Psykopater og narsissister avskyr alle. De liker ingen, men de tolererer visse personligheter bedre enn andre. Her er det faktisk en forskjell på psykopaten og narsissisten. Narsissisten liker best føyelige og rosende personligheter som stryker dem med hårene, aldri konfronterer dem med virkeligheten, og bygger opp deres ego. Psykopaten liker egentlig ingen. Men de respekterer best intelligente personligheter som ikke er redde for dem.
Felles for psykopater og narsissister er deres hat mot personligheter som ikke anerkjenner deres – i egne øyne – forhøyede status. Dertil kommer flere sterkt uønskede egenskaper som de oppfatter som truende eller som “fartsdumper” som hindrer deres frie utfoldelse.
Disse personlighetene inkluderer:
Empaten. Empaten har en innsikt og menneskekunnskap som truer p/n. Empaten sanser andre mennesker på et dypere nivå. De vil derfor alltid avsløre p/n tilslutt, fordi de ikke bare lar pussig opptreden gå forbi i stillhet. Empaten er ikke spesielt konfronterende, men de ubesvarte spørsmålene jobber i underbevisstheten inntil de finner sannheten om en person. Empater er på sett og vis “psychopath hunters”, men uten å vite det selv. De klarer å oppdage djevelen bak masken. Samtidig har empaten egenskaper som p/n opplever som svært attraktive, slik som lyttende og støttende adferd – noe især narsissisten gjerne benytter seg av. Empaten avgir meget potent narsissistisk forsyning, fordi deres skuffelse, sorg og smerte er mye tydeligere enn hos andre, kaldere personlighetstyper. Dette er svært tiltrekkende for psykopaten. Men psykopaten vet at de aldri kan velge empater til langtidsobjekt, nettopp fordi de blir avslørt til slutt. P/n benytter derfor ofte empater som overgangsobjekter.
Psykopater og narsissister har, som følge av empatens tiltrekkende men samtidig truende egenskaper, et hat/kjærlighetsforhold til empater.
Den selvsikre. P/n kommer ingen vei med den selvsikre. Ikke fordi den selvsikre er så intelligent (for det er hen ofte ikke), men fordi de ikke klarer å lure og lokke den selvsikre inn i deres nett. Selvsikre personligheter kan være dumme som brød, men de er ganske sta og derfor vanskelige å tåkelegge. Selv om det ikke er umulig å tåkelegge en selvsikker person, så vil p/n mest sannsynlig lete etter enklere objekter.
Detektiven/journalisten. Noen mennesker har en spørrende og gravende personlighet. Disse stiller for mange spørsmål og er derfor uinteressant for p/n. P/n trenger objekter som ser mellom fingrene og lar p/n gjøre som hen vil uten å stille krav eller kreve svar på deres underlige opptreden.
Den skeptiske. Den skeptiske personen er motsatsen til den godtroende og naive. Er den skeptiske personen da en mer jordnær person? Ikke nødvendigvis. Men hen stoler ikke på noen og kjøper ingen påstander sånn uten videre. De er derfor – akkurat som den selvsikre personen – svært vanskelige å tåkelegge. De vil ikke godta psykopatens løgner og bortforklaringer. Hvis den skeptiske til tillegg er detektiv/journalist, så vil de hele tiden stille spørsmål ved psykopatens krumspring, enten det skjer på jobb eller privat. De vil ikke stille spørsmålene kun inni seg, eller til andre, men direkte til psykopaten.
Den selvhevdende. Dette er psykopatens konkurrent. Selvhevdende personligheter er høyrøstede, tydelige og har meninger om det meste. De forsøker ikke å gjemme seg i mengden – tvert imot, de stikker nesen frem og gjør seg til kjenne. P/n er også selvhevdende, men ofte på en mer subtil måte. Uansett hater de andre selvhevdende personligheter, fordi de tar oppmerksomhet (og kanskje forfremmelser) som p/n mener rettmessig skulle tilfalle dem selv.
Den kverulerende. Kverulerende personligheter er mislikt av de fleste, fordi de stiller spørsmål ved alt. Ikke fordi de er uenige eller har bedre forslag, men kun for å kverulere. Men de har en fordel. Deres kverulerende egenskap er et effektivt skjold mot psykopater. De blir skydd og forhatt av p/n. Psykopaten kommer ingen vei med dem, og må hurtig finne et nytt objekt.
De nevnte personlighetene er ikke trygge for psykopatens luner. P/n kan gå svært langt i å sabotere for mennesker de hater, fordi de på et eller annet vis står i veien for dem. Men en p/n vil aldri velge en slik person som primærobjekt.
Så hva kan vi som har vært, eller fortsatt er, primærobjekter lære av det?
Vi kan tilegne oss disse egenskapene i små doser. Ikke så store at vi blir uspiselige mennesker for folk flest, men store nok til å verne oss mot giftige og forstyrrede rovdyr.
Sommertilbudet på bøker er over. Men fortsatt kan du kjøpe mine bøker direkte av meg til reduserte priser. “Psykopati og kjærlighet” får du for 260 kroner inkl frakt (butikkpris 349), og “Men tankene mine får du aldri” for 200 kroner inkl frakt (butikkpris 260). Da støtter du også bloggen uten mellomledd. Skriv til [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.
Lurer på en ting når det gjelder hekt og traumebånd. Husker da relasjonen med min P/N startet. Det var på meldinger. De begynte på en uskyldig og fin måte og med et lite snev av pågåenhet. Jeg svarte ordentlig og fint på meldingene. Visste hvem denne personen var, men kjente ham ikke. Så ble de gradvis mer og mer sexfikserte, men enda på en litt uskyldig og spøkefull måte. Jeg svarte igjen på en spøkefull måte men uten at jeg sexfikserte mine svar, og tenkte at dette er “guttahumor”. Jeg har jobbet i en mannsdominert bransje, så jeg er vant med sånn humor. Så eskalerte meldingene mer og mer. De ble mer direkte og det kom bilder av underlivet hans. Jeg ble jo sjokkert, men syntes vel mer synd på ham. Så kom det også bilde av ham selv, og jeg husker at han hadde tapt seg veldig siden jeg så ham live. Dette skjedde på 2-3 dager. Han fortsatte med meldingene hver dag, og jeg husker at jeg lå og svarte på disse meldingene og kjente at hele kroppen dirret. Jeg nesten skalv. Så klart at her var det tonnevis med røde flagg, men det begynte å bli så spennende at jeg overså glatt dette. Jeg hadde jo googlet ham, så jeg visste at han var gift. I den første meldingen hadde vi sågar chattet om barna våre. Altså veldig ufarlige og normale meldinger. Jeg spurte en gang om hvorfor han holdt på med sånne meldinger når han hadde kone, men da fikk jeg et bitende svar om at jeg var jo med på dette. Så jeg spurte ikke mer. Men nå var jeg besatt av ham. Men er det når kroppen skjelver og dirrer at kroppen forteller at nå blir vi hektet eller traumebundet? At når vi glatt overser alle røde flagg, så forteller kroppen og underbevistheten vår at dette er helt crazy og galt? Jeg husker enda den følelsen, og den kommer igjen når det er noe med ham. Har også lest at de tar kontakt når vi er sårbare. Jeg vet ikke hva som gjorde at han plutselig tok kontakt med med etter 10 år. Han forklarte etter hvert at han hadde vært sååååå forelsket i meg da. Men jeg vet at jeg var arbeidsledig akkurat i den perioden, så jeg tenker at det kan være en grunn. Men ellers så følger han oppskriften på N/P til punkt og prikke. Det har vært en interessant reise med up’s and down’s når det gjelder ham. Nå har det flatet seg ut. Men jeg kan fremdeles bli dirren og skjelven i kroppen hvis jeg hører meldingslyd eller ser det røde merket i messenger. Jeg husker akkurat også hvor det manipulative skiftet oppsto. Da var jeg hektet. Mena altså, er det et varsel kroppen vår forteller om at vi er på veg til å enten bli hektet eller traumebundet når kroppen vår skjelver og dirrer?
Dette med eskalering fra normale meldinger til svært grove meldinger av seksuell karakter er det mange som opplever.
I noen tilfeller tror jeg det er en test fra p/n sin side – hvor mye finner objektet seg i?
Det kan også være et forsøk på å avsløre et “ordentlig” objekt, a la “se, du er like grisete som andre og ikke bedre enn oss”. Dette kan i neste steg så brukes mot objektet, ved for eksempel å offentliggjøre en “grisete” meldingsutveksling.
En tredje årsak er at alle p/n er vulgære av natur. De har “dirty minds” – skitne sinn – og tenker mye på vold og sex. De snakker ofte på en måte som normale mennesker synes er upassende. De tror at andre tenker som dem, og faktisk er interessert i dick picks.
En siste årsak er at de mangler den sosiale finfølelsen som forteller oss andre når noen går for langt (inkludert oss selv). De sanser ikke at hva de gjør er grenseoverskridende, for de er grenseløse og skamløse.
Takk for nyttig innlegg som alltid, kjære Daniel og alle andre her. Unnskyld mitt fravær, jeg sliter skikkelig for tida, på godt og vondt. Helbredelse/forverring 50-50. Oppleves,som vinn eller forsvinn. Alle gode ønsker og stor kjærlighet til Daniel og dere alle her.
Hei Sabr. Jeg anbefaler å skrive hva du sliter med. Det handler ikke om å “avsløre” deg selv (for du kan fint fortelle uten å gjøre det). Det handler heller ikke om å få masse svar – selv om du sikkert vil få noen. Det handler om å dele på et trygt sted.