Beundrer du de som alltid synes beredt til å forsvare seg selv, og alltid har en snerten kommentar parat mot noen som skulle prøve seg å med en frekkhet?

Ønsker du å være slik selv, men du får det ikke til?

Da er du ikke alene.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Mange lesere av bloggen lider av “søren, det skulle jeg sagt” syndromet. Jeg gjorde det også selv. Blant symptomene på syndromet finner vi en etterpåklokskap, hvor krenkelser ligger og jobber i underbevisstheten, helt til det går opp for oss hvordan vi burde respondert mot frekkhetene (men ikke fikk til), og nå er muligheten passert.

Og ikke bare det. Den frekke syntes å gå seirende videre, mens vi blir stående igjen som fjols.

Det er rett og slett bittert. Og vi pisker oss selv for å gang på gang la oss overkjøre av frekke mennesker, uten at vi klarer å “slå tilbake” på en måte som tilfredsstiller oss.

Denne følelsen kan spise oss opp innenfra hvis vi ikke er den bevisst. Den tar verdifull energi, fordi det indre arbeidet og følelsen av nederlag krever det. Det bryter oss ned. Den negative energien må ut. Og fordi situasjonen er over og krenkeren allerede er langt utenfor rekkevidde, så går det utover oss selv eller uskyldige mennesker og kjæledyr som er en del av livene våre. Det er jo ikke rettferdig.

Så hva kan du gjøre?

Først så vil jeg gi deg et løft. De “snertne” menneskene du beundrer så mye, er kanskje ikke så snertne som de gir inntrykk av. Mennesker som alltid er parat til å besvare krenkelser med kløkt, avslører noe om seg selv.

De er alltid i forsvarsposisjon.

Det handler om tankesett og menneskesyn. Hvis man alltid er i forsvarsposisjon, så tenker man ikke godt om sine medmennesker. Man har faktisk så lite tillit til dem, at man regner med at andre mennesker vil yte en motstand fremfor å samarbeide. Det er ikke en sunn holdning å ha.

Ja, disse “snertne” menneskene kan være “brente barn” som ofte er blitt krenket opp gjennom livet, og derfor har opparbeidet seg en måte å møte omgivelsene på som beskytter dem bedre. Faktisk er det i en slik fase mange av oss her på bloggen er i dag. Men det kan like gjerne handle om en arroganse og nedlatenhet mot andre mennesker som ligger tett opp til psykopatens, i form av grandiositet.

Deretter handler det om personlighet. Vi mennesker er ikke like. Vi fikk utdelt forskjellige kort ved fødsel. Du er slik du er, og kan bare i begrenset grad bli til en annen. Det betyr at det ikke nytter å bli frustrert av at du ikke får til det samme som dine forbilder gjør, ganske enkelt fordi du ikke er ment å være slik. Forson deg med den du er ment å være. Antakelig har du meget sterke egenskaper på andre områder.

Det betyr ikke at du ikke kan oppøve deg en beredskap som du både ønsker og trenger. Vi har nå lært at mange mennesker vil oss vondt. Og de som skader oss aller mest, er psykopatene og narsissistene vi slipper inn i livet. Det er dem du må passe deg for.

Det har derfor ingen hensikt å irritere seg over at en fremmed person klarte å tråkke på deg. Hvorfor har vi et behov for å sette et menneske på plass, som vi aldri ser igjen?

Klart, det er ikke riktig hva de gjør. Og selv fremmede mennesker fortjener en smekk over fingrene hvis de sniker i køen i butikken, roper ukvemsord til deg på gaten, søler ned hele bilen din fordi de bare måtte kjøre forbi deg akkurat der det var mudder i veien, eller overhøvler deg på jobb fordi de ikke er fornøyd med servicen.

Det er viktig for ditt selvbilde å “ta igjen”. Ofte trenger vi oppreisning. Og når en hendelse kverner i underbevisstheten, selv om situasjonen for lengst er forbi, så er det fordi vi har en jobb å gjøre med vår integritet. Den gode nyheten er at vi har integritet! Ellers hadde vi ikke reagert på krenkelser. Problemet er at vi er for trege med å reagere. Og det bunner i at vi møter folk med overdrevet tillit. Vi blir derfor regelrett lamslått når det viser seg at de vi har tillit til, er noen frekkaser av dimensjoner.

Det er dette overraskelsesmomentet vi kan jobbe med. Det handler om å bli mer åpen for at mennesker kan svinge alle veier. Og ikke være så “naive” at vi tror at alle er like anstendige som vi er selv.

Det betyr at du må selge en bit av sjela di. Kall det å inngå en avtale med djevelen. Du må gå imot din natur – som antakelig er blid og imøtekommende – og bli litt mer skeptisk til andre mennesker. Tren deg på et avvisende og foraktfullt blikk. Stå foran speilet og prøv. Tren deg på å bruke andre og mer negative beskrivelser av folk; “han der liker jeg ikke”. Du kan si det høyt til en venn men det er ikke et krav. Det viktige er at du sier det til deg selv.

Du vil etterhvert utstråle noe annet enn “kom og krenk meg!”. Dette medfører at færre personer “prøver seg” på deg. De måler deg opp og ned, og konkluderer at du ikke så lett lar deg pille på nesen. De velger derfor å tiltale deg mer respektfullt, eller kanskje velger de å la deg være i fred.

Noe annet som skjer er at din selvtillit i konflikter øker. Du blir mer bestemt i tonen. Du våger å respondere på angrep, i stedet for å gjemme deg, eller hva mange av oss alltid har gjort – glattet over for å dempe konflikten. Neste gang vil dine venner eller kolleger tenke seg om to ganger innen de konfronterer deg, fordi de risikerer at du gjør et nummer av det.

Ikke vær redd for å overdrive eller dumme deg ut. Å dumme seg ut er et nødvendig ledd i å forfine egenskapene. Jeg vil avsløre noe for deg; jeg har av og til gitt inntrykk av å være gal overfor mennesker som krenker meg. Jeg har skjelt dem ut på et totalt uanstendig nivå. Hvorfor? Er det noe folk frykter – selv bøllene, så er det gale mennesker, for de er uberegnelige. Jeg lover at det virker.

Uansett hvilken taktikk du bruker, så er den aller beste konsekvensen at du blir ferdig med saken der og da. Du tar den ikke med deg hjem. Du bærer den ikke med deg utover kvelden og natten, og ligger søvnløs mens du forsøker å finne den riktige responsen på en krenkelse du uansett ikke kan forandre på, fordi den skjedde i går, forrige uke eller for fem år siden.

Slapp av. Du kommer ikke til å bli et monster. Du vil like deg selv mye bedre, og gå rakrygget ut av de fleste situasjoner. Når du har overbevist deg selv om at du er i stand til å beskytte deg selv, så slapper du mer av. Du blir tryggere. Da minker behovet for å “vinne hver kamp” og du kan fnyse av dine krenkere snarere enn å fantasere om å klubbe dem i hodet.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Hvilket forhold har normale mennesker til bursdager? Det finnes hundrevis av varianter. Ikke alle er sunne. Men jeg vil våge å påstå at de fleste normale personer mener at bursdagsfeiringer er noe som hører barndommen til, og at egne bursdager toner man ned når man når en viss alder. Det betyr ikke at det ikke er morsomt å bli feiret eller bli husket på bursdagen! Men jeg tror mange tenker som jeg gjør; runde tall blir feiret, eller hvis bursdagen faller på en fredag eller lørdag så gir det en naturlig anledning til å tromme sammen en liten sammenkomst. Men faller bursdagen på en hverdag så går man på jobb som vanlig, uten energi eller tid til å gjøre en “big deal” av det. Og det har de fleste det fint med.

Noen bruker egne bursdager som et påskudd til å feire andre! Bursdagen gir en anledning til å samle høyt elskede venner og slektninger. Noen ønsker sårt å se deres venner i en travel hverdag. Bursdagsinvitasjoner sitter langt inne å takke nei til, fordi det virker ekstra uhøflig. Noen utnytter dette til å samle travle venner og slektninger. Ikke for å feire seg selv, men for å “tvinge” travle venner til å komme på besøk.

Andre liker ikke egne bursdager fordi det gir en ubehagelig påminnelse om egen alderdom og uunngåelige død. Kanskje ikke en sunn holdning til det å eldes, men likevel normalt.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Atter andre er sjenerte og liker ikke den ekstra oppmerksomheten som en bursdag gir. Heller ikke dette spesielt sunt, men også normalt.

Så hva kjennetegner bursdagen til en narsissist? Der finnes det også mange varianter, og en bombastisk konklusjon er ikke hensiktsmessig. Men hvis jeg skal gi et enkelt bud? Da må det bli følgende;

En narsissist har høye forventninger til egen bursdag, men innfrir ikke på andres bursdag.

Men det kan være vanskelig å speide. En narsissist vil utad ofte påstå at de ikke ønsker oppmerksomhet, men likevel bli dødelig fornærmet hvis de ikke får det. Og når de får oppmerksomhet, så vil det i deres øyne som regel være feil oppmerksomhet. Gavene er feil, kaken er feil, og hvis de er så heldige å bli forært en overraskelsesfest, så er gjestene feil.

Den som står en narsissist nær, kan derfor forvente en meget vanskelig dag.

Grunnholdningen er narsissistens oppfattelse av egne spesielle betydning. De har derfor skyhøye forventninger til egen bursdag (selv om de påstår noe annet). Selv om de forventer særbehandling og dyrking av egen person hver eneste dag, så betrakter de det som obligatorisk på bursdagen. Spesielt de nærmeste, men også mer perifere venner vil merke det hvis de ikke lever opp til forventningene på den dagen.

Mange som har feiret narsissisters bursdag, vet at det ofte ender i en eller annen form for drama. Narsissisten ødelegger festen med anklager mot samboeren eller mot en av gjestene. De finner alltid et påskudd. De blir ofte ubehagelig beruset og lar masken falle. En narsissist jeg kjente ble fornærmet hvis gjestene brakte med seg blomster på bursdagen. Han mente at blomster skal leveres dagen før, fordi han ikke hadde lyst å bruke tiden på bursdagen til å finne vaser og klippe blomstene til. En gang brakte en gjest med seg dyre orkideer. Det endte med krangel mellom ham og gjesten.

Samme person ble en gang rasende på meg fordi jeg ikke viet hele helgen til ham på hans bursdag. Jeg møtte opp i hans bursdagsselskap på fredag og feiret ham. Men på lørdag gikk jeg på byen med hans eks, som var en nærere venn (jeg ble kjent med dem begge den gang de var par. Og begge aksepterte at jeg beholdt kontakten med begge etter bruddet). Bursdags “barnet” dukket opp på samme utested, som ikke var overraskende da det ikke er flust av utesteder for homofile, og hevdet at jeg hadde lovet å være sammen med ham hele helgen. Han skrek “det er min bursdag!”. Noe som selvfølgelig var ren tåkelegging. Jeg hadde aldri lovet noe slikt. Vi var heller ikke så nær. Det hadde ganske enkelt ikke vært naturlig å tilbringe hele helgen med ham. Men han fikk et narsissistisk sår av at jeg prioriterte eksen, og forsøkte å utvinne narsissistisk forsyning fra oss begge ved å lage en “scene”.

En annen narsissist har mann og barn (som nå er voksne). Hun gjentok opp gjennom årene alltid samme frase, “jeg liker ikke bursdager, de er oppskrytt”. Barna måtte hvert år høre på dette. De ble derfor usikre på om de fikk feire bursdag. Moren trommet likevel alltid halvhjertet sammen en bursdagsfeiring for barna, men kun fordi omgivelsene, barnefar og besteforeldre forventet det. Ellers hadde det blitt minimal oppmerksomhet for barna. Men sine egne bursdager? Hun ble dødelig fornærmet hvis hun ikke fikk nok oppmerksomhet, eller hvis gavene var feil eller for små. Jeg vet at ett av barna i voksen alder var gått lei av morens halvhjertede oppmerksomhet på hans egen bursdag, og de dårlige gavene hun ga. Han var også lei av hennes krav til oppmerksomhet på egen bursdag. Han endte med å inngå en avtale med henne. Han sa “mor, nå er vi alle voksne, nå avtaler vi at ingen gir hverandre oppmerksomhet på bursdagen lenger”. Moren kunne ikke nekte for at hun i alle år hevdet at “bursdager er oppskrytt”. Hun var derfor nødt til å samtykke avtalen, med det resultat at hun i dag ikke får noen oppmerksomhet på sin bursdag. Sønnen forteller at han ikke sender så mye som en sms på hennes bursdag. Han vet at hun hater det. Han er ikke hevngjerrig, men forteller at det er litt tilfredsstillende å sende hennes egen holdning i retur til henne. At han selv ikke lenger får noen oppmerksomhet fra henne på bursdagen, opplever han som befriende. Hyllesten fra henne på hans egen bursdag opplevde han uansett som falsk, og gavene han fikk var av så dårlig kvalitet at de kun egnet seg i søppelet. Samtidig pleide han selv å gi henne dyre gaver. Det sparer han nå penger på.

Mitt råd til deg som har en narsissist i nær omgangskrets, er å gjøre minst mulig ut av det. De blir uansett ikke fornøyd. Spar derfor din energi og dine penger. Blir du invitert i selskap? Greit nok. Men ikke møt opp på bekostning av noe som er viktigere for deg. Spesielt hvis invitasjonen kommer på kort varsel (noe som er vanlig av narsissister, for de liker å teste hvem i deres krets som kaster seg rundt og rydder plass til dem, mens de hevder at grunnen til den korte fristen er at de “egentlig ikke hadde tenkt å gjøre noe stort ut av bursdagen”). Skal du ikke i bursdagsselskap, så gjør det samme som du gjør for dine andre bekjente – send en gratulasjon på facebook. Og la det være med det.

Man skal være forsiktig med å kalle noen narsissist, kun fordi de elsker å feire seg selv. En person kan være glad i å feire både seg selv og andre. Noen elsker å feire livet, og bruker enhver anledning til å gjøre det. Dette er ikke narsissister, men livsnytere, og de skaper en helt annen stemning rundt bordet enn hva narsissisten gjør. Man må kjenne flere sider av personen for å kunne konkludere. Men når man kjenner personen rimelig godt, så kan narsissistens forhold til egne og andres bursdager fungere som en god pekepinn, eller bekreftelse om du vil, på et forstyrret sinn.

Se Dr. Ramanis video om narsissister og bursdager nederst.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

På mandag var det en voldshendelse i Oslo. Nærmere bestemt i Hausmanns gate ved Vaterlandsbroa, ved overgangen mellom Grønland og Sentrum. En mann ble knivstukket. Han overlevde (så vidt jeg vet). Hendelsen ble twitret av politiet kl 20.41, og må da antakelig ha skjedd en liten time innen.

Jeg vandret selv over Vaterlandsbroa klokken 19.43 samme kveld, på vei for å se den amerikanske dragartisten Sasha Velour på Folketeatret. Jeg må ha passert kort tid innen voldshendelsen, kanskje bare noen minutter. Jeg husker det spesielt godt, fordi jeg la merke til fire menn som hang utenfor baren Stargate. Jeg husker at en av dem var på sykkel, en var på sparkesykkel og to av dem hadde intet fremkomstmiddel. De stod ikke samlet, men de sendte hverandre blikk og signaler, så jeg skjønte at de kjente hverandre. Selv om de ikke syntes å ta notis av meg, så var det noe med stemningen og energien som sa meg at “her må jeg gå fort forbi”. Så jeg satt opp farten men ikke så mye at det vakte oppsikt. Andre hastet også forbi. Jeg undret om de sanset det samme som jeg, eller om de bare hadde dårlig tid – slik oslofolk alltid har. Jeg husker jeg tok opp telefonen for å virke upåvirket. Der la jeg merke til tiden, 19.43.

Det var i pausen under forestillingen på Folketeatret, at jeg scrollet nyheter på min telefon og kom over voldshendelsen. Blant detaljene stod det “hendelsen skjedde utenfor gamle Stargate. Fire menn er mistenkte”.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hvorvidt voldsofferet var en tilfeldig mann eller hvorvidt han kjente voldsmennene, vet jeg ikke. Jeg vet derfor heller ikke om jeg selv (eller noen andre som passerte akkurat på den tiden) var i fare. Var mennene bare ute etter å angripe noen, eller ventet de på en bestemt person?

Men jeg sanset stemningen mellom dem. Bare ved å gå gjennom deres energifelt, så forstod jeg at det bygget seg opp til vold. Jeg merket deres bevegelser, kroppsspråk og blikk, helt uten at jeg i utgangspunktet var på vakt.

Jeg er ikke i tvil om at det var de samme mennene som kort tid etter knivstakk en mann. Min intuisjon advarte meg derfor om at det var et farlig sted å oppholde seg på det tidspunktet, og ba meg sette opp farten.

I dag hadde jeg en samtale med en av mine faste klienter. Hun fortalte at hun arbeider sammen med en kollega som har gitt henne mye trøbbel på jobb over flere år, og at min klient endelig hadde satt foten ned og stilt kollegaen til veggs. Problemet er at kollegaen, som min klient identifiserer som en narsissist, ikke tålte at min klient plutselig satt foten ned og markerte personlige grenser. Kollegaen hadde derfor gått til sjefen og klaget inn min klient. Nå er begge to, sammen med en representant fra fagforeningen, innkalt til møte hos sjefen. Min klient fryktet derfor at det får konsekvenser for ansettelsesforholdet, at hun beskyttet seg selv (noe vi ble enige om at det neppe vil få).

I samtalen kom det frem at min klient helt fra starten hadde følt dårlige vibber fra sin kollega. Hun hadde likevel ikke handlet på sine følelser, men “sett kollegaen an”. I mellomtiden fikk kollegaen fortsette med å være dominerende, kvass og vekselvarm. Min klient fant seg i det, inntil hun nylig altså sprakk.

Sammen så identifiserte vi problemet. Problemet er at min klient ikke var i forkant. Derfor var kollegaen den første som klaget til sjefen. Vi som mennesker har en tilbøyelighet til å tro på den første som forteller oss noe. Vi er av natur mer skeptisk når motparten etterpå kommer med sin versjon, nettopp fordi det var en annen som “åpnet døren” og gjorde oss oppmerksom på situasjonen. Nummer to må derfor jobbe dobbelt så hardt for å overbevise oss, selv om han/hun er den uskyldige part.

Hva mange av oss gjør feil når vi møter en p/n som vi skal forholde oss til en stund, er at vi handler ikke på vår intuisjon. Selv om vi nå ganske tidlig klarer å avsløre dem for vårt indre, så gjør vi ikke noe med det. Hvis en kollega eller en venn er ufin en gang, så kan det være en tilfeldighet. Men skjer det to ganger, så er det et mønster. Allerede her bør vi begynne å eksponere vedkommende, løpe til sjefen, eller – hvis det er snakk om en ny venn, fortelle våre andre venner om vår oppfattelse av vedkommende. Vi må lære oss å være i forkant. Det handler om selvbeskyttelse, og at vi kan være sikre på at en p/n venn eller kollega alltid vil gi oss alvorlige problemer lenger ned i veien.

Kunnskapen vi nå har om psykopati, kan vi bruke mot dem, ved å starte en svertekampanje innen de rekker å summe seg (og det betyr at vi må være meget kjappe på labben). Det er en konkurranse. Hvis du kommer dem i forkjøpet, så vil de i alles hoder alltid være nummer to – den som må jobbe hardere enn deg for å overbevise.

Din intuisjon er riktig. Men det hjelper ikke hvis du ikke handler på den. Det er ingen vesensforskjell på om du arbeider med en p/n kollega, eller befinner deg i et brennende hus. Begge tilfeller vil skade deg hvis du ikke agerer. Du ser neppe brannen an, før du flytter deg ut av situasjonen. Du skal heller ikke se en p/n an. Du sitter fortsatt i et brennende hus, selv om brannen ikke er eksplosiv. I stedet ulmer det i kulissene, og det vil alltid ta fyr til slutt.

I tillegg til å eksponere vedkommende, så må du umiddelbart sette grenser. “Deg er jeg ikke interessert i å bli personlig kjent med”. Enten må du si det direkte eller vise det med ditt kroppspråk. Hva du egentlig ønsker å fortelle, er at deg kan de glemme å leke med. En narsissist våger ikke å melde deg til sjefen hvis de er redd for deg (og her skiller jeg mellom n og p; en psykopat er neppe redd noen, men en narsissist er det). For at en narsissist skal frykte deg, så må du rett og slett være litt modig og blåse deg selv opp. Vær nådeløs. Gjør en stor sak ut av det hvis narsissisten begår en profesjonell eller etisk feil. Bruk harde ord. Og gjør det tidlig. “Du har jobbet her i ti år, og påstår du er så god, også begår du en slik amatørblunder?”. Gjør det gjerne foran deres felles kolleger, slik at du pirker i deres største hemmelighet – skam. Legg din personlighet til side. “Flink pike/gutt”-syndrom vil ikke hjelpe deg her. Jeg lover deg, din narsissistiske kollega vil aldri kontakte deg igjen, uten å skjelve i buksene.

Det handler om å være i forkant. Og stole på din intuisjon.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

I dag vil jeg skrive om hvorfor du aldri får det svaret du ønsker fra en narsissist eller psykopat, og hvorfor du ikke skal be om det. Et tema jeg har skrevet om før, men det går fort flere år mellom hver gang et tema blir brakt på bane her på bloggen. Dette er et viktig tema som må repeteres, ikke minst for nye lesere.

Kort sagt så handler det om at du aldri vil få den responsen fra en p/n som du trenger eller ønsker. P/n er programmert til aldri å gi deg sinnsro eller sjelefred. Og dette gjelder ikke kun etter bruddet, men som mange husker også under relasjonen. Heller ikke idealiseringsfasen ga sinnsro, fordi du som objekt fløy så høyt og var superfokusert på psykopaten. Under relasjonen så fikk du kanskje samarbeid fra psykopaten så lenge du var positiv, føyelig og dyrket ham/henne. Men det er ikke det samme som sinnsro, det er kun brannslukking. Alle husker følelsen av usikkerhet, selv når relasjonen tilsynelatende gled på skinner. Du unnlot å stille de viktige spørsmålene, fordi du fryktet at det ville sette relasjonen i fare.

Spesielt etter bruddet så er behovet for avklaring stort, for en forkasting skjer fort og objektet står forvirret igjen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Så her er hvorfor psykopaten aldri kan gi deg den avklaringen du trenger.

• Han/hun forstår faktisk ikke hva du trenger. Du spiller i en helt annen emosjonell liga enn ham/henne. Dine følelser er intrikate, dype og sterke. Psykopatens følelser er begrensede, overflatiske og kun som små gnist å regne sammenlignet med dine. Psykopaten forstår ganske enkelt ikke hva du snakker om.
• Psykopaten er ikke programmert til å hjelpe deg til å få det bedre. Vi snakker her om ondskapsfulle og egoistiske hjerner. Det handler om “meg, meg, meg” og deretter “ødelegge, ruinere og sabotere” andre. Har du forlatt en psykopat? Da er du deres fiende. Det finnes kun svart og hvitt for dem. Dine to, ti eller tyve år med lojalitet blir slettet med et pennestrøk så snart du forlater dem. De ville ikke engang lyve til deg for å gi deg sjelefred. Selv hvis de forlater deg, så klarer de med deres mentale kortslutninger å gjøre deg til fienden.
• Ved å gi deg minst mulig avklaring, så forventer de at du skal jage etter dem i håp om en verdig avslutning på hva som (for deg) var en verdifull relasjon. De håper at du skal virke desperat og forvirret, slik at den nye partneren kan se hvor attraktive de er, og hvor gal du er. De ønsker også å kunne venne tilbake til deg hvis den nye relasjonen ikke fungerer som planlagt. Da er de avhengige av at du tar dem imot med åpne armer. Alle dine ubesvarte spørsmål vil sørge for det.
• Hvis du faktisk hadde fått et svar, så kan du banne på at det ville være løgn og ordsalat. Ikke et eneste sant ord har forlatt psykopatens lepper siden han/hun var baby. Og den gang kunne de ikke snakke. Den første setningen psykopaten sa var mest sannsynlig “hvis du hopper ut fra taket, så vil du fly og lande i et basseng av sjokoladesaus” til sin egen lillebror eller lillesøster. Og denne personen tror du vil være ærlig med deg, og attpåtil mene deg vel?
• Og den aller største grunnen? De bryr seg ikke om hvordan du har det. Du tror det er fordi de har funnet en ny flamme, og du er glemt. Men sannheten er at de aldri brydde seg om deg. Heller ikke mens dere var sammen. Så hva du ser rett etter bruddet, er ikke en ny side av psykopaten. Du ser hvem de har vært hele tiden, med den eneste forskjellen at nå er masken av. Du har fra første dag delt seng med fienden.

Ikke gjør som jeg selv gjorde. Jeg ventet og ventet på en henvendelse som aldri kom. Til slutt ga jeg etter og henvendte meg til ham. Det skulle jeg aldri gjort. Heldigvis ble det med den ene gangen. Han hadde nok ventet en enda høyere grad av desperasjon fra min side, enn det han fikk. Likevel føltes den ene gangen jeg henvendte meg som svært uverdig, fordi jeg ba på mine knær om en slags trøst og lindring som jeg trodde han kunne og ville gi. Jeg burde aldri ha gitt ham den tilfredsstillelsen. Det må jeg leve med i dag.

Men her er fordelen. Jeg kan ta den støyten for deg! Jeg og alle de andre leserne her på bloggen som gjorde det samme. Vi lærte på den harde måten. Og nå kan du dra fordel av hva vi på uverdig vis lærte oss. Det er derfor helt unødvendig at du gjør den samme feilen. Alt du trenger å gjøre, er å legge deg denne teksten på minnet. Her står alt du trenger. Du trenger bare å ta det til deg.

Så hva kan du gjøre når trangen er størst til å kontakte en p/n som mobbet deg, misbrukte deg og forkastet deg, og nå ønsker du vedkommende tilbake, og er kanskje til og med villig til å be om tilgivelse for at det skal skje?

Først vil jeg være tøff mot deg og be deg få hva som på engelsk kalles en “reality check”. Våkne opp! Hev standarden din for hvem du ønsker i livet ditt. Åpne øynene og se hvordan denne personen har behandlet deg. Du burde ikke sørge, men juble!

Men jeg vet det ikke er så enkelt. Derfor kan du skrive ned din bønn om svar, og din sorg over hva du trodde dere hadde, i et brev. Skriv det som om din p/n skal lese det. Skriv langt og detaljert. Putt det i en konvolutt. Skriv sågar adressen på, klar til å sendes. Putt brevet i en skuff.

Deretter begynner du med “utsettelse-leken”. Det betyr at fordi brevet er postklart og du kan sende det når som helst du har lyst, så kan du likegodt vente til i morgen! Det skader ikke å vente litt. Neste dag ligger brevet der fortsatt. Ordene er de samme. Du kan trygt vente en uke til, det vil ikke forandre noe. Og slik skyver du det foran deg.

Ventetiden bruker du til å lese deg opp om psykopati og narsissisme, og bekjempe din indre kognitive dissonans. Etterhvert vil du være sjeleglad for at brevet aldri ble sendt, og at psykopaten aldri leste om all din sjelesorg. Det ville nemlig gitt ham/henne en enorm boost med narsissistisk forsyning. På din bekostning!

Da er du klar til å brenne brevet. Gjør en liten seremoni av det, hvor du renser deg for siste rest av gode følelser for dette umennesket. Samtidig kan du jo brenne et bilde av ham/henne, og andre (brennbare) ting som knytter deg til en vampyr. Gjør det under trygge omstendigheter, gjerne utendørs.

Har du behov for å advare den nye partneren? Gjør det samme. Skriv et brev hvor du forteller alt som du mener den nye partneren bør vite. Du kan skrive et respektabelt brev, eller du kan sverte din eks med eder og galle. Her er alt lov, du bestemmer. Poenget er å lette ditt hjerte. Legg så brevet i en skuff og lek “utsettelses-leken” påny. I enkelte tilfeller er det riktig å faktisk sende brevet, men jeg vil tippe at i 90 prosent av tilfellene så gjør du best i å la være. Responsen blir sjelden slik du trodde, og du vil angre. Her må ikke handles overilt eller på impuls.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Først noen hovedpunkter om krenkelser.

• Krenkelser trenger ikke å være alvorlige. De spenner vidt, fra meget alvorlige til knapt merkbare.
• Kun fordi man lærer seg å gjenkjenne krenkelser og snakker om dem, så betyr ikke det at man betrakter seg selv som offer.
• Krenkelser kan være fysiske (som for eksempel vold), emosjonelle (for eksempel psykopatens devaluering), mentale (for eksempel utskjellinger), økonomiske (for eksempel skader på dine eiendeler), juridisk (å bli fratatt rettigheter), seksuell, eller en kombinasjon (for eksempel seksuell, fysisk og emosjonell, som voldtekt).
• Selv om du opplever deg krenket, så betyr ikke det at du er blitt krenket. Følelser er ikke fakta. To personer kan oppleve samme krenkelse vidt forskjellig. Hvorvidt det kan kalles en krenkelse avhenger både av mottaker (opplevd krenkelse) og avsender (intensjon). Her kan man øve seg i å be om oppklaring på hvorvidt en opplevd krenkelse var ment som en krenkelse. Du har uansett rett til å føle deg krenket. Du har bare ikke alltid rett til å forvente sanksjoner mot krenkeren (eller ikke-krenkeren). Det er disse gråsonene som gjør krenkearbeid litt vanskelig.
• En krenkelse kan oppleves sterkere, hvis du ikke klarer å respondere adekvat på den.
• Noen blir krenket mer enn andre. Og da snakker jeg ikke om opplevd krenkelse, men faktisk krenkelse, som i at noen blir angrepet oftere enn andre. Dette handler om faktorer som ligger både i og utenfor den krenkedes kontroll.

I min jobb er jeg i kontakt med mange mennesker. Slik er det å jobbe i helsevesenet. I alle jobber hvor man jobber med mennesker, så er man utsatt for krenkelser. Det samme gjelder for eksempel kundebehandlere, og spesielt arbeid med ustabile mennesker som psykiatri, terapi og politiarbeid. Det skjer fordi kontaktflaten er så stor i disse yrkene og man møter alle slags personlighetstyper. Krenkelser er derfor noe man må forvente. Man bør derfor ha klare personlige retningslinjer for hvordan man møter dem, i tillegg til eventuelle prosedyrer fra arbeidsgivers side. Uttrykket “ikke ta jobben med hjem” refererer blant annet til “å se mellom fingrene” med krenkelser. Personlige retningslinjer kan være regler man setter for seg selv innen arbeidsdagen begynner, for eksempel “hvis en kunde skjeller meg ut i telefonen, så legger jeg på”.

I går var en ekstra tung dag på jobb. Alle, både personale og pasienter, virket sure og ampre. Dette gjaldt også meg selv. Og nå skal jeg fortelle hvorfor det faktisk var positivt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg har alltid hatt en skambelagt personlighet. En skambelagt person vil være meget hemmet i møte med krenkelser. Skambelagte personer håndterer krenkelser på svært usunne måter, det vil si de håndterer dem ikke i det hele tatt. De forsvinner i stedet inn i et skall og håper at krenkelsen/krenkeren skal gå bort. De har forestillinger om krenkelser som handler om blant annet:

• “Jeg fortjener å bli krenket, for jeg er feil”.
• “Hvis jeg reagerer på krenkelsen, så vil det få konsekvenser for meg. Kanskje får jeg en klage slik at jeg mister jobben, eller den som jeg konfronterer vil angripe meg, eller jeg blir forlatt (for eksempel av en venn/partner. Husk her at en arbeidsgiver som nekter deg å beskytte deg selv i jobben, ikke er en god arbeidsgiver).
• “Jeg er redd for å overreagere/reagere feil, og bli utsatt for latter av de som ser min reaksjon”.
• “Jeg responderer aldri raskt nok, og når jeg vet hva jeg skal svare så er det for sent”.
• “Jeg blir lammet, jeg er redd for at en krenkelse kan utslette meg. Jeg vet det ikke skjer, men det er akkurat som om kroppen min tror det”.

En skambelagt person vil derfor bruke masse energi på å unngå krenkelser. Selvfølgelig gjør vi det, hvis underbevisstheten forteller oss at en krenkelse kan utslette oss. Vel, mord er definitivt en krenkelse, men hverdagskrenkelser kan ikke utslette oss.

Krenkearbeid går derfor ut på å oppsøke krenkelser, ikke unngå dem. Men hvordan kan man oppsøke krenkelser?

Veien er kort fra å oppsøke krenkelser, til å bli oppfattet som “kranglevoren” eller en provokatør (og det ønsker vi ikke). Det handler snarere om å se på krenkelser som en positiv mulighet til vekst når de oppstår, og ikke å oppmuntre til dem, men heller ikke flykte fra dem.

Hvordan trener jeg selv? For det første så “trener” jeg ikke på folk jeg liker. Det er mitt valg. Men du kan velge å gjøre det. For eksempel kan du gjøre en avtale med en nær venn; “jeg trenger trening i konfrontasjon. Jeg ber deg om å hjelpe meg. Jeg vil anlegge en litt hardere tone, og du kan konfrontere meg mer”. Det minner litt om rollespill. Men personlig unngår jeg slik trening ganske enkelt fordi jeg ikke ønsker å innføre en slik tone i dyrbare relasjoner, selv om det kun er for øvelsens skyld.

Derimot trener jeg på folk jeg ikke liker. Og enda skumlere – på folk som skremmer meg! Det varierer hvor langt jeg våger å gå i konfrontasjonene. Men husk at målet ikke er å “vinne” over motparten, målet er øvelse. Fordelen med å trene på folk jeg ikke liker er at jeg ikke respekterer disse personene. Jeg tar derfor ikke eventuelle angrep personlig (noe jeg hadde gjort med mennesker jeg liker) og har heller ingen dårlig samvittighet for å krenke tilbake.

Jeg er sterkt politisk engasjert og trener i kommentarfelt på internett. Her bruker jeg forskjellige metoder, fra å diskutere saklig (uten personangrep) til usaklig (med personangrep). På internett er det mange troll som krenker. Øvelsen min består i å krenke tilbake. Ikke fordi jeg tror jeg kommer noen vei med troll, men ganske enkelt for å våge å stå i en ubehagelig disputt. Og ja, jeg har havnet i “facebook fengsel” et par ganger. Også dette er trening – trening i hvordan å håndtere “straff” uten å føle skam. Jeg føler ikke lenger skam av straff, for straff er ikke nødvendigvis berettiget. For eksempel hadde motstandsfolk under krigen ingen grunn til å føle skam for å bli straffet av gestapo. Nå er jeg ingen motstandsmann, og facebook er ikke gestapo, men det er et eksempel på at det er kun du selv som vet om du har forbrutt deg mot noen, “overmakter” har ikke alltid den moralske definisjonsmakten. Hvis jeg blir stengt ute av facebook i 24 timer, så tenker jeg “pytt pytt, det var verdt å sette NN på plass”.

Jeg kjenner dog alltid godt etter hva det gjør med meg både å bli krenket og å krenke tilbake, ellers er øvelsesmomentet tapt. Målet er ikke å bli til “en krenker”, men å redusere skammen og bli bedre til å beskytte seg selv. Og jeg kan fortelle dere at slik trening virker. Det er også en god kur mot “flink pike” syndromet (også hvis du er mann).

Men tilbake til arbeidsdagen. Jeg vil ikke i detaljer beskrive de forskjellige krenkelsene. Jeg kan fortelle at de ikke var alvorlige, men alvorlige nok til at de fortjente en respons. Krenkerne var både pasienter og kolleger. Og her kommer det positive; skammen ble ikke trigget. I stedet bygget det seg opp en irritasjon i meg, mot disse personene. Også dette er en viktig øvelse; plasser skylden der den hører hjemme, og det er ikke hos deg! Skam gjør at man absorberer skyld. En sunn respons er i stedet å sette opp et speil, slik at krenkelsen returneres til krenkeren.

Så hvordan reagerte jeg i går? Mot pasienten som krenket så holdt jeg meg profesjonell (selv om jeg var på nippet til å utbryte “eier du ikke folkeskikk?”). Vedkommende merket dog at jeg ble ordknapp, bestemt og irritert, og etter at mine forpliktelser mot pasienten var utført så ba jeg henne bryskt om å gå og sette seg. Hun gjorde forfjamset som hun ble fortalt.

Mot kollegaen som krenket så var tålmodigheten min på slutten av dagen meget tynnslitt, og det merket også han. Jeg vet han merket det fordi han forsøkte seg med litt nøytral small talk på tampen, men dette falt dødt til jorden. Jeg var på det tidspunktet uimottakelig og han takket for dagen og gikk. Vær her oppmerksom på forskjellen på å fremstå som “fornærmet” og “fed up”. De to kan vekke vidt forskjellig respons hos den du vil markere overfor. Jeg var fed up.

Husk at det ikke er nødvendig med en stor konfrontasjon. Overreaksjoner bør unngås, der man kan. Klart det frister med en ordentlig utblåsning mot mennesker som fortjener det, men kun i sjeldne tilfeller er slik respons nødvendig. Det kan faktisk være mer effektivt med subtile hint, som å gi bestemte blikk, og uttrykke få men velvalgte ord sagt i det riktige toneleiet. Da slipper du å gå hjem med følelsen av å ha sagt eller gjort noe dumt eller overilt, noe som lett kan skje hvis man slipper kontrollen. Spesielt de av oss som bærer på mye raseri etter årevis med krenkelser bør huske dette. Men skulle du sprekke? Ikke føl skam. Nyt heller følelsen av å få utløp. Vedkommende fortjente det sikkert.

Det er følelsen du går hjem med som er viktig. Hvis skammen din er trigget, så bærer du med deg følelsen av å være liten, verdiløs og ubrukelig, og krenkeren vinner. Men med bra krenkearbeid så går du i stedet hjem med irritasjon mot personene som krenket deg. Benytt denne irritasjonen konstruktivt. Hvis det er en kollega så tar du med deg irritasjonen inn i neste samarbeid, slik at din terskel for å konfrontere ham/henne blir stadig lavere, og dette er positivt. En person som stadig krenker begår “overtrekk” på kontoen. Det er deres konto som skal gå i minus, ikke din! Øv deg i forskjellen på å huske krenkelser, og å bære nag. Når du husker overtramp, så er det uttak på krenkerens konto. Å bære nag, er uttak på din.

Det betyr at du rett og slett må føre regnskap med folk du møter ofte. Du må oppøve deg en elefanthukommelse på krenkelser! Eller, hvis du har en psyke som min, som er helt uforbederlig innstilt på å tilgi og glemme, så kan du notere hendelser i en bok, slik at du kan slå opp i den og bli minnet på hva som har skjedd mellom deg og kolleger, slektninger eller venner som stadig krenker deg.

Når en fremmed krenker deg (som pasienten over) så handler det mindre om “oppdragelse” av krenkeren, og mer om øvelse for din egen del, fordi du neppe møter vedkommende igjen. Det er derfor neppe konfrontasjonen verdt, fordi dere ikke har noen relasjon utover der og da. Men det skader ikke å sette vedkommende på plass og fortelle dem hvordan du oppfatter dem.

Et råd til nye lesere. Bloggen har eksistert i snart syv år. Tekstene har forandret seg i takt med min egen rehabilitering, i tillegg til rehabiliteringen til de eldste leserne, hvorav mange har fulgt bloggen fra begynnelsen. I dag handler tekstene derfor mer om objektene enn om psykopaten. I begynnelsen var det omvendt. Dere som er nye her og ønsker å lære mer om psykopaten kan med fordel lese tekstene fra bloggens første to-tre år, som i større grad handler om psykopatiske trekk. Min bok “Psykopati og kjærlighet” gir også en grundig innføring i psykopatiske trekk.

Det er merkelig hvordan man kan forandre syn og holdninger med tiden. Spesielt tidligere objekter for p/n opplever en rivende forandring og vekst “post psykopat”. Når vi kommer ut i den andre enden så er vi knapt til å kjenne igjen i forhold til den vi var før.

Hadde du spurt meg for seks år siden, den gang jeg fortsatt var en fersk blogger og et nesten like ferskt objekt, om psykopaten kan lære oss noe, så hadde svaret vært nei, aldri!

Spør du meg i dag så er svaret mer nyansert, og jeg vil svare svært lite.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Men “svært lite” er ikke det samme som ingenting. Det er spesielt en ting psykopaten kan lære oss, og det er selvhevdelse.

Ordet “selvhevdelse” vil jeg definere som;

• Evnen til å håndtere krenkelser på en sunn måte.
• Evnen til å markere egen verdi og positive egenskaper, men også evnen til å markere mangel på egenskaper.

For å komme oss opp og frem i verden, så er vi nødt til å fortelle verden hva vi er gode på. Vi må vise oss frem, og vi må bruke vår stemme. Det nytter ikke å sitte stille i båten og la andre få prestisje for noe som vi selv kunne gjort bedre. Hvis vi lar det skje, så har vi bare oss selv å takke. Du har bare ett liv, og hvis du vil ha en ledende rolle i eget liv så må du si ifra.

Det samme gjelder å si ifra når vi ikke er gode til noe, slik at andre ikke gir oss oppgaver som vi ikke håndterer. Det vil kun slå tilbake på oss selv når det blir avslørt at vi ikke er egnet. Men da er skaden allerede gjort, og vi blir påført nederlag. Hvis andre forsøker å dytte på deg roller du verken ønsker eller passer til , så må du markere din misnøye, ellers blir du overkjørt.

Psykopaten har et grandiost selvbilde, og mener gjerne at de kan gjøre alt bedre enn alle. Dette kommer av manglende selvinnsikt, og er ikke noe vi bør tilstrebe å kopiere. Men evnen psykopaten har til selvhevdelse er noe vi kan ha gavn av å ta lærdom av. Psykopaten går selvsikkert inn i de fleste situasjoner, sikker på at han/hun vil mestre dem.

Tenk også på Pippi Langstrømpe; “dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert”.

Ditt problem? Du har gjort en ting mange ganger før, og tror likevel at andre klarer det bedre. Altså motsatt av Pippi.

Selvhevdelsens forskjellige faser

Fase 1: Vi merker knapt at vi blir krenket, eller at vi lar en gyllen mulighet passere. Et eksempel: en talentjeger er på din arbeidsplass for å rekruttere kandidater til å lede et prosjekt. Du er godt kvalifisert, men tenker ikke engang tanken at du bør by deg fram. Sjefen er kanskje klar over dine egenskaper, men er så vant til at du stiller deg i bakgrunnen at han/hun heller foreslår en annen. Du er fornøyd der du er, og lar andre krefter slippe til. Du føler ingen misunnelse eller sjalusi når mindre kvalifiserte kandidater slipper foran deg i køen. Tvert imot, du slår deg litt på brystet for din “sjenerøsitet”. Men egentlig er ikke dette sjenerøsitet, men passivitet, og du gir fra deg din rett til bedre inntjening, bedre anseelse og vekst.

Et annet eksempel: du blir anklaget av en venn for å ha gjort noe som en annen venn står bak. Men du forsvarer deg ikke. I stedet lar du vennen overhøvle deg med kjeft og karakteristika om deg som ikke stemmer, for du er ikke slik. Du møter kjeften med et skuldertrekk, og slår deg i stedet på brystet for din toleranse og for å ha vernet en annen venn mot disse anklagene. Men egentlig har du ikke vært tolerant. Du har i stedet vernet en venn som selv burde tatt ansvar for sine ugjerninger. Du har gravd deg selv dypere ned i ett hull hvor ditt rykte ufortjent har fått en skrape, i tillegg til at du nesten garantert vil bli overhøvlet igjen, for nå har du vist at du ikke forsvarer deg.

Det er i denne fasen at jeg selv og mange av mine lesere befant oss i mange år. Og vi hadde blitt værende der, hvis ikke psykopaten hadde vekket oss opp fra vår selvtilfredshet.

Fase 2: Du identifiserer krenkelser og ser med klare øyne hva som skjer, men gjør fortsatt ingenting med dem. Det stjeler fortsatt ikke nattesøvnen din at du ikke klarte å selge deg selv bra nok på jobbintervjuet, og at drømmejobben dermed gikk til en annen. Du tenker “det kommer nye muligheter”. Og ja, de kommer, men du mister alle fordi du ikke hevder deg selv.

Fase 3: Du gjenkjenner krenkelser og tapte muligheter, og det ergrer deg at du lot de skje uten å hevde deg. Du gjør et indre arbeid for å analysere hendelsene, som kjører på repeat; “jeg burde sagt ditt og datt”. Grunnen til at de kjører på repeat? Din underbevissthet er ikke fornøyd med utfallene. Derfor skaper du hele tiden nye utfall for ditt indre – utfall som du egentlig burde sørget for under den faktiske hendelsen. Dette er en irriterende og tappende, men nødvendig fase. Psyken forbereder deg på handling, ikke kun analysering.

Fase 4: Du gjenkjenner krenkelser og tapte muligheter, og begynner så smått å konfrontere dem. Du våger å konfrontere sjefen med forfremmelsen som ble gitt til din kollega med mindre ansiennitet enn deg. Du våger å konfrontere bilisten som parkerer så nær din bil at du ikke klarer å komme ut (der du tidligere hadde tiet og i stedet krøpet over til passasjersiden for å gå ut der). Men dine konfrontasjoner kommer ofte for sent, og er ofte for milde. I andre tilfeller konfronterer du for sterkt. Du er fortsatt i “prøving og feiling”. Likevel er dette en viktig øvingsfase. Du er på god vei ut av skallet som du i alle år har brukt til å skjerme deg selv. I denne fasen befinner jeg meg selv akkurat nå. I hvilken fase er du?

Fase 5: Du har opparbeidet en sunn selvhevdelse, hvor du konfronterer til riktig tid og i riktig mengde. Ikke alle kommer hit. Det er avhengig av personlighet og hvor hardt man jobber med seg selv. Det er heller ikke et nederlag å ikke være her. Alle faser høyere enn fase 1 (hvis det var ditt utgangspunkt) betyr vekst.

Men nå vil jeg gå inn på de litt mørkere sidene av selvhevdelse. Det er ikke alltid nok å “rope opp” om hvem du er. Sterkere krutt må til. Den arrogansen og forakten som sivet ut av hver pore på psykopaten, kan vi lære noe av den? “Nei uff, slik vil jeg ikke være” tenker du kanskje. Og det er riktig, vi vil ikke være slik. Men det betyr ikke at vi ikke kan ha gavn av å opptre slik. Det finnes mennesker der ute som fnyser av oss uansett hvor riktig vi hevder oss. De må holdes på avstand. Det handler om selvbeskyttelse.

Jeg har tidligere fortalt dere om min (den gang) nye og ubehagelige sjef. Han som umiddelbart bestemte seg for å gi meg en iskald skulder.

Jeg fortalte dere også hvordan jeg lynhurtig fanget opp disse signalene, og stod overfor et valg; enten ville denne dynamikken mellom oss sementere seg (på min bekostning), eller jeg kunne slå ned på hans oppførsel umiddelbart, innen han oppfattet meg som en svekling.

Hva reddet meg? Psykopaten. Jeg husket hans foraktfulle og avvisende blikk, og begynte selv å bruke det – på sjefen. Jeg sluttet å hilse på ham, og skulte stygt på ham som om han var byllepest jeg ikke ville ha i nærheten av meg.

Antakelig sparte dette meg for mange fremtidige kvaler, for det virket. Han holder i dag klar avstand til meg, og snur hvis han kommer inn på vaktrommet og ser jeg sitter der. Vi snakker ikke sammen. Jeg forholder meg utelukkende til andre sjefer. Men han lar meg i det minste i fred. Alternativet hadde antakelig vært at jeg igjen ble kuet, og til slutt ikke orket mer og sluttet i jobben.

Denne taktikken virker ikke alltid, men ofte gjør den det. Den krever øvelse og standhaftighet, og at du legger fra deg forestillingen om at det er din plikt å være arbeidsplassens engel.

Du tenker kanskje at det er å gå for langt. At denne verden trenger mer kjærlighet og ikke mer forakt. Yup, slik tenkte jeg også de første 40 årene av mitt liv, og det førte nesten til min sjeledød. For verden er ikke Kardemomme by, det er også en “spis eller bli spist” verden. Når du lærer deg å hevde deg selv, så kan du slappe mer av og dele ut litt kjærlighet.

Men sett oksygenmasken på deg selv først, før du setter den på andre.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

En leser skrev til meg.

I løpet av julen har jeg vært i kontakt med en gammel venninne. Hun er en av fire søsken. 

Den yngste i denne søskenflokken, K har det som blir beskrevet av to andre søsken som psykopatisk oppførsel mot sitt barn B. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

B er 13 år. 

Jeg kjenner til K fra den tiden jeg gikk på skole som pre tenåring. Jeg holdt meg borte fra K pga hennes oppførsel mot dyr og andre ungdommer.  

Nå er to søsken bekymret for sin niese B. De mener B blir brukt som slave i huset, og må lage mat og vaske hele tiden. Foreldrene tar fra B mobil og PC i perioder om B ikke “oppfører seg”.

Søsknene ser ikke at det er barnevernssak. De har ingen tillitt til barnevernet heller. De lurer nå på hvordan de skal vise 13 åringen at de er der for henne. Uten at 13 åringen blir skremt. Uten at de ber om noe som en 13 åring ikke kan forstå.

Opp gjennom generasjonene så har vi alle hørt historier om barn som ble mishandlet av deres foreldre. Naboer og slektninger beskrev forferdelige oppvekstvilkår, men uten å kunne gripe inn. Det eneste de kunne gjøre var å tilby barna sympati og forståelse.

Det er ikke slik at alle foreldre som mishandler deres barn er psykopatiske. Ofte ligger sinnssykdom og rusmisbruk bak. Ikke at det er bedre for barnet. Men det er viktig å skille klinten fra hveten, eller psykopatien fra andre årsaker.

Hvis man går langt nok tilbake, så fantes ikke noe offentlig sikkerhetsnett, og i de tilfellene hvor barna ble tvangsfjernet fra familien så var alternativene fattighus og barnehjem hvor mishandlingen ofte var enda verre.

Selv i våre dager så har mange mistillit til det offentlige alternativet, og kanskje med god grunn? Det norske barnevernet er flere ganger felt i internasjonale menneskerettighetsdomstoler. Og som vi tidligere har snakket om, så sitter det mange psykopater i slike etater, hvor de kan utøve maktmisbruk over både ansatte og sårbare klienter.

Det kan derfor stilles spørsmål ved om det alltid er en god ide å skille barn fra deres psykopatiske foreldre. For mange barn er det trygge og kjente bedre enn det fremmede, og mange har gode slektninger som til en grad kan normalisere oppveksten, selv om de aller nærmeste – foreldrene – altså er p/n. Det er ikke nødvendigvis bedre å komme under barnevernets vinger og bli plassert i fosterhjem, fjernt fra gode besteforeldre, tanter og onkler.

Så hva kan velmente slektninger gjøre for å hjelpe, slik “Jo” spør om i henvendelsen til meg?

Som “Jo” selv har konkludert, så er det viktig å ikke avsløre at man “vet”. Her er det Gråsteinmetoden som gjelder. Man må ganske enkelt “fake” en god relasjon med den psykopatiske forelderen for å holde kontakten med barnet åpen, inntil barnet er modent til å klare seg selv. Husk at psykopatens instinkt er å isolere objektene, også egne barn. De vil derfor trekke barnet ut av relasjonen med hjelperen hvis de mistenker at vedkommende står i veien for deres plan med barnet. Her må man som hjelper bruke list. Med den kunnskapen vi nå har om psykopati og narsissisme, så kan den brukes til å manipulere den psykopatiske forelderen, uten at han/hun forstår det.

Når kontakten med forelderen er god, så har man mulighet til å invitere barnet over til seg så ofte som mulig, uten at den psykopatiske forelderen mistenker noe. Det kan for eksempel være snakk om hyppige overnattingsbesøk, slik at barnet får færre impulser hjemmefra, og flest mulig impulser fra trygge og sunne omgivelser. Slik kan barnet bygge opp en god virkelighetsforankring til tross for å leve under innflytelse av sin psykopatiske mor eller far (eller begge). Hvordan kan man overtale en psykopatisk forelder til stadig å godta besøk? Man kan for eksempel si “du er så flink med barnet og arbeider så hardt, la meg avlaste deg!”. Det er faktisk enkelt å ta barnet ut av forelderens hender. Psykopatiske foreldre betrakter egne barn som en belastning, og ønsker mest mulig alenetid.

Husk at de færreste barn av p/n er i reell livsfare. Den største faren går på emosjonell helse og selvbilde. Kun i sjeldne tilfeller er det nødvendig med drastisk inngripen, og i de fleste tilfeller vil det virke mot sin hensikt. Husk at en enkelt “falsk alarm”, hvor myndigheter kobles inn for tidlig og uten at de finner grunnlag til tiltak, vil medføre at psykopaten lukter lunten og kutter båndet mellom barnet og varsleren. Da har man spolert sin mulighet til å hjelpe barnet for alltid.

Hva bør man fortelle barnet?

Her er jeg ganske enig med meg selv, man må fortelle barnet noe. Barnet blir antakelig kraftig tåkelagt av den psykopatiske forelderen, og det er meget viktig at psykopatens virkelighet ikke får lov til å hjernevaske barnet. Men hva som fortelles må tilrettelegges barnets alder. Husk at yngre barn lett kan plapre hjemme; “onkel sier at jeg har rett!”. Og vips, så får ikke barnet lenger treffe onkel. Først når barnet når en viss alder, så kan man stole på at barnet forstår viktigheten av fortrolighet.

Det beste er nok å være vag, slik at utsagn ikke kan spores til bestemte personer eller hendelser. Man kan for eksempel fortelle barnet at det finnes ingen absolutte sannheter, og at man ikke bør lytte til skråsikkerhet. Det finnes kun meninger, og selv voksne mennesker tar feil. Og skråsikre voksne tar ihvertfall feil. For å unngå at barnet fatter mistanke om at man snakker om barnets egen forelder, så kan man bruke seg selv som eksempel.

Når barnet blir eldre så kan man forsiktig lodde stemningen. Hvor lojal er barnet til forelderen? Ha som utgangspunkt at barn av natur automatisk er lojale mot foreldrene. Er barnet blitt en flygende ape? Er barnet kanskje i ferd med selv å bli en narsissist? Eller er barnet plaget og søkende etter svar og støtte?; “du bestemor, jeg opplever at pappa er annerledes enn andre”. Det er viktig å ikke skusle bort en slik nysgjerrighet og i stedet lytte til hva barnet har å si. Hvis omstendighetene ligger tilrette, så bør man bekrefte barnets mistanker, “ja, du har rett, pappa er annerledes”. Slik styrker man barnets tro på egen oppfattelse.

Men unngå å bruke ordet “psykopat”. Unngå også sterkt nedsettende karakteristika om forelderen. Husk at barnet er i limbo, og det er lett å dytte barnet over i en posisjon hvor det føler behov for å forsvare forelderen.

Hva bør man fortelle andre slektninger?

“Jo” henvendte seg til meg igjen. Jo skrev “I egen familie begynner det å komme frem, og min tante var sjokkert over hva jeg fortalte. Og hennes reaksjon var “om jeg bare hadde visst”.” 

Mange går med skylapper. Hvis du er en voksen slektning til barnet, så begynn å snakk! Eksponer psykopaten, selv om det er snakk om ditt eget søsken, eller eget barn hvis du er besteforelder. Alle som er involvert bør vite hva som foregår. Jeg tenker her på andre ledd, altså besteforeldre, tanter og onkler til barnet. Kanskje også medlemmer i tredje ledd bør informeres, i tillegg til venner av familien. Støtten til barnet må være unison og koordinert.

Men vær også her oppmerksom på flygende aper og andre narsissister i slekten. Kanskje står man i en situasjon hvor brorparten av slekten må skjule sannheten for en eller to andre slektninger, fordi de er tilbøyelige til å sabotere forsøket på å støtte barnet. Et slik koordineringsarbeid krever list, integritet og god kommunikasjon slekten imellom.

Jeg kan bare ønske “Jo” og andre i samme situasjon lykke til. Men barnas mentale helse er verdt innsatsen.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Denne teksten er den skriftlige “makkeren” til youtube-videoen med samme navn.

Jeg repeterer her hovedpunktene, som er viktige å huske.

• Trigger-fasen oppstår først etter bruddet med psykopaten, altså ikke mens relasjonen pågår. Noen opplever at de blir trigget under relasjonen, men da er det som regel fordi man allerede har hatt andre psykopater i livet (for eksempel foreldre) og den nye psykopaten minner om dem.
• Triggingen er en del av CPTSD (kompleks post traumatisk stress) som de fleste primærobjekter utvikler etter en relasjon med en fullblods psykopat eller narsissist.
• Triggingen starter ikke nødvendigvis umiddelbart etter bruddet, men setter ironisk nok inn når du har fått relasjonen litt på avstand og tror det går bedre, kanskje ett eller to år etter bruddet. Når så lang tid er gått så oppleves triggingen som et tilbakefall, som et nederlag og som skamfull. Du tror du ikke gjør rehabiliteringen “riktig” og at noe er i veien med deg. Veien er da kort til å føle seg mislykket og at psykopaten hadde rett i sin devaluering av deg. Men husk at denne sent innsettende fasen er normal.
• Trigging viser seg i form av skvettenhet, hyperårvåkenhet, paranoia, stivning (å “bli til en saltstøtte”), fremmedgjøring, frykt for – og sinne mot – andre mennesker, også mennesker som ikke hadde noe med psykopaten å gjøre.
• De ubehagelige symptomene kan medføre skam og isolasjon. Andre mennesker oppleves som en byrde og at du ikke lenger “takler” vanlig sosial omgang. Isolasjon kan da skje ufrivillig ved at du unngår sosial kontakt i frykt og skam, eller frivillig ved at du ikke lenger ser glede i andres selskap og helst vil være alene, eventuelt en kombinasjon.
• Trigger-fasen varer livet ut. Det betyr ikke at den er like hemmende resten av livet. Den er tyngst de første årene (for mitt vedkommende var det snakk om cirka fire år). Men med bevissthetstrening og “jobbing” så blir den overkommelig. Det er derfor ingen grunn til å føle håpløshet, eller tro at “livet er over”.
• Triggingen kommer av kunnskap. Du ser gjennom folk. Kognitiv dissonans er over, og virkeligheten om psykopaten (og oss selv) har sunket inn. Når det går opp for oss at psykopaten slett ikke elsket oss, men tvert imot hatet oss, så begynner vi å kikke oss over skulderen. Innsikten betyr at vi identifiserer andre p/n i vårt liv, og (til vår store skrekk) at vi tiltrekker oss dem. Slik sett er trigging et tegn på at du forholder deg til virkeligheten. Det betyr ikke at triggingen alltid er hensiktsmessig. Triggingen kan komme på feil tidspunkt og dessuten være overdrevet. Det er derfor viktig å ikke tolke triggingen som sannhet om situasjonen eller personen som trigger oss.    

Hva kan du gjøre?

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

• Aksepter at triggingen er der. Den er kommet for å bli. Ikke forsøk å flykte fra den. Hold deg rolig og IKKE gå mot utgangen. Triggingen vil avta når du anerkjenner dens nærvær.
• Trigging blir kanskje utløst av psykososiale faktorer, men den er en fysisk reaksjon. Som alle fysiske prosesser så forsøker den å fortelle oss noe. Lytt til hva den prøver å si deg. Ubehaget som følger en trigging kan beskytte deg. Den kan dessuten fortelle deg noe om personen eller situasjonen som utløser den. Men som sagt, den er ikke nødvendigvis sannhet, så ikke la den styre deg. Ett eksempel; hvis en person minner deg om din gamle tante Agnes, som mishandlet deg da du var barn og som nå er død, så kan det være et varsel om at denne personen bør du holde deg unna fordi han/hun har samme egenskaper som tante Agnes. Men husk samtidig at vedkommende er ikke tante Agnes, og du er ikke lenger seks år gammel. Det er derfor uhensiktsmessig å reagere slik du gjorde da du var seks år gammel, mot en person som ikke er tante Agnes. Tante Agnes er død.
• De fleste sosiale situasjoner er ikke livsfarlige, selv om du blir trigget. Du trenger derfor ikke å flykte. Forhold deg rolig til frykt, sinne, skam eller paranoia når det oppstår.
• Paranoia kan reduseres ved å huske ordtaket “hva andre mennesker tenker om deg har du ingenting med”.
• Vær forberedt på økt misnøye mot deg som følge av at du setter tidligere og klarere grenser. Tidligere venner vil venne deg ryggen. Færre nye mennesker vil komme til. Ikke få panikk eller forsøk å reversere det. Dette er ditt nye sosiale liv som tar form, som færre men mer kompatible mennesker tar del i.
• Ikke isoler deg. Men du kan kutte ned på antall mennesker du er sammen med, og mengde samvær. Dette vil gi deg energi i stedet for å tappe deg, og du kommer inn i en god sirkel hvor du har mindre samvær med andre, men mer glede av det.

Den gjeldende videoen kan du se her.

Dokumentar 2021.

Akkurat nå tilgjengelig på Netflix.

Denne filmen er allerede kjent for mange. Dere som fortsatt har til gode å se den advares om spoilers i denne teksten.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

“The Tinder swindler” er den sanne historien om Simon Leviev (kun ett av navnene han har brukt) som svindlet dusinvis av kvinner (og kanskje noen menn?) for utrolige ti millioner dollar (ca 100 millioner kroner) over en periode på ti år. Filmen – og Leviev – markedsføres som nettopp dette; en rundbrenner av en svindler, og ikke ett eneste sted i filmen blir ordene psykopat, antisosial eller narsissist brukt.

Er det da en relevant film for oss her på bloggen?

I aller høyeste grad.

For meg personlig var det en ubehagelig film å se. Ikke bare er metodene Simon bruker mot kvinnene så gjenkjennelige, han ligner også utseendemessig på min egen psykopat. Men ubehaget til side, så gikk jeg metodisk til verks for å fange opp de psykopatiske trekkene i Leviev. Og de er mange.

En av kvinnene Simon svindlet er norsk. Hun heter Cecilie, og Simon klarte å svindle henne for 1,4 millioner norske kroner innen han forsvant. Cecilie står også for åpningen i filmen – den første av ofrene vi blir presentert for.

I Cecilie ser jeg det perfekte objektet for narsissistisk forføring. Her er noen av hennes uttalelser i filmen.

“Jeg er på mitt lykkeligste når jeg er forelsket. Jeg elsker å date. Hvis jeg blir nervøs vet jeg at det er noe spesielt. Jeg elsker å være nervøs. Jeg er ute etter det altoppslukende”.

“Mine første minner om kjærlighet er fra Disney. Man glemmer aldri følelsen av at prinsen kommer og redder deg”.

Cecilie er en drømmer. Det var veldig lett for Simon å hekte Cecilie med love bombing. Allerede på første date spurte han om hun ville være med ham til Bulgaria med hans privatfly. Hun dro hjem og pakket samme kveld. Den første natten med Simon i Bulgaria så blir Cecilie utsatt for en psykopatisk manipulasjon; sympatifisking. Hun oppdager noen arr på Simons rygg som hun spør inntil. Han svarer at han fikk arrene under et fengselsopphold i Sør-Afrika, hvor han selvfølgelig var uskyldig dømt. Dette var en av mange løgner han serverte henne. Cecilie skulle senere oppdage at det var riktig at han hadde sonet i fengsel, men i Finland, etter å ha svindlet finske kvinner noen år tidligere.

Etter hun kom tilbake til Oslo så startet den velkjente psykopatiske intensiteten med hyppige telefonsamtaler og meldinger fra Simon. Cecilie var hektet etter kort tid; “når jeg var på jobb plinget det stadig i telefonen, og jeg håpet det var ham”. 

Simon future faker Cecilie og sier han vil flytte inn med henne. Cecilie drar sågar på flere visninger av dyre leiligheter hvor de skal bo sammen, som Simon sier han er villig til å betale for.

Men love bombing til tross, den kald/varme behandlingen som er så typisk for psykopaten, får Cecilie også tidlig merke. Da hun synes de er såpass knyttet at hun våger å invitere Simon til Oslo, så svarer han “men jeg har ingen ærend i Oslo”. Svaret hans er et devaluerende svar, ment å få Cecilie til å tvile på om hun likevel er så viktig for ham. Hun skal føle seg utrygg og blir dermed lettere å styre for Simon. Ikke lenge etter dette begynner han å få Cecilie til å ta opp store banklån på hans vegne, under påskudd av at han er truet av en udefinert fiende og ikke kan benytte seg av egne kredittkort, fordi de er sporbare. Simon iscenesetter dette på meget troverdig vis. Og innen vi dømmer Cecilie for hennes naivitet, så må jeg skyte inn at jeg antakelig hadde falt for det selv.

Det er også Cecilie som synes å ta det emosjonelle bedraget tyngst av kvinnene som blir intervjuet i filmen. Fordi hun var så tilbøyelig til å kjøpe en fantasi (som i en Disney film) så var den emosjonelle fallhøyden desto større. Selv om den økonomiske svindelen rammet henne hardt, så virker det som om det emosjonelle bedraget var tyngre å bære for henne. Men hun var også den eneste av kvinnene som begynte å grave etter svar selv. Der de andre kvinnene måtte gjøres oppmerksom på Simons bedrageri via medieoppslag som de tilfeldigvis kom over, så slo Cecilie seg ikke til ro med at tingene var slik Simon bedyret. Som mange av dere som leser denne bloggen, så gjorde hennes empati og åndelighet henne til en detektiv.

Den andre kvinnen vi får møte i filmen, er svenske Pernilla. Pernilla er en helt annen type, man merker raskt at hun er mer ressurssterk og uavhengig enn Cecilie. Pernilla dagdrømmer ikke. Hun har klare krav til menn, og bemerket tidlig at Simon egentlig var for lav for hennes smak. Men også hun faller raskt for Simon; “han var magnetisk”.

Pernilla er et godt eksempel på at også ressurssterke mennesker kan falle for psykopaten. Selv om jeg i bloggen stadig gjentar at psykopater og narsissister foretrekker visse egenskaper i objektene, så er det viktig å huske at alle kan bedras av en psykopat.

Der jeg rent personlighetsmessig identifiserer meg mest med Cecilie, så identifiserer jeg meg rollemessig mest med Pernilla. Pernilla ble nemlig aldri definert som Simons kjæreste, kun en venn, og dette brukte Simon til å skaffe seg narsissistisk forsyning. Han triangulerte Pernilla med en annen kvinne, Paulina (som aldri blir intervjuet i filmen). Til tross for sin status som “bare” venn, så blir også Pernilla viet intens oppmerksomhet fra Simon, nærmest kurtisert, og blir også hektet. Derfor klarer Simon å svindle Pernilla for ca 400,000 norske kroner.

Både Cecilie og Pernilla får oppleve speiling. Begge forteller om “øyeblikkelig kjemi” og om hvordan Simon forvandlet seg til en person skreddersydd til hver av dem; “han skapte en person jeg ville like” (sitat Pernilla).

Begge forteller også om maskefall og narsissistisk raseri når de, på hver sin kant, konfronterer ham. Og begge kommenterer hvordan de plutselig fikk følelsen av at de ikke kjente denne mannen, som begge trodde de hadde en nær relasjon med. Da Cecilie ber om å få pengene hun har lånt ham tilbake så svarer Simon “fuck det. Du har fått pengene. Jeg har gjort mitt”, etter å ha sendt henne en falsk sjekk som tilbakebetaling for 140,000 dollar. Det var da det gikk opp for Cecilie at “dette kalde og mørke vesenet er ikke min kjæreste“.

I et raserianfall så utbryter Simon “du har lurt meg”. Dette er psykopatisk projeksjon. Det er jo tvert imot han som har lurt dem! (men dette er en ubevisst projeksjon som psykopaten ikke selv ser. På samme måte så kan de anklage objektet for å være utro, når de selv er det. Eller for å være en tyv, når det er psykopaten selv som har stjålet).

Jeg vil også nevne en annen psykopatisk egenskap som vi får bekreftet i filmen. Vi kan kalle den “overflatisk kunnskap”. Psykopaten imponerer ofte sine omgivelser med sin kunnskap. Psykopaten har en tendens til å overbevise tilhørerne om at han/hun er ekspert innenfor deres felt. Det handler om måten de forteller, med selvsikkerhet og innlevelse. Simon utgir seg overfor både Pernilla og Cecilie som “diamantprins” – sønn av en diamanthandler, og Pernilla lar seg trollbinde av hans tilsynelatende dype kunnskap om diamanter; “han visste hvordan å slipe diamanter, og hvor de beste diamantene finnes. Han visste alt”. Dette var antakelig opplsyninger Simon hadde funnet på internett, og den var slett ikke dyp. Hvis Pernilla hadde spurt ytterligere så hadde hun antakelig oppdaget hvor lite Simon visste om diamantbransjen. Overfor andre ofre utga han seg for å være agent for Mossad, eller flyselskaparving, og tilegnet seg nok overflatisk kunnskap også om disse bransjene, for å overbevise objektene.

I filmen blir vi også kjent med mennesker jeg mistenker er flygende aper. Ikke bare Peter, “livvakten”, men også den ikke navngitte kvinnen som visstnok har barn med Simon (dette får vi ikke bekreftet i filmen). Kvinnen og barnet deler fly med Simon og Cecilie på deres første date, på reisen til Bulgaria. Senere, under hennes private etterforskning, så gjenkjenner Cecilie kvinnen som en av de finske kvinnene Simon tidligere svindlet. Cecilie stiller i filmen spørsmål om hvordan kvinnen kunne være venn med Simon, etter at hun hadde vitnet mot ham i en rettsak som sendte ham i fengsel. Og hvorfor hadde ikke kvinnen advart Cecilie på flyet, hvis hun visste hva Simon drev med? Tvert imot, kvinnen hadde snakket varmt om Simon. Her mistenker jeg at den finske kvinnen var så traumebundet at hun lot seg lokke tilbake til Simon etter at han hadde sonet ferdig, og nå agerte som flygende ape for ham.

Mot slutten av “The Tinder Swindler” så møter vi Ayleen, som antakelig var det tiltenkte langtidsobjektet. Ayleen og Simon hadde allerede vært sammen en stund og bodde sammen da Ayleen tilfeldigvis fant en artikkel om ham på nettet, der han i detaljer ble avslørt som svindler. For Ayleen falt brikkene umiddelbart på plass og hun ikke bare forlot ham, men fikk tatt en finurlig hevn. En hevn jeg ikke vil avsløre her, av hensyn til dere som ennå ikke har sett filmen.

Likevel ender filmen utilfredsstillende. For akkurat som de fleste psykopater, så slipper Simon unna med det meste av sine ugjerninger. Han er sågar vellykket når filmen slutter. Og derfor er denne dokumentaren, i motsetning til Hollywood-filmer med ønskeavslutninger, også en tilfredsstillende film, nettopp fordi den er så gjenkjennelig og realistisk.

Som ren underholdning så får filmen terningkast 4. Den er gull verdt for oss her på bloggen, men for den gjennomsnittlige seer så vil den ha begrenset verdi, fordi den er en dokumentar. Selv om den en periode lå på Netflix-toppen, så tiltrekker dokumentarer seg alltid færre seere enn dramatiserte produksjoner. Men bare så det er sagt, jeg satt på kanten av sofaen første gang jeg så filmen (denne anmeldelsen er basert på andre gangs gjennomsyn), så engasjert ble jeg. Jeg opplevde meg sugd tilbake til min egen tid med psykopaten.

Som studie i psykopati så gir jeg den terningkast 5. Den kan nesten ikke bli mer relevant. Det siste øyet på terningen holder jeg igjen fordi, som nevnt i innledningen av denne teksten, filmen nevner ikke ordet “psykopati” en eneste gang. Pengesvindel er ikke ensbetydende med psykopati. Det kan derfor være vanskelig for uinnvidde å forstå at denne filmen handler om en psykopat. Dermed mister vanlige folk en viktig referanseramme. De lærer ikke hvilke røde flagg de skal se etter. De lærer at de må passe seg for karismatiske svindlere, men de vil fortsatt gå ut og falle for love bombing, nettopp fordi filmen ikke setter det i sammenheng med antisosiale forstyrrelser. En gyllen mulighet til folkeopplysning glipper.

Miniserie fra 2020

Med Nicole Kidman og Hugh Grant

For tiden tilgjengelig på HBOmax.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Advarsel. Du som ikke vil ha noe avslørt, bør stoppe å lese her.

Egentlig et “murder mystery”, som var grunnen til at jeg begynte å se serien, i tillegg til at to av mine favorittskuespillere har hovedrollene.

Men så viste det seg å være en aldri så liten psykopatisk perle.

Kidman og Grant spiller et tilsynelatende lykkelig gift ektepar; Jonathan og Grace Fraser. De har en felles sønn på ca ti år. I første episode skjer det et mord, og i de to første episodene så får man inntrykk av at dette er en vellaget, men helt ordinær krim.

Men i episode tre skjer det en vending som er av spesiell interesse for oss her på bloggen. Det viser seg at Jonathan er innblandet i mordet, og at han ikke er den som verken Grace, deres sønn, eller seerne trodde at han var. Senere, i episode fem, så kommer det en opplysning som jeg ikke vil avsløre her, men som får det til å grøsse kaldt i oss med spesiell innsikt i psykopati.

Serien er ikke et dypt studie i psykopati. Det er først og fremst en krim. Men psykopatien ligger der hele tiden, mellom linjene (jeg undrer alltid når jeg ser like produksjoner, om dette var tiltenkt eller ikke fra produsentenes side). Derimot er det et meget godt studie i hva som skjer med det intetanende objektet, i dette tilfelle Grace, når det går opp for henne at ektemannen ikke er den hun trodde han var. Dette er noe som mange av leserne på bloggen har opplevd. Det er muligens også slik den nye partneren har det.

Jeg har ofte fortalt dere hvordan min p tilsynelatende behandler det nye langtidsobjektet meget bra, og mye bedre enn slik han behandlet meg. Slik kan psykopaten beholde masken i årevis, noe også Jonathan Fraser gjør, inntil den glipper. Selve tittelen, “the undoing”, regner jeg med spiller på dette maskefallet. Slik sett fungerer serien som en “trøst” – den nye partneren får alltid se det samme som du gjorde, til slutt.

Som psykopatisk studie så får serien terningkast 4 av meg. Mye av dette skyldes en enkelt scene, når Grace får snakke med svigermoren om hvordan George var som barn. Denne scenen alene er uvurderlig.

Som ren underholdning så får den terningkast 5. Den har nerve tvers gjennom og befinner seg godt innenfor thriller-genren.

Derfor vel verdt å bruke fem-seks timer på. Du vil raskt bli revet med.