Har du tenkt over at i de periodene du ble utsatt for taushetskur av din p/n, så falt energien din til et bunnivå? Du orket ikke husarbeid. Du orket ikke å ringe dine venner. Du orket knapt å gå på jobb, og i mange tilfeller så sykemeldte du deg. Alt og alle gikk for lut og kaldt vann, fordi den eneste ene ikke ga lyd fra seg.
I stedet brukte du all din energi på å vinne hen tilbake. Det er ikke sikkert du pepret hen med meldinger og henvendelser, kanskje forstod du instinktivt at dette var et spill du ikke ønsket å delta i, men inni deg jobbet du på høytrykk med å forestille deg scenarier hvor du kunne enten vinne spillet, eller lokke p/n til å kontakte deg igjen.
Eller kanskje la du deg ned og ble sengeliggende. Sorgen, forvirringen og fortvilelsen var så total at du ikke så noen mening i dagligdagse trivielle oppgaver, som å stå opp om morgenen. Du sluttet å kjøpe inn dagligvarer. Du sluttet å spise. Livet begrenset seg til soverommet og baderommet. Du orket ikke å svare telefonen hvis noen ringte. Og ringte noen på døren så lot du som om du ikke var hjemme.
All energi hadde forlatt deg. Armen ble tung, og du orket knapt å løfte hodet fra hodeputen.
Men så var taushetskuren over. P/n sendte deg en melding med et nonchalant “Hei, hvordan går det?”.
Plutselig spratt du opp av sengen. Du trakk gardinene til side og oppdaget at solen fortsatt skinte og fuglene fortsatt kvitret. Du smilte. “Dette blir en god dag”, fortalte du deg selv. Du hoppet lett inn på badet for å ta den dusjen du hadde utsatt i en uke i ren tiltaksløshet. Du nynnet i dusjen mens du tenkte på hva du skulle svare p/n. Du ville selvfølgelig ikke fortelle at du hadde vært sengeliggende i dagevis. Du ville late som ingenting, og svare noe slikt som “alt bra her, og med deg?”, uten å tenke på at du med et slikt svar faktisk lot hen slippe unna med den dårlige behandlingen av deg. Men du ville ikke konfrontere. Du ville heller ikke ignorere. Du måtte ha kontakt, selv om det innebar å kaste din integritet og din selvbeskyttelse på båten.
Etter dusjen hastet du bort til telefonen og skrev den meldingen du hadde bestemt deg for.
Deretter gikk du i gang med å trakte kaffe og fant frem vaskebøtten. “Uff, så støvete og skittent det er her”. Du vasket stue, kjøkken og bad på tretti minutter. Hvor i all verden kom den plutselige energien fra? Du følte deg høy og hyper – og helt uten rusmidler. Du hadde gått fra null til hundre på fem minutter.
Energien holdt seg høy utover ettermiddagen mens du ventet på hens svar på ditt “alt bra her”. Men timene gikk, og svaret kom aldri. Du merket at energien forsvant, og ble erstattet med den samme fortvilte tomhetsfølelsen du hadde i morges. Da du kom tilbake fra butikken så orket du knapt å stille varene du hadde kjøpt i kjøleskapet, langt mindre å tilberede noen av dem. Du sank ned i sofaen. Luften hadde – igjen – gått fullstendig ut av deg.
“Hvorfor svarer hen ikke?”.
Så, klokken 23 så hørte du det velkjente plinget fra telefonen. Det vekket deg, for du hadde sovnet. Da hadde du ligget på sofaen, i de samme klærne du hadde på deg da du kom tilbake fra handleturen inkludert ytterjakken, i timevis. Men nå spratt du opp og plukket opp telefonen. Det var p/n. “Sorry for sent svar, Alt bra her og”.
“Det gjør ikke noe”, svarte du. “Planer for helgen?”.
Du tok av deg ytterjakken og gikk til kjøleskapet for å hente ut noen råvarer. Du ville lage en salat. Energien var tilbake. Det spilte ingen rolle at det nærmet seg midnatt. Nå skulle livet leves!
Kjenner du deg igjen i dette?
Vi var mange som hadde det slik. Energinivået var konstant på tivoli, hvor nedturene var dype og oppturene nærmest euforiske. Vi trodde at det var p/n som styrte energien vår.
Men det var aldri p/n som styrte. Det var selvfølgelig ikke en intetsigende melding med “hei, hvordan går det?” som ga oss nærmest supermann-krefter.
Det var vår egen indre verden som styrte vår energi. Det var våre indre fortellinger om hva som lå bak en henvendelse fra p/n (og motsatt, hva som lå bak deres fravær under taushetskurene).
Det handlet med andre ord ikke om vi hadde spist eller ikke, om vi var syke eller friske (vi var ikke sunne, men vi var heller ikke fysisk syke).
Energien ligger i oss selv, den blir ikke “plassert” i oss av eksterne krefter.
Hva skal til for å hente den fram igjen?
Hva skal til for å få frem den samme livsrusen, nå som p/n ikke lenger er en drivkraft?
Tenk hvor effektive vi hadde vært hvis vi klarte å hente frem den samme energien, uten p/n!
Dessverre sliter mange i lang tid etterpå med energinivået. De har kanskje klart å legge p/n bak seg. De klarer å følge opp jobben, eventuelle barn, kjæledyr og venner. Men den energien de hadde under oppturene med p/n kommer liksom aldri tilbake. Det føles tungt å sette den ene foten foran den andre. Problemet er at ingenting driver dem fremover, på samme måte som p/n gjorde.
Jeg husker en av mine gode dager med p/n. Jeg stod opp om morgenen og gikk en lang tur opp til en fjelltopp. P/n var ikke med. Men det spilte ingen rolle. Troen jeg hadde på at alt var bra med oss ga meg energien jeg trengte. Jeg husker at jeg nærmest spratt opp på den fjelltoppen på fem minutter ( i virkeligheten tok det en time). Og da jeg nådde toppen så var jeg overhodet ikke andpusten, det føltes lekende lett å klatre opp.
P/n var ikke engang med på turen. Jeg gikk alene. Han var kun med meg i tankene, og alene det faktum at jeg trodde alt var i orden mellom oss var nok til å hente energien jeg trengte.
I dag kan jeg fortsatt gå den samme turen. Og turen er fortsatt givende, både for meg og hunden. Men den føles overhodet ikke “lekende lett”. Jeg blir andpusten, og må ofte stoppe for å hente meg inn. Klart, jeg er blitt eldre, men alder er neppe forklaringen, for jeg ble også lett andpusten før p/n. Det var kun mens han var i livet mitt, at jeg av og til fikk en nærmest umenneskelig energi.
Hadde jeg hatt den samme energien i dag, så kunne jeg skrevet en ny bok på fjorten dager.
Noe jeg er blitt klar over, er at det var jeg selv som hentet energien fra et reservelager inni meg selv. Det hadde intet med ham å gjøre. Jeg bare trodde at det hadde med ham å gjøre. Det hadde selvfølgelig med lykke og tilfredshet å gjøre. Men det var ikke slik at han på et eller annet magisk vis overførte energi til meg. Det kan ingen gjøre. Energien kom ene og alene fra meg selv. Hvordan åpne det samme reservelageret, også uten p/n som “nøkkel”?
Potensialet er der fortsatt. Jeg må bare finne en annen inspirasjon enn ham. Alle har dette potensialet i seg.
Så da er spørsmålet, hva i livet kan være like motiverende som jeg den gang opplevde at p/n var?
Hvis vi ser bort fra energitappende sykdommer som kreft, ALS og ME, så er energinivået hos fysisk friske mennesker nesten alltid mentalt styrt.
Det handler om motivasjon og livsglede.
Utfordringen ligger i å finne holdepunkter i livet som gir like mye mening og kraft som p/n ga oss. Og igjen hente frem den supermannen/kvinnen som p/n faktisk avslørte at vi har i oss (yup, enda en god ting som kom ut av den traurige opplevelsen).