“Psykopaten er en sosial vampyr som suger livskraft ut av andre. Den grandiose personlighetsforstyrrelsen gjør at psykopaten vokser og trives når vedkommende blir midtpunktet i andres liv. Psykopaten er ingen sol, vedkommende er mer som et umettelig sort hull. Den antisosiale personligheten gjør at psykopaten får livskraft av å tappe livskraften ut av sine objekter.”

Dette skriver “Pål” i kommentarfeltet under en annen tekst.

Jeg har lyst til å dvele litt lenger ved boken “Det helvete jeg kalte kjærlighet” av Lena Bivner. I boken forteller svenske Lena om hennes forhold til psykopaten Peter. Faktisk blir ikke ordet “psykopat” brukt i boken en eneste gang. Peter er likevel nær en perfekt beskrivelse av en psykopat.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Parasittisme er et kjent psykopatisk trekk. Psykopater vil ha varierende styrke i de psykopatiske trekkene. Parasittisme er muligens det trekket som beskriver Peter best. Det er ihvertfall det trekket som kommer tydeligst frem i boken. Det er merkbart hvordan Lena langsomt blir tappet for livskraft. Det første som forsvinner er livsgleden. Deretter forsvinner alt av eget initiativ og handlekraft. Depresjonen og passiviteten tiltar. Til slutt er Lena bare et skall av hvem hun en gang var. Peter har suget sjelen ut av henne. På slutten av boken virker det som om han forstår at Lena er tom, og at det ikke er mer å hente fra henne. Han reagerer derfor med en merkelig likegyldighet da Lena bruker sine siste krefter på å gjøre det slutt med ham. Denne gang for godt.

Med “merkelig likegyldighet” mener jeg sammenlignet med hvordan han frem til da hadde reagert på de minste tegn til motstand fra Lenas side, med raseri og vold – etterhvert også fysisk vold. Som leser regner man med at Lenas forkynnelse om at hun vil gå fra ham, vil få ham til å gå gjennom taket, angripe henne fysisk og sågar drepe henne (han har vært nær å gjøre det ved et par tilfeller). Men Peter bare kikker på henne, sier noe som knapt er hørbart men lyder som “javel”, og vender oppmerksomheten tilbake til fjernsynet. Boken slutter der. Jeg vil si dessverre. Vi får vite at Lena endelig klarer å forlate ham sammen med sine barn. Men vi får ikke vite om Peter bekjemper hennes flukt når hun gjør alvor av den, eller hoovrer henne etter bruddet.

Parasittisme handler om å hekte seg på ryggen til verten, og suge den tom for alt av ressurser, inkludert kropp og sjel. Verten dør som regel etter et at parasitten har gjort sitt. Parasittisme er dermed først og fremst et fysisk angrep. Det gjelder også den menneskelige parasitten. Det tenker vi kanskje ikke så ofte over, men fysikk og kropp forfaller raskt når psykopaten har slått rot. Mange eldes før tiden, og mange får alvorlige sykdommer.

Men det handler også om økonomi. I en scene i boken så står Lena og Peter i en matbutikk, de handler inn for helgen. Lena gir leseren litt bakgrunnsinformasjon. De to har nå flyttet sammen og delt bolig i noen uker. Peter har ikke betalt noe av boutgifter på den tiden. Han har heller ikke tilbudt seg å gjøre det. Han har heller aldri betalt for dagligvarer. Lena har betalt alt. I butikken denne dagen så stiller han seg beleilig ved enden av samlebåndet, lengst mulig vekk fra der betalingen skjer, og begynner å pakke varene. Han sier eplekjekt til Lena, “du tar denne, eller?”. Det er mer en forventning eller en kommando, enn et spørsmål.

Lena tar endelig mot til seg og sier forsiktig “nei, denne gang er det faktisk din tur”.

Peter reagerer med en “temper tantrum” foran hele butikken. Seriøst, det er reaksjonen til en bortskjemt fem-åring som ikke får viljen sin. Han tramper i gulvet og skriker, og ender med å forlate butikken i sinne og etterlate Lena med alle varene.

Reaksjonen hans er antakelig både instinktiv og reflektiv. Peter er emosjonelt en fem-åring. Men kognitivt så er han en voksen mann. Hans utbrudd skal fungere preventivt. Det skal skjemme ut Lena, slik at hun aldri våger å be ham om å ta regningen igjen, ihvertfall ikke offentlig. Dessverre virker dette på de fleste objekter. De utsetter derfor den uunngåelige konfrontasjonen, og fortsetter å betale alle utgifter, gjerne i flere måneder.

Hvorfor ønsker psykopaten å tømme objektets økonomi?

Det har jo mange grunner. Psykopaten ønsker å spare sine egne penger. De er mer verdt enn objektets penger. Alt objektet eier, eier også psykopaten. Dette er tankegang vi er godt kjent med nå.

Men en årsak vi kanskje ikke tenker så mye over, er at frihet koster penger. Et objekt som er blakk kan ikke flykte. Så enkelt er det. Psykopaten forsøker å holde objektet økonomisk skrapet, fordi de vet at den dagen kommer da objektet ikke orker mer og ønsker å komme seg bort. Men hvis objektet ikke har økonomiske midler til rådighet, så vil de ikke engang ha råd til en natt på hotell. Langt mindre å leie en leilighet. Dette er kalkulert fra psykopatens side. Derfor råder jeg – og andre formidlere – objektet til å sette av penger på en konto som psykopaten ikke vet om, med tanke på flukt og den første tiden etter flukten.

Se videoen under. Psykopatens angrep på objektets økonomi handler om langt mer enn å forhindre flukt. Psykopatiske foreldre kan hindre deres egne barn i å oppnå karrieremessig suksess, som gjør dem velhavende og selvstendige. De ønsker at barna skal sultefores økonomisk, også som voksne. Slik vil de hele tiden måtte løpe hjem til mor og far for å be om økonomisk støtte, og slik beholder den psykopatiske forelderen kontrollen over sitt voksne barn. Det kan til og med handle om ren misunnelse. Barnet skal ikke være mer velhavende enn forelderen.

Dette kan ha større implikasjoner enn vi tenker over. Som videoen foreslår, så kan det være derfor den psykopatiske forelderen ikke lar barnet dyrke sine talenter, men tvert imot devaluerer talentene, selv om talentet er noe barnet kan tjene penger på hvis det dyrkes og får blomstre. Mange voksne barn av psykopatiske foreldre oppdager, ofte alt for sent, at forelderen var en elendig rådgiver når barnet skulle velge karrierevei. Som om forelderen overhodet ikke kjente sitt eget barn. Det siste er forsåvidt riktig. Men antakelig handler det om mye mer. Den psykopatiske forelderen saboterer bevisst sitt eget barns lykke og suksess, og deres mulighet til en god inntekt.