Hvordan har psykopaten det etter at du går? (del 2)

Ok, dagen derpå, og vi fortsetter med annen del av spørsmålet om hvordan psykopaten har det etter at du går.

I går snakket vi mye om vennlighet, og hvordan vår evne til å være snille kan misbrukes – ikke bare av psykopaten, men også av mennesker som faller innenfor hva vi definerer som “normalt”. Vi snakket i mindre grad om psykopatens opplevelse av din flukt, det skal vi forsøke å ta igjen i dag.

Kommentaren som inspirerte meg til å skrive denne teksten, inneholder følgende spørsmål;

Hvordan har psykopaten det etter at jeg gikk? Har han glemt meg? Hvordan tenker han tilbake på alle disse årene?

Det som er viktig å huske, er at psykopaten mangler evnen til nostalgi. Jeg beveger meg sjelden inn på debatten om hvorvidt psykopati skyldes oppvekst eller hjernefeil, men det kan virke som om den biten av hjernen som av og til gjør oss nostalgiske, mangler hos psykopaten. Forskning støtter dette ved å vise nedsatt aktivitet i psykopatens frontallapp, hvor blant annet følelser, erindring og omtanke aktiveres. Psykopaten vil derfor ikke reflektere noe særlig over “alle disse årene” han/hun tilbrakte med deg, og ikke på samme måte som du gjør. Han/hun vil ikke knytte minner til følelser som er nødvendig for å oppleve nostalgi og lengsel. Selv mens dere hadde en aktiv relasjon, så var ikke psykopaten sjelelig tilstede på samme måte som du var. Der du følte lojalitet, glede og omtanke, så levde psykopaten i en konkurranse. Du var ikke en kjæreste eller god venn for ham/henne, du var en rival. Vi har alle opplevd å ha rivaler i form av mennesker som jobber mot oss. Vi tenker ikke tilbake på dem med nostalgi, gjør vi vel? Det gjør heller ikke psykopaten. Problemet for psykopaten er at han/hun har ingen interesse av å skille venn fra fiende. Psykopaten er grandios og føler seg overlegen alle andre. I hans/hennes øyne er gode mennesker svake og feige, og dårlige mennesker er nettopp det – dårlige. Slik bidrar alle til å bekrefte hans/hennes overlegenhet.

Konkurranseelementet gjør at psykopaten aldri spør seg selv “hva har jeg gjort som fikk NN til å dra?”. Ydmykhet står ikke på psykopatens meny. Psykopaten vil rasjonalisere din exit med at du ikke er verdt å samle på, eller de vil omskrive bruddet i eget hode til å fremstå som om de forlot deg og ikke omvendt. Psykopaten gjør bruddet til en konkurranse som skal vinnes.

Umiddelbart reagerer psykopaten sannsynligvis med narsissistisk raseri. Hvis du forlot psykopaten først, så ble din flukt foretatt uten psykopatens velsignelse og utenfor hans/hennes kontroll. Du forårsaket en narsissistisk skade, og i psykopatens hode er det en kardinal forbrytelse som du aldri blir tilgitt. Men husk at psykopatens følelser blir beskrevet som primale. Det vil si at følelsesregisteret er nært beslektet med dyrs og små barns evne til følelser, begrenset til sjalusi, misunnelse, skadefryd, tilfredsstillelse og raseri. Dypere følelser som kjærlighet, ekte lykke eller sorg har ikke psykopaten kapasitet til å oppleve. Følelsesuttrykkene er også kortvarige, akkurat som en hund eller katt som plutselig kan snappe etter hånden din med tennene, for så i neste øyeblikk fortsette med å slikke pelsen sin tilsynelatende uten å ense at du befinner deg i rommet. Ofre vil kanskje gjenkjenne dette med hvordan psykopaten kunne fyre av et verbalt angrep uten sidestykke, for så to minutter senere oppføre seg som om angrepet aldri skjedde. Slik sett er en psykopats raseri heller ikke personlig. Problemet er at de primitive følelsene er kombinert med et voksent menneskes høye intelligens. Dette gjør psykopaten i stand til å plotte, kalkulere og ikke minst huske skader på hans/hennes narsissistiske kjerne.

Den antisosiale forstyrrelsen forhindrer psykopaten i å se andre mennesker som noe annet enn objekter. Det er her mangelen på empati blir synlig. Psykopaten formår ikke å forstå andre menneskers opplevelse av livet, ikke engang de som står ham/henne aller nærmest. Psykopaten forstår at hans/hennes evige konkurransekamp vil skremme folk bort, derfor forsøker psykopaten å skjule sitt indre (ihvertfall i begynnelsen). Men psykopaten klarer ikke å skjule mangelen på empati. Denne invaliditeten kommer før eller siden frem i dagslys. Når en annen ser deg som et objekt, så kan vedkommende lett “plassere deg på hyllen” mentalt når du ikke lenger er synlig. Dine følelser og din opplevelse av psykopaten er irrelevant for ham/henne. I hans/hennes øyne har du ikke følelser, og akkurat som et leketøy kan du stues bort etter bruddet. Vi har i et tidligere innlegg snakket om “kompartmentalisering” og det er slik psykopaten klarer å fjerne deg fra bevisstheten, som en gjenstand som han/hun ikke lenger har bruk for. Ihvertfall ikke her og nå. Vi går ikke og opplever nostalgi for hagemøblene vi ryddet bort i september, gjør vi vel?

Ironisk nok er det objektivisering og mangel på empati som gjør at psykopaten overhodet ikke forstår hvorfor du ikke ønsker å ta ham/henne imot med åpne armer, når han/hun plutselig bestemmer seg for inkludere deg i livet sitt igjen. Dette foregår på nøyaktig samme måte som når vi i mai begynner å tenke på hagemøblene igjen, fordi været forbedrer seg. Gjennom hele vinteren har vi ikke enset dem en tanke, siden “bruddet” i september. Istedet fokuserer vi på hagedekorasjoner vi synes passer bedre i vinterhalvåret, slik som nisser og lykter. Nissene og lyktene passer oss bedre om vinteren, enn hagemøblene gjør. Vi “forkaster” derfor hagemøblene, både fysisk og mentalt, til fordel for nissene. Men i mai får vi plutselig bruk for hagemøblene. De har igjen en nytteverdi, og vi vil klargjøre dem for ny bruk; børste støv av dem, eventuelt vaske dem, kanskje male dem i en ny farge? Kort sagt pleie dem. Og hagemøblene gjør ikke opprør når du drar dem frem igjen i mai. De er ikke traumatisert av å ha stått i mørke i åtte måneder. Du hadde blitt oppriktig forundret om så var tilfelle. Det samme blir psykopaten, når du selv markerer motstand mot å bli behandlet som et hagemøbel. Psykopaten hverken vil eller kan reflektere over sine handlinger mot deg. Han/hun tar intet ansvar for din lidelse. Du er et objekt. Dine anklager og din vegring blir derfor et irritasjonsmoment som psykopaten vil slå ned på.

På samme måte som du pleier dine hagemøbler for ny bruk, kan psykopaten plutselig finne på å re-idealisere deg. Dette kan skje etter lang tid, opptil flere år. Men plutselig har du igjen en nytteverdi for psykopaten. Det kan være han/hun ønsker sex, penger eller sosial status. Er du alvorlig syk? Da ønsker kanskje psykopaten å fremstå som martyr, ved å pleie deg – i full offentlighet selvfølgelig. Uansett hvilken nytteverdi du har for psykopaten, så handler det aldri om deg. Som person har du ingen verdi. Men som gjenstand og “speil” har du verdi. Og hvis psykopaten har noe å tjene på det, så vil han/hun forsøke å utsette deg for en ny idealiseringsfase. Det er enklere for psykopaten å re-idealisere gamle ofre, enn å kurtisere nye. Det vil si, så lenge du biter på.

Du blir med andre ord ikke glemt etter bruddet. Men du blir heller ikke husket slik normale mennesker husker andre som har stått dem nær. Det faktum at psykopaten umiddelbart forkaster deg og ikke gir lyd fra seg på lang tid, forteller deg hvordan du blir husket. Jeg husker jeg rasjonaliserte psykopatens fravær og taushet med “jeg må ha såret ham noe voldsomt”. Dette var den eneste normale forklaringen jeg kunne komme på som forsvarte hans motbydelige forkasting av meg. Men sannheten er at jeg såret ham aldri. Jeg ble derimot straffet for å ha markert grenser. Dessuten hadde han funnet et nytt offer. En person som savner deg, vil ikke gå og savne deg i årevis før han/hun tar kontakt. Hvis noen savner deg, så forsøker de å reparere relasjonen umiddelbart.

Uansett om du er den som går eller blir forlatt, så forsøker psykopaten å projisere all skyld for bruddet over på deg. Og i en periode så virker det. Psykopatens direkte beskyldninger rammer oss. Enda verre er det når psykopaten ikke sier noe i det hele tatt. Taushetskuren har som mål å vende oss mot oss selv. Når psykopaten ikke lenger henvender seg, så blir vi sittende alene med våre bebreidelser. Det er lett å tenke “jeg må virkelig ha forbrutt meg alvorlig på ham/henne, når de bryter kontakten så brått”. Det er jo ikke normalt å forlate en relasjon på den måten psykopaten gjør det. Men psykopaten forlater oss sjelden helt og fullt. Som nevnt tidligere, så kan overvsvevinger skje direkte eller indirekte. Du kan være sikker på at hvis du faktisk hadde forgrepet deg så voldsomt på psykopaten som han/hun ønsker å gi inntrykk av, så hadde du aldri blitt overvåket på sosiale medier eller fått mystiske oppkall om natten. Du hadde aldri fått kryptiske beskjeder via flygende aper. Hadde noen forgrepet seg på deg, så hadde du aldri oppsøkt denne personen igjen. Du har ikke forgrepet deg på psykopaten. Psykopaten vet godt hvem som er den egentlige overgriperen, derfor holder han/hun fortsatt et øye med deg. For ham/henne er hele kalaset et spill. 

Det som er viktig for offeret, er å ikke delta i spillet. Det er essensielt å slutte å ønske å bli husket av psykopaten. Nå som du vet hvordan psykopaten husker deg, så håper jeg det er lettere å bryte de emosjonelle båndene du fortsatt har til ham/henne, og jobbe mot likegyldighet. Du ønsker ikke å bli husket av en meget forstyrret, og i enkelte tilfeller farlig person. Det er ikke et kompliment eller honnør til deres tidligere relasjon hvis psykopaten kontakter deg.

Oppsummert så har psykopaten det helt topp, mens du går og lider. Psykopaten tenker ikke nostalgisk tilbake på hva dere hadde sammen, og mest sannsynlig har han/hun kjøpt nye hagemøbler som de er opptatt med. I tillegg gir din lidelse dem et realt narsissistisk boost! Psykopaten kan oppleve kortvarig narsissistisk raseri av din utgang, men vil i de fleste tilfeller raskt gå i gang med å finne et nytt offer og miste interessen for deg. Derfor, gjør alt du kan for å komme deg videre i livet, denne personen er ikke verdt et sekund mer av din dyrebare tid og oppmerksomhet.

Ha det som mål, hva kommentaren som foranlediget denne teksten sier;

Her skulle jeg så gjerne ha lest det svart på hvitt, at jeg faktisk er bare luft nå.

Det er du. Du bør også gjøre psykopaten til luft for deg.

 

54 kommentarer
    1. Hei, og tusen takk for at du tok opp temaet… Det var jeg som ønsket en “forklaring”, på hva som skjer med han nå…… Etter mange vonde år, der jeg har latt meg manipulere og trampes på, kjeftes på og til tider blitt oversett, for så å bli elsket høyere enn noen andre han noen hadde elsket….(mhm?! ), så klarte jeg å ta steget ut… Mye takket være denne siden….. Og spesielt rådene om å lese meg frem til forklaringen av hvorfor han er slik han er, og hvordan komme seg bort… Jeg har slukt atl !! Jeg kjenner meg igjen i såååå mange av de innleggene som er skrevet, at jeg nesten har blitt glad….!! Tidvis har jeg følt meg så alene om mine opplevelser, og ikke minst hatt det forferdelig vanskelig fordi alle har hele tiden sagt.. Du er så heldig du som har så kjekk kjæreste… Mens jeg inni meg gråt av fortvilelse….. Jeg prøvde og prøvde, jeg kjempet og kjempet for å bli annerkjent som kjæreste, som venn og som partner… men ingenting var bra nok… Jeg så ikke bra nok ut, og jeg var ikke bra nok i sosiale sammenhenger.. Pratet jeg for mye, var det galt. og var jeg stille, fordi han hadde sagt at klærne var helt feil, ja.. da var det også galt….. Likevel var det jeg som måtte krype, for å få komme inn i arma på natta…. Mens han måtte jeg gi komplimenter, på komplimenter, annerkjennelse og skryt HELE tiden, for at jeg skulle få oppmerksomhet fra han… Noe jeg også har skjønt er helt normalt for en psykopat?
      Nå er det gått 2 måneder siden jeg klarte å sende meldingen om at jeg trakk meg helt ut… Det var en varm og fin hilsen, denne gangen IKKE for å gjøre han oppmerksom på meg…. Men for MIN del, for at jeg ikke skulle sitte igjen med en vond klump og en følelse av at jeg har vært stygg mot han…. Og til tross for 8 års forhold, har jeg ikke hørt en eneste ting…. Derfor skrev jeg det spørsmålet som førte til det siste innlegget…. Hva føler han nå?? Og jeg fikk det svart på hvitt… Han føler ingenting…. Er det greit for meg?? JA!!! Jeg visste jo innerst inne når jeg skrev den avsluttende meldingen, at dette var akkurat det som kom til å skje….. Og noen vil sikkert syns jeg var den kalde som gjorde det slutt med en melding, men det var fordi jeg ville ikke vise meg som svak… Hadde jeg reist til han, hadde jeg grått og vært fortvilt…. Isteden valgte jeg å skrive mine ord, og reflektere over alt som hadde skjedd….. Jeg gråt og var på randen av hysterisk av sorg, men takk lov…. DET vet han ingenting om at jeg gjorde………………
      Livet går fremover… Jeg er en skadeskutt fugl….. Men med tid skal jeg ut og fly igjen, og finne noen som vil verdsettte meg og det jeg har å by på som person…. Jeg vet at det skjer en dag…..:) Klem fra meg….. og tusen takk for innlegget…:)

    2. Tusen takk for to flotte og lærerike innlegg.Som anonym over her skrev så blir jeg også litt glad nesten,hver gang jeg leser noe som setter sammen fler brikker i puslespillet han etterlot,Regner med at det samme gjelder for oss som har blitt fortlatt her,ift det du skrev.
      Jeg har nesten ikke ord for hvor viktig denne bloggen har vært for meg,når jeg fant den og leste om alt om psykopater,så løsnet hele proppen føltes det som.Enda setter jeg sammen brikker,hver eneste dag.Noen dager er tunge,andre ikke.Innimellom er man ufattelig sliten,andre ganger full av energi.
      Denne bloggen har hvertfall,for meg,hjulpet meg veldig på vei.Og kunne ha informasjon og en slags forståelse(om det egentlig går helt Ann) om hva som har skjedd,og at det ikke er noe galt med meg og andre ofre.
      Tusen,tusen takk.Du gjør en veldig viktig jobb!
      Og anonym over her : Du skal være stolt av deg selv som forlot han.Du er sterk!
      Nå ble jeg forlatt av min P,for kun noen mnd siden,men det blir bedre.Alt blir bedre med tiden,du har masse godt i vente,og lettere dager foran deg.Stå på.

    3. Jeg elsker denne bloggen. Denne bloggen har gitt meg den “avslutningen”jeg alltid lengtet etter, den jeg aldri fikk av psykopaten… Jeg har endelig svar på hva, hvordan, hvorfor. Alt ga endelig mening!! Lurer bare på hva psykopaten tenker når h*n ser at offeret har slettet/blokkert vedkommende overalt. Innser vedkommende at h*n kan ha såret offeret?

    4. Denne bloggen er faktisk livsviktig.
      Du som skriver denne bloggen virker å være fantastisk menneske som bidrar til kunnskap og forståelse, smertelindring og trøst. ( Dette sier jeg uten baktanker ).. hi hi- må ha litt galgenhumor i all galskapen.
      Sommerhilsen.

    5. Til Anonym!
      Jeg er anonym som skrev over deg,og jeg lurer på det samme som deg.Om de i det hele tatt skjønner at de har gjordt noe galt og ikke ønskes i livet til offeret mer,når de blokker og slettes.
      -Vi som ofre vil kanskje tro det,og vi vil også kanskje tro såpass godt om andre; det er helt fremmed for oss at det finnes mennesker der ute,som ikke forstår alvoret i situasjonen de har satt oss i,og resultatet blir med at de slettes og stenges ute.
      For vi ville jo reagert med en eller annen slags følelse og reaksjon hvis noen hadde blokkert oss?Kanskje strukket ut en hånd og bedt om tilgivelse,spurt hva har jeg gjordt,kan vi rette opp i dette?
      Vel,psykopater tenker ikke sånn.Så ergo,jeg tror ikke de tenker noe særlig over det.Tar det hvertfall ikke noe tungt.For i dems øyne har de ikke gjordt noe galt,og vi er bare stakkarslige,svake og for snille mennesker i dems verden.Det er hvertfall det jeg tenker,og tror.

    6. Først: – en fornøjelse at læse temaer, der er SÅ velskrevet, informative og indsigtsfulde af Blog-forfatter – Thumbs up!
      Uden jeg vidste af det, så afslørede jeg min P, ved at jeg en dag bad om en alvorlig snak omkr. parforholdet. Jeg listede en masse hændelser op, hvor jeg synes høn disrespekterede mig. P blev helt sort og sagde, at nu havde jeg fået høn derhen, hvor høn ikke ville være. Ned i helvede, som P beskrev det. Så sagde P umiddelbart derefter: “Jeg kan ikke mærke dig.”
      Efterfølgende kom der et alt, alt for langt efterspil, som jeg aldeles tabte. I mit forsøg på at redde forholdet. Jeg havde tabt på forhånd, det vidste jeg bare ikke dengang. Det var en rædselsfuld tid, hvor jeg blev mere og mere tynget og trynet mod jorden. Hvis jeg kunne gøre det om, ville jeg ønske jeg ALDRIG havde oplevet sidste part af seancen,- jeg forsøgte at redde, – P var overlegen, kold og tilsyneladende videre med sit liv- på fuld tryk!
      Men jeg har ofte tænkt på nogle af de sidste ord fra min P. “Jeg kan ikke mærke dig”. Hvorfor kunne høn pludselig ikke det? Jeg tror nemlig godt, at P kan mærke noget! Eller også ønsker jeg det? Jeg tror P er så følelsesmæssigt skadet, at når det’ kommer frem i lyset, så kan P ikke kapere det/vil se sig selv sådan og lukker så af, for det forkvaklede register af følelser, jeg tror P må have.
      For så derefter veldig hurtigt designe, en ny virkelighed, hvor P ikke er den udgave, som netop er blevet afsløret. P laver en ny virkelighed og må så fuldstændig lukke ned, for den “gamle” virkelighed, for at komme videre. Ved ikke om jeg har ret, for det er nærmest umuligt at forstå den forstyrrelse og man kan blive helt crazy af, at forsøge at forstå en logik i et Narcisistisk forstyrret menneske. Til info, har jeg fået hypnose for at få tankerne om at forstå P, i baggrunden/ud af sytemet! Go sommer.

    7. ….vil også lige fortælle om en billedligt indsigt, jeg fik af en terapeut, der har stor erfaring med en psykopates tankegang. Hun forklarede mig, at mens normale mennesker har en sammenhængende hjerne,hvor alt har forbindelse, så består P’s hjerne af små øer, der ikke har forbindelse til hinanden. Deraf reflekterer de ikke! Så man er på ‘en af de øer, i parforholdet med P, men den ø slettes/skubbes langt i baggrunden, når parforholdet er ovre. Giver man P en form for kontakt efter endt forhold, finder P den ø frem og husker måske, at det engang var en nærringskilde. Måske får P nærring igen=så giver de lidt kontakt til dig. Hvis P oplever kontakten fra dig er negativ=får du ingen respons. En teori der gav mening for mig, måske andre også kan bruge den forklaring.

    8. Hvordan vet man at man var sammen med en psykopat? noen ganger er jeg sikker, andre ganger tviler jeg på egne tanker.
      Relasjonen ble opprettet med at jeg var fantastisk, bombadert med oppmerksomhet, fine ord, mye meldinger hele tiden. Telefonoppringinger-der han fikk meg til å le. Vi skulle flytte sammen og jeg føltes hvis så rett.
      Så plutselig begynte han og forandre seg, det jeg hadde delt ble plutselig brukt mot meg, jeg ble møtt med kalde blikk og han virket stresset. Alt jeg gjorde var galt, jeg prøvde og prøvde og gjøre alt godt igjen for og tekkes han-men han ble usikker sa han og startet med og ignorere meg.
      Jo mer jeg ga, jo sintere ble han-til slutt dumpet han meg og ignorerte meg. Fikk ikke svar.
      Sitter tilbake med ? som hva skjedde, og en sorg-føler meg herjet med.

    9. Tusind tak for en fantastisk velskrevet og informativ blog og dine youtube video’er. Du rammer helt ind i kernen af problemerne, vi som partnere/kollegaer/anden familierelation har til disse syge mennesker. De er SÅ farlige og kan ødelægge dit liv fuldstændigt. Jeg har kendt 2 stk. (Den ene var jeg gift med i 10 år). Din information og dine erfaringer er SÅ vigtige, og du er meget, meget dygtig til at formidle dem.

    10. Hei og takk for en nyttig blogg!
      Jeg er godt voksen, kvinne og oppegående på de fleste områder, men ikke når det kommer til menn. Etter bruddet til min siste relasjon har jeg måttet gå i meg selv og har innsett hvilken betydning det å vokse opp med en narsissistisk forelder har hatt å si av mine valg av livspartnere. Jeg mangler grenser, jeg har lav følt egenverdi og føler dessverre trygghet i relasjoner som er grenseoverskridende og manipulerende.
      Så: Mye av jobben er gjort. Jeg vet, jeg skjønner og forstår. Det er et halvt år siden jeg gikk ut av et slikt skadelig forhold til en mann, som har mange av disse dysfunksjonelle trekkene og jeg har erkjent at inntil jeg klarer å bearbeide disse seinskadene mine fra barndommen, er det beste for meg å være alene og heller dyrke andre, fine sider ved livet, enn akkurat det å ha en kjæreste.
      Det gjør jeg! Men, likevel er der en stemme inne i hodet mitt som kverner og kverner rundt hva som skjedde og hvordan han klarte å få meg så hekta og behandle meg så dårlig. (Orker ikke gå inn på det, du og alle som kommenterer vet akkurat hva jeg snakker om) Jeg gjør alt rett, men min egenverd henger etter og jeg kjenner jeg ønsker å treffe han. Jeg ønsker at han skal komme og si at han savner meg og at jeg var det beste som noen gang har skjedd han. I stedet gikk han raskt videre med en skjønn, flott dame og roper ut for hele verden hvilken sjelevenn hun er og hvor forelsket han er (Sosiale medier). Jeg vet jo hva og hvem han er, og ønsker han ikke tilbake. Etter at jeg bad han gå har jeg ikke hatt noe kontakt med han og får fornuften velge, håper jeg det fortsetter slik.
      Så er det denne lille stemmen som stadig forteller meg at det ikke er han, det er meg. På tross av at han løy, bedro, isolerte meg (Jeg lot han isolere meg) så er der noe i meg som skylder det hele på at jeg ikke var pen nok, god nok, at jeg ikke fortjener noe bedre. Det er soleklart noe som henger igjen fra barndommen, men jeg blir ikke kvitt tankesurret! Jeg vil så gjerne bli kvitt dette siste opphenget. Jeg ønsker ingen vondt, men likevel er det som om jeg er helt avhengig av at denne kvinnen også skal få se hvem han er. Jeg har så lyst til å fortelle henne, men vet at det ikke har noen hensikt.
      Hvordan bli kvitt behovet for at “hele verden” skal skjønne for en farlig idiot han er. Eller er det bare mitt behov for at andre skal bekrefte for meg at han var det i mitt liv? Det vet jeg jo og det trenger jeg ikke. Det er helt merkelig hvor liten man kan føle seg. Det er som om jeg tenker: Vet du hva, jeg var sterk, jeg kastet han på dør da sannheten gikk opp for meg. Jeg tok ikke kontakt. Jeg fant andre, verdifulle ting og mennesker å bruke tiden på. Jeg har vært flink! Likevel blir jeg ikke ferdig. Kan noen hjelpe meg med å stenge for denne siste uvanen som kjennes ut som en avhengighet?
      Er takknemlig for svar. En siste ting jeg vil si, er at når følelsene er ute av kontroll og alt føles vondt er det eneste som virkelig hjelper å lese om psykopati, manipulasjon, narsissisme og det har jeg gjort til krampa har tatt meg! Det er der jeg finner roen igjen.

    11. Evig takknemlig for denne bloggen. Det er så slåande korleis du forklarer og setter ord på psykopatens mønster og væremåte. Så godt når man gjenkjenner dette så inderlig. Eg har spørsmål til kva vi bør fortelle barna etter å ha forlatt forholdet. Dei vil jo ikkhe høyre at det er noko galt med den perfekte faren deira. I tillegg så seier jo heile svigerfamilien at det er mor (meg) og krisesenteret som eg har vert på som tar feil. Korleis skal vi forholde oss til voksne sørgande barn?

    12. Kjære Rebekka. Motsi den negative stemmen inni hodet ditt! Du ER nemlig verdt noe! Du har kanskje hørt ordspråket «Den halte ser, den blinde går, og hånd i hånd de målet når»? Tenk deg at «den halte» indikerer den negative påvirkningen/lærdommen du har fra barndommen, og «den blinde» indikerer problemstillingene du stadig havner i nå. Den halte barndommen skal lede den blinde nåtiden. Ingen av de kjenner det egentlige målet, men de har behov for at målet er positivt. Det er alt. Fordi den halte og den blinde ikke har erfaring med det positive målet, så vil de i sin leting havne ut med å oppsøke veier de har gått tidligere ? fordi det er tryggest. Resultatet er at de begynner å gå i ring. Hvis du aldri har sett, følt eller opplevd betydningen av din egen positive verdi ? hvordan skal du da vite hvordan det positive målet fortoner seg? Til nå har det vært trygt for deg å gå tilbake til barndommens lett gjenkjennelige stemme. Du hører dessuten best den stemmen du har hørt oftest. Å slippe bort fra stemmen inni deg som sier at du ikke er verdt noe, er et tydelig uttalt ønske hos deg. Du trenger et nytt kart å gå etter. Et kart med elementer som ikke leder deg inn i en negativ ring. Begynn med å gi i deg kreditt for at du har kommet så langt! Du er i gang med å tegne kartet frem mot det positive målet. Du må selv plukke elementene som du vil ha med i kartet, men med noen livsviktige forbehold; Du skal ikke ta i bruk en eneste eks-kjæreste! Du skal heller ikke ha med elementer som du vet har skadet deg i yngre dager. Styr unna en etter en. Av innlegget ditt leser jeg tydelig at du har begynt å tvile på stemmen som sier “du er ikke verdt noe”. Om du snur på akkurat den setningen, så kan det tydelig høres ut som at du istedenfor å tvile på noe, faktisk har begynt å tro på noe; Du ER verdt noe! Ikke sant? Tenk litt på det. Du beskriver en mye klokere og sterkere Rebekka enn du selv kanskje våger å tro på, og jeg får så lyst til å rope det høyt slik at det skal nå helt frem til deg. Jeg opplevde min egen situasjon nokså lik din. Jeg har levd i et selvpålagt sølibat fordi jeg fryktet at jeg ville identifisere men misforstå den positive idealiseringen som tilhørte min eks, og sånn sett lede meg selv rett inn i noe trygt men ekstremt skadelig. Jeg har dessuten kjent meg nokså følelsesløs. Jeg var (og er) milevis unna den glade personen jeg var før jeg møtte psykopaten. Jeg sliter fremdeles med ensomhetsfølelse. Ensomhet kan føre til dumme tanker, men jeg har etter hvert blitt knallflink til å motarbeide dem. Ensomhetsfølelsen varer i korte perioder. Jeg kan oppsøke folk, dra på trening, eller bare gå meg en tur og så er ensomheten mindre påtagelig. Det hele foregår i mitt hode. Jeg har mange ganger tenkt at jeg burde oppsøkt profesjonell hjelp, og det kan for mange være lurt. Men jeg valgte isteden å behandle meg selv. Jeg valgte å ta utgangspunkt i konklusjonen om at min eks er en skadelig sykdom. Ja, en lege kan absolutt hjelpe, men jeg må selv gjøre jobben med å holde sykdommen på avstand. Å bli frisk etter et liv med sykdom tar tid. Man blir ikke den samme som før sykdommen, men man blir klokere. Jeg har valgt å gi meg selv den tiden jeg trenger. Medisinen har vært å bli klok på hva psykopati og narsissisme dreier seg om. Det hjelper! Klokskap og innsikt fjerner irrasjonell redsel for nye utbrudd, samtidig som jeg blir flinkere til å sortere hva jeg har godt av. Jeg MÅ ikke ha en kjæreste, men jeg må ha det godt med meg selv. Jeg har godt av å holde meg i fysisk god form, fordi det styrker immunforsvaret mitt. Null kontakt/null innsyn med psykopaten har fjernet meg fra potensiell manipulering. Jo mindre jeg ser av sykdommen, jo friskere blir jeg. Jeg kjenner ikke etter antatte symptomer. Jeg har valgt å slette ALLE bilder, men jeg har tatt vare på de mest groteske forsøkene hans på å nå meg skriftlig. Å lese de styrker meg i at sykdommen har fått en korrekt diagnose; Den er skadelig, til og med dødelig om jeg tillater den å komme innenfor mine grenser. Klokskap om psykopati kommer godt med, også for å avsløre skadelige personer i barndommen. Dessverre fins det ingen snarvei til et positivt mål. Men den største hjelpen ligger helt og holdent i din egen innsats. Gi deg tid, null kontakt, motsi bevisst stemmen som forteller deg at du ikke er verdt noe, og hold deg oppdatert her på bloggen. Du skriver dessuten godt Rebekka, så hvorfor ikke fortsette med det? Sender deg et optimistisk lykke til! 🙂

    13. Til Rebekka
      Det kunne vært jeg som skrev det innlegget du skrev. Jeg tror vår oppgave nå er å bruke denne tiden vi er inne og i de opplevelsene vi har bak oss til å jobbe med våre følelsesmessige mangelsykdommer som stammer fra barndommen. Jeg har ikke fått den oppmerksomheten og anerkjennelsen jeg har hatt behov for i barndommen; dette har påvirket meg gjennom hele livet. De følelsene jeg har om meg selv har styrt mine tanker og min adferd/mine valg. Det er tungt å erkjenne at jeg har vokst opp i et narsissistisk hjem, men jeg kan ikke gjøre noe med dette i dag. Jeg må akseptere det uten å være bitter og sint på min mor. Likevel kjenner jeg at jeg har en lang vei å gå for å få den selvfølelsen og tryggheten som jeg trenger. Jeg har bestilt boken “Den undervurdere barndommen” av Herdis Palsdottir. Jeg håper den boken kan hjelpe meg til å få en større forståelse for hvorfor jeg er den jeg er, hva jeg bør gjøre for å få en bedre selvfølelse og hva jeg fortjener i et fremtidig forhold. I tillegg kan jeg anbefale “Solstråleboken” av Trond Haukedal. Disse bøkene handler ikke om psykopati, men jeg kjenner etter hvert et større behov for å jobbe med meg selv og mine egne følelser og behov enn kun å fokusere på å forstå psykopater/narsissister. Jeg ønsker å legge fortiden mer bak meg etter hvert og fokusere på fremtiden der jeg har en større rolle og fremtidige P/N kun blir observert/oppdaget og forkastet.

    14. Vil bare si at jeg slutter meg til alle de andre som roser bloggen opp i skyene – det er vel fortjent. Forfatteren skriver nesten overjordisk godt – språket og innholdet går rett i hjertene på oss trofaste lesere, og alle andre som skadeskutte snubler inn i denne bloggen.
      Jeg har fulgt bloggen siden jeg kom over den i oktober/november i fjor – et funn som i stor grad har æren for at jeg i dag er tilnærmet restituert etter erfaringen med psykopaten.
      Jeg jobber selv som psykiatrisk sykepleier. I tiden like etter bruddet med psykopaten fungerte jeg svært dårlig i jobbsammenheng. Jeg var ikke sykemeldt en eneste dag, Jobbet hundre prosent og hadde tre unger hjemme å ta meg av. Som pleier var jeg en papp-figur – hadde absolutt ingen ting å gi. Samvær med andre var en stor plage – og att på til krevde jobben at jeg var hundre prosent til stede emosjonelt sett. Det ble umulig – men jeg gikk på jobb – var fysisk tilstede, som verdens fjerneste og dårligste psykiatriske sykepleier.
      I dag – halvannet år etter bruddet og snart ett år etter NK – våger jeg å si at min kompetanse som psykisk helsearbeider er mangedoblet. Dette takket være en stor bagasje smertefull livserfaring – og ikke minst kunnskap og viten jeg har ervervet på denne fantastiske bloggen og andre nettsteder.
      Jeg leste en kommentar til forrige innlegg. Vedkommende etterspurte bloggen som bokform. Akkurat det har jeg selv tenkt på! Innholdet er så til de grader velskrevet – fantastisk balansert mellom knivskarp analyse og et nydelig språk som grenser til prosa. Og ikke minst livreddende. Skulle gjerne hatt den mellom to permer i bokhyllen min 🙂
      Stor klem til dere alle – både følgere og forfatter. Håper dere får en strålende dag…!

    15. Takk Kari og den andre som svarte meg. Jeg gråt meg gjennom svarene. Gode tårer.
      “Den halte og den blinde” har nok gått de stiene de har kjent til fra før og de nye, ukjente stiene er skumle. Men så lenge fornuften tror at den nye veien vil være bedre og mer innholdsrik, følger vel hjertet etter -til slutt.
      Jeg velger å se på disse relasjonene, der jeg personlig har valgt menn med stort behov for å manipulere og kontrollere meg, som symptomet på den virkelige dragen jeg må temme: Den av foreldrene mine som holdt meg nede, kritiserte, fordømte og avviste meg gjennom oppveksten. Dette er min kjerne til egen-mishandling. Dette er grunnen til at jeg ikke går der andre, “normale” mennesker går når en relasjon begynner å bli tvilsom. Og dette er psykopatens inngang til min selvutslettende kjærlighet og grenseløse lojalitet.
      For det er vel slik at når vi møter en potensiell kjæreste, ønsker vi å se personen i flere sammenhenger. Kjenne på hvem dette er og om vedkommende vil være et pluss i ens eget liv. Det er her psykopatene har dårlig med tid. De ønsker å komme så tett på så raskt som mulig, for de vet at tvilen snart vil komme inn i bildet. Dette er punktet der jeg har sviktet meg selv først. Fordi jeg synes det er så sårt å bli avvist, synes jeg det er så fantastisk at noen vi ha meg med en gang. At de mener jeg er perfekt, før jeg har fått vist noe særlig av meg selv -og elsker meg, før følelsene egentlig har fått utviklet seg. Med min bagasje har jeg tålt dårlig situasjoner der man ser hverandre an, tester hverandre ut og dette har psykopaten(e) visst om.
      Han har også raskt funnet ut at det smarteste trekket han kan gjøre når en legitim diskusjon har funnet sted der oppførselen hans har vært under kritikk (løyet, sviktet, holdt tilbake sannheten, gått bak ryggen min) er å gå. Bli borte. Helst en tre-fire dager. Dette fungerte aldeles strålende det første året, fordi jeg da var klar for å sette en strek over det hele da han endelig kom tilbake til meg. Smerten over å bli forlatt og ignorert var så intens at jeg var villig til å gjøre hva som helst for å få lindret den. Det er slitsomt å gå rundt med slik smerte. Etter en tid er man utslitt og ønsker bare å få hvile.
      Jeg skjønte hva han gjorde og etterhvert klarte jeg å gi faen de gangene han stakk. Nok til at han sluttet med forsvinnings-stuntene sine hvert fall. De ble erstattet med et mistenksomt fokus på meg og andre menn, der det fikk nytt liv hver gang han ble “tatt i å gjøre noe”.
      En psykopats vilje til å snakke er utrolig slitsom og utmattende. De kan snakke deg i hel! Jeg valgte etterhvert å overhøre talestrømmen og holde meg til fakta og det var der jeg fikk se maskefallet første gang. Det sorte blikket. Jeg hadde nettopp tatt han i en kardinal-løgn og han svarte med å fortelle en emosjonell historie fra egen barndom (der han selvsagt var offeret). Jeg var taus så lenge han snakket og gikk rett tilbake der jeg slapp, etter at han var ferdig med “monologen” sin. I øyekroken kunne jeg se hvordan hele overkroppen hans liksom stivnet til og masken falt. Øynene var sorte og ansiktsuttrykket var blankt. Slaget var tapt.
      Dette har vært min største redsel gjennom hele livet: Å ikke kjenne de menneskene jeg har brakt nærme meg selv. Å være vitne til at de plutselig endrer seg. Og så viser det seg at jeg har gått inn i denne redselen, mer eller mindre frivillig, hele livet.
      Jeg tror også, slik den siste skriver over her, at man går styrket ut av det med tanke på andre mennesker og de ressursene man tilegner seg i prosessen. Men, det er en hard vei å gå og jeg rensker fortsatt opp i kretsen min og de jeg kalte venner. Jeg har ingen venner som er venner med han. Jeg forsøkte lenge å stå med en fot i hver leir, men den som tapte på det var meg. Så den tiden er forbi. Foreløpig trives jeg best i ensomhet, med sporadisk sosial kontakt, når jeg selv velger det. Det er som om jeg har vært utsatt for en alvorlig ulykke og fortsatt er i sjokk. Hjernen trenger ro, kroppen min vil ha egen-råderetten tilbake og det blir fort for mye for meg om noen krever for mye tid og energi fra mitt vennskap. De eneste jeg verner om og bruker tid på er barna mine. Det er min lille gjeng.
      Jeg noterer meg alle tips om litteratur og legger til to foreløpig. En bok, som handler om barn av narssisister: “Will I Ever Be Good Enough?: Healing the Daughters of Narcissistic Mothers”
      Forfatter: Dr. Karyl McBride Ph.D
      Ut av psykopatens grep. Hvordan komme fri fra helsefarlige mennesker.
      Forfattere: Aud Dalsegg, Inger Wesche
      🙂

    16. Anne
      Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd å komme med ang hva man sier til barna, men jeg vil forsøke likevel. I mitt tilfelle, der jeg dessverre har havnet bort i to menn, med sterke psykopatiske trekk, er barnefaren den som er minst farlig. Men, han har dysfunksjonell personlighet, er kontrollerende og blottlagt for empati. Barna mine er ikke voksne, men de opplever han som en god far. Jeg har etter beste evne fokusert på det positive for deres del. De skjønner at vi ikke er bestevenner og det meste av kontakten oss i mellom går via e-mailer og sms-er. Pr tlf forsøker jeg alltid å avgrense kommunikasjonen til det som angår barna og dersom samtalen snører seg til, legger jeg konsekvent på og sender melding om at vi kan snakkes igjen når han klarer å holde seg til saken. Han har ikke taket på meg lengre. Barn skjønner kanskje ikke alt, men de sanser alt. Barn er små eksperter på foreldrene sine og hvordan de har det. Derfor tror jeg det vil skape usikkerhet å fortelle dem løgner om den andre foreldren, selv der man lyver i positiv forstand om den andre. Derfor ville jeg ha lagt historien så langt opp til sannheten som mulig, uten å innlemme dem i voksnes konflikter. (Ja, jeg vet at en konflikt er feil ord å bruke her, da det signaliserer en jevnbyrdighet, men i mangel på bedre begrep). Dette er en hårfin balansegang, og jeg tror man er tjent med å tenke ut svarene på forhånd. Eventuelt si til barnet/ungdommen at dette må vi snakke om litt senere, dersom du blir usikker på hva du skal svare. Så lenge de opplever faren som en god far, på tross av hva han har gjort mot deg, synes jeg de skal få beholde den opplevelsen. Tiden kommer tidsnok da de skjønner hele bildet. Dess uten har de jo deg, og du vil fylle ut den delen av følelsesregisteret jeg aner at han mangler, som empati, omsorg, innlevelse…..
      Jeg håper at dette var litt til hjelp, selv om det ikke ble konkret.
      Lykke til!
      Klem

    17. Rebekka: Så knallbra at du klarte å gjennomføre det eneste riktige, nemlig det stikk motsatte av hva psykopaten forventet av deg; Du holdt deg stødig og bestemt til fakta i samtalen. Jeg blir så glad, ikke minst på dine vegne! Jeg fryder meg hver gang jeg hører om folk som er i stand til å handle med en så stor overbevisning at psykopaten tvinges til å la masken falle. Det du gjorde, var å stå opp for deg selv. Du lot deg ikke manipulere av psykopatens emosjonelle svada. Du kalte en spade for en spade. Det står det stor respekt av, Rebekka. Du skriver at det har vært din største skrekk i livet å ikke kjenne de menneskene du har brakt nærme deg. Jeg har kjent på den frykten selv, etter årene med psykopaten. Jeg har vært livredd for å bli lurt igjen. Redd for å oppdage for seint lyden av skjelettene som rasler dypt inne i psykopatskapet. Men med redsel blir man kun asosial, og kanskje enda mer usikker. Dessuten, jeg kunne like gjerne gått med et blinkende skilt med teksten “psykopat-mat” i pannen min, for man blir et lett offer for nye psykopater som mangler empati men har overflod av “lyst på BARE deg!”. Man jager bort de som faktisk er normale. Normale mennesker oppsøker vanligvis ikke trøbbel. Jeg husker jeg var på en date der jeg sa at jeg hadde mange års erfaring med en narsissist, og at jeg derfor følte meg utrygg på alt og alle. Det ble ingen date nr. 2, og det skjønner jeg, på en måte. Vedkommende var jo normal og orket sikkert ikke å gå i dybden med ei med masse heftelser. 🙂 Etter hvert har jeg begynt å snu på fokuset når jeg treffer mennesker jeg ikke kjenner; Jeg har tatt fokus bort fra meg og min redsel, og spurt de hva de frykter mest. Veldig interessant å høre hva folk er redd for. Jeg spør om hvor de befinner seg i livet om fire, fem år. Jeg spør hva de tror er den mest reelle grunnen til at de er enslige. JEG spør! Ja, jeg vet det ligner på den samme taktikken som psykopaten brukte for å komme under huden på meg. Han lokket frem mest mulig om mine egenskaper og følelser, slik at han kunne utnytte de. Men til mitt forsvar så utnytter jeg ingen. Jeg trenger kun personlige opplysninger som det vanskelig lar seg gjøre å juge om. Eller rettere sagt, jeg trenger å avsløre om det er en psykopat foran meg, en som ikke klarer å svare eller som kjører på med emosjonelle utredninger i alle retninger UTEN å komme frem til et poeng. De styrer jeg unna. Men det er umulig å kjenne noen 100 %. Folk kan fremstå på alle tenkelige og utenkelige måter, uten at jeg kan gjøre noe med det. Men jeg kan gjøre noe med min egen oppfattelse. Jeg kan gjøre noe med mine grenser i forhold til hva og hvem jeg ønsker å ha nær meg, og hvor fort jeg ønsker at det skal gå for seg. Kontakt med andre må være på mine premisser. Kanskje nettopp derfor blir jeg også overmannet av ensomhet til tider. Alt var så mye enklere og ufarlig før. Men heller stående på egne, trygge ben i ensomhet, enn å ha en som idealiserer, devaluerer og forkaster deg på repeat, som om man var en følelsesløs ting. Jeg heier på deg, Rebekka! 🙂

    18. Hei alle sammen 🙂
      Jeg har som mange slitt med å komme meg videre.
      Fant en video på youtube som er en fantastisk støtte i den prosessen. Den heter:
      Inner Integration “Time out”
      Anbefales på det sterkeste, kanskje det burde være en direkteling fra bloggen? Den lærer oss hvordan vi kan ta “kontroll tilbake” ha tid alene, fokusere på “heal yourself” hvordan vi kan forstå oss selv bedre-og fylle opp “tomrommet” som gjorde oss så mottakelig for psykopaten.
      Det anbefales at vi avstår fra dating i et halvt års tid. ( Kommer an på hvor lenge relasjonen varte )
      slik kan vi kjenne igjen “giftige relasjoner” og være sterke nok i oss selv til å si: “Nei takk” – og gå videre med en gang:)

    19. Tusen takk 🙂 Det med å komme tilbake til spørsmåla er sikkert lurt når ein er usikker på kva ein skal svare. Skal prøve å etterkomme det i framtida. Godt at du skriver at dei vil forstå heile bildet ein dag. Eg håpar og trur dei vil det, og eg glede meg til det, sjølv om det kan gjere deiras forhold til faren dårlegare. Eg har investert så masse i desse barna, mens han har glimra med sitt fravær fra dag 1. Derfor håpar eg dei kan sjå den fulle sannheten til slutt, slik at dei føler dei kan stole på meg igjen. No trur eg dei har vore usikre på kva som er sant sidan eg flytta på krisesenteret. Dette er kanskje fordi faren antyder at eg har psykiske problem. Dette har han sagt direkte til nokre vennepar, og antyda til min familie. Eg føler eg ikkje har noko anna valg oppi dette enn å være så sterk som eg kan, fordi det blir einaste måten å være truverdig. Viss eg knekk saman og sjukemelder meg, så får han jo rett i at eg har problemer med meg sjølv. Tenkjer likevel det er ein stor premie i den andre enden som eg jobbar for, viss eg klarar å ta livet mitt tilbake, og få full tillit hos mine barn igjen. Det ville vore stort det <3

    20. Barna vil forstå hele bildet en dag. Det viktigste du kan gjøre er å ikke snakke negativt om din eks, barna forstår jo hvem du er i livet deres. Still opp for barna, de er det viktigste du har. Og den kjærligheten er jo mye større enn den til P. Jeg hadde 30 års ekteskap med en P, holdt ut for at barna skulle være etablert før det ble avsluttet. Så utvandret jeg for å stille opp for en syk søster. Hun døde, jeg var i sorg, bodde i utlandet, følte meg litt lost. Veldig lett bytte for en ny P. Det tok meg ti år, mye mishandling også fysisk, så skjønte jeg puslespillet. Jeg takker bloggen her!!!! I alle fall, barna mine stiller opp fantastisk for meg! Det er så tydelig at de forstår alt!
      De har stilt opp for meg, og gjør alt for at jeg skal ha en fin sommer.
      Slutt å tenk på p……tving deg til å gå videre. Drit i det alle kaller å være lykkelig, LEV! Og….

    21. Hvordan han har det etter at han ble avslørt og deretter selv gikk?
      Jeg tror og forstår nå at han har et følelsesliv hvor nostalgi og minner er fraværende.
      Jeg tror han ikke klarer annet enn å konstant være i en form for “konkurranse-modus”. Være seg med meg og/eller andre.
      Jeg tror ikke han tenker på meg og det vi hadde og bygde sammen i det hele tatt.
      Jeg tror at de få gangene han blir minnet om min eksistens, kjenner på en udefinerbar irritasjon inne i seg. Han irriterer seg fordi han ikke lenger har “tak” på meg. Det eneste han kan få til, er å konkurrere. Konkurrere om barna, jobbsituasjon, økonomisk situasjon, privatliv med mer.
      Jeg tror han har det best hvis han får og innhenter informasjon som indikerer at jeg ikke har det helt bra. (Grusomt, men sannhet). Som jeg ser det klarte han ikke et øyeblikk å tenke barnas beste i bruddfasen, han fokuserte på sitt eget beste – og å ramme meg. Det gir ham næring, og det må jeg forholde meg til.
      Jeg tror ikke han går og tenker på å plage eller ramme meg, men hvis han blir minnet om min eksistens eller gjøren/laden, underholder han seg selv med å finne på små “stikk” og “pek” som kan “pirke borti” meg på en negativ måte.
      Jeg er ikke sikker, men det er en mulighet for at han faktisk ikke forstår hvor stygg denne egenskapen er, det er en form for “livseleksir” han er vokst opp i/med. Og for ham så er dette “normalen”.
      Derfor er NK nødvendig. Og de gangene NK ikke er mulig, stålsetter og forbereder jeg meg på at “noe” kommer. Og det gjør det, hver gang. Og jeg blir ikke lenger forfjamset, lei meg, forvirret og såret. Nå skjønner jeg mekanismene, og velger å la meg “underholde”, og samler bekreftelse på at han har ubehagelige personlighetstrekk som antakelig bare vil forsterkes, og aldri endres. Og jeg gleder og fryder meg over at jeg er fri.
      Live

    22. Anonym: det er enkelte ting jeg liksom ikke klarer å fatte, som når lesere forteller at bloggen har hjulpet dem med å forlate psykopatiske relasjoner. Det går liksom ikke inn hos meg. Men jeg er meget takknemlig for alle som gir en slik respons. Tusen takk 🙂

      Ja. Vi har alle vært der. Psykopaten gir alle andre et så godt inntrykk, og vi ønsker selv å ha det samme inntrykket. Vi ønsker å kunne sole oss i relasjonen, være stolte av psykopaten og bli anerkjent som fullverdige kjærester. Men det skjer ikke, og den uverdige behandlingen får oss til slutt til å forlate en relasjon vi mest av alt har lyst til å tviholde på. Fordi vi holdt på den for lenge, så lot vi også den uverdige behandlingen gå for langt og vi er derfor meget sinte på både oss selv og psykopaten når vi endelig klarer å bryte ut/ ev. blir forlatt.

      En del av den uverdige behandlingen består i – som du sier – at psykopaten krever nærmest en gudsdyrkning mens vi selv måtte trygle og krype for å få skryt og hengivenhet.

      Vær glad for at du har kommet deg ut, og vær stolt av deg selv 🙂 Å bryte ut er for vår egen del, ikke for å straffe psykopate, slik sett er det mindre viktig hvordan han/hun har det etter at vi går.

      Lykke til 🙂

    23. Anonym: tusen takk for gode ord.

      Grunnen til at man blir så glad, er ikke av å lese at man elsker en psykopat, men fordi man endelig får svar på så mye av forvirringen som psykopaten forårsaker. Man forstår også at man ikke har skyld i relasjonens havari, selv om psykopaten forsøker å gi oss det inntrykket.

      Vel, det klarer han/hun ikke lenger. Vedkommende er avslørt. La det bli en seier midt i all sorgen og fortvilelsen.

      Igjen, takk for at du setter pris på bloggen, og takk for at du oppmuntrer andre lesere 🙂

    24. anonym: så bra at bloggen hjelper deg.

      Jeg håper denne bloggen har samme effekt på noen, som andre lignende blogger (hovedsaklig amerikanske) hadde på meg. For å legge ydmykhet til side så reddet de meg rett og slett fra galskap. Jeg mistet nesten forstanden i forsøket på å komme meg etter bruddet. Blogger og nettforum reddet meg.

      Psykopaten angrer ingenting selv om han/hun blir utestengt fra ditt liv. De ser bare enda en mulighet for konkurranse – noe de kan vinne, hvis du blokkerer dem, så skal de blokkere deg “enda mer”. Dette er en fire-åring i en voksen kropp, og med en voksen kognitiv intelligens.

      Det beste man kan gjøre er å forlate konkurransen.

      Lykke til 🙂

    25. Ella: tusen takk for dine oppmuntrende ord.

      Jeg som forfatter av bloggen er hverken mer eller mindre fantastisk enn andre. Jeg har gode og fine trekk, og jeg har uspiselige trekk. Jeg kommer godt overens med mange og ikke med alle. Helt normal med andre ord 🙂

      Men jeg er glad for å dele min kunnskap og erfaring, slik at andre kan komme ut av tåka, og vi sammen kan spre kunnskapen og dermed minske psykopatens spillerom. Forhåpentligvis blir det etterhvert vanskelig for psykopater å finne nye ofre, fordi “alle” vet hvordan de opererer.

      Sommerhilsen tilbake 🙂

    26. Anonym21: takk for din fine kommentar og dine komplimenter.

      Du “tapte” etterspillet fordi psykopaten ikke vil finne løsninger. Psykopaten vil lage problemer og deltar derfor ikke sammen med deg for å redde relasjonen. Psykopaten motarbeider oss fra første dag. Problemet er at i relasjonen så ser vi det ikke så tydelig som etter bruddet.

      Men egentlig har ikke psykopaten vunnet noe som helst. Det er en tom seier, når “premien” forlater deg. For psykopaten mister alle sine ofre, til slutt. Også langtidsofrene.

      Du derimot går videre en tung erfaring rikere. Som et klokere menneske. Tenk for et vidsyn på mennesker du har fått, som de fleste andre ikke har.

      Du har rett i at psykopaten hele tiden omdefinerer seg ettersom hvor og med hvem han/hun befinner seg. Problemet er at en slik flytende personlighet alltid blir oppdaget av de rundt. De eneste som aldri skjønner tegninga, er flygende aper som er sjarmert i transe, og bekjente som har en meget overflatisk relasjon med psykopaten. Alle andre ser det. Psykopaten blir derfor avslørt, igjen og igjen og igjen. Transformere seg, for snart igjen å bli avslørt. Slik foregår det til den dagen psykopaten dør. Med andre ord, ikke et liv man har grunn til å misunne.

      God sommer 🙂

    27. Anonym21: yup, slik har terapeuten din valgt å forklare hva jeg i bloggen kaller “kompartmentalisering”. Jeg tror din terapeut er klok og har innsikt i antisosiale forstyrrelser.

      Det er det nemlig ikke alle terapeuter som har!

    28. Embla: man tviler fordi de gode øyeblikkene ofte dominerer i den indre kampen kalt “kognitiv dissonans”. Vi får det ikke til å stemme at en psykopat som ga oss en slik utenomjordisk opplevelse, kan være psykopat.

      Men nettopp derfor kan vi være sikre. Det føltes for godt til å være sant, og da er det nettopp det.

      Etterhvert som tiden går og vi lærer mer om psykopati, så blir det lettere å akseptere at forstyrrelsen faktisk er tilstede i vår ekspartner eller eksvenn. Tid og avstand fjerner også skylappen fra øynene våre, og mishandlingen blir tydeligere for oss i all sin prakt.

      I dag tenker jeg mest tilbake på psykopaten med avsky. Kognitiv dissonans er tilstede med enkelte krampetrekninger, hvor jeg fortsatt kan savne ham. Men mest ser jeg ham for hvem han er, uten filter og uten fargelegging. Jeg får også lengre og lengre perioder med likegyldighet.

      Nettopp likegyldighet tenker jeg bør være målet for oss alle. Når vi kommer dit på heltid, så har psykopaten mistet all sin makt.

      Takk for kommentar og jeg håper du har innført NK. Lykke til 🙂

    29. Rebekka: vi er mange som ikke klarer å sette grenser til det beste for både oss selv og relasjonen, når det gjelder livspartnere. Vi klarer noenlunde å holde greie relasjoner til venner og familie gående (men også her har vi tillatt mange giftige mennesker), men akkurat når det kommer til kjærester så blir vi destruktive og selvdestruktive. Det handler ikke om at vi er skyld i vår egen mishandling, men vi må være åpne for at vi ønsker feil mennesker velkommen i våre liv. Det er ingen menneskerett å bli inkludert av oss. Vi er ikke pliktig til å ta alle som ønsker det imot med åpne armer. Alle må gjøre seg fortjent til vår tid og oppmerksomhet.

      Årsaken til at vi hittil har tillatt så mye kan stikke så dypt at vi ikke kan regne med noen effektiv forandring. Du er selv oppmerksom på at en narsissistisk forelder må bære mye av skylden for dine voksne problemer. Bevisstgjøring hjelper oss mye, men først og fremst må vi tenke på hvordan vi får best mulige liv. Det vil i mange tilfeller være som enslige. Vi bør ikke for enhver pris søke etter en livspartner.

      At du ønsker å treffe psykopaten igjen er normalt. Vi føler et magnetisk sug mot dette mennesket som idealiserte oss og hektet oss. En del av oss tror fortsatt at vedkommende er vår sjelevenn og at vi er ment å være sammen, og at det er helt feil at vi skal leve adskilte liv uten å være involverte i hverandre. Men denne oppfatningen har vi jo skjønt er feil. Psykopaten ønsket å skade oss og det mennesket vi så gjerne vil treffe igjen, eksisterer ikke. Men det tar tid å bli likegyldig. Bindingen er for sterk. I mellomtiden er det veldig viktig at du ikke gjør noen forsøk på kontakt, vær sterk! Ingenting vil oppklares eller bli lettere hvis du tar kontakt.

      Les heller og bli en ekspert på psykopati. Til slutt vil ingen giftige personer kunne nærme seg. Du har vært veldig flink ja, fortsett i det gode sporet 🙂

      Takk for fin kommentar 🙂

    30. Anne: gjenkjennelse = bekreftelse.

      Og bekreftelse trenger vi sårt etter å ha bli herjet med av psykopaten, og etterlat med den ene foten i skjermet avdeling.

      Jeg husker at ikke alt jeg leste og lærte virket gjenkjennelig, men nok til at jeg ble sikker i min mistanke og kunne gå videre sorgtung – men med svar på mine spørsmål.

      Når det gjelder barna så ville jeg stilt meg mest mulig nøytral. Snakk om faren deres minst mulig. Det er nok en dårlig idè å svartmale ham, det blir å gi ham ammunisjon som han kan bruke på barna – mot deg – ved en senere anledning. Men det er heller ingen grunn til at du skal skryte av ham. Forhold deg nøytral. Hvis barna er voksne så vil de klare å tenke selv. Sannheten er kanskje ikke tydelig for dem her og nå, men den kommer alltid for en dag.

      Ikke forsøk å vinne dem over på din side, ihvertfall ikke med en svertekampanje mot faren. Jeg tror det bare vil slå tilbake på deg. Vær en mor for dem, og ikke vær opptatt av hvordan faren er eller hva han sier. Det er ihvertfall mitt råd.

      Lykke til 🙂

    31. På vei opp: takk for dine stadige komplimenter. Du kommenterer trofast og stødig, dine innspill betyr mye for meg og helt sikkert også for andre lesere 🙂

      Vet du, jeg hadde det nøyaktig som deg. Gikk på jobb, og hadde bare fire sykedager det første året. Men jeg var en elendig arbeidstaker, både for kollegaer og klienter. Jeg likte ingen og hadde ikke hjertet med i jobben. Jeg opplevde all sosial kontakt som tortur.

      Din jobb er attpåtil meget sosialt krevende men vit at mange har det eksakt likedan og du kan være stolt av at du kom deg oppreist gjennom den verste tiden. At du i dag opplever at din opplevelse har økt din kompetanse i jobben er nok den beste fordelen du kan trekke ut av all elendigheten. Jeg tror i det hele tatt du har håndtert hele kollisjonen med en psykopat på best mulig måte. Nå får andre i tillegg nyte godt av din erfaring. Å gratulere deg selv for vel gjennomført krise er virkelig på sin plass.

      Takk også for komplimenter. Om det blir bok? Vi får se. Men godt å lese at det i det minste finnes noen villige kjøpere til en slik utgave av bloggen 🙂

    32. Ella: takk for tips om video. Jeg har dessverre ikke hatt tid til å se den selv. Din argumentasjon for hvorfor den er god og viktig synes for meg å være meget relevant.

      Å avstå fra dating i et halvt år (minimum) eller lenger hvis man ikke føler seg klar, stiller jeg meg bak fullt og helt. Det kommer imidlertid ikke an på hvor lenge relasjonen varte. Det pussige med et psykopatisk møte er at det kan ha vært en sommerflørt på tre uker, eller et ekteskap på 30 år. Ofrene kan slite like lenge med å bli seg selv.

      Noen synes å heles fortere enn andre, men årsakene er andre enn hvor lenge relasjonen varte. Jeg vil trekke frem:

      -om man klarer å opprettholde NK eller ikke.
      -om man klarer å fjerne alle triggere (felles venner, steder etc).
      -om man har tilegnet seg tilstrekkelig med kunnskap om antisosiale personlighetsforstyrrelser.

      Inntil jeg har tid til å se videoen, så ligger den som et tips her 🙂

    33. Live: dette er en fantastisk kommentar med det ene gode poenget, etter det andre.

      Du skriver at psykopaten underholder seg med “stikk” og “pek” som kan pirke borti deg på en negativ måte. Du er ikke sikker på om han forstår hvor stygg denne egenskapen er.

      En psykopat vet veldig godt hva han/hun gjør. Det er snakk om en personlighetsforstyrrelse, ikke psykisk sykdom. Forstyrrelsen er fri for hallusinasjoner.

      Et godt tegn på at de vet hva de gjør, er at de klarer å beholde masken på, for alle bortsett fra primærofferet. Det vet hvordan forventet og korrekt oppførsel er, for de oppfører seg slik for alle de ikke ønsker å plage.

      Hva jeg selv er i tvil om, er om alt de foretar seg er plottet og kalkulert. Personlig tror jeg ikke det. Men det er ikke det samme som at de vet forskjell på rett og galt, og når de mishandler noen. Det vet de.

      Takk for en meget god kommentar 🙂

    34. Undskyld, – jeg fik sendt mit indlæg under et navn (Ella), som allerede er i brug. Derfor sender jeg nu igen under et nyt navn.
      Jeg vil gerne sige tusinde tak for denne fantastiske informative blog, som jeg (desværre) først nu har fundet frem til. Jeg har ledt og ledt efter at finde forklaring på den langvarige sorg og forvirring jeg har oplevet efter en relation med et dysfunktionelt menneske. Når jeg læser alle artikler og ikke mindst kommentarerne hertil, så er det næsten en tro kopi af min egen historie.
      Det er så forløsende at få et sprog for, og en erkendelse af, hvad der sker, når man er blevet udsat for en så dårlig behandling, som man bliver i en nær relation med en person med psykopatiske træk. Hvordan det går så dybt ind i ens sjæl, så man dårligt kender sig selv til sidst.
      Selvom det er 2 år siden mit forhold til denne mand sluttede. Vi havde en on-and-off relation i næsten 2 år. Jeg lod ham komme tilbage 3 gange, og det er frygteligt at tænke på, at jeg, for hver gang undskyldt(?) hans grusomme opførsel. Han var lige efter bogen: Dybt charmerende, karismatisk, intelligent, humoristisk, og på alle måder spændende at være sammen med. Hvad jeg først nu ved er, at det var idealiseringsfasen, hvor han gjorde mig dybt afhængig, for derefter (flere gange) at forkaste og devaluere mig indtil han havde kontrollen og magten over mig.
      Jeg har efterfølgende været igennem den samme proces, som også flere her beskriver: Selvhad, forvirring, isolation, energiforladthed. Men samtidig nærmest en besættelse af at ville have kontakt til ham igen. Jo, jo ? jeg forsøgte flere gange at skive til ham. Han besvarede ingen breve. Alligevel kunne jeg ikke give slip. Det allerværste er, at jeg over tid har gennemlevet en forandring af mig selv, som jeg ikke har kunnet forstå. Jeg begyndte at isolere mig, og havde mere og mere brug for alenetid. Orkede næsten ikke at være sammen med andre mennesker, og kunne ikke finde glæden ved ting jeg plejede at finde glæde ved.
      Det har været meget chokerende at erfare, at andre end jeg har været fanget i en sådan afhængighed af et sygt menneske. Først nu har jeg forstået, hvad jeg har været udsat for. Og først nu tør jeg erkende til fulde, hvad den relation har ødelagt for mig. Der er lang vej igen, kan jeg mærke, men der er sket et vendepunkt, når jeg nu har forstået hvad det handler om.
      Endnu en gang tak for at have hjulpet mig videre i min process med at forstå og hele mig selv.

    35. SANDAL: ikke føl at “det er på tide at jeg kommer over denne mannen, det er gått to år”.

      Å komme over en psykopatisk relasjon tar eksepsjonell lang tid. Dette er en av mange ting som skiller den psykopatiske relasjonen fra den normale relasjonen.

      Ikke ha dårlig samvittighet eller tro at det er noe galt med deg. Og fremfor alt, ikke tro at du kan haste deg gjennom sorgen. Det er ikke mulig. Det må ta den tid det trenger, for å bearbeide de mange merkelige hendelsene som kjennetegner psykopatisk manipulasjon.

      Plutselig en dag oppdager du at du har ikke tenkt så mye på psykopaten, og faktisk ikke på flere timer. DA vet du at du endelig er på vei til å få ditt liv tilbake. De fleste vil nå dette punktet en gang mellom 12 og 24 måneder etter at NK er innført. Selv etter så lang tid er man ikke helt ferdig, men man er kommet inn i en god sirkel hvor positive opplevelser og fokus på andre ting enn psykopaten, tiltakende dominerer din oppmerksomhet.

      Takk for dine tanker, som jeg er sikker på at mange nikker anerkjennende til 🙂

    36. Hei igjen, her er jeg som var “årsaken” til innlegget… Jeg lurer enda på hva han tenker, hvordan han har det og bla bla…. Jeg har klart NK og er stolt av meg selv, men inni meg gråter jeg hver dag… Og selvtilliten er på laveste nivå noensinne… Det er over 2 mnd siden jeg sendte den avsluttende meldingen, etter 8 års forhold… Og jeg fikk aldri noe svar… Og hva skjer????? Jo, der kom en melding fra “drømmemannen”… Meldingen skulle tydelig til en annen dame, men ble “feilsendt ” til meg?? Hvorfor gjør de slikt????? For å være stygg?? For å pirke på meg?? Men klapp på skulderen til meg, jeg har klart å la være å svare 😀

    37. Anonym: ja, kjempeklapp på skulderen til deg, for svar er nettopp hva han vil ha! En slags reaksjon. Selv om det er vanskelig og pinefullt å stå i mot, og hver celle i kroppen ønsker å re-etablere kontakt med denne mannen, så ikke svar!!! Hver gang du er fristet så gjør noe annet, løp en tur, ring en venn, bit i puta, men ikke svar. En respons fra deg er alt som skal til for å gi din eks en narsissistisk fest som varer helt til neste gang han “feilsender” deg en sms, om seks mnd.

      Han gjør det nemlig – som du har fattet – for å pine deg. Din smerte er hans glede, så enkelt er det. Du får ham aldri tilbake, men du skal ikke ha lov til å glemme ham og gå videre i livet.

      Fortsett å være sterk, lykke til 🙂

    38. Til Rebekka
      Det du skriver ,er som å lese om mitt eget liv. men den siste som misshandlet mitt hode , var den som vant mitt hjerte, Der rusen min va å å komme meg tilbake til idealiseringsfasen. Der han , viste sin nærhet så intenst. Det var bare vi 2, i hele verden Der han holdt om meg gjennom hele natten, og man turte ikke å røre seg i redsel for å ødelegge denne fase.
      Jeg lærte meg fort, å gå på eggskal. av de 5 årene vi var i lag har det vært slutt mer en 10 ganger. jeg gremes, Men det jeg lærte meg , er mitt behov for bekreftelse er min rus, der tommheten å ikke få den rusen ,var min største sorg , Jeg flyktet fra han for 6 månder siden , jo han tok kontakt etter tre månder , det var jeg vant med, Han skrev han elsket meg forsatt , han var ikke sint på meg lengre , Han ville jeg skulle komme på ferie dit. Men denne gangen Så blev jeg ikke betatt lengre . jeg vet at jeg ikke elsker han lengre , Men savnet er der ,men i dag vet jeg det er bekreftelsen som jeg er forelsket i . Bereftelsen jeg aldri fikk når jeg var et barn . Dette vet han om. og han utnyttet det på det grovaste. To ganger tok han strupetak .Den første gang var etter 6 månder i lag, Jeg såg at han helt plutslig fornadret seg , jeg valgte å gå ut av rommet , i det jjeg ringte polisens sitt nødnummer , kommer han in på rommet å skriker, jeg skal drepe deg , jeg hater deg, , mm. dette hørte polisen , og ropte i telefonen hallo. dette hørte denne mann.og han slepte min hals det blev full utrykknig, men til fel adresse, de kom til min mor , der de sliter hennes kjereste ut av sengen .men poenget er mere , jeg var så hekta på bekreftelsen , at jeg holdt ut i 5 turbulente år. Det hele begynte med i 2009 tok det slutt med en annen med personlighetsforstyrrelser , og jeg bestemte meg for å reise å jobbe i utlandet, jeg var fast bestemt , at denne gang skulle jeg ikke ha noen kjereste, det jeg skulle finne meg selv, og ta tak med meg selv. For jeg viste redan bekreftelse var mitt problem. Og her etter kun 2 månder blev i lag med verdens mest sjarmigaste mann vi flyttet i lag der nede etter 1 måned , vi skulle gifte oss, det var gull å grønne skoger ,
      I dag ja då er det på nytt, å ta et tak . men denne gangen er jeg å taknemlig av å møtt han. då han og gitt meg mere forståele av meg selv. Men det har kostet, Nu er det å komme seg tilbake til de tingen jeg likte tidligare , det han tok i fra meg. Jeg vet ikke om dette stemmer på deg , men jeg trur mange av oss, så er det bekreftelsen som gjør man holder ut, Og her er også tommheten kommer . for hvem er jeg
      Må si denne blogg er bare helt underbar. for en gang skyld , så finner orden som jeg har savnet

    39. Litt tilbake på mitt behov for bekreftese.
      Etter at han tok strupetak. ordenet jeg to biletter til England, der han er ifra. Jeg ville bli med . jeg ville møte hannes familje. det var noe han lovet meg. og jeg gav meg ikke . vi firet nyttår der, med hannes foreldrer, og han var helt fantasisk mot meg. jeg reiste alene hjem . kjøpte meg en leilihet. dette sa jeg ikke noe til han, då han viste jeg hadde kapital. han ville starte en kafe der og trengte kapital.Vi betemte at jeg skulle komme dit . og jobbe der, ettersom jeg ikke kunne flytte in for det gikk 3 månder . og hvis det gikk bra der nede så var det bare for meg å leie ut, tenkte jeg. Han fikk seg sporadiske jobb der . og han bad meg å komme på besøk. jeg fikset en bilett. Samme dag jeg skulle ta flyet , så sier han det ikke passet at jeg kom, jeg sa det var ok. etter dette kjøppte jeg ikke flere biletter,i forveien då jeg skjønte dette kom til å gjenta seg. så bad han på nytt at jeg skulle komme . men han bodde nå på hjem for hjemløse. denne gang fikk han kjøpe billeten, jeg kom . Hallo så desperat var jeg for min egen bekreftele. at jeg bodde i kirker , bare for å være han nære . jeg var i en lykkerus. Han begynte å selge bladet Big Issu . samme som bladet virkelig., han fortalte meg om sine storhetsdrømmer om å starte en egen kafe . Men trengte kapital. Jeg sa ikke noe om jeg ikke hadde mere kapital . Då han hadde fortalt meg tidligare han selv hadde kapital. samme kapital jeg hadde føre jeg kjøpte leiligheten. Jeg bodde i tre månder i kirker og hjem for hjemløse . De som bodde der sa til meg at ta dette som et eventyr, Jeg ville se om den mannen jeg elsket høyre en meg selv , ville nå de målen han hadde.
      Jeg riste hjem .leide ut leiligheten fikk jobb på nytt i utlandet, reiste dit. .Nå kontaktet han på nytt. nå hadde han fått et bra jobb og en leilighet, så nå kunne jeg komme . Og jeg kom . Han hadde fått seg en leilihet. langt i fra silivasjonen. han ville nå isolere meg. etter 3 uker så kjønte jeg noe ikke stemte med jobben han sa han hadde, Han sendte hele tiden meg sms om ka jeg gjorde . om jeg skulle noen sted. En dag så sa jeg nei jeg var hjemme. men tok sykkel til toget , reiste dit han sa han jobbet. Der så ser jeg han forsatt sekger disse blader, Jeg viste meg ikke på en gang. men ringte til hannes mamma. og spurte om det var vanlig for han å lyge, så jeg fortalte at han forsatt selger disse blader, Hun trudde og han jobbet på det nye jobben, Det hun sa. ja det hender at han lyger når han ikke kan være den mannen han ønsker . Så snakket jeg med han . på nytt prøver han å lyge, han bare gjode denne jobb for å få inn ekstra penger. men viste at han ikke hadde den jobben, han sa han hadde . då jeg hadde ringt dit, Og sånn holdt vi på til nå til januari.
      Så naiv har jeg vært for denne mannen.

    40. B: psykopaten får oss til å gjøre ting vi normalt ikke ville gjort. Plutselig bruker ellers forsiktige mennesker tusenvis av kroner på flybilletter fordi psykopaten vil ha besøk av deg på kort varsel. Vi flytter fra vårt mangeårige nettverk fordi psykopaten vil bo et annet sted. Vi skifter jobb (eller slutter å jobbe) fordi det passer psykopaten bedre.

      Vi er villige til å forandre alle elementer i våre liv. Vi gjør det fordi det plutselig bare er en ting som betyr noe; psykopaten. Vi vil så gjerne bli likt av ham/henne.

      I ditt tilfelle bodde du i en kirke og på herberge for hjemløse for å være sammen med din psykopat og støtte ham. Du tolererte hans løgner i lang tid før du tok affære og kontaktet hans mor.

      Den selvutslettende oppførselen ofrene adopterer er normal. I retrospekt kan vi få bakoversveis av å erkjenne alt vi gjorde. Vi kjenner ikke oss selv igjen. Gjorde vi virkelig alt dette?? Vi skammer oss og gremmes. Men dette er hjernevask.

      Vi reiser oss igjen og innfører NK. Dette er eneste botemiddel mot hjernevasken.

      Trist at du har vært gjennom alt dette. Takk for din kommentar og lykke til 🙂

    41. . Jeg levd i fem års mareritt og til slutten flyttet jeg til krisesenter.
      Da ble jeg kjent med ham flyttet jeg fra mitt nettverk, hjemmebyen, og begynt å kjøre til jobben tre timer hverdag, jeg gjorde alt for ham, jeg trodde på “hans kjærligheten” . Fra å være en hyggelig mann ble han en tyrann som begynt å mishandlet meg psykisk og fysisk. Nå er vi skilt og jeg bor langt fra ham men. fremdeles er jeg redd om hva kan han gjøre mot meg, fremdeles er truslene i hodet mitt “du skal få konsekvenser, jeg har makt og skal ødelegge for deg”
      Uansett nå kan jeg senke skuldrene og puster, jeg har fått livet mitt tilbake, har fått fred og ro i kropp og sjelen , Noen ganger blir trist og gråter fordi jeg var en dum kvinne som la å lure seg både med økonomi og følelser. Den verste av alt er at han har makt og en god posisjon og ingen kommer å tro på meg, hav har jeg opplevd..Den verste av alt er at han forsete å planlegge, manipulere og bruke makt, etter ett år vi har blitt skilt og nå skal han gifte seg for 5 gang med en ny “offer” en dame fra utlandet.

    42. Luna: drt viktigste er ikke at andre tror på deg, men at du tror på deg selv. Stol på din egen vurdering, stol på at du har sett den virkelige psykopaten, og at andre bare ser masken.

      Det er leit hva du har vært gjennom og det er leit at man skal fortsette å leve i frykt etter bruddet. Heldigvis for de fleste så eksisterer trusselen kun i offerets hode. for psykopaten er sjelden interessert i å bruke tid på tidligere ofre når han/hun har funnet et nytt.

      Takk for din kommentar 🙂

    43. Takk for denne blogg – jeg har bodd med en p i 16 år – og har de 3 siste årene forsøkt å komme meg ut …. men alltid har det endt med at jeg er tilbake i klisteret før jeg vet hva som hendte … og med en vond følelse i maven … jeg har nå pga av denne bloggen virkelig fått opp øynene på hvorfor jeg ikke får puste de gangene jeg har forsøkt tidligere …. jeg har sendt han SMS på at jeg ønsker at han flytter ut nå …. det er nå det gjelder å være sterk frem til han endelig gjør det ….

    44. Akkurat slettet en slik person ut av livet mitt.Har ikke dårlig samvittighet.Synes bare synd på vedkommendes pårørende.Ikke interressert i å være godt voksen og ikke bli respektert.Der går mi grense.Denne type atferd aksepteres ikke mer i mitt liv.

    45. Ja her sitter da jeg etter 6 års helvete med en psykopat og en drittsekk av en mann. Da jeg traff han første gangen sjarmerte han meg i senk. For en hyggelig fyr. Men etterhvert begynnte han og skifte fra sjarmør til tyrann. Han kritiserte meg for alt mulig. Og psyket meg ned med grusomme kommentarer. Jeg flyttet rett inn til han etter 1 ukes bekjentskap. Skulle bare ha dratt der ifra og skaffet meg et ordentlig liv uten kjeft og smell men jeg ble i forholdet. Til tider var alt bra, men etterhvert hagglet det med beskyldninger om meg og mine venner. Jeg klarte og komme meg ut av denne spiralen. Han tok det ikke pent. Endte med at han fant seg en ny dame (offer) ganske fort etterpå og nå flytter han inn til henne. Stakkars jente sier jeg bare. Er helt knust og prøver og komme meg på beina igjen. Disse menneskene er ikke gode og burde stoppes for alltid. Men hvordan gjør vi det uten og ramle utpå igjen.? Skulle gjerne ha advart det nye offeret med tørr ikke. Håper hun finner det ut ganske kjapt og nekter han og flytte inn hos seg og barna.

    46. anonym: “Disse menneskene er ikke gode og burde stoppes for alltid. Men hvordan gjør vi det uten og ramle utpå igjen.?”

      Det er ingenting i veien for å avsløre individuelle psykopater. Noen gjør det og har klart det. Du gjør det imidlertid på egen risiko og det beste er å vente til du er sterk og distansert nok. Det tar lang tid å komme dit, og da er ofte hevntankene blitt så marginale (og det er meningen at de skal være det) at offeret ikke lenger ønsker å avsløre psykopaten, fordi det krever at du fortsatt engasjerer deg i en person som du helst bør legge bak deg.

      En terapeutisk måte å “avsløre” din psykopat på er å skrive ned din historie (selvsagt anonymisert) og eventuelt få den publisert på en blogg eller et nettsted. På den måten får du litt ufarlig “hevn” samtidig som noen av kvernetankene slipper når du fester dem på papiret. Psykopaten.info publiserer mange leserhistorier. Selv har jeg ikke publisert mange leserhistorier men vil absolutt vurdere å publisere gode historier.

      Den aller beste måten å “stoppe dem for alltid” er selvfølgelig å spre kunnskap på generelt grunnlag. Når allmenkunnskapen om psykopaten øker, så minker deres spillerom og de får problemer med å finne nye og naive objekter. Det er denne jobben jeg og mange andre blogger og nettsteder forsøker å gjøre.

    47. Hei, takk for en flott blogg. Så viktig at folk får kunnskap om psykopater. Det er vanskelig å forstå for de som ikke har hatt et nært forhold til en.
      Jeg lurer på.:
      Etter mange år på at lite sted var det jeg som avslørte psykopaten. Han må nå sone tre måneder i fengsel og betale meg erstatning for legemsbeskadigelse. Spørsmål: vil han noen gang glemme dette og hva med hevn? Er det noen her med erfaring som kan gi meg råd?

    48. Anonym: takk for at du følger bloggen.

      Ja, psykopater er hevngjerrige, dette er ikke mennesker som tilgir fra hjertet, som egentlig er enkelt å fatte når man har lært at de ikke har empati, samvittighet eller kjærlighet.

      De har dog ikke tid til å hevne seg på alle objektene. Med NK gjort på riktig måte (!!!!) så gjør du det dessuten meget vanskelig for dem å få has på deg.

      Lykke til!

    49. Alt jeg leser i denne bloggen stemmer med mine opplevelser. Det som plager meg mest er at jeg handlet og oppførte meg sinnsykt og med vanvidd. I frustrasjon og fortvilelse og sinne gikk jeg løs på døde ting.
      Jeg mistet min datter i løpet av forholdet. Hun døde. Ble drept. Han virket lettet over at hun var borte og nå kunne jeg konsentrere meg om bare han. I løpet av forholdet før min datter døde gjorde han alt han kunne for å nedverdige min kontakt og kjærlighet til min datter og meg som kvinne. Samtidig som han nedverdiget alle kvinner som er bestemødre og viser omtanke og kjærlighet til barnebarn. Dumme meg forsvarte meg og forklarte i alle retninger. Og fordi jeg forsvarte og forklarte måtte det være noe jeg prøvde å dekke over – mente han.
      Dette er så vanskelig å sette ord på. Det tok lang tid før jeg oppdaget hva jeg var utsatt for. I mellomtiden oppførte jeg meg selv som psykopaten. Det er vanskelig å leve videre med mine egne “dumme” reaksjoner.
      Jeg er nå på vei ut av marerittet. Men vet ikke hvordan jeg skal leve videre med denne sorgen.
      De to siste årene har jeg lest alt jeg kommer over om psykopater og ofrenes opplevelser og skader. Det har hjulpet meg langt på vei. Tusen takk til alle som bidrar. Men jeg kommer ikke forbi at jeg mistet min datter mens jeg hadde påvirkningen av denne relasjonen.
      Og jeg kommer ikke forbi mine egne vanvittige reaksjoner underveis. Jeg har jo oppført meg psykopatisk. Jeg ville hevne meg på han. Hvordan kommer jeg forbi dette.?
      Annekath

    50. Tusen takk for ett supert innlegg:-) Hjelper masse å lese innlegg fra deg! Jeg er fortsatt i en relasjon med en p som jeg ønsker å avslutte med. Men jeg syntes det er så vanskelig, og etter 2 1/2 år så vet jeg at dette er ett sykt menneske. Han klarte å skrive til meg for 3 dager siden, at hvis jeg hadde vært bra nok, hadde jeg vært dama hans. Og jeg har gitt så mye av meg selv, så vet jeg er mer enn bra nok. Men han har grandiose tanker om seg selv, og kommer mest sannsynlig til å ende opp alene. Med nye ofre hele veien, selvsagt. Jeg ønsker å komme meg videre, da jeg håper jeg kan finne ekte kjærlighet. Denne relasjonen har gjort meg såret, redd og alene. Håper jeg klarer å finne en løsning, slik at jeg kan klare å løsrive meg 100%. Dette menneske klarer jeg ikke å redde….

    51. Jeg har nylig kommet meg ut fra et slikt offer.
      Jeg prøver å tenke på noe annet, gjøre alt andre ting enn å tenke på offeret, men det er som han går å hjemsøker hodet mitt? selv om jeg brått ignorerte alt av han slik at han ikke kunne ta kontakt med meg. Hvorfor kjenner jeg på dårlig samvittighet? smerte? hvis han faktisk tenker på meg som luft og ingenting har betydd en dritt for han?! godt at noen deler slike innlegg, men det er så enklere sagt enn gjort å se på han som luft…
      Han tar fra meg all energi til å gjøre det som giør meg glad. Jeg føler jeg ikke klarer å gjøre ting jeg gjorde før som jeg liker og har det bra med. Jeg elsket å blogge selv , men nå er den den delen også død for meg. Jeg prøver å blogge, skrive masse, men jeg får det ikke til.

      1. Jeg har anonymisert denne kommentaren. Minner på at det ikke er lov å kommentere under fullt navn. Bruk gjerne fornavn, pseudonymer, tullenavn som for eksempel “Hoppogsprett” eller bare “Anonym”. Anbefaler at dere bruker samme signatur på alle deres kommentarer.

    52. Hei. Lurer på noe jeg ikke har helt funnet ut av. Har vært i et 10 år langt forhold, hvorav gift i 8 av dem, med en p. Jeg gikk fra han, hadde ordnet meg leilighet på forhånd og alt virket greit. Han virket nesten lammet. Bare noen dager etter jeg flyttet begynte marerittet (som nesten er verre enn den psykiske volden han bedrev i de 10 årene). Jeg ble pepret med mail, sms, mms, delte bilder på Google foto med stygge kommentarer til, han troppet opp her jeg nå bor, plagde huseieren og hans familie, venner av huseier som var på besøk, min familie og mine venner. Etter 1 måned var truslene så pass grove at jeg anmeldte det. Han truet med å skyte meg, innbilte seg at jeg hadde og har elskere og at han skulle oppsøke dem (noen elsker har jeg ikke). Han fikk 3 måneders besøksforbud, men selve anmeldelsen ble henlagt. Han brøt det første besøks- og kontaktforbudet og fikk en klekkelig bot. To uker etter at det første besøksforbudet gikk ut måtte jeg på ny ned og be om nytt pluss anmelde det. Anmeldelsen ble henlagt, men han fikk nytt besøks- og kontaktforbud. Det ble 3 måneder hvor jeg ble langsomt bedre. Jeg har gått til psykolog siden august (bruddet skjedde i juli) Nå er det en måned siden forrige besøksforbud gikk ut, og nå er han forsiktig. Sender kun en melding på ulike kanaler (han er blokkert, men de dukker opp i søppelpostkasser og som autoavviste anrop på mobilen). Jeg venter på at politiet skal se på saken, slik at jeg skal få et tredje forbud mot han. Hvor lenge kan en slik fyr holde på å plage meg? Han har til og med fått seg ny dame, som bor delvis hos han, men han fortsetter å terrorisere meg. Jeg har hundrevis av ulike meldinger, men jeg har ikke svart han siden i juli. Det er jo absurd, og jeg blir i tillegg skikkelig redd av det han skriver. Nå mangler det bare at han tropper opp utenfor, slik han har gjort tidligere. Da satt han i bilen, parkert i gata slik at han så inn til meg. Jeg hadde besøk av en venninne og han satt og sendte meldinger som at han elsket meg og at kun han skulle elske meg, ikke alle elskerne jeg hadde (som jeg selvsagt ikke har). Jeg er dritsliten, har vært sykemeldt siden september, er tilbake i 55% jobb nå, men jeg mister snart motet. Får jeg aldri være i fred? Er det noen som opplever eller har opplevd dette, som kan gi råd?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg