Miniserie fra 2020
Med Nicole Kidman og Hugh Grant
For tiden tilgjengelig på HBOmax.
Advarsel. Du som ikke vil ha noe avslørt, bør stoppe å lese her.
Egentlig et “murder mystery”, som var grunnen til at jeg begynte å se serien, i tillegg til at to av mine favorittskuespillere har hovedrollene.
Men så viste det seg å være en aldri så liten psykopatisk perle.
Kidman og Grant spiller et tilsynelatende lykkelig gift ektepar; Jonathan og Grace Fraser. De har en felles sønn på ca ti år. I første episode skjer det et mord, og i de to første episodene så får man inntrykk av at dette er en vellaget, men helt ordinær krim.
Men i episode tre skjer det en vending som er av spesiell interesse for oss her på bloggen. Det viser seg at Jonathan er innblandet i mordet, og at han ikke er den som verken Grace, deres sønn, eller seerne trodde at han var. Senere, i episode fem, så kommer det en opplysning som jeg ikke vil avsløre her, men som får det til å grøsse kaldt i oss med spesiell innsikt i psykopati.
Serien er ikke et dypt studie i psykopati. Det er først og fremst en krim. Men psykopatien ligger der hele tiden, mellom linjene (jeg undrer alltid når jeg ser like produksjoner, om dette var tiltenkt eller ikke fra produsentenes side). Derimot er det et meget godt studie i hva som skjer med det intetanende objektet, i dette tilfelle Grace, når det går opp for henne at ektemannen ikke er den hun trodde han var. Dette er noe som mange av leserne på bloggen har opplevd. Det er muligens også slik den nye partneren har det.
Jeg har ofte fortalt dere hvordan min p tilsynelatende behandler det nye langtidsobjektet meget bra, og mye bedre enn slik han behandlet meg. Slik kan psykopaten beholde masken i årevis, noe også Jonathan Fraser gjør, inntil den glipper. Selve tittelen, “the undoing”, regner jeg med spiller på dette maskefallet. Slik sett fungerer serien som en “trøst” – den nye partneren får alltid se det samme som du gjorde, til slutt.
Som psykopatisk studie så får serien terningkast 4 av meg. Mye av dette skyldes en enkelt scene, når Grace får snakke med svigermoren om hvordan George var som barn. Denne scenen alene er uvurderlig.
Som ren underholdning så får den terningkast 5. Den har nerve tvers gjennom og befinner seg godt innenfor thriller-genren.
Derfor vel verdt å bruke fem-seks timer på. Du vil raskt bli revet med.
Hvor kom navnet George fra? En karakter kalt George introduseres ikke av deg i teksten, og jeg kan heller ikke se at det finnes noen karakter kalt George i rollelisten på IMDB. Mener du Jonathan?
Du har helt rett, det er Jonathan. Jeg tok navnet fra hukommelsen.
Regissør Susanne Bier har selv gått ut og sagt den handler om sosiopaten (linker ikke, da det avslører for mye av innholdet).
Da synes jeg den er sånn passe. Litt for mye sjokkfaktor, der alle de psykopatiske trekkene kommer til syne for oss etterpå, etter en avsløring (maskefallet ja, men dog..), samt for mye basert på annenhåndsinformasjon (oppveksten).
Vi får heller ikke se årsaken til at kona til slutt diagnostiserer ham som hun gjør (men mulig det bare var en del av spillet for å felle). Det hadde vært interessant å se mer av hvilke erfaringer fra ekteskapet som ledet til den diagnoseantakelsen. Det eneste vi ser, er et harmonisk ekteskap fram til det krakelerer. Først da åpenbarer psykopaten seg, og det har vi sett før.
Men dyktige skuespillere og spennende forøvrig, som du skriver.
Takk for opplysningen fra Bier.
Boken som filmen er basert på heter «you should have known”. Den setningen har jeg sagt til meg selv flere ganger etter det gikk opp for meg at jeg mest sannsynlig har hatt en relasjon med en psykopat. Jeg burde ha visst! Tittelen til boka som filmen er basert på kommer sikkert av at Grace er psykolog og burde ha visst bedre. Når det gjelder meg, så jeg røde flagg over alt, fra hans sosiale medier til merkelig oppførsel. Jeg ble redd og nervøs i hans nærvær(fordi underbevisstheten skjønte at han var dårlig nytt), det feiltolket jeg som at han var magisk. Hjernen kan gjøre den feilen. Viser til hengebro eksperimentet, om feilvurderinger av opphisselse. I dette eksperimentet møtte menn en kvinne på en trygg bro, og en utrygg hengebro. De mennene på den utrygge broen var redde, og hadde en større tilbøyelighet for å tro at de var forelsket i damen som intervjuet dem på broen. Mens de som ble intervjuet på den trygge broen ikke ble tiltrukket av damen. Dette ble i følge psykologene som utførte eksperimentet et bevis for feiltolkning av opphisselse. Jeg oppfattet fare i nærheten av psykopaten, dessverre feil oppfattet som ekstase! Det som er røde flagg og gjør oss redde, kan under riktige omstendigheter(spesielt når de lovebomber) medføre at vi blir bergtatt av opphisselse, når vi burde løpe vekk fra de. Dette fenomenet tror jeg bidrar til at de virker så magiske…. fordi underbevisstheten vår egentlig oppfatter fare i nærheten av en farlig person, kroppens alarmberedskap settes i gang … høy puls også videre…vi skjønner dessverre ikke at det er fare vi oppfatter, vi tror vi er vanvittig tiltrukket. Denne årsaks modellen har hjulpet meg psykisk til å tilgi meg selv, før var jeg vanvittig skuffet over at jeg kunne falle så dypt for psykopaten.
“Jeg ble redd og nervøs i hans nærvær(fordi underbevisstheten skjønte at han var dårlig nytt), det feiltolket jeg som at han var magisk.”
Dette er så bra og riktig formulert!
Utrolig fascinerende perspektiv. Har også hørt om eksperimentet, men ikke satt det i sammenheng med akkurat denne situasjonen. Tiltrekning eller nervøsitet eller prestasjonsangst kan man lett mistolket det som. Dette kommer til å hjelpe meg fremover mhp unngå nye usunne/p/n-relasjoner. Tusen takk. Man lærer søren meg hele tiden. Det er utrolig.
Da jeg så serien kom spørsmålet tilbake: hvor farlige tilbøyeligheter hadde egentlig min eks? Hans avskjedshilsen var at jeg aldri må glemme at jeg har vært sammen med en tidligere sosiopat («tidligere» i betydning hans liv før han ble spirituelt omvendt og fant en bedre mening med livet-ifølge han selv, absolutt ikke meg). Han fortalte og at i «det tidligere livet» hadde han jobbet som utpresser, der han spesialitet var kvelning…Det første var nok ment fortrinnsvis som en trussel, men det siste har gnagd litt. Men det jeg kanskje har grøsset mest over i ettertid, eller vel så mye, er de mer subtile uttrykkene for perversitet som kom i løpet av forholdet. Blant annet en fascinasjon for nazistene, fordekt som noe annet, men likevel med en romantiserende undertone og med en slags lengsel i blikket-nå når jeg ser tilbake.
Jeg har vært innom tanken om dreining mot psykopati/trekk. Samtidig mener jeg han oppyller alle kriteriene for å være en fullblods narsissist. Og det skal litt til for at jeg sier det om noen. Jeg møter mange, blant annet i jobbsammenheng, med trekk, men jeg er alltid den (blant flere, selvsagt) som utviser forsiktighet og er tilbakeholden med slike merkelapper, også i andre sammenhenger enn jobb. Men her ser jeg altså en hardbarka narsissist. Er det forenelig med eventuelle sadistiske perversiteter?
Vi må huske på at tv og film alltid “pynter på” for underholdningens skyld.
Men i serien ser vi en mann som beholder masken på for sin kone og sønn, i årevis, men som bak deres rygg begår drap. Og det tror jeg ikke er så langt fra sannheten for de fleste p/n. Selv om de behandler oss bra (noen gjør, andre gjør ikke) så er det kun en fasade og de er i stand til å begå grusomme handlinger uten anger. Når man kun har sett masken så er det vanskelig å forestille seg hva de er kapable til. Selv min p, som behandlet meg dårlig, hadde jeg vondt for å tro det om.
Takk for svar😊 Ja, absolutt.
Og det jeg egentlig lurte på da, var om grusomheter i form av kvelning, drap ol er «forbeholdt» psykopaten/sosiopaten, ikke narsissisten-selv om sistnevnte er i stand til vanvittig mye annen galskap?
Jeg lurer nettopp fordi jeg ER overbevist om at min eks har slike skjeletter i fortiden og også er fullt kapabel til å gjøre slikt nå/fremover, men har sett på ham som narsissist og ikke psykopat, om du skjønner..
Et svar på det har ikke betydning for mitt syn på ham – han er forlengst erklært gjennomsyret pervers. Så det er mer den teoretiske nerden i meg som lurer på dette fordi jeg synes det er interessant.
Alle er kapable til sadisme, også normale mennesker, gitt forutsetningene. Vi har et aktuelt eksempel der hetsen mot uvaksinerte har vært skyhøy (det synes å dabbe litt av nå), hvor vanlige mennesker har ønsket å påføre andre vanlige mennesker (de uvaksinerte) sanksjoner og straff som grenser til sadisme, såsom ønske om at de får covid og også dør av det.
Vi vet at narsissisten er ekstra krenkbar og grandios. Da forstår vi også at de er kapable til å skade folk for å beskytte eget ego.
Psykopaten er ikke like krenkbar. Men de skal nå deres mål. Da forstår vi at de er villige til å skade folk som står i veien for dem. Eller som ren underholdning, fordi de kjeder seg.
Takk for en god sammenfatning😊. Du har jo helt rett, både hva gjelder alle mennesker under de rette forutsetninger (historie og nåtid har nok av eksempler på det) og N og P.
Vil anbefale nettflix serien “inventing Anna”.
Hører gjerne deres vurdering av hovedpersonens evt diagnose…
Takk for tips.