Så, det er søndag, og jeg hadde egentlig tenkt å skrive om psykopatisk løgnaktighet. Men en annen ting har opptatt meg de siste dagene, og når man skriver en blogg så er det vanskelig å følge en oppsatt plan. Man må skrive om det som inspirerer i øyeblikkets hete.
Det jeg har tenkt på den siste tiden, er noen hendelser som viser psykopatens trang til å stikke kjepper i hjulene til de han/hun påstår å elske. Så snart du har fått en psykopat i livet ditt, så begynner merkelige og uforklarlige ting å skje. Men det ligger ikke naturlig for deg å mistenke psykopaten der og da. For det første så vet du ennå ikke at vedkommende er psykopat, og for det andre så er det veldig fjernt å mistenke at de merkelige tingene som skjer er alt annet enn tilfeldige.
Vi har snakket mye om hvorfor det er så viktig å bryte kontakten med psykopaten. Han/hun elsker deg ikke og er dessuten manipulerende og krevende. Han/hun vil ta og aldri gi, og kan drenere din sjel og bankkonto. Dette er ille nok i seg selv, men er det alt? Er ikke psykopaten farligere enn dette? Vi er jo enige om at de fleste psykopater ikke er fysisk voldelige eller myrder. Så, hvor mye skade kan de egentlig utrette?
Dette spørsmålet fikk meg til å erindre et par hendelser fra den gang jeg ante fred og ingen fare. Da jeg traff psykopaten så jobbet jeg som vikar innenfor mitt yrke. Jeg ble leiet ut til institusjoner og bedrifter ved sykdom eller annet behov for arbeidskraft. Jeg likte denne livsstilen, da den ga meg stor frihet til å bestemme når på året jeg godt kunne jobbe og når jeg ønsket fri. Inntekten min varierte voldsomt fra måned til måned, men med litt planlegging så var det ikke noe problem, jeg har aldri vært en trygghetsnarkoman.
Min kontakt med det oppdragsformidlende byrået var god, jeg var vel ansett, og fikk alltid oppdragene jeg viste interesse for. Denne gang hadde jeg blitt forespeilet et spennende oppdrag i en kommune man forbinder med troll og eventyr, og jeg gledet meg til å oppholde meg på dette stedet i noen uker. Jeg fortalte psykopaten hvor jeg skulle, og han viste stor interesse for oppdraget. Jeg likte å fortelle ham alt jeg hadde på hjertet og tolket hans spørsmål som interesse for meg og mitt liv. Derfor formidlet jeg alle detaljer til ham. Han lyttet med store øyne og sitt beste smil.
Så skjedde det noen dager før jeg skulle dra, at oppdraget ble avlyst. Dette var merkelig, og hadde aldri skjedd meg før. Begrunnelsen jeg fikk var at “bedriften ville forsøke å løse personalmangelen uten innblanding fra bemanningsbyrå”. Ok, tenkte jeg. Ingen skade skjedd. Men avbestillingen luktet merkelig. Hvorfor bestilte da denne bedriften en vikar til å begynne med? Nuvel, jeg fikk snart et nytt oppdrag et annet sted.
Denne gang valgte jeg å ikke fortelle psykopaten så mange detaljer om det nye oppdraget. Jeg vet ikke hvorfor jeg var tilbakeholden, men jeg informerte ham kun i grove trekk.
Et par uker senere satt jeg på toget på vei til den nye destinasjonen. Vis-a-vis meg satt en ung mann, som jeg snart kom i prat med. Togturen var lang og jeg var glad for det sjarmerende selskapet. Vi hadde mye felles og lo godt. Tonen var faktisk eksepsjonell god. Hans destinasjon var et par stopp før min, og da han forlot toget ba han om å få legge meg til på facebook, det var selvfølgelig iorden for meg.
Som alt annet som hendte meg, så fortalte jeg psykopaten entusiastisk om mitt hyggelige møte på toget. Han lyttet med stor interesse og stilte spørsmål. Nå må du som leser ha i mente at jeg faktisk aldri hadde en klar romantisk relasjon med min psykopat. Vi var ikke kjærester. Derimot følte jeg ofte at vi beveget oss i gråsonen mellom vennskap og kjærlighet, og at psykopaten ledet oss dit. Men et par var vi aldri. Det lå derfor aldri et forsøk på sjalusifabrikkering fra min side da jeg fortalte psykopaten om en annen mann jeg hadde truffet. Som sagt, jeg elsket å fortelle ham stort og smått som skjedde i livet mitt. Dette var intet unntak.
Mannen på toget gjorde et meget godt inntrykk på meg, og vi besøkte hverandre et par ganger. Senere var jeg i en lang periode bortreist, men vi holdt god kontakt på facebook – ihvertfall en stund. Men så ble min nye venn plutselig fjern, og han var ikke lenger interessert i å treffe meg når jeg befant meg i hans trakter. Jeg forsøkte noen ganger å avtale å møtes inntil jeg ga opp, fordi han alltid hadde en unnskyldning til ikke å treffe meg. Han sluttet også å vise interesse på chat. Jeg syntes det var fryktelig synd, men fordi vi ikke hadde klart å bygge en sterk nok grunnmur i vennskapet, så slettet jeg ham etter en stund som venn på facebook.
Før dette skjedde, så spurte psykopaten et par ganger “hvordan går det med mannen på toget?”. Psykopaten viste ikke interesse for alt jeg foretok meg, men utviklingen av mitt vennskap med denne mannen var han spesielt interessert i. Og jeg holdt ham oppdatert.
Ikke lenge etter dette, så brøt jeg med psykopaten. Dette var av ymse grunner som dere lesere allerede kjenner til, men ingen hadde noe med hverken jobboppdrag eller menn på tog å gjøre. Jeg hadde den gang ingen forutsetning for å mistenke at psykopaten spilte en rolle i disse forsvinningsnumrene som var Houdini verdig.
Men det gjorde han.
Jeg skjønte det ikke den gang, men nå har jeg lært nok om psykopati til å forstå at det er slik de opererer. Psykopaten vil fiske etter informasjon og detaljer om dine sosiale forbindelser, for å kunne stikke kjepper i hjulene for din karriere og dine vennskap. De gjør det av hat, kjedsomhet, konkurransetrang og misunnelse. Du skal ikke ha noen fordeler i form av inntekt eller gode relasjoner, hvis psykopaten kan forhindre det.
At psykopaten har kontaktet mannen på toget, forstod jeg en dag da denne mannens profil dukket opp på facebook-feeden min. Det var da gått en stund siden jeg slettet ham (merk: ikke blokkert). Jeg klikket på profilen hans og la merke til at jeg ikke hadde mulighet til å legge ham til som venn. Denne funksjonen kan man fjerne når man ikke vil at noen skal ha mulighet til å sende en venneforespørsel. Jeg vil si at det er i ekstreme tilfeller noen vil benytte seg av en slik funksjon, da man ellers bare kan unnlate å akseptere venneforespørsler. Likevel, denne hadde mannen brukt på meg. Jeg opplevde det som pussig, da vi faktisk hadde en meget god tone og jeg kun viste ham høflig interesse. Den eneste forklaringen er at psykopaten må ha funnet denne mannen på min venneliste, kontaktet ham og servert ham en riktig saftig historie om hvor gal jeg er.
Antakelig kontaktet psykopaten også min potensielle arbeidsgiver til mitt avlyste oppdrag.
Hvordan kan jeg i dag være sikker på at psykopaten er hjernen bak? Fordi ingenting av hva jeg aldri informerte psykopaten om, forkludret seg. Kun muligheter jeg villig informerte ham om, ble ødelagt. Derfor er det så viktig å holde kortene tett til brystet, om dine planer, din økonomi og menneskene i livet ditt. Alt du forteller psykopaten, bruker han/hun som ammunisjon mot deg.
Vi hører ofte at “psykopaten skyr ingen midler”. Dette er hva det betyr. Psykopaten holder seg ikke for god til å kontakte din arbeidsgiver eller dine venner for å sverte deg. Det spiller ingen rolle at psykopaten ikke kjenner dine kontakter selv. Han/hun utgir seg gjerne for å være en annen, og forteller gjerne at du er kriminell, psykisk syk eller ustabil for å fjerne mennesker eller gode muligheter fra ditt liv. Alt dette skjer bak din rygg, samtidig som du i god tro fortsetter å forsyne psykopaten med opplysninger om ditt liv. Psykopaten later som om han/hun står på din side når han/hun i realiteten aktivt motarbeider deg. Når du så støter på “uforklarlig” motgang og ting oppleves tungt, så står psykopaten klar med en skulder til å gråte på. Men hva du ikke ser mens du lar deg trøste av ham/henne, er skadefryden i psykopatens ansikt.
Psykopaten elsker å observere konsekvensene av sine ugjerninger. Derfor spurte min psykopat så ofte “hvordan går det med deg og mannen på toget?” eller “tapte du masse inntekt da du ikke fikk det jobboppdraget”? Det vi oppfatter som omtenksomhet og omsorg, er istedet pyromanen som går tilbake til åstedet for sin brannstiftelse for å nyte konsekvensene av sin “bragd”. Det er – i ytterste instans – psykopaten Ted Bundy som masturberer over likene av ofrene han har myrdet. Det er hvor stor innflytelse psykopatens handlinger får som gir ham/henne et adrenalinkick. Det får psykopaten til å føle seg dominant og allmektig.
Når psykopaten vender seg mot deg på denne måten, så er det ikke et resultat av at relasjonen deres “surnet”. At kjærlighet ble til hat, eller at psykopaten i utgangspunktet hadde et åpent sinn men etterhvert ble tiltakende mistroisk til deg. Slik utvikling skjer i enkelte normale relasjoner, og det er en utvikling som vil ta flere år. Vi ønsker å projisere dette over på vår relasjon med psykopaten, men psykopaten er alt annet enn normal. Hendelsen med jobboppdraget skjedde da jeg hadde kjent psykopaten i to måneder. Hendelsen med vennen fra toget skjedde noen uker senere. Normale mennesker utvikler ikke et intenst hat til et annet normalt menneske på så kort tid. Dette beviser at psykopaten har til hensikt å ødelegge ditt liv fra første dag han/hun spotter deg.
Det er med god grunn man opplever paranoia i relasjon med psykopaten, eller etter bruddet. Har du opplevd at mennesker du tidligere hadde et greit eller attpåtil fantastisk forhold til, plutselig blir kjølige? Kollegaer, venner eller familiemedlemmer som plutselig blir kvasse i replikken, ikke lenger samarbeider eller snur ryggen til? Og du aner ikke hva du har sagt eller gjort som forårsaket en slik plutselig forvandling? Opplever du at din karriere plutselig tar en negativ vending, eller at du aldri får jobbene du søker på? Opplever du at leiekontrakten på boligen din plutselig blir oppsagt, eller at kjæledyret ditt dør på uforklarlig vis?
Har det skjedd merkelige ting i ditt liv?
Tenk da etter hvilke opplysninger du ga psykopaten, og hvilken tilgang du ga ham/henne til livet ditt. Hvis hendelsene kan settes i sammenheng med ting du formidlet til ham/henne, så er sjansen stor for at din psykopat står bak. Dette er en av mange grunner til at null kontakt er så viktig. Med NK så mister psykopaten muligheten til å ødelegge for deg, da alle informasjonskanaler blir brutt.
Når jeg tenker tilbake på slike hendelser, så er det ufattelig at jeg elsket dette mennesket og trodde vi skulle være venner for livet. Det er også ufattelig at jeg savnet ham i meget lang tid etter bruddet. Likevel kan jeg fortsatt kjenne på rester av dette savnet. Gjør du også det, så vit at det er normalt.
Vær også sjeleglad for at du har fått dette mennesket ut av livet ditt, og sørg for at han/hun aldri kommer nær deg igjen.
Jeg er glad NN er ute av livet mitt og selv når de verste abstinensene inntreffer kan jeg spørre meg selv: Virkelig? Ønsker du han tilbake? Vil du virkelig inn i den smerten igjen? Den uroen og utryggheten? Og selv da er svaret nei. Et klart og tydelig nei.
Samtidig er det som om det ligger et lokk over alle mine opplevelser. Jeg gjør alt rett, men føler feil. Som om jeg er nummen følelsesmessig. I dag tenkte jeg; Jeg kan ikke klare dette. Den tanken kommer innimellom og den er så vond!
Jeg har gått drastisk til verks og ryddet opp i relasjonene mine. Den siste som jeg er nå er ferd med å avskrive er min egen mor. Jeg ser hvordan min overbærenhet ift til hennes grenseløse ego har vært med å opprettholde min egen toleranse for psykopater eller dysfunksjonelle mennesker i livet mitt.
Hvorfor føles det ikke ut som en seier? Hvorfor er alt følelsene mine vil, å ønske seg tilbake? Dette gir ingen mening. Hjelp!
-Rebekka
Akkurat det her kjenner jeg ikke igjen fra min P.Hvertfall ikke så store ting…han ville ikke involveres mer med min familie etter de første mnd(når han hadde fått meg)men vennene mine ble fort hans.Og der tok han kontroll og satt oss opp mot hverandre.Han mente etterhvert at det var best at jeg ikke var så mye med de to gutte vennene mine,de har jeg vokst opp med,og vi var nære.Så han satt oss opp mot hverandre,slik at jeg etterhvert trodde selv at det faktisk var min ide å ikke ha så mye med de å gjøre lenger.
Skjønner nå at det var P som satt istand dette.
Utenom det så blandet jeg han aldri i jobbsammenheng,og fortalte svært lite.Sjefen min ba meg og min P på middag,jeg sa ikke noe til P.Men P ønsket svært gjerne å møte han.Jeg likte ikke ideen.
Var det noe P ikke likte så sa han det ikke,men frøs meg ut og ignorerte meg ett par dager slik at jeg skulle puse med han og være stresset og urolig,
Han spurte alltid mye og masse,jeg tok det som omsorg og interesse for meg,men det ble brukt mot meg etterpå.
Jeg tror at på akkurat dette området har nok ikke min P(som jeg kommer på nå hvertfall)vært så ekstrem.
Han likte svært dårlig at jeg fikk jobb innenfor utdannelsen min,,mens han ikke fikk innenfor sin.Han spilte glad,men ble etterhvert irritabel og grinete,igjen ignorerte han meg.
Jeg kunne etterhvert lese maskene hans så godt,at jeg så det komme.Samme som at jeg visste at hver gang jeg konfronterte han med oppførselen hans,eller spurte spørsmål om det,så dumpet han meg.
Men til slutt så sprekker det jo…vi har jo nesten en maske selv,vi ofre ;
Hysj ikke si noe,da dumper han deg masken.
Det som virkelig interesser meg og nesten gjør meg litt fascinert,er hvordan min P endrer seg i væremåte,utseende,interesser og ønsker ift hvem han er sammen med,og mennesker han tilbringer tid med.Det er som han jeg møtte og var så lik meg,ikke finnes lenger.Han er en annen nå.
Jeg både kjenner og kjenner meg ikke igjen i dette – som i tilfellet for anonym over her, iverksatte ikke min P såpass omfattende og direkte sabotasjer. Men det i seg selv gir også mening: han var dessverre uhyre smart og ikke minst svært forsiktig med å gjøre noe som kunne slå tilbake på ham. Å drive å kontakte andre for å sverte meg og ødelegge for meg på måter som innebar et gram av risiko for at det skulle oppdages, var rett og slett et godt stykke utenfor hans modus operandi.
Likevel opplevde jeg å miste to gode venner rett etter at P entret mitt liv, og det som en direkte følge av hans handlinger. Jeg opplevde også at jobb og andre aktiviteter gikk dårligere. Når det gjaldt vennene, var det (også som i tilfellet for anonym over) mine to nærmeste mannlige venner som forsvant. Førstnevnte venn sørget P for å ryke uklar med kort tid etter at jeg hadde møtt P. Konflikten dem imellom var merkelig og forvirrende, og selv om jeg forsøkte å “mekle” og være lojal med min gamle venn, endte det med at vennen min avskrev meg og at P dermed fikk meg over på sin side. Nøyaktig hvordan P trakk i alle tråder og trykket på de korrekte knappene her skjønner jeg ikke, men at det var genialt intrigemakeri er det ingen tvil om.
Min andre gode venn, som på dette tidspunktet var en viktig person i mitt liv, sørget P også for å støte fra meg. Denne gangen ved rett og slett å oppføre seg så uspiselig ved deres første møte (en middag jeg hadde arrangert for å presentere dem for hverandre) at venn 2 trakk seg unna oss som par i året som kom. Med “uspiselig” mener jeg at han avbrøt konstant, oppførte seg arrogant og masete i samtaler med vennen min osv.; jeg husker jeg satt med øyne så store som tinntallerkner under middagen fordi P oppførte seg så ufint, jeg hadde aldri sett ham sitte og avbryte og overkjøre på den måten før. Etterpå, da jeg konfronterte P med oppførselen, klarte han å fremstille seg selv som sosialt klønete og stakkarslig (“jeg gjorde så godt jeg kunne, kanskje jeg var for ivrig og prøvde for hardt?”), sånn at jeg fikk sympati med ham.
En interessant ting er at venn 1 i denne historien er en hissigpropp, mens venn 2 er en ganske sart fyr som typisk trekker seg unna ubehageligheter. Dette må P ha klart å snappe opp, siden han spilte ut sine frastøtelsesnumre så godt tilpasset de ulike personlighetene – jeg kan den dag i dag ikke skjønne hvordan han klarte det med to personer han nettopp hadde møtt.
Jeg tror han gjorde dette dels for å isolere meg (langsiktig plan), men også dels for å sabotere og ødelegge og skape trøbbel for moro skyld (kortsiktig plan og mer umiddelbar tilfredsstillelse). Særlig konflikten med venn 1 gjorde meg veldig vondt i denne perioden, jeg var virkelig helt utrolig lei meg over det hele. Og P var svært interessert i å snakke om dette, fisket stadig etter min opplevelse av å miste venn 1 osv.
Overfor andre venner, som han ikke anså som trusler/som han hadde noe å tjene på å bli likt av, var han verdens mest sjarmerende. Andre var han kjølig mot, mens enkelte andre ga han rett og slett så totalt faen i at jeg begynte å tvile på fyren (men det er en annen historie, som leder frem til mitt endelige brudd). Det var helt utrolig hvordan han spilte ut ulike roller overfor ulike venner av meg. Og at jeg aldri skjønte hva det var, selv om jeg registrerte det og syntes det var pussig.
Hva gjelder arbeid og fritidsaktivititeter: Både karrieren min og vervene/engasjementene mine gikk rett og slett mye dårligere i tiden min med P. Når jeg hadde viktige, store prosjekter på gang (som jeg snakket mye om), sørget han for å skape enormt med drama på hjemmebane, i noen tilfeller så ille at jeg måtte avbryte prosjekter eller senke ambisjonsnivået betraktelig. Det kunne være krangler, plutselige konflikter jeg ikke skjønte noenting av, eller iscenesettelse av sykdom, sykehusopphold og til og med dødsfall i familien (!) som senere viste seg å ikke stemme – alt viste seg i ettertid ALLTID å være stormer i vannglass. Det hindret meg likevel ikke i å slippe alt jeg hadde i hendene og ta vare på ham når han skrek og hoiet, for så hjernevasket hadde jeg etter hvert blitt.
Venn 2 i denne historien har jeg gjenopptatt kontakten med og har et nært og fint forhold til i dag. Venn 1 har det aldri blitt helt det samme med siden, og det vil det nok heller aldri bli.
Til Rebekka: Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver om tiden etter bruddet. Jeg gjorde “alt riktig” fordi jeg kognitivt hadde fattet hva det dreide seg om, men jeg gjorde det som på autopilot, og følte ingenting. Følelseslivet mitt var numment, hult og grått. Det var nesten en skremmende opplevelse å ha den diskrepansen mellom ganske enorme (enn si omveltende) innsikter og et følelsesliv som var helt flatt. Husker jeg var redd for å “bli sånn”, at følelsesspekteret mitt var borte for godt. Husker også at jeg i perioder tenkte at “dette går ikke”.
Men jeg kan love deg at tiden faktisk vil hjelpe deg. Følelseslivet har rett og slett bare et etterslep, nummenheten er en slags forsvarsmekanisme mot ekstreme innsikter og forståelser, tror jeg, men med tiden vil også følelsene dine komme i kapp med der du står kognitivt og intellektuelt. Da vil du kjenne deg mye, mye sterkere og stødigere. Og min erfaring er at følelseslivet dermed også begynner å føles normalt igjen hva styrke angår, fordi dissonansen er borte og det er en slags “logikk” og et samsvar i forholdet mellom det kognitive og det følelsesmessige. Dessuten, å innse mønstre hva gjelder dysfunksjonalitet og å kutte ut andre personer i din krets ER hardt, det er rett og slett vondt og vanskelig arbeid du holder på med nå.
Og du KOMMER til å klare det – rett og slett fordi det ikke er noen vei tilbake. Du har skjønt hva som foregikk og hvem P var, og det utgjør et slags point of no return. Det går ikke an å gå tilbake til den “uskylden” man hadde før man hadde denne opplevelsen og fikk disse innsiktene – og alt du har skjønt og forstått, er riktig. Du må bare fortsette fremover. Heldigvis. Men det er ubeskrivelig tungt i begynnelsen (og “begynnelsen” kan være lang). Fortsett å gjøre alt riktig – følelsene dine kommer i kapp etter hvert, og det BLIR bedre. Men i stedet for at ting klikker på plass og blir riktig igjen så snart P er ute av bildet, fortoner tiden etterpå seg mer som jordplater som sakte, men sikkert og litt i utakt glir mot hverandre før de omsider, OMSIDER ligger sånn som de skal og verden er på plass igjen.
Til Mir! Tusen takk for ordene dine, som ikke bare hjelper meg, men andre som jeg ikke tviler på vil kjenne seg igjen.
Det gjør godt å høre at andre har gått den samme veien og fått det bra. At det ikke vil bli værende slik. Jeg er utålmodig og sliten i følelsene mine.
Jeg ser at det jeg henger fast i er representasjoner av personene. Altså jeg har klart å skille noen lunde hva savnet handler om. At jeg ikke savner moren min (narsissist) eller kjæresten som jeg hadde (psykopat) men hva disse rollene skulle ha representert i livet mitt. Jeg tror det er et skritt videre i rett retning.
Det du skrev gir meg håp. Takk!
Utrolig at det finnes slike onde mennesker, hva har gått galt liksom?
Takk for fantastisk blogg!
Jeg kjenner meg ikke heller igjen, men måtte hele tiden tåle “motstand” og subtile, men allikevel ganske åpenlyse “sabotasje-stunts” når det gjalt min jobb og hovedinteresse. Og i dette landskapet navigerte jeg i årevis… Det hele var trått og tungt. Jeg beundrer meg selv for min utholdenhet, og ser at relasjonen humpet av sted på overtid. Det var på tide at det ble slutt på det hele.
Nå er det kun små “stikk” og pirk” (som kan unngås ved bruk av NK), som jeg ikke skal eller kan la ramme meg. Men, er alltid forberedt på det verste.
Godt beskrevet ANONYM: “Vi har jo nesten en maske selv,vi ofre ; Hysj ikke si noe,da dumper han deg masken.
Live
Jeg ville aldri offentliggjøre forholdet og ser at det er ett av de smarteste valgene jeg gjorde i forholdet. Fordi jeg hadde mange vanskeligheter etter en rotete skilsmisse var jeg i en sårbar situasjon. Det stanset meg ikke fra å involvere meg med NN, men det stanset meg fra å offentliggjøre forholdet og viktigst: Han fikk aldri møte barna mine.
Han hadde blandede følelser rundt dette. For det første tror jeg det passet han fordi han hadde for mange lik i lasten som hadde blitt synliggjort. For det andre visste han at han da ikke hadde så mye taket på meg. Jeg har sett at han ikke har gjort den “samme feilen” med neste offer og raskt offentliggjort og hyller sin nye kjæreste. Med fullt innpass vil han ha bedre tak på henne sosialt, jobbmessig og følelsesmessig.
Ironien er at det for min del også gjorde at han fikk holde på lengre. Jeg tror omgangskretsen min hadde reagert lenge før jeg selv endelig gjorde det. Så dette er et tveegget sverd.
Et annet tema jeg har tenkt mye på er dette: Jeg ønsker ingen personer som er grenseoverskridende i nærheten av barna mine. Når psykopaten i tillegg ikke er barnefaren, blir dette for farlig. Ikke bare ift hvordan han behandler moren, men når man ikke eier bremser i hodet sitt for hva man kan gjøre mot et annet menneske, hva da med barn?
Enig med deg over, hva da med barn…
Mest fornuftigste jeg har lest på lenge. Barn skal beskyttes, mitt barn får aldri møte en ny mann igjen før jeg er 1000 prosent sikker.
For en god del år tidlbake – før jeg hadde personlig erfaring med en psykopat selv – fikk jeg faktisk en henvendelse på jobben som illusterer det du beskriver her. Jeg ble oppringt av en hr X i en meget god stilling som han presenterte. Han tok kontakt med meg da hans ex kone jobbet i firmaet jeg da var i. De hadde vært gjennom en skilsmisse og han la ut om diverse hun hadde gjort. Siden de nå var skilt ville hun miste oppholdstillatelse dersom hun mistet jobben. Dette er flere år tilbake og jeg husker ikke helt hva jeg svarte men det var noe som om at det blander ikke vi oss i og at hun gjorde en god jobb for oss så det var uaktuelt å blande oss inn i deres private anliggende – jeg husker at han hisset seg før jeg fikk avsluttet – og når jeg la på tenkte jeg bare for en psyko. (utrolig hvor klarsynt en er når det ikke gjelder en selv). Så det du skriver om i blogginnlegget er faktisk mulig.
I min historie med min psykopat har jeg ikke opplevd dette – men det er ene og alene fordi de rundt meg er folk som kjenner meg fra mange år tilbake og jobben jeg satt i da jeg traff psykopaten hadde jeg og hatt i åresvis – han hadde blitt avfeid om han hadde prøvd noe. Det jeg derimot har forstått i etterkant er at alle nye bekjente i min tid med ham og ovenfor hans bekjente så har jeg blitt “nedsnakket” til de gader. Jeg husker jeg reagerte på at han stort sett alltid ville sitte i enerom å snakke i telefon – greit nok – alle trenger litt privatliv… men pga ulike omstendigheter vet jeg at han har snakket stygt om meg ovenfor sine bekjente i aldri så lang tid. Ikke rart at han måtte snakke i skjul.
Jeg husker og en episode som jeg aldri forstod årsaken til før nå i etterkant – vi var tilreisende på besøk hos noen bekjente av ham. Dette var folk med et helt annet ståsted i livet enn meg så jeg husker jeg var litt spent. Men vi hadde en koselig kveld og heldigvis kom jeg godt overens med dem og vi pratet om masse forskjellig. Da vi sent på kvelden hadde trukket oss tilbake på rommet eksploderte psykopaten – om jeg trodde jeg var noe? om jeg trodde jeg kunne uttale meg om emnene vi hadde snakket om… + en masse greier. Han holdt en huskestue uten sidestykke og jeg var superbekjemmet for hva ville de andre tro. De hørte jo bare hyling og skriking uten å vite årsak – det fikk de selvsagt dagen etter da psykopaten forklarte hvor sprø jeg var. Jeg reiste neste morgen helt fortvilet og ville ikke være der et sekund til – i etterkant har jeg forståt at han laget scenen for å sette meg i et dårlig lys slik han faktisk har gjort ved flere anledninger ovenfor folk som jeg traff / han hadde på sin bekjente side for å forberede sin senere “sak”. (helt paranoid tenkt også nå i etterkant men det er faktisk tilfelle – jeg hadde ikke trodd det om jeg ikke hadde opplevd det – men det er vel litt av greien her).
Jeg vet at min eks har ødelagt for meg, både konkret og på avstand i etterkant. Jeg har ofte følt meg paranoid, som om jeg har forventet det aller verste fra hans side. Som da jeg hadde innbrudd i bilen to ganger i løpet av en påske, uten at låsen ble dirket opp og uten at noe ble tatt. Alt var bare ramponert og ubrukelig innvendig. Første gangen ryddet jeg. Andre gangen var også tenningslåsen maltraktert. Tilfeldigvis dukket han opp ut av det blå, og fikk en anledning til å tilby meg både trøst og skyss. Jeg takket nei. Men jeg har også slått meg til ro med at paranoiaen mest av alt er i mitt hode. Jeg antar det er senskader. Gudene skal vite at han ødela mye både på avstand og på nært hold i selve forholdet. Jeg har satt meg godt inn i hva som kjennetegner skjult (covert) narsissisme, og det er spesielt tre egenskaper som gjennomsyrer hele personligheten; Misunnelse, på grensen til sykelig sjalusi. Manglende impulskontroll, som hos et lite barn. Og feighet. Om man kobler manglende ryggrad med grønn misunnelse og manglende samvittighet, ja så har man en potensiell farlig person i det skjulte. En overgriper. Kanskje en som velger uskyldige barn? Min eks har ikke vist de tendensene, men jeg blir ikke overrasket lenger. Han er det egosentriske barnesinnet som styrer en voksen kropp med voksne drifter, styrke og stemme. Den skjulte narsissisten er til dels klar over at de har disse negative egenskapene, og han/hun skammer seg faktisk over at det, for andre, ansees å være et dysfunksjonelt og barnslig uttrykk. De vil IKKE sammenlignes med barn. Så de gjemmer alt bak en intellektuell maske der de fremstår som kloke, fredselskende, barnevennlige og sympatiske. Jeg husker jeg reagerte veldig på kontrasten som stadig oppsto mellom den flotte, sindige, ordsterke mannen jeg elsket, og barnet som raste i sinne over at han ikke fikk de samme godene som meg, eller andre for den saks skyld. Jeg husker jeg var bedt i et arrangement hos og med mine venninner. Han forlangte i fullt alvor å få bli med, og jeg lo av den barnslige reaksjonen hans. Jeg dro på arrangementet, og like etter sendte han en tekstmelding om at også han var på et arrangement et kvartal nedenfor. Han skrev videre at han ville komme innom og hilse på oss. Jeg kunne ikke nekte han det, men følte at han ikke unnet meg en kveld, bare med venninner. Ingen av de andres partnere “kom innom”. Han lagde en enorm sms-diskusjon, og jeg endte med å vie mye tid og oppmerksomhet både til å forklare for venninnene mine hva som skjedde, og forsvare at han faktisk var en veldig fin fyr. Han fremsto bare litt i ubalanse akkurat nå. Jeg var livredd de skulle tro at han virkelig var sånn. På avstand mestret han å fjerne fokuset fullstendig vekk fra arrangementet jeg var på. Både humøret og lysten til å ha det hyggelig gikk i vasken for min del. Han kom aldri innom, men mestret å sette både han og meg i et underlig lys. Mest meg, siden jeg reagerte som jeg gjorde og allikevel ble værende med han. Vel hjemme igjen fant jeg han liggende gråtende i sengen. Han følte seg “syk”. Så JA, en skjult narsissist er så misunnelig at de raser som en toåring som ikke forstår at det ikke er deres tur eller deres leke. Den manglende impulskontrollen gjør at de uten skrupler sørger for å ødelegge alt for den andre. Samtidig er de så feige, at de neppe tør begi seg ut på et ansikt til ansikt-oppdrag som fullstendig vil avsløre barnet bak den stadig sviktende masken. De dukker ikke opp, men tar det via sms, og de er syke etterpå. En god voksen straffer ikke et gråtende, sykt barn. Å sabotere opplevelser, gleder og stemninger for meg, har vært en gjenganger hos han. Han har klart det i mange år, også etter at det var slutt. Stadig dukket han opp som trengende etter min “magiske positivitet”. Jeg hjalp han, og han sugde begjærlig til seg mine historier og framtidsplaner som jeg delte underveis i god tro. Når tiden kom, ødela han alt med feilsendte meldinger, bilder via sosiale medier, de utroligste rop om hjelp og ikke minst ved å lokke med passende “gulerøtter”. Men det var ingen som kunne se det utenpå han. Jeg hørte ingen beklagelse eller snev av dårlig samvittighet. Hvordan jeg skulle føle, var i følge han mitt ansvar. Han har litt rett. Derfor er null kontakt kun mitt ansvar.
Det er helt utrolig at et menneske kan bruke så mye tid, kreativitet og energi på å ødelegge for et annet menneske. Samtidig kjenner jeg jo til hvor mye tid han brukte på å hjernevaske meg. Skulle jeg holdt den taleflommen selv, hadde jeg blitt helt utmattet. Genuint eller ikke.
Det Kari skriver over her om å føle seg paranoid, kjenner jeg meg igjen i. Paranoia er jo en følelse av å kjenne seg forfulgt når man faktisk ikke blir det. Jeg har lært meg å ta den følelsen på alvor.
Noen dager bare vet jeg at vi kommer til å støte på hverandre. De dagene skjer det også. Jeg vet ikke om det er tilfeldig (ut fra impulsturer hit og dit og på steder jeg til vanlig ikke ferdes må det jo være tilfeldig) eller om det er meg som har utviklet en syvende sans. Uansett hvordan det er, gjør det at jeg er forberedt når det skjer.
Jeg blir fortsatt livredd. Det er denne lammende redselen som man kjenner som et sug helt ned i knærne og hjertet løper løpsk. Psykologen min sier dette er fordi jeg aldri har fortalt han hva jeg egentlig føler for han. At jeg ikke har uttrykt denne forakten som jeg burde kjenne på, men håper kommer. Jeg vet ikke… Ut fra hva jeg har lest på denne bloggen tror jeg det ikke er noen løsning.
Jeg velger å tro at dette er en sunn reaksjon på en livsfarlig person, som var nær ved å senke meg en gang for alle. Redselen er min røde lampe som sier; Kom dem bort! Du er i fare! Så jeg snur ansiktet en annen retning og gjør akkurat det. Ingen kan se hvor redd jeg er, men i trygge omgivelser igjen, går jeg gjennom følelsen og berettiger den for meg selv. Det kommer en dag da den har brent ut, da jeg fortsatt vet at dette er en farlig person, men ikke lengre for meg…
Jeg kan desværre også tro, at min P har haft fingrene med i noget “baghånds-job”. Da jeg var i hans fase af devaluering af mig, begyndte min chef på arbejdet også at vise hendes grimme sider. Måske det er tilfældigt, men det var ben-hårdt, både at opleve devaluering hjemme privat og på arbejde. Dobbelt ramt og jeg har senere tænkt, om det kunne have en sammehæng. Jeg har aldrig prøvet noget lignende, men det var umenneskelig hårdt. Det endte med at jeg blev sygemeldt fra job og da sagde min P: Nu trænger jeg til en pause i vores forhold! Og jeg spurgte om han virkelig mente det, nu hvor jeg for engangs skyld havde behov for hans støtte/omsorg og netop var i en sårbar situation. Men pause ville han have og så gik det forhold langsomt i opløsning, med massevis af spørgsmål jeg alrig fik svar på. Flere af vores bekendte trak sig også i den periode og jeg har aldrig set dem siden. Dybt underlig tid og jeg fattede absolut ingenting!!!
Jeg kender også den følelse af at være paranoid – at have en irrationel opædende angst for at møde P. Min terapeut mente det kunne være godt at jeg så ham en dag, se løven ret i øjnene, se djævlen selv. Og hun lavede øvelser med mig, så jeg påklædte mig et usynligt skjold, hvor jeg kunne være urørlig! Ved ikke om det virker, for jeg undviger ALLE steder, hvor jeg kan risikere at møde ham.
Selvfølglig har man ikke lyst til at møde den ondskab i forklædning af et menneske, når man er blevet følelsesmæssigt smadret af det uhyre.
Kari, dette med skjult narsissist som jeg ser du har tatt opp her et par ganger virker veldig interessant. Min ex. Har en personlighetsforstyrrelse, og jeg var en periode overbevist om han hun var en psykopat. Men det er etter hvert veldig tydelig at hun ikke er dette. Jeg har lenge famlet litt rundt i forhold til hvilken «knagg jeg skal henge dette på», men etter å ha lest dine kommentarer om dette med skjult narsissisme er jeg ganske overbevist om at jeg etter hvert har klart å finne en «diagnose» på henne.
Jada, jeg vet at ikke jeg kan stille en diagnose, og mange vil kanskje mene at det ikke er så viktig heller, men for meg er det viktig å kunne kartlegge dette, bla. For å kunne forutsi neste trekk og for å kunne vite hvordan jeg skal forholde meg til henne og alle hennes ødeleggelser i forhold til felles barn osv.
Du sier at du har satt deg godt inn i dette med skjult narsissisme. Har du noen tips til meg i forhold til websider, lesestoff etc? Fortrinnsvis på norsk, men det skal fungere på engelsk også.
Takk for interessante historier og tanker rundt dette.
Til Petter
Der ligger hvert fall en del om dette på YouTube. Sjekk:
https://m.youtube.com/watch?v=3an9crV9feM
Anonym: “samtidig er det som om det ligger et lokk over alle mine opplevelser. Jeg gjør alt rett, men føler feil”.
Du føler ikke feil. Vi tror at når vi har avslørt psykopaten, så vil følelsene følge etter momentant. Vi har forstått at psykopaten er skadelig og aldri elsket oss. Vi forstår sågar at vedkommende egentlig ønsket oss ille. Likevel opplever vi sorg og nostalgi.
Saken er at vi elsket dette mennesket dypt. Vi knyttet vår identitet og opplevelse av mening med livet opp til ham/henne. Følelsene kan ikke bare ta en 180 graders helomvending bare fordi vi har lært om psykopati. Å kunne skifte emosjonelt ståsted så fort ville tilsi at vi er bipolare eller schizofrene. Det er vi ikke. Å kvitte oss med all opparbeidet sympati for psykopaten tar tid. Vi skal gjennom så mange faser på veien, såsom benektelse, “forhandling”, raseri etc.
Når du opplever nummenhet så er det kroppens reaksjon på å ha kjørt en affektiv berg og dalbane i lang tid. Husk at de sterke følelsene ikke startet ved NK. De startet lenge før, mens du fortsatt hadde en relasjon til psykopaten. Nå har det pågått lenge nok. Kroppen sier STOPP! til følelseskjøret, og et “slør” senker seg over deg hvor du en periode blir likegyldig til det meste, inkludert jobb, personlig hygiene og gode venner. Du kan kalle det “zombie-fasen”. Zombie-fasen må vi gjennom, og det er faktisk en god ting, for den konstante adrenalin-utskillelsen vi opplever sammen med psykopaten, og etter bruddet, skader over tid våre indre organer, inkludert hjernen. Vår fysiologi trenger sårt at vi slapper av, føler trygghet og stabilitet.
Nå er du i ferd med å avskrive din egen mor. Du er ikke alene om å måtte fjerne deg fra nære familiemedlemmer. Hvis vi må beskytte oss selv mot noen, så er ikke nært slektskap noen formildende omstendighet. Faktisk kan vi snu litt på dette perspektivet, og si at foreldre eller søsken er de FØRSTE vi bør fjerne oss fra, om vi oppdager at de er antisosiale. Ikke minst fordi de i så fall har enda mer ansvar for vår ulykke enn en psykopat vi møtte senere i livet. Likevel er stigmatiseringen av oss hardere hvis vi velger å fjerne oss fra nær familie, enn en partner. “Jamen det er jo din far”, “din søster”. Flygende aper og også velmente mennesker vil ikke forstå, stille spørsmålstegn og ønske å gi oss dårlig samvittighet for våre valg.
Vel, det er våre liv, og vi har bare ett. For å fjerne mennesker som ønsker å kontrollere oss så er drastiske tiltak av og til nødvendig. At dette mennesket er vår egen forelder har egentlig ingen betydning, og personer rundt oss som ønsker å påvirke våre valg har intet anliggende i våre saker.
Lykke til med dine valg, jeg er sikker på at de er riktige for deg 🙂
Anonym: det blir sagt at psykopatens gjerninger er som et isfjell – bare en tiendedel er synlig, resten befinner seg under vann (les: i det skjulte).
Til dere som ikke har opplevd de mest ekstreme psykopatiske sabotasjene så vil jeg si at jeg håper dere har rett, men stålsett dere på det verste.
For eksempel krevde det mye tid, modning og forståelse for meg før jeg så sammenhengen mellom den tapte jobben og vennen, og psykopaten. De verste sabotasjene er så vanskelige å fatte, at de er det siste man ser. Akkurat som for å kunne se hele isfjellet, så må man dykke dypt under vann for å oppdage alt. Det er meget ubehagelig, kaldt og mørkt er nede. Det er mer behagelig å bli værende på overflaten, selv om det betyr at man bare ser en liten bit av isfjellet. Denne fasen i den psykopatiske rehabiliteringen kalles også benektelse eller “kjøpslåing”.
Man kan ikke forberede seg på det uoppdagede, eller angrep som ennå ikke har skjedd. Jeg vil likevel at lesere skal stålsette seg for at ting kan bli enda verre innen det blir bedre. Det er antakelig flere lik i skapet. Ta fra psykopaten overraskelsesmomentet, og han/hun mister mye av makten over deg.
Takk for din kommentar 🙂
Mir: psykopaten skreddersyr sin personlighet for å tilpasse seg offeret. I din situasjon så designet han individuell mishandling av dine to venner. Psykopaten spotter og skanner vår personlighet på få minutter. Det er – som du sier – ufattelig å forstå hvordan han klarte det med to personer han nettopp hadde møtt. Det er likevel noe psykopaten får til, det er fordi de bruker alt sitt fokus og sin oppmerksomhet på å lage en profil av sine rivaler, de er i konstant konkurransemodus. Når du skal konkurrere så skjerpes sansene dine mot konkurrentens styrker og svakheter. Normale mennesker møter ikke nye bekjentskaper slik, de er mer åpne for at styrker og svakheter vil vise seg etterhvert og er mer interessert i å bli kjent med den andre på tolerant og imøtekommende vis.
Mitt svar til leseren over deg, gjelder også deg. Vi ser bare toppen av isfjellet. At en psykopat er smart, betyr ikke at han/hun saboterer mindre. Det betyr at de er flinkere til å dekke til sporene. At de er innblandet i alvorlige hendelser kan bli tydelig først flere år senere, kanskje aldri.
Men vi håper selvfølgelig at alle lesere her har sluppet unna med minst mulig konsekvenser, å ha hatt en relasjon med en psykopat er ille nok i seg selv.
Takk for din kommentar 🙂
Ella: selv takk for at du leser bloggen 🙂
Live: du og andre ofre har all grunn til å beundre dere selv. Dere har ikke bare overlevd en relasjon med en psykopat, men også avslørt ham/henne.
Psykopaten plukket oss ikke ut fordi vi er dumme og slemme. Psykopaten valgte oss fordi vi er vakre, snille, givende og tolerante. Ingen andre ville kunne gi psykopaten det han/hun ønsker seg; oppmerksomhet, beundring, støtte og sjenerøsitet.
Vi er modige og intelligente mennesker. Ellers var vi aldri brutt med psykopaten, og havnet på nettsteder som dette. Vi er her fordi vi ikke bare “finner oss i”. Vi søker etter svar og vi utsetter trollet for sollys 🙂
Petter: Akkurat som deg, hadde jeg også problemer med å plassere min eks i henhold til sjekklister og faglitteratur om psykopati. Jeg gav opp letingen og bestemte meg for noe så enkelt som å innse at vedkommende er ekstremt skadelig. Jeg måtte vekk for enhver pris! Men det er nærmest umulig å komme seg bort fra en skjult narsissist. Den skjulte narsissisten er som lunken sirup som sniker seg inn overalt hvor det er den minste åpning. De er så forbannet trengende, sårbare og til forveksling hyggelige i sin intense idealisering, at det er ikke gitt et gjennomsnittlig menneske uten kompetanse å stå i mot. Min “kompetanse” startet med å lese alt av psykolog Rune Fardal. Han har skrevet en rekke gode fagdokumenter på norsk om psykopati, men også om overt og covert narsissisme. Fardal kan være vel tørr og saklig, og henvender seg mest til fagfolk, folk som skjønner fagspråket. Men han har myknet opp litt for å nå frem på nett, og jeg kan anbefale deg å lese følgende tråd: http://www.sakkyndig.com/psykologi/artikler/depresjon1.htm Da jeg endelig kom over bloggen vi begge er på nå, ble jeg tipset om spartanlifecoach.com. Richard Grannon er mannen bak, og han sier noe viktig; Fagfolk og fagkunnskap om diagnoser er vel og bra, men til syvende og sist så er det DIN opplevelse som betyr noe for deg! Av samme grunn er bloggen vi er på her gull verdt. Den bryr seg om DIN opplevelse, uavhengig av diagnoser. Grannon snakker engelsk, og er litt smågal og rocka i fremstillingene sine, noe som passet meg godt. På Youtube finner du mange gode innlegg av Grannon, og jeg anbefaler deg å starte med 20 signs you’re with a covert narcissist. Og du, skriv gjerne om dine erfaringer. På bloggen her kommer det stadig spørsmål/oppfordringer om å tenke gjennom din opplevelse av et tema eller problemstilling, og da vil du bedre se nyansene som skiller din eks fra bloggforfatterens eller andres erfaringer. Lykke til! 🙂
Petter: For øvrig anbefaler også jeg Rebekkas forslag til link om skjult narsissisme. Det er du som besitter den erfaringsmessige fasiten på din eks. Både psykopaten og narsissist-variantene vil repetere sine handlinger, om og om igjen, og det ligger mye lærdom for deg i å se bakover i tid. Nøyaktig hva du skal se etter skrives det mye om her på bloggen, og du finner mange bra “covert-knagger” i tipsene du har fått om nettsider.
En liten kommentar til mitt forrige innlegg- det var faktisk ikke helt riktig det jeg sa – det er usannsynlige ting som har skjedd men jeg tror jeg i nåværende forsvarsmodus for meg selv har skjøvet det vekk. Det er sikkert ting jeg ikke har identifisert ennå som du sier i en kommentar over her men i forbindelse med bruddet der jeg strakk meg lenger enn langt for å ordne opp bare for å komme unna så skjedde det en graverende ting som kunne medført store vanskeligheter for meg i etterkant. Jeg vet psykopaten stod bak – det fortalte jeg og til en nær venninde men følte jeg ble møtt med skepsis. Tror du virkelig han ville gjort det? ja faktisk. Det var bare hell og lykke og et par tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke ble skadelidende av det siste stuntet. Men at det var iscenesatt er jeg 110% sikker på. Har ikke nevnt det for ham i etterkant – og skulle han noensinne spørre er han avslørt – men det er jo NK så ingen fare med det. Føler jeg fremstår paranoid igjen men at han stod bak vet jeg. Og det var så stygt så utrolig ødeleggende (kunne ha vært dersom det gikk som planlagt) at jeg fatter ikke at det var takken da jeg i innspurten gjorde mer enn man kan forvente til de grader. Men det vet vi jo og alt om:)
Jeg ønsker å komme med et innspill/spørsmål: dette forvirret meg veldig lenge i relasjonen og gjorde at jeg godskrev ham egenskaper til de grader selv om det var annet som var fælt. “Min psykopat” var en god far – dvs jeg følte han brydde seg virkelig om barna sine (fra tidligere forhold). Det var ting jeg reagerte på som om at han behandlet dem for voksent, at han snakket stygt om moren men alt i alt var det en mann som tilrettela mye for å være en god far. Dette er det eneste jeg ikke får til å stemme med oppskriften på kjennetegn på denne type forstyrrelser. Jeg har konkludert med at dette er noe han gjør for å fremstå som en god far for å straffe sin ekskone og at jeg ble brukt i det spillet -men jeg tror og han bryr seg om barna selv om det ikke er en a4 person. For meg fremstod barna som en del av ham -og vi andre rundt var til for å gjøre det best mulig for ham/dem. Tror du det er mulig – at en psykopat er glad i sine barn – helt vanlig glad i? Det er en dr jekyll versjon av samme personen. Jeg følte og han brukte barna som unnskyldning for å oppnå det han ville – men det kom jo og barna til gode så desto vanskeligere å sette ned foten.
Dette var virkelig et tankevekkende innlegg, særlig inkludert svarene jeg og andre har fått over her. For selv om jeg tidligere har vridd hodet mitt og forsøkt å komme på vanskeligheter og ødeleggelser psykopaten kan ha stått bak, har jeg selv ikke kommet på så mangle flere konkrete greier enn de to tingene (Ps fjerning av venn 1 og venn 2 fra min krets) jeg beskriver i posten min over, pluss all den indirekte sabotasjen/manipulasjonen jeg beskriver, som også etter hvert ble hverdagskost. Jeg antar jo at han har sagt mye dritt om meg og fremstilt meg som gal til sine “venner”, men de har jeg uansett kuttet ut og har ikke mer med dem å gjøre. Men jeg HAR vært redd for etterspill og faenskap etter at jeg gikk fra ham. Jeg synes innsiktene som bloggforfatteren kommer med her er litt illevarslende. Bør man regne med nye krumspring, bakvaskelser og sabotasjer lang tid etter? Hva kan man gjøre for å unngå det? Hva er andres erfaringer? NK er jo selvfølgelig et særdeles viktig ledd, og i tillegg kuttet jeg ut alle våre felles venner da jeg gikk (altså felles ervervede venner, folk vi ble kjent med etter at vi hadde blitt sammen og i en viss forstand levde et svært sosialt liv). Det gjorde jeg med relativt tungt hjerte, men selv om jeg ikke hadde sett hele bildet da jeg brøt, skjønte jeg intuitivt at jeg måtte kutte dem ut; at fremtidig omgang med dem rett og slett ikke ville være et trygt sted for meg å være.
Jeg har også for lenge siden totalblokkert hans 2-3 mest ihuga støttespillere på alle sosiale medier så heller ikke de har tilgang til noen av mine bevegelser der. Det er ulikt meg å være så “paranoid” og ekstremt føre var, men i dette tilfellet var det som om jeg bare skjønte at disse menneskene (uten nødvendigvis å mene det) kan innebære en fare. I tillegg snakker jeg om P og mine traumer KUN med mine nærmeste venner, for ikke å risikere at noe jeg sier skal komme ham for øret, og jeg sørger i det hele tatt for at P ikke skal ha noen som helst kilde til å vite hvordan jeg ser på ham – i det hele tatt forsøker jeg å gjøre meg selv så ikke-eksisterende for P som overhodet mulig. Er det mer man kan gjøre for å beskytte seg? Nå høres det kanskje ut som jeg fikk helt noia her – jeg fikk ikke det, altså. Jeg er ikke særlig redd for P lenger, men har likevel en interesse for i hvilken grad man noensinne kan regne med at en slik person har sluppet taket i deg. Satt på spissen – kan jeg risikere at en ny og kul jobb jeg kaprer om ti år, kan saboteres av psykopaten? For eksempel hvis han tilfeldigvis ser meg på avstand fra bussvinduet noen dager før, “kommer på meg igjen” og får griller i hodet?
Mir: jeg ville skynde meg med å svare på denne kommentaren. Svaret er ja – psykopaten kan se deg på bussen om ti år, bli minnet på din eksistens og ønske å ødelegge deg igjen.
Hvorfor? Fordi han eller hun ser at du har klart deg fint uten ham/henne i all den tiden. Du har ikke gått dukken. Du klarer å fungere i hverdagen. Du har ikke blitt lagt inn på skjermet avdeling, eller tatt ditt liv. Psykopaten resonnerer da ikke “så fint at MIR har det bra”. Istedet får psykopaten revet opp sitt narsissistiske sår; “hvordan våger MIR å behandle meg som en hvem-som-helst. Jeg er viktigere enn andre, og MIR skal ikke være uanfektet av at jeg forlot henne”.
At det har gått ti år spiller ingen rolle for psykopaten (et tidligere innlegg i bloggen forklarer psykopatens avvikende forhold til tid).
Men her kommer det finurlige. Det er kjempeenkelt å forhindre at psykopaten klarer å sabotere din drømmejobb om ti år. Svaret? NK NK NK NK NK NK NK!!!!!!!!!
Jeg kan ikke få sagt det ofte og tydelig nok. NULL KONTAKT!!!!!!!
Med NK så får psykopaten ingen informasjon om deg, og kan da heller ikke sabotere for deg. Sørg for at ingen informasjon om ditt bosted, okkupasjon eller noe som helst når psykopatens ører, flygende aper eller andre felles bekjente. Uten denne informasjonen kan han/hun ingenting gjøre!
Begynner NK å lyde som en klisje? Er det egentlig sant at det er så enkelt? Hvordan kan psykopatene herje så voldsomt hvis løsningen er så enkel?
Her er greia, husk at selv om denne bloggen er levende, så er vi fortsatt et fåtall som har tilegnet oss kunnskap om hvem vi har hatt en relasjon til. Den store majoriteten av ofre går fortsatt rundt og aner ingenting. Derfor innfører de ikke NK. Derfor returnerer de til sin psykopat igjen og igjen og igjen. De tror de har med en normal person å gjøre. Psykopaten kan herje med dem i årevis, ofte resten av livet.
Vi er ikke i fare så lenge vi klarer å opprettholde NK. Hvis nostalgi og savn gjør at vi gir etter og lar oss lokke tilbake til psykopaten, så er vi imidlertid igjen i fare. Psykopaten har ikke forandret seg. Det er ikke en floskel, eller uten grunn man sier at “psykopaten vil bruke alt han/hun vet mot deg”. Det er faktisk det som skjer. Jobber saboteres, venner forsvinner, og i mange tilfeller også helse og liv.
Håper dette var et avklarende svar 🙂
Anonym: du gjorde helt klart et sjakktrekk ved ikke å anerkjenne forholdet offentlig. Jeg tipper du ga psykopaten et realt narsissistisk sår. Hva psykopaten aller mest ønsker er hodestups beundring, men du holdt tilbake og nektet ham dette da du ikke “viste hvor stolt du var av ham” til alle i dine omgivelser. Du sparte også deg selv fra å bli innfløkt involvert ved å ikke innlemmes i hele hans sfære.
Din holdning til ikke å utsette barn for psykopaten fortjener også heder. Klapp deg selv på skulderen 🙂
Ella: så bra at du også slutter deg til den gode holdningen om å beskytte barn 🙂
Hva vi må huske er hvilken makt psykopaten kan få over oss, og alle våre prinsipper kan stå for fall i psykopatens hender. For eksempel var mange som aldri kunne forestille seg å bedra sine ektefeller, utro da de møtte psykopaten. De klarte rett og slett ikke å stå i mot. Psykopatens magnetiske tiltrekning er uimotståelig.
Men nå står vi bedre rustet med kunnskap og bitre men verdifulle erfaringer. La oss håpe at fremtidige psykopater preller av som vann på gåsa 🙂
Mia11: “Så det du skriver om i blogginnlegget er faktisk mulig”.
Hehe, ja, jeg vet det er mulig. Jeg skriver ikke science fiction 🙂 Takk for at du bekrefter min tekst med en egenopplevd historie 🙂
Det betyr ikke at alle er klare til å ta innover seg alt jeg skriver. Det betyr heller ikke at alt jeg skriver stemmer for alle. For eksempel skal vi snart ta fatt på temaet om psykopatisk løgn. Et tema jeg personlig har litt problemer med å relatere til, for min psykopat løy svært sjelden. Vi skal likevel snakke om temaet i to innlegg, fordi svært mange vil kjenne seg igjen i det. Først skal vi snakke om patologisk løgn, og deretter om noe som tidligere ikke er nevnt så mye i denne bloggen, nemlig psykopatisk ordsalat.
Til dere som opplever at ikke alle innlegg eller temaer relaterer til dere vil jeg si; ikke la det få dere til å tvile på om psykopaten faktisk er psykopat. Ikke alt vil stemme på nettopp din psykopat, det er helhetsbildet som er viktig. Når du etter å ha lest en del om psykopati er rimelig sikker og har fått mange aha-opplevelser, så er din fornemmelse til å stole på. Selv om ikke alt passer på din psykopat, så ikke bruk det som unnskyldning til å stikke hodet i sanden og fornekte sannheten; “ha! Jeg visste det! Hun hadde nesten aldri humørsvingninger, derfor er hun ikke forstyrret”, eller “nå er jeg sikker på at min kjæreste er normal og at han kan forandre seg bare jeg prøver hardere, for han har aldri forsøkt å sjalusifabrikkere meg”. Det kalles å se flisa men å fornekte dolken. Gjør deg selv den tjeneste å se sannheten i øynene, selv om det er tøft. Å fornekte realiteten kan koste deg dyrt.
Mir stilte det spm jeg hadde på tungen.
Takk for svar over og det jeg nå lurer på er: Jeg har ingen felles bekjente med NN. Men vi bor på samme sted og kommer til å støte på hverandre feks i trafikken.
Jeg skjønner mer og mer hvorfor NK blir uttrykt så sterkt og nei, det er ingen klisje. Fortsett å skrive det og forklar hvorfor!
Jeg har ikke hatt kontakt med personen siden jeg gjorde det slutt og lot meg ikke kontakte eller lure til respons av alle utfallene hans. (De var mange og etterhvert ganske umodne/desperate!) Det var ikke lett, men det verste er over. Nå har han funnet seg et nytt offer og har tenkt at jeg nå er trygg.
Men, ut fra hva du svarer MIR over er man aldri det. NK kan kanskje hindre han innpass, men han vet hvor jeg bor og siden jobben min er offentlig er det også allmenn informasjon. Jeg kan jo alltids skjerme meg mest mulig, men saken er den at han vil få tak mye info hvis han bare vil og uten mye arbeid.
Og hvis jeg i tillegg har gitt han et realt narsissistisk sår?
Rebekka: du stiller et viktig spørsmål.
Hva når NK ikke er nok?
Svaret fortjener kanskje et eget innlegg.
Jeg vil svare kort at vi har noen forskjellige scenarier. På stående fot faller disse meg inn:
1) Psykopaten mister interessen for deg for alltid. Han/hun har fått et nytt offer og vil ignorere deg hvis dere passerer hverandre på gaten. Du hører aldri fra ham/henne igjen.
2) Psykopaten går helt i den andre enden og forfølger deg omfattende. Oppsøker deg hjemme og tar ofte direkte kontakt.
3) Psykopaten glemmer deg i perioder. Men innimellom tar han/hun direkte og indirekte kontakt.
4) Psykopaten tar aldri kontakt, men saboterer for deg i kulissene. Dette kan også pågå lenge.
Av disse er kanskje nummer 3 mest vanlig, uten at jeg har statistisk belegg for å påstå det. Det er bare min oppfatning.
Det er et tragisk faktum at noen ofre flytter til en annen by for å bli fri for psykopaten. Det er ikke sikkert han/hun forfølger, men offeret opplever slikt ubehag av å oppholde seg i samme by, at de ikke orker det i lengden.
Ved omfattende forfølging er det politianmeldelse og nærhetsforbud som gjelder.
Mye informasjon er offentlig tilgjengelig. Psykopaten kan derfor finne opplysninger om offeret uten direkte kontakt. Når det gjelder jobb, så virker det som om den mest sårbare fasen er jobbsøkingsfasen, altså innen du blir ansatt. Hvis psykopaten vet om at du venter på svar på en stilling du har søkt, så kan du være rimelig sikker på at han/hun vil forsøke å sabotere dette. Det er enkelt å sverte deg til en potensiell arbeidsgiver som da heller vil velge en annen søker.
Det er vanskeligere for psykopaten å sabotere en jobb du allerede har. I disse tilfellene vet psykopaten at du er godt kjent av kollegaer og ledelse, og at sverting mest sannsynlig ikke vil påvirke det videre ansettelsesforholdet.
Det er altså OVERGANGSFASER som jobbsøking, boligsøking etc hvor vi må være ekstra påpasselige. Når vi allerede er etablerte i jobb, bolig og med en ny partner så vil psykopaten ha mindre makt til å ødelegge.
Kort svar fordi jeg har dårlig tid, håper det hjalp 🙂
Fra hjertet: tusen takk for svar. Du vil aldri fullt ut skjønne omganget av betydningen din i menneskers mest sårbare situasjon. Kunnskap er makt. Å hjelpe noen uselvisk, slik du gjør er større. Takk!
Jeg for min del har skjønt nå i ettertid,når jeg fikk alt på avstand,at det at min P fant ett nytt offer fort(vi snakker overlapping her til de grader)var på en måte gull verdt for min del,for da fikk jeg være i fred.Han sjonglerte oss riktig nok en stund,men nå er han med en helt ny igjen,og gir henne all oppmerksomhet.Ergo så eksisterer ikke jeg så lenge jeg holder NK,og der er nøkkelen til at jeg får være i fred.
Ønsker selvsagt hun nye alt godt og håper hun innser ting etterhvert,men jeg tror det har mye å si om de finner ett nytt offer også.Gjør de ikke det med en gang,så plager de deg og nekter å slippe.Har de et nytt leketøy,glemmer de det gamle.Så det gjelder å holde NK og ikke tenke for mye på det stakkars nye offeret.
Kari/Rebekka, takk for gode henvisninger.
Jeg har nå sett en del på både Youtube-linkene og lest en del av bla. Rune Fardal. Jeg er noe skeptisk til sistnevnte, men det er ingen diskusjon vi skal ta her. Jeg har uansett fått noe bedre innblikk i dette med skjult narsissisme, og ikke minst fått et grunnlag for videre lesing. Igjen, stor takk!
Det jeg tror fanget meg litt med skjult narsissisme er dette med å ha en del av trekkene, samtidig som vedkommende er veldig langt unna den klassiske psykopaten som vi kjenner fra bla film. Vedkommende er ikke veldig klassisk pen eller karismatisk, ikke sååå godt likt av de store massene og passer sånn sett ikke inn I den ?klassiske? psykopatrollen. Likevel har vedkommende etter min oppfatning mange av trekkene, adferden og med all sannsynlighet tankegangen til en psykopat, slik vi leser om her inne. Jeg setter veldig stor pris på denne bloggen og er innom flere ganger hver eneste dag. Men I mitt eget tilfelle kan det nok tendere til litt ?sort/hvitt? I den grad h*n nok ikke er en fullblods psykopat. I så måte virker dette med skjult narsissisme som spennende lesning.
Dette er selvfølgelig ingen kritikk av bloggen. Tvert I mot er dette en god side, et godt verktøy, og ikke minst unik I sin måte å visualisere hele temaet. Men veldig mange er nok ikke som den klassiske psykopaten, og derfor tror jeg det kan være viktig å få frem nyansene.
Jeg er helt enig med deg Kari, dette med diagnose er i utgangspunktet ikke viktig, og om det heter ?slik eller så? bør man kanskje legge fra seg etter hvert. Men samtidig, der jeg er for øyeblikket er det viktig for meg å få et innblikk i hvordan vedkommende KAN tenke. Jeg har brukt veldig lang tid på dette, og kommer nok desverre til å bruke lang tid fremover pga. felles barn I barnehagealder.
Jeg har til nå valgt å ikke skrive så mye her inne, men jeg skal forsøke å ta opp stafettpinnen og også dele fra mitt liv. Hvem vet, kanskje det kan fungere som terapi, samtidig som det kan hjelpe andre? 🙂
Takk for all hjelp!
KARI: det vi opplever som paranoia, er egentlig “hyperårvåkenhet”; en slags tilstand med skarpere sanser hvor vi blir mer skvetne, fanger opp og reagerer på andres sinnstemninger sterkere enn før, opplever lyder og visuelle inntrykk mye sterkere, er fintunet inn mot tonefall i andres språk, humørsvingninger og karakterskift. Det oppleves som en belastning fordi det er tungt å bevege seg i sosiale situasjoner, på jobb og ellers blant folk når vi er så skjerpet.
I virkeligheten er det en forsvarsmekanisme og en dyrebar sådan. Vi får litt “superkrefter”. Vi merker ugler i mosen før andre gjør det. Jeg hørte om et annet psykopatoffer, som jobbet som psykiatrisk sykepleier. Hun kunne merke når psykiatriske pasienter bygget seg opp til å bli utagerende lenge før hennes kollegaer merket det. Hun hadde ikke denne evnen før psykopaten.
Hyperårvåkenhet åpner oss for å beskytte oss selv og andre. Hvis vi lærer å håndtere den og bevare den og ikke være redd for den, så vil den tjene oss resten av livet.
Din historie om eksen som ville være med deg på venninnefest… jeg fikk mange tanker av den. Psykopater er redde for at vi skal snakke om relasjonen med andre, og kanskje få høre at “han/hun du er sammen med, oppfører seg ikke normalt”. Det er en av mange årsaker til at psykopaten isolerer ofrene. Da du likevel gikk på festen så trosset du ham. Det likte han nok dårlig. Han begynte å bombardere deg med tekstmeldinger, du skulle holde fokus på ham og ikke få lov til å nyte dine venninner eller høre deres syn på saken. Han distraherte ganske enkelt. Det er hva de gjør.
Takk for din historie og dine fine analyser og betraktninger 🙂
Petter: Så fint at du finner hjelp både i bloggen og på Youtube. Jeg skjønner at det kan være vanskelig for mange å skrive om opplevelsene de har med psykopaten. Det krever at man mentalt må gjenoppleve de mest ubehagelige situasjonene, med påfølgende flashback av sjokkerende følelser. Det skriftlige følelsesspråket vårt dekker kanskje ikke godt nok det kaoset vi faktisk har følt, og fortsatt kjenner på, når vi skriver. Selv har jeg måttet ha pauser, både fra mine egne opplevelser og andres. Men som du selv er inne på; Det ER god terapi å skrive. En ting jeg glemte å nevne sist, er at det naturlig vil være uttrykksforskjeller mellom kvinnelige og mannlige antisosiale personlighetstrekk, på samme måte som forskjellene naturlig kommer til uttrykk i kjønnsrollemønsteret ute i det normale samfunnet. Ergo vil vi også oppfatte og ikke minst bedømme antisosiale handlinger ulikt hos kvinner og menn, noe som gjør det vanskeligere for oss ulærde å finne èn felles antisosial knagg for begge kjønn. Men med kunnskap og øvelse går det. Faglitteraturen, media og ikke minst samfunnet generelt omtaler psykopaten gjerne som mann. Bildene som støtter dokumentasjonen, er av menn. Kvinner, særlig blant de med skjult narsissisme, går dessverre under radaren som følge av generalisering og til dels gamle fordommer. Eksemplene på fallgruver kan være SÅ banale; En “hjelpeløs”, klengete og manipulerende kvinne (kvinnelist) blir ikke mistenkt som antisosial like tydelig som en mann med de samme trekkene. Til gjengjelde er det vanskeligere å akseptere at en mann har disse trekkene, og man ender isteden med å fornekte virkeligheten. En notorisk utro mann slipper kanskje lettere unna samfunnets fordømmelse, enn en “løsaktig” kvinne. En mann som forkaster kone og barn har merkelig nok vært mer akseptert, enn en kvinne som gjør nøyaktig det samme. Akkurat det siste der er i ferd med å bli kjønnsnøytralisert i samfunnet; Å forlate barn, uansett forelderens kjønn, er lovregulert. Uansett, når man skal bedømme hvorvidt en person er antisosial eller ikke, så er det superviktig å se på konkrete handlinger, ikke minst gjentagelser, og effekten handlingene har på deg (offeret), fremfor å tenke kjønn. Men det er også viktig å ha med de ulike kjønnstypiske egenskapene når man forutser hvilke handlinger menn og kvinner velger innenfor et antisosialt mønster. Resultatet på tross av kjønnsforskjellene er forbløffende like; Som offer blir man skadelidende over lang tid. Du ønsker å få et innblikk i hvordan din eks KAN tenke. For å få til det, må du se deg bakover. Hvordan har hun tenkt tidligere? Du må gå gjennom hver eneste situasjon. Underveis, både i og etter mitt eget forhold, noterte jeg små tegn på en kalender (en A4 pappkalender man får gratis i kassa på butikken). Ved hjelp av de ulike tegnene kunne jeg tidfeste om og når min eks tok kontakt eller gav blaffen, humøret hans i løpet av kontakten, aktivitetsnivået, om det var skriftlig eller ansikt til ansikt, andre kvinner, løgner, årsaken/måten han forlot meg på, og ikke minst min følelse rundt det hele. For å si det enkelt; Smilefjeset hang ofte med geipen! Jeg begynte med det fordi jeg følte meg rett og slett gal, og jeg trengte motbevise for meg selv at jeg var det. Jeg trengte avsløre at han var problemet. Alle kalenderne har i ettertid kommet godt med etter hvert som jeg har lært meg det faglige innholdet i idealiseringsfasen, devalueringen og forkastelsen. Det som IKKE ble synlig for meg, var en klokkeklar psykopat. Men den skjulte narsissisten falt på plass når jeg kjente igjen min eks i Richard Grannons beskrivelse av den sårbare, misfornøyde og misunnelige “good as gold”-typen som stadig stjal filmreplikker og ikke minst mine egne utsagn for selv å kunne fremstå i et bedre lys. Når bloggforfatteren her etter hvert tar opp temaet “Psykopatens løgner”, regner jeg med at mye vil være gjenkjennende.
Petter: jeg skal ikke blande meg inn i den fine interaksjonen du har gående med andre lesere her inne, jeg har lest hver melding og ser du får god hjelp og støtte av dem.
Jeg vil bare ønske deg velkommen til bloggen og skriv gjerne din historie når du er klar. Vi har foreløpig ikke hatt så mange mannlige stemmer her 🙂
Rebekka: vi har nok ikke utviklet en ekstra sans men vi har sterkt skjerpet de sansene vi allerede har, og gått inn i en tilstand kalt “hyperårvåkenhet”. Se forøvrig mitt siste svar til Kari.
Jeg tror at hvis du synes du støter på din eks oftere enn hva som er naturlig og tilfeldig, så er det ikke som følge av “telepati”, men fordi
1) du opplever disse møtene mye sterkere fordi du helst vil unngå dem. Derfor er du forberedt ikke bare de dagene dere faktisk støter på hverandre, men hele tiden.
2) du oppholder deg på disse stedene tilfeldig, men psykopaten er der ikke tilfeldig. Vær åpen for at han til en viss grad forfølger deg.
Din hyperårvåkenhet er absolutt en beskyttelsesreaksjon. Men sunn? Både og. Som jeg skriver til Kari så blir den en slags “supermanndrakt” som vi kan benytte oss av til å sanse andre bedre enn før. I verste fall gir den oss søvnløse netter og angst. Jeg tror vi må vie en tekst til hyperårvåkenhet på et senere tidspunkt, så mange opplever dette.
Takk for din kommentar 🙂
Anonym21: vet du, det er ikke mange kommentarer eller opplysninger som kan sette meg ut lenger, når de handler om psykopaten.
Men din historie om din sjef som også begynte å mishandle deg i kjølvannet av psykopaten, ga meg gåsehud.
Jeg opplevde nemlig det samme, og til en viss grad fortsatt. Det føltes en periode som om jeg var under angrep av demoner fra alle kanter. Disse inkluderte – som deg – en av mine sjefer.
Jeg har selvfølgelig reflektert over dette, men er fortsatt svar skyldig. Jeg har dog to teorier.
1) Antisosiale mennesker merker at du er svak, “nede”, i rehabilitering og lett å angripe.
2) Det motsatte er tilfelle. Du har begynt å bygge opp personlige grenser. Du har lært at du aldri har hatt dem, eller de har vært svake, og du begynner å bli bevisst dem. Giftige mennesker merker at du ikke er et like lett bytte lenger, og angriper grensene dine i et forsøk på å hindre deg i å skape sunne grenser.
Men dette er bare tanker jeg har hatt. Foreløpig har jeg ikke lest noen avklarende artikkel om dette, eller en vitenskaplig/psykososial forklaring. Vi får holde øynene åpne for dette ubehagelige men interessante fenomenet fremover.
Takk for din kommentar 🙂
Mia11: du er ikke paranoid. Ingen av oss er det. Når tidligere avslappede mennesker begynner å se seg over skulderen, så er det en grunn til det. Om psykopaten faktisk forfølger oss kan vi ikke alltid være sikker på. Men han/hun gir oss opplevelsen av at det ikke faller dem unaturlig, og bare det i seg selv er god nok grunn til å være påpasselige. Psykopaten gir oss en ekkel følelse av utrygghet.
Vår reaksjon er altså helt normal.
Det er forferdelig hva du og alle andre her inne har vært gjennom. Husk at selv om det er ille nå, så er vi spart for masse tid. Ofre som ikke forstår at de er sammen med en mishandler, returnerer til ham/henne i gjennomsnitt 7 ganger. Tenk hvor mange år, kroner og ikke minst hjertesorg det innebærer!
Selv forsøkte jeg å returnere til psykopaten en gang, innen jeg forstod. Ikke mange ganger med andre ord, men likevel. Jeg hadde antakelig forsøkt igjen hvis jeg ikke “våknet opp” i tide.
La oss uansett prise oss lykkelige for all tiden vi har spart. Da spiller det liten rolle hvor utakknemlig psykopaten viste seg å være, de skal aldri få nyte av vår sjenerøsitet igjen. Hit, men ikke lenger!
Du har et spørsmål. Kort svar. Nei jeg tror ikke en psykopat er “helt vanlig glad i” barna sine. Jeg kjenner noen voksne barn av psykopatiske og narsissistiske foreldre. Det er blitt normale mennesker av dem. Det er riktig at disse foreldrene opplever barna som en forlengelse av seg selv, og kan derfor opptre både beskyttende og omsorgsfult. Men nåde barna hvis de ikke oppfører seg slik den psykopatiske forelderen ønsker! Dette gjelder både små og voksne barn. Den psykopatiske forelderen forventer at barnet stiller forelderen i et godt lys. Psykopaten vil forsøke å kontrollere barna langt inn i voksenlivet, i mye større grad enn normale foreldre gjør.
Barna blir også brukt som “verktøy”. Du forteller at din eks svertet barnas mor, til dem. Hans gode behandling av barna er således høyt sannsynlig fordi han ønsker å fremstå som favorittforelder.
Dette er min mening om den saken, håper det er til nytte 🙂
Tak for dit fine svar længere oppe. Svaret med at være ramt af flere personer samtidig. Det er umenneskeligt HÅRDT! Jeg tror du har helt ret i begge dine teorier.
For min del, så var jeg nok ?svag?/åben/rummelig ?på jobben, som var et barselsvikariat, jeg rigtig gerne ville have og var veldig glad for at have fået. Jeg ville det rigtig gerne og det kunne min chef mærke! Chefen var for mig, meget intimiderende. Overtrådte mine grænser, med f.eks. at ville være veninde med mig, meget hurtigt i ansættelsen! Jeg begyndte at sætte mine personlige grænser og begyndte også at spørge det øvrige personale, hvad chefen egentlig var for en. Og langsomt, men sikkert begyndte chefen at devaluere mig. Det var en rædsom tid og jeg måtte til slut stoppe med en sygemelding. ( Har siden hen hørt fra flere der har jobbet der, at denne chef helt klart har psykopatiske træk)
Samtidigt mærkede jeg en distance ved min P derhjemme. Og jeg begyndte at konfrontere ham mere, med det ene og andet og forlangte svar på det tredje og femte.
Så jo, når man begynder at sætte andre grænser (fordi man mærker noget ikke er helt som det skal være) , så rører de typer kraftigt på sig og finder dolken frem! DET oplevede jeg, både med min P og chef. Og omvendt, jeg elskede min P og som sagt, var jeg rigtig glad for jobbet. Da jeg mærkede deres begyndende distance til mig, blev jeg jo også meget frustreret/usikker/undrende. Hæslig oplevelse, der giver en ond og pinefuld mavepine.
Og sluttelig, lige en tankevækkende lille observation jeg gjorde mig: En dag kom min P forbi det job jeg havde, for at hilse på (læs: tjekke det ud) og da chefen så ham, gav hun ham et meget bestemt og hårdt blik. Da jeg kom hjem fra jobben sagde min P: Jeg kommer ikke og besøger dig på job igen, det blik jeg fik af din chef sagde alt?.
Fin ide at undersøge det fænomen nærmere, når devalueringer sker i flæng. At man bliver ramt fra mange sider og det føles som om, højere magter sætter en på den ultimative livs-test?
Til :Anonym 21
Kjære deg: Jeg vet også hvordan det er å være rammet av to psykopater samtidig. Forteller jeg historien min er jeg redd folk tror jeg er gal. Selv nå i etterkant, er det bare psykologen min jeg har turdt å åpne meg for. Det du skriver om hvor hardt det er…. Jeg har aldri vært igjennom en slik påkjenning og håper det var mitt livs kamp, for den veien der vil jeg aldri måtte gå en gang til. Jeg lå i fosterstilling fysisk og mentalt i lang tid etterpå.
Det interessante er disse to menneskenes reaksjoner på hverandre og hvordan de kunne lese/vurdere hverandre på en måte som gjorde at det gikk et lys opp for meg. (Jeg visste at den ene hadde psykopatiske trekk, men den andre elsket jeg over alt, og ville ikke innse hva han var) Disse menneskene er ikke følelsesstyrt. Det er taktikk/kalkulasjon og “mind-games” på et høyt nivå. (Ikke forvirre høyt nivå med noe beundringsverdig. Det er ikke noe imponerende å bruke hele sin intellektuelle kapasitet på et så smalt område)
Anonym 21, har du kommet deg gjennom dette, kan du klare alt. Respekt.
Anonym: du har åpenbart funnet to nøkler.
Ikke bare holder du NK, men du har lært å sette pris på den!
Det siste er nemlig så viktig. Så mange klarer å holde NK men ønsker så inderlig at psykopaten tar kontakt… om ikke annet så offeret kan få en bekreftelse på at man er husket.
Man glemmer å sette pris på det fine med NK, nemlig stillheten. At tankekjøret stopper, all analyseringen, alle bekymringene, våkenettene fordi man frykter man har sagt eller gjort noe galt …. alt dette stopper. Det blir så stille og godt, for du har bare deg selv igjen og behøver ikke lure på hva psykopaten tenker om deg.
Du har åpenbart forstått dette. Gratulerer til deg 🙂
Anonym21: en psykopat vil forsøke å true eller fjerne det man ønsker allermest her i livet. Eller de vil utsette en for det man frykter allermest. Hvis du frykter å bli forlatt, så forlater psykopaten deg. Hvis du frykter og føler deg truet av ham/henne, så blir han/hun værende i livet ditt.
I ditt tilfelle fryktet du kanskje å miste jobben. Da ønsket psykopten å gjøre det ubehagelig for deg å bli i den.
Hvis man først har kommet i søkelyset for en psykopatisk sjef, så er det ikke mye annet man kan gjøre enn å si opp og finne jobb et annet sted. Problemet er at en slik sjef ikke vil gi deg gode referanser. Man må derfor kanskje planlegge, finne en annen autoritetsfigur som kan man har en god relasjon til og som kan gi en god referanse. Muligens må man i en periode ta en jobb man egentlig ikke har lyst på, i en overgang, og ofte må man sikre seg en ny jobb innen man sier opp den med den psykopatiske sjefen.
Psykopatiske sjefer har ødelagt mange karrierer. Det som nylig har skjedd for mitt vedkommende, er at jeg hadde to sjefer samtidig – den ene hadde psykopatiske trekk. Den andre har jeg i flere år hatt en fin relasjon til. Det siste ble min redning. Jeg ble også værende i jobben lenge nok til å se den psykopatiske sjefen slutte i jobben og forlate arbeidsplassen. Jeg opplevde det som en enorm lettelse.
Jeg hadde den samme opplevelsen med denne sjefen som med “eksen”. Mange av mine kolleger opplevde denne sjefen som lite samarbeidsvillig men bare jeg alene “så” de psykopatiske trekkene. Jeg tror vi alle er enige om at vår nye evne til å spotte disse menneskene, kan være en virkelig guffen og ensom affære.
Så din eks møtte din sjef? Du observerte altså en psykopat møte en annen psykopat. Det er faktisk sjelden vare, ikke fordi psykopater er sjeldne men fordi man så sjelden er oppmerksom på to samtidig. Noen ganger samarbeider de og noen ganger blir det fullstendig kræsj, som det du så. En ting du kan være sikker på er at de gjenkjenner hverandre!
Jeg fikk også litt en følelse av at din sjef er psykopat og din eks er en narsissist. Hvis en psykopat og en narsissist møtes, så er det psykopaten som dominerer og narsissisten underlegger seg. For normale mennesker er opplevelsen av de to nesten lik, men for dem er det stor forskjell. De vet med det samme hva den andre er.
Takk for din kommentar 🙂
Kære Blog-forfatter og Rebekka.
Stort tak for svarene! Interessant den med; at narcissisten underlægger sig psykopaten. Som hunde, der lunter væk, når de har mødt deres overmand. At de ved hvem hinanden er, må jo være for de indviede giftige og forkvaklede typer. Ja, min chef har helt sikkert psykopatiske træk og min P er Covert Narcissist. Det har jeg fået bekræftet gennem detektivarbejdet, med at lægge det store langtrukne og væmmelige puslespil sammen. Tænk at have været så tæt på en person gennem lang tid, der til slut helt sikkert vil gøre, hvad man frygter mest. Det er essensens af den værste ONDSKAB. Fuldstændig uforståeligt. Ja, du har ret- at spotte dem, med den ny-erhvervede evne er meget ensomt. Man noterer sig. Dog ved jeg om et par stykker der også kan,- de har selv været offer for en P.
Blog-forfatter, meget heldigt for dig, at du havde 2 chefer!!!
Rebekka; Yes, folk tænker sit når man fortæller om 2 samtidig. Det kan jo næsten ikke være sandt. Og det gør det faktisk endnu værre, at man skal passe på med hvad man fortæller. Nogen gange har det gjort så ondt, at jeg synes jeg hørte døds-sange i radioen. Jeg har kæmpet mig op og har store ar på sjælen. Og det har gjort så vanvittig ondt, som kun de færreste forstår. Det gør du helt sikkert! Jeg er fortsat ikke helt på toppen og forstår slet ikke dem der er kommet dertil, hvor de kan le af det. Det er det mest ondskabsfulde og ubegribelige jeg nogensinde har oplevet. For der kommer også et efterspil med at se på sine øvrige relationer/venner/familie og der kommer automatisk en udrenselse der også. Min psykolog sagde til mig: Det er meget, meget alvorligt det du har oplevet. Det er så skadeligt med en psykisk voldtægt, at mange bliver indlagt på psykiatrisk hospital. Jeg har en stærk psyke, så der kom jeg ikke til. Men jeg forstår godt dem der må en tur forbi galehuset.
Anonym 21
Jeg vet. Det føles ut som en emosjonell voldtekt og mange av reaksjonene man har etterpå, spiller seg ut slik fysiske overgrep gjør . Jeg pleier meg tilbake i live igjen, små skritt, men i rett retning. Kreativitet, frisk luft, små samtaler med andre (små, fordi jeg bare orker mennesker rundt meg i korte økter) tenn et lys, se en fin film, spise litt, kjenne på roen og stillheten, som ikke var her før. I bunn og grunn være snill med meg selv.
Jeg klarer heller ikke å le av dette, men jeg tror ikke latteren handler om å gjøre overgrepet morsomt, eller mindre sant. Det handler om å klare å se psykopaten som liten og ynkelig, slik han er, fremfor mektig og farlig, slik vi lot han få være. Null kontakt og rehabilitering av vårt eget selvbilde, vil lage den avstanden der vi ser alt i perspektiv. Jeg skal opp på den toppen, der jeg får den utsikten og kontrollen. Det skal du også. Møter deg der! 🙂
Tak for sød helse-kommentar Rebekka 🙂 Ja, der er kun en vej frem og det er det ene ben frem foran det andet! At tage den tid det nu tager. Jeg er helt enig med din fremgangsmåde til genrejsning. Jeg bruger også lange gå-ture, svømme-ture, yoga, mindfulness øvelser, en go kop te, samvær med gode jordnære og stabile veninder (jeg orker heller ikke mange timers samvær), en middags lur, lave lækkert mad, fodbad, lidt massage, købe blomster, go litteratur, dyrke hobbier m.m. Alt som er nænsomt og godt for sjæl og krop. Til at komme helt op at stå en dag og det er jeg ikke i tvivl om vil ske. Hjertelige tanker og lykke til alle ofrene. There is a way up 🙂
Takk for en flott blogg, har hjulpet meg utrolig mye, leser den hver dag både som trøst og bekreftelse på at å gå, si stopp var det eneste riktige.
Har lyst å dele denne med dere.
Synger denne damen om det samme som vi prater om?
https://youtu.be/8v_4O44sfjM
My: så fint at du nevner musikk, det har vi så langt snakket lite om i bloggen.
For mange er musikk viktig i rehabiliteringsprosessen og kan være en fin støtte og trøst.
Selv kunne jeg ikke høre på musikk av noe slag det første halve året etter bruddet. Hvis noen skrudde på radioen, så skrudde jeg den av.
Men senere, da jeg fikk det bedre, så begynte jeg å legge merke til tekstene i visse sanger. Sangen du nevner, “Jar of hearts” med Cristina Perri, hørte jeg faktisk mye på ifjor sommer.
Det er begrenset hva teksten i en popsang klarer å fange i dybde og bredde. Derfor kan det være vanskelig å skille sanger som faktisk handler om en relasjon til en psykopat, fra sanger som “bare” handler om kjærlighetssorg eller hatsanger om ekskjærester.
Men “Jar of hearts” fanger mange av aspektene ved å oppdage at eksen er en narsissist eller psykopat.
En annen er “You`re so vain” med Carly Simon.
Og for den kvinnelige versjonen “Little miss can`t be wrong” med Spin Doctors.
Leserne må gjerne komme med flere forslag om sanger dere synes har hjulpet og trøstet dere gjennom den vanskelige tiden 🙂
Vil bare nevne en sang som gikk rett til hjertet mitt: “Du var inte dar for mig” med Lisa Ekdahl.
Tror mange kan kjenne seg igjen i denne teksten…