I 30 år har vi bodd i rekkehus med samme nabo. De voksne barna deres er flyttet ut, og de er nå begge pensjonister. Aldri noe problem med naboen de første 29 årene. Vi omgås ikke, hilser, og klager på været. Det er et typisk norsk rekkehusmiljø. Jeg lever etter ideen om at gode gjerder gir gode naboer.

Men plutselig har jeg hatt flere konfrontasjoner med min nabo. Vi har renovert taket, og malt hus. Dette er arbeid som både er væravhengig, og som støyer. En høytrykkspyler på et tak høres. Men det står jo ikke lenge på. Klipping av hekk, maling av hus, bytting av takstein, ALT er plutselig blitt et problem. Helt ut av det blå.

En nærmest personligehtsforandring i løpet av kort tid, med aggressjon, truing og totalt mangel på logikk fikk meg til å tenke at han hadde begynnende Alzheimers.

Så jeg snakket med barnet deres, for om naboen truer meg, så truer han også sin kone, og det er ikke bra. Jeg sa at hen burde snakke med moren og evt undersøke litt med Alzheimers, for den dramatiske endringen i farens personlighet er et symptom.

Så la jeg til at “dersom han ikke bare har vært slik hele livet”.

For tanken har slått meg at naboen er P/N, men vi som naboer ser jo ikke det, vi har jo meget lite med denne fyren å gjøre.

Nabobarnet, som er midt i 30 årene, sier at faren alltid har vært sånn.

Så ramler det ut av meg at da må DU få hjelp, og ba han google denne bloggen.

Måneder etter er jeg på tur og treffer nabobarnet igjen, tilfeldig på parkeringsplassen til et stort turområde. Det auler av folk.

Vi kjenner jo ikke hverandre, til tross for den tidligere samtalen, men hilser og kommenterer været.

Hen er alene med hunden. Og før jeg får sagt noe, så sier hen “det stemmer helt som på bloggen”.

I bilen hjem skjønte jeg hvorfor de to ungene så og si aldri er hos foreldrene. Barnebarna er der lite, og når barnebarna blir passet, så virker det påtatt/uentusiastisk/dødt.

Barna kommer for å hjelpe til med noe, men drar raskt.

Det ene barnet bor på motsatt ende av byen. Hen har to barn under skolealder. Jeg tenkte på når jeg sist så hen. Det er så lenge siden, at jeg faktisk ikke kan si. Hen kommer alltid alene med barna. Samboeren er aldri med. Og naboen passer ikke hens barn. Hen er svært stille. Sier så vidt hei når vi møtes, enda vi har sett dem siden de var små.

Den andre ungen er i vårt område. Naboen passer barnebarnet av og til. Både jeg og min mann har begge reagert på at det virker så stivt i omgang med barnebarnet. Besteforeldrene virker så lite glade over barnebarnet. De gjør ingenting i lag. Ingen latter. Basseng i hagen. Ingen leker som slenger omkring. Ingen sykling ute på plassen. Ingen leking med de andre ungene. Ungen er 4-5 år, men er liksom ikke med på noe. Hjelper ikke til med noe, slik barn i den alderen gjerne gjør.

En dag var barnebarnet på besøk og ute i hagen. Jeg maler hus i stillas, så jeg hører og ser alt. Da bare lallet barnebarnet på en sang. Sang ikke teksten eller noe. Og laget konstant en rapelyd. Satt bare på en krakk. Barnet snakket ikke skikkelig. Jeg fikk en opplevelse av at det er noe med dette barnet. Barnet beveger seg normalt, går og løper. Men det er noe. Jeg vet ikke. Men det slo meg at oppførselen til dette barnet ikke er normal for en 4-5 åring.

Forelderen til barnebarnet er midt i 30 årene. Trivelig. Lun. Stille. Virker kontaktsøkende. To brutte samboerskap. Hen bor ikke langt unna. Jeg traff hen en gang etter episoden på parkeringsplassen. Hen er snakkesalig. Men jeg vil ikke snakke så mye, jeg er sikker på hen løper til foreldrene med hva jeg sier.

Hen er sikker på at faren passer beskrivelsen for psykopat. Hen beskriver hvordan foreldrene bytter mening hele tiden. At det som gjaldt i går, ikke gjelder i dag. Lyger om helt åpenbare ting som er lett å kontrollere. Meningsløse feil de gjør, legger skylden på andre. Hen nevner flere eksempler.

Jeg tenker mitt. Dette har vi også opplevd med naboen i det siste.

Hvem sin hekk er det?

Naboen fjernet felleshekken mellom eiendommene og satte opp sin egen. Hekkene er helt ulike. Vi ante ingenting. Vi har bedt dem flytte den nye hekken inn på sin tomt, så de kan vedlikeholde egen hekk på begge sider. Dette nekter de.

Først het det seg at nyhekken var erstatningshekk for den gamle hekken, og nyhekken hadde naboen «spandert» på oss. Det var jo så lite i godt naboskap. Dvs at nyhekken også er felleshekk.

Så noen dager etter heter det seg at nyhekken står på deres tomt, og den er deres.

Naboen endrer statusen til denne hekken, og klarer ikke helt bestemme seg om det er felleshekk eller deres private.

Når jeg påpeker at de kan ikke fjerne felleshekk og erstatte med en privathekk, så bare fnyser de av det.

Attpåtil kommer de med løgnene om at de har kontaktet oss ang nyhekken og at vi godtok det! Har vi kanskje glemt at de ringte oss og spurte? Vi har aldri blitt kontaktet, og i tillegg så faller det på sin egen urimelighet. Hvis hekken står på deres eiendom og er deres private, hvorfor skulle de da kontakte oss og spørre om å sette den opp?

Så svarer jeg at om de kan fjerne hekk, så må jo jeg kunne gjøre det samme.

Da trues jeg med politianmeldelse. Jeg sier at det synes jeg de skal gjøre, så satser vi på en skikkelig etterforskning som viser hvordan felleshekken blir fjernet og erstattet med privathekk.

Trusler skal vise seg å være gjennomgangstema.

Skal de anmelde meg for at jeg fjerner ny felleshekk, som jo faktisk også er min?

Forståelsen der er vanskelig å begripe. Logikken glimrer med sitt fravær. De har en regel for seg, og en annen for andre.

Utearbeid

Vi renoverer taket, det er væravhengig. Det kostes, spyles, impregneres og oljes. Bytte takpanner. Omfattende arbeid.

En dag kommer nabofrua ut for å klage på bråk når jeg bytter en stein. De har hørt meg 2 etasjer ned. Først kommer hun og spør hva i alledager jeg holder på med? Hun vet jo hva vi holder på med. Det har hun jo sett i flere dager. 30 min etter kommer han ut. Jeg spør han hva klokken er og han svarer 8.10. Så da vet jeg at jeg er godt innenfor «håndtverkerarbeidstid» på en ukedag. Jeg blir også truet med at om noe skjer med deres tak så….og jeg får høre at dette skal naboen huske på, om jeg noensinne skulle trenge deres tillatelse eller hjelp til noe.

Hva slags interesse skulle jeg ha av å gjøre noe med deres tak? Og hva skulle jeg gjøre? I fullt dagslys? Det er absurd. Som om jeg ikke selv har mer enn nok av tak å holde på med. Jeg får beskjed om at «du stopper jo ikke heller». Blir også kalt «sjuk i hodet».

Dette er merkelig. Skulle jeg stoppe mitt arbeid fordi de klager? Hva venter de seg? Det er vanlig arbeidstid. Natten er for lengst over. De kjenner godt til prosessen med taket. Dette er arbeid som lager noe bråk. Men det blir jo ferdig en gang.

Så klager de på at jeg har sprutet på deres veranda. Jeg blir helt lamslått. De visste hva slags arbeid vi holdt på med, og de reiste bort, uten å gi beskjed. Da jeg ringte på for å gi en dekkeduk, så var de borte. Når man kjenner til denne prosessen, så er det normalt å spørre hvor langt man er kommet, og om man gjør regning med å male de neste 3-4 dagene. Da kan man dekke til. Eller man kan la være å spørre, men bare dekke til uansett. Jeg kan ikke stoppe mitt arbeid i påvente av dem! Når naboen kommer tilbake, så er han sint for at jeg ikke har brukt stige for å klatre opp på deres veranda og dekke til. I retrospekt er jeg sjeleglad for at jeg ikke klatret opp på deres veranda – det hadde det ihvertfall blitt bråk av.

Skadet arbeider

Stillasmontøren risper seg i ryggen, på to skruer. Blodet pipler frem og han ber meg være obs. Han viser meg hvordan veggen ser ut. Da ser jeg 15 lange skruespisser som stikker inn i hagen vår fra naboens bod. De har brukt for lange skruer. Jeg blir både forbauset og forbannet.

Stillasmontøren bare sier «hva slags folk gjør slikt?».

Naboen er ute i hagen, og jeg gjør dem oppmerksom på skruene, og ber de bytte dem. Det nekter de.

Begrunnelsen er at det er vi som har fjernet en bod for 15 år siden. Og dermed også en levegg mot dem. Hadde ikke vi fjernet leveggen, så hadde ikke dette problemet oppstått.

For det første har det aldri stått noen levegg på vår side. Det er det ikke plass til pga nedløpet. Skruene er dessuten blanke og fine, slett ikke 15 år gamle. En mann rispes i ryggen, og det fnyser de bare av!

Jeg gir bare beskjed om at de bytter skruene, ellers banker jeg de tilbake med slegga. «Du kan bare prøve deg» sier naboen i nærvær av oss alle. Han bruker min manns navn og sier at «kan ikke holde på slik». Igjen denne truingen.

Jeg gjør ham oppmerksom på at alt han gjør mot meg, kan jeg gjøre mot han.

Da ser jeg naboen blir helt stiv i ansiktet. Ansiktet hans fryser i brøkdelen av ett sekund. Huden er helt hvit. Som skummet melk. Under øyene er det blågrønt. Som brevann. Det slår meg at jeg har sett et slikt ansiktsuttrykk bare en gang før i hele mitt liv. Og jeg vet hva det betyr.

Jeg har ledd av de som beskriver «øyne som lyser av hat», for det er ikke mulig. Øyne er øyne, og det kommer ingen stråler eller lys fra dem. Men man kan jo tolke det slik. På samme måte som «hjertelig smil». Et smil er et smil. Det er en munn som er bredere enn vanlig. Men det kommer ingen hjerter på munnen. Det er vi som ser smilet som tolker det som hjertelig.

Jeg har lest om det psykopatiske blikket. Jeg har tenkt at det må være på samme måten. Men jeg har skjønt at jeg tok feil. Da jeg leste beskrivelsen for mange år siden, så skjønte jeg hva det var jeg hadde sett hos den første psykopaten jeg møtte. Hvorfor den personens ansikt, og endatil øyenfarge var så ugjennkjennelig. Nå så jeg det blikket igjen. På naboen.

Det andre som jeg reagerte på, og som min mann også stusset på, var at nabofrua ikke reagerte på truingen. Hun skvatt ikke, så ikke på sin mann engang, ingen reaksjon. Dette er åpenbart så normalt der i gården at hun ikke engang reagerer på at mannen hennes står og truer meg foran min mann, barn og stillasmontøren. Min mann syntes nabofruas reaksjon var rar.

Det normale i en slik situasjon er jo å si at «jeg var ikke klar over det, jeg skal bytte skruene». Eller foreslå en annen metode som jeg kan gjøre fra min side, som kanskje er lettere. Men ikke naboene. De mener oppriktig at de kan skru skruer gjennom veggen og la de stikke ut i vår hage, slik at folk skader seg.

I det stillasmontøren går sier han «du vet det finnes en diagnose for folk som naboen din». Jeg sier ingenting.

Jeg løser det hele ved å skru skruene tilbake inn til naboen. Vi hører ikke mer om det.

Men jeg var fullt ut forberedt på at om skruene nok engang kom tilbake inn i vår hage, så ville jeg hente de lange, spisse og tykke skruene og skru inn i veggen hans. Så kunne han selv få 5 cm skruespisser inn i sin hage. Og de skruene ville han ikke klare å skru tilbake.

Omfattende arbeid hos naboen

Naboen begynner på omfattende arbeid foran huset. Hele terrenget heves med betong og armering. Plassen fliselegges og kantes. Det er 3 uker med støv og støy fra kl 7.30.

Flisene legges innunder vår bod, vi mailer til entreprenøren og gir beskjed. Vi krever en tydelig tett solid kant mot oss for å unngå at vann dreneres mot oss. Naboen nekter, for det vil se rart ut og ødelegge deres design. Min mann møter naboen og entreprenørens formann. Naboen kommer med kart for å vise at grensen ikke går der den går. Nabofrua står da og kaller min man «han derre». Min mann gjør det klart at han har bodd her i 30 år og har et navn.

Ny mail til firmaet. Nå vil entreprenøren ha nytt møte min mann. Min mann går, og det er bare han og entreprenøren. Min mann er litt overrasket, men skjønner at entreprenøren ikke ønsket naboen tilstede.

Entreprenøren sier han aldri har opplevd maken. Og dette er en mann som har sett mye! Min mann er roligheten selv og bare ber entreprenøren se på hekken som kun blir stelt på en side. Entreprenøren bare rister på hodet. Dagen etter ligger det 30 cm høy tett kant mot oss.

Naboen krangler på at vi bytter en takpanne og får sprut på sin veranda. At vi får 3 uker med støv og støy forbigås. Det er en regel for naboen, en annen for oss.

Klage på husfarge

Vi maler huset. Da spør naboen om de kan male bakveggen på vår bod i sin husfarge. Normalt ville dette ikke ha vært et problem. Vi vet at andre naboer har tillatt det. og vi har gjort det før. Naboens ønske avslås. Og vi gjør det klart for dem at vi har skjønt at her skal det overhodet ikke være noen form for overlapping, vårt er vårt og deres er deres. Det skal være stramt som bare det.

Naboen sier at vi hadde en avtale om at de skulle få male vår bodvegg, for det hadde de fått lov til før, og det tillot alle andre naboer. Til dette svarer min mann at det var «kanskje før du truet min kone og kalte henne syk i hodet.» Naboen blir stum. Og spør undrende «har jeg sagt det?». Ja, svarer min mann. Naboen kommer så med «det kan ikke være riktig, det kan jeg ikke huske. Når var det?». Min mann svarer bare «jeg satt på hjemmekontor og hørte alt». Så går min mann inn.

 

– Laila