Det er de små tingene som kjennetegner en psykopat. De tingene kun de nærmeste legger merke til, fordi de kan se dem i en større kontekst sammen med mange andre små ting. Selvfølgelig kjennetegnes psykopaten også av de store tingene, de som lager overskrifter, som økonomisk svindel, vold, emosjonelt bedrag og drap.

Isolert sett så vil de små tingene neppe vekke særlig oppsikt. Ihvertfall ikke hvis man ikke kjenner psykopaten godt. Bekjente kan kanskje rynke litt på nesen av uttalelser psykopaten kommer med, fakter eller små handlinger. Men bekjente som ser psykopaten sjelden vil ikke kunne se de små tingene i en større sammenheng. Det er heller ikke å forvente. Man skal ikke sette alvorlige merkelapper på noen basert på kun små glimt av deres personligheter. Små glimt kan være tilfeldige eller bli mistolket. Å avsløre en psykopat krever intimkjennskap.

Når man kjenner psykopaten godt så stiller derimot de små tingene seg i et helt annet lys. La meg fortelle historien om psykopaten og godteposen. Noen av dere har hørt bruddstykker av historien tidligere. Her kommer hele historien.

I kjent psykopatisk stil så la psykopaten opp til en romantisk kveld, kun med meg og ham. Han hadde tidligere gjort det samme, for så å invitere andre til kvelden, men denne gang lovet han at det kun skulle bli oss to. Planleggingen startet en hel uke i forveien, men meny og valg av underholdning. Min psykopat var en kontrollfreak. Lite fikk lov til å skje spontant. Han var også meget presis. Nå vet jeg at sistnevnte kan være en del av programmeringen; de er punktlige i starten for at du skal føle deg respektert, men når devalueringen starter så kan de komme både en og to timer for sent, eller ikke i det hele tatt.

Noe annet jeg har lært, er at de liker å bygge opp forventningene dine. En begivenhet blir blåst voldsomt opp i forkant, det kan være en bursdag, middag, reise eller gave. Når det så skjer så blir det et stort antiklimaks. De gjør dette fordi de liker å merke skuffelsen i objektet. Psykopater er ikke mennesker som liker å glede andre, heller ikke i idealiseringsfasen. Å glede andre gir dem ingenting. Hvis en psykopat lover deg noe stort, så kan du derfor være sikker på at det ender med et brak.

Uansett. Til kvelden hadde psykopaten bestemt at vi først skulle gå på årets lokale handelsstevne. Det foregikk i en stor gymsal, hvor de hadde stilt ut alt fra biler til lokale varer som håndarbeid, pølser og lefser. Deretter skulle vi gå hjem til ham for å kokkelere en tre-retters middag. Deretter skulle vi se film. Bom bom bom. Spikret og med lite rom for forandringer.

Dagen før var vi innom europris. For kvelden etter “vår” kveld, så skulle psykopaten holde fest for sine kolleger. Han trengte noen høyttalere. I samme slengen ble vi enige om å kjøpe en pose med smågodt til når vi skulle se film på kosekvelden vår. Jeg fikk ansvaret for å blande. Jeg spurte ham hva han likte. Han foretrakk sjokoladebiter. Jeg forsøkte derfor å blande så godt jeg kunne, med ting vi begge likte. Posen ble hurtig meget stor og skulle vise seg nesten ett kilo! Han lot meg betale for hele posen, slik han ofte gjorde. Det var ikke noe jeg lot ergre meg der og da. Jeg var ikke den som talte ører når noe skulle spleises. Men jeg må tilføye at i dag, så er jeg det. Med mindre jeg kjenner vedkommende godt og vet at de selv er sjenerøse, så spanderer jeg ikke lenger uhemmet på andre. Opplevelser med psykopaten og andre utnyttere har forandret meg.

Uansett. Kvelden kom og forløp som planlagt, inntil godteposen skulle på bordet. Dit kom den nemlig aldri. Vi hadde spist middag og skulle se film. Han lot meg motvillig velge. Han ønsket å se en film om Supermann, som den gang var nokså ny. Jeg syntes imidlertid den startet altfor voldsomt. Jeg var ikke i humør til den type action og spurte om vi kunne bytte film. Han aksepterte det. Det endte med en tegnefilm om en hund som ble lappet sammen som monsteret i Frankenstein; “Frankenweenie” eller noe slikt. Jeg fulgte filmen, men han demonstrerte sin misnøye med å være opptatt med med telefonen, nærmest filmen igjennom.

Godteposen kom fortsatt ikke på bordet, og jeg spurte ikke etter den. Jeg minnes at jeg tenkte disse tingene;

– Han har glemt at vi har posen.

– Jeg er uansett så mett at jeg ikke orker noe.

Rasjonaliseringer, fornektelser og unnskyldninger for små røde flagg var blitt mitt varemerke. Hadde jeg ikke stoppet i tide, så ville det stå på min gravstøtte “han så det ikke komme, ignorerte sitt eget mord”.

Kvelden opprant og jeg takket for meg etter å ha konstatert at det ble ikke mer enn dette. Ingen klining eller annen kos tok han initiativ til. Jeg tenkte litt sarkastisk at det måtte nok vært klarert på forhånd, hvis det skulle skje. Jeg trengte ikke å gå langt hjem til meg selv, jeg bodde tre meter unna.

Neste kveld holdt han festen for sine kolleger. Jeg var invitert men hadde egentlig ikke energien. Jeg kom hjem fra jobb først klokka 23. Jeg stakk likevel innom en kort tur. Jeg la fort merke til at stemningen var lite løssluppen. Folk satt rolig i setene deres og snakket lite, ikke en slik stemning man forventer på en fest som har pågått i et par timer.

Og hva stod i en skål på bordet? Jo, godteposen. Mitt godteri. Som jeg hadde kjøpt til han og meg. Dette serverte han nå gjestene. Så vidt jeg kunne se så fikk de ingenting annet.

Han presterte til og med å kommentere, foran alle; “ja Daniel klarte å unngå og kjøpe en eneste bit som jeg liker”.

Den gang trakk jeg bare på skuldrene.

I dag forstår jeg at han hele tiden hadde planlagt at godteposen skulle brukes på festen. Han lot meg likevel tro at den var ment til oss, slik at han kunne få meg til å betale for den. Ingenting var tilfeldig med den mannen. Han glemte aldri noe. Så hvorfor trodde jeg at han “glemte” å stille den på bordet den kvelden da vi bare var oss to?

Hvis han kunne slippe unna med å få noe billigere, selv om det innebar å bedra mannen han påstod han hadde en “bromance” med, så var det innafor i hans øyne. Han regnet kanskje også med dobbel gevinst; å få en slags reaksjon fra meg som han kunne fryde seg over, men det fikk han aldri. Eller kanskje han regnet med at jeg var for undertrykket til å kommentere det.

Hvem vet med dem.

Men jeg kommenterer det nå.

ETTERLYSNING. Jeg etterlyser små historier om “gråsteinmetoden” til bruk i min bok som jeg for tiden jobber med. Jeg ønsker å krydre teksten med historier fra leserne. Det kan hende jeg bruker hele din historie, eller kun enkelte sitater (som jeg velger ut). Det jeg ønsker er refleksjoner rundt følgende;

– Hva er gråsteinmetoden for deg?

– Har du bevisst brukt gråsteinmetoden, hvordan skjedde det, fungerte det?

– Har du ubevisst brukt metoden, for så senere forstå at det var gråsteinmetoden?

– Hvilket inntrykk har du av metoden. Er den god? Skummel? Vanskelig?

Dette er ikke en henvendelse til dere som aldri har hørt om gråsteinmetoden. Det er en forespørsel til dere som har en vag anelse eller et klart inntrykk av metoden, og kanskje til og med bevisst jobber med den. Jeg ønsker historier fra både kvinner og menn.

Maks 500 ord per historie. Det er altså ikke plass til lange forklaringer. Bruddstykker er nok. Det kan f eks skrives slik:

“Jeg brukte gråsteinmetoden på min eldre bror. Han var alltid en bølle mot meg. Jeg ble instinktivt meget privat når han var til stede. Jeg ønsket ikke å fortelle ham noe. Jeg forstod at alle opplysninger jeg ga ham ville han bruke mot meg, selv om jeg kun var åtte år. Allerede den gang brukte jeg metoden, selv om jeg ikke visste at den har et navn.”

Ved å sende inn så samtykker du til at hele eller deler av historien publiseres i boken. Alle historier publiseres anonymt eller kun med fornavn. Send historier til [email protected]

På forhånd takk.

 

Nei, det er ingen blødersykdom (hemofili). Det er ingen sykdom overhodet, men kanskje er det en seksuell legning.

Emofili defineres som en evne til å bli raskt og dypt forelsket. Det handler således ikke om seksuell tenning, men om å knytte sterke følelsesmessige bånd tidlig i relasjonen.

Vi har forstått at tilknytningsevnen varierer, fra den ikke-eksisterende hos psykopaten, til en høy evne til å knytte seg hos empater, høysensitive og medavhengige.

Ikke bare det, men emofili knyttes opp til en hang til å forelske seg i psykopater, narsissister og mennesker med en machiavellisk holdning. For dere som heller ikke har hørt om machiavellisme så er det en personlighetstype som kjennetegnes av sluhet, falskhet og en kynisk likegyldighet for moral. Machiavellisme utgjør sammen med narsissisme og psykopati “den mørke triaden” (“dark triad”) innenfor personlighetstrekk.

Den høye risikoen for å knytte seg til psykopater forklares med at emofile mennesker har et rosenrødt og urealistisk syn på kjærlighet. Da er det enklere å overse røde flagg som dukker opp tidlig i relasjonen. Dette må vi vel bare innrømme *kremt* at vi kjenner igjen.

Så nå har altså en tilbøyelighet til knytte seg lett til mennesker også et navn.

Les mer her.

Har du disse personlighetstrekkene? Da har du lettere for å forelske deg i psykopater

www.psychologytoday.com/us/blog/new-science-narcissism/202009/do-you-fall-in-love-easily-you-might-fall-narcissist

Så langt har jeg gjennom fem artikler om medavhengighet gitt deg verktøy for å kunne vurdere om tilstanden gjelder deg. Men husk at fem artikler er kun å skrape overflaten. Hvis du mistenker at du er hardt rammet av medavhengighet så anbefaler jeg at du selv oppsøker litteratur og dykker ned i den. Mye er skrevet, primært på engelsk. Det kan også være nødvendig med terapi. Terapi kan være en psykolog eller psykoterapeut som kjenner til emnet, eller en coach/veileder. Coacher har sjelden den samme innsikten i mentale tilstander som psykologer, men de er spesialister i å motivere til forandring og “heie deg fram”. Medavhengighet er nettopp en avhengighet og derfor kan man også bruke 12-trinns programmer, som fungerer på alle avhengigheter. Dette kan være et alternativ for deg som ikke ønsker privat terapi men som ønsker å følge en gruppe som møtes til 12-trinns kurs.

Forutsatt at du er interessert og dedikert, så er det mye du kan gjøre selv. Som jeg har skrevet før; medavhengighet er verken en sykdom eller en dødsdom. For mange er medavhengighet en trygg og behagelig sovepute. Det vanskeligste med medavhengighet er derfor ikke konsekvensene av medavhengigheten, men å erkjenne at man er medavhengig og trenger forandring.

Også selv om man erkjenner at man trenger forandring, så kan det være vanskelig å gå i gang. Det er altfor enkelt å utsette, minimere eller nedprioritere heling og rehabilitering. Hele prosessen kan føles overveldende. Du kan tenke at “nei dette orker jeg ikke, jeg er for gammel. Jeg er som jeg er”. På gode dager kan du dessuten bli lullet inn i en livsløgn; “nei vet du Daniel, jeg har overdrevet problemet, jeg har det egentlig ganske fint”. Alene det å ta ansvar for eget liv, er ubehagelig.

Men her er fordelen med å jobbe deg ut av medavhengighet; øvelsene foregår mens du lever som før.  Bortsett fra å eventuelt oppsøke 12-trinns møter så trenger du ikke å sette av tid hver dag for å trene opp ditt nye jeg. Du trenger ikke å sette av tid for å gå på trening, eller betale for et gymabonnement. Du trener mens du utfører dine daglige rutiner. Hva du dog kommer til å gjøre mer av, er å reflektere over din daglige omgang med deg selv og andre. Det skjer fordi med oppvåkning og kunnskap kommer hverdagslige hendelser og samtaler plutselig i et nytt lys.

Hva en medavhengig først og fremst trenger å trene opp, er kongruens (ekthet). Derfor bør du etter hver eneste interaksjon med et annet menneske, spørre deg selv; var jeg meg selv nå? Klarte jeg å uttrykke mine egentlige behov, ønsker og standpunkt? Hvis jeg klarte det, hvordan gjorde jeg det? Hvis jeg ikke klarte det, hva hindret meg?

Nummer to på lista er å opparbeide intimitet. Den medavhengige har frarøvet seg selv muligheten til ekte intimitet med venner, kjærester og familie. Fraværet av initimitet skyldes nettopp mangelen på kongruens. Hvordan avslører du eget fravær av intimitet? Ved at du har en følelse av fremmedgjøring, at du er litt løsrevet og frakoblet fra dine omgivelser. Kjenner du den følelsen?

Initimitet oppnår man først når man er seg selv. Her tenker mange medavhengige “men jeg er jo meg selv”. Men hvis du er medavhengig, så har du neppe vært deg selv på svært lenge. Du har vært lukket så lenge at du tror det er normalt. Mange som har omgitt seg med giftige mennesker hele livet, har blitt til permanente Gråstein (jmf Gråsteinmetoden). Jeg lærer folk Gråsteinmetoden for å unnslippe psykopater og narsissister, men hvis du er sterkt medavhengig så trenger du faktisk å lære hvordan du ikke er Gråstein.

Jeg vil fraråde deg å involvere venner og familie i din rehabilitering. Disse menneskene kan faktisk være årsaken til at du er medavhengig, og vil neppe gi deg den støtten du trenger. De kan ha egeninteresse av å holde deg i en medavhengig posisjon, og frykter at du blir så selvstendig at du utfordrer dem. Hvis du er helt sikker på at din partner eller dine venner er lojale og sunne, så kan du vurdere å fortelle dem hva du holder på med, men ikke ta imot råd fra mennesker som ikke selv har gjort seg godt kjent med temaet.

Tidlig i rehabiliteringen så er det viktig at du spoler tilbake i tid. Når ble kimen til medavhengighet lagt? Du trenger ikke å finne nøyaktig tidspunkt. Det er tvilsomt at det handler om en enkelthendelse. Det ligger muligens også så langt tilbake i tid at du neppe kan jobbe med det. Men du må identifisere gamle dysfunksjonelle mønstre hos deg selv og dine foreldre. Deretter starter jobben med å skape et annet utfall, som Supermann som skrur tiden tilbake for å redde Lois Lane. Du kan naturligvis ikke skru tiden tilbake, men du kan erkjenne at “oj, det var faktisk ikke meningen jeg skulle bli slik. Jeg skulle egentlig bli til en annen”. Det er ikke for sent.

Det kan være at du må ta et oppgjør med egne foreldre, eller kanskje en mobber. En konfrontasjon er kanskje ikke mulig, for mobberen er ute av bildet, eller dine foreldre er døde, eller så vil de neppe erkjenne noen skyld. Oppgjøret må mest sannsynlig skje inne i deg. Det kan være du må minimere kontakten med dine foreldre betraktelig, eller kutte den helt. Ditt nye kongruente jeg er ikke kompatibelt med deres dysfunksjon. Du kan ikke lenger brenne inne med alt du har på hjertet. Rehabilitering består i å sette ord på ting som ulmer, ting ditt gamle jeg ikke kunne uttrykke. Hvis du skal øve deg i å bli mer ærlig og direkte, så vil samvær med dine foreldre mest sannsynlig bli meget ubehagelig og gledesløst, eller du blir tvunget inn i den samme gamle rollen som du nå ønsker å forandre. Derfor kan samvær med dine foreldre, og også eventuelle søsken som deltar i å holde deg fast i usunne mønstre, være kontraproduktivt.

Hvis du velger å ta en konfrontasjon, så vær forberedt på å bli angrepet. Ikke tro at du kan forandre dem. Det eneste positive en slik konfrontasjon kan medføre, er at du forteller dem “nå ser jeg dere og hva dere gjør, dere er avslørt”. Det er forsåvidt et meget viktig steg. Men det handler om deg, ikke dem.

Nummer tre på listen er å jobbe med skammen. Problemet er at skammen er så ubevisst og innarbeidet i kroppen. Jeg har selv nokså høy grad av medavhengighet. La meg fortelle en liten historie som skjedde for ikke så veldig lenge siden.

Jeg var i matbutikken sammen med en kollega. Min kollega og jeg tøyset mye. Jeg er vet at jeg har en høy latter. Jeg kan også lyde meget feminin (her erkjenner jeg egenskaper som jeg muligens har skammet meg mye over, det er første steg). Min kollega fikk meg til å le og jeg lo høyt. Ei lita jente, kanskje 10-11 år gammel, kikket olmt på meg. I ren refleks så stoppet jeg å le. Blikket, selv til ei lita jente, utløste “urskammen” i meg og fikk en voksen mann til å legge lokk på seg selv. Urskammen er så ubevisst og innarbeidet i kroppen at jeg nesten ikke har kontroll på den. Urskammen stammer fra noen som i meget tidlig alder forsøkte å begrense meg i å være mitt sanne jeg. Jeg skulle skamme meg for å være meg. Jeg var feil. 

I dag er jeg mye mer bevisst urskammen. Jeg jobber med den daglig. Men som dere ser, det er årelangt arbeid. Forskjellen er at jeg i dag er klar over at den ble plassert i meg av noen utenfra. Jeg er altså ikke lenger sint på meg selv, jeg er sint på andre. Bare det å plassere skylden der den hører hjemme, er en viktig del av “skamarbeidet”.

Nå har du fått tre områder å jobbe med.

Noen viktige punkter til slutt:

• Mange medavhengige føler seg triste når de egentlig er sinte.
• Ubearbeidet sinne og harme kan omdannes til skyldfølelse og skam, og påvirker dine nåværende relasjoner.

Vi skal arbeide videre med rehabiliteringen også i de neste delene.

Tankene i dagens tekst er hentet fra bloggforfatter, samt kapittel 6 og 8 i “Codependency for dummies” av Darlene Lancer. 

 

På torsdag 29/10 holder jeg forelesning om Gråsteinmetoden på “facebook live”. Se vedlagt link for mer informasjon. Merk, dette er et betalingsarrangement.

http://www.facebook.com/events/738837340310303

Del 4 i denne serien ble publisert i august 2019.

I de aller fleste tilfeller er det snakk om at vår “family of origin”, altså den familien vi ble født inn i og ikke den vi stiftet selv, var dysfunksjonell. Mange har vokst opp i dysfunksjonelle familier nærmest uten å vite det selv, for utad var alt som det skulle. Barna ble ikke utsatt for fysisk vold, de sultet ikke eller manglet leker eller klær. Fortsatt går mange objekter rundt og lurer på hvorfor nettopp de ble utsatt for en psykopatisk relasjon, for de husker oppveksten som sunn og lykkelig.

Men her er den harde sannhet; 72% av amerikanske slekter har ett eller flere medlemmer med en avhengighet, som alkoholisme eller gambling. Ytterligere 20% har sinnslidelse i deres slekt. Til sammen utgjør det over 90% av slekter som har elementer av dysfunksjon i seg. I hvilken grad barnet som vokser opp blir i en slik familie blir påvirket og skadet, avhenger av hvor nær det eller de dysfunksjonelle slektsmedlemmene står barnet. Typisk vil dysfunksjonelle foreldre påvirke barnet mest, men også besteforeldre, tanter, onkler eller søsken kan gjøre stor skade. På den annen side så kan en sunn og normal forelder langt på vei veie opp for skaden som den dysfunksjonelle forelderen forvolder.

Med andre ord er dysfunksjon meget vanlig. Det er snarere sunne familier som er unntaket. Du står derfor ikke alene hvis du forstår at det var mange usunne elementer i din oppvekst.

Dysfunksjonelle familier kjennetegnes av mange ting. Ofte er det en “oss versus alle andre” holdning i familien. Den blir ofte implementert av dysfunksjonelle foreldre som ønsker at alt som skjer innenfor husets fire vegger forblir hemmelig. Barna får ikke lov til å fortelle hva som skjer i hjemmet til venner, lærere eller besteforeldre. Det er også mye fornektelse i dysfunksjonelle familier, blant annet om avhengigheter. Det skal ikke tales åpent om mors alkoholisme eller fars spillegalskap. Det skapes en atmosfære hvor ting ikke eksisterer hvis det ikke nevnes med ord. Barn som vokser opp slik, vokser opp med en meget skjør virkelighetsoppfattelse, fordi de ikke fikk bekreftet hva de så og hørte. Skjer det egentlig, det jeg ser? Denne opplevelsen av å befinne seg i “the twilight zone” følger dem inn i voksenlivet.

Et annet kjennetegn er usikre grenser, der hvor grensene har vært for sterke, for eksempel at hengivenhet eller kjærtegn har vært fyfy, eller kanskje det ikke har vært akseptert å bli sint eller å klage. Kanskje far var en narsissist som levde i en drømmeverden der alle skulle være positive og bekrefte hans uovertreffelighet. Slike barn kan som voksne bli usikre på når det er akseptabelt å vise følelser. De kan også få problemer med faktisk å gjenkjenne følelser. Når man ikke gjenkjenner følelser så kan man heller ikke uttrykke dem. Det er ikke vanskelig å forestille seg at dette vil skape kjempeproblemer i alle intime relasjoner.

Eller kanskje har grenser ikke eksistert overhodet; for eksempel en mor som behandler sine barn som fortrolige venninner og kompiser i stedet for sønner og døtre. En slik mor har ikke en tydelig rolle som mor, og barna blir usikre på hvordan de skal forholde seg til henne. Er hun mor i dag? Eller venninne? Eller pasient? Ikke bare mors rolle er utflytende, men barna må hele tiden vurdere hennes sinnsstemning for å vite om de har lov til å være barn i dag, eller om de må være støttende venner eller kanskje til og med pleiere. Det kan senere bli vanskelig for barnet å finne sin rolle partnerskap og vennskap.

Kanskje mor lånte bort dine mest verdsatte leker til andre barn, uten å spørre deg. Eller kanskje far konfiskerte pengene du hadde fått for å klippe gresset hos bestemor, fordi han mente du var for ung til å håndtere økonomi. Også dette er en form for grenseløshet fra foreldres side.

Det største av alle dysfunksjonelle kjennetegn er antakelig skam. I familier hvor skam har blitt brukt som oppdragelsesmetode så får barna den verste skaden, fordi de i stedet for å lære “jeg gjorde feil”, lærer “jeg er feil”. Skam programmeres inn i barna med uttalelser, blikk og handling, for eksempel tilbakeholdelse av kjærlighet (“jeg skal bli glad i deg igjen når du oppfører deg/gjør som jeg vil”).

Det er ikke slik at alle barn fra dysfunksjonelle familier blir medavhengige (eng. codependent). Men jeg våger å påstå at den store majoriteten av primærobjekter for psykopaten er medavhengige. For de fleste så vil dette ha røtter i nettopp “family of origin” eller opphavsfamilien, som vi kan kalle det. For enkelte så oppstod medavhengigheten først som voksen og ble da skapt av psykopaten som herjet med oss. Men denne formen for medavhengighet vil mest sannsynlig være midlertidig. Det betyr at så snart traumebåndet er slitt så forsvinner også medavhengigheten. For de som imidlertid har medavhengighet med seg fra opphavsfamilien, så vil den fortsatt være der selv om psykopaten er borte. For mange er derfor jobben ikke er ferdig med NK. Man kan velge å ignorere egen medavhengighet, men da vil den dukke opp igjen og igjen, resten av livet. Men det finnes håp, og i neste tekst skal vi se nærmere på selvhjelp.

Er du fortsatt i tvil om nettopp du er medavhengig?

Gå gjennom følgende liste med påstander. Listen er basert på medavhengige tankemønstre. Den er delt inn i fem mentale områder som er alle er sterkt påvirket når man er medavhengig. Jo flere påstander du kjenner deg igjen i, jo høyere vil din grad av medavhengighet være. Ikke vær redd for å nikke gjenkjennende til mange påstander, ingen ser hva du tenker. Det er viktig at du er ærlig. Å være medavhengig er ingen sykdom, skam eller dødsdom, men en mulighet til å bli bedre kjent med deg selv.

Listen er lang og tung, spesielt hvis man vil gjøre jobben riktig og nøye overveie hver eneste påstand. Slike lister er vanskelige fordi man blir konfrontert med seg selv. Men betrakt det som en øvelse, sett deg godt til rette med en kopp te eller kaffe og ta hyppige pauser.

Benektelsesmønstre;

• Jeg har problemer med å sette ord på hva jeg føler.
• Jeg minimerer, forandrer eller benekter mine følelser.
• Jeg oppfatter meg selv som fullstendig altruistisk og dedikert til andres velbefinnende.
• Jeg mangler empati for hva andre føler eller trenger.
• Jeg projiserer mine egne negative egenskaper over på andre.
• Jeg kan ta vare på meg selv uten hjelp fra andre.
• Jeg maskerer min smerte på forskjellige måter, som raseri, humor eller isolasjon.
• Jeg uttrykker negativitet eller aggresjon på indirekte og passive måter.
• Jeg klarer ikke å ta innover meg at de jeg er tiltrukket av, er utilgjengelige

Lav selvfølelse;

• Jeg har problemer med å ta avgjørelser.
• Jeg dømmer hva jeg sier, tenker og gjør hardt. Jeg er aldri god nok.
• Jeg synes det er kleint å motta anerkjennelse, oppmerksomhet og komplimenter.
• Jeg setter høyere pris på andres godkjenning av meg, enn jeg gjør av min egen.
• Jeg synes egentlig ikke jeg er en elskelig eller verdifull person.
• Jeg søker konstant anerkjennelse som jeg tror jeg fortjener.
• Jeg har problemer med å innrømme at jeg gjorde en feil.
• Jeg trenger å ha rett i andre påsyn, og vil til og med lyve for å komme bra ut av en situasjon.
• Jeg evner ikke å be andre ta hensyn til mine behov eller ønsker.
• Jeg oppfatter meg selv som overlegen andre.
• Jeg søker til andre for å føle meg trygg.
• Jeg har problemer med å starte med prosjekter, fullføre dem og overholde tidsfrister.
• Jeg har problemer med å prioritere på en måte som gavner meg og min helse.

Føyelighet;

• Jeg er ekstremt lojal, og blir værende i i skadelige situasjoner/relasjoner for lenge.
• Jeg ofrer gjerne min egen integritet og mine prinsipper for å unngå avvisning eller sinne.
• Jeg setter mine egne interesser til side for å gi plass til andres behov og ønsker.
• Jeg er høysensitiv/hyperårvåken for andres følelser og absorberer dem.
• Jeg er redd for å uttrykke egne meninger og standpunkter hvis de ikke samsvarer med andres.
• Jeg aksepterer seksuell oppmerksomhet når jeg egentlig ønsker kjærlighet.
• Jeg tar avgjørelser uten å overveie konsekvensene.
• Jeg legger min egen virkelighetsoppfatning til side for å unngå forandring og for å oppnå andres anerkjennelse.

Kontroll;

• Jeg mener de fleste er ute av stand til å ta vare på seg selv.
• Jeg forsøker å overbevise andre hva de skal tenke, gjøre og føle.
• Jeg tilbyr råd og hjelp til andre uten at de har spurt meg om det.
• Jeg blir irritert hvis andre avviser mitt tilbud om hjelp eller mitt råd.
• Jeg tilbyr gaver og tjenester til de jeg ønsker å påvirke.
• Jeg bruker seksuell oppmerksomhet for å oppnå anerkjennelse og aksept.
• For å ha en relasjon så er jeg avhengig av at motparten trenger meg.
• Jeg krever at mine behov blir dekket av andre.
• Jeg bruker sjarme og karisma for å overbevise andre om min evne til å være omsorgsfull og medfølende.
• Jeg benytter skam for å utnytte andre emosjonelt.
• Jeg nekter å samarbeide, inngå i kompromiss eller forhandlinger.
• Jeg har en holdning preget av likegyldighet, hjelpeløshet, autoritet eller raseri for å manipulere utfall og resultat.
• Jeg later som jeg er enig for å få det utfallet som jeg ønsker.

Unnvikelse;

• Jeg opptrer slik at andre ender med å avvise meg, skamme meg eller bli sinte på meg.
• Jeg dømmer hardt det andre tenker, sier eller gjør.
• Jeg unngår fysisk eller emosjonell intimitet for å holde distanse.
• Jeg lar mine avhengigheter til mennesker, steder eller ting distrahere meg for å unngå intimitet.
• Jeg bruker indirekte eller unnvikende måter å kommunisere på for å unngå konflikter og konfrontasjoner.
• Jeg fornekter/undertrykker mine behov og følelser for å slippe og føle sårbarhet.
• Jeg trekker folk til meg, bare for å skyve dem unna når de kommer for nær.
• Jeg mener at uttrykk for følelser er et tegn på svakhet.
• Jeg vil ikke vise hengivenhet.

Listen er hentet fra fra Co-dependents Anonymous (CoDa) og oversatt til norsk av bloggforfatter.

Legg merke at mange av påstandene er selvmotsigende, for eksempel “jeg oppfatter meg selv som overlegen andre” som står under lav selvfølelse. Men slik er medavhengighet; kompleks og ulogisk. Det er også forskjell på selvtillit, selvbilde og selvfølelse. For eksempel kan man ha et godt selvbilde, men middels selvtillit og lav selvfølelse. Legg også merke til at du kan oppleve mange bekreftelser i fire av listene, men ingen i den femte. Dette er normalt. For eksempel er man neppe både unnvikende og kontrollerende. Den ene av de to egenskapene vil dominere. Noen av påstandene lyder identiske med psykopatiske trekk. Vær likevel ærlig med deg selv når du vurderer påstandene. Du er ikke psykopat, men du er kanskje medavhengig.

 

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Brev til Psykopati og kjærlighet.

En gang i vinter ramla jeg bokstavelig talt over en bok kalt Psykopati og kjærlighet. Hva jeg lette etter på nettet husker jeg ikke. Jeg bestilte boka og leste den non-stop da den kom i posten noen dager seinere. Følte meg kvalm og hadde vondt i magen. Først i sist delen, om Aksept, begynte det å lysne i meg. Mye av det jeg har tenkt de siste årene føltes riktig, ble bekreftet.

Det tok enda en stund før jeg turde begynne å lese i bloggen. Og enda lenger tid før jeg så noen av videobloggene.

Jeg vil fortelle deg litt av historien min. Vel vitende om at jeg høyst sannsynlig ikke får noe direkte respons fra deg. Kanskje er det elementer i det jeg forteller du kan bruke, skrive om. Jeg tror ikke jeg er den eneste som sitter igjen etter en relasjon med et menneske jeg ikke klarer å «plassere». Og når jeg sier plassere, mener jeg fra hvilken vinkel jeg skal forstå vedkommende fra og det jeg har opplevd.

Denne konflikten i meg kan forklares på denne måten, sikkert springende og litt fragmentert. Jeg vet ikke «hva» vedkommende er. Hvilke diagnoser, merkelapper som ligger til grunn. OM det overhode er noen diagnoser der. Antageligvis ikke. Personen jeg i noen år var/forsøkte å være kjærest med, er en godt voksen mann. Jeg må vel også kunne kalles godt voksen. Mine varsellamper lyste fort opp. Jeg ignorerte, men jeg brukte også tid på å spørre han ut.

Her må jeg skyte inn at jeg noen år tidligere, ved hjelp av familierådgivningskontoret i byen, venner og familie, hadde klart å komme ut av en lang relasjon (særboer, men vi giftet oss!) fra en mann med bipolar lidelse, «pluss en ting til» som han sa, da han fortalte meg om diagnosen han hadde fått, godt inn i relasjonen. Da jeg endelig var kommet ut av dette dysfunksjonelle forholdet, hadde jeg gjennomlevd nok for et helt liv, og var slettes ikke lysten på mer psykiske belastninger fra andres selvmedisinering og ikke-erkjente (p)sykdom.. Så tanken på ny kjærest var fjern. Men samtidig var jeg redd for at jeg aldri mer skulle være sammen med noen. Siden jeg var tenåring hadde jeg vært kontinuerlig i forhold. Hatt flere samboere og en langvarig særboer/ektemann til slutt. Ingen av disse relasjonene kan vel kalles sunne. Mye rus og ansvarsløshet. Som 20-åring søkte jeg om omsorgslønn på sosialkontoret for å ta meg av min narkomane samboer, det sier ikke så lite.

Samtidig som jeg avsluttet dette lange forholdet begynte jeg i Al-anon. Jeg leste om psykopati og narsissisme, var til og med på en kurskveld arrangert av en eller annen forening, om å lære å se forskjellen på det. Akkurat som om jeg var på leting etter bekreftelser for at det ikke var dette jeg hadde vært i nærheten av i mitt lange forhold. Jeg jobbet intenst med å hele mine indre sår, bli sterkere og nøt faktisk min nye frihet, stillhet, ro og fred. Jeg ønsket meg en kjærest, men var ikke på leting. I alle fall ikke aktivt.

Men på et arrangement hos ei venninne havnet jeg ved samme bordet med en mann jeg kjente til, men ikke kjente. Vi hadde det hyggelig, traff hverandre i en eller annen slags lek om ord og humor. Jeg ble sjarmert, men gjorde ingenting for å komme i kontakt med han etterpå. Han på sin side forsvant fra festen, uten et ord. Dette skulle vise seg å være en vanlig måte å gjøre det på. Bare gå.

Noen måneder etter møttes vi igjen. Jeg var på vei til byen, jeg var glad og lett da han kom kjørende mot meg. Vi hilste, jeg gikk videre, og i det jeg rundet hjørnet snudde jeg meg og så at han hadde snudd bilen og kom etter meg. Dette gjorde meg glad, men jeg fortsatte å gå. Jeg fulgte planen min. På hjemveien stakk jeg innom lokalbutikken, og der var han. Selvfølgelig tok vi følge hjem. Vi bor jo i nærheten av hverandre. Han viste med tydelighet at han var interessert. Han ville låne telefonen min og ringte opp seg selv. Slik fikk han nummeret mitt, og jeg fikk hans (det ser så banalt ut når jeg skriver det her! Nå ser det jo ut som et skikkelig sjekke-triks!).

Vi begynte å møtes. Gikk tur. Satt i hagen hans. Han presenterte seg som beskjeden og sjenert. Lenge siden han hadde hatt kjærest. Sakte men sikkert ble jeg surret inn i en oppfatning av at han og jeg hadde noe felles. Og jeg må bare innrømme at mye av grunnen til at jeg ble så fascinert var at han var så rolig og vennlig. Han ville gå sakte fram. Jeg var nok langt mer «påtent», hadde lyst på kroppskontakt og sex. Han holdt igjen, fordi som han sa «han var i en ikke-relasjon med en dame han hadde forsøkt å være kjærest med i noen måneder». De møttes sjeldent, og når de møttes hadde hun som regel invitert andre også (nok en gang ser jeg hvor vilt dette ser ut, når jeg skriver det her). Han fikk henne aldri alene, bare de to (nå tenker jeg at det gjorde hun lurt i! Så må jeg legge til at de to har en historie sammen. De var kjærester i ungdommen, før de fikk barn på hver sin kant. Så vidt jeg vet er de fortsatt venner).

Men altså, han syntes han måtte avslutte denne «ikke-relasjonen» (hans benevnelse), før han gikk skrittet videre med meg. Når vi så gjorde det, var inne i hverandres leilighet og overnattet sammen, 3-4 uker etter, endret ting seg. Første gang jeg kom hjem til han etter en slik helg, så han ikke på meg, var unnvikende, «rar». Jeg følte bare at jeg hadde lyst til å gå. Men jeg tvang meg til å bli. Var redd for å såre. I løpet av helgen hadde han etter sex for andre gang, sagt «jeg tror jeg har fått kjærest» til meg. Jeg ble paff, svarte at har du, så har vel jeg også det da? Husker jeg syntes dette gikk veldig fort. Nå tenker jeg at DER festet han et grep. Jeg trodde jeg hadde blitt kjærest med en som var sjenert, som ikke hadde hatt kjærest og sex på lenge, men forsto etterhvert at der tok jeg feil.

Til å kalle seg selv loner har han hatt en usannsynlig mengde damer. Det kom fram etterhvert.

Jeg ser at jeg kan fortelle i det uendelige. Det var ikke hensikten da jeg begynte å skrive. Gjennom de to årene denne relasjonen varte opplevde jeg stadig små drypp av ting som gjorde meg forvirret, flau. Han ville ofte ikke ligge med meg, og gjorde samtidig et stort nummer av at jeg «alltid» ville, at han aldri behøvde å «kjempe» for å «få» meg. Min seksualitet ble til dels latterliggjort og avvist. Han kunne si og gjøre narr av at jeg pustet tungt, alle de tingene kroppene til oss mennesker gjør når vi har sex. Jeg opplevde at hele relasjonen ble uberegnelig. Han ville ikke legge planer med meg. Middagsinvitasjonen på fredagskvelden kunne komme 30 minutter før servering, selv om det var mat som jeg så hadde stått og kokt i flere timer. Jeg følte uro før jeg ringte han. Var redd han ikke svarte meg. Og det gjorde han ofte ikke. Husker en gang. Jeg ringte. Han svarte med en tekstmelding: jeg sover. Gjett hvordan jeg følte meg! Skamfull. For å forstyrre, for å vekke han, mase.

Jeg kan dra mange slike «rare» opplevelser. Til ingen nytte! Det er bare til å plage seg selv med.

Mange av de opplevelsene jeg har hatt har jeg forsøkt å forstå ut fra hans behov og tydelige føringer. Ja, jeg kaller det føringer. Han fortalte meg om sine forventinger til meg. Oppdro meg. Uten at jeg skulle få gjøre det samme, ha forventninger til han.

Aldri har jeg før opplevd å bli sagt de styggeste ting til, på en vennlig og overbærende måte. Taushetskurer. Om jeg hadde opplevd noe hyggelig, fått fine tilbakemeldinger av noen og fortalt det til han, ble han helt taus. Om jeg fortalte om vanskelige hendelser og erfaringer i livet mitt var han også helt taus. Jeg fikk beskjed om at han ikke kom til å svare meg på email om jeg skrev mailer til han, og begrunnet det med at han var ordblind. Ikke var han typen til å gå hånd i hånd. En hel masse regler fikk jeg presentert.

Jeg hadde mange metoder å takle dette på. Jeg svelga stolthet og flauhet, savn og sorg. Jeg strittet i mot, lo av hans latterliggjøring av meg, forsøkte å være føre var. Det skjedde ofte når vi hadde vært ute på noe at han kjørte hjemover til bydelen vår, uten et ord, og bare parkerte utenfor hos meg. Fortsatt uten å si noe som helst. Første gang jeg opplevde at han gjorde slik skjønte jeg ingenting. Han stoppet bilen der, så på meg som om han spurte «skal du ikke gå ut?». Jeg følte igjen skammen, ble flau og sint. Gikk lydig ut. Etterhvert begynte jeg forsiktig å spørre når vi var på vei hjemover om hva slags planer han hadde, eller jeg foreslo noe vi kunne gjøre sammen. Det var jo helg! Masse kjæreste-tid, i mitt hode! Bare for å slippe nedverdigelsen. Eller jeg ba om å bli sluppet av i byen, late som at jeg hadde noe jeg skulle der. Og andre ganger kunne han svinge inn foran blokken der jeg bor, parkere, og invitere seg selv med inn. Fortsatt uten å kommunisere med et eneste ord.

Nå er jeg nok en gang i sving med å fortelle!

Skal forsøke å summere. Mange av de tingene jeg opplevde har jeg i ettertid gitt en forståelse av at det antagelig er en udiagnostisert asperger jeg har vært sammen med. Om han er udiagnostisert er heller ikke sikkert.

Jeg vet ikke!

Her ligger kilden til svingningene i følelser. Jeg kan jo ikke være sint på en asperger! Han kan ikke bedre. Hjernen hans funker ikke på den måten som er «vanlig».

Jeg vet ikke om jeg føler meg dårlig behandlet av en asperger eller om det faktisk er en mann der som ville skade meg. Jeg fikk flere tells. En av dem skrev jeg om på bloggen din nylig. Om at han hadde oppdratt vennene sine til å akseptere at han er som han er.. En som ikke svarer når folk ringer, en som i lange perioder går under bakken, som plutselig forsvinner.

Da jeg en gang fortalte litt om opplevelsene med ex-mannen min sa han «stakkars deg, også møtte du meg?». Eller «alle tror at jeg er så snill, men jeg er jo ikke det».

Eller hva med denne, «det er du som bestemmer hvordan ex-mannen din og meg også, hvordan vi behandler deg». Det er ingen tell, slik jeg forstår det, men en klar ansvarsfraskrivelse for hvordan han behandlet meg.

Dette er forresten noe jeg ofte hører. Det er vi som bestemmer hvordan folk skal behandle oss. Jeg klarer ikke å være enig. Ja, det er opp til hver enkelt å sette grenser. Men det er jammen også slik at enhver er ansvarlig for sine handlinger og uttalelser. Jeg er selv ansvarlig for alt jeg sier. For alle mine valg. Også dårlige valg. I det ligger også mye skam. Jeg er lei meg og jeg skjemmes for hva jeg har utsatt meg for. Jeg er skamfull og lei meg for hvordan jeg etterhvert ble i denne siste relasjonen. Jeg ble en jeg ikke vil være. En jeg ikke ER. Jeg har alltid, uansett belastninger hatt en kjerne i meg som jeg klarte å beholde. En slags godhet og styrke om egen verdi. I denne siste relasjonen forsvant denne kjernen. Jeg ble forferdelig sårbar. Kraftløs, sikkert ganske needy, nesten jamrende. Turde ikke ha særlig kontakt med venninner fordi jeg var redd for å bare være lei meg.

Tror mange allikevel så det. Til og med søsteren hans sa det til han, under påhør av moren deres og han selv, «du behandler ikke kjærestene dine bra», hvorpå han skoggerlo.

Jeg er ute av det. Men jeg sliter. Mannen er i gang med ny dame. Hun bor i nabogaten min, og jeg har dem utenfor huset mitt til stadighet. Hånd i hånd (NÅ er han en hånd-i-hånd-guy!) strener de smilende forbi meg når jeg står og jobber i hagen. Lykkelige.

Det er lenge siden jeg sluttet å hilse på han. Jeg praktiserer NK. Egentlig har jeg lyst til å knuse kneskålene hans. Smadre skallen. Voldsfantasier er fantasier. Jeg handler ikke på dem. Mannen har gjort meg så vondt. Og jeg innser at jeg har tatt over. Fortsetter å gjøre meg vondt ved å henge fast i fortiden, fordi jeg ønsker å forstå. Plagsomt er det også å ha han innpå meg i nærområdet. Når jeg reiser bort puster jeg friere. Men jeg skvetter hver gang jeg ser en bil som hans. Selv når jeg er på andre siden av landet.

Og nå må innrømme at jeg i vinter brøt NK. Etter at jeg i flere måneder hadde observert bilen hans parkert i mitt nabolag, falt bitene på plass. Det var selvfølgelig en ny relasjon på gang. Da hang jeg lapp på bilen hans en natt. «Det er nok nå nn. Bilen din skal aldri overhode noen gang stå parkert i mitt nabolag når du har deg oppi nn-gate. Det plager meg. Dette er ingen diskusjon».

Bilen har ikke stått der siden. Men de spaserer forbi. Etter at jeg brøt relasjonen har jeg sittet lite på verandaen min. Jeg er lite ute i hagen. Jeg går lite tur i nærområdet. Når jeg gjør det, er jeg skvetten og oppmerksom på folk jeg møter.

Litt innsikt synker inn. Uansett hvordan jeg skal kunne definere han, så forteller mine reaksjoner både den gang og nå mye om hvor usunn og helseskadelig denne relasjonen var for meg. Jeg skulle ønske det var ugjort. Dette trengte jeg virkelig ikke! Eller, det var akkurat hva jeg trengte på veien til min egen tilfriskning? Dessverre, eller heldigvis kanskje, har dette gjort meg mye mer skeptisk. Jeg er totalt uinteressert i noen ny mann. Jeg holder tanken på å inngå i et nytt forhold på mer enn en arms avstand. Jeg tør ikke mer. Stoler ikke på meg selv, når jeg gjør slike ødeleggende ting ovenfor meg selv. Stoler heller ikke på andre.

For tro det eller ei. Jeg ble advart på forhånd, tidlig i denne relasjonen. Den felles venninnen vår, hun som holdt arrangementet der vi ble kjent, ville slettes ikke snakke med meg om dette forholdet. Hun kuttet rett og slett kontakten med meg. En annen sa direkte til meg at jeg måtte være forsiktig, at han ikke var helt god. Jeg svarte at det begynte jeg å forstå. Og jeg gjorde jo det, 5-6 måneder inn i forholdet. Men da satt jeg for godt fast. Og ville så gjerne.

For min del er nok mye av det jeg skriver her om nå knyttet til min dysfunksjon. Når relasjoner begynner å gå skeis gjør jeg hva som helst for å bli der. For å få det til å funke. Jeg strekker meg altfor langt. Tilpasser meg. Protesterer mot det jeg er uenig i, men i praksis blir det slik at den andre styrer. Legger premissene. Og jeg svelger.

Nå i ettertid har flere sagt at han slettes ikke er noen sunn mann.

Jeg er glad jeg er ute av det. Men er forferdelig lei meg for å ha blitt så følelsesmessig mørbanket.

Jeg nevnte tidligere i brevet at han selv kaller seg loner. Da forholdet kom til opphør var det jeg som gikk. Men han holdt tak i meg gjennom månedene etterpå. Det kunne være at jeg ble invitert når moren eller datteren hans var på besøk. Vi møttes tilfeldig på tur, han snudde og tok følge med meg. Uten å snakke.

Snakke gjorde han derimot noen uker etter at jeg hadde gått fra han, bokstavelig talt. Da pepra han meg med «hyggelige» utsagn, fortsatt sagt med vennlig og lavmælt stemme, «at å være sammen med deg var som å være sammen med en dame fra Thailand, som ikke kunne språket og ikke hadde venner». Eller «det er ikke riktig av meg å være sammen med deg, fordi du er så helhjerta i dette, mens jeg bare kommer haltende halvhjerta etter».

Eller om å være loner, «jeg kan ikke være sammen med noen».

Alle disse utsagnene svir. Han er i gang med sitt tredje forhold etter meg, med en dame rett bak skogen her hvor jeg bor.

Jeg har ikke snakket med han på noen år. Den endelige avslutningen av kontakt kom da han en dag ville invitere meg ut på kino. Så hyggelig, tenkte jeg. «Spørs hvor mye du ler etterpå», hørte jeg i telefonen før jeg la på, men fikk ikke spurt hva han mente. Vi møttes, han kjøpte kinobillettene i luka. Så startet han samtalen med følgende: «Grunnen til at jeg ba deg ut, ja, trur du ikke, jeg rota meg borti en ny dame, og har fått meg kjærest igjen».

Da smalt det i toppen min. Jeg skjelte han ut i en halvtime i lobbyen. Han hørte på. Eller, antagelig så han munnen min bevege seg. Filmen ble ignorert. For første gang tok jeg skikkelig igjen.

Så rolig sier han, «skal du sitte her eller skal vi ta følge oppover bakkene?». Utrolig nok går jeg sammen med han. Slik jeg har gjort så mange ganger før. I taushet. Med en diger boble av gruff mellom oss, en dirrende diger usikkerhet, og sikkert i håp om en smule innrømmelse og beklagelse fra han om at han var lei seg for hvordan han hadde behandlet meg.

Det er fortsatt ganske ubegripelig at jeg gikk med han oppover. At jeg ikke ble der jeg var.

Men jeg fikk benyttet muligheten til å gi han tilbake en del saker som tilhørte han, der på trappen utenfor huset hvor jeg bor. Jeg svingte mellom gråt og sinne. Helt til jeg reiste meg fra trappen og sa at nå er det nok. Dette gidder jeg ikke lenger. Hold deg langt unna meg i framtiden. Jeg vil ikke se deg her.

Det var det.

Tilbake til nå. Hele tiden svinger jeg mellom sinne, sorg, medfølelse/medlidenhet(?). I det hele tatt en ganske forvirrende situasjon. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg har hørt hans egen historie om seg selv. Men det stemmer ikke med det jeg ser. Han ville ikke treffe vennene mine. Men faren min ville han møte!

Han ville ikke være sammen med meg når flere var til stede. Han ville ikke gå ut med meg. Ville ikke gå på konserter, kino (bortsett fra det siste treffet), slike ting man gjerne gjør når man er sammen. Han ville ikke kysse. Så ville han det likevel en annen dag.

Han kunne ringe meg, men hvis jeg ikke svarte eller ringte tilbake få minutter etterpå, var det han som ikke svarte meg. Da jeg traff han noen dager etterpå lurte jeg på hvorfor han hadde ringt, men ikke tatt telefonen når jeg ringte tilbake. Nei, det var fordi han opprinnelig hadde ringt for å be meg ut, men så hadde han møtt en på veien, de hadde gått ut i stedet, og da jeg ringte var han opptatt med denne andre personen.

Au, nok en gang falt jeg i forteller-fellen!

Jeg har så mye på hjertet! Så mange opplevelser jeg strever med. Tross god hjelp fra psykolog og fortsatt kontakt med familierådgivningskontoret.

Disse har jeg hatt kontakt med hele tiden mens jeg var på vei ut av den forrige relasjonen, inn i den nye, og ut igjen. Nå tar begge to selvkritikk (særlig psykiaterne på fam.rådgivningskontoret) for at de på sett og vis dyttet meg inn i relasjonen når jeg fortalte om hvor usikker jeg var der, at jeg ikke klarte å slappe av sammen med han. Nylig sa hun at de ville så gjerne at jeg skulle finne en trygg mann, og at det kanskje var mitt varslings-apparat som var for anspent. Det var det tydeligvis ikke.

For jeg delte varselflaggene med dem. Nei, ikke alle. Noen beholdt jeg for meg selv, fordi jeg så gjerne ville at det skulle være fint og godt. «Hvis bare»-tenkningen er sterk hos sånne som meg. Hvis bare jeg gjør, finner ut, hvordan jeg skal tilpasse meg sånn at han synes jeg blir mindre plagsom, mindre krevende, mer selvstendig. Ja, vet ikke hva.

Da jeg var ute av relasjonen og hadde gjort den siste finalen så lettet jeg på sløret til venner. Alle som en reagerte knallsterkt på hvordan han hadde snakket om meg, til meg. De kjenner ikke igjen hans fortelling om meg. Ex-stedatteren min (fra ex-mannen) ble fly forbanna da jeg fortalte han hadde kalt meg «dame fra Thailand».

Jeg opplever å ha god støtte blant venner som har kjent meg fra før. Overraskende nok har også søsteren hans gitt meg mye støtte (det var hun som sa han behandlet kjærestene sine så dårlig, under påhør av han og moren deres). «Godt du kom deg ut av dette», sier hun. «Skjønner godt at du ble forvirret».

Hun sier om sin bror «han stikker meg der jeg er gladest» og har i perioder valgt han bort. Datteren hans kaller han en «jeg-vet-best-person». Men de er familie! En familie som også har gitt meg mye kjærlighet og varm oppmerksomhet etter bruddet. Med noe jeg har opplevd som oppriktig medfølelse. Jeg tror de så endringen i meg gjennom de to årene. Fra å være sterk og stolt, til å bli spakere og tausere, forsiktig og følende med en tå prøvende ut i luften. Redd for å få «blikket» på meg. Ja, det hadde jeg glemt. Men jeg har det på foto. Blikket. Hat-blikket fra han, mens hele familien sitter samlet rundt et restaurantbord. Det var bare jeg som så de øynene. De var ment som en advarsel. Og det virket.

Byen er liten, og datteren hans er oppvokst med barna til ex-mannen min. «Jeg tror de er ganske like, pappa og pappa´n til NN» sa hun en gang til meg.

Skynder meg å tilføye at hverken hans søster eller datter bor i byen her. Men ja, potensielle apekatter. Jeg sier selvfølgelig ikke negative ting om faren hennes. Men vi har vært på ferie sammen, hun har opplevd samspillet mellom oss, sett fortvilelsen min. Hun har øyne, er godt inn i 20-årene og sett nye damer komme å gå siden det ble slutt mellom foreldrene hennes da hun var 8 år. Søsteren har sett det samme. Vennene hans har sett det.

Oppsummering: Det ble langt dette. Hulter i bulter. Selv om jeg har forsøkt å holde igjen. Jeg startet brevet med forvirringen i å ikke vite hva som ligger bak ex-kjærestens rare væremåte. Og jeg har tenkt asperger. Med den kommer skyldfølelsen for hvor sint jeg er. Psykiateren og psykologen jeg snakker med sier begge at det absolutt er sammenheng mellom asperger og psykopati/narsissisme. Jeg spurte psykologen i vår en gang om hvor det blir av alle de voksne aspergerne, de som ikke fikk noen diagnose i barndommen (asperger er jo en relativt ny diagnose). «Det er de vi finner igjen i voksen alder, med diverse personlighetsforstyrrelser», sa psykologen.

Det gir mening. I alle fall for de av oss som (kanskje, uten å vite om det) forelsker oss i en høyt fungerende autist, som det også heter. Eller, som et tidligere «navn» på asperger forteller, psykopatisk autisme. Det gir også mening. Ikke rart foreldrene til de barna som fikk en slik diagnose ble sinte! Derved ble navnet asperger, etter «oppfinneren».

Igjen. Jeg vet ikke om jeg har vært sammen med en med asperger syndrom eller en renspikka narsissist eller psykopat. At han var ekstremt usunn for meg er helt sikkert. Og at jeg sliter med ettervirkningene. Med den forståelsen jeg har i dag, kan jeg si at jeg i alle fall har hatt narsissisme tett på meg, i mange år. Jeg har endelig klart å erkjenne at også ex-mannen må kunne «plasseres» der. Om siste forsøk på kjærest også er det, vet jeg ingenting om. Men det er mange ting som tyder på det, at han både var beregnende og manipulerende. Uberegnelig. Og alt under et dekke av vennlighet.

Jeg tenker at det ikke var noen god jord hos han. Om det er meningen at vi skal få vokse sammen og hos de vi knytter oss til, så var det veldig skrinn jord i hans hage. Gjerrig og magert. Ingen gjødsel. Lite vann. Man måtte klare seg på veldig lite. Og det gode kom plutselig, i små drypp. Helt uten forvarsel eller logikk. Det var kanskje det jeg ventet på.

Har tenkt mye på det du skriver om idealiseringsfasen. Om vi noen gang var der. Tror ikke helt det. Devalueringen startet ganske fort.

Han fortalte selv at en av «feilene» hans var at han satte hver nye kjærest opp på en pidestall i begynnelsen av forholdet. Så når dagen kom og de gjorde første feilen, falt alt sammen. Dette fortalte han meg noen uker/måneder inn i forholdet. Også en tell?

Virkningen på meg ble en redsel for å gjøre feil. Selv om jeg på alle mulige vis viste han og fortalte han, tidlig, at jeg ikke er feilfri. Det er ingen. Vi gjør feil. Alle sammen. Hemmeligheten er å være raus mot hverandre, sa jeg. Det mener jeg fortsatt. Men tror den rausheten har sin pris. Hemmeligheten er snarere å vite hvem man kan være raus med, og hvem som ikke fortjener oppmerksomheten og rausheten fra en.

Gud hjelpe. Nå må jeg snart avslutte!

Jeg har kvidd meg for å skrive. Dette er vanskelige temaer. Ikke noe jeg snakker med venner om. Å prate med andre med samme erfaringer kan fort bli en destruktiv spiral, og det ønsker jeg ikke.

Du har så vidt vært innom tema medavhengig. Kjenner begrepet godt og kan si jeg kjenner meg selv igjen der. For noen år siden, mens jeg fortsatt var sammen med kjæresten begynte jeg i en gruppe kalt ACA. Adult Children of Alcoholics and Dysfunctional Families. De følger ett 12-trinnsprogram slik AA, NA, Al-anon også gjør. Uten tvil må jeg si at dette er det beste jeg har funnet. Det gir meg mulighet til å se livet mitt som en helhet, der jeg får mulighet til å se livet mitt i dag som et resultat av fortidens reaksjonsmønstre. Veldig kort fortalt.

Dessverre er gruppen liten. Men vi møtes. Og deler erfaringer. Fordi vi følger et strengt møteplans-mønster, leser tekster, assosierer, deler, ramler vi aldri ned i den spiralen jeg er redd for å komme i sammen med andre, der ordet hele tiden skal være fritt. Vi får ikke avbryte eller kommentere hverandres delinger bl.a. Jeg leser i «Den store røde boka», har vært på møter i utlandet, jobber med trinnene (litt fram og tilbake det, når jeg må gjøre det alene). Noe i det du skriver sier meg at du kjenner til ACA, men det kan jeg heller ikke vite. For meg er i alle fall det et skritt på veien til å kunne bli friskere å ta sunnere valg av venner, familiemedlemmer, livet generelt.

Sånn.

Jeg har stor forståelse for at du ikke kan svare hver og i sær. Men håper tema jeg har forsøkte å belyse er noe du kanskje har sett i andres brev og tekster. Jeg tror ikke jeg er alene i å lure på hva det er jeg har vært med på..

Med vennlig hilsen Anonym

 

Brevet er gjengitt med tillatelse fra forfatter. Enkelte elementer er forandret fra originalen, for å bevare anonymitet. 

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon (i perioden 10/10 til 12/11 kun telefon). Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Vi har nå forstått at psykopaten og narsissisten ikke synes å bry seg om konsekvensene av deres handlinger. Dette har mange årsaker. En av dem er muligens at psykopaten hele tiden befinner seg i overlevelses-modus.

Jeg har ofte skrevet at narsissistisk forsyning er like viktig for psykopaten som oksygen. Eller mat. Dette er ingen klisje. Akkurat som oksygen eller mat, så kan ikke psykopaten lagre narsissistisk forsyning (heretter NF). NF forbrennes med en gang. Det betyr at livet blir en konstant jakt på mer NF. Psykopaten har selv en opplevelse av at de vil dø hvis de ikke umiddelbart finner NF og sørger for en konstant tilførsel. Det er derfor de får panikk hvis en primærkilde (primærobjekt) plutselig forlater dem. Det er også grunnen til at de som regel sørger for å ha flere objekter simultant; sekundærobjekter, gamle og nye primærobjekter som kan forsyne dem i tilfelle en eller flere forsyninger svikter.

De kan bli rasende hvis et objekt holder tilbake NF. For dem så oppleves det som om objektet nekter dem oksygen eller mat, og ønsker å drepe dem. Dette lyder latterlig, men husk at deres sinn er forstyrret. Det kan dessuten forklare behovet for hevn som oppstår mot objektet. Objektet er ofte selv intetanende om at de har holdt tilbake NF. For objektet så har det i stedet handlet om et forsøk på å sette opp nødvendige grenser mot den grenseløse psykopaten.

Når man er i overlevelses-modus, så er tanker om langtidskonsekvenser en luksus man ikke har råd til. Hvis man er konstant sulten men uten penger til mat, så stjeler man for å overleve. At det er moralsk galt er underordnet. Overlevelse er det eneste som betyr noe. Kun her og nå teller. Hvis psykopaten må lyve om en framtid sammen med objekter for å få NF umiddelbart, så forsvarer det løgnen. Når livssituasjonen føles tryggere så kan man reflektere over rett og galt og ta hensyn til andre. Problemet er at psykopaten aldri kommer opp på et tryggere nivå. Opplevelsen av fare og trussel er konstant. Hver eneste dag er fylt med potensielle minefelt og muligheten for at NF vil bli strupet.

Svært få av oss forstod at psykopaten kjempet for å overleve. Vi hadde ingen forutsetning for å forstå det, for det skjer kun i psykopatens hode. De er ikke reelt utsatt for konstant fare. Hva mange av oss imidlertid opplevde, var et behov for å berolige dem, uten at vi selv helt forstod hvorfor. Vi snappet opp humørsvingningene og rastløsheten deres. Vi ble opptatt av å vise at vi var der for dem, at de kunne slappe av sammen med oss og at vi ikke kom til å forlate dem. Vi trodde det var hva de trengte av oss, og på sett og vis var det nettopp hva de trengte.

Problemet er at psykopaten ikke lar seg berolige. Omsorg hjelper ingenting, tvert imot – det vekker deres mistenksomhet. Når vi viser dem kjærlighet og trygghet, så leter de etter en skjult agenda bak vår atferd. De kan ikke slappe av. De er jo i overlevelses-modus. Å be dem om å slappe av er i deres sinn det samme som å slippe vaktholdet. Da kan trusselen lett overmanne dem i et bakholds-angrep. Det er derfor en svakhet å slippe vaktholdet. Kjærlighet og mildhet er også en svakhet. Vi objekter må jo være dumme som ikke forstår at alt er en trussel. Når vi er så dumme så fortjener vi å bli angrepet og utnyttet. Slik tenker psykopaten. At vi dessuten ber dem om å roe ned jakten på NF, gjør dem rasende. Det er ille nok at vi ikke er i stand til å beskytte oss selv, når vi i tillegg forlanger av dem at de skal gi avkall på mat og oksygen, så er vi ikke deres venn men deres fiende.

Dagens tekst er inspirert av den vedlagte videoen. Videoen er lang, emnet om “overlevelse” blir dekket ca 32 til 42 minutter inn i videoen. 

 

Til alle livestream-elskere. Det blir ny direktesending på youtube også i dag, som vanlig starter vi klokka 20 og holder på til 21.30. Flest mulig oppfordres til å delta. Forrige uke hadde vi flere nye deltakere. For dere som ennå ikke har deltatt men ønsker å delta, så anbefaler jeg å opprette en youtube profil. Deretter er det bare å finne bloggens youtube kanal (samme navn som bloggen) og sitte parat kl 20. Vel møtt 🙂 

 

I denne teksten vil jeg fremheve narsissisten. Min personlige oppfatning er at hva jeg vil skrive om i dag, synes å karakterisere narsissisten sterkere enn psykopaten. Der hvor psykopaten muligens har et sterkere grep om virkeligheten, så er narsissisten mer tilbøyelig til å skape seg en alternativ virkelighet.

Mange av oss henfaller lett til dagdrømmeri, vi har en god fantasi og bruker mye tid på å ønske oss et annet liv, et annet sted og kanskje i en annen tid. Det kan selvfølgelig ligge triste årsaker bak en slik tilbøyelighet. Kanskje har livet ikke vært så enkelt som vi håpet. Fantasier blir en flukt fra et liv som ikke passer oss. På den positive siden så kan fantasier om et bedre liv fungere som en god motivator for forandring. Fantaster er ofte lekne av natur, og blir dessuten ofte gode fortellere og romanforfattere!

Narsissisten går hakket lengre enn fantasten. Der hvor fantasten fortsatt kan rives tilbake til virkeligheten når hverdagen innhenter ham/henne, så har narsissisten skapt et fantasibilde av seg selv som er mer permanent og som for ham/henne er virkelig, dog er de nærmeste pårørende ofte uenige i hvordan narsissisten fremstiller seg selv. Det er når omgivelsene minner narsissisten på at han/hun ikke er den personen han/hun i eget sinn forestiller seg, at det danner narsissistiske sår og vekker narsissistisk raseri.

Narsissisten er i eget sinn meget populær, supergodt kvalifisert og har alltid rett. Hver eneste gang noen er uenige med ham/henne så fungerer dette som en ubehagelig påminnelse om at så ikke er tilfelle. Narsissisten tolererer ikke slike avvik fra sitt fantasibilde. I stedet for å revurdere sitt syn på seg selv eller ganske enkelt ignorere sin motstander, så rettes alvorlig harme og raseri mot vedkommende. Raseriet kommer kanskje ikke til overflaten der og da, men narsissisten glemmer aldri en person som har våget å trosse ham/henne. Narsissisten betrakter alle uenigheter som personlige angrep og hevnen kan komme på et senere tidspunkt.

Her ligger også kimen til narsissistens relasjoner med egne barn. Barn av narsissister forteller ofte at relasjonen til mor eller far var god – kanskje til og med supergod – da barna var små. Det var da barna ble eldre at konfliktene ble hyppigere og dypere. Dette skyldes at narsissisten ikke betrakter barn eller dyr som en trussel mot deres fantasibilde. Barn og hunder er enkle å overbevise, de er føyelige og elsker ubetinget. Når barna vokser opp så øker imidlertid selvstendigheten og egne overbevisninger. Dette tåler den narsissistiske forelderen dårlig. Resultatet blir at narsissisten forsøker å holde sin voksende sønn eller datter nede med enten infantilisering, idealisering, eller hvis idealisering ikke fungerer – devaluering, i form av kritikk, drama og gift. Dessverre ser ikke den nå voksne sønnen eller datteren tegninga og bruker altfor lang tid på å innføre NK. De tar i stedet devalueringen til seg og forsøker å få tilbake den moren eller faren de husker fra de var barn.

Truls fikk med årene et stadig mer problematisk forhold til sin egen mor. Han husker ikke helt når eller hvorfor det startet. Han pleide å tenke at moren ble surere og vanskeligere med alderen. Han undret om det kun var han som så morens vanskelige sider. Faren så dem også, men faren forklarte det med “slik er hun bare”. Truls undret om faren unnskyldte moren fordi moren alltid hadde behandlet faren dårlig. Men Truls husket fortsatt en tid da moren var elskelig og trygg, selv om det begynte å bli svært mange år siden. Nå så han ikke lenger engang glimt av den moren hun pleide å være.

Han la merke til at moren var blid så lenge han jattet med henne om ting og tang. Men problemet var at moren var svært kunnskapsløs og “enkel”, og egentlig ikke en sympatisk person. Truls syntes det var vanskelig å la være med å korrigere henne på alle feiloppfatninger hun hadde. Samtidig visste han at hvis han gjorde det så var det som å åpne Pandoras eske og moren ble svært krenket og giftig. Han la merke til at hun ikke forstod forskjell på hva som var hennes sak og hva hun ikke hadde noe med å blande seg i. Hun virket grenseløs. Hun kunne kaste hans ting fra barndommen uten å spørre ham. Faren klaget over at hun hele tiden ryddet bort ting uten å fortelle hvor hun la dem, slik at han ikke fant dem igjen. Det kunne være viktige papirer som han brukte lang tid på å lete etter. En gang for mange år siden, den gang man kun hadde papirbilletter, så måtte foreldrene avlyse en reise fordi moren hadde ryddet vekk flybillettene. Da faren senere fant dem i et skap og konfronterte henne med det, så blånektet hun på at hun hadde ryddet dem vekk. 

Han husker en gang hennes sjef på jobben ble langtids sykemeldt. Moren hadde troppet opp hjemme hos sjefen og forlangt å vite om “sjefen var psykisk syk” og at de ansatte på jobb hadde begynt å snakke. Truls fikk hakeslepp da moren på hjemmebane skrøt av hvor handlekraftig hun hadde vært på vegne av de ansatte, da hun troppet opp hjemme hos sjefen. Han hadde forklart moren at slikt gjør man ikke, at sykdom er private anliggender og at de ansatte ikke hadde krav på å vite hvorfor sjefen var syk. Moren hadde reagert med å anklage Truls for å være dårlig likt av sine venner. Det er riktig at mange av Truls sine venner hadde forlatt ham i en sårbar periode noen år tidligere. Nå brukte moren denne kunnskapen som skyts fordi Truls hadde våget å korrigere henne. Truls forstod at dette ikke er normal atferd, men morens tilstand er fortsatt et mysterium for ham.

I historien ser vi hvordan Truls` mor forventer skryt og enighet hele veien. Hennes narsissistiske forstyrrelse har ført henne inn i en fantasiverden hvor hun alltid har rett, alltid gjør rett og aldri har skyld. Stemningen er god så lenge moren aldri utfordres, men når Truls våger å korrigere henne så stikker han en nål i fantasiboblen. Det tåler moren dårlig. Han får smake på narsissistisk raseri ved at moren drar opp gammelt grums om ham som hun har kjennskap til. Truls vet ennå ikke hva som feiler moren, og han begår den feilen å fortsatt tro at han trygt kan fortelle henne hva som skjer i hans liv. Han tillegger moren normale egenskaper og håper fortsatt på forståelse. Derfor har hun fått vite om hans konflikt med tidligere venner. Dette blir nå brukt mot ham, selv om det er fullstendig irrelevant for saken Truls ønsket å snakke om – hennes utidige besøk hos den syke sjefen. Truls vet ikke at moren er narsissist eller at en narsissist aldri tåler å bli konfrontert med seg selv.

Legg også merke til at moren er styrt av impulser. Hva som er rett og galt, er hva moren føler i det gjeldende øyeblikket. Hun føler at personalet har krav på å vite hva som feiler sjefen, kun fordi de er nysgjerrige. Hun resonnerer ikke at det ikke spiller noen rolle hva de ansatte prater om, de har uansett ikke rett til å vite noe som sjefen ikke selv velger å fortelle om sin egen helse. Neste dag kan moren gå fullstendig i motsatt retning, fordi hun føler noe annet. Det er for eksempel lite sannsynlig at hun mener andre har rett til å vite alt om henne. En narsissist styres ikke av moral eller etiske retningslinjer. Hva som er riktig er hva de til enhver tid føler er riktig.

En ytterligere observasjon er at faren ikke deler Truls sin oppfatning av moren. Dette er fordi faren ikke er morens barn, men hennes partner. En narsissist spiller roller, det betyr at de forandrer seg avhengig av hvem de er sammen med. Selv under samme tak så har moren spilt forskjellige roller overfor far og sønn. Faren har derfor ikke opplevd den transformasjonen som Truls har opplevd – fra en morsom og trygg mor, til en fiende. Faren ble kanskje opprinnelig idealisert da relasjonen med moren oppstod, men i hele deres ekteskap så har moren vært den samme. Faren har vendt seg til henne og blitt “sløv av vane”. Kanskje er han også en flygende ape. Derfor opplever Truls at han stanger hodet mot en usynlig mur når han forsøker å få bekreftet sine opplevelser hos faren. Faren deler kun delvis Truls` oppfatning av moren. Både Truls og faren er tåkelagt av moren, men på hver sin måte, derfor spriker deres oppfatning av henne.

 

Førstkommende torsdag 24/9 så blir det ny livestream på youtube. Tidspunktet er som alltid 20 til 21.30. Sett av tiden og delta 🙂

Jeg får ofte henvendelser fra fortvilte lesere som opplever at rådene ikke virker. De dumper borti den ene psykopaten etter den andre, og er desperate etter en slags magisk løsning som får dem til å forsvinne. Men en slik magisk løsning finnes ikke. I tillegg er det å legge ansvaret for egen smerte over på andre; ta dette bort fra meg.

Fakta: Psykopatene er ikke forsvunnet fra jordens overflate, kun fordi vi har fått kunnskap.

Hvordan bør vi forholde oss til at de fortsatt er her, og fortsatt finner oss?

Vi må skru forventningene opp eller ned – alt ettersom – til et realistisk nivå. At vi blir flinkere til grensesetting betyr nettopp det – vi er blitt flinkere. Det betyr ikke at psykopatene slutter med å prøve seg. Å tro at man som 40- eller 50-åring skal bli en som oser av integritet hvis det ligger i vår natur å være empater og pleasere, er en utopi. Vi har ikke sluttet å svette vår gamle odør, som psykopatene sniffer opp som vampyrer som lukter blod.

Vi kan regne med at å lære oss grenser som vi aldri hadde, tar omtrent like lang tid som tiden vi har levd innen vi begynte å jobbe med forandringen. Det betyr at hvis du er 30 år så har du – med intens jobbing og bevissthet – grensene på plass når du er 60. En 40 åring som hele livet har vært en pleaser vil være 80 år innen han/hun har grenser på plass som andre hadde da de var 10 år. Dette skjer fordi en 40 åring brukte de første 40 årene av sitt liv til å sementere et mønster der han/hun ikke hadde grenser. Det er veldig mange år og sitter derfor meget dypt. Selvfølgelig tar det minst like mange år å snu et så innarbeidet mønster. Fem år etter at det indre arbeidet har startet, så er 40-åringen en åttendel på vei. En åttendedel er ingen bagatell om man går riktig vei, men det illustrerer hvor lang tid det tar.

Å tro at man skal komme dit på “et par år” er selvfølgelig utopi. Da er man dømt til å bli frustrert og tro at man ikke kommer noen vei.

Mitt råd: spar deg frustrasjonen og gled deg over de framskrittene du faktisk gjør.

Hvilke framskritt opplever jeg selv etter nettopp fem år i denne prosessen?

• Jeg tror ikke lenger det beste om folk. Når man tror det beste om folk så tror man også at deres handlinger og kommentarer kommer av god vilje; “ingen mener noe vondt innerst inne”. Man ser derfor mellom fingrene. Man konfronterer aldri. Men nå vet jeg bedre. Hvis jeg opplever gift, så vet jeg at det mest sannsynlig ikke kommer av god vilje, derfor ønsker jeg ikke lenger å la folk slippe unna med det. Forståelsen for nødvendigheten av konfrontasjon, og viljen til å konfrontere er på plass. Evnen jobber jeg fortsatt med.
• Hvis jeg ser tegnene som jeg vet er typiske for p/n så slipper jeg ikke folk inn. De henger kanskje fortsatt på meg, men jeg avtaler ikke fritidsaktiviteter med dem. Jeg sender ikke venneforespørsler på facebook. Jeg forteller dem intet personlig om meg selv. Jeg kan gi dem komplimenter, men da kun for å manipulere dem.
• De kan fortsatt skape frustrasjoner for meg. Angrepene kommer fortsatt. En psykopat eller narsissist som merker at han/hun stanger hodet i et usynlig skjold kan bli meget intens og ubehagelig. Men jeg er ihvertfall ikke lenger emosjonelt investert i dem. Det betyr at jeg har ingen illusjon om at det finnes en ekte relasjon mellom oss. Jeg tar ikke deres fremstøt på alvor, og jeg forventer heller ingenting av dem. Jeg lurer ikke på hvorfor de har humørsvingninger, hvorfor de ikke kontakter meg eller hvorfor de ikke holder hva de har lovet. Tvert imot, selv om de kan forsure min dag, så unner jeg meg et lite smil om leppene; de er avslørt. Dette frigjør enormt med indre plass i meg, som tidligere ble fylt av future fakende psykopater som jeg gikk og ventet på.
• Sjelden, men av og til virker gråsteinmetoden og grensesetting helt etter planen. Psykopaten trekker seg tilbake som en vampyr som søker skygge etter å ha kommer for nær sollys. Da vet jeg at jeg er på riktig vei. Med årene som kommer så vil gråsteinmetoden virke bedre og bedre.
• En uunngåelig konsekvens er at det er færre folk rundt meg. Jeg er mer alene. Jeg har definitivt skrudd ned empatimotoren. Jeg bryr meg ikke like mye om andre og jeg lar dem eie deres egne problemer. Dette merkes selvfølgelig og flere vender meg ryggen. Dette kan oppleves som at jeg er mindre populær og mislikt, i forhold til før. Men jeg har lært meg å betrakte det som frigjørende.
• Jeg har ennå ikke kommet dit at jeg tiltrekker meg sunne mennesker. Det betyr at jeg befinner meg i en slags sosial limbo, der de usunne er i ferd med å forsvinne, men de sunne er ennå ikke kommet. Det bidrar til øket alenehet. Sunne mennesker kommer når de ser at jeg er meg selv i alle situasjoner og i stand til å stå opp for meg selv. Dette jobber jeg med daglig, og kommer til å gjøre i mange år fortsatt.

Psykopater kan komme i både venneforkledning og kjæresteforkledning. Jeg har inntrykk av at mange lesere er mest bekymret over å støte på dem i kjæresteforkledning. Først vil jeg si at det er god grunn til å være like oppmerksom på de som kommer i venneforkledning, selv om de ikke er like intense. Venner er meget viktig, og psykopatvenner kan gjøre stor skade, ikke minst fordi man ikke er like fokusert på dem og halvveis står med ryggen til.

Spør deg selv også hvor viktig det egentlig er med en kjæreste. Mange lever alene i dag, det er ikke forbundet med skam og trenger ikke å være ensomt eller mindre rikt.

Men jeg forstår lengselen etter en mer intim relasjon. Det er noe helt spesielt.

Hvis du virkelig fortsatt ønsker å prøve deg på kjærligheten, så er dette mine råd, post-psykopat.

• Vær realistisk. Drømmeprins(ess)en finnes ikke. Det var vår hang til dagdrømmeri som la veien åpen til psykopaten, psykopatisk idealisering og rusen den ga oss. Lojale og hederlige mennesker er kjedelige i forhold til en psykopat. Problemet er at når man først har “smakt psykopat” så vil man ha mer og det er vanskelig å nøye seg med det som tidligere var godt nok. Man håper å finne en normal person som kan gi den psykopatiske rusen. De finnes ikke. Det er det samme som å be en hund om å være ulv. Hvis du ikke klarer å “tenne på” det kjedelige eller normale, så er det kanskje best at du fortsetter å være enslig inntil videre.
• Ta deg god tid. En psykopat har hastverk. Ved å stå litt på bremsene så klarer du å skille ut de fleste psykopater allerede her. Jeg vil estimere at forutsatt at du gir lite/ingen narsissistisk forsyning, så er de fleste psykopater borte i løpet av tre måneder. Den tiden har vi alle. Ingen relasjon haster så mye at vi ikke kan gi den minst tre måneder til å utvikle seg, helst mer. Å bruke to til fire år på å utvikle en kjærlighetsrelasjon er ikke unormalt.
• Ikke vær paranoid. Alle har litt psykopat i seg. Det kan være et blikk, et utsagn, et litt for svulstig løfte som minner om future faking, et litt for sent svar på en henvendelse som minner om taushetskur. Alle ting faller på plass når du tar deg god tid. Det er helhetsbildet av en person som avgjør hvem han/hun er.
• Ikke fortell alt, “don`t overshare, keep some mystery”. Ditt behov for å fortelle om din skadeskutte fortid er alltid større enn andres behov for å høre om den, selv den mest tålmodige engel blant oss. Vi vil så gjerne forsikre oss om at en partner forstår hvorfor vi reagerer som vi gjør, men hvorfor “selge deg selv” som en skadeskutt fugl? Er det attraktivt for noen tror du? Og er det overhode realistisk? Vi er mer enn vår erfaring med en psykopatisk forelder eller en psykopatisk kjæreste. Husk at alle har noe bagasje. Spør deg selv; hvorfor er akkurat din fortid så spesiell? Det er den ikke.
• Du er spesiell, men ikke på grunn av dine skader. Du er spesiell for din empati, din nestekjærlighet og sjenerøsitet, akkurat de egenskapene som trakk psykopaten til deg. Finn dem fram igjen når en person har vist seg som en verdig mottaker. La den andre bevise seg verdig først. Vi gir ikke lenger oss selv til noen gratis. Dumpet de deg innen du kom så langt? Vel, da slapp du muligens enda en dysfunksjonell relasjon. 

Lykke til!

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Dette skriver “Anonym” under en tidligere tekst. Kommentaren i sin helhet kommer her;

Jeg er 38 år og gjennomgår omtrent det du beskriver. Jeg var sosial og populær og mer “vellykket” i alderen 27–37 enn jeg noen gang turte håpe på i oppveksten. Men nå har jeg havnet i en oppvåkningsfase som først og fremst handler om vennskapsrelasjoner. Jeg har tidligere brutt med en psykopatisk kjæreste og hadde en vond oppvåkning som følge av det. Nå er det som om vennskapsrelasjonene står for tur. Jeg så et meme på nettet med påskrift: “I’m running out of people I actually like.” Slik er det, selv om “like” er litt banalt i sammenhengen — det går mer på det å ha noen å dyrke relasjoner med og omgås overhodet. Jeg tok tidligere for gitt at vennskap handlet om å støtte hverandre, vise hverandre omsorg og ikke minst gi like mye som man får. Etter en del bilkræsj i det sosiale livet mitt i det siste er analysen like ubehagelig som den er klar: Jeg har blitt utnyttet av folk som ser det opportune i mitt ønske om å være en lyttende, oppofrende giver, men uten å oppleve noen forpliktelse til å stille opp på samme vis tilbake. Jeg har alltid sett på det som en selvsagt og uskreven kontrakt. Nylig opplevde jeg at folk jeg alltid har støttet og vært gråtepute for, ga meg radio silence da jeg ba om hjelp og støtte i en vanskelig tid. Jeg ble faktisk sjokkert, ikke bare overrasket. Jeg innser at de har betydd mer for meg enn jeg har betydd for dem. Jeg har vært gladere i dem enn de har vært i meg. Jeg har vært grenseløst naiv og tatt for gitt at min tilnærming til andre er tilnærmet universell (med noen unntak). Jeg har møtt alle med et åpent sinn, noe som i lang tid gjorde meg fryktelig populær. “Alle” digget meg og ville være sammen med meg, flere sa at jeg var helt herlig å være sammen med. Jeg ble helt høy på hvor lettlikt jeg tydeligvis omsider var blitt — og var nok dermed også et ekstremt lett bytte for giftige folk. Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv opp gjennom 20- og 30-årene.

Jeg har av nødvendighet brutt med familien min som består av narsissister og medavhengige, og har dermed følt meg ekstra avhengig av gode venner. Jeg har tenkt at gode venner kan erstatte familien jeg ikke har. Nå skjønner jeg at det godt skal gjøres. Jeg skjønner også at jeg må finne en slags indre klippe i meg selv, og tror jeg har det i meg, men jeg må også innrømme at jeg er redd for å bli ensom nå idet jeg nærmer meg 40. Jeg føler meg lost. Mye av tryggheten jeg mente å ha opparbeidet meg som voksen, virker med ett irrelevant. Jeg må tenke helt nytt rundt vennskap, relasjoner og hva det er, hvem jeg slipper inn, og hvordan jeg regulerer graden av tilknytning og fortrolighet. Det føles som jeg er på vei inn i en ny livsfase. Jeg tror det er en klokere en, men jeg er også redd den skal bli tom og trist.

Den velskrevne kommentaren gjorde inntrykk på meg, den har så mange viktige elementer. Kanskje er det først og fremst fordi jeg relaterer til det meste “Anonym” skriver. Likevel tror jeg den viser essensen i hva mange av leserne har slitt med, ikke kun noen få. “Anonym” skriver om en trist oppvåkning der han/hun innser at deler av livet har vært basert på en illusjon. Illusjonen om at man er godt likt og respektert av et nettverk som egentlig ikke respekterer deg, de bare later som for å oppnå goder av deg. Nettverket vil i de fleste tilfeller bestå av både venner og familie.

Du har noe å gi som de ønsker, men de vil ikke betale for det. De vil ha det gratis. Når vi gir dem noe gratis, så mister varen sin verdi. Tenk på alle gratisting du har i ditt hjem; gaver fra bokklubber, billig nips, gaver fra bekjente som ikke betyr noe for deg. Behandler du disse tingene med like stor andakt som brosjen fra din avdøde bestemor, eller den nye sofaen til tredve tusen? Mest sannsynlig verdsetter du tingene høyere hvis du ikke har fått dem gratis, hvis du måtte spare penger en stund for å tilegne deg dem eller bygge opp en spesiell relasjon til personen som ga deg dem.

Når vi gir andre mennesker av oss selv gratis så er det fordi vi ønsker å være snille og å bli verdsatt. Men det motsatte skjer, vi blir tatt for gitt og faller faktisk i verdi i andres øyne. De vil løpe til mer utfordrende marker for å finne seg en partner. Kanskje de beholder oss fordi det er kjekt å ha et gratis suppekjøkken i nødens stund. Men faktisk er det litt kleint å stå i suppekø. Man ønsker egentlig ikke å være der. Og senere vil man ikke innrømme overfor andre at man manglet penger til mat og måtte stå i den køen.

Samme syn kan mennesker få på oss når vi kun er en gratisløsning. Det blir flaut å vise seg sammen med oss og man vil ikke innrømme overfor andre at man pleier kontakt.

Her kommer overskriften fra “Anonym” til sin rett; Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv.

For å ta noe positivt først; så flott at du endelig våkner opp. Kanskje har så mange som 90% av menneskene i ditt liv vært utnyttere som foraktet deg bak din rygg. Dette inkluderer også nære familiemedlemmer som foreldre og søsken. Når du har ristet av deg den initielle bølgen av plutselig klarsyn, vemmelse og skam som skyller over deg og nesten slår deg over ende, så er det viktig å gå mer rasjonelt til verks; i hvilke konkrete situasjoner har forakten kommet til syne? Hvorfor så du det ikke den gang? Når startet det? Hva har du selv gjort som har trigget en utnyttelse, hvorfor nettopp deg? Hva kan du gjøre annerledes? Og ikke minst, hvem i dine omgivelser er utnyttere?

Det er noe som heter “vær forsiktig med hva du aksepterer, for du forteller andre hvordan de skal behandle deg”. Livsløpet med utnyttelse startet ofte i meget ung alder. Den gang hadde vi ikke slik innsikt. Vi var tenkende vesener, men vi handlet likevel utifra barnlig umodenhet og reflekser. Da vi ble eldre så hadde mønsteret allerede satt seg godt fast og var blitt til vår virkelighet, vi så ikke umiddelbart noe behov for å forandre oss. Vi trodde det fungerte for oss. Som “Anonym” også skriver; jeg ble helt høy på hvor lettlikt jeg tydeligvis omsider var blitt.

Alle tegnene på at vi egentlig ikke var respektert eller likt, sank ikke inn; all hjelpen som uteble når vi trengte den, de ubesvarte anropene, gavene vi fikk som hadde en femtedel av den verdien vi selv ga, de kvasse kommentarene fra folk som ikke fryktet represalier fra oss, alle rådene vi aldri ba om som vi tolket som forsøk på å hjelpe, men som egentlig var forsøk på å styre og kontrollere oss. Listen er lang.

Vi trenger å sette oss ned og puste litt. Vi må skride til verks med å rydde opp. Men først må vi gi oss selv litt tid til å fordøye sjokket. Vi er kanskje 30, 40 eller 50 år når dette går opp for oss. Det er snakk om lange liv som vi delvis har misforstått. Det er ikke snakk om bortkastede liv. Livet består av mange elementer, sosiale relasjoner er kun en av dem. Men det er et viktig element som vi nå må revurdere. Det er ingen grunn til depresjon. Hagen må lukes for ugress, slik at de ekte blomstene får plass. Dette er helt naturlig arbeid, som vi har forsømt. Rydd ditt liv for parasitter og gi kun plass til mennesker som gir deg noe; god lukt, fine farger og glede.

Bli glad i deg selv. Gir denne korte setningen deg en ekkel bismak? Da liker du ikke deg selv og du har en jobb å gjøre. Vi har ikke verdsatt oss selv, derfor ga vi av oss selv gratis. Men er det noe vi nå har lært, så er det at den eneste du kan stole på, er deg selv. Livslange venner kan vise seg å være andre enn du har trodd, til og med dine egne foreldre. Du har faktisk ingen andre å støtte deg til enn deg selv. Slutt derfor å snakk deg selv ned, du har ikke råd til å miste deg også. Når du ikke tar hensyn til egne behov, så tråkker du på din aller beste venn.

Lær å være alene. Har andre mennesker egentlig gavnet deg så mye som du tror? Hvorfor er det egentlig så viktig for deg å være sammen med andre? Er det for at vellykkethet måles i antall venner, eller for at distrahering avleder deg fra det lukearbeidet som venter? Hagen gror over av ugress, du kan ikke ignorere den lenger. Du er nødt til å fortelle parasitten “jeg har ikke tid til deg lenger, jeg har en hage som må lukes og du er en av dem som må røskes opp med rota”.

Føler du nå at jeg oppmuntrer deg til å trekke deg bort fra all sosial kontakt? Hvordan føles egentlig det? Er det hatefullt å oppmuntre til alenehet? Føler du at jeg oppmuntrer til bitterhet og hat mot de som står deg nær? I så fall, er det kanskje people pleaseren i deg som snakker, som fortsatt hardnakket tror på det beste i alle?

Jeg kan trøste deg med at du kommer ikke til å være alene. Du kommer fortsatt til å være sammen med andre mennesker. Men du skal ikke løpe etter dem i håp om å bli akseptert. Du skal lære deg å gå halve veien, for så å stoppe og se om de kommer deg i møte. Kommer de, så gled deg over samværet med en person som er villig til å gå deg i møte. Kommer de ikke, så snur du og går tilbake. La dem fare. Bruk energien du tidligere brukte på å gå hele veien selv mens den andre stod stille, til å gå hjem til deg selv. Der du hører hjemme. 

(Advarsel. Denne teksten har en høyere personlig svertefaktor enn normalt).

Det er ikke slik at alle som står rundt psykopaten, gjennomskuer ham/henne. Kun en liten “utvalgt” gruppe av de nærmeste pårørende – ektefeller, foreldre, søsken, barn og primærobjekter – får se hva som befinner seg under masken, og heller ikke blant dem vil alle forstå hva de ser. Alle andre, og de utgjør den store majoriteten, vil hele livet tro at det dreier seg om en normal person. De vil aldri mistenke ugler i mosen. Tvert imot, de ender ofte med å beundre psykopaten for sjarmen, selvtilliten og kunnskapen (enkelte åpne psykopater er dog så arrogante at de støter de fleste fra seg).

Likevel mister alltid psykopaten sine venner. De klarer ikke å holde på mennesker. Alle som står dem tilstrekkelig nær vil brenne seg og enten bli forkastet eller flykte selv. For resten så er bekjentskapet så overfladisk og flyktig at det kan pågå i mange år, men vil som regel brenne ut som en kinaputt, uten dramatikk. Mange vil imidlertid ha en følelse av å ha blitt sviktet av psykopaten, spesielt gjelder dette for flygende aper som kanskje har utført diverse tjenester men som aldri har fått betaling eller reell takknemlighet. De oppdager også ofte at når psykopaten ikke lenger har bruk for dem så vender han/hun dem ryggen.

“Etter en del bilkræsj i det sosiale livet mitt i det siste er analysen like ubehagelig som den er klar: Jeg har blitt utnyttet av folk som ser det opportune i mitt ønske om å være en lyttende, oppofrende giver, men uten å oppleve noen forpliktelse til å stille opp på samme vis tilbake. Jeg har alltid sett på det som en selvsagt og uskreven kontrakt. Nylig opplevde jeg at folk jeg alltid har støttet og vært gråtepute for, ga meg radio silence da jeg ba om hjelp og støtte i en vanskelig tid. Jeg ble faktisk sjokkert, ikke bare overrasket. Jeg innser at de har betydd mer for meg enn jeg har betydd for dem. Jeg har vært gladere i dem enn de har vært i meg.” (skrevet av “anonym” i et tidligere kommentarfelt)

Her beskriver “anonym” hvordan narsissister og psykopater oppfører seg når man plutselig trenger gjengjeldelse for tjenester man har gjort dem. Det er mulig at “anonym” har hatt mange av dem i sitt nettverk. Kanskje har “anonym” sågar vært flygende ape for flere, uten å være klar over det selv. Å være flygende ape trenger ikke å handle om at man har deltatt aktivt i en svertekampanje mot noen eller “vært slem” på vegne av psykopaten. Det handler om å tro på psykopaten. En flygende ape kan således være – som anonym – en oppofrende lytter. Opprinnelig var vi alle flygende aper for våre psykopater.

Det er i denne fasen, når psykopaten forkaster venner han/hun ikke lenger har bruk for, at flygende aper ofte våkner opp. De forstår kanskje ikke at de har vært flygende aper, men de irriterer seg over at de stod så villig til tjeneste. Enkelte vil i denne fasen – hvis de deltok i en svertekampanje på psykopatens vegne – “skifte side” og innse at det var objektet som hadde moralen på sin side hele tiden. Noen vil da forsøke å oppsøke objektet for å beklage, andre gjør aldri det – men de støtter objektet i sitt stille sinn og angrer sin delaktighet i en svertekampanje. Alle føler seg brukt, tygget på og spyttet ut. Hvis du sitter igjen med denne følelsen etter et brudd, så er det mest sannsynlig en N/P du har hatt som venn.

Det er dog normalt at venner som ikke er dype venner, egentlig kun bekjente, kommer og går. Det skjer med alle. Derfor reagerer vi kanskje ikke så mye når psykopaten hele tiden bytter ut mennesker. Kanskje hadde han/hun alltid med seg en venn på festen i et par år, vennskapet virket solid og etablert og vedkommende var blitt et fast innslag i vennegjengen, men så plutselig slutter psykopaten å ta med seg denne vennen. Vi spør “hva skjedde med NN”?, får en rask, halvlogisk forklaring og trekker på skuldrene. Snart tar psykopaten en ny venn med seg på de sosiale sammenkomstene. Den forrige vennen blir aldri nevnt igjen.

Psykopaten har et enormt gjennomtrekk av mennesker i livet, men hyppig utskifting av venner kjennetegner også det moderne liv, hvor folk flytter mye på seg og mennesker er blitt en forbruksvare. Bare se på dating apper, hvor lett det er å forkaste andre mennesker. Psykopaten kan derfor lett gjemme seg bak den urbaniserte kulturen. Det er faktisk meget vanskelig å avsløre at det dreier seg om manglende evne til tilknytning og psykopatisk forkastning når mennesker i psykopatens liv bare blir borte.

I den forrige teksten, “De 3 fryktene”, så fortalte jeg hvordan jeg brøt NK og tok en titt på psykopatens sosiale medier (anbefales ikke før du er sterk nok). Jeg lærte mye av en kort titt. Jeg lærte at psykopaten har giftet seg med min erstatter og også fått et barn med henne. Jeg vil nå fortelle dere enda en ting jeg oppdaget.

Psykopaten og jeg hadde opprinnelig kanskje så mange som 20-30 felles kjente. Dette var i 2014. Noen av dem stod psykopaten meget nær. Kun jeg var et primærobjekt, men psykopaten hadde flere han pleiet tett kontakt med, blant annet en venn som han trente sammen med hver eneste dag og som stilte opp for ham. Også flere andre beundret psykopaten så mye at de forsøkte å ha samvær med ham så ofte som mulig. Jeg vet at for noen varte denne kontakten i noen år, men NK hindrer meg i full oversikt.

Men så hopper vi til 2019. Psykopaten hadde da nettopp fått en datter sammen med sitt nye objekt. Bilde av den nyfødte ble lagt ut på facebook som seg hør og bør, og fikk over 200 likes. Jeg tenker her at hvis man har noen som venn på facebook så klikker man “liker” under et bilde av en nyfødt baby, også selv om man har et perifert forhold til foreldrene og vanligvis ikke liker noe annet de poster på sosiale medier.

Men her kommer avsløringen. Av våre opprinnelige 20-30 felles kjente så var det kun en eneste felles bekjent som hadde likt bildet. Det betyr mest sannsynlig at alle de andre ikke lenger er på psykopatens facebook. Hva har skjedd? Her er de to hovedgrunnene, slik jeg ser det.

• Noen hadde han tettere kontakt med enn andre. En av dem trente han som sagt mye med. En annen var han hyppig på sykkeltur med. En tredje proklamerte stolt at han hadde truffet psykopaten da han besøkte hans hjemby. En fjerde mente psykopaten var det “snilleste mennesket i verden” etc etc. Ingen av disse hadde likt babybildet. De har stått psykopaten såpass nær at noe mer dramatisk har skjedd enn at relasjonen bare “fadet ut”. Antakelig har han sviktet dem på psykopatisk vis, og de har gitt ham opp.
• Majoriteten av de 20-30 har nok aldri gjennomskuet ham som psykopat, men de har gått lei av den vanvittige dyrkingen av seg og sitt som han driver med på sosiale medier. Antakelig har han sjelden likt noe de selv har lagt ut. Det lyder banalt, men det er slik sosiale medier fungerer; lik og bli likt. De har merket grandiositeten hans, men uten å kunne sette ord på det. Etterhvert har de slettet ham som venn.

Psykopater og narsissister vil ofte omgi seg med mange beundrere og virke populære, men hvis man observerer dem over lengre tid så ser man at fanklubben stadig byttes ut. Psykopaten får lett kontakt med andre, men de klarer ikke å holde på kontakten.

Vær derfor trygg på at psykopaten ikke opplever intimitet med noen. Det lyder forferdelig å fryde seg over dette. Men som tidligere primærobjekt så er det viktig å forstå at intet var i veien med deg. Du gjorde så godt du kunne for å leve opp til psykopatens krav og for å bli verdsatt, men psykopaten verdsetter ingen. Selvfølgelig slår dette tilbake på dem, hele tiden. Om de lider av det eller forstår at de kan takke seg selv, er usikkert. Men vit at det skjer. Betrakt det som karma og uten å ha dårlig samvittighet. Det er slik psykopaten selv velger å leve.

 

En kort kommentar til “Dirty John” sesong 2, som nå er sluppet på Netflix. Min holdning til serien baserer seg på gjennomsyn av de to første episodene. Dessverre opplever jeg ikke historien om Betty Broderick som et like godt studie av en psykopat, som John Meehan var (sesong 1). Det kan godt hende at den virkelige Betty Broderick var en psykopat, men det har de ikke klart å gjengi i filmatiseringen. Blant annet de nostalgiske erindringene som Brodericks karakter får om sitt tidligere familieliv gir inntrykk av en person som har evnen til å knytte seg til andre personer. Broderick var åpenbart en gal morder, men ikke nødvendigvis en psykopat. Det kan være hele serien er fascinerende likevel (jeg så kun de to første episodene), men ikke psykopatisk relevant slik jeg ser det.