Historiene vi forteller oss selv

Lever du i en fantasiverden? Kanskje ikke hele tiden men av og til, fordi det er så fristende? Jeg vet at jeg har gjort det og gjør det fortsatt, men mindre nå enn før. Alternative virkeligheter, eller “dagdrømming”, har gitt meg verdifull styrke og håp opp igjennom livet. For eksempel i ungdomsårene, mens jeg ventet på at jeg (eller kanskje verden) ble moden for å komme ut av skapet som homoseksuell, så fant jeg mye indre støtte i å forestille meg hvor mye enklere alt en dag ville bli. Jeg fantaserte om at jeg var en annen, et annet sted og ofte også i en annen tid. Jeg drømte om den store kjærligheten, den alle andre utforsket uten blygsel, men som jeg selv måtte utsette. Jeg ble på mange måter fratatt en sosialiseringsprosess som gjorde at da jeg senere skulle kaste meg ut i jakten på en partner så var jeg en novise der hvor andre allerede hadde god trening. Det medførte at jeg i voksen alder var i villrede og gjorde mange dårlige valg. Jeg hadde også noen merkelige forventninger til hvordan dette ville forløpe, jeg trodde at så snart jeg kom ut av skapet så ville drømmeprinsen stå der. Det kom som et slag i ansiktet hvor kroppsfokusert datingscenen generelt og det homofile miljøet spesielt er, og hvor hardt man måtte kjempe for å finne et ekte menneske. Jeg var fryktelig naiv. De mange årene med dagdrømmeri hadde holdt meg gående, men de hindret meg i å forholde meg til virkeligheten, her og nå.

En voksende desperasjon og desillusjon gjorde at jeg i 2002 endte i armene på psykopat nummer 1. Jeg var i den perioden begynt å ane at mine forventninger til en livspartner ikke stemte med virkeligheten. Mitt indre kart stemte ikke med terrenget. Jeg aksepterte derfor at jeg egentlig ikke likte fyren. Jeg tenkte at dette nok var virkeligheten; at hvis en partner virket stødig så skulle man være takknemlig og slå seg til ro. Jeg tente ikke på ham seksuelt, men tenkte at det fikk jeg bare lære meg til å gjøre. Vi hadde heller ingenting felles, ingenting å snakke om. Han hadde dog en god inntekt og virket respektabel, dessuten var han veldig maskulin og med jobb i forsvaret, noe jeg jo hadde drømt om i alle dagdrømmene min; en maskulin mann som “reddet” meg fra en middelmådig tilværelse. Dette kan jeg lære å like! tenkte jeg og lot relasjonen rulle videre. Jeg tenkte at noe var galt med meg som ikke kunne sette pris på denne mannen når han endelig var der etter så mange år i venterommet.

Ojojoj for en forvirret sjel jeg var. Likevel overbeviste jeg meg selv om at alt var på stell og at jeg hadde kontroll. En manglende evne til å forstå mine egne behov samt alvorlig realitetsbrist blandet med en overdimensjonert samvittighet og null erfaring i kjærlighet utgjorde et salig oppkok av en matrett som ingen ville kunne navngi. Jeg tror det nærmeste man kommer er “mølje” – den nordnorske gryten med torsk, lever og rogn. Jeg overså selvfølgelig de subtile trekkene; tausheten, arrogansen, forakten i øynene hans, at han kunne bli borte i lange perioder for så å komme tilbake som om fraværet aldri hadde skjedd. Men også de store tingene som blåste meg i ansiktet tolererte jeg; at jeg aldri ble presentert for familien eller vennene hans, utroskapet jeg avslørte på nett og en nesten-voldtekt på en hyttetur som jeg fikk avverget med list. Den gang var han min overmann med omtrent 30 kilo.

Jeg ble værende uansett, totalt blottet for virkelighetsoppfatning. Det måtte jo bare gå en vei. Han fikk gleden av å dumpe meg et par år senere, på en måte jeg i dag vil beskrive som oppskriften på en psykopatisk forkasting, med påfølgende hoovering noen måneder etterpå. Deretter var det stille. Jeg savnet ham aldri. For å være ærlig så satt jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg klarte ikke å skille hodet fra halen på relasjonen eller dens endelikt. Livet gikk likevel forbausende lett videre. Jeg var aldri traumebundet. Men jeg hadde heller ikke lært noe.

Med årene så fortalte jeg meg selv en historie om denne relasjonen. Jeg husket den som normal. Han var normal. Jeg var normal. Vi hadde bare ingen god kjemi og relasjonen var ikke levedyktig. Det var like mye min skyld som hans. Intet unormalt hadde skjedd. De fleste kjæresteforhold ender jo, ikke sant?

Historien jeg fortalte meg selv var selvsagt riv ruskende feil. Jeg manglet fullstendig klarsyn. Jeg overbeviste meg selv om en oppfatning av fyren som unnskyldte ham og utsatte meg for fare. I stedet for å fortelle meg selv “vet du hva, for en kødd!” så ville jeg så gjerne tenke godt om ham. Jeg ville også gjerne tenke godt om meg selv. Det var enklere å tro at jeg gjorde alt rett enn å si “skjerp deg! Se alt du roter deg bort i”. Det var også enklere å fortelle andre om en eks og en relasjon som var normale, men som bare ikke fungerte av helt naturlige årsaker. Alt ble mindre komplisert av å lulle meg selv inn i en komfortabel historie.

I 2012 krysset våre veier igjen. Han satt inn et sjarmerende støt, og fordi jeg i årene imellom hadde fortalt meg selv en falsk historie om vår tidligere relasjon så aksepterte jeg at vi kunne prøve på nytt. Det var ihvertfall hva jeg trodde var hensikten. Det var kanskje min hensikt, men aldri hans. Vi avtalte en helgetur til Sverige. Denne turen har jeg fortalt om flere ganger tidligere her på bloggen, jeg vil derfor ikke gjøre det igjen nå. Den endte ikke godt, og står som en hevet pekefinger om hvorfor man aldri bør gå tilbake til en psykopat.

Poenget denne gang handler om historiene vi forteller oss selv og hvilke konsekvenser de kan få. Lever vi på en livsløgn? Spør deg selv om din oppfattelse av hendelser og mennesker (inkludert deg selv) er riktig.

En gang ble jeg vitne til at flere av mine kolleger diskuterte en annen kollega som ikke var tilstede, og hvordan hun ifølge deres historie var blitt feilbehandlet av sjefen, fordi hun aldri fikk en stilling hun visstnok var blitt lovet. Jeg kunne velge å delta i den opprørske stemningen. Jeg ville isåfall gå hjem med følelsen av at min kollega var blitt urettferdig behandlet. Det ville kanskje påvirket mitt forhold både til sjefen og til min kollega.

Men jeg valgte å ikke delta. Noe sa meg at historien jeg ble presentert var feil. Jeg visste at den gjeldende kollegaen hadde fått flere berettigede klager og advarsler, og at det antakelig var riktig av min sjef å avvente med å tilby min kollega en fast og forpliktende stilling. Jeg lot virkeligheten innhente meg, i stedet for (igjen) å la meg overbevise av en alternativ virkelighet. Jeg avstod fra å delta i hylekoret.

Det kan være vanskelig å forholde seg til virkeligheten hele tiden. Antakelig umulig, spesielt for en notorisk dagdrømmer som meg selv. Jeg er så flink til å dikte opp alternative virkeligheter at jeg antakelig hadde blitt en fabelaktig romanforfatter. Men for mye virkelighetsflukt kan skade oss. Det er derfor viktig å være tilstede i virkeligheten. Slik tilstedeværelse kan oppøves. Vokt deg for fristende og forlokkende alternative virkeligheter, a la den psykopaten tilbød oss i idealiseringsfasen. Vær også oppmerksom når du merker at du er i ferd med å tilby deg selv en alternativ virkelighet, og flyter inn i en drømmeverden. Hent deg tilbake til virkeligheten. Drømmer er noe som hører natten til. Suksess oppnås best når du ser dine reelle egenskaper og omgivelser slik de er, ikke slik du fantaserer om at de skal være.

 

Den vedlagte videoen (under) er en fortsettelse av denne teksten. 

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Grønne, gule og røde mennesker

Idèen til dagens tekst er ikke min egen. Den er hentet fra vloggeren Kristine Tørå, som kaller seg “angstpedagog” (se vedlagt youtube video etter teksten). Hensikten med å fargesette og triagere mennesker rundt oss er et enklere og mer oversiktlig alternativ til å lete etter forstyrrede trekk og bruke tid på å analysere om de “er eller ikke er” psykopatiske.

Fargelagt triagering blir brukt i blant annet helsevesenet, hvor røde pasienter er de mest akutt syke og trenger øyeblikkelig hjelp. Gule pasienter kan vente litt (men ikke for lenge) innen de får hjelp, mens grønne pasienter foreløpig er ganske stabile og kan vente til de røde og gule pasientene har fått hjelp.

En noe omvendt form for triagering brukes av forsvaret og i ekstreme nødsituasjoner med ressursknapphet, der de røde pasientene ikke skal vies oppmerksomhet fordi de er vanskelige å redde. Det er de grønne pasientene som skal ivaretas fordi de har den beste sjansen for å overleve. Det er snarere denne formen for selektiv triagering jeg tenker at vi kan bruke om menneskene rundt oss, og som kan hjelpe oss med å forholde oss riktig til dem.

Noen mener at de kan se andre menneskers aura, og at auraen er fargelagt. De snakker om “varme” farger og kalde farger. Hvorvidt de faktisk ser farger vet jeg ikke (jeg gjør det ihvertfall ikke), men det gir mening å fargelegge menneskelige energier. Å se for oss personer som enten grønne, gule eller røde er dessuten nokså enkelt å huske på når vi først assosierer dem med fargene, fordi det er snakk om kun tre symboltunge farger. Det betyr at når vi først har “fargelagt” en person så husker vi vedkommende som grønn, gul eller rød.

De grønne personene er kolleger, venner eller slektninger som over tid har vist at de er stabile, trygge og har gode hensikter. De gjør feil som alle andre, men de tar ansvar for deres feil uten å skygge banen eller projisere dem over på andre. De forholder seg mildt til omgivelsene. De er ikke “engler på jord”, de tåler en konfrontasjon og kan også selv ta initiativet til en konfrontasjon, men holder den på moderat nivå. De bærer ikke nag eller sprer gift. Du kan betro deg til dem uten å føle at du har “sagt for mye” eller frykte at det kommer uvedkommende for øre. Du slapper av i deres nærvær. Si til deg selv “Stig er grønn”, så slipper du hele tiden å vurdere alle Stigs handlinger fortløpende. Stig er ferdig triagert.

Gule pasienter er mennesker som oppfører seg på en måte som gjør deg usikker. Kanskje har du ikke selv opplevd noe ubehagelig med vedkommende, men du har hørt andre fortelle ufordelaktige ting. Du vet ennå ikke om det er hold i hva du har hørt eller selv har sett, derfor vil du se vedkommende an. Gule personer kan være vennlige og samarbeidsvillige, du kan fint samarbeide med vedkommende på tomannshånd men helst i gruppe. Du kan snakke løst om vær og vind men har ikke lyst til å innvie vedkommende i dine personlige anliggender. Gule personer gjør seg bra på fest, hvor dere er flere og relasjonen er overfladisk. Du ønsker ikke å ha ham/henne i din innerste sirkel, ihvertfall ikke ennå. Si til deg selv “Annette er gul”, så er du forberedt på at Annette kan overraske deg negativt uten å bli tatt på sengen av det. Du kan ikke forvente ren stabilitet og trygghet av Annette. Annette er ferdig triagert.

Røde personer er de vi så langt har omtalt med klare psykopatiske og narsissistiske trekk. De er tydelig psykopatiske eller nesten-psykopatiske. Å ha enkelte psykopatiske trekk er tilstrekkelig for å være en rød person. Om de oppfyller en diagnose eller ei er irrelevant, det er nettopp denne debatten vi skal slippe å bruke tid på ved å fargelegge dem tidlig. De røde personene bør vi unngå å være på tomannshånd med. Vi bør heller ikke ha sosial omgang med dem på gruppenivå. Hvis vi har røde personer som kolleger så kan vi mest sannsynlig implementere strategier som gjør det mulig, men det kommer an på mange faktorer, blant annet størrelsen på arbeidsplassen og hvor stor autoritet den røde kollegaen har. For eksempel hvis arbeidsplassen er liten så vil en rød kollega bli vanskelig å forholde seg til. Det samme gjelder hvis det er snakk om en sjef. I noen tilfeller bør man skifte jobb hvis man har en rød kollega. Si til deg selv “Trond er rød”. Da husker du at du må unngå Trond og gråsteinmetoden slår inn automatisk hver gang Trond dukker opp. Trond er ferdig triagert.

Vi kan triagere alle mennesker vi har den minste relasjon med. Forutsetningen er at de er der på langvarig basis, for eksempel naboer eller i den utvidede vennegjengen. Det har ingen hensikt å triagere mennesker vi kun ser en gang, eller betjeningen i butikken du handler i, som du verken skal på fest med eller arbeide sammen med.

Mennesker kan bevege seg mellom farger, men i de fleste tilfeller så vil din triagering være riktig fra starten og gjelde så lenge du kjenner vedkommende. For eksempel kan gule Annette over tid vise seg at du har misforstått henne, og at hun egentlig er en grønn person, eventuelt “grønngul” (men ikke bland inn flere farger, det vil ødelegge oversiktligheten). Men hun kan også vise seg å egentlig være en rød person. Gule personer er som det gule i trafikklyset, du vet ikke om det neste signalet blir “kjør” eller “stopp”.

Det er imidlertid lite trolig at røde Trond noengang vil bli en gul person. Når du har triagert noen til å være rød så er varselsignalene så tydelige at du sjelden vil ta feil. Din utvidede kunnskap om giftige trekk vil dessuten hjelpe deg med å sementere triageringen tidlig.

Å triagere mennesker på denne måten kan føles kynisk, men husk at triageringen foregår inni deg og er ment for deg alene. Du forteller ikke dine venner at “Stig er grønn”. Du kan fortelle at du har et godt inntrykk av Stig, men ikke at du betrakter ham som et trafikklys. Du vil nok lyde litt gal hvis du gjør det.

Ikke la din tidligere overdimensjonerte samvittighet hindre deg i å triagere. Å fargelegge noen som gule eller røde er for å hjelpe deg med å forholde deg til dem. Her er det rå og brutal observasjon som gjelder. Du skal ikke gi noen ekstra sjanser av samvittighetshensyn, når din intuisjon tydelig forteller deg at vedkommende er gul eller rød. Kun grønne personer er trygge. Ikke la ditt “gamle jeg” stå i veien for en effektiv triage.

Hvor mange mennesker innenfor hver farge bør det ideelt være i din omgangskrets? Det er meget vanskelig å estimere et slikt anslag. Men jeg vil bevege meg ut på planken og anslå at andelen bør ligge på rundt 60-30-10 (grønn-gul-rød) i prosent. Dette mener jeg selv er en realistisk fordeling. Det bør med andre ord være en majoritet av grønne personer rundt deg, men samtidig en høy andel dysfunksjonelle personligheter. Det betyr at hvis du fortsatt går med den villfarelse at “alle er gode på bunn” så må du gå noen runder med deg selv. På den andre siden, hvis du merker at du avviker sterkt fra dette estimatet, for eksempel med en lav andel grønne personer og en tilsvarende høy andel gule og røde, så er det sannsynlig at du befinner deg i et meget usunt – kanskje sågar farlig – miljø, og du bør gjøre tiltak for å etterstrebe store forandringer i livet ditt.

 

Neste livestream på youtube blir (høyst sannsynlig) torsdag 16. april.

 

Still alltid psykopaten til ansvar

Når vi lar mennesker slippe unna med ugjerninger, så belønner vi dem for å skade andre. Det gjelder på individnivå mellom mennesker, men også på statlig nivå mellom domstol og forbryter. I fravær av en statlig oppnevnt domstol så må vi selv fungere som dommer og jury i våre liv. Det er ikke slik at usynlige høyere makter vil gripe inn og dømme for oss. Det er dessverre ikke så enkelt. Det kan gi sjelefred å overlate våre psykopater til deres skjebne, men det er ikke det samme som at de blir straffet for hva de gjorde mot oss.

Vi skal ikke jage etter dem for å fullbyrde en slags hevn, men vi skal stille dem til veggs. Det er flere måter å gjøre det på uten å tre over en juridisk grense.

  • Vi kan konfrontere dem innen de forsvinner ut av våre liv. Det kan være viktig for sjelefreden å få sagt noen sannhetens ord innen de glipper ut av våre hender, for å hindre at vi går rundt med anger a la “jeg burde ha sagt” resten av livet. En psykopat er frekkere enn flatlus og det kan være enormt frustrerende å gå glipp av muligheten til å fortelle dem det. Å ha en opplevelse av at de seiler videre uten noensinne å bli stilt til veggs kan drive en til vanvidd. Men vil det gjøre noe inntrykk på dem å høre noen sannhetens ord? Både og. Du viser klart og tydelig at de er avslørt og at du ikke finner deg i mer tull, dette kan medvirke til at de lar deg være i fred. Men husk også ordtaket om at det er liten vits å bryte med grisen; den elsker det og du blir skitten.
  • Derfor er et indre oppgjør vel så effektivt som et ytre oppgjør. Et indre oppgjør foregår inni deg, uten at du konfronterer noen. Du avskriver psykopaten fra videre deltakelse i ditt liv. Du stiller ham/henne mentalt til ansvar, og slutter å dikte opp unnskyldninger for deres ugjerninger. Gjort på en riktig måte så betyr det at de ikke lenger kommer noen vei med deg. De vil ikke kunne løpe til deg for tjenester, eller for å rekruttere deg som flygende ape. Du slutter å vise dem sjenerøsitet eller hjertevarme. Du har skrudd av deres tilgang til deg fullstendig, for de har vist at de ikke fortjener den.
  • Er psykopaten din kollega som misbruker, bedrar eller sverter deg? Slutt å frykte vedkommende. La det i stedet gå en djevel i deg, en psykopat på arbeidsplassen er en liten terrorist som må avsløres. Vær en varsler, ikke en underkuet flygende ape. Psykopater på jobb bryter ned andres integritet og ansiennitet. Bruk arbeidsplassens avviksystem hver gang vedkommende bryter prosedyrer. Slutt å skåne vedkommende overfor sjef eller kolleger. Men hold deg profesjonell for ikke å tape ansikt.
  • Er psykopaten en nær slektning? Innfør NK selv om det er din egen mor, eller kanskje et søsken. Vis at de ikke kan misbruke “blod er tykkere enn vann” til å tråkke på deg. Respekt er ikke en menneskerett, respekt skal man vise seg fortjent til, også innenfor familien. Bli sint hvis urett er begått. Når man blir tilstrekkelig sint så forsvinner frykten for sanksjoner og represalier. Kanskje har den nære slektningen manipulert hjernen din til å tro at det ligger kjærlighet bak deres overgrep, men dette må du rett og slett bare ignorere, eller som det heter på engelsk – get over it!

Din evne til å være overbærende er egentlig beundringsverdig. Men den blir misbrukt av mennesker som betrakter den som en svakhet og et leketøy – noe de kan strekke for å se hvor langt innen den sliter. Still dem til ansvar! Vis at dette finner du deg ikke i.

Å stille en psykopat til ansvar er ikke det samme som å eksponere dem, det trenger du ikke å gjøre hvis du ikke er komfortabel med det. Det er deres gjerninger som skal avsløres, og det gjelder uansett hva de er, en psykopat? En manipulator? Bare et dårlig menneske? Det spiller ingen rolle. Det er ikke slik at en dårlig person bør slippe unna med kalkulerte ugjerninger, kun fordi du ikke ser mange psykopatiske trekk i vedkommende.

Ser du kalkulert urett begått mot andre? Fortell offeret at du ser hva som skjer. Ikke vær en tåkelegger eller en flygende ape. Ikke vær den som sier “han er ikke slik mot meg” eller “det inntrykket har jeg ikke”. Det burde ikke overraske oss lenger at manipulatorer viser forskjellige masker til sine omgivelser. Vær den som bekrefter andres virkelighet, de fleste mennesker er ikke psykotiske og vi har ingen rett til å behandle dem som om de er det; “ok, jeg har ikke samme opplevelse, men jeg tror deg på din”.

Se forøvrig min youtube video om dette.

 

Når hjemmekarantene gir deg for god tid til å tenke på psykopaten

Mange av oss har plutselig fått adskillig mer tid mellom hendene. Koronakarantene kan gjøre det vanskelig å finne tilstrekkelig distraksjon fra analysering av psykopaten. Noen kjenner angsten som knapt er lagt under lokk komme krypende tilbake. I den anledning er det av betydning hvor i rehabiliteringen man befinner seg. Jeg vil grovdele rehabiliteringen i tre faser.

Fase 1: Den tidlige fasen, varer kanskje i ett til to år. Her hjelper det lite med distraksjon, man bærer uansett psykopaten med seg hele tiden. Fasen preges av sorg, lett for å ta til tårer og “klump i magen”. Man vil helst være alene, andre mennesker oppleves som forstyrrende. Det er vanskelig å finne lindring, man vandrer rastløst og hvileløst rundt som en vandød.

Fase 2: Mellomfasen, varer også i et par år. Man søker langsomt tilbake til menneskeheten. Sosial kontakt med andre går lettere. Man lar seg distrahere og klarer å lede oppmerksomheten over på andre ting enn psykopaten, ihvertfall i korte perioder. Smil og latter kommer delvis tilbake. Men man er fortsatt skjør og psykopaten lurer rett under det tynne mentale forsvaret man har klart å bygge opp.

Fase 3: Senfasen. Inntrer etter kanskje 2-4 år og varer i ubestemt tid. Psykopaten er ikke lenger nært tilstede. Tilknytningen, “det psykopatiske bånd”, synes brutt og man betrakter sin egen relasjon med psykopaten som om det gjaldt en annen. Livet handler stort sett om andre ting enn psykopaten, men det betyr ikke at man har fått det bedre; man blir lett trigget, PTSD og et ødelagt verdenssyn kan bidra til at man er sint og oppfarende, med null tålmodighet for andres manipulasjoner, utnyttelse og respektløshet. Man har fortsatt en jobb å gjøre, men den handler lite om psykopaten.

I senfasen så vil karantenetid neppe oppleves særlig belastende, ihvertfall ikke mer belastende enn livet ellers og psykopaten vil være passe dypt begravet uansett hvor mye tid man får til å reflektere.

I de to første fasene vil mye fritid imidlertid innebære en stor risiko for at det psykopatiske bånd gjenopprettes og at angsten kommer tilbake. Heling forsinkes og utsettes. Når det psykopatiske bånd oppleves sterkere så er sjansen stor for at man tar usunne valg, som å oppheve NK og kontakte psykopaten. I verste fall kan karantenetid gå på helsen løs og man blir deprimert, desperat eller suicidal.

Hva kan man gjøre for å komme seg gjennom koronakarantene med psykopaten i hodet?

Noen vil trenge terapi som midlertidig løsning. Ikke vær redd for å kontakte en psykolog eller terapeut (ev. fastlege) hvis du merker at “dette klarer jeg ikke”. De fleste tilbyr i dag videokonsultasjoner. Det er viktig at du erkjenner overfor deg selv at du har det vanskelig og forteller noen om det. Da er det bedre å bruke en person som er utdannet innenfor feltet og tar betalt for faktisk å høre at folk har det vanskelig, enn å slite ut personlige relasjoner som kanskje ikke tåler mer prat om psykopaten. Noen av oss opplever at inntekten går ned for øyeblikket og anser at vi kanskje ikke kan ta oss råd til terapi akkurat nå. Samtidig bruker vi kanskje mindre penger enn normalt fordi vi knapt kommer ut av hjemmet. Uansett kan det være vel anvendte penger og også et nyttig tidsfordriv, fordi du nå faktisk har tid til å jobbe med deg selv. Ofte får man får lekser av terapeuten som går på nettopp dette. Følelsen av å ikke stå alene er også oppbyggende; selv om terapeuten tar betalt så betyr ikke det at han/hun ikke står med deg i vanskelighetene.

Still deg selv noen viktige spørsmål:

Er ubehaget og de vanskelige følelsene farlige?

Nei. Angsten i seg selv kan ikke skade deg. Uroen kan ikke beveges bort. Du er ikke iferd med å bli gal selv om det føles slik. Våg å stå i følelsene. Ikke forsøk å rasjonalisere dem bort, det er svært lite rasjonelt ved en relasjon med en psykopat. Du kommer ikke til å dø av den mentale smerten. Det er forsøkene på flukt som kan være farlige. Det er her mange tar impulsive og uoverveide avgjørelser, som forsøk på å ta sitt eget liv fordi smerten er så sterk, eller å bli avhengig av beroligende midler og alkohol.

Men smerten er der for å gjøre deg oppmerksom på noe. Det er derfor viktig at du ikke bare aksepterer smerten, men også lytter til hva den forsøker å fortelle deg. Ofte dreier det seg ikke om psykopaten men om et kjernesår fra tidligere i livet. Kanskje er det snakk om skam. Kanskje er det snakk om frykt for å bli forlatt eller avvist. Kanskje har psykopaten åpnet en dyptliggende frykt for ikke å være attraktiv. Kanskje er det mobbing i ungdomsårene som plutselig kommer tilbake i full styrke. Kanskje oppdager du at foreldrene dine ikke var de gode menneskene du har innbilt deg at de var. Jeg skal ikke plante idèer i hodet ditt her. Det er ikke jeg som vet hva smerten din forteller deg, det er din jobb å finne ut av det.

“Jeg orker ikke flere kvernetanker, jeg blir gal”

Nei, du blir ikke gal. Men du blir veldig, veldig lei. Men husk at også kvernetankene er der av en årsak. Mest sannsynlig er du ikke klar til å legge psykopaten til side, hele relasjonen må gjennomarbeides. Hjernen vår elsker nye tanker, den blir stimulert av alt som er nytt og interessant. Den vil derfor, når tiden er inne, selv søke å lede tankene over på andre ting. Vi som har vært i rehabilitering en stund vet at det skjer med tiden; langsomt blir det både lettere og mer givende å “skru psykopaten av”. Men inntil det skjer så skal du ikke være redd for å ha psykopaten der, dag og natt.

Jeg husker da jeg en periode holdt på å kaste opp av å tenke på min psykopat, så lei var jeg av å ha ham der hele tiden. Jeg ble nødt til å se humoristisk på det. Om morgenen når jeg våknet og han var der med et pang, så sa jeg høyt til meg selv “god morgen, du er der fortsatt ja din lille klegg”, så smilte jeg og gikk i gang med dagens oppgaver. Ting blir mindre skummelt når du ler av dem. Husker du scenen i Harry Potter, der elevene lærte å trylle om deres største frykter til noe komisk? Edderkoppen fikk rulleskøyter på alle åtte ben slik at den skled og mistet kontrollen, den skumleste læreren ble kledd i dameklær med sminke og fjær. Slik kan det gjøres, du ufarliggjør psykopaten i ditt indre. Ting har en tendens til å ta mindre plass når du gir dem mer plass, i stedet for å febrilsk forsøke å stue dem vekk. Gjør du det siste, så vil den overfylte kofferten være umulig å lukke, eller den vil sprekke i sømmene og plaggene vil tyte ut.

Hvorfor ikke bare la den være åpen? Når du har gått noen runder med deg selv så vil du oppdage at du ikke trenger alle plaggene du har pakket. Du vil fjerne dem ett om gangen og det vil føles som en lettelse. Til slutt har du fjernet så mange plagg at det blir enkelt å lukke kofferten. 

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

 

Hare 11/20; Promiskuøs seksuell adferd

Vi er kommet til det ellevte kriteriet i serien om de tyve kriteriene som brukes til å diagnostisere en psykopat. Per i dag så skal tolv av de tyve kriteriene oppfylles for å få diagnosen antisossial/dyssosial personlighetsforstyrrelse. Men mange objekter får den samme opplevelsen som jeg fikk; at våre eks venner/partnere oppfyller ikke bare tolv kriterier men nesten alle kriteriene. Hvis du har denne opplevelsen så vær ikke i tvil. Vi er riktignok ikke fagfolk de fleste av oss, men vi kjenner våre ekser bedre enn de fleste fordi vi hadde en intim relasjon med dem. Tillegg derfor ikke din egen vurdering av psykopaten mindre vekt enn vurderingen til en utenforstående profesjonell behandler.

Selv om din egen analyse viser at din nåværende eller tidligere venn kun oppfyller åtte-ti kriterier og det ikke er nok til å få en formell diagnose, så er det alvorlig nok til å skygge banen.

“The psychopath frequently engages in promiscuous sexual behavior or has many short-term marital relationships, both items on Robert Hare’s seminal Psychopathy Checklist. Ali and Chamorro-Premuzic  for example, found that primary psychopathy was linked to more promiscuity and less commitment.

Psychopaths don’t engage in promiscuous sex because they love sex so much; it’s more about boosting their ego when they feel rejected, obtaining power, or defending against the boredom psychopaths often feel. Plus, sex – especially with a stranger – allows the psychopath to get incredibly quick access to another person at their most sexually intimate and vulnerable.

Because psychopaths constantly have their eye on a goal, getting someone in a vulnerable position allows them to take more advantage of them. If someone is lonely, they may be more susceptible to the sexual advances of a psychopat – even if their instinct tells them something about this new person seems off or, as is sometimes the case, they seem “too good to be true.” – Dr. Seth Meyers

Mye har vært skrevet om psykopatens seksuelle eskapader på denne bloggen, spesielt i kommentarfeltene. Et bilde av psykopatens seksualitet trer frem, og noe av det som går igjen er;

  • Psykopaten er nærmest aseksuell. Oppfatningen av psykopaten som aseksuell underbygges av objekter som forteller om sterke og intense relasjoner med psykopaten – uten noengang å ha hatt sex med dem. I tillegg synes objektets kjønn å være uvesentlig.
  • Andre objekter har kun sex med psykopaten, og andre aktiviteter er uinteressant. Forsøk på en normal romanse blir avvist av psykopaten.
  • Sexen har ingen emosjonelle aspekter. Den inkluderer ikke kjærtegn, kos, hengivenhet eller hensyn til partnerens opplevelse av sexen. Mange objekter opplever at de blir bedt om å reise hjem umiddelbart etter akten.
  • Sexen synes ikke å fungere som bindemiddel for psykopaten. Derimot er den et meget sterkt bindemiddel for objektet.
  • Psykopaten har egentlig sex med seg selv – også sammen med en partner. Partneren fungerer som en pornofilm eller et pornoblad som psykopaten masturberer til.
  • Sex brukes som belønning eller straff (sexnekt).
  • Sexen har ofte elementer av vold, sadisme eller ekstremiteter.

Når vi i dag vet at psykopaten ikke er lojal mot noen, kjeder seg og tenner på å erobre andre, så er det knapt noen overraskelse at han/hun er tilbøyelig til å være utro og promiskuøs, det ligger nærmest implisitt i historien om psykopaten. Likevel hører jeg av og til objekter som blånekter at psykopaten har vært dem utro. Selvfølgelig kan det skje, men overveiende sannsynlig er at objektet ennå ikke har oppdaget utroskapet fordi psykopaten er en mester i å spille spill. Det å skjule to (eller flere) sexpartnere for hverandre er i seg selv et spennende mål for psykopaten; hvor lenge kan spillet foregå? Hvor naive og lettlurte er psykopatens nærmeste? Jo lenger spillet kan skjules, jo mer suveren føler psykopaten seg. Objektene skjules for hverandre med manipulasjon og aggresjon, for eksempel opplever noen objekter at de nærmest trues ut av huset når psykopaten ikke lenger vil ha dem der, eller psykopaten er meget utilfreds hvis de dukker opp uanmeldt. Da risikeres nemlig det nøye planlagte spillet.

De objektene som har oppdaget utroskap, kan mest sannsynlig gange antallet med fem til ti, så vil de komme nærmere det faktisk antall utroskap.

Som Dr. Meyers skriver så handler ikke promiskuøsiteten om sexen i seg selv, men det å få hurtig tilgang til det mest intime i et (fremmed) objekt, å ikke bli avvist, å føle makt (det å kunne sjarmere noen i seng uten sterk motstand) og fordi psykopaten kjeder seg i et fast forhold. Ingenting handler om å bygge opp objektet. Alt handler om å bygge opp psykopaten selv.

Litt på sidelinjen så bekrefter Dr. Meyers at psykopaten helst går etter objekter når de er på sitt mest sårbare, for eksempel ensomme eller når objektet sitter alene i en bar og er ekstra åpen for tilnærmelser.

Jeg husker en liten historie om min psykopat. Han hadde vært ute på byen med noen kolleger. Jeg var selv ikke med. På det tidspunktet var vi på høyden i vår relasjon. Jeg fikk senere høre fra en av de som var tilstede at psykopaten “prøvde seg på alle jentene i baren”. Det er intet stort poeng i denne historien, men i ettertid føyer den seg inn i et bilde av en person som var opptatt av å erobre. Objektets personlighet, egenverdi og attraktivitet, inkludert min egen, er likegyldig for ham.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

 

Jeg så et bilde av ham

Innføringen av NK i sin tid var for min del ikke en “frem og tilbake” lek, slik den er for mange. Det er normalt å forsøke å innføre NK, bryte den og forsøke igjen, ofte flere ganger. Hver og en må oppdage på sin måte at å bryte NK ikke fører til noe bedre, tvert imot, som regel blir man misbrukt enda verre.

Min NK var mer en prosess hvor de forskjellige bitene kom på plass gradvis. Jeg slettet ham som venn på sosiale medier i mars 2014. Mitt siste forsøk på kontakt var i juni 2014. Hans siste forsøk på kontakt (via flygende aper) var sommeren 2016. Omtrent samtidig fikk jeg også blokkert ham på telefonen, fordi jeg frem til det tidspunktet hadde en telefon uten blokkeringsfunksjon. Det skal sies at han kun en eneste gang forsøkte å nå meg på telefonen, det var i april 2014. Alle hans tilnærmingsforsøk etter det foregikk indirekte. Likevel bestilte jeg samtidig med den nye telefonen også nytt og skjult nummer.

Det er mange grunner til at man kanskje ikke kan innføre full NK på øyeblikket. Riktig NK krever litt planlegging og omlegging av liv og daglige rutiner. Det er ikke alltid gjort over natten. Dette må imidlertid ikke brukes som unnskyldning til å holde “porten åpen” lengst mulig. Jeg forstår fristelsen, men anbefaler sterkt å betrakte NK som et skip som fylles med vann; lukene må skalkes med hastverk, ellers kan det være for sent.

I årene som har gått siden mine første steg mot NK så har jeg sett bilder av ham fire ganger. En av gangene var uforskyldt, tre av gangene var selvforskyldt. Ja, her sier jeg rett ut at jeg brøt mot NK. Grunnen til at jeg gjør det, er fordi det er viktig å erkjenne overfor oss selv når vi bryter NK, ikke pakke det inn i “jeg har jo ikke kontaktet ham/henne så da er det NK” eller “det var jo bare en liten titt, så egentlig ikke et brudd på NK”. Minn deg selv på at brudd på NK er en forbrytelse mot deg selv, mot din egen sjelefred og integritet. Andre bryr seg ikke om hva du gjør, det er ikke dem du forbryter deg mot, kun deg selv.

Første gang jeg så et bilde av ham så var jeg fortsatt meget sårbar og totalt uforberedt. Det skjedde i desember 2014. Jeg hadde en venninne som jeg den gang trodde sto på min side og ville meg vel. Hun kjente min psykopat og var av en eller annen grunn meget opptatt av ham, selv om han ikke var opptatt av henne. Til en viss grad var det naturlig, fordi vi var alle tre kolleger. Men i dag mistenker jeg at hun aldri likte at han ga meg så mye oppmerksomhet. Hun var opptatt av å bagatellisere min relasjon med ham; “du legger for mye i det, “han er jo heterofil”. Den gang trodde jeg det lå omsorg i det; at hun ikke ville at han skulle gå meg til hodet fordi hun merket at jeg ble litt besatt. Men egentlig tror jeg det var en konkurranse for henne. Til tross for en billig idealiseringsfase, så ble jeg sterkt kurtisert av en attraktiv mann. Hun likte ikke det.

Hennes behov for å konkurrere ble ikke mindre av at hun ble brukt som flygende ape etter at jeg selv hadde brutt kontakten med ham. Da begynte han å kontakte henne istedet, vel vitende om at hun og jeg var nære venner og deres kontakt ville komme meg for øret. Slik måtte jeg utstå høytlesning av hans tekstmeldinger til henne, innen jeg lærte å sette foten ned og fortalte henne at jeg ikke ville høre mer om ham.

En dag fikk jeg en melding fra henne på messenger. Jeg åpnet den selvfølgelig for vi gjorde mange aktiviteter sammen. Der var det ingen tekst, kun et stort bilde av min psykopat hvor han tungekysset sitt nye objekt, et bilde han selv hadde sendt min venninne eller som hun hadde lastet ned fra hans instagram, for å vise meg at “nå måtte jeg komme over denne mannen, for han var åpenbart over meg”.

Min reaksjon av å se bildet var så sterk at jeg ble vaksinert mot “snoking” i flere år. De tre neste bildene jeg så av ham var i 2018, 2019 og det siste nå nylig for et par uker siden. Disse gangene oppsøkte jeg bildene selv, de var alt jeg kunne finne om ham uten å oppheve blokkeringer, kun ved googling. Min intensjon var å monitorere min vei mot likegyldighet. Faktisk var likegyldigheten bra på plass allerede i 2018. Det påvirket meg lite å se bildene så lang tid etter bruddet. Jeg ble ikke “satt ut” eller “falt i staver”. Jeg kunne fortsette mine daglige rutiner som før. Men hvert bilde ga meg litt informasjon om hans liv og forstyrrelse.

Det siste bildet fant jeg i en lokalavis. Enda en brikke falt på plass; han er opptatt av oppmerksomhet som de fleste narsissister og ville opptre i media. Oppmerksomheten han fikk i avisen var ikke i form av en prestasjon han hadde utført, teamarbeid eller hedring av andre. Den var som offer. Han var blitt krenket av en offentlig etat. Jeg måtte smile litt; yup, enda en bekreftelse, som kanskje ingen andre forstår, men som jeg har kontekst nok til å forstå. Selvfølgelig er han lett krenkbar og berettiget. Og når hans prestasjoner innenfor fag eller idrett aldri har ført til noe avisoppslag, så tyr han til sympatifisking. Oppslaget omtalte også noe annet han hater; økonomiske utlegg. Alt skal helst være gratis eller andre skal betale for ham. Han ble krenket av en regning!

Hvordan reagerte jeg på selve bildet? Ikke i det hele tatt. Jeg var faktisk nødt til å presse frem en følelse. Der kikket jeg på mannen som veltet mitt liv, som har fått meg til å skrive en blogg i snart fem år, en bok, og som i lang tid var det eneste jeg tenkte på, hver dag. Der stod han. Hvorfor reagerte jeg ikke mer enn jeg gjorde? “Jeg må ha gjort noe riktig” tenkte jeg, for det kunne ha vært hvilken som helst mann som stod der. Han hadde ikke forandret seg stort, forsåvidt fortsatt kjekk, men ikke så kjekk som jeg husket ham. Hårfestet var blitt ganske høyt. En selvsikker positur. Jeg husker hvordan den samme selvsikkerheten trakk meg mot ham. På bildet var han fortsatt kledd som i 2013. “Så stemmer det vel da”, tenkte jeg, “at narsissisten og psykopaten ikke eldes, på godt og vondt”. På godt fordi de faktisk holder seg fysisk unge, det er vi andre som eldes, vi som slites ut av dem og av livet forøvrig. På vondt fordi de aldri modnes innvendig.

En annen grunn til at jeg ikke klarte å ta inn over meg at det var ham, er fordi det aldri var han som forårsaket de enorme livsforandrende prosesser som har skjedd i meg i årene som har gått. Det var meg selv. Han representerte bare “vekkerklokken”. Alle dagens hendelser etter at han vekket meg om morgenen har jeg selv stått for. Han som person er egentlig irrelevant, og det er lenge siden han ble det. Den store guden han først var, senere djevelen selv, som jeg gjorde ham til i mitt indre eksisterte aldri. Han er bare et (forstyrret) menneske.

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster og youtube videoer, og annen informasjon. 

Forskjellen på psykopaten og narsissisten

I dag ønsker jeg at vi ser litt nærmere på forskjellene og likhetene mellom en psykopat og en narsissist. Dette er ullent terreng, og den vedlagte videoen gjør det ikke så mye mer tydelig. Dr. Todd Grande sier også gjentatte ganger at det er snakk om “hans mening”. Det råder med andre ord også i fagkretser usikkerhet om hva som skiller en psykopat og en narsissist.

Dr. Grande, som ifølge ifølge LinkedIn er en professor ved Wilmington universitet i USA, presiserer at hverken psykopati eller narsissisme er en “mental disorder” eller sinnslidelse, det er snarere snakk om ekstreme personlighetstrekk. En psykopat er med andre ord ikke syk i klinisk forstand. Mange objekter vil merke en indre protest mot dette, da mye av psykopatens oppførsel ikke kan betegnes som annet enn meget sykt, men hva Grande (og også jeg) mener er at psykopaten og narsissisten er tilregnelig.

Jeg vil i korte trekk sammenfatte skriftlig hva Grande sier i videoen. For mer utfyllelse kan du se videoen.

Trekk som Grande mener er mer fremtredende hos narsissisten enn hos psykopaten:

-Alle trekk som er emosjonelt drevet, slik som misunnelse, behov for beundring og hypersensitivitet for kritikk. Grande begrunner dette med at narsissisten opplever flere emosjoner enn psykopaten gjør. Grande differensierer mellom “emotions” som er overflatiske følelsesbevegelser, og “feelings” som stikker dypere. Hverken psykopaten eller narsissisten opplever “feelings”.

-Arroganse. Den synlige arrogansen er mer fremtredende hos narsissisten. Må ikke forveksles med grandiositet, som ikke nødvendigvis er synlig.

-Forventning om lojalitet og særbehandling. Tett knyttet til “berettigelse” og betyr at narsissisten er mer sensitiv for å bli avvist fordi lojaliteten blir brutt. Dette er interessant for objekter, for det betyr at en psykopat ikke bryr seg i like høy grad om at objektet forlater ham/henne.

Trekk som er mer fremtredende hos psykopaten enn hos narsissisten:

-Fraværende frykt for straff og konsekvens. Psykopaten frykter ikke represalier og har en tro på at de ikke vil komme, at han/hun vil unnslippe dem eller takle dem hvis de kommer.

-Ikke tilbøyelig til depresjon, angst eller panikk. Dette er emosjonelt drevne tilstander som psykopaten ikke opplever. Narsissisten derimot, kan oppleve dem.

-Ingen skyldfølelse. Igjen en emosjonelt drevet tilstand som narsissisten kan oppleve men ikke psykopaten.

-Kald og kalkulerende. Psykopaten har en evne til å ta risiko uten å oppleve usikkerhet. Dette gir også utslag i planleggingen av forbrytelser og voldshandlinger.

Overlappende trekk, som begge har:

-Behovet for sosial dominanse. Både narsissisten og psykopaten ønsker å dominere i deres respektive grupper, men av forskjellige årsaker. Der narsissisten ønsker å bli beundret, så ønsker psykopaten å dominere via frykt.

-Grandiositet. Både narsissisten og psykopaten har en indre opplevelse av at de er viktigere enn andre.

-Fantasier om materiell rikdom, makt og suksess.

-Overfladisk sjarme.

-Evne til empati (men hverken narsissisten eller psykopaten vurderer empati som viktig; å tenke på andre gavner dem ikke).

-Tilbøyelighet til å lyve. Men igjen av forskjellige årsaker, narsissisten lyver for å beskytte et skjørt ego, psykopaten lyver for å oppnå gevinst; noe de lyster eller trenger.

 

Minner ellers på kveldens direktesending/livestream på bloggens youtube kanal kl 20. Håper vi “sees” 🙂 

 

 

 

 

Om å kontrollere det ukontrollerbare

Det har oppstått en situasjon i verden og i Norge. En liten, for det blotte øyet usynlig, skapning brer seg og skaper frykt. Selv om den er liten og usynlig så kan den gjøre stor skade og i verste fall ta livet av mennesker. Det er kanskje nettopp fordi den er så liten at vi frykter den, for egentlig kan vi ikke kontrollere den. Den smetter inn i vårt land og i våre hjem sittende som en parasitt på mennesker vi har kontakt med i det daglige. Jeg merker meg at myndighetene famler i blinde, de forsøker å gi inntrykk av at det lille viruset er under kontroll. Men sannheten er jo at viruset antakelig var kommet til landet lenge før den første pasienten testet positivt. Epidemier eller pandemier er forsøkt kontrollert i hele menneskets historie. Kunnskapen har øket, men det er meget arrogant å tro at vi kan kontrollere virusets bevegelser, selv i 2020. Som med alle andre pandemier så må også denne gå sin gang, inntil den dør ut av seg selv. Det skjer når så mange har vært i kontakt med viruset at den ikke lenger finnes verter som ikke er immune. På samme måte forsøker vi å innskrenke psykopatens spillerom med å spre kunnskap. Når mange nok mennesker forstår hvordan psykopaten opererer så vil de få problemer med å finne nye objekter.

Inntil det skjer så kan vi kun ta forholdsregler. Passende nok så er det mest effektive tiltaket mot viruset det samme som med psykopaten – null kontakt.

Vi fjerner risikoen for å bli infisert av virus eller psykopat ved å holde adekvat avstand til andre som kan være infisert, i psykopatens tilfelle eksempelvis flygende aper. Noe mer kan vi ikke gjøre. Vi har ingen kontroll på psykopatens tanker, handlinger eller bevegelser.

I tiden umiddelbart etter bruddet med en psykopat så er vi forvirrede sjeler. Vi har mange spørsmål. Vi søker desperat men også med hederlige intensjoner etter svar. Psykopaten derimot spiller et spill, men det vet vi ikke. Deres trekk er fullstendig uforutsigbare. Dette bidrar til vår forvirring og desperasjon. Svarene vi søker uteblir, eller de villeder oss og gjør oss syke.

Vi tror kanskje at vi en gang hadde kontroll på psykopaten og vår relasjon med dem, men det hadde vi aldri. Kontroll var en illusjon psykopaten skapte i idealiseringsfasen, men ballen var hele tiden i deres banehalvdel. Vi ble styrt og ledet fra første stund. Etter bruddet forsøker vi å opprettholde en kontroll vi aldri hadde. Faktisk mistet vi ikke kontrollen med bruddet, vi fikk den tilbake. Når psykopaten er ute av bildet så har vi endelig kontroll over oss selv igjen. Det skal vi verdsette og benytte oss av til å blomstre og vokse, ikke til å savne et virus.

Det ligger egentlig en enorm befrielse i å gi slipp på behovet for å kontrollere alt som uansett ligger utenfor vår kontroll. Vi vil puste lettere av det. Tenk så deilig å bare slippe ansvaret, slippe bekymringen og slippe håpet om noe som aldri kommer til å skje! Det åpner opp for et vell av nye muligheter og å orientere seg mot nye, adskillig mer realistiske mål.

Vi kan ikke kontrollere virus. Faktisk er vi omgitt av dem hele tiden, hver dag. Vi stopper ikke å gå på jobb eller i butikken, eller å dra på ferier selv om vi vet at vi er sårbare for infeksjoner. Vi lever med frykten fordi vi egentlig vet at visse ting kan vi ikke påvirke. Vi aksepterer med andre ord den kjente risikoen. Når vi plutselig blir fryktsomme fordi et nytt virus tilslutter seg vår allerede enorme virusflora så skjer det fordi mediene pisker opp denne frykten. Vi leser om dødsfall, ser bilder av mennesker med munnbind og tomme butikkhyller men glemmer at i Norge så dør nesten tusen mennesker av helt vanlig influensa, hvert eneste år. Vi blir manipulert av mediene på samme måte som psykopaten manipulerte oss til tenke annerledes om oss selv og om virkeligheten, og til å se oss over skulderen når vi forsøker å plukke opp stumpene av våre liv. Akkurat som at virus er farlig så har vi i noen tilfeller grunn til å frykte psykopaten. Men bør det stoppe oss fra å leve våre liv?

Livet går videre. Kommer psykopaten til å leve lenge? Er han/hun glad og fornøyd? Hvor mange flere objekter går i fellen? Det vet vi ikke. Like sikkert som at det dør uheldige mennesker av influensa, så må vi leve med at psykopaten – akkurat som viruset – ødelegger liv. Vi kan ikke gjøre noe med det uten å utsette oss selv for infeksjon.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

Hvordan går det egentlig med psykopaten i livet?

Dette spørsmålet har vi egentlig ikke lov til å stille og NK er til for å hjelpe oss med å legge spørsmålet på hyllen, målet er full likegyldighet for hva psykopaten gjør, tenker og oppnår. Det blir dessuten bare spekulasjoner, selv de av oss som fortsatt har en viss oversikt over psykopatens liv kan ikke vite hvordan psykopaten har det innerst inne. Men det er naturlig å undre. I tiden umiddelbart etter bruddet så er psykopatens liv og levned det eneste vi tenker på.

Det er naturlig å ønske at det skal gå psykopaten ille. Strengt tatt fortjener de ikke et godt liv. De begår store forbrytelser mot folks følelsesliv og ofte også mot deres livsgrunnlag og fysiske helse. Likevel slipper de fleste av dem unna juridiske dommer. Mange slipper også unna sosiale dommer; sanksjonene utenfor rettsalen som vi utfører mot hverandre for å korrigere antisosial oppførsel og som sørger for at vi oppfører oss pent mot hverandre. Psykopaten slipper ofte unna slike sosiale sanksjoner fordi mange ikke ser det samme som objektene har sett og i stedet hjelper psykopaten opp og frem.

Ofte får jeg henvendelser fra objekter som ønsker at jeg kan bekrefte at det går psykopaten ille, men en slik bekreftelse kan jeg ikke gi. Det er enkelte ting vi ganske enkelt må akseptere. Fakta:

-Mange psykopater lever lange liv.

-Mange psykopater blir pengerike.

-Mange psykopater oppnår høy aktelse og respekt.

-Mange psykopater blir høyt fagutdannede.

-Mange psykopater slår seg til ro med det nye objektet og forblir sammen med dem resten av livet.

Vi må lære å erkjenne at dette skjer innen vi kan gå “bak kulissene” for å forstå at disse objektive målestokkene for suksess ikke nødvendigvis betyr at psykopaten har det bra. For å forstå det så må vi glemme hva psykopaten selv projiserer utad via medier og i stedet bruke kunnskapen vi har tilegnet oss om psykopatiske og narsissistiske forstyrrelser. Da blir bildet noe annerledes:

-Psykopater har en moderat høyere dødelighet enn normale mennesker som følge av deres risikoadferd. De oppsøker farlige adrenalinutløsende aktiviteter og handlinger. Deres fryktløshet og blinde tro på egne ferdigheter utsetter dem (og andre) for fare. Risikoadferden kan føre til tidlig død.

-Alle psykopater er meget krenkbare. De føler de aldri blir respektert høyt nok og reagerer derfor på den minste motstand. Krenkbarheten står i veien for følelsen av lykke og tilfredshet. Krenkelsene de opplever fører til et ustabilt sinnelag og ofte til raseri, deres indre er derfor kaotisk og dette er ikke forenelig med sjelefred og velbefinnende. Det er her viktig å forstå at krenkbar ikke er det samme som sårbar. En psykopat føler seg ikke sårbar. De kan derimot føle seg krenket når deres grandiositet ikke blir anerkjent. En narsissist er ofte både krenkbar og sårbar. Personlig så var jeg tidligere sårbar fordi jeg ikke hadde et godt selvbilde. Imidlertid var jeg lite krenkbar fordi jeg møtte de fleste forulempelser med et likegyldig skuldertrekk, de påvirket meg sjelden. Jeg var med andre ord sterkt sårbar men ikke særlig krenkbar. I dag er dette bildet muligens snudd litt på hodet, mer om det lenger ned.

-Selv om psykopaten er pengesterk og materielt begunstiget så står berettigelse og misunnelse i veien for mental og sjelelig metthetsfølelse; de vil alltid føle de har rett til mer og trenger mer. Det vil alltid være personer i verden som har mer enn dem, dette opplever de som utilfredsstillende.

-På samme måte måler de deres kjærlighetsliv og partner opp mot andres; “har naboen en penere kone eller en kjekkere mann enn jeg?”. De vil alltid tvile på deres valg av partner, og aldri falle helt til ro med valget, heller ikke selv om ekteskapet varer i 30 år. Deres partnere er som materielle ting (derfor kaller vi dem objekter); en annen vil alltid ha noen bedre. Dette liker ikke psykopaten.

Summa summarum så kan vi være ganske trygge på at selv om psykopaten seiler videre som om å miste oss var en lykkestjerne for dem, så vil de aldri få optimale liv. De evner ganske enkelt ikke å se det beste i livet eller å være fornøyde. Psykopaten er nå utenfor vår kontroll, vår utfordring som objekter ligger i å sørge for at vi selv ikke ender opp i samme suppa. Det er oss selv det handler om nå. Det er nemlig veldig enkelt å skakkjøre våre liv etter psykopaten. Mange objekter opplever at de i årene etter bruddet har blitt mer krenkbare, mer misunnelige og mer hissige – egenskaper vi forbinder med psykopaten. Årsakene er ikke de samme, vi er derfor ikke blitt psykopater. De er likevel ubehagelige følelser som hemmer, styrer og forsurer livene våre.

Min egen krenkbarhet har øket. Jeg opplever det ikke som positivt selv om det kan ligge en viss selvbeskyttelse i det. Årsaken til min nåværende krenkbarhet ligger ikke i at jeg er blitt psykopat, men at det har gått et “troll” i meg, det er en reaksjon mot de mange krenkelsene jeg opplevde tidligere i livet som jeg aldri reagerte på. Det er som om jeg nå har bestemt meg for at ingen skal få sjansen til å tråkke på meg igjen. Jeg møter derfor folk med piggene ute. Har det hjulpet meg i å forhindre nye krenkelser? Delvis. Har det gjort meg mer tilfreds? Nei. Jeg var en gladere og roligere person tidligere, før jeg traff psykopaten(e). Min rehabilitering i dag handler derfor blant annet om å klare å beskytte meg selv uten å være sint. Dette ser jeg på som en krevende men spennende utfordring som hjelper meg til å vokse som menneske.

Kanskje du som leser kjenner deg igjen i dette, eller det minner deg om andre personlighetsforandringer du opplever. Fortell gjerne om dem i kommentarfeltet.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Forkasting er en indre prosess i psykopaten

Det har vært mye snakk om forkasting i kommentarfeltet i det siste. Mange lurer på blant annet hvorfor ektefeller av psykopater ikke blir forkastet, og hvordan man overhodet vet at man er forkastet.

For nyankomne vil jeg repetere at “forkasting” er den siste fasen i psykopatens forstyrrede syklus i prosesseringen av objektet. Syklusen består – grovt regnet – av de tre fasene idealisering, devaluering og forkasting. I ytterste forstand så er fasene meget tydelige. Idealiseringen kan være “over the top” i form av en vanvittig kurtisering av objektet. Forkastingen kan likeledes skje meget brutalt og voldelig, i aller ytterste konsekvens i form av drap på objektet. Dette ser vi noen få ganger hvert år i Norge. I enkelte drapssaker kan man “lese mellom linjene” og se at det er en psykopatisk forkasting som har skjedd.

Men dette er ekstremitetene. Oftest er ikke fasene så tydelige, kanskje ikke synlige overhodet. Min egen idealisering skjedde for eksempel meget subtilt og fortonet seg knapt som en idealisering, men mer som et “kidnapping” hvor min psykopat hadde tilegnet seg en leke men som han ikke virket særlig fornøyd med. Jeg ble hyppig kritisert fra første stund, men ikke søren om andre skulle få kloa i leken! Han holdt meg derfor meget tett til brystet fordi jeg var hans og bare hans.

Et annet eksempel er en subtil forkasting. Det er ikke sikkert at psykopaten fysisk forsvinner, som vi normalt forbinder med en forkasting. Objektet merker kanskje kun at relasjonen på uforklarlig vis er gått inn i en dårlig periode. Dette kan jo skje i enhver normal relasjon og det er også dette objektet ofte resonnerer. Det er vanskelig å forstå at det dreier seg om en psykopatisk forkasting. Plutselig er forkastingen over og psykopaten er der igjen med brask og bram. Objektet tenker at “godt, nå er alt normalt igjen”. Det som egentlig skjer er at psykopaten starter en ny syklus med samme objekt, og re-idealiserer på nytt. Relasjonen er nullstilt i psykopatens hode.

Husk at psykopaten lever i en fantasiverden, deres tankegang er så virkelighetsfjern at de klarer å overbevise seg selv om at samme objekt nå er en annen person. De har selv ingen identitet og kan omforme seg til hvem som helst; de kan være en hippie sammen med et primærobjekt eller en vennegjeng, for uken etter å bli en forretningsmann/kvinne i pen dress og med stresskoffert. På samme måte klarer de i deres indre å omforme objektet, selv om objektet selv ikke oppfatter seg som forandret.

Syklusen idealisering-devaluering-forkasting er først og fremst en indre prosess i psykopaten. Det er ikke selvsagt at objektet merker fasene på kroppen. Noe annet som er viktig å huske, er at en syklus kan gå veldig fort – for eksempel med overgangsobjekter – eller den kan gå veldig langsomt, over flere år, for eksempel med ektefeller, hvor idealiseringen alene kan strekke seg ut over flere år, og likeledes kan forkastingen bli en lang seigpinende affære. Fasene i syklusen behøver heller ikke være like lange. Mellom en lang idealisering og en like lang forkasting kan for eksempel ligge en kort devaluering. Det vanligste er imidlertid en lang devaluering og en kort forkasting, men det finnes ingen fasit.

Dette kan forklare hvorfor noen, spesielt overgangsobjekter, opplever at det neste objektet får noe de selv aldri fikk; en ordentlig relasjon med offentlige kjærlighetserklæringer, samboerskap, ekteskap og romantiske ferier. Det er dette som oppleves så knusende og kan få kvernespørsmålene til å romstere i årevis; hvorfor var jeg ikke god nok? Men alle tidligere primærobjekter kan være trygge på at det nye objektet vil gjennomgå nøyaktig den samme syklusen som de selv gjennomgikk. Det er bare forskjell på lengde og uttrykk.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt