“Hva hvis jeg ønsker å bli værende?”

Hele tiden maser både jeg og de fleste av leserne om NK. Det er en grunn til at dette blir repetert som den eneste løsningen, men jeg forstår at bloggen risikerer å miste lesere som insisterer på å bli værende sammen med psykopaten, Det finnes lesere som velger å tro på kjærligheten – selv sammen med en psykopat – og er villige til å miste en del av seg selv for å være sammen med personen de elsker. Når valget er tatt av et voksent menneske og basert på god kunnskap om situasjonen de befinner seg i, så aksepterer jeg det selv om jeg personlig synes det er et dårlig valg. Alle skal likevel føle seg velkommen på bloggen. Det skal ikke være flaut eller pinlig å innrømme at “jeg velger å bli i relasjonen, selv om jeg vet at min partner er psykopat”. Noen har religiøse verdier som forutsetter at de blir værende sammen med sin psykopatiske ektefelle. Andre har verdier som går på forpliktelse til sin partner, kanskje de ikke klarer å bryte med psykopaten fordi de ikke ønsker det.

Det finnes ett tilfelle hvor jeg fordømmer et slik valg, og det er hvis det er barn med i bildet. Har du mindreårige barn som er avhengige av deg og er nødt til å følge deg inn i relasjonen så har du ganske enkelt ikke lov til å ta dette valget på vegne av dem. En ting er at du selv som voksen velger å la deg mishandle av en psykopatisk partner. Noe ganske annet er å tillate at også dine barn har en psykopat i deres liv.

Men ok, tilbake til dette med å velge et liv med psykopaten. Jeg forstår det så godt. Jeg hadde valgt det selv, hvis situasjonen den gang hadde vært bittelitt annerledes. Jeg har ikke hørt en eneste historie hvor offeret har gledet seg til å forlate den psykopatiske partneren. Jeg tror alle disse valgene har blitt gjort med tungt hjerte og hvor offeret har strukket seg til det ytterste for å hente frem relasjonen slik den var i begynnelsen. Mange ofre brukte sine siste krefter på å forlate relasjonen, og det forteller litt om hvor mye som ble investert for å få relasjonen til å fungere. Psykopaten blir ofte forlatt med stor sorg og fortvilelse over at det ikke fungerte. Noen forlot relasjonen motvillig som følge av omstendigheter som gjorde at de ikke hadde et annet valg, og mange ble forkastet av psykopaten selv. 

Jeg forstår at noen velger å bli værende.

De som velger å bli værende er ofte inneforstått med at de vil miste selvstyreretten. Det er et bevisst valg de tar. Livet uten psykopaten blir for tungt. Livet er psykopaten. 

“Psykopaten kommer i forskjellige styrker. Ikke alle er like ille. Min partner er innimellom snill og omsorgsfull”.

Vel, en psykopat er ganske rigid og spekteret forholdsvis snevert. En narsissist derimot befinner seg på et vidt spekter fra den forholdsvis milde varianten til den maligne narsissisten som er psykopatens toeggede tvilling. Det er opp til deg selv å vurdere hvor din partner befinner seg. Vær dog klar over at selv om din partner tidvis viser omtanke, så er det ikke av kjærlighet til deg. Ved å bli værende så gjør du et bevisst valg å ikke motta kjærlighet. Du bare gir kjærlighet, og det du får tilbake er noe annet. Det er en form for belønning når psykopaten er fornøyd med deg, som en arbeidsgiver gir sin ansatt som har vært ekstra arbeidsom og føyelig.

Vær også klar over at for å overleve sammen med en psykopat, så må du ha ekstra sterke grenser og et usynlig “skjold” mot devaluering. Å finne de mest hensiktsmessige grensene kan være vanskelig, for jo sterkere dine grenser er, desto mer intenst vil psykopaten mishandle deg. Psykopaten hater grenser og vil presse og presse og presse på dem for å bryte deg ned. Grenser gjør ham/henne ganske enkelt rasende. Psykopaten hater også motsatt grenseløshet og betrakter et grenseløst offer som svakt og patetisk. Psykopaten har ingen respekt for grenseløshet og vil mest sannsynlig forkaste et offer som aldri sier stopp.

Mange ofre er tykkhudede og selvironiske, hvilket gjør at de klarer seg utmerket i devaluerende omgivelser. Mange er vokst opp med psykopatiske foreldre og møter kritikk, latterliggjøring, taushetskur eller manipulasjon med et skuldertrekk. Jeg var selv slik i begynnelsen av relasjonen med min P. Lite bet på. Jeg elsket ham likevel. Det var først når han begynte å glippe, at jeg ble desperat. Da han begynte å leke med selve relasjonens fundament så merket jeg at min grense var nådd. Jeg tålte devaluering så lenge han fortsatt var der. Jeg tålte ikke at han truet med å ta relasjonen fra meg. Da gikk jeg.

Husk at dette er hva de gjør hvis du tåler devalueringen. De vil heve innsatsen. De vil alltid skru mishandlingen opp et hakk. De er ikke fornøyd før de rammer deg. Hvis du tåler alt de finner på i relasjonen, så vil de til slutt true selve relasjonen. Husk også at selv om du tåler mishandlingen så er det likevel mishandling. Den gjør noe med deg. Psykopaten er ikke et mildere eller bedre menneske, bare fordi du tåler deres helt horrible grenseoverskridelser. For å bli værende så forutsetter det at mishandlingen er såpass lavgradig at du ikke blir syk av den. 

Denne teksten henvender seg til godt voksne, kunnskapsrike og velreflekterte ofre som velger å bli værende i relasjonen med psykopaten. Vit at dere er hjertelig velkomne her på bloggen. Teksten er ikke ment som et påskudd til å bli værende til deg som er ny, forvirret og i en avhengighetssituasjon. Gjelder dette deg så har du ikke den nødvendige dømmekraften og trenger å komme ut av tåka for å ta det viktige valget. Mitt råd er da å bryte kontakten, fjern deg fra manipulasjonen, tilegn deg kunnskap og bli deg selv. Hvis du etter lang tid uten kontakt – helst et par år – fortsatt ønsker å gå tilbake til psykopaten så er det ditt valg. Du vil ikke i denne bloggen lære hvordan å overleve sammen med psykopaten, bloggen oppmuntrer ikke til dette. Du skal likevel være hjertelig velkommen. 

Denne teksten er inspirert av youtube-kanalen “From surviving to thriving”.

 

15 kommentarer
    1. Jeg håper og at de som er i et forhold og fortsatt ønsker å bli samtidig som de vet hva de står ovenfor fortsetter å lese bloggen! Jeg valgte å bli – i flere år, visste ikke den gang hva jeg stod ovenfor da, men mye av det du beskiver over passer omtrent ordrett på både opplevelsene jeg hadde og følelsene / tankene jeg hadde før det for meg var gått for langt og jeg brukte virkelig mine siste krefter på å dra. Vi var fortsatt sammen da jeg tro – men med litt fysisk avstand og tid til å få lov å tenke selv og reflektere/fordøye – så ble det brudd fra min siide. Vil bare si at dette er en farlig vei å gå! Og at det er ufattelig viktig å være ærlig med seg selv. For hva er egen mening og hva er psykopatens stemme når man står midt oppi smørja?
      Jeg er / var / kommer igjen til å bli en sterk person. Jeg ble brukt, jeg ble mishandlet og jeg ble omtrent slått beina under mht det meste i livet. Jeg levde med denne personen som jeg dengang trodde var min sjelevenn, som jeg godskrev en masse egenskaper. Jeg lærte et nytt ord av P – altruisme. Måtte google det. Det var kastet ut som et skjellsord fra P. I min naive verden ville vi hverandre vel – men P visste nøyaktig hva han gjorde. Jeg tenkte mang en gang at jeg er sterk, dettte skal jeg klare – han tar feil og jeg vet det og det han sier skal ikke gå inn på meg. Bare tier still så går det over og vi får våre fine perioder igjen (som jeg levde for). Dette var langt ut i forholdet og etter masse manipulasjon. Før dette hadde jeg tatt opp og fightet for det jeg mente var rett. Poenget mitt er at det skjer gradvis…. fra å være en sterk optimistisk person så kryper det under huden før eller siden og plutselig kjenner man ikke seg selv igjen. Hadde egentlig tenkt å skrive kommentaren min under forrige innlegg om intuisjon – for den var der hele tiden og skrek til meg men ble undertrykket og manipulert — for det var oss og han var en ordens mester. Og det viktigste ble å tilrettelegge det meste uansett hva for å få ro å den fine siden tilbake.
      Virker jeg svak når jeg skriver slik – kanskje. Vel jeg var leder i en større bedrift – en stor kontrast til å tisse i en bøtte på soverommet da jeg ikke turde å forlate rommet. Når jeg ble utsatt for ren terror om nettene og holdt våken i timesvis når jeg stod ovenfor et viktig møte på jobben? Når jeg konfontrerte og sa at dette finner jeg meg ikke i og det kan ikke fortette – stakkars P som var hadde en vond oppvekst og derfor sprakk…. og når det var gått lenger enn langt da alt bare var min skyld. hvis jeg bare ikke, hvis jeg bare gjorde og sa….hvor var den personen jeg var da jeg traff ham og som han sa han falt for?
      Ikke for å være frekk og med all respekt for dere som ønsker å være i forholdet – men da har man ikke klart å innse – reelt innse hvodan P er. Man lever fortsatt på en illusjon tror jeg.
      Før alt dette skjedde så hadde jeg ingen forutsetning for å forstå mishandling i et forhold og kunne ikke skjønne hvorfor noen blir. Etter selv å blitt utsatt for dette om ikke så alvorlig men alvorlig nok mht fysisk mishanding i tillegg til alt det psykiske P spiller på så tror jeg at det er viktig å bruke tid – snakk med utenforstående. Det som er for flaut / plagsomt / for fælt til å si høyt -vel da vet man med seg selv at om en venn hadde vært i dine sko så hadde man sett det på en annen måte hvis denne vennen hadde beskrevet situasjonen sin for deg. Det er sikkert tusenvis av varianter der ute og ulike situasjoner og årsaker til at vi har vært i og er i slike forhold men- jeg ønsker dere alle styrke til å være den du ønsker å være og ha det livet du ønsker å ha.

    2. Den gangen jeg var sammen med psykopaten hadde jeg blitt værende uansett hva. Til slutt brydde jeg meg ikke om den pykiske mishandlingen, det er rart hvor likegyldig du blir til det, alt som betyr noe er p og du gjør ALT for å være med mennesket.
      Vil tro det er som narkotika (?) man blir veldig avhengig.

    3. Jeg var sammen med P i 20 år. Når jeg ser tilbake nå, ser jeg hvordan jeg hele tiden ble “formet” av ham og hvordan jeg selv tilpasset meg for å unngå f.eks raserianfall. Jeg må innrømme at jeg hele tiden hadde en liten stemme inni meg som bad meg gå, som sa meg at dette ikke var slik et forhold skulle være. Men enten så overhørte jeg stemmen, ellers så ble jeg vel hjernevasket og manipulert til å bli. Jeg var redd ham, og redd for følgene dersom jeg skulle gå. Han fikk meg rett og slett til å tro at det var min skyld dersom han ble sint eller skrek stygge ord til meg.

    4. Etter mange ti år med P og mange forsøk på å komme vekk har jeg endelig klart det. Var så ødelagt at jeg følte ingen glede med livet. Ønsket faktisk å bli syk så jeg kunne slippe vekk. Forvirring, knuten i maven og tristheten er nå borte. Det værste er jo at du tror det er deg selv det er noe galt med. Ingen skjønner hvilket liv du lever og hvilken påkjenninger du har for du skjønner det ikke selv. Jeg var heldig som etterhvert kom til min fastlege som så “hele bildet”. Det han sa var: Du lever i et helseskadelig forhold og ingen skal leve slik. Gå hjem å les på nettet om psykopati, det står mye om temaet der. Etterhvert som jeg leste falt brikkene tungt på plass. Alle disse år som intuisjonen hadde prøvd å fortelle meg noe hadde jeg ikke skjønt noe av. Det var ikke et normalt forhold hvor omsorg og nærhet var en del av det for mine barn og meg. P “suget” det av oss uten å gi tilbake, uten de tilfeller at det var publikum.
      Nå har jeg brukt 3 år på å komme meg på bena igjen og livet begynner å bli godt igjen og jeg er bare lei meg for at jeg ikke kom meg ut før. Han klarte nesten å ødelegge meg, jeg ble en skjelvende usikker person uten egne meninger og fysisk syk. Nå kan jeg nyte livet og friheten!
      Etterhvert som tåken har lettet kan jeg se en mann som i egne øyne er grandios og utrolig snill sier han selv …….men i realiteten er en stakkarslig, usikker, feig, falsk og egoistisk person.
      Har brukt mye tid på å forstå og jeg vil også anbefale YouTube: Permission To Exist.
      Lykke til kjære dere som strever, det blir bedre og det er verdt det for hvem er det som ønsker å være en dørmatte resten av sitt liv……

    5. Jeg må også få tillegge i teksten over noe veldig viktig som fastlegen også sa: Planlegg nøye, si ingen ting til noen, press ikke P inn i et hjørne og ta kopier og dokumentasjon som du gjemmer. Ta advokat uten å si det til P før du selv har oversikt!
      Lykke til!

    6. Anonym: Gratulerer, og gudskjelov at du hadde en slik oppegående lege. Det er faktisk sjelden vare.

      “Etterhvert som tåken har lettet kan jeg se en mann som i egne øyne er grandios og utrolig snill sier han selv …….men i realiteten er en stakkarslig, usikker, feig, falsk og egoistisk person.”

      Ja, dette gjelder mange. De stikker halen mellom benene og løper fra alle forpliktelser og alt ansvar. Feigheten blir også synlig hvis man en sjelden gang slår tilbake, psykopaten blir da ofte unnvikende og flakkende. Det er dette indre bildet av en liten og feig psykopat alle ofre bør tilstrebe, det gjør det enklere å bryte båndet.

      Ha likevel i bakhodet at psykopaten kan være en farlig person nettopp pga sin samvittighetsløshet. De vil gjerne skade, så lenge ikke sporet fører tilbake til dem.

      Takk for kommentar 🙂

    7. Mia11: her skriver du mye klokt. Men husk at det er de sterkeste som forlater psykopaten. Ikke fordøm dem som blir, de føler seg små og verdiløse fra før. Ofre er ikke mislykkede selv om de ikke klarer NK. Mitt budskap er at hvis offeret ikke klarer å forlate relasjonen men finner trøst i bloggen så er de hjertelig velkomne. Jeg håper leserne tar dem imot med åpne armer hvis de ønsker å dele deres historier.

      De jeg er litt streng mot, er de som påstår at de har NK og at de ønsker det, men som jeg tydelig ser at fortsatt synes dansen med psykopaten er spennende.

      Takk for din kommentar 🙂

    8. Hei igjen, det var aldri min intensjon å fordømme dem som blir- tvert imot- jeg vet og har full forståelse for hvor vanskelig det er å gå/ønske å gå. Beklager virkelig om innlegget ble oppfattet slik. Ønsket å dele noe av min historie for å vise hvor langt ting kan gå- fra den jeg var før dette og hva jeg fant meg i for å please P – som jeg var overbevist om var mannen i mitt liv og at jeg gjorde alt og tolererte det meste for å få disse gode stundene innimellom.Kan kun snakke for meg selv og vet at om jeg hadde vært mer åpen og ikke flau over å dele det som skjedde så hadde det vært flere enn P som hadde skapt min virkelighet i situasjonen jeg var i. Beklager igjen om innlegget virket mot sin hensikt.

    9. Ekstra tusen takk for dette innlegget. Jeg er en “slik”. Ser galskapen, men har noen veldig sterke tanker om kjærlighet og hva man må tåle, hvor mye man må holde ut osv. Har holdt ut og holdt ut, ikke sett hvor ødelagt jeg ble. Det skjedde så skjult, at selv med tidligere erfaringer, klarte jeg ikke å fange dette opp før det nesten var for sent. I begynnelsen reagerer man litt, men det blir en vane. Det som før var helt utenkelig å skulle godta, ble til en normalitet. Men jeg holdt ut, jeg elsket han (og gjør det enda). Foruten ungene mine, ble han selve livet mitt. Uten han var jeg ingenting. Klarte en stund å tenke så klart at jeg var en god mamma, men selv det begynnte jeg å tvile på. Nå skal det sies at jeg og min N ikke bodde ilag, barna ble heldigvis skjermet fra han i det daglige livet. Men klart, jeg hadde daglig kontakt, og jeg så ikke selv hvor ødelagt jeg ble. Det var som en usynlig gift som spredte seg inni meg. Fra å være en ressurssterk person, med greit selvbilde og selvtillit, oppegående, sosial, hjelpsom og omsorgsfull til mine omgivelser, ble jeg omgjort til en person som riktignok kunne gå gjennom ild og vann for barna mine, men d var også alt. Selvbildet, selvtilliten og troen på det meste forsvant. Jeg merket det på en måte, alarmklokkene ringte høyt, men han var livet mitt. Jeg kunne ikke leve uten han. Mine forestillinger om at man måtte tåle og holde ut alt for kjærligheten fikk meg til å bli. Å det var så synd på han, en vanskelig barndom han ikke kunne for. Jeg måtte jo være her for han, ikke svikte han-kunne ikke leve med at jeg var den som skulle svikte han. Det var ikke før han dro strikken enda litt lengere og ting begynte å bli mere åpenlyst, både for andre og meg, at grensen min nærmet seg. Jeg fant motvekt hos ett par personer jeg åpnet meg litt for, det som var blitt min virkelighet ble stillt motspørsmål til. Sakte men sikkert begynnte jeg å se at det ikke er normalt å bli ødelagt av andre, det er ikke normalt å bli i en virkelighet bare en N kan frambringe. Jobber enda med å holde nk, men det er fryktelig vanskelig. Jeg elsker denne mannen veldig høyt, jeg vil at vi skal ha det slik vi hadde det i de bra stundene-det jeg tok for kjærlighet. Han sa jo at vi hørte sammen, og det føler jeg enda. Han sier han elsker meg og vil at vi skal dele resten av livet ilag, bare så synd at handlingene hans viser noe annet. Selv alt det stygge han har gjort mot meg, uansett hvor langt ned han har trampet meg i gjørma-så elsker jeg han. Men har innsett at jeg ikke kan bli hos han, fordi ungene mine fortjener noe mye bedre. Kanskje jeg selv også-håper det hvertfall.

    10. Mia: Jeg synes innlegget ditt var godt og der var ingen fordømmelser i det. Ett sted skrev du noe jeg spesielt nikket bekreftende til: Hvordan skal man kunne skille mellom psykopatens viss-vass og fornuftens stemme når man er midt inne i det? (Ikke direkte sitat) Nettopp! Akkurat slik ABC beskriver det over her. Fordi jeg hadde vært gjennom manipulasjon før, klarte jeg å holde det perspektivet gjennom forholdet, der han aldri helt fikk taket på meg, men jeg hadde likevel aldri trodd at alt det psyko-babbelet skulle sitte fast så lenge etterpå. Det er hjernevasking uten sammenligning. Jeg respekterer andres valg og dømmer ingen, men jeg er ikke i tvil omhva jeg hadde rådet noen til å gjøre, om de hadde bedt om råd…. Spring!

    11. Hei. Opplever at en i nær relasjon gjør rare ting for å få meg usikker. Når jeg da stiller spørsmål om det reagerer h*m med motspørsmål og irritasjon. Og keg sitter tilbake og føler meg dum, selv om fornuften sier at dette har ingen ting med meg å gjøre. En annen ting, skifter forstyrrede mennesker taktikk for å gjenvinne kontroll? Håper på svar. Mvh annonym

    12. Anonym: det er projeksjon. Alle normale mennesker projiserer til en viss grad. En psykopat gjør det hele tiden. Det er derfor vanskelig å si hva din person gjør/er, kommentaren din er for kort til det.

      Å projisere er å plassere skam og skyld man egentlig bør føle selv, over på en annen for å slippe å føle det selv.

      Eksempel; jeg får en meget dårlig gjennomtenkt gave av en nærstående person som egentlig burde vite bedre og dessuten ville meg bedre. Jeg er ærlig og konfronterer vedkommende med at gaven passet meg dårlig. Det normale ville være å svare for eksempel “så synd, jeg kan bytte den for deg hvis du vil” eller “beklager, jeg hadde ikke bedre tid til å gjøre det riktige kjøpet i år”. Hvis denne personen reagerer med projeksjon så kan svaret være for eksempel “nå hører jeg at du er i dårlig humør, så nå går jeg” eller “du er utakknemlig”. Med andre ord nekter en person som projiserer å se sitt eget ansvar. All skyld blir projisert over på den andre.

      Hvis du opplever konstant forvirring, kritikk og devaluering så er dette uansett en person du bør minimere eventuelt bryte kontakten med.

    13. Jeg valgte å gå tilbake gang på gang. De siste 3 årene uten å involvere barna mine. For jeg hadde lovd de at vi aldri mer skulle dit. Jeg hadde mange som støttet meg gjennom det bruddet for 3 år siden. Men jeg var tilbake innen noen uker. Uten å si noe til barna,venner og familie. Levde på en løgn. Å det har å vært mange brudd på disse årene,men jeg hadde ingen å snakke med da,for ingen viste at jeg var hos han igjen.. Men etterhvert skjønte noen st det var noe som ikke stemte,å da sprakk boblen. Jeg var helt nede psykisk og fysisk og ble sykmeldt. Men da jeg kom meg opp igjen var jeg tilbake på nytt. Uten å si noe til noen igjen.
      Å grensene mine ble svakere å svakere. Fant meg i mer og mer. Bare jeg fikk være hos han var det ikke noe annet som betydde no.
      Så etter forrige brudd da jeg var tilbake sa han at han ville leve livet sitt som han ønsket,når han ville,uten å ha forpliktelser til meg. Å når jeg ikke hadde barna mine,så ville ikke han føle at han måtte være med meg,å få dårlig samvittighet fordi han ikke var sammen med meg. For han ville ikke ta hensyn til mine barnefrie dager.Å det var jo helt i orden det for meg. Jeg tok det jeg kunne få jeg.
      Så bruddet nå blir det siste
      Etter snart 5 uker med NK og blokkeringer,så får en tenkt litt. Det er ganske “sykt” hva vi finner oss i.. Å bare rett og slett gir blaffen i venner og familie for å være med dette mennesket som egentlig ikke vil ha meg. Å jeg kjenner st kroppen er helt ferdig.. Utslitt. Aldri meg tilbake dit.
      Jeg har mange som er glad i meg å vil mitt beste. De har jeg skuffet gang på gang. Men nå skal tiden brukes på de,å ikke aller minst mine barn,som er livet mitt❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg