Psykopatisk ordsalat

“When they feel threatened or bored, psychopaths will often use what`s called “word salad” in an attempt to keep your mind occupied. Basically. it`s a conversation from hell.” (fra boken “Psychopath free” av Jackson Mackenzie)

Vi skal snakke kort om denne manipulative teknikken, som er tett knyttet til psykopatens hang til løgn. Ofrene for psykopater vet kanskje ikke alltid at de blir utsatt for denne bevisste manipulasjonen i en samtale med psykopaten, men etter samtalen opplever de en uforklarlig forvirring og de er usikre på hva de nettopp snakket med psykopaten om. Ofte endte samtalen et helt annet sted enn der den startet, og ingenting av betydning ble løst. Psykopatens hensikt med ordsalaten er å fjerne samtalepartnerens fokus fra det opprinnelige emnet, eller hva psykopaten vet at den andre ønsket å fokusere på eller løse.

Psykopaten gjør dette fordi han/hun kjeder seg eller for å unndra seg ansvar for et av deres mange krumspring. Å forvirre offeret er underholdning for psykopaten. Psykopatisk ordsalat kjennetegnes av at psykopaten egentlig ikke har et budskap, han/hun bare snakker hvor de bruker store ord og tilsynelatende god logikk, men likevel ender ikke samtalen noe sted. Ordsalaten har til hensikt å distrahere og flytte fokus. Hvis psykopaten kjeder seg, så er formålet med ordsalat å provosere deg og skape en krangel ut av ingenting. Dette er forlystelse for psykopaten.

Ordsalat kjennetegnes av ett eller flere av disse elementene;

Sirkularitet. Psykopaten går hele tiden rundt grøten, eller kommer tilbake til emner samtalepartneren trodde var tilbakelagt. Samtalen når aldri opp til et høyere nivå i form av enighet, løsning eller felles forståelse. Istedet spinner samtalen som bildekk i et gjørmehull.  

Psykopaten bringer opp dine tidligere feil men ignorerer sine egne. Psykopaten holder regnskap og har plutselig en lynskarp hukommelse når det gjelder dine tidligere feiltrinn. Disse bringes gjerne på bane, selv om de ikke har noe med den aktuelle situasjonen å gjøre.

Nedlatende tone. Psykopaten setter seg på en høyere hest enn deg. Dette blir hørbart i hans/hennes tonefall. Psykopaten kan spotte deg, eller motsatt – legge seg i et toneleie som er lavere og roligere enn ditt, for på den måten å understreke en slags moralsk og emosjonell overlegenhet. Dette kan ha en meget forvirrende effekt, spesielt når du startet samtalen selvsikker og med en tro på at du hadde en moralsk og etisk begrunnelse for å bringe emnet på banen.

Psykopaten anklager deg for ting han/hun selv har gjort. Dette er velkjent projeksjon, men går lenger enn det, for i en ordsalat så er psykopaten bevisst hva han/hun sier. Anklagene er ment å distrahere og forvirre. Du entret samtalen for å påpeke et krumspring du ikke kunne ignorere, men ender opp med å selv forvare deg for ting som i utgangspunktet ikke hadde noe med samtaleopprinnelsen å gjøre.

Multiple personligheter. I en ordsalat så vil psykopaten tydeligere enn ellers avsløre at han/hun ikke har noen egen personlighet. De kan i løpet av en fem minutters samtale svinge innom mange vidt forskjellige holdninger, tonefall og ansiktsuttrykk som ikke har en naturlig sammenheng eller kontinuitet. Psykopaten kan for eksempel veksle mellom å være enig med deg, for plutselig i neste øyeblikk protestere høylytt på det samme som han/hun nettopp sa seg enig i. Du får en schizofren følelse av å bli usikker på hvem du egentlig snakker med.

Det evige offer. Psykopaten befinner seg nesten permanent i offerrollen. Samtalen kan faktisk ende med at du synes synd på psykopaten og trøster ham/henne, selv om han/hun var den som i utgangspunktet hadde gjort seg skyldig i noe. Slik er psykopaten den som blir dullet med resten av kvelden, mens du fullstendig har glemt det alvorlige overtrampet du ønsket å sette fokus på.

Du begynner å forklare grunnleggende menneskelige følelser. Og dette sågar til en voksen person. Men du oppdager plutselig at du må forklare det som til et lite barn; “forstår du at jeg blir såret når du har sex med vennen min? Såret som i at jeg føler meg skuffet og bedratt?”. Psykopaten har ingen empati, og derfor ingen forutsetning til å forstå hvordan du har det. Du kunne like gjerne forklart dette til blomsterpotten eller gullfisken.

Unnskyldninger. Psykopaten vil alltid finne “rasjonelle” argumenter for hvorfor han/hun måtte handle som han/hun gjorde. I de tilfellene hvor det kommer en beklagelse, så står den aldri i samsvar med handlinger som uttrykker anger eller ansvarliggjørelse.

“Hva i all verden skjedde nettopp?”. Du føler deg ikke klokere etter en ordsalat, bare tømt og forvirret. Du opplever at du nettopp har brukt masse energi og følelser på ingenting. Du kom jo ingen vei. Alle de planlagte argumentene dine som du repeterte for deg selv innen samtalen, falt unyttige til jorden eller prellet av psykopaten som vann på gåsa.

(kjennetegnene er hentet fra boken “Psychopath free”)

Hvordan oppleves det å befinne seg i en psykopatisk ordsalat? Hvordan foregår den? Jeg opplevde dette aldri i utstrakt grad med “den store” psykopaten. Men som mange ofre som studerer emnet psykopati, så oppdaget også jeg at jeg hadde ikke bare en, men flere psykopater i livet mitt.

Jeg kom umiddelbart til å erindre en av dem, som jeg for noen år siden ønsket å konfrontere med en grov urett begått mot meg selv. Vedkommende var av typen “vennlig psykopat” (antakelig en skjult narsissist) og brukte aldri ukvemsord eller en aggressiv tone. Jeg husker at jeg under konfrontasjonen ble utsatt for en tyve minutter lang monolog som på forunderlig vis beroliget meg og lød både overbevisende og logisk. Men etter samtalen kunne jeg ikke huske et eneste tydelig argument psykopaten hadde brukt. Jeg kunne ikke selv med en pistolmunning mot tinningen, dra frem et eneste eksempel på rasjonell retorikk fra samtalen eller hva vedkommendes holdning til situasjonen egentlig var. Hadde han bedt om unnskyldning? La han egentlig skylden på meg? Jeg hadde for mitt bare liv ikke oppfattet essensen i en tyve minutter lang og – for meg – meget avgjørende samtale. Jeg husker bare at jeg var hjernevasket til å akseptere uretten som var begått. Psykopaten slapp unna videre ansvarliggjøring for uretten.

Vi skal i tillegg til min egen erfaring, la en gjesteskribent slippe til med sin opplevelse av en psykopatisk ordsalat. Forfatteren av tidligere gjesteinnlegg på bloggen (bl.a. “Albert Einstein har en god definisjon på galskap”) forklarer her i en grundig analyse hvordan hun opplevde en ordsalat “fordekt” som en samtale. En liten øvelse; når du leser, se om du kan kjenne igjen de ovennevnte kjennetegnene i samtalen. Kanskje du etterpå klarer å identifisere ordsalater med din egen psykopat. Les og lær;

Historien om «Benken» gav meg en oppvekker. Psykopatens oppfattelse av virkeligheten kontra det normale, der psykopatens virkelighet ikke gjennomgår samme fornyelse og endring basert på erfaring, slik det gjerne gjør hos normale. Psykopaten står på stedet hvil i sin egen underlige verden, og alt de kjenner er deres egne behov for tilfredsstillelse. Han/hun går ingen vei, de repeterer kun sin egen handling. Min eks gav meg i mange år et falskt inntrykk av stadig fornyelse. Hvordan i all verden kom han på den ideen, når han i sin virkelighetsoppfatning aldri hadde behov for å utvikle noe ved seg selv? Det var, og er, som om alle årene ikke har hatt noe å si for han. Han er den samme. Det rare er at han alltid har oppført seg som om dette også gjaldt for meg. Som om jeg, uavhengig av alle overgrep, fortsatt befant meg på en rosa sky av forelskelse. At jeg ikke brydde meg om alt det stygge han gjorde. «La oss sette en strek, det er jo helg!» Jeg vet jeg tilla han en normal form for utvikling. Det gjør man fordi man tror psykopaten i utgangspunktet er normal. Jeg trodde han både tenkte og følte som meg.

Da jeg etter hvert avsluttet forholdet, var jeg rimelig sikker på at han hadde en personlighetsforstyrrelse. Men selv ikke dette endret noe på hans syn på meg. I hans verden elsket jeg han like høyt. Han har hatt mange nye ofre så lenge jeg har kjent han, men han har jevnlig dukket opp igjen i min verden som om ingen ting har hendt. Han har fulgt etter meg i en slags underlig overbevisning om at jeg før eller siden vil gi opp den idiotiske motstanden. Som om jeg har vært grunnløst både sint og fortvilet. Det har gått mange år siden jeg sist bet på kroken, og jeg har vært en taus grå mur. De siste par årene har alt fra han havnet rett i spamfilteret, og det blir slettet automatisk. Sms`er og oppringninger stoppes av Telenor. Jeg verken leser eller hører hva slags provokasjoner han ønsker å manipulere meg med. Det som allikevel forundrer meg, er utholdenheten hans. For loggene viser at han fortsatt prøver. Telenor kan melde om gjentatte avviste forsøk. Hva får han til å holde det gående etter så lang tid? Er det et resultat av psykopatens manglende evne til videre utvikling? Er det slik fordi han fortsatt befinner seg i fortid?

Jeg gjorde en test, av ren nysgjerrighet, bare for å finne ut om det virkelig er slik at psykopaten mangler evnen til å komme seg videre. Ikke minst ble det interessant for meg nå som jeg har lært en del om psykopaten. Testen jeg gjennomførte anbefales absolutt ikke, men noen ganger kan en slik test gi gode bekreftelser. Jeg stoppet spamfilteret i en periode, og ganske snart dukket muligheten opp. Han innledet det hele med å dukke opp på Instagram, der han ønsket å følge meg. Mitt «svar» var å avvise han. Da fortsatte han kontakten på mail.

Han: Kan vi møtes? Det føles bare så nødvendig!                                                                                          

Jeg, etter å ha avventet i en uke: Fant denne i spamfilteret. Er det viktig?                                                

Han: Jeg skrev opprinnelig det ja. Men kanskje ikke nå lengre, ikke etter dine svar på Instagram. Nei, jeg vet ikke faktisk.                                                  

Jeg: Det er greit.                                                                                                                                                                                                    

Han: Det er/var viktig for meg, men ikke for deg tror jeg. Og du vet også hva det gjelder, hvorfor. Du kjenner hele historien, og du vet hva som er sagt før, og nylig. Så det burde være unødvendig å spørre.                                                                                                                                                                

Jeg: Ja, jeg kjenner deg og historien din. Men jeg tok deg på alvor og fant det nødvendig å spørre om viktigheten.                                                              

Han: Spørsmålet var, kan vi møtes? (Jeg rakk ikke å svare. Jeg oppfattet dessuten at han allerede hadde avklart at det ikke lenger var så viktig. Dette er en mann jeg ikke har snakket med på veldig lenge. I en normal verden ville han forklart konkret hva kontakten gjaldt, eller så ville man avsluttet ordutvekslingen. Han forklarte seg isteden som i en ullen gjettelek.) 
 

Han: Apropos – har det faktisk omsider veldig bra i hverdagen og livet. Etter å ha fikset opp i en del nå i våres er det klart jeg ikke visste helt hvor ille det stod til. Så, alt bra her. En ting som riktignok aldri endrer seg….. Jeg elsker DEG! (I alle år har han forsøkt fange min interesse ved å beskrive en for meg usynlig oppgradering av sin egen håpløse livssituasjon. Ny plan, ny fremtid, ny agenda, ny plattform. Alle keiserens nye klær. Fremgangsmåten er lik. Her er det helt tydelig at han lever i fortiden og han gir vitterlig inntrykk av å tro at dette også gjelder for meg. Han forventer at jeg skal reagere positivt. Jeg ignorerer, og han mister fort humøret.)                                                                                                                                                                      

Han: Jeg stenger ned, for du har så mange ganger demonstrert hvor uinteressert du er i kontakt, og det finnes ingenting seriøst i måten du svarer meg, ikke på lenge … Ikke nå, ikke på flere år. Jeg har vel innfunnet meg med det, og kommer videre med meg selv. Så, jeg stenger ned nå, siden du ikke tar ditt ansvar i det du spør. God sommer! (I dag hadde jeg normalt sett avsluttet kontakten her. Men jeg velger å svare, og jeg provoserer helt bevist for å se reaksjonen.)                                                                                                                                                                                                          

Jeg: Repeat, repeat, repeat.                                                                                                                                                                                          

Han – umiddelbart: Spørsmålet var enkelt, og du svarer jo ikke. Det er også repeat. Tror dette repeat- greiene er noe som mest foregår inni ditt hode.            

Jeg: Vel, du tar kontakt, om og om igjen. Det er mange år siden jeg avsluttet, men du fortsetter. Repeat er jo alt du er.                                                        

Han: Hvorfor tror du jeg tar kontakt igjen og igjen, om det ikke føltes viktig? Du av alle vet noe om hva det vil si å være glad i, elske. Men helt ærlig, du har gått vekk for lengst, riktignok brukt litt vanskelige argumenter for meg å finne ro med. Men tror nok jeg er forbi det nå. Bottom line, uten seriøs diskusjon eller faktisk interesse og engasjement er det jo ikke noe mer å prate om. Du har vel rett i det. Men ikke kall det seriøst, det spørsmålet du kom med nå i går, og diskusjonen/spørsmålene du aldri svarer på. Det også er jo repeat kan du si. Jeg forsøkte og ønsker komme videre og forbi barnslig tulle preik som har preget vår relasjon i altfor lang tid. Klem (Han henvender seg til meg som om det ikke har gått mange år siden den gang vi var kjærester, og han bruker nøyaktig de samme frasene som han benyttet den gang, både for å bygge meg opp og for å devaluere meg. Jeg skjønner at hans virkelighetsoppfatning ikke er endret. Men jeg ser også tydelig at han heller ikke tror at jeg er forandret. Jeg er fortsatt et dumt fjols i hans oppfatning. Jeg «lar meg» provosere.)

Jeg: Det er nesten ikke til å tro at jeg leser det du skriver. Men jeg kjenner deg igjen. Det er gode grunner til at jeg har sperret deg over alt.                          

Han: Igjen så er det jo kul umulig å forstå hva du mener med disse “svarene”. Du ser jo nå kun bakover, eller? Så lenge du kun har bremser på, og kun reagerer uten å forklare, hva er det da å forstå? Umulig for deg da å vite hvem jeg er da…. Ref argumentene dine, spot on! (Jeg ignorerer.)

Han: Det begynte med “det føles viktig”, “kan vi møtes?” Det var hva jeg sa. Fremfor å hisse deg opp over meg og akkurat de to enkle spørsmålene og utsagnene, i likhet med det meste jeg deler din retning. Kan vi ikke bare oppføre oss som voksne smarte mennesker? Og når du likevel ikke svarer, og gjør avstanden tydelig overalt, hvorfor åpner du opp litt innimellom, hvorfor svarte du nå (med nye spørsmål)? Jeg forstår deg ikke, like lite som du forstår meg. Antakelig er det slik. (Jeg svarer fortsatt ikke. Her avslører han virkelig hvor langt unna han er min virkelighet.) 
 

Han: Trist som faen. At du ikke tør å diskutere. Ta imot et særdeles seriøst ønske fra meg om å møtes, reflektere sammen, rett og slett bli litt klokere, kanskje også roligere. Jeg skulle ønske du tok imot, jeg ønsker bare å være vennen din, vise deg respekt. Thats all. Jeg forventer ikke tilsvarende tilbake. Men når du da tilslutt likevel spør, så følger du ikke opp. Og det er synd, og det er en synd. Som alltid, jeg ønsker deg bare godt. Men når du ikke ønsker det for meg skjønner selv jeg at det nytter lite med kontakt, kommunikasjonen eksisterer jo ikke. Take care. (Positiviteten er borte. Han stjeler «Trist som faen» fra den landsberømte boken til herr Behn. Hva han egentlig føler forblir en gåte. Han påpeker at jeg er problemet, og han er bare vennligsinnet og respektfull. Han lever videre i den nøyaktig samme forskrudde virkeligheten som før. Her ville jeg tenkt at han var ferdig snakket, men det er han ikke.)

Han: Mine siste små ord. Som alltid før, jeg er evig optimist. Derfor glemmer jeg at du for lengst mistet troen på respekt fra min side, for lengst sluttet å tro på noe av det jeg sier og deler med deg. Ergo er grunnlaget for vennskap og kjærlighet ikke tilstede. Jeg er fortsatt naiv super, med den største respekt for deg, og med kjærligheten trygt bevart inni meg. For all tid. Og slik skal livet også gå videre, uten at noen trenger å plages hverken den ene eller andre veien. Kyss og klem fra meg. (Ny sinnsstemning. Her blandes det meste. Det eneste han finner seg «skyldig» i, er å være naiv. Han fremstiller seg selv som den barmhjertige samaritanen, og jeg gjør et forsøk på å forklare, som om han er normal.)

Jeg: Ja, nå er du ved kjernen; Du glemmer konsekvent dine egne handlinger, og hva handlingene dine påførte meg av skader. Jeg regner ikke med at du skjønner alvoret i situasjonen. Hadde du vært i nærheten av å føle anger, føle empati og kjærlighet, så hadde du aldri holdt på i det omfanget du har gjort. Folk med de gode egenskapene er ikke i stand til å gjennomføre det du har gjort. Ja, alt er fortid. Du misliker at jeg ordlegger meg om fortiden og at jeg dømmer deg etter fortiden. Men du fikk holde på i en betydelig årrekke av fortiden MIN, og den betyr noe for MEG! Det er ikke mulig for normale å sette en strek over noe slik, med mindre man heter *hans navn*. Men med tiden har det heldigvis blitt mulig for meg å se meg tilbake, sortere og ikke minst velge hva jeg vil ta med meg videre. Du er IKKE en jeg tar med videre. Jeg er lei av at du påminner meg om fortiden.                  

Han: Det er virkelig ikke fortiden jeg tilbyr deg, og jeg snakker mest om nåtid og fremtid, men jeg forstår også fortiden. Derfor er ALT også endret, i meg vel og merke. Du også, men har med deg fortiden på annet vis enn meg og jeg forstår det også. Jeg er en mann av kjøtt og blod, med empati og følelser på rett plass, med kjærlighet jeg kan stole på. Slik er det, og slik vil det alltid være fremover også. Klem (Jeg kan ikke fortsette denne samtalen med han. Han kverulerer bevisst, og det er noe ekstremt umodent over det han skriver, lik en 3-åring som lover å bli snill – bare han får godteriet. Dette er en never ending story.)

Han: Det er så utrolig mange ting jeg skulle planlagt med deg, sett fremover og skapt noe nytt og godt sammen… Feks ved å bli med meg på konsert i Frognerparken senere i juli…. 

 

25 kommentarer
    1. Takk for nyttig artikkel og kommunikasjon med din eks. Jeg kjenner meg igjen etter å ha hatt en psykopat tett innpå meg i flere år. Nå håndterer jeg det bedre og han slår hardt tilbake. Jeg lar meg ikke provosere og en dag går han over streken tror jeg. Da er jeg kvitt han. Han er min nærmeste leder.
      God helg!

    2. Oslojente: å spille et spill med en psykopat kan være farlig, uansett om det er en partner, venn eller sjef.

      Det er ikke sikkert det vil ramme ham, når han “går over streken” (jeg er litt usikker på hva du forventer kan skje). Det kan hende det rammer deg. Psykopater er ikke nødvendigvis smartere enn folk flest, men de har livslang trening i “mind games” og manipulasjon, og i motsetning til normale mennesker så går de og planlegger hvordan de kan ramme andre dagen lang.

      Jeg vet ikke hvordan arbeidsmulighetene dine er, men på generelt grunnlag vil jeg råde mennesker som er plukket ut som mål av deres psykopatiske sjefer, til å se seg om etter en annen jobb.

      Takk for ditt kompliment, jeg er glad for at du fant teksten nyttig 🙂

    3. Jeg kjenner meg veldig igjen i de tre siste punktene.
      -det evige offer
      -unnskyldninger
      -du begynner å forklare menneskelige følelser.
      Spesielt disse tre gikk på rundgang med min P.
      Jeg husker det overrasket meg hvordan jeg måtte forklare hva “normale”følelser var,og hvordan jeg stusset på etter diverse samtaler at min P ikke reagerte,følte som folk flest.
      Hvordan jeg måtte si at “her burde du føle litt empati eller forståelse.”Eller min favoritt
      “Her gikk du over streken,jeg tror en unnskyld er på plass”
      Eller at “Sånt gjør man bare ikke,sett deg inn i min situasjon,eller snu det da!Hvordan hadde DU reagert om jeg hadde gjordt noe sånt?”
      Men han forstod aldri,for han klarte faktisk ikke å snu situasjonen,eller sette seg inn i en annen side-vinkel.
      En unnskyld kom aldri,men unnskyldninger kom det masse av,servert på et sølv fat pent pakket inn.Alt man gikk på av forklaringer og unnskyldninger…uff og uff.
      Takk for et lærerikt,og nok et øyeåpnende innlegg.Jeg håper du vet hvor mange du hjelper,med denne unike og utrolige bloggen.Du er unik.Takk til deg,og god helg!

    4. Anonym: absolutt, man må forklare følelser også for langt mer dagligdagse ting enn utroskap, slik som å uttrykke takknemlighet. Min psykopat var flink til å si ordet “takk” men han klarte ikke å koble min tjenestevillighet med kjærlighet eller et ønske fra hans side om å gjengjelde. Jeg tror han hadde lært å si takk og forstått fra tidlig alder at “det er nok” for å få den andre til å fortsette å gi. Han kunne nemlig si noe meget devaluerende minuttet etter at han hadde takket for en tjeneste jeg hadde gjort.

      Det lå med andre ord ingen ekte takknemlighet eller de riktige følelsene bak. Jeg tror det er fordi han følte seg berettiget til å motta, og min sjenerøsitet var der for å utnyttes.
      Bare for å illustrere at jeg er helt med på hva du skriver 🙂

      Takk for kommentar og kompliment, og god helg til deg også 🙂

    5. Man skal vide, hvad man har med at gøre i sådan en udveksling, som den der er citeret!! Og holde tungen lige i munden.
      Og ja, det er ligesom når man først har spottet ?en P, så ser man pludselig mange flere. Et nyt skræmmende udsyn i livet! Fra en dyrt betalt erfaring.
      Jeg har erfaring med en P på jobbbet, hvis sprogbrug er noget hjemmelavet og meget kværulerende. Selvopfundne ord, der ikke giver nogen mening i den kontekst, det siges i. Fremmedord, hvor P vel føler sig mere ophøjet, ved at flette dem ind en samtale/tekstmelding. Og ingen spørger: Hvad betyder de ord egentlig. Eller hvad f? er det egentlig du siger. Folk tænker vel bare sit og stopper langsomt med at lytte. Men jeg tror, at P er overbevist om, at han siger de vise ord, tilhørerne bliver stille fordi det er interessant tale for dem. Der er ingen fornemmelse for en ligeværdig dialog. Ingen oprigtig interesse og nysgerrighed for andres mening overhovedet. Det er som om, det for P er det vigtigste at have ordet, med en overbevisende rigid stædighed, – bare at have ordet (magten/kontrollen)
      Jeg selv bliver helt urolig og fuldstændig irriteret i kroppen, af at høre på ham. Jeg må bare væk fra ham.
      Mon der også er andre der kender til den kropslige uro/nervøsitet, efter talen med en P?

    6. Anonym21: antisosiale mennesker er nokså like og forutsigbare – når man først vet hva de er. Men de kommer i forskjellig innpakning og med særegenheter – lik han/hun du beskriver med de hjemmelagede ordene.

      Dette med psykopaters taleevne og kommunikasjonstil synes jeg personlig er meget interessant. Min psykopat var meget veltalende, han nølte aldri med å svare og snublet aldri i ordene. Jeg tror ihvertfall noe av dette bunner i at de aldri overveier hvilken påvirkning hva de sier har på mottakeren. De nøler ikke med å såre, og veier ikke sine ord. De holder ikke igjen. Samtidig er det kalkulert, for psykopaten såret ikke andre (f.eks. overordnede) på samme måte som han såret meg. Så de vet hva de sier.

      Nuvel, en digresjon. Psykopaten du beskriver brukte fremmedord for å gjøre seg mer intellektuell, men effekten var åpenbart motsatt – andre trakk seg unna og syntes han/hun var rar. Psykopater mangler sosiale antenner, og psykopaten du snakker om er et godt eksempel. Noen psykopater synes å ha gode sosiale antenner, men det er ikke slik. De blender oss med deres selvsikkerhet, som vi forveksler med sosial kløkt. Men det er ikke det. De har ingen sosial intelligens. De er ikke sosiale. De er antisosiale.

      Takk for din kommentar 🙂

    7. Det er skremmende. Jeg gjenkjenner absolutt ALLE elementene innenfor psykopatisk ordsalat i alle kommunikasjonsformene hos min eks. Ikke bare i det skriftlige, men også i hverdagslig dialog. Dialog med venner tilstede, med familie eller hans egne barn. Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg matet følelser inn i han med teskje. Forskjellen på rett og galt, og ikke minst konsekvensene når han valgte feil. Jeg fikk tidlig et behov for å tyde min eks. Var det fantasi, det han kom med? Snakket han sant eller ikke? Noen ganger kom han med påstander / setninger som jeg hadde sagt, og det gjorde meg usikker. Et behov for å tyde oppstår dersom det er en grunn til tvil. Jeg tvilte etter hvert ofte. Jeg følte jeg ble som en mistenksom småbarnsmor som stadig forsøkte å finne ut hvem av barna som hadde tatt kronestykket fra vesken. Det var ikke superalvorlig, men jeg ønsket jo heller ikke et uærlig barn, så det måtte stoppes i startfasen. Jeg appellerte til samvittighet og følelser hos barnet som var syndebukken. På samme måte som mange andre har beskrevet, så opplevde jeg at jeg etter hvert hadde med et umodent barn å gjøre. Ikke en voksen mann. Det handlet ofte om løgner, og etter hvert om utroskap. Ikke bagatellmessige kronestykker. Syndebukken var den samme som jeg elsket, og som jeg delte det aller mest intime med. Ergo ville jeg jo ikke avsløre han som løgner! Jeg ville ikke ha rett i mistankene mine. Jeg ble for en periode konfliktsky. Det var motstridende for meg å føle mistenksomhet, og jeg ønsket definitivt ikke konsekvensene av en avsløring. Jeg husker at jeg sa akkurat det til han. «Jeg vil ikke avsløre deg i noe!» Det jeg mente å si var at jeg følte en ubehagelig redsel for å miste han. Som om det skulle være noe han påførte meg? Nei, han ville bare at jeg skulle elske han betingelsesløst. Jeg kunne velge bort redsel, ifølge han. Jeg valgte altså å være sykelig sjalu. Jeg hadde lest at mennesker som lyver vil kunne avsløres av stemme, blikk, kroppsspråk og lignende. Det underlige var at min eks aldri ble unnvikende i blikket. Eller, kanskje var han unnvikende bestandig? Kanskje han alltid hadde dette feige blikket, som jeg mistolket som «såret» på grunn av mine stadige innspill av tvil? Ikke minst hadde han et oppgitt og sorgtungt blikk underveis i mange av sine endeløse tirader uten poeng og innrømmelser, og jeg endte ofte med å trøste stakkaren isteden. Han var jo så følsom. Til daglig kunne han utvise en stor grad av kjølig ro og arroganse. Jeg tvilte sjelden umiddelbart på innholdet. Halvsannhetene, som på en side avdekket nesten hele det korrekte bildet, gikk under radaren min fordi han overbeviste meg med pedantisk korrekthet, noe som jeg mistolket som sindig troverdighet. Det var som å forholde seg til fortellerstemmen i beste radioteater-ånd, som malte frem monologen så detaljert og følelsesmessig troverdig at jeg ikke skulle trenge å tvile. For å få han til å innrømme at noe skurret måtte jeg ha håndfaste bevis og kanskje til og med vitner. Men jeg ble smartere. Raskere til å oppfatte selvmotsigelser. Nedlatenheten som kom når jeg stilte spørsmål, fikk meg ofte til å krympe. Særlig i starten. «Du tvinger meg til å være uærlig, for du blir jo så sint at jeg blir livredd!» Hvem som var skyldig ble snudd på hodet. Han var alltid offeret. I slike tilfeller trengte han fysisk nærhet. Vi kunne ikke sitte rett overfor hverandre og snakke ansikt til ansikt, som normale mennesker. Jeg måtte holde hånden hans, helst holde rundt han. Jeg kjenner jeg blir fysisk uvel bare av å skrive dette. Men etter hvert opprettholdt jeg behovet for å ha fysisk avstand i en opphetet diskusjon, noe som raskt ble brukt mot meg. Jeg hadde vært avvisende. Min «avvisning» var ofte årsaken til at han ble deprimert, og forsvant inn i det han kalte «boblen sin». Dette ble også brukt som en av mange forklaringer på hvorfor han måtte søke fysisk bekreftelse hos andre. Grøss! Når det gjelder elementet «muliple personligheter» innenfor ordsalat, så tror jeg at det er elementet som er mest komplisert å avdekke. Ikke fordi det er utydelig, men fordi vi har normale hjerner som ikke forventer overlagt meningsvingling. Vi tvinger oss isteden til å prøve å forstå det kaotiske innholdet i samtalen med psykopaten. Selv om vi ikke forstår, så tar det lang tid å avdekke og forstå følelsen av galskap. Og mange påtar seg galskapen fremfor å beskylde den suverene psykopaten. Min eks hadde som sagt behov for fysisk nærhet når vi kranglet som verst. Jo nærmere vi satt fysisk, jo mer enig med meg kunne han fremstå. Reiste jeg meg, om så bare for å hente et glass vann, så forsvant enigheten ut med meg. Han kunne til og med hevde en mening som om det var en uangripelig prinsippsak, og allikevel nekte for at det var slik han hadde ment det. Å plukke fra hverandre en psykopat, for så å forstå innholdet, er så tidkrevende og slitsomt at man må slå av egne følelser for lang tid.

    8. Ja, det er meget interessant det med sproget. Jeg kan genkende det hos den mand jeg havde en relation til. Hans måde at bruge sproget var meget usædvanligt. I starten var jeg meget betaget, for han var en ren sprog jonglør. Ren sprogmagi fyldt med humor, billeder og nuancer, men også besynderlige og komplekse sætnings konstruktioner med mange fremmedord og usædvanlige vendinger. Det var så komprimeret, at jeg ofte ikke kunne forstå hvad han mente. Det var når han skrev indlæg til politiske debatfora på nettet. Men også i mere private sammenhænge – f.eks. i mails til mig havde han en underlig stiv og omstændig (og upersonlig) måde at udtrykke sig på. I starten blev jeg meget imponeret over, hvor fejlfrit, komplekst og nuanceret hans sprog var. Og jeg følte mig ofte underlegen når jeg ikke kunne udtrykke mig så godt som han. Det var mærkeligt, for jeg har altid godt kunne lide at skrive, og følte heller ikke at jeg var dårlig til det. Men set her bagefter, så tror jeg at han så det som en konkurrence om, hvem der kunne formulere sig mest intellektuelt og sprogligt interessant. Jeg skulle beundre ham, men jeg skulle ikke begynde at true hans position om at være den bedste. I hvert fald oplevede jeg ofte at han ikke kommenterede på noget af det jeg skrev, hvis han overhovedet besvarede mine henvendelser.
      Men jeg registrerede så også hen ad vejen, (sikkert da han ikke længere var ude efter at imponere og idealisere mig mig), at hans sprog ændrede sig. Der kom flere og flere nærmest klicheagtige formuleringer. Hans sprog blev fladt og distanceret. Da han ikke længere var ude efter at vinde mig, imponere mig, så behøvede han (heller) ikke her at gøre sig umage med sit sprog. Og hans bestræbelser på at vinde konkurrence med mig havde ikke længere hans interesse. Jeg tænker, at der nu var et nyt offer, han skulle gøre indtryk på.

    9. KARI: du setter fint ord på ikke bare de forskjellige elementene i en psykopatisk ordsalat, men følelsen av forvirring og galskap man sitter igjen med etter å ha forsøkt å appellere til en psykopat med logikk, rasjonalitet og omtanke.

      Man trodde jo til slutt at man selv hadde en alvorlig talefeil, ekspressiv afasi, og var klar til å kontakte logoped neste dag. For ingenting av hva man sa ble mottatt slik det var tiltenkt. Psykopaten vridde og vrengte på alt.

      Det er slik psykopaten suger energi, hele tiden. Det er jo ikke slik et partnerskap eller givende vennskap skal være, hvor begge skal fylle på hverandres energi istedetfor å tappe.

      La oss bli litt tøffere i fremtiden. Når noen i vår nære omgangskrets begynner å motta vår kommunikasjon på samme vis som psykopaten gjorde, så kan vi nokså tidlig konfrontere vedkommende med det; “jeg hører at du klarer å snu betydningen av mine ord fullstendig, er det bevisst fra din side?”. På den måten legger vi ikke inn noen åpning for å kaste ansvaret tilbake på oss, vi KONSTATERER at det er hva som skjer, og det eneste motparten kan avkrefte eller bekrefte, er om de gjør det bevisst. Man vil på den måten hurtig avsløre hvem som manipulerer, og hvem som genuint misforstår.

      Jeg ønsker alle lykke til med å trene opp en tydeligere kommunikasjon 🙂

      Takk for kommentar 🙂

    10. SANDAL: “Men set her bagefter, så tror jeg at han så det som en konkurrence om, hvem der kunne formulere sig mest intellektuelt og sprogligt interessant.”. Dette er det liten tvil om og jeg tror du har fullstendig rett, da psykopaten hele tiden befinner seg i konkurranse med omgivelsene.

      I idealiseringsfasen er de også opptatt av å imponere oss. Det vil si, mange er det. Noen bryr seg ikke om å imponere offeret, de bare “tar” offeret og beslaglegger fremover alt offeret har av tid.

      Men språket ja. Det er liten tvil om at psykopatens språk er rikt, og at de har god fantasi. En psykopat suger til seg viten om menneskelig opptreden hele tiden. Ord og formuleringer er intet unntak. Men hvis man lytter etter, så er mye hentet direkte fra filmer eller sagt av andre, og det ligger ingen substans bak. Psykopaten repeterer bare ordrett fraser de har plukket opp her og der.

      Det trenger ikke være snakk om store ord heller, for eksempel kan en psykopat uten skrupler si “jeg har tenkt veldig mye på deg i det siste” på en måte som gjør offeret helt mo i knærne. Det er den selvsikre måten de sier det på som gjør at offeret så inderlig ønsker å tro på ordene.

      Det er smertefullt å erkjenne at det ligger ingenting bak. At psykopaten til tross for sin uttalelse om å ha tenkt på deg, ikke har kontaktet deg på ukesvis eller på annen måte har vist noen reell handling som viser at ordene betyr noe.

      Det er altså ikke nødvendigvis vokabularet som er så mye større hos en psykopat. Det er det at hver enkle uttalelse har så mye større kraft.

      Takk for at du fortalte om din psykopat og hans språk 🙂

    11. Hei igjen. Jeg har lest mye her i helgen og er imponert over både innholdet, innleggene og svarene. Det rådet du gir om å spørre om det er bevisst når psykopaten vrir og vrenger på “alt” skal forsøkes.
      Selv har jeg begynt å stille mer spørsmål i det daglige. Til sjefen min som har behandlet meg dårlig i 7 år. Etter første fase der jeg var den beste medarbeideren han noengang hadde hatt. Der jeg fikk gaver (fri med lønn osv). Skal du eller jeg gjøre det? Jeg skriver ofte korte referatet og oppsummerer samtalene. Dette setter han ikke pris på.
      Han nekter meg nå å sende han mailer og synes jeg stiller for mange spørsmål. Jeg svarer rolig og høflig og merker at jeg begynner å få overtaket. Toppledelsen er klar over situasjonen og støtter begge nå. Men dersom han går for langt vil jeg bli tatt vare på og ikke han tror jeg. Fordi han er avslørt i løgner og klart å sparke flere før han startet med meg.
      Jeg har hatt tanker om å ta livet mitt under de hardeste kampene. Så mye løgner han har servert. Så mange relasjoner han har ødelagt ifm min karriere. Jeg har slitt med søvn, slitt med mat, har isolert meg, og mistet troen på meg selv. Men på et uforklarlig vis klart å gjøre en god jobb, og ha et fint familieliv.
      Innsikt i temaet, det å nekte å være et offer, det å spille dyktig og uberørt har vært min taktikk. Samt ikke konfrontere, sette grenser og ikke gi for mye informasjon.
      Nå håper jeg at jeg kan stå i jobben til han blir pensjonist. Det er 5 år til. Hans mål er å sparke meg har han sagt rett ut.
      Ha en fin uke!

    12. Oslojente: den konflikten du har gående med din sjef vil jeg kanskje forholde meg litt forsiktig til. Jeg sier ikke at man aldri skal konfrontere en psykopat, og alltid la dem få valse frem som de vil, men det virker som om du gambler med din jobb hvis du velger å ta opp kampen med en psykopatisk sjef. Er det verdt det? Er jobben din også verdt ytterligere fem år av ditt liv, mens du venter på at denne sjefen går av?

      Det er dog tydelig at du har vært gjennom en syklus med idealisering, devaluering, og nå truende forkasting. Antakelig har du rett i at sjefen din er antisosial.

      Det er også tydelig at du er en sterk person. Men likevel, vei dine handlinger mot denne sjefen på gullvekt innen du foretar deg noe. Er mitt råd 🙂

      Lykke til 🙂

    13. Takk for god blogg, leser og forstår og nikker gjenkjennende nesten overalt. Jeg var sammen med en skjult narsissist, hele pakka med offerrolle, historie om fæl barndom, snylting, løgn og utroskap. Dog kjenner jeg ikke igjen min P i dette med å forlate offeret. Han har hatt mange forhold, men har aldri vært den som har gått, han må dumpes. Dog på et tidspunkt der offeret er utslitt, gjerne også syk og blakk,men likevel, han har aldri forlatt et offer frivillig. Hvor vanlig er det?

    14. Anonym: en psykopat er en parasitt. Psykopaten forlater et gammelt offer KUN hvis ett av to oppfylles; 1) det gamle offeret er (som ditt eksempel) så utslitt og sykt at det ikke er noe mer for psykopaten å hente, 2) det har dukket opp et bedre, friskere og mer forlokkende offer. Psykopaten vil da forlate det gamle uten å blunke.

      Inntil dette skjer, så henger parasitten (psykopaten) fast på verten (offeret).

      Håper dette var avklarende 🙂

    15. Tusen takk for veldig god blogg! Den hjelper veldig. Min P er en forfatter med god fantasi og velformulert språk. Morsom i starten før han ikke gadd å være morsom med meg lenger.
      Veldig arrogant og stort ego, etterhvert gadd han ikke høre eller nikke til noe jeg sa, for ingenting var interessant nok for han. Han degraderte meg mer og mer og triangulerte konstant, med å snakke med andre kvinner istedet for meg. Jeg sliter med dette i ettertid at jeg ikke var tilstrekkelig eller interesssnt lenger for han. Ettervert gadd han ikke sette av tid lenger, kun om vi var med andre også. Det er så mange eksempler på slemme kommentarer og til slutt var alt som kom ut av munnen hans spydig og ondt. Hver gang jeg sa noe omtalte han det som “tirader” eller ignorerte fullstendig. Sa at hvis han var taus betydde kanskje jeg burde være det også..Jeg sa nesten i ingenting lenger. Tror han bare ble rasende om det ikke handlet om han, eller han ikke fikk scenen el ikke var midtpunktet med meg. Merket også at hvis jeg ikke lot meg bli usikker av og påvirke av hans humør svingninger, ble det raseri og hevn av det. Om jeg svarte tilbake fikk han svarte øyne. Han brøt avtaler og det ble min skyld siden jeg ikke maste nok på forhånd, han slo og sa ikke unnskyld engang, han ignorerte og svarte ikke på vanlige spm. Da var jeg nemlig needy eller sjalu. Men det verste var at uansett hvordan jeg reagerte på kjipe nedrakkende kommentarer fra han ble det min feil siden jeg i det hele tatt reagerte. Jeg var så drama og sensitiv. Til slutt truet han med relasjonen vår, den ene gangen jeg ble sint tilbake. Taushetskur varte i fire uker. Det var den eneste gangen jeg torde å bli sint, siden jeg visste dattern skulle komme hjem den kvelden, ellers var jeg for redd til å bli det, ante ikke hva som kunne skje.( Nedrakkende kommentarer som, er så slitsomt å forklare deg om alt-at jeg ikke kan snakke med deg, eller du følger jo ikke med på nyheter, det har jeg skjønt for lenge siden. Jeg snakker bedre med venninnen din etc) Jeg har normalt sett ikke problemer med å snakke med andre, har god og int. jobb og mange venner) Er midt inne i ny taushetskur fra han nå. Gir ikke lyd fra meg heller denne gangen. Dette var fordi noe var i min regi- ikke hans. Jeg blir nå straffet for å fortelle om følelsene mine og at jeg sendte et fint bilde av oss. Har så lyst til å glemme han nå og få han ut av tankene mine- ikke lett det der.

    16. Ps. Ikke lett å snakke med en murvegg, tror jeg var innom alle temaer som finnes for å få snev av interesse og tilbakemelding. Enkelte temaer var forbudt. Jeg fikk ikke lov til å snakke om noe fortid eller venner generelt. Nyhetsbilde var jeg ikke kvalifisert til å snakke med han om- han så seg selv som så oppdatert og klok at han fnøs av mine meninger eller synspunkter. Jeg konfronterte han med det og da sa han jeg svarer hvis du kommer med noe vettugt. Om jeg anbefalte en dokumentar, ignorerte han det, (jeg var da ikke verdig nok for å tipse han) Jeg satt stadig i sjokk over hvor frekk han var. Men om jeg sa tilbake eller ble lei meg var jeg drama og det orket han ikke. Det hele har vært utrolig vondt og degraderende opplevelser.

    17. Anonym: ja det er krenkende og spesielt når det er ens aller nærmeste som krenker – den som egentlig skal støtte oss og verne oss mot andres krenkelser.

      Slik blir vår virkelighet undergravet og langsomt erstattet med psykopatens. Det er slik hjernevask foregår.

    18. Takk for svar. Skremmende og farlig med hjernevasking. Fikk alltid kritikk og klaging og alt var min skyld. Mye raseri uten logikk. Han sto over meg og skjelte meg ut uten gode grunner. Forstår du har opplevd mye vondt for å ha så mye kunnskap om alle temaene i bloggen. Prøver nå på å akseptere at han er slem og ikke vil mitt beste. Ja NK er nok viktig fra nå. Vil du si han her er psykopat? Er det ekstrem oppførsel eller helt vanlig for en N? Merker grensene mine ble tøyd mer og mer, forek en venninne skulle bo hos han i noen dager, (en han kunne snakke med..) I de dagene hun bodde der, ignorerte han meg totalt. Om jeg hadde sagt fra eller reagert hadde jeg bare blitt kalt sjalu og gal. Han reiste konstant bort og forsto ingen av mine behov for nærhet eller trygghet. Merket at følelsene hans ikke stakk så dypt alikevel, når alle kunne fylle min rolle lett. Selvom han krevde hele meg, og stilte nye krav om jeg imøtekom.

    19. Anonym: “Vil du si han her er psykopat?”

      Jeg vil si at det spiller ingen rolle hva han er, for det er soleklart at en slik person kan du uansett ikke leve med. Jeg forstår ditt behov for diagnose, men det kan hverken du eller jeg stille. Jeg vil også si at behovet for nøyaktig diagnose svinner med tiden. Selv om jeg i dag er skråsikker på at min P er nettopp en P, så er det ikke det som gir meg trygghet lenger. I dag er jeg bare glad for å være i fred.

      Lykke til 🙂

    20. Takk det er sant. Det er nok viktig med en diagnose for meg fordi han ikke skal være viktig for meg, siden jeg har blitt degradert lenge og mistet mye selvverd pga hans væremåte. Men det sier vel alt når jeg til tider har blitt redd for en person fysisk. Aldri skjedd meg før. Han satt på reset hver gang vi kranglet, så ingen fremtidsplaner gjaldt lenger. Det er jeg vel egentlig lettet over innerst inne. Må holde fast ved de negative tingene for å klare NK nå.

    21. Det er vel umulig å ha god kommunikasjon med en som bruker alle disse metodene. Jeg fikk såklart skylden for den dårlige kommunikasjonen og at vi var så forskjellige( ovenfra og ned) Det var vel projeksjon og skyld på meg for at ikke funket. Han kunne si det etter en fin kveld, følte det var for å såre. At vi hadde så dårlig kommunikasjon. Hvem kan ha det med en som alltid er motvillig? Og knapt svarer. Og slenger spydigheter. Man må jo ha trygghet i et forhold for bra kommunikasjon? Man kan jo ikke ha god tone med en man føler avviser en gang på gang, og endrer relasjonen fra dag til dag. Eller en som svarer at jeg får Google det. Når spør interesssert ang en interesse. Det var som å snakke til en murvegg. Jeg synes jo at jeg setter meg godt inn i samtaler med de fleste andre, det plager meg nå i ettertid at det var feilen min. I følge han da. Leser her og husker jeg opplevde alt dette til stadighet. Han hadde jo ingen gode intensjoner med meg, det vet jeg jo nå. Har du noen tanker om dette som kan hjelpe? Var det projeksjon fra hans side? Jeg fanget jo stadig opp dårlig energi, følte han også den da? Trodde bare jeg følte det sånn, siden han er P. Jeg prøvde jo å gjøre han trygg og oppklare misforståelser. Han prøvde alltid til å få meg til å føle meg liten eller utilstrekkelig. Han syntes selv han var så klok og verdensvant.. og var så arrogant og ovenfra og ned mot meg. Tror han hatet at jeg var klok jeg og, det passet liksom ikke inn i boksen min.

    22. Mari: psykopaten skaper en utrygg aura. Det er dette som får oss til å gå på eggeskall rundt ham/henne. De gjør det bevisst for at vi ikke skal stille oss kritiske til noe de foretar seg, for vi våger ikke å protestere eller kritisere fordi vi ikke ønsker det vulkanutbruddet som kan komme, eller at de forlater oss (igjen). De ønsker å gjøre akkurat som de vil uten å ta hensyn til partnerens behov eller sosiale normer.

      Det er ingen vits i å spekulere i hva som var din skyld. Ingen er feilfrie og alle har skyld i noe, men jeg kan love deg at intet av hva han beskyldte deg for, var din skyld. Du har forstått det riktig – det er projeksjon og devaluering.

    23. Tusen takk for svar, og at bloggen din er her. Nå skal jeg sove godt med det. Kverntankene gir faktisk mer og mer slipp!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg