Vi – objektene – har allerede mange stempler på oss. Vi er empater, høysensitive, medavhengige, pleasers, vi har CPTSD og traumebindinger. Ikke alle stemplene klinger positivt.
Jeg kvier meg derfor for å introdusere enda ett.
Men husk at disse “merkelappene” er der for å hjelpe deg til å forstå deg selv bedre.
Husk også at du skal ikke identifisere deg som “empat” eller “medavhengig”. Dette er kun en liten del av deg. Du er mye, mye mer. Og kanskje er du ingen av dem. Eller du har kun et lite snev av en eller to.
Jeg vet ihvertfall at for min egen del, så hjelper det å gjenkjenne meg selv i hva jeg har lært om diverse personlighetstyper. Det betyr at dette er forsket på, at det er flere av oss, og at det har en årsak og ofte også en løsning.
I dag vil jeg fortelle litt om det som kalles unnvikende personlighetstype, og hvis man er rammet hardt nok; unnvikende personlighetsforstyrrelse.
“Unnvikende personlighetsforstyrrelse er en psykisk tilstand der man ikke føler seg bra nok, er svært sky og tilbakeholden, veldig sårbar for kritikk og ofte velger å være alene av redsel for å bli avvist.” (fra nhi.no).
Den unnvikende personligheten har en lengsel etter å bli likt og akseptert. Likevel – hvis de er hardt nok rammet – så unngår de sosiale situasjoner hvor de risikerer avvisning. Men la oss være ærlige. I alle sosiale situasjoner så risikerer man å bli avvist. Det er en risiko som normale mennesker tar. Som sunne mennesker tar. Og som også unnvikende personligheter tar. I sistnevnte tilfeller så overstyrer behovet for å være sosial, redselen for å bli avvist. Disse personene lider likevel ofte kvaler etter sosialt samvær, fordi blikk eller kommentarer kan tolkes som avvisende. De bruker timer og dager på å analysere signalene de forskjellige menneskene de kommer i kontakt med, sender. Det er svært drenerende. De kan opparbeide forakt for de som de mener har avvist eller krenket dem. De kan dessuten bli provosert hvis de opplever seg iakttatt i situasjoner hvor de helst vil være usynlige.
Den unnvikende personligheten er altså ikke asosial. Når de likevel velger alenehet så er det fordi de er hardt rammet av unnvikelse. Aleneheten er altså ufrivillig. Men alternativet – å være intim med andre mennesker – er enda mer ubehagelig. Den unnvikende personen er langt på vei en permanent gråstein, det vil si de viser aldri hvem de egentlig er, i frykt for at den de egentlig er skal bli mislikt og avvist. Derfor blir de i mange tilfeller “pleasers”. Fordi de frykter intimitet, så klarer de sjelden å skape ekte vennskap, og enda sjeldnere – vellykkede partnerskap og samliv. Ofte tror de selv at de er åpne og ærlige, men deres adferd som gråstein er dypt innarbeidet og gjør det vanskelig for dem å se at de faktisk skjuler sitt egentlige jeg og derfor ikke tillater andre å bli kjent med dem. Men andre sanser deres overflatiskhet og trekker seg over tid unna. Den unnvikende opplever derfor ofte at vennskap glipper mellom hendene på dem, enten fordi de selv trekker seg unna for å unngå kritikk og avvisning, eller at andre trekker seg unna fordi den unnvikende aldri slipper dem inn under huden.
I tillegg lider de ofte av det som kalles “impostor syndrome” (bedrager syndrom), fordi de vet at de er gråstein, og at det kun er et spørsmål om tid før deres omgivelser oppdager hvem de egentlig er; en dårlig arbeidstaker eller en dårlig venn, altså en bedrager.
Det i sin tur kan gjøre dem paranoide. De ser seg hele tiden over skulderen, for når blir de avslørt? Bedre å trekke seg ut i tide.
Å være hardt rammet av unnvikende personlighet er åpenbart slitsomt. Intet under at enkelte foretrekker fullstendig isolasjon. Ikke minst fordi den unnvikende innerst inne har en klar og tydelig personlighet, og alene med seg selv så slapper de av og slipper denne personen frem.
Men unnvikingen kan også være svært skadelig.
Hørt om Chris McCandless? Ikke? La meg i så fall fortelle deg om ham.
Chris ble født i 1968 og vokste opp i Virginia, i en stor familie. Han hadde både hel- og halvsøsken. Ifølge søsteren Carine så mishandlet foreldrene hverandre og barna. Alkoholisme var tilstede under hele oppveksten, spesielt faren misbrukte alkohol.
Antakelig ble Chris devaluert av sine egne foreldre. Ihvertfall fantaserte han om et bedre liv enn det han hadde blitt tildelt. Han drømte om å flykte, ikke bare fra sin familie men fra alle mennesker.
På skolen klarte han seg bra. Den var intet i veien med hans kognitive intelligens. Han ble uteksaminert fra Emory universitet i Georgia i 1990. Han hadde en forkjærlighet for klassisk litteratur.
Sosialt så klarte han seg også greit, ihvertfall utad. Men som med de fleste unnvikende personligheter så foregår kampen på innsiden. Den er ikke umiddelbart synlig på utsiden.
Etter uteksamineringen i 1990 så forlot Chris hjemstedet. Han donerte bort det meste av sine sparepenger, og begynte å kjøre – først vestover – i en gammel Datsun. Bilen brøt sammen flere ganger underveis. Til slutt klarte han ikke å reparere den mer, tok ut de eiendeler han kunne bære, og fortsatte til fots.
Han stoppet mange steder underveis. Blant annet i Mexico, hvor han ble arrestert for å bære et håndvåpen. Håndvåpenet hadde han kanskje skaffet seg fordi han var paranoid, eller kanskje fordi han opplevde Mexico skremmende. Det siste innrømmet han selv. Det er et vanlig trekk ved unnvikende personligheter at de opplever andre folk som truende.
Chris ble tilslutt løslatt og dro tilbake inn i USA. Han var pengelens og bodde i diverse camps, blant annet i Sierra Nevada. Han tok strøjobber for å ha litt penger. I California oppholdt han seg i en camp i lengre tid. Her ble han venn med en eldre mann som ønsket å adoptere ham. Han ble også kjent med en yngre kvinne som ønsket å gifte seg med ham. Han møtte med andre ord mennesker på sin ferd som ville knytte seg til ham. Det sier også litt om hans personlighet at mennesker fattet slik interesse for ham. Han må ha vært lett å like. Men Chris klarte selv ikke å knytte seg til disse menneskene eller å forplikte seg til dem. Han forlot California, antakelig fordi han følte seg presset og truet av hva andre kanskje vil kalle for normal intimitet.
Nå satt han nesen mot Alaska. Han ønsket å isolere seg der, med minst mulig menneskelig omgang. I april 1992 haiket han til Fairbanks. Derfra satte han avgårde til fots, inn i villmarken. Han var svært lite forberedt på å klare seg der. Han hadde minimalt med matvarer og overlevelsesutstyr. Han manglet også kunnskap om Alaska. Han ble drevet av en romantisert drøm om å være alene.
Chris ble sist sett i live 28. april.
Det vi vet om ham etter den tid, er at han langs en elv fant en forlatt buss. Han innlosjerte seg i den, og forsøkte å overleve av hva han fant i nærområdet. Det befinner seg bjørn og andre rovdyr i området, men såvidt kjent så ble Chris aldri angrepet av noe. Han klarte seg en stund på bær han plukket. Han skjøt også en helg, noe han senere angret på. Hvordan vet vi det? Fordi han skrev en dagbok som senere ble funnet i bussen.
Det siste dagboknotatet var fra august 1992. Men Chris holdt ikke tritt med datoer. I stedet skrev han “dag 1”, “dag 13” osv. På dag 107 skrev han “fantastiske bær!”. Det var det siste notatet som inneholdt ord. De påfølgende dagene noterte han ingenting, men satte kun streker. Og fra dag 113 var det ingen innførsler i dagboken.
Han ble funnet død i bussen i september samme år, av noen turgåere. Obduksjonen viste at han sultet ihjel. Ved siden av liket ble det funnet et kamera med ufremkalte negativer. Negativene ble fremkalt og viste bilder Chris hadde tatt av seg selv foran bussen. På et av bildene holdt han oppe et notat der han hadde skrevet (oversatt) “jeg har hatt et fint liv, takk Gud. Ha det bra og Gud velsigne dere”.
Det ble også funnet en håndskrevet beskjed på bussen hvor det stod (oversatt) “hvis du finner dette så vit at jeg trenger hjelp. Dette er ingen spøk. Jeg er i ferd med å sulte ihjel. Hvis jeg ikke er i nærheten så er jeg i skogen for å plukke bær”.
Chris forstod med andre ord at han kom til å dø. Og den siste tiden ønsket han seg tilbake til menneskeheten, men han var blitt for svak til å gjøre vendereis og vende tilbake til sivilisasjonen.
Det sies at ett av hans notater i dagboken lød “den eneste form for lykke er den delte”.
Det er sannsynlig at han innerst inne ønsket å ha mennesker i livet sitt. Men hans unnvikende forstyrrelse hindret ham i å våge å tilnærme seg mennesker. I desperasjon prøvde han å klare seg alene. Han valgte hva han følte var den bedre av to onder.
For Chris så endte det ikke bra. Han ble 24 år.
Chris McCandless ble i ettertid av mange hyllet som en helt; den sterke sololøperen, nomaden og vagabonden. Han ble betraktet på samme måte som en av de mange som forsøkte å bestige Mount Everest, men som omkom i forsøket.
Andre betraktet ham som den stereotype dumnaive romantikeren. Han hadde ingen mulighet til å klare seg i Alaskas villmark alene. Han var vokst opp i trygge Virginia. Han hadde ikke engang et kart over området, da han bega seg inn i villmarken. Ifølge kritikere var det så godt som et selvmordsoppdrag.
Bussen han oppholdt seg i, ble et kjent valfartssted som lokket til seg eventyrlystne turgåere. For å forhindre nye tragedier så ble den løftet ut av skogen med helikopter, og står i dag på museum.
Chris fikk ingen diagnose mens han levde. Først i ettertid har psykologer samlet puslebitene og dannet seg et bilde av en svært unnvikende ung mann. Mest sannsynlig hadde han en unnvikende personlighetsforstyrrelse. Men i mildere former så er unnvikelse ingen diagnose, kun en personlighetstype.
Hvorfor er historien om Chris McCandless relevant? Er unnvikende mennesker tiltrekkende for psykopater? Mest sannsynlig, så ja. Psykopater kan betrakte unnvikende mennesker som en spennende utfordring. Den unnvikende trekker seg unna, og psykopaten følger etter. Det er vanskelig for den unnvikende å stå imot. Psykopaten er pågående og intens. Den unnvikende er konfliktsky og tar ikke opp kampen.
Men ønsker den unnvikende å være sammen med psykopaten, tatt i betraktning at de skyr dominerende mennesker? Både ja og nei. Vi vet at psykopaten i idealiseringen speiler objektet, og omformer seg til den personen de vet at objektet ønsker seg. Det er derfor sannsynlig at den unnvikende får tillit til personen psykopaten utgir seg for å være. Ihvertfall i begynnelsen. Men det interessante er jo at psykopaten blir villedet og neppe speiler riktig person, for den unnvikende viser ikke hvem hen egentlig er.
Er man unnvikende hvis man går lei av venner og ghoster dem? Nei, selvfølgelig ikke. Her må man lese seg opp på hva som kjennetegner en unnvikende personlighetstype. Det er heller ikke nok med en enkelthendelse eller to. Det må gå en rød tråd gjennom flere år, helst hele voksenlivet.
Men ikke forveksle unnvikenhet med feighet. Bare se på Chris McCandless. Han trosset elementene i det store ukjente, heller enn å forholde seg til mennesker. Det er ikke feighet. Det er desperasjon.
Og han etterlot oss en viktig lærdom, til tross for sine unge år; “den eneste form for lykke er den delte”.
Så når du nå post-psykopat er lei av mennesker generelt og samliv spesielt, så ikke fjern deg helt fra menneskeheten. La døren stå litt på gløtt. Stenger du døren så stenger du den for alle. Også for den rette.
Les mer om Chris McCandless her: https://en.wikipedia.org/wiki/Chris_McCandless
Lær mer om Chris McCandless og om unnvikenhet generelt her:
Lær hvorfor det er en dårlig ide å la CPTSD isolere deg:
