Hva er det som gjør noen til pleasere?

I mitt tilfelle var det blant annet en underliggende frykt for fordømmelse og avvisning. Jeg ble mobbet som ung for min femininitet.

For mange har også “programmering” noe å si. Disse har som regel vokst opp med p/n foreldre, hvor kjærligheten har vært betinget av at barna har vært føyelige og undertrykt egne behov.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dine behov er en belastning for en p/n, og noe de vil slippe å forholde seg til. Du er uvesentlig. Derfor er dine behov og ønsker uvesentlige. Det gjelder enten du er partner, sønn eller datter.

Konsekvensene av å kreve egne behov tilfredsstilt av en p/n, er som regel nettopp fordømmelse eller avvisning.

Fordømmelsen kan gi seg utslag i for eksempel latterliggjøring av dine ønsker og preferanser. “Vil du ha torsk til middag? Nei fysj, at du liker det”. “Du ønsker å besøke din venninne? Jeg tror ikke du har godt av å være sammen med henne”. “Du vil dra til Tyrkia i ferien? Du vet at Tyrkia er ut, sant? Kun alkiser drar dit”.

Avvisning kan komme i form av aggresjon, sinne eller som ultimatum. “Hvis du insisterer på å oppføre deg slik, så er jeg nødt til å gjøre deg arveløs”. “Ok, du kan dra på det kurset, men da får du betale alt selv”. “Hvis ikke du gjør som jeg sier, så kan du gå på rommet ditt og sitte der til du kommer på bedre tanker”.

Avvisningen kan være i form av taushetskur. P/n foreldre kan nekte å snakke med sitt barn, fordi barnet ikke har oppført seg slik forelderen ønsker. Barnet lærer derfor å ikke være seg selv, men å være slik forelderen ønsker at det skal være. Barnet forsøker å innynde seg ved å krabbe opp på forelderens fang, men blir avvist. Barnet lærer at for at forelderen skal bli “god” igjen, så må barnet behage forelderen.

I voksen alder kan det bli vanskelig å finne sin stemme og sin plass. Barnet søker etter venner og partnere som kan “erstatte” forelderen, og fortelle dem hvordan de skal være.

“Betinget kjærlighet” er for øvrig et misvisende begrep, slik jeg ser det. I det ligger at kjærligheten er der, men at man må gjøre seg fortjent til den. Jeg kan strekke meg til at man må gjøre seg fortjent til respekt. Men kjærlighet fungerer ikke slik. Den enten er der, eller så er den der ikke. Hos p/n så er den der ikke. Man vil aldri få kjærlighet hos en p/n, uansett hvor føyelig man er. Barn av p/n forstår ofte dette først i voksen alder, og noen forstår det aldri.

En pleaser vil trekkes til enhver som gir dem den minste form for varme og aksept. Pleaseren aksepterer smuler. De går derfor lett i armene til utnyttere, både som partnere og venner. Deretter forsøker pleaseren å kontrollere relasjonen for å unngå avvisning eller fordømmelse. Pleaseren gjør ofte det samme som narsissisten og avslutter relasjonen først, for å beholde kontrollen og for å unngå å bli avvist. Ironisk, ikke sant?

Det sier seg selv at slike relasjoner er dømt til å mislykkes. Sunne mennesker vil sjelden ha noe med pleasere å gjøre. Giftige mennesker derimot, vil flokke seg rundt dem.

Forkasting fra en p/n oppleves ekstra brutal for et objekt som frykter å bli avvist, fordi avvisning trigger en “urskam” og en opplevelse av å være feil. Når en p/n forkaster en pleaser så oppleves det som et ekstra sterkt slag, fordi p/n først har idealisert pleaseren. Pleaseren er ekstra svak for idealisering, fordi idealisering oppleves som en anerkjennelse av at pleaseren ikke bare gjør rett, men er rett. Klart – kanskje hadde du, som jeg, satset alt for mye på denne personen. Jeg valgte å bryte opp fra mitt gamle liv og flytte to tusen kilometer for å være sammen med ham. Men å bli bedratt etter et slik forsakelse bør fremkalle forargelse, og ikke følelsen av fullstendig nedbryting og tilintetgjørelse.

Pleaseren er ikke sunn.

Men pleasing er innlært, og kan derfor avlæres.

Hvordan?

Lær deg å ikke frykte fordømmelse eller avvisning. Ikke sats alle dine kort på en enkelt relasjon. Og da mener jeg ingen relasjon. Heller ikke den du tror er ditt livs utvalgte. Hvis du satser alt, så kan du også tape alt. Ha alltid i mente at ting er midlertidig. Hvis du velger å flytte til en ny by med en partner, så spør deg selv om du vil trives på det nye stedet også selv om forholdet tar slutt. Hvis ikke du tror du vil trives, så skal du ikke flytte. Hvis du likevel flytter, så bør du sørge for en “åpen retur”, for eksempel ved å beholde din gamle leilighet, og lage en avtale med arbeidsgiver om at du kan komme tilbake til din gamle jobb innenfor ett år. Kanskje kan du be om ubetalt permisjon.

Jeg så nettopp en youtube video, der foreleseren sa “lev for noe, ikke for noen“. Foreleseren mente med dette at dine mål i livet bør handle om dine egne mål, og ikke andres. Hvis du skal involvere noen i ditt liv, så skal det være fordi de beriker livet du allerede har – og ikke fordi de skal utgjøre ditt liv. Du dør ikke av å bli avvist – eller selv å måtte avvise.

Bli mer kynisk og skeptisk til smiger og idealisering. Får du et personlig kompliment av en person som har kjent deg i fem minutter? Blås av vedkommende. De kjenner deg ikke. De har derfor intet grunnlag til å gi deg et kompliment.

Gå dine egne veier. Ikke helt, men mer enn du er vant til. Fokuser på dine prosjekter. Vil noen være med deg på hva du holder på med? Fint! Men ikke la noen avspore deg.

Ikke gå i spinn hvis noen ikke svarer sporenstreks på dine meldinger eller telefonoppringninger. Du er mest sannsynlig ikke avvist. Og er du avvist, så ligger det utenfor din kontroll. Ingen grunn til panikk. Overvei om det er et enkeltstående tilfelle eller et mønster. Kan det ligge en manipulativ agenda bak? I de fleste tilfeller så gjør det ikke det.

Frykt for avvisning hindrer pleaseren i å holde kontakten med hederlige og gode mennesker. Pleaserens egne forestillinger står i veien. “NN vil sikkert ikke ha noe med meg å gjøre”. “Jeg vil ikke være til bry, NN har så mye på gang”. Hvis man oppfører seg som om man er til bry, så er man til bry – fordi alle må ta på pleaseren med silkehansker, for at han/hun ikke skal føle seg til bry! Oppfør deg heller som en premie! Ikke slik narsissisten gjør det, men som “jeg er heldig som har deg i livet mitt, og du er heldig som har meg i livet ditt”.

Spol tilbake til hvordan pleasingen startet, og skap et nytt utfall. I motsetning til narsissisten så er pleaseren fortsatt sitt ekte, genuine jeg. Pleaseren har ikke skapt en ny persona for å kvitte seg med skam og avvisning – slik narsissisten har gjort. I stedet lever pleaseren med skammen. Men frykten for avvisning er der. En pleaser er derfor fullt i stand til å spole tilbake, selv til tidlig barndom, for å forstå hvordan det hele startet, og hvem som var katalysatoren (ofte den ene eller begge foreldrene). Deretter kan pleaseren jobbe med å holde den ansvarlige ansvarlig (i praksis overføre skammen fra seg selv og over på forelderen, der den egentlig hører hjemme, men forelderen projiserte den over på barnet), og forandre mønster fra usunn til sunnere adferd.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Ihvertfall en liten Norgesturne, primært i Trøndelag og Nordnorge.

Men først må jeg lodde stemningen blant dere lesere!

Hvor mange kan tenke seg å møte meg, og høre et lite foredrag om psykopati og narsissisme, med mulighet til å stille spørsmål og bli kjent med andre “objekter” i ditt område?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tema for foredraget har jeg ennå ikke avklart, her er jeg lydhør for innspill.

Men det er naturlig at foredraget retter seg mot dere som trenger det mest, det vil si lesere som sliter med deres rehabilitering og kanskje også med NK. Altså at tema blir å styrke dere i NK samt hvordan å leve gode liv etter å ha blitt utsatt for narsissistisk misbruk av partner, venn eller forelder.

Foredraget kan også rette seg mot dere som er usikre på om dere har nære relasjoner med p/n. Tema vil da bli hvordan å gjenkjenne psykopatiske og narsissistiske trekk i mennesker rundt dere.

Foredraget vil nok uansett ikke være rettet mot dere som nå har masse kunnskap om psykopati, og som har kommet langt i deres rehabilitering. Men alle er velkomne!

En (foreløpig) “turneplan” blir slik:

7. juni Stjørdal (en kort togtur fra Trondheim).

8. juni Mo i Rana.

9. juni Narvik.

11. juni Alta.

Juli (uavklart dato) Hammerfest.

20. august Tromsø.

21. august Svolvær.

23. august Bodø.

24. august Namsskogan.

25. august Oppdal.

27. august Oslo.

29. august Åmli/sørlandsområdet.

Datoene er foreløpige og ikke spikret. Det jeg trenger fra dere er en pekepinn på hvor mange som kan tenke seg å komme på foredrag, og aller viktigst HVOR. De fleste foredragene blir på kveldstid. Dere som ønsker dette, må gi meg et lite hint på mail [email protected]

Husk også å skrive hva du mest trenger å lære mer om.

Utifra deres tilbakemeldinger så kan jeg se hvilke steder interessen er størst, og hvilke steder jeg kan droppe.

Det er ikke bindende å flagge din interesse, MEN dere som skriver må være rimelig sikre på at dere vil ta turen. For typisk er at tyve personer er entusiastiske men kun tre møter opp. Jeg vil helst unngå det.

Foredrag vil vare i ca tre timer, med mulighet for forlengelse for dere som ønsker ekstra tid med meg og med andre deltakere, men neppe over fire timer.

Avgift vil bli i området 250-400 kroner. Prisen er avhengig av antall deltakere, hvor jeg finner lokaler og om det blir mulighet for bevertning.

Jeg tar imot deres interesse på mail i en måned, frem til ca 15. mai. Deretter tar jeg avgjørelse på ruteplan, og påmelding etter dette blir bindende.

Gleder meg til å høre fra dere 🙂

Dette er en oppfølgingsartikkel til forrige artikkel.

Alle blir krenket av og til, det er en uunngåelig del av livet og samhandling med andre mennesker. Men alle blir ikke krenket like mye. Vår adferd avgjør en del av hvor hyppige og store krenkelser vi blir utsatt for. Men mye ligger utenfor vår kontroll. Man kan derfor ikke garantere seg mot alt av krenkelser. Men man kan bestemme seg for hvordan man reagerer på krenkelsene, og jobbe mot dette.

Noen blir krenket lite, men opplever likevel seg selv som svært krenket. Andre blir krenket ofte, men opplever ikke det som spesielt ubehagelig. Opplevd krenkelse er derfor ikke det samme som at vi faktisk er blitt krenket. Følelser er ikke fakta. Hadde det vært slik, så kunne vi ikke ha normal omgang med andre mennesker, fordi andre mennesker risikerte at vi ble krenket av normal adferd og derfor måtte unngå oss. Derfor finnes det noen uskrevne (og noen skrevne) “kjøreregler” for når det er lov å oppleve seg som krenket.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her på bloggen er nok likevel problemet snarere motsatt – leserne blir over gjennomsnittlig krenket, både i hyppighet og styrke, av fremmede som kjente, samtidig som de ikke føler de har lov til å oppfatte det som krenkelser, fordi skammen sitter så dypt i mange.

Etter forrige artikkel la jeg ut en liten spørreundersøkelse. Cirka 45 respondenter svarte på undersøkelsen. Av dere som svarte så oppga 2/3 at de mener de blir krenket oftere enn andre (1/3 svarte nei på dette spørsmålet). De fleste opplevde seg mer krenket av nære og kjente, enn av fremmede. Og på spørsmål om hvordan dere reagerer på krenkelsene, så svarte mange at de føler seg maktesløse i møte med krenkelsene. Kun et par stykker svarte at de slår kraftig tilbake mot krenkelsene. Men mange svarte at de forsøker å si ifra overfor krenkeren, og dessuten at krenkelsene har avtatt i etterkant som følge av at de sa ifra.

Noen har også oppgitt at de tror de blir mer krenket enn andre fordi de “har sterke meninger som ikke alle liker”.

Jeg vil antakelig legge ut en mer omfattende undersøkelse om dette på et senere tidspunkt, da dette er et emne jeg planlegger å fokusere på i neste bok.

Jeg vil her våge å komme med en påstand. Vi føler oss krenket når vi oppfatter at vi ikke har klart å forsvare oss mot krenkelsen. 

Det betyr at vi føler mer på krenkelsen i etterkant, enn vi gjorde der og da. Vi klarte ikke å sette krenkeren på plass slik vi gjerne ville, fordi vi følte oss små og underlegne i situasjonen. Skammen stod i veien. Skam ødelegger for selvbeskyttelsen. Det er oftest barn av p/n foreldre og de som over tid har blitt nedbrutt av en p/n partner, som opplever skam som grunnfølelse. Mange er ikke engang klar over det. Spesielt barn av p/n foreldre tror at dette er en følelse alle går med. Men det er det ikke. Sunne mennesker går ikke rundt og føler skam. Barn av p/n foreldre ble aldri riktig forsvart av foreldrene. P/n foreldre lar til og med andre korrigere (les: kjefte på) barnet, uten å forsvare eller beskytte det. Barnet lærer derfor at han/hun ikke er verdt å forsvare. De vil da heller ikke forsvare seg selv. Dette følger barnet langt inn i voksenlivet.

Øvelse består derfor i å rette anklagen der den hører hjemme – mot krenkeren. Dette er hva rådene mine skal hjelpe deg med.

Men la meg først gjenta påstanden. Vi føler oss krenket når vi oppfatter at vi ikke har klart å forsvare oss mot krenkelsen.

Gir dette mening?

Tenk på den store og muskuløse dørvakten. Han blir krenket hele tiden, av fulle mennesker som ikke slipper inn i nattklubben. Han må også tåle fysiske angrep, fordi berusede mennesker mister deres hemninger. Går han hjem og føler seg krenket etter en natts arbeid?

Neppe. Han anmelder nok alvorlige angrep. Men han opplever seg ikke krenket. Og grunnen til det våger jeg å påstå er fordi han vet at han – hvis det var nødvendig – klarer å beskytte seg selv, ved å legge enhver motpart i bakken og uskadeliggjøre dem. Han opplever at han er beskyttet av et panser – hans fysiske styrke, men også hans sterke psyke. Så kan man jo diskutere om dette er en illusjon. Ingen er udødelig, og dørvakter har også blitt drept på jobb. Men prinsippet er der likevel; de som føler seg større enn den som krenker, blir ikke krenket. I stedet vifter de vedkommende vekk som en irriterende mygg.

Det er derfor det oppleves vanskeligere å bli krenket av sin sjef, enn av en likestilt kollega. Alt handler om hvorvidt man føler seg større eller mindre enn krenkeren.

Aller vanskeligst blir det hvis man blir krenket av en som egentlig er “mindre” enn en selv, for eksempel en som er betydelig yngre eller en kollega med lavere ansiennitet – og likevel opplever at man ikke klarer å forsvare seg. Da vokser skammen til nesten uhåndterlige nivåer, og det kan bli vanskelig å regulere følelsene.

Så til rådene.

• Først skal du tenke godt etter; kan jeg kontrollere denne krenkelsen, eller ligger den utenfor min kontroll?
• Alt som ligger utenfor din kontroll skal du bare slippe. For eksempel hvis en fremmed person du aldri har møtt og aldri kommer til å møte igjen, helt uprovosert går opp til deg og kaller deg en “fitte” eller “pikk”, eller anklager deg for noe du ikke har gjort, for eksempel en beruset person som sier “du dyttet meg”. Du vet at vedkommende kun er ute etter bråk, og at du er helt tilfeldig utvalgt. Du er bare på feil sted til feil tid. Du kan ikke gjøre noe med det, annet enn å fjerne deg fra situasjonen. Det handler ikke om feighet. Men blir du trengt opp i et hjørne så må du være parat til å bruke fysisk makt for å beskytte deg. Her kan for eksempel selvforsvarskurs styrke din tro på at du er i stand til å beskytte deg selv.
• Men så har du de krenkelsene som ligger helt eller delvis innenfor din kontroll. Og nå blir det straks mye vanskeligere. Et eksempel er kritikk fra sjefen, fordi du har prestert dårlig på jobb. Eller det kan være krenkelser som har utgangspunkt i din adferd – også selv om det er helt uskyldig adferd, eller adferd du ikke kan (eller skal) forandre på. Disse krenkelsene er du nødt til å forholde deg til. Men her må du holde tunga beint i munnen. En p/n vil for eksempel alltid snu krenkelser til at de handler om noe du har gjort eller sagt. Din adferd blir brukt mot deg. Det betyr ikke at du har gjort noe galt. En god regel kan derfor være at du aldri automatisk skal godta all kritikk. Du skal først vurdere om kritikken er berettiget. Problemet for objekter er at de automatisk påtar seg skyld, nærmest som en refleks. Ofte kommer den ubehagelige erkjennelsen først i etterkant; “nei vent nå litt, der var jeg altfor raskt ute. Dette er jo ikke min skyld!”. Men for sent. Det er ofte umulig å gå tilbake på skyld man allerede har tatt på seg. Du kan her øve deg i å si “jeg hører hva du anklager meg for og jeg skal vurdere anklagen”. Da har du ennå ikke påtatt deg skyld, og saken skal opp for din indre domstol. Da er det mye lettere å komme tilbake på et senere tidspunkt og si “nå har jeg tenkt på hva du har anklaget meg for, og kommet frem til at anklagen ikke er legitim fordi….. (fyll inn det som passer)”. Dette kan brukes mot alle, også din sjef! En slik respons vil også bli akseptert av de fleste. Og har du etter refleksjon (og ikke som automatikk) kommet frem til at du har gjort en feil, så sier du selvfølgelig “nå har jeg tenkt over din anklage og kommet frem til at du har rett. Dette er hva jeg foreslår vi gjør…..”. Det viktige i alle saker er at du ikke lar skammen trigge deg, men holder deg rolig og rasjonell, og er en objektiv dommer mot deg selv.
• Så har du gråsone-krenkelsene. De som virker helt tilfeldige – at du bare var på feil sted til feil tid. Men var de helt tilfeldige? Disse krenkelsene er hva jeg selv og andre lesere beskriver som å være “en rød klut” eller å “ha et frimerke på seg”, hvor både fremmede og kjente hele tiden angriper en ut av det blå, som om man provoserer dem bare ved å være tilstede. Disse krenkelsene er svært vanskelige å definere og også vanskelige å bli trodd på, fordi for alle andre så fremstår krenkelsene som helt tilfeldige og nærmest innbilt, når du forsøker å forklare dem. Men de er ikke innbilte. Her mangler det forskning og knagger å henge opplevelsene på. Disse hendelsene er så underlige, ubehagelige og ikke minst uforutsigbare at du kan ikke gjøre annet enn å oppøve deg en “paratbeskyttelse”. Når du går inn i ukjente situasjoner, selv så banale situasjoner som å handle i butikken, så må du være forberedt på mikroaggresjoner. Det kan fungere forebyggende at du blir mer kroppsbevisst. Mange av oss forsøker å gjøre oss små og “gjemme oss” i møte med andre mennesker, nærmest av natur. Gjør det motsatte. Rett deg opp, se folk direkte i øynene, vis at du ikke lar deg pille på nesen. Du kan faktisk også øve deg i å gå inn i situasjoner sint og skeptisk, uten at du blir en sint person, som et skuespill. Jeg vil ikke gå nærmere inn på denne øvelsen her fordi den krever en egen tekst, men kun nevne den.
• Er du blant dem som ofte blir overkjørt av fremmede? Jeg var nylig i en butikk for å returnere to varer, samt kjøpe nye varer. Begge varene jeg ville returnere var selvfølgelig ubrukt. Men den ene var åpnet, den andre var uåpnet. Det som skjedde, var at kvinnen i kassa faktisk kjeftet på meg for den varen som var åpnet. Jeg måtte da forstå at hun ikke kunne ta imot den! Den ville hun jo ikke få solgt igjen! Jeg kranglet aldri på dette, likevel følte jeg meg korrigert som et lite barn. Jeg ble helt paff, og manglet derfor ord. Dette er et vanlig scenarie for oss som aldri har saftige gloser parat som vi kan sende i retur. Vi blir overrumplet, gang på gang. Og det skjedde som det ofte gjør; jeg dro hjem men klarte ikke riste saken av meg og ble tiltakende frustrert utover dagen for at jeg lot meg tiltales på den måten. Problemet var at jeg følte at kvinnen slapp unna med krenkelsen. Det betyr at hun antakelig ble mer selvsikker av hendelsen, mens jeg ble brutt ned. Erkjennelsen trigget meg så mye at raseriet tok overhånd. Det var da jeg sa til meg selv “Daniel, nå setter du deg ned og tenker gjennom hva du faktisk kan gjøre med dette”. Så her er hva jeg gjorde. Man har i dag mange muligheter til å fortelle om dårlige opplevelser i butikker og etater. Blant annet sender butikken ofte ut automatiserte feedback-skjema etter registrerte kjøp (som regel ikke dagligvarebutikker, men de fleste andre butikker gjør dette). Men jeg kom på en metode som nok “stikker” enda mer. De fleste butikker har i dag promoteringssider på facebook. Der har du mulighet til å legge igjen anmeldelser. De er riktignok ikke anonyme, men fordelen er at alle kan lese dem! Såvidt jeg vet så kan administratorer ikke fjerne dem. De ligger der til offentlig skue, og slike anmeldelser er fryktet av forretninger. Så der publiserte jeg en beskrivelse av hendelsen. Nå kan andre potensielle kunder faktisk se at personalet skjeller ut kundene sine. Og det viktigste; etter å ha skrevet anmeldelsen så opplevde jeg at jeg klarte å forsvare meg mot krenkelsen. Jeg fikk “renset” meg for den og kunne slippe den. Faktisk var det bedre enn om jeg hadde tatt et oppgjør meg kundebehandleren der og da. Kassaområdet er ofte videoovervåket, og det kunne lett sett ut som om jeg var den kranglevorne kunden hun behandlet meg som. Men jeg forholdt meg helt rolig. Så rådet er – bruk de tilbakemeldingsmulighetene du har. Du kan skrive en anmeldelse, du kan kontakte ledelsen etc etc. Det finnes alltid en mulighet til å klage på offentlige bedrifter, både private og kommunale eller statlige. Det er synd at du må bruke tid på dette, men når du foretar deg noe så blir du styrket. Du har gjort en innsats for din integritet og selvbeskyttelse. Du har overstyrt skammen som forteller deg at “dette må du finne deg i”. Som en bonus så kan det hende den dårlige kundebehandleren får seg en skrape. Mest sannsynlig så er du ikke den eneste han/hun har krenket. Det er derfor viktig at du gir tilbakemelding.
• Selv om verbale “paratsvar” er noe du med fordel kan øve deg i, så er det i mange situasjoner best å holde seg taus. Det føles dårlig i ettertid å la seg overkjøre av en rappkjeftet tufs, men i mange situasjoner stiller det deg i et bedre lys å ikke si noe (og motparten i et dårligere), for eksempel i offentlige settinger. I private settinger så stiller det seg litt annerledes og du kan ikke igjen og igjen la deg overkjøre av den samme personen. Før eller siden er du nødt til å si ifra. Helst før. Det samme gjelder i semi-private settinger, for eksempel i en skoleklasse eller på jobb. Og hvordan forholder du deg da? Kjør debatt! Bruk kommentarfeltet.

BOKPAKKETILBUD! Du får begge mine bøker “Psykopati og kjærlighet” og “Tankene mine får du aldri” for kun 460 kroner inkl. frakt (butikkpris 609 kroner), hvis du bestiller direkte av meg. Skriv til [email protected] hvis du ønsker å benytte deg av tilbudet. NB! Leveringstid vil variere, siden jeg ikke lenger er bosatt i Norge men sender bøkene neste gang jeg er i Norge for å redusere fraktkostnadene, vanligvis innen to-tre uker. Tilbudet passer derfor for deg som ikke trenger å få bøkene raskt. Tilbudet varer i hele 2023. 

Å ha en relasjon med en p/n er faktisk en krenkelse.

Måten de invaderer ditt liv på og tar seg til rette, er en krenkelse.

Derfor er det så underlig at vi ikke opplever det slik, i hvertfall ikke i begynnelsen. Tvert imot, vi tror dette vidunderlige mennesket er gudesendt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg husker selv at jeg tenkte “endelig er alle årene med venting over”. Det var venting på den riktige mannen jeg refererer til.

Men i ettertid har jeg grublet mye på hva det var som gjorde at denne mannen mente det var trygt å ta seg slik til rette i mitt liv.

For vi vet jo at p/n ikke gjør det med hvem som helst. De selekterer sine ofre. P/n var egentlig ikke annet enn en pent innpakket mobber. En mobber som mente det var innafor å misbruke og mishandle meg.

Jeg har derfor studert hvordan andre mennesker behandler meg, og hvordan jeg selv reagerer på det.

Og resultatet er nedslående. Jeg opplever at jeg blir krenket meget ofte, og oftere enn før.

Og da er jo selvfølgelig spørsmålet, er jeg mer lettkrenket enn andre?

Det kan jo være forskjell på opplevd krenkelse og faktisk krenkelse. Og det kan være vanskelig å vite om den krenkelsen man opplever, er noe som de fleste ville oppfattet som en krenkelse.

Det kan også være at jeg alltid har blitt krenket i like stor grad som nå, men at jeg nå er mer bevisst og reagerer mer på krenkelsene.

Jeg leste en debattråd i Kvinneguiden, om en leser som opplevde seg dårlig behandlet av en medarbeider i den lokale matbutikken. Hun la merke til at den mannlige ansatte som satt i kassa alltid hilste på kunden før og etter henne, men aldri på henne, og han “slang plastposen aggressivt” på varene hennes.

I tråden hadde andre lesere mulighet til å svare henne. De kunne gi råd, bekrefte henne eller støtte henne.

Det slående var at de fleste valgte å angripe henne. Noen gikk meget langt. Hun burde “gå i seg selv”, hun var altfor krenkbar og hun kunne bare holde seg hjemme hvis det var så vanskelig å handle i butikk.

Tråden kan dere se her https://forum.kvinneguiden.no/topic/1513564-d%C3%A5rlig-kundebehandling-i-matbutikk-er-dette-vanlig/page/2/

Det er med andre ord lite sympati å hente for den som opplever seg krenket. Noen mener nok at det de kaller “krenkelsessamfunnet” har gått for langt og derfor slår hardt ned på alle som forteller at de føler seg krenket.

Jeg ønsker heller ikke et “krenkelsessamfunn”.

Men jeg snakker ikke her om selvopptatte “Frognerfruer”, som blir krenket fordi du sier “du” til dem og ikke “De”.

Jeg snakker om mennesker som reelt opplever å hele tiden bli angrepet både av fremmede og kjente, og som daglig opplever “mikroaggresjoner”. Mikroaggresjoner er for øvrig et nyord jeg har valgt å omfavne, fordi det så fint beskriver de små krenkelsene. De som ikke er direkte truende eller farlige, men holdninger, blikk og ord som signalerer forakt og fiendtlighet.

P/n utsatte oss for mikroaggresjoner hele tiden.

Som homofil så har jeg nok også opplevd en del homofobi som ikke blir uttrykt som direkte homofobi, men snarere som mikroaggresjoner.

Men jeg er også meget bevisst om hvilke historier jeg forteller meg selv. Vi har alle et behov for å sette ting i bås. Behovet springer ut fra et annet behov – forklaringer på ting vi ikke har kontroll på.

Således “forklarte” jeg mikroaggresjoner som homofobi hvis jeg opplevde dem på bygda.

Jeg “forklarte” de samme mikroaggresjonene som aversjon mot utlendinger hvis jeg opplevde dem i utlandet.

Jeg “forklarte” dem som arroganse og kjølighet hvis jeg opplevde dem i storbyen. For i storbyen kan jo ikke folk være homofobe, eller?

Og så videre. Forstår du hvor jeg vil hen? Som regel er det ikke en entydig forklaring på hvorfor man blir krenket. Det blir for enkelt å skape slike “paraplyforklaringer” – selv om adferden da blir enklere å forholde seg til, fordi man skaper en forklaring.

En annen historie jeg fortalte meg selv, når jeg ble krenket av fremmede, var “spiller ingen rolle, de kjenner meg ikke, det viktige er at jeg ikke lar meg tråkke på av venner og familie”. Men jeg lot meg også tråkke på av (noen) venner og slektninger. Og fant meg i det. Så hva jeg egentlig gjorde, var å i enhver konflikt finne på unnskyldninger for å slippe konfrontasjoner – og også slippe å beskytte meg selv.

Men noe jeg er hundre prosent sikker på, er at jeg blir krenket oftere enn andre. Å kvitte meg med psykopaten var som å fjerne meg fra den farlige slangen. Men myggen er der fortsatt. Den er ikke like farlig, men den irriterer og stikker. Og det er flere av den.

Det er jo bevist at noen tiltrekker seg mygg oftere enn andre. Det ligger visst i blodet. Folk har forskjellig blod, og myggen foretrekker noen fremfor andre.

Er det da “uvitenskapelig” at noen tiltrekker seg krenkelser, mer enn andre? Jeg mener nei. Jeg mener det er fakta, og noe som er forsket lite på.

Jeg kom over denne artikkelen i inyheter.

Du stoler ikke på stygge mennesker

Artikkelen omfatter forskning som viser at folk reagerer med mistillit mot “stygge” mennesker. Det kan være mennesker med asymmetri i ansiktene, eller kanskje overvektige mennesker, eller skamferte mennesker. Folk assosierer mindre attraktive mennesker med dårlig moral, eller sagt på en annen måte – slette personligheter. Mindre attraktive mennesker må med andre ord i mye større grad bevise at de er ålreite mennesker, der pene mennesker mye raskere blir godt likt.

Artikkelen konkluderer at de som opplever øket mistillit, lett kommer inn i en ond sirkel.

“Så kan man også spekulere i om ikke det å bli sett på som stygg og dermed upålitelig nettopp gjør noe med de som utsettes for det. Slik at det hele blir selvforsterkende eller en selvoppfyllende profeti.

Det er ikke lett å svare med «godhet» hvis du blir med med skepsis og avsky.”

Kanskje ikke så oppløftende lesning for de som føler seg truffet. Men den forklarer kanskje noe av hva enkelte opplever. I flyktige møter med hyppige mikroaggresjoner fra fremmede, så kan det være fordi noen av oss frastøter dem.

Vi har jo lenge visst at mindre attraktive mennesker vil ha større problemer med å finne en partner. Men aldri har jeg lest at de også er utsatt for flere krenkelser. Det er en øyeåpner.

Men nedsatt fysisk attraktivitet er kun en årsak av mange.

Uansett årsak, så betyr det at vi som blir relativt ofte krenket, er litt fanget av noe vi ikke kan kontrollere.

Men vi skal ikke mure oss inne. Nei, vi skal ut i verden og vise oss fram. Vi må derfor rett og slett bygge opp et paratforsvar, klare til å svare enhver som prøver seg, det være seg nære og kjente eller frekke kundebehandlere. Vi skal ikke være losseplasser for andres negative energi.

Så spør jeg dere lesere, mener du at du blir oftere krenket enn hva du opplever at andre blir? Bruk kommentarfeltet!

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Hvordan kan du avsløre en psykopat eller narsissist innen du blir hektet, for eksempel under utvikling av et vennskap eller i en datingprosess?

En leser etterspurte dette.

Det er jo et veldig viktig tema. Det kan være livreddende. Flere lesere forteller at de har sittet i saksa i tyve eller tredve år, fordi de ikke trakk seg ut i tide. Noen er ikke lenger blant oss og mistet livet som følge av en relasjon med en p/n. Enkelte ble myrdet. Av 50-100 mord i Norge per år, så tipper jeg at minst 30% blir utført av en p/n mot et objekt. Og her er verdt å presisere at både kvinner og menn er i fare. Kvinnen fra Kristiansand som i 2018 ble dømt for å ha myrdet to menn – sin egen far og sin kjæreste – er ikke kun et eksempel på farlige kvinnelige psykopater, men også eksempel på at både slektninger såvel som partnere er i fare. Andre objekter tok sine egne liv eller fikk helsen såpass ødelagt som følge av relasjonen, at livet ble forkortet av sykdom. Det er derfor et tema som jeg nok har skrevet om før, men som er gunstig å repetere.

I relasjonen med en p/n så skjer to viktige vendepunkter, som er kritiske for objektet. Det ene er det manipulative skifte. Dette er når psykopaten er sikker på at objektet er hektet og begynner å trekke seg unna, slik at det snur til at objektet begynner å jakte på psykopaten, som er motsatt av hvordan rollene har vært frem til det tidspunktet. Det varierer når det manipulative skifte skjer. Avhengig av hvor standhaftig objektet er, så kan det gå fra noen uker til flere år.

Det er muligens en misoppfattelse at hektet og det manipulative skifte skjer samtidig. Sannheten er at hektet skjer mye tidligere. Det begynner allerede under idealiseringsfasen, når objektet blir love bombed og det “kribler i magen” hver gang den karismatiske psykopaten ringer eller sender en melding. Dette begynner i mange tilfeller allerede dagen etter første date, der objektet har blitt bergtatt av en meget oppmerksom og attraktiv psykopat, og går hjem fra daten med en følelse av å ha blitt ekstremt oppløftet og “sett”. Objektet går til sengs med ønsket om at psykopaten tar kontakt igjen. Og allerede ved sengekanten tikker den første meldingen inn; “jeg vil bare takke for en fantastisk date. Så heldig jeg var som fikk treffe deg! Merket med en gang at du er spesiell. Ønsker deg en god natt, du prins(esse), og håper at vi snart kan fortsette der vi slapp”.

Allerede der blir frøet sådd. Objektet legger seg med et smil om munnen og begynner å drømme om en fremtid med denne personen.

Nærmest uansett hva som skjer etter dette, så vil objektet henge på, i noen tilfeller etter fingerneglene, for å se hvor dette bærer hen og hva som venter rundt neste sving.

Tiden objektet har til å reagere på røde flagg er derfor meget kort. Det er snakk om få dager, og i noen tilfeller kun timer.

Det sier seg selv at et såpass kort bedømmingsgrunnlag er tynt, og man kan ta feil. Men bedre å overreagere når det kommer til en potensiell p/n. Det handler om egenbeskyttelse. Da får man leve med at babyen noen ganger blir kastet ut med badevannet.

Så hva er synlige røde flagg såpass tidlig i relasjonen? De er ikke så mange som senere i relasjonen. Men de er der, og de er tydelige for den som vil se.

• Først vil jeg nevne et ikke-tegn. Jeg leser igjen og igjen på ulike fora at man skal se på hvordan p/n behandler andre, for eksempel offentlige tjenestemenn og servitører. Men dette er en usikker pekepinn som tidlig indikasjon, fordi p/n ofte viser seg fra sin beste side den første tiden, også mot fremmede, for å imponere objektet og overbevise objektet om at han eller hun er jordens salt. Og mange p/n oppfører seg pent mot fremmede gjennom hele relasjonen, og kun objektet blir utsatt for respektløshet.
• Love bombing er et tidlig rødt flagg. Normale og sunne mennesker har intet behov for å idealisere noen. Det betyr ikke at de ikke er interessert i andre. Men det betyr at de har god tid. De er ikke avhengig av å bygge opp en relasjon med deg for enhver pris. De har et liv utenom deg, men er åpne for at du kan berike det gode livet de allerede har. Relasjonen som eventuelt bygges opp mellom dere, er et gjensidig gi-og-ta. Love bombing er bare gi gi gi. Inntil det snur til ta ta ta, som er hensikten. Love bombing og idealisering er alltid en manipulasjon.
• Å gjenkjenne love bombing krever imidlertid en sterk bevissthet og en moderat grad av kynisme. Når vi mangler kjærlighet eller oppmerksomhet, så kan det være svært vanskelig å ikke la seg rive med. Bevissthet handler derfor om å kjenne seg selv; “nå må jeg passe på, for jeg er ekstra ensom, sårbar og kanskje et lett bytte”. Kynisme kan for eksempel vise seg på denne måten; “du idealiserer meg allerede? Sier jeg er perfekt etter to dagers bekjentskap? Ingen kjenner meg etter kun to dager. Enten er du en bløffmaker, eller så er du meget desperat”. Kynismen må med andre ord trumfe den gode følelsen av å bli idealisert. Er du i det hele tatt i stand til å gjenkjenne idealisering når du blir utsatt for den? Love bombing var ukjent for de fleste av oss, første gang vi ble utsatt for det. Men hvor står du i dag? Les om “Pia”, som ikke visste at hun ble kjærlighetsbombet. https://www.kk.no/livet/pia-hadde-ingen-mistanke-om-at-hun-ble-love-bombet–hvordan-kunne-jeg-la-meg-lure-pa-den-maten/71590967
• Taushetskur (silent treatment) kan være et tidlig rødt flagg. La oss si du går på første date med en person på fredag. Utover helgen har dere hyppig kontakt på meldinger om hvor fin daten var. Kanskje har dere også snakket i telefonen et par ganger. På søndag kveld kommer det enda en melding; “jeg er så glad for å ha truffet deg. Gleder meg til å oppleve fortsettelsen sammen med deg”. Du svarer på meldingen og legger deg til å sove, spent og forventningsfull. Men på mandag morgen er det intet svar. Du går på jobb, litt urolig, for gjennom hele helgen har vedkommende svart på meldinger innen ti minutter. Du er allerede “groomed” til å forvente en hurtig respons! Du sender ingen ny melding umiddelbart, selv om du ønsker det. Du vil ikke fremstå som desperat. Mandagen kommer og går. På jobb er du ukonsentrert og yter dårlig. Du går gjennom meldingene du selv har sendt, igjen og igjen, for å se om du kan ha skrevet noe krenkende eller avvisende. På kvelden klarer du ikke å vente lenger; “ville bare vite om alt er ok. Har ikke hørt fra deg i dag. Helt ok hvis du er opptatt! Ville bare høre”. På tirsdag morgen er det igjen stille. Det samme på onsdag. Du begynner å avskrive denne personen. Hektet har ennå ikke satt seg ordentlig, så du klarer å vende tilbake til livet. Men sent på onsdag kveld, etter normal leggetid, kommer et svar; “sorry, du skjønner at bestemor døde natt til mandag, har vært litt styr her”. Du blir lettet og er klar til å tilgi alt; “forstår jeg godt, intet problem, kondolerer!”. Så er dere i gang igjen. Og denne gang blir du hektet. Men det er her kynismen hadde hjulpet deg; “vent litt, bestemor på 95 er død, som bodde på sykehjem som tar seg av alt det praktiske rundt dødsfallet. Sikkert et trist, men helt naturlig dødsfall, og du kan ikke ta deg tid til å svare på min melding på tre døgn?”. Et tydelig og tidlig rødt flagg innen den første uken har gått.
• Vær oppmerksom når ditt nye bekjentskap gir deg følelsen av å selge et produkt, mer enn et ønske om å utvikle noe dypt og varig sammen med deg. For eksempel “jeg tror du og jeg vil være perfekt sammen”. Da forsøker vedkommende å selge seg selv inn i ditt liv. Det er ikke unaturlig i seg selv, men bør ikke skje på første date. Ikke engang den første måneden. Å gjøre seg selv mest mulig kompatibel med deg er dessuten et symptom på speiling, som også er et rødt flagg.
• Husk at intens utspørring ikke nødvendigvis er et ønske om å bli kjent med deg. Jeg har med interesse fulgt med på “Første date” på TVNorge. Ja, jeg innrømmer at det har underholdningsverdi fordi det føles litt kleint. Men det er også et studie i hvordan folk oppfører seg på blind dates. Jeg har bitt meg merke i at daten for mange ødelegges av at motparten ikke stiller nok spørsmål, altså ikke viser nok interesse for en selv. Taushet er unektelig ødeleggende for en date. Men man må også være forsiktig med behov for å få pleiet egoet. Man trenger ikke å snakke om seg selv for å bryte tausheten. Det finnes hundrevis av andre ting å snakke om. Da finner du også ut om din date har lidenskap for noe eksternt, kanskje reising, biler, fugler, økonomi eller psykologi. Lidenskap er et godt tegn. En p/n har sjelden interesser som stikker dypt. Vær derfor glad hvis din date forteller om noe med innlevelse og gnist, også selv om emnet i utgangspunktet ikke interesserer deg. En p/n vil derimot være intens omkring personlige spørsmål om deg, og meget tidlig i relasjonen. De vil vite alt om deg. Ikke fordi de er interessert i deg som person, men for å kartlegge om du er et egnet objekt. Faktisk ville jeg være mer bekymret for en date som er intenst opptatt av meg, enn en som snakker mest om seg selv. Ofte hører jeg “han/hun må være en narsissist, for de snakket kun om seg selv”. Nei, dette er ikke en narsissist. Vedkommende er muligens en egoist, men det er ikke det samme.
• Tidlig varm/kald opptreden. De fleste opplevde denne egenskapen hos sin p/n. Men hos mange så var den ikke synlig før et stykke inn i relasjonen. I slike tilfeller kan den derfor ikke kalles et “tidlig tegn”. I mitt tilfelle var den derimot synlig fra første dag. Problemet var at jeg ble mer forvirret enn skremt. Allerede første dag sammen med min p/n, så kalte han meg en “besserwisser”. Jeg husket det ga avsmak og at jeg tenkte han var passe frekk som ga meg en slik merkelapp etter kun å ha kjent meg i et par timer. Jeg forstod at han manglet ydmykhet. Likevel vurderte jeg ikke flagget som rødt nok til å kassere ham. Så jeg valgte å se ham an. Da han allerede neste dag ønsket å treffe meg igjen, så gjorde jeg den feilen å tenke “ok, så han liker meg til tross for at han mente jeg var en besserwisser”. Jeg var mer opptatt av om han likte meg, enn om jeg likte ham. Men allerede fjerde dagen så hisset han seg opp for første gang. Jeg visste ikke engang hvorfor han var sint. Han bare dukket opp hos meg i sint tilstand, og uten forklaring. Dette var et tydelig rødt flagg som jeg burde reagert på. Ingen normale mennesker viser sinne så tidlig i en relasjon. Det avslører et vanvittig nivå av berettigelse og manglende respekt for motparten.  Likevel lot jeg også dette passere. Poenget er at varm/kald opptreden kan observeres meget tidlig. Ansvaret ligger så hos oss som objekter, om vi reagerer på det eller ikke. Som regel testes nemlig objektet i løpet av de første timene og dagene, for å se hvor toleransegrensen ligger. Hvis objektet tidlig tolererer aggresjon fra p/n sin side, så har objektet langt på vei bestått testen som “egnet objekt”.
• Så kommer vi til det punktet som kanskje er min “kjepphest” og som jeg gjerne promoterer som det tydeligste tidlige tegnet på psykopati og narsissisme, og det er arroganse. Arroganse kan man nemlig ikke skjule med en høflig, respektfull og sjarmerende opptreden, for arroganse sitter i blikket. Og det vil vise seg helt fra begynnelsen, forutsatt at man som objekt våger å se p/n dypt inn i øynene. Arrogansen vil vise seg ved et fordømmende og nedlatende blikk, også selv om p/n smiler og ler. Du ser det kanskje best når han eller hun flytter blikket fra deg og over på noe annet. Det lyder litt merkelig, men en arrogant person vil alltid blunke når de flytter blikket. Og i et glimt ser du forakten i dem. Du får en følelse av at p/n nesten ikke gidder å bruke tid, ord eller energi på deg, og at du er dem underlegen. Arroganse kan også vise seg i ord og handling, men her er jo tolkningsrommet større og man kan lett konkludere at man har feiloppfattet eller overdrevet tolkningen, og derfor se mellom fingrene. Men øynene lyver aldri.

Håper det føles litt tryggere å møte nye mennesker, når du vet at det finnes måter å avsløre psykopater og narsissister meget tidlig, innen du investerer i dem.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

I dag gjorde jeg det.

Via en venns profil (med tillatelse selvsagt) så fikk jeg en grundig kikk på hans facebook, hvor jeg virkelig tok meg god tid til å snoke rundt, lese profiler og se bilder.

Det er gått ni år siden vår relasjon ble avsluttet og blokkert. Jeg har holdt en nesten vanntett NK siden den gang.

Så hva gjorde det med meg, så lang tid senere å virkelig meske meg i hans sosiale liv etter meg?

Først noen ord om min strategi for NK. NK – eller Null Kontakt – er en forutsetning for å rense seg for giften fra en p/n. Derfor messer jeg om den i øst og vest. Korrekt NK er svært vanskelig, både av praktiske og emosjonelle grunner.

Har jeg selv klart å holde den NK som jeg “krever” av dere som leser? Ja, for det meste.

• Jeg har kuttet ut alle felles kjente.
• Han er blokkert på telefon og i sosiale medier (jeg er kun aktiv på facebook. Jeg har ikke instagram, snapchat, twitter, linkedin eller noe annet).
• Jeg har flyttet fra området hvor vår relasjon pågikk. Jeg blir derfor ikke trigget av hendelser relatert til ham i nærområdet hvor jeg har min hverdag. Dette er viktig, fordi en trigging kan føre til savn og nostalgi, og en trang til å gjenåpne kontakten.

Men helt vanntett har min NK ikke vært. Jeg har benyttet muligheten til å se på enkeltbilder av ham tre ganger i løpet av disse årene. Jeg var nysgjerrig på hvordan han så ut på de gjeldende tidspunkter. Jeg ønsket også å teste hvor langt jeg var kommet i min emosjonelle rehabilitering. Jeg hadde også et enkeltstående men omfattende tilbakefall i 2015, ett år etter fullstendig blokkering. Da oppdaget jeg at hans instagram konto var offentlig, og falt for fristelsen til å titte. Den var full av informasjon. Det var altfor tidlig og innsynet hadde en svært negativ effekt på meg. Min rehabilitering ble fullstendig nullstilt og i et par dager gikk jeg rundt som en zombie. Deretter brettet jeg opp ermene og dedikerte meg til NK på nytt. Denne gang med større selvdisiplin.

Informasjon om ham har også kommet meg for øre uten at jeg har oppsøkt den. Dette skjer ikke lenger i dag, men skjedde de første årene da jeg fortsatt slet med å fjerne meg fra alle felles kjente. De var så mange. Men merkelig nok så støtte jeg på dem på steder hvor det skulle være svært dårlige odds for å treffe på dem, for eksempel på ferger langt fra der hvor noen av oss hørte til. En annen pussig ting som skjedde, var at p/n ofte ble en del av samtalen helt ut av det blå, uten at jeg brakte ham på bane.

Mange ting innen NK ligger derfor utenfor vår kontroll. Det handler derfor ikke om “skyld” for å innføre en utilstrekkelig NK, men om å skalke alle luker som best vi kan, slik at info om p/n ikke kan lekke inn uforvarende.

Men nå til hvordan jeg opplevde å se hele hans liv brettet ut, ni år senere. Han er nemlig en flittig bruker av SoMe og legger hyppig ut statuser og bilder.

Oppsummert så vil jeg trekke frem disse inntrykkene.

• Jeg ble definitivt berørt av hva jeg så. Tiden stod plutselig stille og jeg ble ført tilbake til vår tid sammen. På hva som føltes som et blunk, så hadde jeg brukt en time på å studere hans profil.
• Selv om jeg ble berørt av hva jeg så, så var det ikke slik at traumebåndet ble reaktivert, i form av savn. Den dominerende følelsen var vemmelse. Kroppen reagerte sterkt på synet av ham. Dette er ikke så merkelig, da et traume er mer fysisk enn psykisk. Rent kognitivt så undret jeg hvordan jeg en gang kunne være så oppslukt i dette mennesket.
• Hans statuser og bilder bærer preg av å fremstille seg selv i et sympatisk lys. Han legger ut hver eneste donasjon han har gitt, til enkeltpersoner, ukrainske flyktninger og syke barn. Han fremstår takknemlig, omsorgsfull og reflektert (reflektert er han ikke, jeg kan ikke huske en eneste dyp samtale vi hadde. Takknemlig er han, men kun på overflaten. Han er også intelligent). Dette bidro nok til vemmelsen jeg opplevde, da jeg vet at han ikke er en god person.
• På de fleste bilder smiler han, og viser intet mistenkelig. Tvert imot, han fremstår som glad og sjarmerende. Kun på ett – muligens to – bilder, har fotografen klart å fange det tomme blikket som er så karakteristisk for psykopater og narsissister.
• Hadde jeg ikke visst bedre, så kunne jeg lett bli blendet av hvordan han framstilte seg selv. Han virker rett og slett som en engel, både i ord og bilder. Jeg forstår godt at andre lar seg blende. Og det minner meg på hvor forgjeves det er å overbevise noen om hans mørke side. Det bruker jeg derfor ikke mer energi på.
• Flere av mine tidligere venner, som jeg fortalte om min opplevelse med p til, har fortsatt med å like og kommentere hans statuser frem til i dag. Hva jeg forsøkte å formidle til dem har med andre ord ikke påvirket deres relasjon til ham. De synes å fortsatt beundre ham og være lojal mot ham. Jeg kan derfor regne med at noe av hva jeg i fortrolighet har fortalt dem, har kommet ham for øre.
• I min bok “Psykopati og kjærlighet” skriver jeg om fenomenet som jeg kaller allnærvær. Begrepet er ikke mitt. Jeg har oversatt det fra det engelske “everpresence”, beskrevet av H. G. Tudor. Allnærvær betyr at p/n på uforklarlig vis er tilstede “overalt”, og ikke kun inni oss. Over her fortalte jeg hvordan info om ham kom meg for øre på usannsynlige steder, av folk jeg logisk sett ikke skulle støtt på. Ved gjennomgang av hans profil så kunne jeg se at han synes å gå i mine jobbmessige fotspor. Vi er begge sykepleiere. Jeg har dog vært sykepleier i elleve år lenger enn ham. Og på hans profil så jeg at han har jobbet på flere av mine gamle arbeidsplasser, og jobber på en av dem i dag! Dette kan umulig være en bevisst intensjon fra hans side, da jeg aldri fortalte om alle mine tidligere arbeidsplasser (vi snakker om titalls, da jeg i flere år var byråvikar). Og det stopper ikke der. Hør på dette; da han forlot meg, så etablerte han seg 600 kilometer unna der han fant et tilfeldig, nytt objekt – henne han fortsatt er sammen med i dag. Jentas mor viste seg å være kollega av en venn av meg (min venn er fullstendig urelatert til p). Hver gang moren postet et bilde av sin datter og svigersønn, og min venn likte bildet, så kom bildet opp i min facebook!
• Alt i alt så påvirket det meg relativt lite å få en så omfattende oppdatering på hans liv. Det var enkelte “sug i magen” opplevelser. Men jeg må konkludere at NK hjelper. Det er faktisk livreddende.

Dette er jo basert på å titte på hans profil. Direkte kontakt har vi ikke hatt. Hva som ville skjedd hvis han i dag faktisk snakket til meg direkte, vet jeg ikke. Ville det reaktivere traumebåndet? Jeg tror ikke det. Men sikker er jeg ikke. NK bør derfor vare livet ut.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Da det var gått tre år etter min relasjon med p/n, så skrev jeg et langt brev til ham. I brevet skrev jeg hva han hadde gjort, og hvorfor jeg måtte gi slipp på ham. Jeg skrev at han ikke lenger hadde makt over meg. Jeg husker ikke om jeg skrev hvorvidt jeg tilga ham eller ikke. Kanskje forbannet jeg ham i brevet. Jeg skrev det jeg trodde jeg trengte å skrive for å bli fri.

På en eller annen årsdag for en eller annen hendelse hvor vi sammen var involvert, så klatret jeg opp på et fjell og fant en sten hvor vi begge en gang hadde sittet og hvilt oss, side om side, etter en tur på det samme fjellet. Jeg satt meg på stenen, leste brevet høyt og rev det deretter i biter. Bitene kastet jeg inn i vinden. Vinden tok dem med seg og spredte dem ut over et stort område. Tanken var at ved å frigjøre meg fra brevet – fra ordene som stod skrevet i det – så ville jeg også frigjøre meg fra ham.

Brevet. Datoen. Stedet. Alt bar preg av et religiøst ritual.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er ikke en spesielt religiøs person. Jeg lider heller ikke av OCD (tvangstanker, tvangshandlinger). Hvorfor trodde jeg et ritual ville hjelpe? Og hjalp det egentlig?

En relasjon med en psykopat eller narsissist – eller kanskje rettere bruddet med en p/n – er en opplevelse av åndelig art, på en helt annen måte enn et normalt brudd. Et normalt brudd er emosjonelt, men et brudd med en p/n er eksistensielt. Den rammer sjelen på et helt annet nivå, og må derfor også bearbeides annerledes. Det er som om man må “renses” for påvirkningen av en psykopat, som en eksorsisme. Det er giften som skal ut. Løgnene. Bedraget. Sviket. Manipulasjonen.

Objektet forstår raskt at p/n ikke forlater sjelen på normalt vis, slik man kan forvente etter et normalt brudd. Det hjelper ikke å sørge seg ferdig og så gå videre. Psykopaten har limt seg fast i kropp og sjel. Man søker derfor etter alternative metoder for å bli fri. For mange blir det en desperat kamp, hvor man prøver alt mellom himmel og jord for å glemme p/n. De fleste metodene hjelper ikke, eller de er direkte usunne. Som for eksempel promiskuitet, eller å hurtig finne en ny partner (som i mange tilfeller viser seg å være en ny p/n). Mange overspiser eller bruker for mye penger, i et forsøk på å lede oppmerksomheten bort fra p/n.

Når dette ikke fungerer, så tyr man til ritualer. Ritualer har noe sterkt symbolsk over seg, som andre frigjøringsmetoder ikke har. Man skal ikke kimse av det. Symbolikk kan lindre sjelen. Ritualer kan derfor være viktige i øyeblikket.

Men på lang sikt, hjalp det meg å skrive et brev som jeg så kastet ut over fjellet?

Nei. Jeg sitter jo her og skriver om ham fortsatt, mange år etter. Jeg er dog ikke lenger traumebundet. Men det var neppe ritualet med brevet som sørget for å slite båndet.

Jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste som hjelper er de tre t-ene; tid, tanker og trening.

Tiden taler for seg selv. Den må jobbe i fred. Det hjelper lite å skynde på den. Men husk at den jobber for deg, og ditt beste. Tid skaper avstand.

Med “tanker” mener jeg bevisstgjøring og kunnskap. Begge deler må til. Kunnskap er essensielt, ellers gjentar du mønsteret i neste relasjon. Men kunnskapen er ikke nok i seg selv, hvis ikke du forstår å handle på den. Eksempel; du vet hva psykopatisk projeksjon er, men du er ikke i stand til å gjenkjenne den når den blir brukt på deg. Da har du kunnskap, men mangler forståelsen. Derfor trenger du også trening.

Trening er rehabilitering, både fysisk og psykisk, som etter et hjerneslag. Du trenger ikke å gå på treningssenter for å løpe på en tredemølle. Men beveg deg! Kom deg ut i skog og mark. Bruk kroppen. Har du lagt merke til hvor mye lettere løsninger dukker opp når du er i bevegelse? Kropp og sjel henger sammen.

Den mentale og sosiale treningen er viktig for å fri deg fra kognitiv dissonans. Kunnskap kan du lese deg til, mens du sitter stille i sofaen. Men forståelsen må trenes opp. Og den sosiale treningen er viktigst. Du må derfor, etter en periode med isolasjon og indre arbeid, komme deg opp av sofaen og ut blant mennesker igjen. Studer dem, som om du ser mennesker for første gang (for mange oppleves det faktisk slik). Lær deg å skille mellom sunn og usunn adferd, både hos deg selv og andre. Gjenkjenn giftig adferd. Tren deg i å beskytte deg selv. For å trene på dette, så må du eksponere deg for mennesker. Dette kan du ikke gjøre alene.

Du vil vokse mer enn du trodde var mulig. Trodde du at du hadde stagnert i din personlige utvikling? At du var blitt for gammel til å se ting annerledes? Tro om igjen. Du har et potensiale til å utvikle deg som de fleste aldri rekker å utforske. Du vil rett og slett få en sjette sans.

BOKPAKKETILBUD! Du får begge mine bøker “Psykopati og kjærlighet” og “Tankene mine får du aldri” for kun 460 kroner inkl. frakt (butikkpris 609 kroner), hvis du bestiller direkte av meg. Skriv til [email protected] hvis du ønsker å benytte deg av tilbudet. NB! Leveringstid vil variere, siden jeg ikke lenger er bosatt i Norge men sender bøkene neste gang jeg er i Norge for å redusere fraktkostnadene, vanligvis innen to-tre uker. Tilbudet passer derfor for deg som ikke trenger å få bøkene raskt. Tilbudet varer i hele 2023. 

De to AH-er.

De aller fleste har nå hørt om skandalene rundt de to Hollywood-skuespillerne. Begge sakene ble grundig dekket av norske medier. Avsløringene rundt Armie Hammer nådde sitt klimaks i 2021. Rettsaken mellom Amber Heard og hennes tidligere ektemann Johnny Depp var spesielt aktuell i 2022.

Jeg har nylig sett to dokumentarer om begge sakene; “House of Hammer” og “Heard vs. Depp”. Begge er for øyeblikket tilgjengelige på HBO Max. Mye av informasjonen jeg har kommer fra disse dokumentarene. Min konklusjon likeså.

Min interesse for Armie Hammer ble vekket av filmen “Call me by your name” i 2018. Jeg hadde tidligere lest romanen skrevet av Andre Aciman, to ganger. Jeg var derfor spent på om filmen klarte å gjenskape stemningen fra romanen. Jeg var også spent på om Hammer og motspilleren Timothee Chalamet var de riktige valgene for hovedkarakterene i historien. Romanen har bred appell men er naturligvis av spesiell interesse for lesere med homoseksuell legning. Hammer var allerede en kjent stjerne da han ble valgt å spille den oppdiktede Oliver i filmen, men uten at hans karriere hadde vekket noen spesiell interesse fra min side. Jeg visste derfor ingenting om ham.

Men etter filmen begynte jeg naturlig nok å følge hans videre rollevalg. Flere kjendiser har egne navn på sine fans. Mariah Carey kaller for eksempel sine fans for “butterflies”. Armie Hammers fans ble kalt “charmies”. Jeg ble en charmie. Da skandalene begynte å dukke opp i kjølvannet av Metoo i 2020-2021 så var derfor min første innskytelse å ta Hammer i forsvar. Ikke minst fordi Metoos strategi stryker meg mot hårene. Jeg hadde (og har fortsatt) et inntrykk av Metoo som et forsøk på å bypasse de tradisjonelle domstolene, og gi en slags folkerett makt – en dømmende instans hvor man ikke trenger bevis eller å følge normal rettsprosedyre. I Metoo er den krenkedes ord bevis nok.

Dette skaper et ambivalent forhold. Metoo har uten tvil avslørt mange psykopater. Samtidig legger den veien åpen for narsissisters anklager mot uskyldige. Noe sakene om Hammer og Heard på hver sin måte representerer.

Mitt forsvar av Hammer ble dog etterhvert svekket, og etter å ha sett den tre timer lange dokumentaren om Hammer og hans familie, så er det forsvunnet helt. I dag er jeg ikke i tvil. Hammer er, etter mitt syn, en fullblods psykopat. Det samme er flere av hans slektninger.

“That`s very sad to think about, when you look back you realize it was just abuse and manipulation. It wasn`t somebody that cared for you, and you fell into their trap so gracefully. I was used, abused and abandoned, just discarded after having my life turned inside out.”         

– Courtney Vucekovich, Hammer sin eks og første varsler.

Kvinnene som varslet og avslørte Hammer forteller en historie vi kjenner godt til her på bloggen. Her er noen hovedpunkter.

• En intens og tidlig idealiseringsfase/love bombing, med titalls henvendelser i døgnet, til alle døgnets tider. Begynnelsen av forholdene var ofte rent nettbasert, altså uten personlig kontakt. Hammer erklærte tidlig kjærlighet innen han hadde møtt kvinnene personlig.
• Når kvinnene så møtte Hammer personlig så opplevde de den intense oppmerksomheten han ga dem som magisk og som en rus. De ble alle raskt hektet.
• Etter en stund, som regel andre gang de møtte Hammer, så opplevde de en annen og mørkere side av ham, hvor han ønsket å ydmyke dem og påføre dem smerte ved å binde dem med rep, tatovere sine initialer inn i huden deres, dominere dem (uttrykt ønske om å gjøre dem til hans slaver) etc.
• Så snart han var ferdig med ett offer, så fant han en ny kvinne. Noen av kvinnene ble forkastet, andre forlot ham. Flere forteller at de fortsatt opplever en dragning mot Hammer, til tross for alt han utsatte dem for.
• Alle kvinnene fortalte om det samme mønsteret, uten å kjenne til hverandres historier. Hammer tok kvinnene med til de samme feriestedene og hotellene, alle opplevde å bli introdusert for hans mor etter noen få ukers relasjon. Alle opplevde også at han etter hvert ønsket å slavebinde dem. Han spilte til og med de samme sangene i bakgrunnen mens han bandt dem med rep.
• Både kvinnene og også mannlige venner av Hammer beskriver en skjødesløs og farlig adferd, for eksempel å kjøre meget fort i bil i ruspåvirket tilstand, også når han hadde passasjerer i bilen. Mange opplevde frykt, ikke som følge av trusler, men som følge av at han med sin adferd utsatte seg selv og andre for fare. Det virket ikke som om han brydde seg, og opplevde seg selv som uovervinnelig.

Hammer ble etter avsløringene ganske raskt kansellert som skuespiller. Hvis man går inn på IMDB så har han ingen pågående oppdrag. Hans siste rolle var i “Mord på Nilen”, som floppet. Mange mener at det skyldes Hammers deltakelse i filmen. Ingen seriøse filmselskap ønsker å inkludere ham i nye prosjekter. Det må også nevnes at han ikke er blitt rettslig dømt for noen av anklagene som er rettet mot ham.

Når det gjelder Amber Heard så ser vi et litt annet bilde, men også dette gjenkjennelig. Mange fulgte ivrig med på skilsmissen og den påfølgende rettsaken mellom henne og eksmannen Johnny Depp.

Rettsaken ble utløst av gjensidige anklager om misbruk og mishandling.

I begynnelsen så var det Heard som fikk mest støtte, ikke minst av feministiske organisasjoner som ønsket å promotere saken for å sette søkelys på menns vold mot kvinner. De så en utmerket rollemodell og frontkjemper i Heard. I Depp så de den perfekte syndebukk. Depp ble tidlig stemplet som konemishandler, før bevisene lå på bordet.

Men så skjedde det at bevisene aldri kom på bordet. Dette til tross for at Heard ofte hadde laget film- og/eller lydopptak av hennes voldsomme konflikter med Depp. I opptakene kan man se ham sparke i kjøkkeninnredningen og også rasere hjemmet deres, men aldri at han fysisk skader henne – slik hun påstod. Blåmerkene hun tok bilder av og fortalte at Depp hadde forårsaket, fantes det derfor intet bevis på.

I ett av opptakene kunne man også se Heard med et skadefro uttrykk i ansiktet, etter en konflikt hun hadde filmet og etter at Depp hadde forlatt rommet.

Det ble spekulert i hva man ikke fikk se, nemlig opptakten til konfliktene. Hadde Heard bevisst fremprovosert et raseri hos Depp, for så å filme det og få seg selv til å fremstå som offer for hans voldelige tilbøyeligheter?

I dokumentaren på viaplay så ble en lang rekke av Depps tidligere kjærester intervjuet (også flere av dem kjente skuespillere), og ikke en eneste av dem hadde noe vondt å si om ham. I tilfeller med reelt seriemisbruk så pleier det å være slik at når en våger å stå fram, så følger tidligere kjærester på. Men dette skjedde ikke med Depp. Han ble støttet av sine ekskjærester.

I dokumentaren kunne man også se klipp fra politiets “bodycams” – kameraer de bærer på kroppen og som filmer alt av patruljering og utrykninger. Der kunne man se at etter utkall til Heards og Depps hjem, hvor Heard hadde ringt nødnummeret og utløst en utrykning, så ble intet suspekt funnet.

Vitneavhørene av Heard fremstod som en oppvisning i krokodilletårer og stadig mer desperat sympatifisking.

Folkeopinionen snudde etterhvert som rettsaken utviklet seg, fra støtte for Heard, til støtte for Depp. Til slutt var det kun radikale feminister og hardcore fans som støttet Heard. Alle andre skjønte at hennes historie ikke holdt vann. I pressekonferanser hvor Heard takket fansen for støtten, kan man høre tilhørere uttrykke sin misnøye mot henne – “you´re a liar!”. Mye av støtten hun mistet, kom fra folk som mener hun har ødelagt for kvinner som faktisk blir mishandlet av sine menn.

Den rettskraftige dommen gjenspeiler også hvem som “vant” troverdigheten. Depp ble tilkjent 10 millioner dollar i erstatning for skadet omdømme. Heard ble tilkjent 2 millioner dollar for æreskrenkelse. Det endte med andre ord ikke i enstemmig fordømmelse av Heard, men klart i Depps favør.

Depp er tilgitt av publikum. Hans skuespillerkarriere er reddet, og han har flere pågående produksjoner. Dog ikke like mange som før. Dette skyldes imidlertid ikke kansellering, men at han begynner å bli en eldre herre. I tillegg har rettsaken tatt mye av hans tid og energi.

Heller ikke Heard er kansellert. Men der sitter nok tilgivelsen hos publikum mye lenger inne, og seriøse filmselskaper vil nøle med å inkludere henne i fremtidige, kostbare prosjekter. Min spådom? Hun vil etterhvert degraderes til B-filmer og forsvinne fra det store lerretet. Hun er avslørt som en løgner og manipulator, og etter min mening – en narsissist etter boken.

Det er verdt å merke seg at akkurat som Hammer, så hadde også Heard en fanskare som blindt støttet henne og villig hetset Depp. Også Hammers “charmies” hetset kvinnene som forsøkte å avsløre ham. Et par av kvinnene opplevde dødstrusler og trengte politibeskyttelse. Både Hammers og Heards støttespillere bærer klare karakteristika av å være flygende aper.

Husk å like og dele innlegg. 

Hvem har ikke blitt frustrert av at uansett hva man sier, alternativt skriker, til en p/n i kampens hete, så imponerer det dem aldri. De har alltid et paratsvar. Det virker som de vet hva du har tenkt å si på forhånd, for de parerer din gjennomtenkte tale på strak arm. Det virker som om ingenting du sier gjør inntrykk på dem. Og det har du helt rett i.

Det er noe som heter at å krangle med en p/n er som å bryte med en gris; du oppnår ingenting, du blir bare skitten, og grisen elsker det.

Ta et eksempel. Du har lenge forberedt deg på et oppgjør med p/n. Du har gått gjennom forskjellige scenarier i ditt hode, igjen og igjen. Du har mye på hjertet, og planlagt nøye hva du vil ha sagt. Du har hatt flere alternative dialoger for ditt indre, og planlagt for alle mulige utfall.

Mange mister motet, eller sjansen byr seg aldri. Oppgjøret blir ofte ikke noe av.

I de tilfeller hvor det blir et oppgjør, så blir objektet ofte skuffet. Utfallet ble sjelden slik de hadde tenkt. Mens du står og skjelver og stotrer frem det du hadde tenkt å si, så responderer p/n kald som is. Deres respons er sylskarp og virker ved første øyekast mye mer gjennomtenkt enn din. Som regel går p/n rakrygget og hoverende derfra, mens du står liten tilbake med en følelse av “hva skjedde nå? Hvorfor ble det ikke slik jeg hadde tenkt?”.

Ja, hvorfor ble det ikke slik du hadde tenkt? Primært av to årsaker.

• Psykopaten vet ikke hva du har tenkt å si på forhånd. Det bare virker slik, for de er alltid i kampposisjon, alltid parat til å forsvare seg. De er forberedt på angrep ved enhver anledning. Men ikke fordi de går på eggeskall rundt deg, slik du gjør rundt dem. Nei. Det er fordi de elsker konflikt, og gjerne oppmuntrer til krangel. Fred og ro kjeder dem. Din etterlengtede sinnsro og tilfredshet inspirerer dem til å plage deg.
• De blir ikke emosjonelt berørt av konflikten, på samme måte som du gjør. Derfor klarer de å holde seg så kalde og – i motsetning til deg – klartenkte. Konflikt er som rus for dem og skjerper sansene deres. Derfor virker deres verbale respons å treffe mye nærmere blink enn din.

Derfor blir et oppgjør med p/n sjelden den triumferende opplevelsen du hadde forestilt deg. Tvert imot, oftest ender dialogen på nedverdigende vis – for deg. P/n får bekreftet sin overlegenhet og vil ikke respektere deg mer etterpå, snarere mindre.

Men nå skal jeg fortelle deg hva du får ut av en slik konfrontasjon, selv om du etterpå føler deg liten og ydmyket.

Det kan sies med ett ord.

Bekreftelse.

På normale mennesker så vil dine ord gjøre inntrykk. De vil ta dem til etterretning. De vil ikke ha paratsvar som de sender i retur som projektiler i din retning, for de går ikke rundt i kampmodus. En sunn og normal person vil være taus hvis du anklager dem, og la deg snakke (eller skrike) ut. De vil kanskje forsvare seg og benekte, men det vil skje på en helt annen måte enn med en p/n. De vil ikke forsvare seg ved å ydmyke deg, slik p/n gjør.

Og for å være ærlig. Med normale mennesker så trenger du som regel ikke noe “oppgjør”. Du trenger ikke å samle mot i dagevis for å markere dine grenser. Det vil sjelden være nødvendig.

Hvis personen du ønsker å konfrontere ikke tar notis av noe du sier, men i stedet snur alt til å være din skyld? Du er den gale? De har aldri gjort noe galt? Tenk “aha – du er avslørt. Igjen!”.

Det beste er å ikke ha noe oppgjør i det hele tatt. Bare forlat situasjonen/personen, det som på engelsk kalles walk away. “Walk away” var i utgangspunktet en politisk bevegelse, for å markere avstand til venstreekstrem politikk, faktisk oppfunnet av en amerikansk mann som følte seg maktesløs i møte med statsfeminismen, etter et skilsmisseoppgjør som ruinerte ham.

Men fra å være en politisk bevegelse, så er walk away adoptert av det sosialpsykolgiske feltet. Det vidunderlige med “walk away” er at den kan brukes i alle situasjoner du ikke ønsker å stå i. Intet oppgjør. Ingen konfrontasjon. Du bare går, og legger den ubehagelige situasjonen eller de ubehagelige personene bak deg. Og du kan gjør det helt alene. Du trenger intet støtteapparat. Nederst ser du en liten video om emnet.

Men hvis du brenner for å si noen siste ord til p/n innen du forlater dem, så si dem! Du skal ikke regne med at dine ord gjør inntrykk. Men kanskje er det viktig for deg å få dem sagt. At de forlater din munn, slik at du kan leve videre med deg selv på best mulig måte. Og når du gjør det, så ikke legg bånd på deg selv. Med en p/n så trenger du ikke å være ditt normale, veloppdragne deg. Med en p/n så har du lov til å si ord du normalt aldri ville tatt i din munn. Kanskje drømmer du om å be ham henne om å “fuck off”? Eller kanskje du etter årevis med klander og anklager fra deres side brenner for sjansen til å si “hold kjeft”, noe du aldri våget mens dere var sammen? Eller du vil avslutte relasjonen med å be dem “dra til helvete”?

For all del, slå deg løs! Det finnes bare èn regel; du skal fullstendig ignorere hva de svarer tilbake, for det som kommer ut av en psykopats munn er ren fantasi. Det kan faktisk være gøy.

Min p er i dag sammen med min erstatter på niende året. De har giftet seg og fått to barn.

Jeg gjør meg fortsatt noen tanker om dem, men uten den forvirringen og frustrasjonen jeg opplevde de første årene.

I årene omkring 2014-2017 så gikk jeg og ventet på at hun skulle se det samme som jeg hadde sett – et monster. Det skjedde aldri. I stedet giftet de seg og fikk barn i 2019. I 2022 så kom barn nummer to. I den grad jeg vet noe om dem, så har de det tilsynelatende som plommen i egget.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvorfor så hun aldri det samme som jeg så, og forlot ham?

Fordi hun er langtidsobjektet.

Jeg var et overgangsobjekt.

Jeg vil i den forbindelse minne leserne (og meg selv) på et utdrag fra boken “Psychopath free” av Jackson Mackenzie. “Psychopath free” kan for øvrig betraktes som bibelen for det nyklekkete objektet. I boken fant jeg de fleste svar da forvirringen var på sitt høyeste i 2014. Boken er dog ikke oversatt til norsk.

Psychopaths are always on the prowl, you know this. But after a longer, more “substantial” relationship, they are usually seeking to take out their hatred and contempt on one poison container – a temporary target to dispose of as soon as they find something else.

And then comes the most heartbreaking moment: they discard you and go running off with another person who they suddenly seem ready to settle down with. They move in together, post pictures, pay for things, and live the life you always dreamed of.

Psychopaths settle for targets who don’t truly see their nasty behavior. If you’re reading this now, that means the psychopath could never settle for you, because over the course of months, years, or decades, you saw through the facade. They need someone who won’t catch on. Ever.

Det første jeg måtte erkjenne den gang i 2014, var at psykopater faktisk etablerer familie og er tilsynelatende lojale mot samme objekt i 10, 20 og 30 år. Jeg måtte derfor slutte å vente på at den nye partneren skulle “våkne opp” på samme måte som jeg gjorde.

Det neste jeg måtte erkjenne var at han åpenbart behandlet henne bedre enn han behandlet meg. Dette var en sår erkjennelse, fordi det avlet så mange nye spørsmål. Hvorfor syntes han det var greit å behandle meg spesielt dårlig? Hvorfor fortjente jeg det? Og på et senere tidspunkt spurte jeg meg selv – hvilke signaler sendte jeg som gjorde at han våget å behandle meg så dårlig? I dag er det siste spørsmålet mest interessant for meg; hva kjennetegner enkelte menneskers personlighet som gjør dem ekstra utsatt for krenkelser?

Mange svar finnes i ovenstående sitat. P/n trenger et midlertidig objekt for å kvitte seg med deres hat og gift, innen de igjen må ta masken på for å slå seg ned med et langtidsobjekt. Jeg var det midlertidige objektet, som ble utsatt for en konsentrert dose gift. Kort tid etter fant han henne. Han opererte faktisk helt etter boka.

Deretter måtte jeg erkjenne at kun fordi han behandler henne bedre, så betyr ikke det at han er frisk og at jeg oppfattet ham feil. Jeg oppfattet ham helt riktig. Og han er ikke en bedre person med henne, kun fordi han bedre skjuler sin forstyrrelse. Forskjellen er at nå sitter masken fastere på, ikke kun overfor henne, men overfor hele storfamilien.

Men det betyr ikke at han ikke er gjennomskuet.

I løpet av årene med denne bloggen så har jeg fått utallige henvendelser fra objekter som har stiftet familie med p/n og vært sammen med dem i mange år.

Hva forteller lesere som har vært i samme situasjon som min erstatter er i dag? Her er noen hovedpunkter.

• Røde flagg var der helt fra starten, men ble ignorert.
• I den utvidede slekten eller i vennegjengen så var det alltid en eller to personer som aldri likte p/n. De gjennomskuet vedkommende fra starten. Resten av nettverket – inkludert objektet selv – ble blendet.
• Det kunne være lange, gode perioder innimellom. Dette fikk objektet til å bli værende, selv om tvilen naget.
• De røde flaggene tiltok etterhvert som årene gikk, inntil det ble ulevelig. Men da var skaden allerede gjort, ikke bare på objektet men også på barna.

Hva jeg har lært av disse langtidsobjektene er at giften kom mer i små drypp, sammenlignet med min egen opplevelse. Psykopaten passet på å ikke overdrive, ihvertfall de første årene.

Jeg lærte også at fasaden er meget viktig for en p/n. Det betyr at den lykken som fremstilles på SoMe (sosiale medier) neppe samsvarer med hverdagen.

Jeg har også spurt meg selv om min personlighet skiller seg vesentlig fra personligheten til langtidsobjektene som kontakter meg. Mackenzie skriver jo at p/n velger langtidsobjekter som ikke oppdager psykopatens motbydelige adferd. Betyr det at langtidsobjektene er mer naivt anlagt enn jeg (og andre overgangsobjekter) er?

Svaret er umulig å konkludere. På tidspunktene hvor disse uheldige menneskene kontaktet meg, så observerte de akkurat de samme tingene som jeg hadde sett. Hvis de var naive før, så var de ihvertfall ikke det lenger. Det er også naturlig at det tar lenger tid å “våkne opp” når psykopaten porsjonerer giften i mindre doser.

Summa summarum så er jeg heldigere enn den nye partneren. Han stjal riktignok noen år av livet mitt (ikke bare selve relasjonen, men også rehabiliteringsarbeidet). Men jeg er fri fra ham. Hun er fortsatt bundet.

Til sist en påminnelse om viktigheten av NK. I dag tillater jeg meg å titte der hvor jeg kan lære noe av hans adferd. Men jeg opprettholdt streng NK i årene 2014 til 2019 – de årene hvor jeg trengte det mest. En gang – i 2015 – så falt jeg for fristelsen og brøt NK, men var overhodet ikke klar til å takle hva jeg så, og fikk det meget dårlig. Hendelsen satt meg flere måneder tilbake i helingsprosessen. Jeg skyndet meg deretter å “forsegle” forbindelsen igjen, vettskremt av hva jeg hadde sett. Forseglingen beholdt jeg i fire nye år, inntil jeg var sterk nok til å takle et nytt innsyn.

I dag påvirker det meg svært lite å vite hva han gjør, rent emosjonelt. Men jeg presiserer at vi har selvfølgelig ingen direkte kontakt. Vi har heller ikke lenger felles venner.

Det er best slik.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.