sjarmerende, intelligent og fornuftig.

Love bombingen skjer ved at objektet blir sjarmert og betatt av den umiddelbare tilliten – og at psykopaten er så åpen og så gjerne inkluderer objektet i sin tankeverden. Det får objektet til å føle seg spesiell og utvalgt, ikke på den grandiose kurtiserende måten, men på intellektuelt nivå. Det er også først og fremst på intellektuelt nivå tilknytningen skjer, og ikke på emosjonelt eller seksuelt nivå – selv om dette kan komme på et senere tidspunkt.

Senere oppdager objektet at alle timene med samtaler ikke synes å ha påvirket psykopaten slik det burde. Det er ikke normalt å dele så mye uten å bli tilknyttet. Relasjonen synes ikke å avansere til neste nivå. Psykopaten oppleves som flyktig og overfladisk. Objektet lurer på om hen ikke har gitt psykopaten den feedbacken som de burde. Kanskje begynner objektet å sende meldinger for å forklare seg bedre, i frykt for at noe skulle blitt feiltolket eller at objektet ikke har vært støttende nok. Disse meldingene vil bære preg av beklagelser og usikkerhet; “jeg mente det ikke slik eller slik altså….. jeg uttrykte meg nok litt dumt der….. jeg har tenkt på det du sa og vil gi deg helt rett!”. Men desperasjonen synes å gjøre alt verre, og og den snakkende psykopaten er fraværende i stadig lengre perioder.

Jeg vil tro at objekter som er tilbøyelige til å falle for denne typen psykopat er svært ressurssterke og intelligente, som ser gjennom den grandiose love bombingen, og som aldri hadde giddet den resultatorienterte love bombingen. De gjennomskuer også den spirituelle psykopaten, og den betryggende selvhøytidelige psykopaten trenger de ikke. Der alle disse faller gjennom, så stimulerer den snakkende psykopaten deres intellekt.

6. Intensiv love bombing.

Utføres av flere typer psykopater (ikke den uaktsomme) men kjennetegnes av at kurtisering og dyrking er fraværende. I stedet fremstår psykopaten som litt stakkarslig, ensom og/eller søkende. Senere kommer det frem at psykopaten verken er stakkarslig eller søkende, men svært selvsikker og arrogant. Men da er det for sent, objektet har allerede blitt hektet til en djevel i forkledning.

Love bombingen består av intensiteten i seg selv. Når noen viser så massiv interesse, så oppleves det svært flatterende. Kanskje ikke i begynnelsen, men objektet blir raskt vant til – og avhengig av – oppmerksomheten. Disse psykopatene har en tendens til først å fremstå som uattraktive, kanskje til og med frastøtende, men i objektets indre transformeres de til å bli den mest sexy personen i verden. Når den intense oppmerksomheten brått slutter så oppstår derfor uttalte abstinenssymptomer. Objekter som er blitt intensivt love bombet, sitter kanskje igjen med den vanskeligste “avrusingen”.

Hvilke objekter faller for den intensive, men usjarmerende, love bombingen?

Svært empatiske objekter, som gjerne vil omfavne alle. Disse objektene “synes synd på” alle sosiale avvik og vil gjerne inkludere dem. Også ensomme objekter som har mangel på oppmerksomhet som kjernesår vil ofte falle for denne type love bombing.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

Ingen bor i Disneyland, for Disneyland er ikke virkelig

I dag ønsker jeg å snakke om idealiseringsfasen.

Først en ultrakort repetisjon. Et klassisk (men meget generalisert) mønster hos både psykopater og narsissister er:

Idealisering

Devaluering

Forkasting

Denne syklusen går på repeat. De gjør det med hvert eneste primærobjekt, og også mange sekundærobjekter. Og det gjelder ikke kun partnere, men også venner og slektninger. De kan også gjøre det flere ganger med samme objekt.

Idealiseringsfasen er muligens den farligste og mest manipulative fasen. Det er her løgnen festes.

Og hva er løgnen? Den er at du er verdens mest perfekte skapning.

For la oss innse det. Det er 8 milliarder mennesker i verden. Og vi er neppe den mest perfekte av dem. Ikke engang i nærheten.

Det er en trist erkjennelse, men også en frigjørende erkjennelse. Virkelighet er alltid mer frigjørende enn fantasi.

P/n lever i en fantasi. Hva de gjør i idealiseringsfasen, er å invitere deg til å delta i deres fantasi. Og du takker ja, du vil gjerne delta i deres fantasi, for det er et fantastisk sted å være. Men det sier seg selv, at de ikke vil gå bra i lengden. For virkeligheten vil før eller siden alltid innhente normale mennesker. Så der p/n fortsetter å leve i fantasien, så blir du etterhvert tvunget til å forholde deg til virkeligheten. Og det er her problemene i relasjonen starter.

Eksempler på der din virkelighet kolliderer med psykopatens fantasier er:

  • Økonomi. Dere kan ikke kjøpe alt p/n mener han/hun fortjener, for det samsvarer ikke med hva dere tjener.
  • Hukommelse. P/n husker hendelser slik han/hun ønsker de skjedde. Du derimot, husker dem slik de faktisk skjedde. Men tåkelegging slører din hukommelse. Du blir påvirket av psykopatens fantasier om hva som ble sagt og gjort.
  • Husk at fantasier ikke er det samme som psykoser. Det er ingenting i veien med psykopatens hukommelse. Når det kommer til ting du sa eller gjorde feil, så husker de plutselig lynskarpt hva som skjedde. Derfor er psykopati ingen sinnslidelse, men en forstyrrelse.

Den grandiose idealiseringen innebærer at objektet plasseres på en pidestall og dyrkes. Den appellerer til våre drømmer om å bli beundret, kurtisert, føle oss viktige, og la oss innrømme det; å kunne dominere noen – at noen føyer våre minste vink, det være seg å bygge opp vårt ego eller gjøre praktiske oppgaver for oss, beskytte oss og kanskje også betale våre regninger.

Har du næret slike drømmer? Ikke skam deg. Det er helt naturlig å drømme om dette.

Men det er også viktig å være klar over at det kun er en drøm, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Problemet er at p/n overbeviste oss om at det ikke trenger å være en drøm. Det kan bli virkelighet! Og vi lot oss bedra.

Kurtiseringen p/n beæret oss med, opplevdes som hentet ut av en film. Romantiske filmer som næret våre fantasier, som trøstet oss når vi i tålmodig ensomhet ventet på en…. ja, nesten hvem som helst.

Vi kunne derfor knapt tro det var sant da ikke hvermansen dukket opp og viste interesse for oss, men en ridder på hvit hest!

Men så skjedde det uunngåelige, og virkeligheten slo oss over ende. Nå vet vi at når noe er for godt til å være sant, så er det fantasi.

Faktum er at hvis du blir idealisert av noen som har kjent deg i to dager, så vet du at det er falskt. Ingen kjenner deg etter to dager, for da har de kun sett bruddstykker av deg. Og kun svært usunne mennesker dyrker noen de ikke kjenner.

Det er for øvrig en grunn til at du opplevde idealiseringsfasen som å leve i en film. Det er nemlig fra film som p/n henter sine idèer. En psykopat har ikke styr på hvordan kjærlighet oppleves, verken av seg selv eller andre. Derfor gjør de som på film! For den litterære og dramatiserte kjærligheten er den eneste de kan forholde seg til. Og derfor overdriver de love bombingen. Dessuten oppdager de at det virker. Objektet lar seg henrive og blir alvorlig hektet, hvis p/n gjør som på film.

Men lar alle seg hekte av en slik grandios love bombing?

Nei. Og det er her vi må gå i oss selv og studere vår egen tilbøyelighet til å tro på fantasier. Det betyr ikke at vi skal slutte å drømme. Mange drømmer er realiserbare. Men ikke denne.

Hvorfor hadde vi et behov for å bygges opp?

Hvorfor trengte vi å føle oss viktige?

Hvorfor var vi ensomme? Og hvorfor trodde vi at man må være to for å leve et godt liv?

Du kan bygge opp deg selv. Da er du ikke avhengig av at andre gjør det for deg.

Ja, du er viktig – for deg selv. Og det mener jeg ikke sarkastisk. Når vi forstår at vi er viktige for oss selv, så beskytter vi oss selv bedre og tar valg som er bra for oss. Det er derfor viktig at du forstår den verdien du har for deg selv, og ivaretar den.

Men å tro at du kan være viktig for andre? Du vil være viktig for en håndfull mennesker. Men de aller fleste vil – ja, la oss holde oss i virkeligheten – driter i deg.

Så, hva er innafor å drømme om, og hva bør du legge fra deg?

Drøm om realiserbare drømmer, om hva du vil gjøre med livet ditt. Det være seg hvor du vil bo og hva du vil jobbe med. Hvor mange penger du vil ha (ja, det er innafor å drømme om rikdom. Det er også mulig å tjene mest mulig). Om steder du vil besøke (også en motivator for å tjene mest mulig), og hvordan du vil være som person. Vil du være glad og sjarmerende? Det lar seg gjøre! Ønsker du deg mange og gode venner? Lar seg også gjøre! Det ligger i din makt å bli den personen du ønsker å være. Og jeg snakker ikke her om maskeskift a la psykopaten.

Hva bør du legge fra deg? Fantasier om å bli reddet. Ingen kommer til å redde deg. Det er lov å tro på høyere makter, men Gud hjelper den som hjelper seg selv. Det samme gjør mennesker. De blir tiltrukket av deg, hvis de ser at du jobber hardt og har god moral og integritet.

Hva mer bør du legge fra deg? Fantasier om å kontrollere andre. Selv om du jobber hardt og har god moral, og tiltrekker deg mennesker, så har du ingen kontroll på hvem du tiltrekker. Du må ta dem som kommer, og kan velge blant disse.

Du bør heller ikke fantasere om å få en djevel tilbake i livet ditt.

Er det noe i veien med å fantasere? Ikke i det hele tatt. Fantasi er nødvendig. Hvordan skulle ellers de gode romanene oppstå? De gode historiene? Teknologiske oppfinnelser stammer også fra det som i utgangspunktet var en fantasi. Men her snakker vi om fantasier som beriker og skaper framdrift. Ikke fantasier som ødelegger livet ditt.

Husk at ingen bor i Disneyland. Der slukkes lysene om kvelden og Tornerose går hjem til virkeligheten.

 

Minner om at bloggen drar på Norgesturne til sommeren. 

Foreløpig er 75% av dere som har meldt interesse, bosatt i Oslo. Det spøker derfor for småstedene. Men det er ikke for sent. Jeg kartlegger interessen frem til ca 15, mai. Deretter beslutter jeg hvor det eventuelt blir foredrag/treff. Ønsker du et foredrag i din nærhet? Skriv til [email protected]

Les ytterligere detaljer her. 

Psykopati og kjærlighet på Norgesturne!

 

Tenk deg godt om før du aksepterer hjelp av en psykopat

Nå er det jo ikke alltid du vet at det er en psykopat som bistår deg. Leserne av bloggen har nå innsikt i hvem de må være påpasselige med, men ellers i samfunnet så er mange fortsatt uvitende.

Til sistnevnte så har jeg to raske tips om hvem du ikke bør be om hjelp.

  • Mennesker som nødig vil hjelpe deg, til tross for at de står deg nær, det være seg venner eller slektninger. De finner enten 1) alltid en unnskyldning for ikke å være tilgjengelige, 2) stiller så mange betingelser for å hjelpe deg, at du føler det er lettere å klare deg selv, eller 3) du har så stor respekt for dem (les: frykt) at du ikke våger å spørre dem om assistanse.
  • Det motsatte: mennesker som så gjerne vil hjelpe at du opplever det som påtrengende.

Det er sistnevnte gruppe man mest sannsynlig vil støte på i en hjelpesituasjon, tatt i betrakting av at den første gruppen gjør seg selv så utilgjengelige.

I sistnevnte gruppe så befinner det seg både mennesker du kjenner godt, og fremmede. Fremmede “hjelpere” kan være nye naboer som er så ivrige med å hjelpe deg med flyttelasset at du nesten føler du har flyttet inn hos dem. Man skal være forsiktig med å stemple fremmede som p/n, men som en hovedregel – for sikkerhetens skyld – så stiller jeg et rødt flagg ved overdreven vennlighet. Mennesker som er så ivrige etter å hjelpe at de nærmest tar flytteeskene ut av hendene dine, vil i ni av ti tilfeller på en eller annen måte kreve en gjenytelse. Dette slår nesten aldri feil. Ofte er det snakk om naboer som ikke er så godt likt av resten av nabolaget, og nå trenger de allierte og vil innynde seg hos nye naboer som ennå ikke kjenner dynamikken i borettslaget/gaten. Det kan også være snakk om trengende mennesker som fremover vil dukke opp daglig på din dør for å prate. Og med “prate” mener jeg lange monologer om hvor synd det er på dem eller om hvor dårlige mennesker de andre naboene er. Det spiller ingen rolle hva de snakker om, for uansett tema så vil det tappe deg for energi. Energi du trenger til andre ting.

Som mange av dere vet så har jeg nylig flyttet selv. Det er derfor ikke tilfeldig at jeg bruker nettopp flytting som et eksempel. Og jeg opplevde i den forbindelse en situasjon. En nabo med hund kom forsiktig opp til meg. Han virket litt sjenert, men smilte sjarmerende. Jeg inviterte ham til å bli med, for jeg var på vei til en åker bak mitt nye hjem for å kaste ball med min egen hund. Jeg syntes det var fint at de to hundene kunne bli kjent, siden vi var naboer og hundene uten tvil kom til å støte på hverandre.

I starten hadde jeg en ping-pong samtale med mannen, slik samtaler med nye bekjentskaper skal være. Man viser interesse for hverandre annenhver gang, og vekselsvis stiller – og svarer på – spørsmål. Men dette varte i maks ti minutter. Deretter startet en eneste lang monolog fra mannen, som snakket både på inn- og utpust. Etter tyve minutter hadde jeg hørt om alle hans skader og hvor høye stillinger han hadde hatt. Etter tredve minutter hadde jeg hørt om hvor forferdelige alle hans ekser var. På det tidspunktet merket jeg at jeg begynte å bli sliten, og for fortsatt å ha energi til mine gjøremål resten av dagen så sa jeg “jeg må gå, jeg venter en telefon” og tok hunden min og gikk inn til meg selv. Jeg var faktisk nødt til å avbryte ham midt i en setning, for han ga meg for harde livet ingen mulighet til å hoppe inn i samtalen på et naturlig sted. På det tidspunktet var jeg blitt moderat irritert, akkurat nok til å være revnende likeglad med hvordan han oppfattet min avvisning.

Hadde jeg latt denne mannen snakke fritt i tredve minutter til, så måtte jeg lagt meg ned på soafen da jeg endelig kom inn til meg selv, og de praktiske gjøremålene jeg hadde planlagt måtte utsettes til en annen dag. Men der er jeg ikke lenger. Jeg lar ikke lenger folk spise av meg på den måten. Jeg er ingen gratis buffet. Og det skal heller ikke du være.

Igjen – dette trenger ikke være p/n, men det spiller ingen rolle. Det er likevel sterke røde flagg.

Men nå skulle dette innlegget handle om hjelp fra en p/n, så tilbake til det.

Gruppe to – den overivrige hjelperen.

Som sagt kan det være snakk om nye bekjentskaper. Men som regel vil det være snakk om mennesker vi allerede kjenner godt, som står oss nær, og som vi allerede mistenker er dysfunksjonelle. I tillegg har de mest sannsynlig tidligere hjulpet oss, og arbeidet inn en dynamikk hvor vi har latt dem dominere oss.

Hva kjennetegner hjelp fra en p/n?

  • Den er invaderende. Du har som regel ikke bedt om den. En p/n vil overta prosjektet (hva nå enn det er – fyll inn det som passer) under påskudd av å hjelpe deg. I tilfeller hvor du er i ferd med å flytte, så vil p/n ganske snart kjenne ditt nye hjem bedre enn du gjør. Du vil oppleve det som om det er ham eller henne som har flyttet inn, og du bistår dem.
  • La oss bli stående litt i opplevelsen av at p/n kjenner ditt nye hjem bedre enn du gjør. Du har kanskje gledet deg til å bli kjent med ditt hjem i ro og mak, men nå får du følelsen av at du må skynde deg, for å komme p/n i forkjøpet. Du synes det er pinlig hver gang p/n kommer inn og forteller deg “visste du at du har minst fem fuglehus på eiendommen? Visste du at det ene er falt ned?”, og du beklemt må svare “nei, det visste jeg ikke”. Eller hva med denne; p/n: “vet du egentlig hvor stor eiendommen din er?”. Du: “jeg har ikke finstudert oppmålingen, jeg tror eiendommen går bort til trærne der”. P/n: “nei, den går enda lenger. Jeg har ringt til kommunen, og jeg har snakket med naboen”. Du får en fornemmelse av at dette ikke er et velment ønske om å opplyse deg, men en konkurranse.
  • Du oppdager at hjelperen ikke gjør ting slik du ber om. Bildet blir ikke plassert på soverommet slik du ba om, men i stuen. Gressklipperen blir ikke ladet i uthuset, men i entreen. En p/n kan til og med finne på å male veggen i en annen farge enn du har instruert. En p/n vil konsekvent gå mot dine instrukser. Fordi de hjelper ikke for å være til hjelp, de hjelper for å kontrollere. De vil heller aldri gjøre slik du ba om hundre prosent, fordi de tolker det som å følge ordre. Og det er de i egne øyne for viktige til å gjøre – og du er for uviktig. Ofte orker du ikke å ta konfrontasjonen, selv om du innerst inne vet at du har grunn nok til å kaste vedkommende ut av huset. I stedet ser du mellom fingrene og tenker kanskje “jeg får bare male over selv, i den fargen jeg vil ha”. Og ofte våger du ikke å gjøre dette heller, fordi du vet du vil måtte avlevere en forklaring på et senere tidspunkt; “nå, så du likte ikke fargen jeg malte? Hva var galt med den og mitt arbeid?”. Så du lar fargen bli stående.

Det er ikke tilfeldig at p/n “hjelper” på denne måten. Det ligger mye manipulasjon og devaluering bak. Men først og fremst så er det bare slik p/n er. Det er noe du må regne med kommer til å skje hvis du aksepterer hjelp fra en p/n venn, forelder, sønn eller datter.

Så hva kan du gjøre? Du kan selvfølgelig avtakke hjelpen. Men hvis du gjør det, så forbered deg på kamp. Ja, du leste riktig. Med en p/n så må man faktisk argumentere – og unnskylde – for hvorfor man ikke trenger hjelp! Hvis en p/n har bestemt seg for å involvere seg, under dekke av “hjelp”, så er det vanskelig å bli kvitt dem.

Men du kan også kjøre på og utnytte dem så mye du kan. Og uten dårlig samvittighet. Det følger tross alt mye jobb med å flytte, og en p/n har som regel masse energi (for øvrig vil også deres energinivå bli brukt mot deg – for du er i deres øyne lat).

Men da må du også være klar over hvorfor en psykopat eller narsissist plutselig er så hjelpsom. For en ting er sikkert, de hjelper deg ikke av altruistiske årsaker.

Hvis en p/n får gjort ting raskere enn deg, så tolker de det som regel som at uten deres hjelp, så hadde tingene aldri blitt gjort. De har heller ingen forståelse for at du prioriterer annerledes enn dem. Kanskje er det viktigere for deg å få det administrative unna før det praktiske. Kanskje er det viktigste for deg å få et beboelig soverom, og at stua kan vente. Kanskje er det uvesentlig for deg at et par av flytteeskene står uåpnet i et par uker. Kanskje til og med et par måneder. Det spille ringen rolle hvor lenge, så lenge det er ditt valg. Men en p/n vil rive dem opp og med det samme begynne å plassere tingene rundt forbi. Og de forteller deg ikke hvor. Du kan derfor gå og mangle ting som du i utgangspunktet hadde kontroll på, fordi p/n har tatt seg friheten og plassere dem på steder du ikke vet om – i ditt eget hjem!

Og her må du være forberedt på at p/n forteller andre hvor uvurderlige de har vært i flytteprosessen. Du hadde nemlig ikke klart deg uten dem! De vil fortelle sine venner at du mest sannsynlig fortsatt hadde bodd i esker om ikke det var for dem. På den måten klarer de å fremheve seg selv, samtidig som de devaluerer deg i andres påhør.

Vær også forberedt på et plutselig narsissistisk raseriutbrudd, fordi du ikke har utvist nok takknemlighet – for hjelpen du aldri ba om.

Vær også forberedt på at krav om gjengjeldelse kan komme når som helst, også tyve år senere. Hvis det er snakk om dine foreldre, så vil de kreve tilbakebetaling når de svekkes av alderdom og selv trenger praktisk hjelp. De vil bruke “husk hvor mye jeg hjalp deg” til å piske deg rundt i årevis, etter deres pipe. Vær forberedt på å til enhver tid måtte slippe hva du har i hendene for å ile dem til unnsetning. Og du kan bare glemme å påpeke “ringte du meg klokken tre på natten for å minne meg på å vanne plantene?”. De vil alltid ha en unnskyldning for hvorfor. Og den vil alltid handle om hvor dum og udugelig du er, og hvor mye du skylder dem.

Til sist må du være forberedt på at en p/n er frekk nok til å påberope seg deleierskap over ditt prosjekt, som var din ide og som du har betalt for, hvis du tillater at de hjelper deg for mye, og slipper dem inn på dine enemerker. Det finnes faktisk juridiske tvister som er vunnet av mennesker som involverte seg i prosjekter de ikke hadde et eierskap over.

Så spørsmålet er, er det verdt det?

Nei, det er ikke det.

Men igjen, du kan forandre ditt tankesett. Mange av oss her på bloggen har nå kommet langt i vår rehabilitering. Enten det er snakk om ekser, nåværende partnere, søsken, foreldre, egne barn eller venner, så vet vi nå at vi skylder dem ingenting. 

Alt var en manipulasjon. De spilte på vår samvittighet og ødela vårt selvbilde for å få oss til å tro at de var en premie og at vi skulle være takknemlige som hadde dem. Men nei. Det er tvert imot de som skylder oss.

Så du har et valg.

Be aldri om deres hjelp, og takk nei hvis de tilbyr den.

Eller utnytt dem til det ytterste, uten den minste forpliktelse til gjengjeldelse.

Valget er ditt.

 

BOKPAKKETILBUD! Du får begge mine bøker “Psykopati og kjærlighet” og “Tankene mine får du aldri” for kun 460 kroner inkl. frakt (butikkpris 609 kroner), hvis du bestiller direkte av meg. Skriv til [email protected] hvis du ønsker å benytte deg av tilbudet. NB! Leveringstid vil variere, siden jeg ikke lenger er bosatt i Norge men sender bøkene neste gang jeg er i Norge for å redusere fraktkostnadene, vanligvis innen tre uker. Tilbudet passer derfor for deg som ikke trenger å få bøkene raskt. Tilbudet varer i hele 2023. 

Å bli forkastet trigger vår frykt for avvisning

Hva er det som gjør noen til pleasere?

I mitt tilfelle var det blant annet en underliggende frykt for fordømmelse og avvisning. Jeg ble mobbet som ung for min femininitet.

For mange har også “programmering” noe å si. Disse har som regel vokst opp med p/n foreldre, hvor kjærligheten har vært betinget av at barna har vært føyelige og undertrykt egne behov.

Dine behov er en belastning for en p/n, og noe de vil slippe å forholde seg til. Du er uvesentlig. Derfor er dine behov og ønsker uvesentlige. Det gjelder enten du er partner, sønn eller datter.

Konsekvensene av å kreve egne behov tilfredsstilt av en p/n, er som regel nettopp fordømmelse eller avvisning.

Fordømmelsen kan gi seg utslag i for eksempel latterliggjøring av dine ønsker og preferanser. “Vil du ha torsk til middag? Nei fysj, at du liker det”. “Du ønsker å besøke din venninne? Jeg tror ikke du har godt av å være sammen med henne”. “Du vil dra til Tyrkia i ferien? Du vet at Tyrkia er ut, sant? Kun alkiser drar dit”.

Avvisning kan komme i form av aggresjon, sinne eller som ultimatum. “Hvis du insisterer på å oppføre deg slik, så er jeg nødt til å gjøre deg arveløs”. “Ok, du kan dra på det kurset, men da får du betale alt selv”. “Hvis ikke du gjør som jeg sier, så kan du gå på rommet ditt og sitte der til du kommer på bedre tanker”.

Avvisningen kan være i form av taushetskur. P/n foreldre kan nekte å snakke med sitt barn, fordi barnet ikke har oppført seg slik forelderen ønsker. Barnet lærer derfor å ikke være seg selv, men å være slik forelderen ønsker at det skal være. Barnet forsøker å innynde seg ved å krabbe opp på forelderens fang, men blir avvist. Barnet lærer at for at forelderen skal bli “god” igjen, så må barnet behage forelderen.

I voksen alder kan det bli vanskelig å finne sin stemme og sin plass. Barnet søker etter venner og partnere som kan “erstatte” forelderen, og fortelle dem hvordan de skal være.

“Betinget kjærlighet” er for øvrig et misvisende begrep, slik jeg ser det. I det ligger at kjærligheten er der, men at man må gjøre seg fortjent til den. Jeg kan strekke meg til at man må gjøre seg fortjent til respekt. Men kjærlighet fungerer ikke slik. Den enten er der, eller så er den der ikke. Hos p/n så er den der ikke. Man vil aldri få kjærlighet hos en p/n, uansett hvor føyelig man er. Barn av p/n forstår ofte dette først i voksen alder, og noen forstår det aldri.

En pleaser vil trekkes til enhver som gir dem den minste form for varme og aksept. Pleaseren aksepterer smuler. De går derfor lett i armene til utnyttere, både som partnere og venner. Deretter forsøker pleaseren å kontrollere relasjonen for å unngå avvisning eller fordømmelse. Pleaseren gjør ofte det samme som narsissisten og avslutter relasjonen først, for å beholde kontrollen og for å unngå å bli avvist. Ironisk, ikke sant?

Det sier seg selv at slike relasjoner er dømt til å mislykkes. Sunne mennesker vil sjelden ha noe med pleasere å gjøre. Giftige mennesker derimot, vil flokke seg rundt dem.

Forkasting fra en p/n oppleves ekstra brutal for et objekt som frykter å bli avvist, fordi avvisning trigger en “urskam” og en opplevelse av å være feil. Når en p/n forkaster en pleaser så oppleves det som et ekstra sterkt slag, fordi p/n først har idealisert pleaseren. Pleaseren er ekstra svak for idealisering, fordi idealisering oppleves som en anerkjennelse av at pleaseren ikke bare gjør rett, men er rett. Klart – kanskje hadde du, som jeg, satset alt for mye på denne personen. Jeg valgte å bryte opp fra mitt gamle liv og flytte to tusen kilometer for å være sammen med ham. Men å bli bedratt etter et slik forsakelse bør fremkalle forargelse, og ikke følelsen av fullstendig nedbryting og tilintetgjørelse.

Pleaseren er ikke sunn.

Men pleasing er innlært, og kan derfor avlæres.

Hvordan?

Lær deg å ikke frykte fordømmelse eller avvisning. Ikke sats alle dine kort på en enkelt relasjon. Og da mener jeg ingen relasjon. Heller ikke den du tror er ditt livs utvalgte. Hvis du satser alt, så kan du også tape alt. Ha alltid i mente at ting er midlertidig. Hvis du velger å flytte til en ny by med en partner, så spør deg selv om du vil trives på det nye stedet også selv om forholdet tar slutt. Hvis ikke du tror du vil trives, så skal du ikke flytte. Hvis du likevel flytter, så bør du sørge for en “åpen retur”, for eksempel ved å beholde din gamle leilighet, og lage en avtale med arbeidsgiver om at du kan komme tilbake til din gamle jobb innenfor ett år. Kanskje kan du be om ubetalt permisjon.

Jeg så nettopp en youtube video, der foreleseren sa “lev for noe, ikke for noen“. Foreleseren mente med dette at dine mål i livet bør handle om dine egne mål, og ikke andres. Hvis du skal involvere noen i ditt liv, så skal det være fordi de beriker livet du allerede har – og ikke fordi de skal utgjøre ditt liv. Du dør ikke av å bli avvist – eller selv å måtte avvise.

Bli mer kynisk og skeptisk til smiger og idealisering. Får du et personlig kompliment av en person som har kjent deg i fem minutter? Blås av vedkommende. De kjenner deg ikke. De har derfor intet grunnlag til å gi deg et kompliment.

Gå dine egne veier. Ikke helt, men mer enn du er vant til. Fokuser på dine prosjekter. Vil noen være med deg på hva du holder på med? Fint! Men ikke la noen avspore deg.

Ikke gå i spinn hvis noen ikke svarer sporenstreks på dine meldinger eller telefonoppringninger. Du er mest sannsynlig ikke avvist. Og er du avvist, så ligger det utenfor din kontroll. Ingen grunn til panikk. Overvei om det er et enkeltstående tilfelle eller et mønster. Kan det ligge en manipulativ agenda bak? I de fleste tilfeller så gjør det ikke det.

Frykt for avvisning hindrer pleaseren i å holde kontakten med hederlige og gode mennesker. Pleaserens egne forestillinger står i veien. “NN vil sikkert ikke ha noe med meg å gjøre”. “Jeg vil ikke være til bry, NN har så mye på gang”. Hvis man oppfører seg som om man er til bry, så er man til bry – fordi alle må ta på pleaseren med silkehansker, for at han/hun ikke skal føle seg til bry! Oppfør deg heller som en premie! Ikke slik narsissisten gjør det, men som “jeg er heldig som har deg i livet mitt, og du er heldig som har meg i livet ditt”.

Spol tilbake til hvordan pleasingen startet, og skap et nytt utfall. I motsetning til narsissisten så er pleaseren fortsatt sitt ekte, genuine jeg. Pleaseren har ikke skapt en ny persona for å kvitte seg med skam og avvisning – slik narsissisten har gjort. I stedet lever pleaseren med skammen. Men frykten for avvisning er der. En pleaser er derfor fullt i stand til å spole tilbake, selv til tidlig barndom, for å forstå hvordan det hele startet, og hvem som var katalysatoren (ofte den ene eller begge foreldrene). Deretter kan pleaseren jobbe med å holde den ansvarlige ansvarlig (i praksis overføre skammen fra seg selv og over på forelderen, der den egentlig hører hjemme, men forelderen projiserte den over på barnet), og forandre mønster fra usunn til sunnere adferd.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Psykopati og kjærlighet på Norgesturne!

Ihvertfall en liten Norgesturne, primært i Trøndelag og Nordnorge.

Men først må jeg lodde stemningen blant dere lesere!

Hvor mange kan tenke seg å møte meg, og høre et lite foredrag om psykopati og narsissisme, med mulighet til å stille spørsmål og bli kjent med andre “objekter” i ditt område?

Tema for foredraget har jeg ennå ikke avklart, her er jeg lydhør for innspill.

Men det er naturlig at foredraget retter seg mot dere som trenger det mest, det vil si lesere som sliter med deres rehabilitering og kanskje også med NK. Altså at tema blir å styrke dere i NK samt hvordan å leve gode liv etter å ha blitt utsatt for narsissistisk misbruk av partner, venn eller forelder.

Foredraget kan også rette seg mot dere som er usikre på om dere har nære relasjoner med p/n. Tema vil da bli hvordan å gjenkjenne psykopatiske og narsissistiske trekk i mennesker rundt dere.

Foredraget vil nok uansett ikke være rettet mot dere som nå har masse kunnskap om psykopati, og som har kommet langt i deres rehabilitering. Men alle er velkomne!

En (foreløpig) “turneplan” blir slik:

7. juni Stjørdal (en kort togtur fra Trondheim).

8. juni Mo i Rana.

9. juni Narvik.

11. juni Alta.

Juli (uavklart dato) Hammerfest.

20. august Tromsø.

21. august Svolvær.

23. august Bodø.

24. august Namsskogan.

25. august Oppdal.

27. august Oslo.

29. august Åmli/sørlandsområdet.

Datoene er foreløpige og ikke spikret. Det jeg trenger fra dere er en pekepinn på hvor mange som kan tenke seg å komme på foredrag, og aller viktigst HVOR. De fleste foredragene blir på kveldstid. Dere som ønsker dette, må gi meg et lite hint på mail [email protected]

Husk også å skrive hva du mest trenger å lære mer om.

Utifra deres tilbakemeldinger så kan jeg se hvilke steder interessen er størst, og hvilke steder jeg kan droppe.

Det er ikke bindende å flagge din interesse, MEN dere som skriver må være rimelig sikre på at dere vil ta turen. For typisk er at tyve personer er entusiastiske men kun tre møter opp. Jeg vil helst unngå det.

Foredrag vil vare i ca tre timer, med mulighet for forlengelse for dere som ønsker ekstra tid med meg og med andre deltakere, men neppe over fire timer.

Avgift vil bli i området 250-400 kroner. Prisen er avhengig av antall deltakere, hvor jeg finner lokaler og om det blir mulighet for bevertning.

Jeg tar imot deres interesse på mail i en måned, frem til ca 15. mai. Deretter tar jeg avgjørelse på ruteplan, og påmelding etter dette blir bindende.

Gleder meg til å høre fra dere 🙂

 

Råd til deg som ofte blir krenket

Dette er en oppfølgingsartikkel til forrige artikkel.

Alle blir krenket av og til, det er en uunngåelig del av livet og samhandling med andre mennesker. Men alle blir ikke krenket like mye. Vår adferd avgjør en del av hvor hyppige og store krenkelser vi blir utsatt for. Men mye ligger utenfor vår kontroll. Man kan derfor ikke garantere seg mot alt av krenkelser. Men man kan bestemme seg for hvordan man reagerer på krenkelsene, og jobbe mot dette.

Noen blir krenket lite, men opplever likevel seg selv som svært krenket. Andre blir krenket ofte, men opplever ikke det som spesielt ubehagelig. Opplevd krenkelse er derfor ikke det samme som at vi faktisk er blitt krenket. Følelser er ikke fakta. Hadde det vært slik, så kunne vi ikke ha normal omgang med andre mennesker, fordi andre mennesker risikerte at vi ble krenket av normal adferd og derfor måtte unngå oss. Derfor finnes det noen uskrevne (og noen skrevne) “kjøreregler” for når det er lov å oppleve seg som krenket.

Her på bloggen er nok likevel problemet snarere motsatt – leserne blir over gjennomsnittlig krenket, både i hyppighet og styrke, av fremmede som kjente, samtidig som de ikke føler de har lov til å oppfatte det som krenkelser, fordi skammen sitter så dypt i mange.

Etter forrige artikkel la jeg ut en liten spørreundersøkelse. Cirka 45 respondenter svarte på undersøkelsen. Av dere som svarte så oppga 2/3 at de mener de blir krenket oftere enn andre (1/3 svarte nei på dette spørsmålet). De fleste opplevde seg mer krenket av nære og kjente, enn av fremmede. Og på spørsmål om hvordan dere reagerer på krenkelsene, så svarte mange at de føler seg maktesløse i møte med krenkelsene. Kun et par stykker svarte at de slår kraftig tilbake mot krenkelsene. Men mange svarte at de forsøker å si ifra overfor krenkeren, og dessuten at krenkelsene har avtatt i etterkant som følge av at de sa ifra.

Noen har også oppgitt at de tror de blir mer krenket enn andre fordi de “har sterke meninger som ikke alle liker”.

Jeg vil antakelig legge ut en mer omfattende undersøkelse om dette på et senere tidspunkt, da dette er et emne jeg planlegger å fokusere på i neste bok.

Jeg vil her våge å komme med en påstand. Vi føler oss krenket når vi oppfatter at vi ikke har klart å forsvare oss mot krenkelsen. 

Det betyr at vi føler mer på krenkelsen i etterkant, enn vi gjorde der og da. Vi klarte ikke å sette krenkeren på plass slik vi gjerne ville, fordi vi følte oss små og underlegne i situasjonen. Skammen stod i veien. Skam ødelegger for selvbeskyttelsen. Det er oftest barn av p/n foreldre og de som over tid har blitt nedbrutt av en p/n partner, som opplever skam som grunnfølelse. Mange er ikke engang klar over det. Spesielt barn av p/n foreldre tror at dette er en følelse alle går med. Men det er det ikke. Sunne mennesker går ikke rundt og føler skam. Barn av p/n foreldre ble aldri riktig forsvart av foreldrene. P/n foreldre lar til og med andre korrigere (les: kjefte på) barnet, uten å forsvare eller beskytte det. Barnet lærer derfor at han/hun ikke er verdt å forsvare. De vil da heller ikke forsvare seg selv. Dette følger barnet langt inn i voksenlivet.

Øvelse består derfor i å rette anklagen der den hører hjemme – mot krenkeren. Dette er hva rådene mine skal hjelpe deg med.

Men la meg først gjenta påstanden. Vi føler oss krenket når vi oppfatter at vi ikke har klart å forsvare oss mot krenkelsen.

Gir dette mening?

Tenk på den store og muskuløse dørvakten. Han blir krenket hele tiden, av fulle mennesker som ikke slipper inn i nattklubben. Han må også tåle fysiske angrep, fordi berusede mennesker mister deres hemninger. Går han hjem og føler seg krenket etter en natts arbeid?

Neppe. Han anmelder nok alvorlige angrep. Men han opplever seg ikke krenket. Og grunnen til det våger jeg å påstå er fordi han vet at han – hvis det var nødvendig – klarer å beskytte seg selv, ved å legge enhver motpart i bakken og uskadeliggjøre dem. Han opplever at han er beskyttet av et panser – hans fysiske styrke, men også hans sterke psyke. Så kan man jo diskutere om dette er en illusjon. Ingen er udødelig, og dørvakter har også blitt drept på jobb. Men prinsippet er der likevel; de som føler seg større enn den som krenker, blir ikke krenket. I stedet vifter de vedkommende vekk som en irriterende mygg.

Det er derfor det oppleves vanskeligere å bli krenket av sin sjef, enn av en likestilt kollega. Alt handler om hvorvidt man føler seg større eller mindre enn krenkeren.

Aller vanskeligst blir det hvis man blir krenket av en som egentlig er “mindre” enn en selv, for eksempel en som er betydelig yngre eller en kollega med lavere ansiennitet – og likevel opplever at man ikke klarer å forsvare seg. Da vokser skammen til nesten uhåndterlige nivåer, og det kan bli vanskelig å regulere følelsene.

Så til rådene.

  • Først skal du tenke godt etter; kan jeg kontrollere denne krenkelsen, eller ligger den utenfor min kontroll?
  • Alt som ligger utenfor din kontroll skal du bare slippe. For eksempel hvis en fremmed person du aldri har møtt og aldri kommer til å møte igjen, helt uprovosert går opp til deg og kaller deg en “fitte” eller “pikk”, eller anklager deg for noe du ikke har gjort, for eksempel en beruset person som sier “du dyttet meg”. Du vet at vedkommende kun er ute etter bråk, og at du er helt tilfeldig utvalgt. Du er bare på feil sted til feil tid. Du kan ikke gjøre noe med det, annet enn å fjerne deg fra situasjonen. Det handler ikke om feighet. Men blir du trengt opp i et hjørne så må du være parat til å bruke fysisk makt for å beskytte deg. Her kan for eksempel selvforsvarskurs styrke din tro på at du er i stand til å beskytte deg selv.
  • Men så har du de krenkelsene som ligger helt eller delvis innenfor din kontroll. Og nå blir det straks mye vanskeligere. Et eksempel er kritikk fra sjefen, fordi du har prestert dårlig på jobb. Eller det kan være krenkelser som har utgangspunkt i din adferd – også selv om det er helt uskyldig adferd, eller adferd du ikke kan (eller skal) forandre på. Disse krenkelsene er du nødt til å forholde deg til. Men her må du holde tunga beint i munnen. En p/n vil for eksempel alltid snu krenkelser til at de handler om noe du har gjort eller sagt. Din adferd blir brukt mot deg. Det betyr ikke at du har gjort noe galt. En god regel kan derfor være at du aldri automatisk skal godta all kritikk. Du skal først vurdere om kritikken er berettiget. Problemet for objekter er at de automatisk påtar seg skyld, nærmest som en refleks. Ofte kommer den ubehagelige erkjennelsen først i etterkant; “nei vent nå litt, der var jeg altfor raskt ute. Dette er jo ikke min skyld!”. Men for sent. Det er ofte umulig å gå tilbake på skyld man allerede har tatt på seg. Du kan her øve deg i å si “jeg hører hva du anklager meg for og jeg skal vurdere anklagen”. Da har du ennå ikke påtatt deg skyld, og saken skal opp for din indre domstol. Da er det mye lettere å komme tilbake på et senere tidspunkt og si “nå har jeg tenkt på hva du har anklaget meg for, og kommet frem til at anklagen ikke er legitim fordi….. (fyll inn det som passer)”. Dette kan brukes mot alle, også din sjef! En slik respons vil også bli akseptert av de fleste. Og har du etter refleksjon (og ikke som automatikk) kommet frem til at du har gjort en feil, så sier du selvfølgelig “nå har jeg tenkt over din anklage og kommet frem til at du har rett. Dette er hva jeg foreslår vi gjør…..”. Det viktige i alle saker er at du ikke lar skammen trigge deg, men holder deg rolig og rasjonell, og er en objektiv dommer mot deg selv.
  • Så har du gråsone-krenkelsene. De som virker helt tilfeldige – at du bare var på feil sted til feil tid. Men var de helt tilfeldige? Disse krenkelsene er hva jeg selv og andre lesere beskriver som å være “en rød klut” eller å “ha et frimerke på seg”, hvor både fremmede og kjente hele tiden angriper en ut av det blå, som om man provoserer dem bare ved å være tilstede. Disse krenkelsene er svært vanskelige å definere og også vanskelige å bli trodd på, fordi for alle andre så fremstår krenkelsene som helt tilfeldige og nærmest innbilt, når du forsøker å forklare dem. Men de er ikke innbilte. Her mangler det forskning og knagger å henge opplevelsene på. Disse hendelsene er så underlige, ubehagelige og ikke minst uforutsigbare at du kan ikke gjøre annet enn å oppøve deg en “paratbeskyttelse”. Når du går inn i ukjente situasjoner, selv så banale situasjoner som å handle i butikken, så må du være forberedt på mikroaggresjoner. Det kan fungere forebyggende at du blir mer kroppsbevisst. Mange av oss forsøker å gjøre oss små og “gjemme oss” i møte med andre mennesker, nærmest av natur. Gjør det motsatte. Rett deg opp, se folk direkte i øynene, vis at du ikke lar deg pille på nesen. Du kan faktisk også øve deg i å gå inn i situasjoner sint og skeptisk, uten at du blir en sint person, som et skuespill. Jeg vil ikke gå nærmere inn på denne øvelsen her fordi den krever en egen tekst, men kun nevne den.
  • Er du blant dem som ofte blir overkjørt av fremmede? Jeg var nylig i en butikk for å returnere to varer, samt kjøpe nye varer. Begge varene jeg ville returnere var selvfølgelig ubrukt. Men den ene var åpnet, den andre var uåpnet. Det som skjedde, var at kvinnen i kassa faktisk kjeftet på meg for den varen som var åpnet. Jeg måtte da forstå at hun ikke kunne ta imot den! Den ville hun jo ikke få solgt igjen! Jeg kranglet aldri på dette, likevel følte jeg meg korrigert som et lite barn. Jeg ble helt paff, og manglet derfor ord. Dette er et vanlig scenarie for oss som aldri har saftige gloser parat som vi kan sende i retur. Vi blir overrumplet, gang på gang. Og det skjedde som det ofte gjør; jeg dro hjem men klarte ikke riste saken av meg og ble tiltakende frustrert utover dagen for at jeg lot meg tiltales på den måten. Problemet var at jeg følte at kvinnen slapp unna med krenkelsen. Det betyr at hun antakelig ble mer selvsikker av hendelsen, mens jeg ble brutt ned. Erkjennelsen trigget meg så mye at raseriet tok overhånd. Det var da jeg sa til meg selv “Daniel, nå setter du deg ned og tenker gjennom hva du faktisk kan gjøre med dette”. Så her er hva jeg gjorde. Man har i dag mange muligheter til å fortelle om dårlige opplevelser i butikker og etater. Blant annet sender butikken ofte ut automatiserte feedback-skjema etter registrerte kjøp (som regel ikke dagligvarebutikker, men de fleste andre butikker gjør dette). Men jeg kom på en metode som nok “stikker” enda mer. De fleste butikker har i dag promoteringssider på facebook. Der har du mulighet til å legge igjen anmeldelser. De er riktignok ikke anonyme, men fordelen er at alle kan lese dem! Såvidt jeg vet så kan administratorer ikke fjerne dem. De ligger der til offentlig skue, og slike anmeldelser er fryktet av forretninger. Så der publiserte jeg en beskrivelse av hendelsen. Nå kan andre potensielle kunder faktisk se at personalet skjeller ut kundene sine. Og det viktigste; etter å ha skrevet anmeldelsen så opplevde jeg at jeg klarte å forsvare meg mot krenkelsen. Jeg fikk “renset” meg for den og kunne slippe den. Faktisk var det bedre enn om jeg hadde tatt et oppgjør meg kundebehandleren der og da. Kassaområdet er ofte videoovervåket, og det kunne lett sett ut som om jeg var den kranglevorne kunden hun behandlet meg som. Men jeg forholdt meg helt rolig. Så rådet er – bruk de tilbakemeldingsmulighetene du har. Du kan skrive en anmeldelse, du kan kontakte ledelsen etc etc. Det finnes alltid en mulighet til å klage på offentlige bedrifter, både private og kommunale eller statlige. Det er synd at du må bruke tid på dette, men når du foretar deg noe så blir du styrket. Du har gjort en innsats for din integritet og selvbeskyttelse. Du har overstyrt skammen som forteller deg at “dette må du finne deg i”. Som en bonus så kan det hende den dårlige kundebehandleren får seg en skrape. Mest sannsynlig så er du ikke den eneste han/hun har krenket. Det er derfor viktig at du gir tilbakemelding.
  • Selv om verbale “paratsvar” er noe du med fordel kan øve deg i, så er det i mange situasjoner best å holde seg taus. Det føles dårlig i ettertid å la seg overkjøre av en rappkjeftet tufs, men i mange situasjoner stiller det deg i et bedre lys å ikke si noe (og motparten i et dårligere), for eksempel i offentlige settinger. I private settinger så stiller det seg litt annerledes og du kan ikke igjen og igjen la deg overkjøre av den samme personen. Før eller siden er du nødt til å si ifra. Helst før. Det samme gjelder i semi-private settinger, for eksempel i en skoleklasse eller på jobb. Og hvordan forholder du deg da? Kjør debatt! Bruk kommentarfeltet.

 

BOKPAKKETILBUD! Du får begge mine bøker “Psykopati og kjærlighet” og “Tankene mine får du aldri” for kun 460 kroner inkl. frakt (butikkpris 609 kroner), hvis du bestiller direkte av meg. Skriv til [email protected] hvis du ønsker å benytte deg av tilbudet. NB! Leveringstid vil variere, siden jeg ikke lenger er bosatt i Norge men sender bøkene neste gang jeg er i Norge for å redusere fraktkostnadene, vanligvis innen to-tre uker. Tilbudet passer derfor for deg som ikke trenger å få bøkene raskt. Tilbudet varer i hele 2023. 

Er du mer utsatt for krenkelser enn andre?

Å ha en relasjon med en p/n er faktisk en krenkelse.

Måten de invaderer ditt liv på og tar seg til rette, er en krenkelse.

Derfor er det så underlig at vi ikke opplever det slik, i hvertfall ikke i begynnelsen. Tvert imot, vi tror dette vidunderlige mennesket er gudesendt.

Jeg husker selv at jeg tenkte “endelig er alle årene med venting over”. Det var venting på den riktige mannen jeg refererer til.

Men i ettertid har jeg grublet mye på hva det var som gjorde at denne mannen mente det var trygt å ta seg slik til rette i mitt liv.

For vi vet jo at p/n ikke gjør det med hvem som helst. De selekterer sine ofre. P/n var egentlig ikke annet enn en pent innpakket mobber. En mobber som mente det var innafor å misbruke og mishandle meg.

Jeg har derfor studert hvordan andre mennesker behandler meg, og hvordan jeg selv reagerer på det.

Og resultatet er nedslående. Jeg opplever at jeg blir krenket meget ofte, og oftere enn før.

Og da er jo selvfølgelig spørsmålet, er jeg mer lettkrenket enn andre?

Det kan jo være forskjell på opplevd krenkelse og faktisk krenkelse. Og det kan være vanskelig å vite om den krenkelsen man opplever, er noe som de fleste ville oppfattet som en krenkelse.

Det kan også være at jeg alltid har blitt krenket i like stor grad som nå, men at jeg nå er mer bevisst og reagerer mer på krenkelsene.

Jeg leste en debattråd i Kvinneguiden, om en leser som opplevde seg dårlig behandlet av en medarbeider i den lokale matbutikken. Hun la merke til at den mannlige ansatte som satt i kassa alltid hilste på kunden før og etter henne, men aldri på henne, og han “slang plastposen aggressivt” på varene hennes.

I tråden hadde andre lesere mulighet til å svare henne. De kunne gi råd, bekrefte henne eller støtte henne.

Det slående var at de fleste valgte å angripe henne. Noen gikk meget langt. Hun burde “gå i seg selv”, hun var altfor krenkbar og hun kunne bare holde seg hjemme hvis det var så vanskelig å handle i butikk.

Tråden kan dere se her https://forum.kvinneguiden.no/topic/1513564-d%C3%A5rlig-kundebehandling-i-matbutikk-er-dette-vanlig/page/2/

Det er med andre ord lite sympati å hente for den som opplever seg krenket. Noen mener nok at det de kaller “krenkelsessamfunnet” har gått for langt og derfor slår hardt ned på alle som forteller at de føler seg krenket.

Jeg ønsker heller ikke et “krenkelsessamfunn”.

Men jeg snakker ikke her om selvopptatte “Frognerfruer”, som blir krenket fordi du sier “du” til dem og ikke “De”.

Jeg snakker om mennesker som reelt opplever å hele tiden bli angrepet både av fremmede og kjente, og som daglig opplever “mikroaggresjoner”. Mikroaggresjoner er for øvrig et nyord jeg har valgt å omfavne, fordi det så fint beskriver de små krenkelsene. De som ikke er direkte truende eller farlige, men holdninger, blikk og ord som signalerer forakt og fiendtlighet.

P/n utsatte oss for mikroaggresjoner hele tiden.

Som homofil så har jeg nok også opplevd en del homofobi som ikke blir uttrykt som direkte homofobi, men snarere som mikroaggresjoner.

Men jeg er også meget bevisst om hvilke historier jeg forteller meg selv. Vi har alle et behov for å sette ting i bås. Behovet springer ut fra et annet behov – forklaringer på ting vi ikke har kontroll på.

Således “forklarte” jeg mikroaggresjoner som homofobi hvis jeg opplevde dem på bygda.

Jeg “forklarte” de samme mikroaggresjonene som aversjon mot utlendinger hvis jeg opplevde dem i utlandet.

Jeg “forklarte” dem som arroganse og kjølighet hvis jeg opplevde dem i storbyen. For i storbyen kan jo ikke folk være homofobe, eller?

Og så videre. Forstår du hvor jeg vil hen? Som regel er det ikke en entydig forklaring på hvorfor man blir krenket. Det blir for enkelt å skape slike “paraplyforklaringer” – selv om adferden da blir enklere å forholde seg til, fordi man skaper en forklaring.

En annen historie jeg fortalte meg selv, når jeg ble krenket av fremmede, var “spiller ingen rolle, de kjenner meg ikke, det viktige er at jeg ikke lar meg tråkke på av venner og familie”. Men jeg lot meg også tråkke på av (noen) venner og slektninger. Og fant meg i det. Så hva jeg egentlig gjorde, var å i enhver konflikt finne på unnskyldninger for å slippe konfrontasjoner – og også slippe å beskytte meg selv.

Men noe jeg er hundre prosent sikker på, er at jeg blir krenket oftere enn andre. Å kvitte meg med psykopaten var som å fjerne meg fra den farlige slangen. Men myggen er der fortsatt. Den er ikke like farlig, men den irriterer og stikker. Og det er flere av den.

Det er jo bevist at noen tiltrekker seg mygg oftere enn andre. Det ligger visst i blodet. Folk har forskjellig blod, og myggen foretrekker noen fremfor andre.

Er det da “uvitenskapelig” at noen tiltrekker seg krenkelser, mer enn andre? Jeg mener nei. Jeg mener det er fakta, og noe som er forsket lite på.

Jeg kom over denne artikkelen i inyheter.

Du stoler ikke på stygge mennesker

Artikkelen omfatter forskning som viser at folk reagerer med mistillit mot “stygge” mennesker. Det kan være mennesker med asymmetri i ansiktene, eller kanskje overvektige mennesker, eller skamferte mennesker. Folk assosierer mindre attraktive mennesker med dårlig moral, eller sagt på en annen måte – slette personligheter. Mindre attraktive mennesker må med andre ord i mye større grad bevise at de er ålreite mennesker, der pene mennesker mye raskere blir godt likt.

Artikkelen konkluderer at de som opplever øket mistillit, lett kommer inn i en ond sirkel.

“Så kan man også spekulere i om ikke det å bli sett på som stygg og dermed upålitelig nettopp gjør noe med de som utsettes for det. Slik at det hele blir selvforsterkende eller en selvoppfyllende profeti.

Det er ikke lett å svare med «godhet» hvis du blir med med skepsis og avsky.”

Kanskje ikke så oppløftende lesning for de som føler seg truffet. Men den forklarer kanskje noe av hva enkelte opplever. I flyktige møter med hyppige mikroaggresjoner fra fremmede, så kan det være fordi noen av oss frastøter dem.

Vi har jo lenge visst at mindre attraktive mennesker vil ha større problemer med å finne en partner. Men aldri har jeg lest at de også er utsatt for flere krenkelser. Det er en øyeåpner.

Men nedsatt fysisk attraktivitet er kun en årsak av mange.

Uansett årsak, så betyr det at vi som blir relativt ofte krenket, er litt fanget av noe vi ikke kan kontrollere.

Men vi skal ikke mure oss inne. Nei, vi skal ut i verden og vise oss fram. Vi må derfor rett og slett bygge opp et paratforsvar, klare til å svare enhver som prøver seg, det være seg nære og kjente eller frekke kundebehandlere. Vi skal ikke være losseplasser for andres negative energi.

Så spør jeg dere lesere, mener du at du blir oftere krenket enn hva du opplever at andre blir? Bruk kommentarfeltet!

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Ønsketekst: Ekstra tidlige tegn

Hvordan kan du avsløre en psykopat eller narsissist innen du blir hektet, for eksempel under utvikling av et vennskap eller i en datingprosess?

En leser etterspurte dette.

Det er jo et veldig viktig tema. Det kan være livreddende. Flere lesere forteller at de har sittet i saksa i tyve eller tredve år, fordi de ikke trakk seg ut i tide. Noen er ikke lenger blant oss og mistet livet som følge av en relasjon med en p/n. Enkelte ble myrdet. Av 50-100 mord i Norge per år, så tipper jeg at minst 30% blir utført av en p/n mot et objekt. Og her er verdt å presisere at både kvinner og menn er i fare. Kvinnen fra Kristiansand som i 2018 ble dømt for å ha myrdet to menn – sin egen far og sin kjæreste – er ikke kun et eksempel på farlige kvinnelige psykopater, men også eksempel på at både slektninger såvel som partnere er i fare. Andre objekter tok sine egne liv eller fikk helsen såpass ødelagt som følge av relasjonen, at livet ble forkortet av sykdom. Det er derfor et tema som jeg nok har skrevet om før, men som er gunstig å repetere.

I relasjonen med en p/n så skjer to viktige vendepunkter, som er kritiske for objektet. Det ene er det manipulative skifte. Dette er når psykopaten er sikker på at objektet er hektet og begynner å trekke seg unna, slik at det snur til at objektet begynner å jakte på psykopaten, som er motsatt av hvordan rollene har vært frem til det tidspunktet. Det varierer når det manipulative skifte skjer. Avhengig av hvor standhaftig objektet er, så kan det gå fra noen uker til flere år.

Det er muligens en misoppfattelse at hektet og det manipulative skifte skjer samtidig. Sannheten er at hektet skjer mye tidligere. Det begynner allerede under idealiseringsfasen, når objektet blir love bombed og det “kribler i magen” hver gang den karismatiske psykopaten ringer eller sender en melding. Dette begynner i mange tilfeller allerede dagen etter første date, der objektet har blitt bergtatt av en meget oppmerksom og attraktiv psykopat, og går hjem fra daten med en følelse av å ha blitt ekstremt oppløftet og “sett”. Objektet går til sengs med ønsket om at psykopaten tar kontakt igjen. Og allerede ved sengekanten tikker den første meldingen inn; “jeg vil bare takke for en fantastisk date. Så heldig jeg var som fikk treffe deg! Merket med en gang at du er spesiell. Ønsker deg en god natt, du prins(esse), og håper at vi snart kan fortsette der vi slapp”.

Allerede der blir frøet sådd. Objektet legger seg med et smil om munnen og begynner å drømme om en fremtid med denne personen.

Nærmest uansett hva som skjer etter dette, så vil objektet henge på, i noen tilfeller etter fingerneglene, for å se hvor dette bærer hen og hva som venter rundt neste sving.

Tiden objektet har til å reagere på røde flagg er derfor meget kort. Det er snakk om få dager, og i noen tilfeller kun timer.

Det sier seg selv at et såpass kort bedømmingsgrunnlag er tynt, og man kan ta feil. Men bedre å overreagere når det kommer til en potensiell p/n. Det handler om egenbeskyttelse. Da får man leve med at babyen noen ganger blir kastet ut med badevannet.

Så hva er synlige røde flagg såpass tidlig i relasjonen? De er ikke så mange som senere i relasjonen. Men de er der, og de er tydelige for den som vil se.

  • Først vil jeg nevne et ikke-tegn. Jeg leser igjen og igjen på ulike fora at man skal se på hvordan p/n behandler andre, for eksempel offentlige tjenestemenn og servitører. Men dette er en usikker pekepinn som tidlig indikasjon, fordi p/n ofte viser seg fra sin beste side den første tiden, også mot fremmede, for å imponere objektet og overbevise objektet om at han eller hun er jordens salt. Og mange p/n oppfører seg pent mot fremmede gjennom hele relasjonen, og kun objektet blir utsatt for respektløshet.
  • Love bombing er et tidlig rødt flagg. Normale og sunne mennesker har intet behov for å idealisere noen. Det betyr ikke at de ikke er interessert i andre. Men det betyr at de har god tid. De er ikke avhengig av å bygge opp en relasjon med deg for enhver pris. De har et liv utenom deg, men er åpne for at du kan berike det gode livet de allerede har. Relasjonen som eventuelt bygges opp mellom dere, er et gjensidig gi-og-ta. Love bombing er bare gi gi gi. Inntil det snur til ta ta ta, som er hensikten. Love bombing og idealisering er alltid en manipulasjon.
  • Å gjenkjenne love bombing krever imidlertid en sterk bevissthet og en moderat grad av kynisme. Når vi mangler kjærlighet eller oppmerksomhet, så kan det være svært vanskelig å ikke la seg rive med. Bevissthet handler derfor om å kjenne seg selv; “nå må jeg passe på, for jeg er ekstra ensom, sårbar og kanskje et lett bytte”. Kynisme kan for eksempel vise seg på denne måten; “du idealiserer meg allerede? Sier jeg er perfekt etter to dagers bekjentskap? Ingen kjenner meg etter kun to dager. Enten er du en bløffmaker, eller så er du meget desperat”. Kynismen må med andre ord trumfe den gode følelsen av å bli idealisert. Er du i det hele tatt i stand til å gjenkjenne idealisering når du blir utsatt for den? Love bombing var ukjent for de fleste av oss, første gang vi ble utsatt for det. Men hvor står du i dag? Les om “Pia”, som ikke visste at hun ble kjærlighetsbombet. https://www.kk.no/livet/pia-hadde-ingen-mistanke-om-at-hun-ble-love-bombet–hvordan-kunne-jeg-la-meg-lure-pa-den-maten/71590967
  • Taushetskur (silent treatment) kan være et tidlig rødt flagg. La oss si du går på første date med en person på fredag. Utover helgen har dere hyppig kontakt på meldinger om hvor fin daten var. Kanskje har dere også snakket i telefonen et par ganger. På søndag kveld kommer det enda en melding; “jeg er så glad for å ha truffet deg. Gleder meg til å oppleve fortsettelsen sammen med deg”. Du svarer på meldingen og legger deg til å sove, spent og forventningsfull. Men på mandag morgen er det intet svar. Du går på jobb, litt urolig, for gjennom hele helgen har vedkommende svart på meldinger innen ti minutter. Du er allerede “groomed” til å forvente en hurtig respons! Du sender ingen ny melding umiddelbart, selv om du ønsker det. Du vil ikke fremstå som desperat. Mandagen kommer og går. På jobb er du ukonsentrert og yter dårlig. Du går gjennom meldingene du selv har sendt, igjen og igjen, for å se om du kan ha skrevet noe krenkende eller avvisende. På kvelden klarer du ikke å vente lenger; “ville bare vite om alt er ok. Har ikke hørt fra deg i dag. Helt ok hvis du er opptatt! Ville bare høre”. På tirsdag morgen er det igjen stille. Det samme på onsdag. Du begynner å avskrive denne personen. Hektet har ennå ikke satt seg ordentlig, så du klarer å vende tilbake til livet. Men sent på onsdag kveld, etter normal leggetid, kommer et svar; “sorry, du skjønner at bestemor døde natt til mandag, har vært litt styr her”. Du blir lettet og er klar til å tilgi alt; “forstår jeg godt, intet problem, kondolerer!”. Så er dere i gang igjen. Og denne gang blir du hektet. Men det er her kynismen hadde hjulpet deg; “vent litt, bestemor på 95 er død, som bodde på sykehjem som tar seg av alt det praktiske rundt dødsfallet. Sikkert et trist, men helt naturlig dødsfall, og du kan ikke ta deg tid til å svare på min melding på tre døgn?”. Et tydelig og tidlig rødt flagg innen den første uken har gått.
  • Vær oppmerksom når ditt nye bekjentskap gir deg følelsen av å selge et produkt, mer enn et ønske om å utvikle noe dypt og varig sammen med deg. For eksempel “jeg tror du og jeg vil være perfekt sammen”. Da forsøker vedkommende å selge seg selv inn i ditt liv. Det er ikke unaturlig i seg selv, men bør ikke skje på første date. Ikke engang den første måneden. Å gjøre seg selv mest mulig kompatibel med deg er dessuten et symptom på speiling, som også er et rødt flagg.
  • Husk at intens utspørring ikke nødvendigvis er et ønske om å bli kjent med deg. Jeg har med interesse fulgt med på “Første date” på TVNorge. Ja, jeg innrømmer at det har underholdningsverdi fordi det føles litt kleint. Men det er også et studie i hvordan folk oppfører seg på blind dates. Jeg har bitt meg merke i at daten for mange ødelegges av at motparten ikke stiller nok spørsmål, altså ikke viser nok interesse for en selv. Taushet er unektelig ødeleggende for en date. Men man må også være forsiktig med behov for å få pleiet egoet. Man trenger ikke å snakke om seg selv for å bryte tausheten. Det finnes hundrevis av andre ting å snakke om. Da finner du også ut om din date har lidenskap for noe eksternt, kanskje reising, biler, fugler, økonomi eller psykologi. Lidenskap er et godt tegn. En p/n har sjelden interesser som stikker dypt. Vær derfor glad hvis din date forteller om noe med innlevelse og gnist, også selv om emnet i utgangspunktet ikke interesserer deg. En p/n vil derimot være intens omkring personlige spørsmål om deg, og meget tidlig i relasjonen. De vil vite alt om deg. Ikke fordi de er interessert i deg som person, men for å kartlegge om du er et egnet objekt. Faktisk ville jeg være mer bekymret for en date som er intenst opptatt av meg, enn en som snakker mest om seg selv. Ofte hører jeg “han/hun må være en narsissist, for de snakket kun om seg selv”. Nei, dette er ikke en narsissist. Vedkommende er muligens en egoist, men det er ikke det samme.
  • Tidlig varm/kald opptreden. De fleste opplevde denne egenskapen hos sin p/n. Men hos mange så var den ikke synlig før et stykke inn i relasjonen. I slike tilfeller kan den derfor ikke kalles et “tidlig tegn”. I mitt tilfelle var den derimot synlig fra første dag. Problemet var at jeg ble mer forvirret enn skremt. Allerede første dag sammen med min p/n, så kalte han meg en “besserwisser”. Jeg husket det ga avsmak og at jeg tenkte han var passe frekk som ga meg en slik merkelapp etter kun å ha kjent meg i et par timer. Jeg forstod at han manglet ydmykhet. Likevel vurderte jeg ikke flagget som rødt nok til å kassere ham. Så jeg valgte å se ham an. Da han allerede neste dag ønsket å treffe meg igjen, så gjorde jeg den feilen å tenke “ok, så han liker meg til tross for at han mente jeg var en besserwisser”. Jeg var mer opptatt av om han likte meg, enn om jeg likte ham. Men allerede fjerde dagen så hisset han seg opp for første gang. Jeg visste ikke engang hvorfor han var sint. Han bare dukket opp hos meg i sint tilstand, og uten forklaring. Dette var et tydelig rødt flagg som jeg burde reagert på. Ingen normale mennesker viser sinne så tidlig i en relasjon. Det avslører et vanvittig nivå av berettigelse og manglende respekt for motparten.  Likevel lot jeg også dette passere. Poenget er at varm/kald opptreden kan observeres meget tidlig. Ansvaret ligger så hos oss som objekter, om vi reagerer på det eller ikke. Som regel testes nemlig objektet i løpet av de første timene og dagene, for å se hvor toleransegrensen ligger. Hvis objektet tidlig tolererer aggresjon fra p/n sin side, så har objektet langt på vei bestått testen som “egnet objekt”.
  • Så kommer vi til det punktet som kanskje er min “kjepphest” og som jeg gjerne promoterer som det tydeligste tidlige tegnet på psykopati og narsissisme, og det er arroganse. Arroganse kan man nemlig ikke skjule med en høflig, respektfull og sjarmerende opptreden, for arroganse sitter i blikket. Og det vil vise seg helt fra begynnelsen, forutsatt at man som objekt våger å se p/n dypt inn i øynene. Arrogansen vil vise seg ved et fordømmende og nedlatende blikk, også selv om p/n smiler og ler. Du ser det kanskje best når han eller hun flytter blikket fra deg og over på noe annet. Det lyder litt merkelig, men en arrogant person vil alltid blunke når de flytter blikket. Og i et glimt ser du forakten i dem. Du får en følelse av at p/n nesten ikke gidder å bruke tid, ord eller energi på deg, og at du er dem underlegen. Arroganse kan også vise seg i ord og handling, men her er jo tolkningsrommet større og man kan lett konkludere at man har feiloppfattet eller overdrevet tolkningen, og derfor se mellom fingrene. Men øynene lyver aldri.

Håper det føles litt tryggere å møte nye mennesker, når du vet at det finnes måter å avsløre psykopater og narsissister meget tidlig, innen du investerer i dem.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Hva gjør det med meg å se bilder av ham i dag?

I dag gjorde jeg det.

Via en venns profil (med tillatelse selvsagt) så fikk jeg en grundig kikk på hans facebook, hvor jeg virkelig tok meg god tid til å snoke rundt, lese profiler og se bilder.

Det er gått ni år siden vår relasjon ble avsluttet og blokkert. Jeg har holdt en nesten vanntett NK siden den gang.

Så hva gjorde det med meg, så lang tid senere å virkelig meske meg i hans sosiale liv etter meg?

Først noen ord om min strategi for NK. NK – eller Null Kontakt – er en forutsetning for å rense seg for giften fra en p/n. Derfor messer jeg om den i øst og vest. Korrekt NK er svært vanskelig, både av praktiske og emosjonelle grunner.

Har jeg selv klart å holde den NK som jeg “krever” av dere som leser? Ja, for det meste.

  • Jeg har kuttet ut alle felles kjente.
  • Han er blokkert på telefon og i sosiale medier (jeg er kun aktiv på facebook. Jeg har ikke instagram, snapchat, twitter, linkedin eller noe annet).
  • Jeg har flyttet fra området hvor vår relasjon pågikk. Jeg blir derfor ikke trigget av hendelser relatert til ham i nærområdet hvor jeg har min hverdag. Dette er viktig, fordi en trigging kan føre til savn og nostalgi, og en trang til å gjenåpne kontakten.

Men helt vanntett har min NK ikke vært. Jeg har benyttet muligheten til å se på enkeltbilder av ham tre ganger i løpet av disse årene. Jeg var nysgjerrig på hvordan han så ut på de gjeldende tidspunkter. Jeg ønsket også å teste hvor langt jeg var kommet i min emosjonelle rehabilitering. Jeg hadde også et enkeltstående men omfattende tilbakefall i 2015, ett år etter fullstendig blokkering. Da oppdaget jeg at hans instagram konto var offentlig, og falt for fristelsen til å titte. Den var full av informasjon. Det var altfor tidlig og innsynet hadde en svært negativ effekt på meg. Min rehabilitering ble fullstendig nullstilt og i et par dager gikk jeg rundt som en zombie. Deretter brettet jeg opp ermene og dedikerte meg til NK på nytt. Denne gang med større selvdisiplin.

Informasjon om ham har også kommet meg for øre uten at jeg har oppsøkt den. Dette skjer ikke lenger i dag, men skjedde de første årene da jeg fortsatt slet med å fjerne meg fra alle felles kjente. De var så mange. Men merkelig nok så støtte jeg på dem på steder hvor det skulle være svært dårlige odds for å treffe på dem, for eksempel på ferger langt fra der hvor noen av oss hørte til. En annen pussig ting som skjedde, var at p/n ofte ble en del av samtalen helt ut av det blå, uten at jeg brakte ham på bane.

Mange ting innen NK ligger derfor utenfor vår kontroll. Det handler derfor ikke om “skyld” for å innføre en utilstrekkelig NK, men om å skalke alle luker som best vi kan, slik at info om p/n ikke kan lekke inn uforvarende.

Men nå til hvordan jeg opplevde å se hele hans liv brettet ut, ni år senere. Han er nemlig en flittig bruker av SoMe og legger hyppig ut statuser og bilder.

Oppsummert så vil jeg trekke frem disse inntrykkene.

  • Jeg ble definitivt berørt av hva jeg så. Tiden stod plutselig stille og jeg ble ført tilbake til vår tid sammen. På hva som føltes som et blunk, så hadde jeg brukt en time på å studere hans profil.
  • Selv om jeg ble berørt av hva jeg så, så var det ikke slik at traumebåndet ble reaktivert, i form av savn. Den dominerende følelsen var vemmelse. Kroppen reagerte sterkt på synet av ham. Dette er ikke så merkelig, da et traume er mer fysisk enn psykisk. Rent kognitivt så undret jeg hvordan jeg en gang kunne være så oppslukt i dette mennesket.
  • Hans statuser og bilder bærer preg av å fremstille seg selv i et sympatisk lys. Han legger ut hver eneste donasjon han har gitt, til enkeltpersoner, ukrainske flyktninger og syke barn. Han fremstår takknemlig, omsorgsfull og reflektert (reflektert er han ikke, jeg kan ikke huske en eneste dyp samtale vi hadde. Takknemlig er han, men kun på overflaten. Han er også intelligent). Dette bidro nok til vemmelsen jeg opplevde, da jeg vet at han ikke er en god person.
  • På de fleste bilder smiler han, og viser intet mistenkelig. Tvert imot, han fremstår som glad og sjarmerende. Kun på ett – muligens to – bilder, har fotografen klart å fange det tomme blikket som er så karakteristisk for psykopater og narsissister.
  • Hadde jeg ikke visst bedre, så kunne jeg lett bli blendet av hvordan han framstilte seg selv. Han virker rett og slett som en engel, både i ord og bilder. Jeg forstår godt at andre lar seg blende. Og det minner meg på hvor forgjeves det er å overbevise noen om hans mørke side. Det bruker jeg derfor ikke mer energi på.
  • Flere av mine tidligere venner, som jeg fortalte om min opplevelse med p til, har fortsatt med å like og kommentere hans statuser frem til i dag. Hva jeg forsøkte å formidle til dem har med andre ord ikke påvirket deres relasjon til ham. De synes å fortsatt beundre ham og være lojal mot ham. Jeg kan derfor regne med at noe av hva jeg i fortrolighet har fortalt dem, har kommet ham for øre.
  • I min bok “Psykopati og kjærlighet” skriver jeg om fenomenet som jeg kaller allnærvær. Begrepet er ikke mitt. Jeg har oversatt det fra det engelske “everpresence”, beskrevet av H. G. Tudor. Allnærvær betyr at p/n på uforklarlig vis er tilstede “overalt”, og ikke kun inni oss. Over her fortalte jeg hvordan info om ham kom meg for øre på usannsynlige steder, av folk jeg logisk sett ikke skulle støtt på. Ved gjennomgang av hans profil så kunne jeg se at han synes å gå i mine jobbmessige fotspor. Vi er begge sykepleiere. Jeg har dog vært sykepleier i elleve år lenger enn ham. Og på hans profil så jeg at han har jobbet på flere av mine gamle arbeidsplasser, og jobber på en av dem i dag! Dette kan umulig være en bevisst intensjon fra hans side, da jeg aldri fortalte om alle mine tidligere arbeidsplasser (vi snakker om titalls, da jeg i flere år var byråvikar). Og det stopper ikke der. Hør på dette; da han forlot meg, så etablerte han seg 600 kilometer unna der han fant et tilfeldig, nytt objekt – henne han fortsatt er sammen med i dag. Jentas mor viste seg å være kollega av en venn av meg (min venn er fullstendig urelatert til p). Hver gang moren postet et bilde av sin datter og svigersønn, og min venn likte bildet, så kom bildet opp i min facebook!
  • Alt i alt så påvirket det meg relativt lite å få en så omfattende oppdatering på hans liv. Det var enkelte “sug i magen” opplevelser. Men jeg må konkludere at NK hjelper. Det er faktisk livreddende.

Dette er jo basert på å titte på hans profil. Direkte kontakt har vi ikke hatt. Hva som ville skjedd hvis han i dag faktisk snakket til meg direkte, vet jeg ikke. Ville det reaktivere traumebåndet? Jeg tror ikke det. Men sikker er jeg ikke. NK bør derfor vare livet ut.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.