Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne at du var avhengig?

I mine etterhvert mange samtaler med andre eks primærobjekter, så er det enkelte ting som går igjen.

En av dem er at det for mange er svært tungt å svelge at de oppførte seg som avhengige narkomane i relasjonen. Noen vil helst ikke snakke om det og går hurtig videre til neste emne. Andre insisterer på at “jamen det var jo kjærlighet også”, og ønsker at jeg skal bekrefte at det var mest kjærlighet og kun en liten del avhengighet. Ja, det er ubehagelig å tenke på at vi var narkomane. Her er noen av grunnene.

  • Vårt bilde av avhengige mennesker er ikke særlig flatterende. Det første vi tenker på er heroinbrukere som har mistet hjem og jobb, fordi det eneste de tenker på er neste rus. De bryr seg ikke lenger om utseendet. De er syke og har skjemmende hudlidelser fordi de mishandler huden med sprøytestikk. De sitter på gulvet i en døs, nærmest ukontaktbare, med sprøyta fortsatt sittende i armen. Eller vi ser for oss eks alkoholikeren som skamfullt forteller om sitt tidligere alkoholmisbruk på “Skavlan”, men har funnet veien tilbake fra det dypeste mørke, ved hjelp av “støtte fra mennesker som elsker meg, og AA”. Eller den spillavhengige som skuslet bort barnas arv på poker, og nå ber om tilgivelse. Avhengige er mennesker som har mistet kontrollen, og som vi ikke ønsker å sammenlignes med. Spesielt etter bruddet med psykopaten så trenger selvbildet vårt en boost, og ikke enda mer å skamme oss over.
  • Å innrømme at relasjonen var en avhengighet, krever at vi fjerner siste rest av illusjonen om at vi er elskende mennesker, og at tiden med psykopaten tross alt var verdt det. Det er ille nok å erkjenne at kjærligheten ikke var gjensidig – at psykopaten ikke elsket oss. Å også skulle innrømme at vi heller ikke elsket psykopaten er for mye å bære for mange. At i hvert fall vi elsket har vært en trøst i en tung tid. Tanken har pakket oss inn i bomull og beskyttet oss. Skal vi nå måtte gi avkall på det også?
  • Man kan da ikke få en rus av mennesker! Jo, det kan man faktisk. Det er nøyaktig de samme mentale og fysiologiske prosessene som stimuleres, som når man vinner i pengespill eller inntar et narkotisk stoff.
  • “Jeg trodde at all innsatsen jeg la ned var for å bygge en framtid med et annet menneske. Noe verdifullt. Jeg nekter å tro at det var rent jag etter simpel rus.”
  • “De avhengige er svake og patetiske. De har ikke kontroll på seg selv. De er styrt av impulser og tenker kun på nytelse. Slik er ikke jeg!”

Men var det ikke litt kjærlighet også? Vel, for mitt eget vedkommende var det gryende kjærlighet en liten stund, inntil det ble et hekt. Det kunne blitt ekte, dyp og trygg kjærlighet, men så snart det ble et hekt så var kjærligheten over. Jeg trodde dog at det fortsatt var kjærlighet. At den hadde vokst seg sterk, som en besettelse. Men kjærlighet og avhengighet kan ikke sameksistere. Og da snakker jeg ikke om den avhengigheten barn har til deres foreldre, eller den avhengigheten to sunne partnere har til hverandre for å få hverdagen til å gå ihop. Jeg hadde jo ingen hverdag med min psykopat. Vi delte ikke økonomi eller hjem, hvor begge måtte jobbe for å få endene til å møtes. Det var ikke den slags avhengighet. I stedet følte jeg at jeg trengte ham for å puste. Hvis det gikk en dag uten kontakt så ble jeg tom og apatisk, eller motsatt – jeg fikk panikk. I panikkmodus fant jeg på de mest tullete unnskyldninger for å kontakte ham. Så, når vi endelig hadde kontakt, så ble jeg fylt med euforisk energi, kunne gjøre unna husvasken på en time og følte meg på topp. Inntil jeg igjen ble tom fordi det hadde gått en stund uten kontakt. Dette er hektens natur.

Det er klart han gjennomskuet det, og moret seg bak min rygg. Min adferd var uverdig, og ganske lik hva heroinbrukeren gjør for å skaffe midler til neste skudd. Tankene mine klarte ikke å fokusere på annet enn vår neste kontakt. Alt annet ble irrelevant. Venner og jobb gikk for lut og kaldt vann. Det er ikke kjærlighet. Man får ikke panikk av kjærlighet. Tvert i mot, man faller til ro.

I etterkant er det dessuten lett å se hvor mye jeg foraktet ham, også mens relasjonen pågikk. Jeg hadde flere ganger lyst til å kaste ham på dør, og ved et par anledninger gjorde jeg det faktisk. Jeg hadde lyst til å skrike til ham. Slå ham. Men forvirringen var komplett. Jeg klarte ikke å skille klinten fra hveten. Jeg forvekslet forakt med toleranse, toleranse med sympati, sympati med kjærlighet, manipulasjon med omsorg, kulde med varme. Men en ting var jeg sikker på; jeg elsket den mannen!

Hvordan kunne jeg være så sikker på det, når jeg ikke gjenkjente en eneste annen egenskap? Selvfølgelig tok jeg feil. Jeg elsket ham ikke lenger. Forakt er ikke kjærlighet.

Likevel tok det meg mange år å innrømme dette overfor meg selv.

Hvordan kunne jeg tro at det var kjærlighet? Spørsmålet førte meg til enda en sviende erkjennelse; jeg visste faktisk ikke hvordan romantisk kjærlighet ser ut. Jeg hadde ikke noe sammenligningsgrunnlag. Jeg hadde vært i flere forhold tidligere, men ingen sunne.

Så mange vonde kameler man må svelge. Men husk at hver munnfull med kamel betyr vekst, selvinnsikt og livsvisdom, og en raskere vei mot helbredelse.

Betrakt det som positivt at du faktisk ikke elsket psykopaten. Hvordan kunne du elsket et slikt menneske? Det ville innebære en alvorlig brist i din moral. Du ble manipulert til å tro at du elsket. Psykopaten stimulerer til sterke følelser, som du trodde var kjærlighet. Men din evne til kjærlighet ble besudlet. I dag føler jeg meg faktisk litt skitten av nærkontakten med den mannen, som om jeg trenger en indre renselse. En heroinbruker fyller blodet og sitt indre med skitt og giftstoffer. Slik følte jeg det også, jeg trengte en årelating – å bytte ut mitt indre med nye og rene kroppsvæsker.

Jeg er igang med den åndelige rengjøringen. I dag er jeg glad for at jeg egentlig aldri elsket ham. At jeg hadde en tilbøyelighet til å bli en narkoman? Vel, det er noe jeg kan jobbe med. Det er faktisk enklere enn å insistere på at jeg ga min sjel til en ond og skitten mann.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
9 kommentarer
    1. Jeg har fulgt med på bloggen en stund og stort sett har jeg vært enig i alt du skriver. Dine betraktninger har jeg synes har vært svært innsiktsfulle og veldig bra formulert. Men dette innlegget stusser jeg over. P/N er gjerne fulle av motsetninger. Ikke alle er stort sett bare jævlige og fyller på med bare vanskeligheter og problemer, noen av oss har opplevd dem som berg og dalbaner hvor det har gått fra å være veldig bra og strålende til å være helt forferdelig. Dette har vi gjerne fått skylden for selv, og vi har vært veldig forvirret fordi vi ikke har visst noe om denne personlighetsforstyrrelsen. Vi har hatt et elsk/hat forhold til P/N. Vi har opplevd de store høyder og dype daler. Ubegripelig for oss som ikke visste noe om personlighetstypen.
      Elsk/hat – et slitsomt og sjelsopprivende liv, ofte i en evig sirkel for oss som har vært i et slikt forhold en stund. En partner som plutselig sier alle de “riktige” tingene, som “forstår” alt, og vi trodde at nå har han/hun endelig sett lyset, og så “poff” så skjer det igjen! Ingen forståelse, ingen rimelighet eller normal dialog.
      Men hvordan kan du avskrive det hele som kun avhengighet?
      Hva med alle andre “normale” forhold? Hvor mye kjærlighet er det der til sammenlikning? Hun som sier at dette forholdet er ikke det helt store, men han er stø og stabil og sikkert fin og grei å få barn med. Og når ungene er litt store så får vi jo se. Eller han som tenker at ja,ja – ikke min drømmedame, men hun ordner alt så fint for meg og tar seg av det meste så jeg tror jeg blir her. Og kanskje morer meg litt på si.
      Selvfølgelig finner du mer genuint kjærlige forhold enn de ovennevnte – men gudene vet at det finnes litt av hvert. Så hvorfor betvile VÅR kjærlighet sånn generelt og kalle det kun avhengighet?
      Det må også sies at vi ser det sårede barnet i dem, og våre hjerter ynker seg. Melidenhet ligger også nær kjærlighet, og ikke lett å skille det ene fra det andre.

      1. Ja, det er en selvkritisk tekst som kanskje ikke passer for alle.
        Da må hver og en være så ærlig med seg selv som mulig.
        Men kanskje det er her jeg må sitere min “kollega” i youtube kanalen Assc Direct, Quinn Holliday; “Shall we keep it real or do I say want you want to hear?”.

    2. Takk for en veldig viktig tekst! Jeg tror det finnes en god grunn til ikke å innse egen avhengighet. Fordi en slik erkjennelse fører til fullstendig brudd med psykopaten. Det er å legge alle håp og forventninger døde. Selvsagt var det aldri kjærlighet, men drømmen om å få oppleve berg og dalbanen- bare en siste gang. Kjenne seg levende og sett – bare en siste gang. Dette og se egen avhengigheten av å bli invadert og lekt med… Tenk om aldri noen igjen skal erobre mitt innerste og feie over mine grenser..?.I stedet for berg og dalbanen med psykopaten må jeg plukke opp restene av mitt eget liv. Hvor kjedelig er det ikke å “bli sin egen omsorgsperson”…?. Straks jeg innser min egen rolle og avhengighet må jeg gi opp håpet. Det bli ingen siste tur opp i de rosa skyene, eller ned i helvete med psykopaten. Det er game over…

      1. Tora – For en god beskrivelse av avhengigheten. Det er akkurat slik jeg har det. Jeg vil bare opplev dette en siste gang, og dette skjer gang etter gang. Få oppleve den euforiske følelsen. Og så ser jeg så tydelig etterpå hva han er og hvordan han manipulerer meg

    3. Jeg kom over bloggen din, og har lest den fra ende til annen. Den er utrolig innsiktsfull og jeg lærte masse. Men jeg lurer på noe av det samme som lea.

      For mange år siden hadde jeg et forhold til en psykopat. Forskjellen mellom meg og mange andre var at jeg visste hva han var. Jeg gikk således inn i forholdet med åpne øyne, jeg var ung og spenningssøkende. Jeg trodde jeg var trygg fordi jeg hadde den nødvendige kunnskapen for å beskytte meg selv. Hvis han ghostet meg, svarte jeg med likegyldighet. Hvis han var utro, trakk jeg på skuldrene. En gang fortalte han meg rett ut at han skulle ha sex med en tidligere flamme, og jeg svarte “kos deg”. Du kan si at jeg manipulerte han minst like mye som han manipulerte meg. Forholdet var aldri ment å være alvorlig fra min side. Men jeg fant til slutt ut at man ikke manipulerer en psykopat uskadet. Det endte med en gisselsituasjon, voldtekt og drapsforsøk.

      Siden dette var så alvorlig, tok politiet ut tiltale. Ikke jeg. Jeg husker jeg satt i avhør og skammet meg, for jeg ville ikke være “den jenta”. Hun som var så dum at hun ikke gjennomskuet psykopaten, og forlot forholdet. Psykopaten satt i varetekt en kort stund, deretter fikk han besøksforbud. Jeg skammet meg enda.

      Så kommer det rare. Etter en stund tar han kontakt, full av anger, og jeg biter på. Jeg ble så smigret at jeg faktisk trodde han elsket meg. Jeg ble helt hektet, det endte med at jeg endret forklaring i retten.Han fikk en tulledom, takket være meg, noe som i lang tid gjorde det mulig for han å skade andre. Han presset grensene mine stadig raskere, og jeg visste hva han drev med, men jeg var som ruset. Hvordan i all verden kunne det skje? Som sagt, jeg gikk inn i dette med åpne øyne.

      Jeg kom meg til slutt ut, og jeg har heldigvis aldri opplevd den paranoiaen andre psykopatofre beskriver. Jeg lukter en psykopat på lang avstand. Jeg har kun hatt sunne relasjoner etter det, Det som skaper usikkerhet for meg, er meg selv. Mye av det som beskrives i bloggen, kan like gjerne gjelde meg, som han. Jeg holder fremdeles styr på hvor han er og hva han gjør (det gjelder alle mine ekser). Jeg lærte så mange triks av han, som jeg bruker aktivt. Blant annet har jeg en spesiell evne til å få folk til og føle seg vel, og folk hevder at jeg er veldig snill. Jeg er ikke det, jeg kjenner alle de svake punktene til menneskene jeg kjenner. Hvis jeg føler meg forurettet, kan jeg skade dem med sånn presisjon at de ikke skjønte hva som traff dem. Jeg er åpenbart manipulativ, men jeg holder det skjult og jeg har som sagt sunne og langvarige relasjoner. Jeg elsker virkelig familien min, men jeg knytter meg sjeldent til venner. Alle kan byttes ut uten at jeg sørger nevneverdig over det. Kan jeg være “litt” psykopat?

      Jeg vokste opp med en psykopat, men jeg kan ikke huske at jeg var slik før jeg møtte min psykopat. Kan han ha utløst et arvelig gen?

        1. Takk, det gir jo mening.

          Jeg skjønner at jeg sannsynligvis har svært gode antenner etter en oppvekst med en psykopat, samt et forhold til en. En stund var jeg redd for at jeg var skadet på en måte som tiltrakk kun psykopater. Heldigvis fant jeg en snill partner like etterpå, som jeg har vært med siden. Men kanskje jeg beskytter meg selv når jeg ikke så lett knyttes til mennesker? Og at det er en slags forsikring at jeg vet hvordan jeg skal bli kvitt dem? Synes bare det er så rart at jeg fremdeles er slik, etter mange år.

    4. Interessant tekst. Ja enig i at det er en avhengighet. Men kjærlighet er avhengighet slik jeg ser det, man blir avhengig av den,de man elsker. Vil ikke være de foruten, savner og trenger de. Men her snakker vi om avhengig av noe,noen som ikke er bare bra for oss. Men når vet man det, når forstår man det, når smerten ved å være uten er uutholdelig og tiden som er god,sann, nær er noe man ikke vil være foruten. For oss er det jo ekte,dyp kjærlighet. Hva skal man se, de gangene de er gode eller de gangene de er dårlige. Er ikke livet slik, godt og vondt?også kjærlighet. Kan det virkelig bare være et bedrag alt sammen? Og en destruktiv avhengighet? Klarer ikke se,tro det. Det gir ikke mening. Ingen tjener på det.
      Savner sårt en støtte gruppe på linje med Anonyme alkoholikere der vi kan møte likesinnede og få støtte og forståelse. Noen som vet om det fins?
      Takk for all opplysning og nyttige tekster i bloggen.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg