Psykopatens død oppleves vanskelig og komplisert for mange etterlatte.
Det er også psykopatens intensjon. Normale mennesker forsøker å “rydde opp” innen deres død, forutsatt at de vet når den kommer. De rydder opp i praktiske gjøremål, arveoppgjør og i sine relasjoner. Knuter på tråden løses opp. Vonde følelser snakkes om. De forsøker å gi sine etterlatte fred.
Psykopaten har ingen interesse av det. De er hevngjerrige, bitre og trenger narsissistisk forsyning til deres siste åndedrag. Hvis de klarer å skape splid og drama i deres siste tid, så dør de med et smil om munnen. De rydder ikke opp etter seg, og ofte er psykopatens siste ord hatefulle, som om de benytter sin siste sjanse til å uttrykke deres forakt for alt og alle. Men ett tilfelle var annerledes. Jeg ble kontaktet av en kvinnelig leser, hvis døende mor, på sitt dødsleie uttrykte noe som kunne ligne forsoning. Leseren klamret seg til ordene etter morens død.
Problemet var at morens ord, som kunne tolkes som velmente, normaliserte og menneskeliggjorde moren i datterens indre. Dette kompliserte sorgforløpet. Den kognitive dissonansen tok aldri slutt, selv om moren for lengst var død. Hva var hun? Normal eller forstyrret? Det var i denne tilstanden leseren kontaktet meg og ba om en konsultasjon. Leseren og jeg snakket om dette og andre ting. Jeg fikk vite flere detaljer om kvinnens relasjon til moren. Etter å ha fått flere detaljer, så falt jeg, sammen med kvinnen, på en teori. Den døende moren avsluttet livet med noen gode ord, ikke for å trøste datteren, men for å sikre sitt ettermæle. Hun visste at det var mindre sjanse for at datteren ville avsløre all mishandlingen hun hadde utsatt henne for, hvis hun sa noe som datteren hadde håpet å høre hele livet.
Kalkulerende og kynisk til siste slutt? De fleste psykopater vil være det. I den nevnte saken får vi aldri vite hele sannheten, for moren ble nemlig betraktet som dement i sin siste levetid. Men også dette diskuterte kvinnen og jeg. Og også her endte vi på en teori. Moren var muligens aldri dement. Men mot slutten av livet lot hun masken falle fullstendig. Hun mistet hemningene som holdt masken på plass. Hennes vanskelige og utagerende personlighet kom til syne. Men av helsepersonellet ble dette tolket som demens. Det finnes ingen kunnskap blant helsepersonell om hvordan å observere og håndtere narsissisme i alderdommen.
En ting som har slått meg, er hvor gamle psykopatene blir. Det er ikke første gang jeg skriver om nettopp dette. Men det er kanskje hensiktsmessig å forberede seg på at psykopaten ofte blir svært gammel, og at man må vente lenge før man får fred fra dem. Det er vanlig at psykopater overlever deres barn.
Det finnes ingen statistikk eller forskning på dette. Det er kun min påstand, basert på alt jeg har lest og hørt. Og det finnes unntak, noen psykopater dør unge. Men det virker som om psykopatens og narsissistens forstyrrelse beskytter dem mot stress, bekymringer og hjertesorg – ting som, hvis man har for mye av det, forkorter livene til nevronormale. Psykopaten opplever sjelden stress. De påfører i stedet andre stress. Psykopaten forkorter ganske enkelt livene til dem som står dem nær, og det virker som om de selv får plusset på de tapte leveårene til dem de sender tidlig i graven.
Det er noe djevelsk over dette.
Sorgen etter en psykopats død er som sagt komplisert. Jeg vil liste opp noen av årsakene her.
- Man får aldri svar på hvorfor psykopaten mishandlet og tyranniserte deg. Svaret tar de med seg i graven.
- Man fikk aldri den gode og varme forelderen (eller partneren) man ønsket seg, selv om man brukte svært mange år og mye energi i et forsøk på å lokke den varme forelderen frem.
- Psykopaten etterlater sine nærmeste med en følelse av at de (etterlatte) aldri var gode nok. Dette må de etterlatte leve med og selv bearbeide etter psykopatens død.
- Fordi man aldri får en verdig avslutning (closure) har den avdøde psykopaten makt over deg, også etter sin død. De sitter på skulderen din og påfører deg skam. De hjemsøker deg om nettene. De styrer ditt liv og dine livsvalg fra graven.
- Du plages av dårlig samvittighet fordi du de siste månedene eller årene begrenset psykopaten for å beskytte deg selv. Kanskje hadde du sågar ingen kontakt med den avdøde den siste tiden av deres liv.
Dette er det mulig å gjøre noe med. Men det krever en kraftig realitetsorientering fra de etterlattes side.
Mye av arbeidet kan gjøres før psykopatens død. De etterlatte kan løsrive seg emosjonelt, fysisk og psykisk fra vedkommende mens psykopaten fortsatt er i live. Dette gjøres enten i form av Null Kontakt (NK) eller å betrakte den aldrende forelderen som en klient snarere enn ditt kjøtt og blod. “Klienten” kan være i form av en psykiatrisk pasient eller en bruker av hjemmesykepleie, som du av og til stikker innom og hjelper. Betrakt deg selv som ansatt i kommunen i en deltidsstilling, og du har kun denne ene klienten. Etter endt “arbeidsdag” så bryr du deg ikke om hva klienten har sagt eller gjort, for de er bare en klient som ikke vedgår deg personlig.
Husk at svarene du søker kan ikke engang psykopaten gi deg. Du tror at de går i graven med en stor “hemmelighet” som de tilbakeholdt for å torturere deg. Men mest sannsynlig hadde de ikke kunnet svare deg, selv om de ønsket det. Psykopaten er styrt av sin forstyrrelse og handler på instinkt. De lever kun i øyeblikket. Det ligger ingen langtidsplan bak deres handlinger. Hvis du spør dem hvorfor de gjorde noe for tyve år siden, så har de – seriøst – ingen anelse om hva du snakker om. Mest sannsynlig husker de ikke hendelsen, for den gjorde intet inntrykk på dem. Hvis de later som om de husker den, så bare dikter de opp et svar til deg, og svaret handler om hvordan de har det der og da.
La oss ta et eksempel. Du har lenge grublet på et overgrep fra din narsissistiske forelder, begått i – la oss si – 2005. Overgrepet kan være av fysisk, økonomisk, emosjonell eller seksuell art. Du finner ikke ro. Du trenger en forklaring, og oppreisning. Du samler endelig mot til å konfrontere din forelder. Nå skal du ha svar!
Den samme dagen du velger å konfrontere, så trenger din forelder sårt narsissistisk forsyning (som alltid). Din far eller mor kommer seg ikke lenger ut blant folk, og du er en av få som kan gi dem NF. De gangene du besøker dem, så er de derfor nødt til å fremkalle en eller annen reaksjon i deg, slik at de kan leve av den NF du gir dem inntil neste gang de får besøk. Det er derfor besøkene så ofte ender i frustrasjon for deg.
Men denne dagen er annerledes. Du går inn til dem, opprørt og stresset, fordi du synes det er svært ubehagelig å konfrontere dem, men du er nødt til å gjøre det. Du spør med skjelvende men bestemt stemme “hvorfor gjorde du slik i 2005? Det har påvirket meg veldig. Jeg mistenker at du gjorde det for å skade meg, men det kan vel ikke stemme?”.
Mor eller far aner ikke hva du snakker om. De husker kanskje hendelsen vagt, men den er kun en hendelse i en svært lang rekke med hendelser hvor de bevisst har skadet andre. Deres svar handler ikke om den gang, men om deres behov for narsissistisk forsyning der og da. De kan svare for eksempel;
“Hva er det du sier, tror du jeg vil skade mitt eget barn? Er du helt tullete igjen?” (gaslighting).
“Jeg var nødt til å lære deg en lekse, det var for ditt eget beste. Det er min plikt som forelder” (rettferdiggjøring og ansvarsfraskrivelse).
“Jeg gjorde det for å redde familiens ry” (tell).
“Hvis jeg hadde latt deg gjøre det, så ville du angret resten av livet. Jeg gjorde deg en tjeneste” (du er utakknemlig).
“Du fortjente ikke bedre. Du var en uomtenksom og egoistisk person. Det er du fortsatt” (devaluering).
“Hva vil du jeg skal si? Bare fortell meg hva du vil høre, så skal jeg si det” (masken er på, de gjør seg uskyldige og later som om de vil behage deg).
Svaret har stor betydning for deg og hvordan du bearbeider hendelsen. Men psykopatiske mor eller far svarer ut fra egne behov og ikke dine. Deres svar har dessuten ingenting med hendelsen som plager deg å gjøre.
Det er med andre ord ingen vits i å spørre. Du risikerer bare å legge stor vekt på et svar uten mening.
Psykopaten har ofte vært “døende” i mange år
En av “gjengangerne” når jeg snakker med etterlatte, er hvordan psykopaten eller narsissisten løy på seg alvorlige sykdommer og lidelser, slik at man skulle ha sympati med dem, pleie dem og tjene dem.
Mange ble fortalt at mor eller far hadde alvorlig kreft. Likevel var psykopaten påfallende aktiv, år etter år. Hvis man spurte inntil behandlingen, hva fastlegen hadde sagt og hva sykehuset hadde gjort, så var svaret ofte ullent. Behandlingen virket kaotisk og uten plan. Men man fikk ikke lov til å grave i dette, da ble psykopaten irritert. Hvis man ville ledsage forelderen til behandling så ble man avvist.
I noen tilfeller var sykehistorien ren løgn. I andre tilfeller var det et snev av sannhet i den. Men i de fleste tilfellene var psykopaten langt friskere enn hva de oppga.
Når til slutt psykopaten ble alvorlig syk (som det naturlig nok ender med for de fleste), så var din empati og sympati allerede brukt opp på årelange overdrevne eller oppdiktede sykehistorier. Du må tilgi deg selv hvis du ikke tok mor eller far på alvor den siste tiden. De har kun seg selv å takke for å tyne deg til siste dråpe lenge før de faktisk trengte din sympati.
Ikke tenk vondt om de døde
Dette har vi lært oss i oppveksten. De døde skal respekteres. Feilene de gjorde i livet skal liksom nullstilles når de dør. Man skal bevare kun de gode minnene og omtale dem med respekt.
Men dette står i konflikt med hva mange etterlatte føler og tenker etter psykopatens død. For det er virkelig ikke mange gode hendelser å minnes, og å omtale dem med respekt føles feil og hyklersk. Men omgivelsenes forventninger kan gjøre en skamfull for å tenke slik.
Mitt råd er å ikke omtale dem overhodet. Slutt å snakke om den avdøde. Lat som om det er en persona-non-grata. Snakk heller om andre ting. Hvis en slektning eller bekjent bringer den avdøde på bane, så svar kort og enten skift tema eller finn på en unnskyldning til å gå. Du kan også si rett ut “den personen ønsker jeg ikke å snakke om”.
Men i ditt indre liv er det annerledes. Der hersker kaos, skam og forvirring, og du har svært ambivalente følelser om den avdøde.
Men husk at følelser er ikke feil. De er der av en grunn. Våg å la dem være der. Du har ingen plikt til å tenke respektfullt om en person som skadet deg, misbrukte deg, svindlet deg og sviktet deg.
Samtidig har du ikke godt av å bære på hat og bitterhet.
Mitt råd er å gjøre den avdøde til en persona-non-grata, også i ditt indre. Ikke la dem bo i ditt hode etter deres død, uten å betale leie. Klarer du det, tror du?
Nå er din tid endelig kommet. Endelig har du fått fred fra dette uvesenet. De kommer ikke lenger til å ringe deg eller røre i grøten. Det skal feires. Du har holdt ut med dette mennesket i 40, 50, 60 eller 70 år. Dine egne siste år skal være psykopat-frie.
Etterlater de deg arv? Nøler du med å bruke pengene? Kanskje føler du at du ikke fortjener dem – for det har psykopaten fortalt deg? Føler du at det er “blodpenger” som du assosierer med et ondt vesen? Betrakt arven som kompensasjon for tort og svie. Bruk den med god samvittighet, på deg selv eller på veldedighet som står ditt hjerte nær.
Føles det feil å betale for deres gravplass? Kanskje fordi du ikke ønsker å minnes på deres tidligere eksistens? Så la vær! La graven slettes. Kanskje umiddelbart. Kanskje etter noen år. Hvis du er enebarn, så er det opp til deg.
Føler du deg foreldreløs når psykopaten dør? Med en psykopatisk mor eller far har du vært foreldreløs hele livet.
Takk Daniel.
Jeg har lest dette innlegget flere ganger og det gir meg delvis ro. Du beskriver så godt den kognitive dissonansen som skjer etter at en person har gått bort. Akkurat nå føler jeg meg litt tom etter at min mor gikk bort for 3 uker siden. Det var begravelse forrige uke. Jeg klarte å si noen ord rett fra hjerte og det føles godt i etterkant. Selv om jeg ikke sa så mye for i min familie snakkes ikke om ” den rosa elefanten ” i rommet. Min mor hadde mange sider. Hun viste omsorg i å kjøpe klær til mine barn, da mest ull klær. Jeg var takknemlig for dette da jeg er alene med 3 barn. Hun kunne også hjelpe meg litt økonomisk da jeg har en jobb som sykepleier og som du vet er ikke lønnen den beste. Det var så mye drama i min oppvekst. Min far og mor var svært forskjellige, men jeg mistenker etter all kunnskap jeg har fått at de begge led av denne personligheten hver på sin måte. Det var konstant krangling og det var triangulereing mellom mine søsken. Min far er også død. Da min far døde satt jeg ved siden av han og pratet mye med han ( han hadde ikke mulighet til å svare) og følte jeg fikk sagt hvordan oppveksten hadde vært og dermed også har jeg tilgitt han. Jeg hadde planer om å gjøre det samme med min mor, men hun døde brått. Jeg måtte skjerme meg på slutten da det var så mye jeg måtte gjennomgå i samtale med henne. Kunnskap har hjulpet meg, men oppvåkningen har vært fryktelig vondt. Min mor fikk en demens lidelse på slutten, tror jeg. Det som er rart at jeg føler at det har pågått i over 20 år , men at masken falt fullstendig de siste årene. Hun kunne skrike til meg foran mine barn at jeg var like gal som min far og hun har også kalt meg en psykopat. Jeg kunne se at hun var ordentlig stygg mot meg, men samtidig var snill mot de andre i rommet. Derfor er jeg enig om at det ikke bare var kognitiv svikt, men også litt bevist. Det som er vondt nå er at jeg selvfølgelig også var glad i min mor. Jeg drømmer så mye disse dagene og det er akkurat som jeg går gjennom hele barndommen min. Det er mye skyld og skam som dominerer hos meg. Jeg har jobbet hardt med meg selv og ved forståelse av tilstanden og kanskje hvordan min mor hadde det i oppveksten har gitt meg svar på at det ble som det ble. Min oppgave nå er å bryte sirkelen for mine barn. Jeg kjenner igjen alle beskrivelsene som kommer hvis jeg prøvde å få svar på noe da mine foreldre levde. Jeg har mye jeg trenger å jobbe med med meg selv, men føler jeg er på vei. Det jeg ønsker for meg selv er å få ro og slippe å kjenne på bitterhet og hat. Jeg er takknemlig for jobben du gjør med denne bloggen, den er så validerende og den har hjulpet meg og så mange.
Takk for din gode og utfyllende kommentar. Jeg vet ikke om dette gjelder for dine foreldre, men to narsissister kan gjerne gifte seg og ha lange samliv. Samlivet er fylt av krangel og konflikt, for det er nettopp dette som nærer dem. De nærer hverandre. Dynamikken er altså en helt annen enn mellom en narsissist og et normalt objekt. Barna som vokser opp i denne kryssilden blir ofte svært skadet. De tror kjærlighet uttrykkes gjennom konflikt.
Jeg anbefaler deg å forsøke å skille gode handlinger fra en god personlighet, for det er ikke det samme. En narsissist er ond, tvers igjennom, men de kan gjøre gode handlinger hvis det gagner dem. Husk gjerne din mors gode handlinger med takknemlighet. Hvis dine barn har gode minner om henne, så la dem ha det. Men ikke la de gode handlingene overbevise deg om at din mor hadde gode sider. Da blander du kortene.
Ja du har en jobb foran deg. Men egentlig burde du ikke ha det. Du må strebe etter fred nå. Freden dine foreldre aldri ga deg i livet, skal de i hvert fall gi deg i døden. Det er sant at narsissisten har et “grep” om oss lenge etter at de er døde, men det behøver ikke være slik. Du kan jobbe for å glemme dem, eller i hvert fall bli likeglad. Jeg vet jo likevel at dette er lettere sagt enn gjort, for den skaden de har påført din sjel og personlighet må du jobbe med resten av livet. Men du kan velge å betrakte det som vekst i stedet for et problem. Du har fått kunnskap om menneskesinnet som de fleste aldri har tilegnet seg, fordi de ikke har trengt det. Den innsikten kan du bruke til å hjelpe både deg selv og andre. Nå er hver dag en gave, fordi du ikke lenger trenger å stå i din mors negative energi. Hennes død har frigjort mye tid for deg, jeg anbefaler deg å ikke bruke den på å sørge. Hvis du ønsker å bestille en konsultasjon med meg så er du velkommen til det.
Tusen takk for godt og validerende svar Daniel. Jeg er så takknemlig for det du gjør. Det hjelper så inderlig å lese din blogg og forstå at man ikke er gal og at man har normale reaksjoner på noe som ikke er normalt. Det som hjelper meg er at jeg må prøve å koble ut min normale forståelse og empati og heller pugge “gangetabellen” , kunnskap om psykopati. Jeg brenner for temaet og snart vil jeg holde et foredrag om psykisk vold for helsepersonell. Kunnskap er makt og den må ut.