Advarsel. Dagens tekst kan oppleves ubehagelig og konfronterende.

Dette er jo en uttalelse jeg har hørt fra utallige objekter. Jeg har også skrevet den mange ganger, om min egen opplevelse.

Det ligger mye i den setningen, kanskje mer enn man tenker over. Det er primært den siste delen jeg vil skrive om i dag.

Men la meg først få unna den første delen.

“Jeg likte hen ikke i starten”.

Det handler om at man ser klarest aller først, innen man blir vant til noe eller noen. Man kan faktisk venne seg til det utroligste, det meste kan bli normalisert. Det betyr ikke at det er normalt. Tenk på en matvare som egentlig smaker svært dårlig, slik som rakfisk. Hvordan endte den – en råtten fisk – opp med å bli en delikatesse? Fordi den utfordrer smaksløkene. Og når man har spist den noen ganger, så blir man vant. Man får til og med lyst på den. Men det forandrer ikke at det smaker dårlig. Det betyr bare at en dårlig smak har blitt tilvent og normalisert.

Fangevoktere i konsentrasjonsleire under andre verdenskrig fortalte hvordan de sluttet å reagere på drap på fanger. Men de fleste reagerte i starten. De vegret seg, og kastet opp av vemmelse. Men de ble vant. Det betyr ikke at det verken var normalt eller sunt å drepe fanger.

På samme måte vender vi oss til psykopaten. Vi venner oss til noe skadelig, noe som smaker vondt. Vi skulle stolt på førsteinntrykket. Førsteinntrykket er som oftest riktig, nettopp på grunn av den ovennevnte tilvenningsprosessen. Vi kan ikke lenger stole på at vi reagerer normalt på noe, når vi har hatt det i livet en stund. Det betyr ikke at vi slutter å reagere normalt på oppførselen til for eksempel foreldre eller gamle venner. Men toleranseterskelen er adskillig høyere enn hva den ellers ville vært, fordi “de bare er slik”. Og hva med tradisjoner, kulturelle ritualer og sosiale normer? Der foregår det mye absurd, men fordi vi er vokst opp med det, så oppfattes det som normalt.

“Jeg likte hen ikke i starten” er den sunneste delen av utsagnet, for den avslører at vi innerst inne har grenser og preferanser som vi følte og smakte på da vi møtte psykopaten. Det er ikke slik at vi liker alle. Det finnes faktisk mennesker vi ikke liker. Og dette er et godt tegn, fordi det viser at vi hever oss over visse typer adferd. Vi vet at vi er for gode for enkelte mennesker (for det er vi, og har ingenting med narsissisme å gjøre). Vi har en standard, og vi har integritet. Integriteten ligger i oss.

Problemet dukker imidlertid opp i fortsettelsen.

“Men hen var så betatt av meg”.

I disse få ordene så ligger hele kimen til problemet vårt. Jeg vil gå så langt som å kalle det livsproblemet; skaden vi av forskjellige årsaker er påført, kanskje av helsefarlige foreldre, eller mobbing i barne- og ungdomsårene, eller en iboende følelse av annerledeshet, utenforskap og fremmedgjøring, og som vi bærer med oss inn i voksenlivet.

Setningen avslører først og fremst et dårlig selvbilde (ikke nødvendigvis dårlig selvtillit, som ikke er helt det samme). Vi lar oss forføre og henrive av skadelige mennesker. Eller sagt på en annen måte; vi tar hvem som helst, bare de viser oss oppmerksomhet. Dette avslører at vi er villige til å plukke fra nederste hylle. Vi er faktisk villige til å danne partnerskap med mennesker med dårlig moral, mest sannsynlig med tilbøyelighet til kriminalitet, og som er voldelige mot oss. Kun fordi de viser oss interesse og “virker betatt”. Dette er et alvorlig varsel om at vi har en viktig jobb å gjøre med vårt selvbilde, og at vi har dårlig tid. Vi må raskt heve vår egenverdi, eller vi risikerer å bli (i ekstreme tilfeller) drept. Hvert år blir i Norge 15-20 kvinner og menn myrdet av nære relasjoner; mennesker de aksepterte i livene sine til tross for sterke røde flagg. I mindre ekstreme tilfeller blir ofrene påført skader, sykdom og økonomisk ruin.

Deretter avslører setningen at vi er villige til å la oss invadere. Dette er en svært usunn brist som viser at vi ikke klarer å opprettholde vårt personlige vern. Mennesker – både ufarlige og skadelige – bryter lett gjennom. Alt som skal til, er pågåenhet, blandet med litt sjarme. Og ofte ikke engang det. Jeg vil være den første til å innrømme at jeg slapp min sjarmløse psykopat inn som følge av pågåenhet alene. Han forsøkte ikke engang å gjøre seg fortjent til det. Han ganske enkelt bare brøt seg inn, som en uvelkommen innbruddstyv. Med den forskjell at han knapt behøvde å bryte ned noen dør. Den var ulåst. Og jeg stod på innsiden med åpne armer; “velkommen, ta det du vil ha! Ta meg, og mine ting”.

Kan du forestille deg hvordan en innbruddstyv reagerer på ulåste dører? Mest sannsynlig så ler de, og tenker “for en idiot, hen fortjener virkelig å bli ranet”. Slik tenker også psykopaten om mennesker som ikke verner om sin person.

Til slutt avslører “men hen var så betatt av meg” et behov for å bli sett, og et ønske om å bli dyrket. De fleste mennesker trenger å bli sett. Dette er i seg selv ikke usunt, men tvert imot ganske normalt. Hvem som helst ville blitt alvorlig skadet på sjel og sinn, hvis de konstant ble ignorert. Alle trenger å bli anerkjent for deres person og deres innsats – ikke minst på jobben. Noe så basalt som å gå en tur i parken kan bli en ubehagelig opplevelse hvis ikke en eneste annen person du møter ser deg og nikker anerkjennende til deg. Tenk på det. Følelsen av å være usynlig er svært ubehagelig. Enhver trenger å bli bekreftet på at vi finnes i denne verden, sågar av fremmede.

Men så har vi svakheten for å bli dyrket og plassert på en pidestall, og her tar vi et gigantisk steg inn i en usunn og dysfunksjonell fantasiverden. Og det er nettopp i fantasiverdenen denne forestillingen henter sin næring. Det er snakk om et behov som ikke riktig er blitt dekket, mest sannsynlig i barneårene. Sunne mennesker føler intet behov for å bli dyrket. De vet at de har en verdi, uansett. Vi tror kanskje at alle ønsker å bli heftig kurtisert, slik vi ser i romantiske filmer. Men det er faktisk ikke slik. Sunne mennesker fnyser av slike filmer, eller i det minste ser dem for hva de er – oppdiktede fantasier.

Men hos andre, inkludert mange av oss her på bloggen, så stimulerer de romantiske fortellingene fantasien. Dagdrømmerier vi kanskje har hatt fra svært unge år får næring, og drømmeren tviholder på en forestilling om at bare de er snille nok og venter lenge nok, så kommer ridderen og redder dem. For slike mennesker så er romantiske filmer og eventyr som Tornerose og Snehvit (som begge sliter seg gjennom livet men til slutt blir reddet av verdens kjekkeste mannsperson) ikke eventyr, men ønsketenking. Det er svært skadelig, fordi det tillater drømmeren å leve ut sitt liv som en fantasi i stedet for å forholde seg til virkeligheten og jobbe med seg selv. Eventyrene har også et annet behagelig element ved seg, som det føles godt å drømme om. Det er nemlig andres skyld at protagonisten trenger å bli reddet. I både Snehvits og Torneroses tilfelle så er det snakk om en ond dronning som undertrykker protagonisten. Og ja, det stemmer ofte med virkeligheten for mange. De blir undertrykket av noen. Slik sett er eventyrene en trøst. Men det hindrer dem i å ta ansvar for – og dermed kontrollen over – egne liv.

Det samme gjelder forestillingen om å “bli reddet”. Man slipper å ta ansvar for seg selv og egen situasjon, fordi en annen tar styringen. Men slik fungerer ikke virkeligheten. Normale mennesker står ikke parat til å redde andre fra deres kjernesår. Kun betalte psykologer – og psykopaten – har interesse av det. Og sistnevnte bare later som.

Det er en grunn til alle dagdrømmeriene. Det var noe i livet som ikke var optimalt, og kanskje svært skadelig. Mange opplevde en hunger etter kjærlighet og trygghet.  Fantasiene forsøkte å bøte på den manglende omsorgen. Mange forstod ikke engang at de manglet omsorg, for på overflaten virket alt normalt. De fleste ble aldri fysisk mishandlet av deres foresatte, og fikk hva de trengte – rent materielt. Slik sett kan dagdrømmer varsle oss om at noe er galt, at vi ikke er fornøyde med livet slik det egentlig er. Men da må vi bruke advarselen til å våkne opp.

Fantasiene holdt faktisk mange gående, der hvor depresjon aldri lå langt unna; troen på at ting ville bli bedre en dag. Slik sett var fantasiene livreddende. Men i mange tilfeller så forsinket de rehabiliteringen med mange år. Fantasiene ble en vane, en sovepute, noe man tydde til hver gang livet ble vanskelig, i stedet for å ta fatt på arbeidet med å la virkeligheten synke inn.

Men bedre sent enn aldri. Ta fatt på virkeligheten i dag, hvis du ikke allerede har gjort det. Den kan være mer givende enn du tror. 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.