Selv om narsissister og psykopater oppleves som svært like, nærmest som roboter fra et samlebånd, så kan de også opptre på uberegnelige vis.
Ett eksempel er når de tar objektet i forsvar.
Noen lesere har fortalt meg hvordan de ble misbrukt innenfor hjemmets fire vegger, men i offentlige fora så følte de seg beskyttet av psykopaten. Hvis noen utenforstående kritiserte, fornærmet eller angrep dem, så stilte psykopaten seg imellom.
Dette kunne skje ved en enkelt anledning, eller det var et gjentakende mønster hvor psykopaten alltid var på vakt mot angrep på objektet fra utenforstående.
Dette fikk naturligvis objektet til å føle seg beskyttet og elsket.
Dessverre har det den bieffekt at alle de andre psykopatiske trekkene ble nedtonet og bagatellisert i objektets analyse av psykopaten. Dette kan medføre at en oppvåkning og løsrivelse blir mange år forsinket, eller aldri skjer.
Jeg har selv opplevd å bli forsvart av mennesker som normalt var giftige mot meg. Opplevelsen er vanskelig å beskrive. Den er forvirrende. Samtidig er den svært oppløftende, nærmest euforisk. Man får følelsen av at “NN elsker meg tross alt”. Jeg ble i etterkant ekstra føyelig og underdanig, fordi jeg ville vise min takknemlighet.
Og her avslørtes jo mitt eget usunne mønster; jeg ble takknemlig fordi en giftig venn ved en enkelt anledning tok meg i forsvar. Det slo meg aldri at venner alltid skal ta hverandre i forsvar i offentlige settinger. Eventuelle uoverensstemmelser skal skje på tomannshånd.
Men det som egentlig skjer når en psykopat tar sin partner eller venn i forsvar, er å verne om sin eiendel.
Lesere som opplevde å bli forsvart i offentlige settinger, fortalte samtidig at så snart de var tilbake i hjemmet, så forsvant støtten som dugg for solen. Der ble objektet angrepet av psykopaten for å ha “skapt en pinlig scene”. Eller hvis objektet forsøkte å snakke om sin ubehagelige opplevelse, så ble hen bryskt avvist med “det må du tåle”. Kontrasten mellom den beskyttende psykopaten ute, og den avvisende psykopaten hjemme, var slående.
Det er psykopatens enerett å misbruke objektet. Ingen annen skal får lov til det uten hans eller hennes tillatelse.
Men hjemme er objektet fritt vilt.
Forestill deg at du har kjøpt en ny bil som du er meget stolt av. Du synes selv den er så fin. Du har dessuten spinket og spart for å få råd til den. Kanskje måtte du ta opp lån for en del av kostnaden.
Så kommer det en eplekjekkas og kritiserer den. Enten er det feil bilmerke, den har feil farge, eller for få hestekrefter.
Hva ville du gjort. Hadde du svart “ja, du har rett. Det var et bomkjøp”?
Neppe.
Du hadde blitt irritert på vedkommende, som ikke ville anerkjenne din flotte bil. Kanskje hadde du tatt bilen i forsvar; “jeg er svært fornøyd med den” eller “du vet ikke hva du snakker om”.
Det er det samme som skjer, når en psykopat forsvarer sitt objekt. Noen kritiserer hans eller hennes “nye innkjøp” – deg. Og de reagerer umiddelbart med å angripe kritikeren, slik vi jo vet at alle psykopater gjør, når de blir kritisert.
Det stemmer. Det er psykopaten som blir kritisert, når noen angriper objektet. Det er slik det oppleves for psykopaten. Noen angriper hens smak og valg av partner. Da skapes et narsissistisk sår og det narsissistiske raseriet vekkes.
Dessverre tolker objektet det som kjærlighet, for det oppleves beskyttende og trygt.
Og traumebåndet knyttes enda sterkere.
Dette fenomenet er jeg godt kjent med. Min hovedpsykopat i livet var alltid sånn. Han kunne hakke på meg for mye og mangt, men sa noen det minste negativt om meg/til meg tente han på alle pluggene. For ikke å snakke om hvis det var en annen (gjerne en mann som prøvde å flørte med meg) som “forulempet” meg på noe vis. Du gode gud for oppstandelse.
Er enig i at sånne opplevelser bare førte til at man følte seg elsket og ivaretatt tross alt -selv om noe av det var ytterst pinlig. Mang en mann ble klint til veggen og truet av den typen der – også min mor ble hudflettet om hun sa som mye som et pip som kunne virke som kritikk (hun var ikke mye krass).
Joda, det er nok sånn at andre “krenket” deres eiendom.
Spot on! Også erfart at støtten fortsetter hjemme, men episoden hentes frem senere og brukes da imot deg.
Meget spændende og tankevækkende. Jeg husker kun en gang, hvor min coveret narcisist forsvarede mig. Det var hos vores fælles venner. Jeg var kommet tilbage ( igen , igen) til min N og vi var til middag hos dem. Jeg var her ved at være rimeligt nedslidt og min ex forsvarede mig. Det var usædvanligt og mine venner snakkede om det bagefter. “ det var dengang hvor vi nærmest ikke måtte snakke om noget “.
Især når vi var sammen med min ex’s søster…kunne min eks og hans søster , slå sig sammen om at gøre nar af mig ( sådan følte jeg ) det var hele tiden på grænsen af akseptabelt og jeg mistænker også søsteren i at have en forstyrrelse. Jeg følte hele tiden jeg måtte forsvare mig. Når vi så kom hjem, kunne jeg feks sige..hvorfor bakkede du mig ikke op . Hvortil min eks svarede..det er jo bare for sjov, du tager alting så tungt. Jeg brød mig ikke om hans søster, det var altid stressende at være sammen med hende og jeg vidste ligesom på forhånd, at jeg skulle være på vagt.
Har andre oplevet noget lignende ?
Til det siste, så har jeg ikke opplevd en sånn setting med familie, men lurer på om det kan fortone seg annerledes dette temaet til Daniel når det er innad i familie (og hun attpåtil er samme ulla)? At du da på en måte var en del av den familien, der det blir en form for hierarki der du ble hakkekyllingen i stedet for eiendom han skal forsvare. Det siste ville heller inntre hvis eksterne utenfor familien «kritiserte» deg. Bare en løs tanke jeg fikk, som kanskje er helt på viddene.
Ellers så er det jo ikke uvanlig at narsissisten kan devaluere oss slik med stikk i grenseland og deretter tilskrive våre legitime reaksjoner som skjørhet og emosjonell ustabilitet.
Noe helt annet: Nå når jeg tenker på narsissistene, så er det ofte rundt deres komiske preg – det stusselige. Jeg får det inntrykket av din også, som blant annet hopper fra blomst til blomst og hver gang proklamerer at det er hans livs kjærlighet, og sier det med stolthet😅….
Det er lett å tenke på NK som et siste og dramatisk nødtiltak i en krise. Men egentlig er det jo et normalt tiltak mange mennesker har gjort siden ung alder og fått mengdetrening på. NK i våre tilfeller er et tiltak som aldri ville blitt verken nødvendig eller dramatisk hvis vi i utgangpunktet hadde hatt sunne grenser og sunn evne til rettidig avvisning av mennesker med giftig atferd. Men så er det altså denne vekselvirkningen mellom god og giftig atferd som lurer oss, skaper tvil om virkelighetsoppfatningen og ødelegger de normale referanserammene når vi tilbringer for lang tid i nærheten av den. Og ekstra vanskelig når det hele går i syklus.
Hei, Anonym.
Jeg oppdaget først kommentaren din fra 03.07. nå, under ett av de tidligere innleggene. Jeg har tenkt på deg og hvordan det går.
Tenkte vi kunne ta opp tråden igjen i kommentarfeltet her under nyeste post, hvor de fleste leser og følger med.
Det er sannelig ikke lett, den måte han veksler på overfor deg med så forskjellige sinnsstemninger og responser som virkemidler.
Jeg tror du konkluderer helt rett.
Hans vilje, hans meninger, bidra til å opprettholde hans bilde av seg og alt.
Problemet er at de ofte aldri blir tilfredse selv om du føyer deg i alt engang. Da endrer de reglene og finner på nytt, siden de ofte går etter konflikter og følelsen av å ha makten over deg, ditt liv og følelsesliv, og det sjelden handler om sak eller det de ytrer som grunn.
Jeg har et spørsmål fordi jeg trenger råd, og håper det er ok av meg å ta det her.
Jeg har slitt med selvutslettende/medavhengige trekk hele livet fordi jeg vokste opp som scapegoat i en narsissistisk familie, og har i voksenlivet røket på mange giftige relasjoner som følge av det – deriblant en «stor P-kjæresterelasjon» og flere «mindre» og kortere relasjoner av samme art. Etter «den store P» begynte oppvåkningen, og jeg innså hvor mange giftige og utnyttende vennskapsrelasjoner jeg også hadde i livet mitt. Opprydningen, og ikke minst arbeidet med meg selv for å få sterkere grenser og bli et tydeligere og mer helstøpt menneske, har vært bratt og hard. Jeg har nå få, men mer solide relasjoner igjen, og jeg har blitt sterkere og flinkere til å våge å være alene, og jeg har en helt annen selvtillit og trygghet i meg selv enn for bare noen år siden.
Men så er det noe jeg trenger råd til: Jeg har tre gamle, gode venninnerelasjoner som går tyve år tilbake i tid. Vi har vært venner halve livet og er glade i hverandre. Jeg har imidlertid merket at de har blitt mer usikre på meg – og tidvis respektløse mot meg – i takt med mitt arbeid med meg selv. Det er ikke så rart. Jeg har jo forandret meg. For meg har det vært «naturlig» å bli tydeligere og å opparbeide meg en mer solid selvtillit. Det føles nemlig som jeg endelig har blitt den jeg alltid egentlig har vært. Jeg har litt for sent innsett at jeg også overfor disse gode vennene tidligere har vært overydmyk, overtakknemlig og tilbudt meg selv både som et gratis trygt rom og som en dørmatte. Disse venninnene er ikke særlige giftige personer, vil jeg si, men de er bare mennesker, og mine medavhengige trekk har naturlig nok påvirket mønstrene oss imellom gjennom et halvt liv. Jeg var i tenårene og dypt ubevisst på min egen familiedynamikk og skjebne da vi ble kjent med hverandre. Reisen derfra har vært lang.
Jeg føler en blanding av sinne over deres manglende respekt, og en fortståelse av at det er et inngrodd mønster mer enn vond vilje. Likevel er jeg usikker på om mønsteret går an å endre. Jeg har alltid vært en «behagelig» venninne for dem som antagelig har fungert som et opportunt speil og en fin bekreftelse i hverdagen. Den funksjonen vet jeg at jeg ikke lenger kan gi dem på samme måte. Jeg har det siste året opplevd manglende respekt og overkjøring fra dem på ulike måter, og har vurdert å fase ut vennskapene. Jeg tror likevel vi kan være verdifulle relasjoner for hverandre siden vi går langt tilbake, er glad i hverandre, kjenner hverandre godt og deler mange minner, men da må mønstrene i så fall endres på. Jeg har kommet fram til at jeg ønsker å forsøke å redde disse tre relasjonene, sannsynligvis ved å snakke med dem på tomannshånd én etter én (for å forklare, ikke anklage).
Men hvordan? Jeg har foreløpig vage forestillinger om hvordan jeg skal snakke med dem og fortelle at ting vil bli annerledes pga. min nødvendige utvikling, men at jeg ønsker å beholde relasjonen dersom de ønsker. Hva kan jeg si til dem? Hvordan skal jeg forklare? De kjenner min familiesituasjon og mitt «oppgjør» rundt dette, men jeg har også opplevd at de i varierende grad ønsker å kuppe definisjonsmakten også over nettopp dette på en måte som er litt overkjørende og bagatelliserende, og som hører til det jeg opplever som problematisk i relasjonen. Jeg har av og til tenkt at dette skyldes deres ønske om å ha meg som selvbrekreftende speil; at jeg ikke kan bære på erfaringer de ikke kan forstå, og vil «temme» meg litt. Jeg opplever dette som leit og frustrerende. Vi deler mange gleder og sorger og problemer og støtter hverandre, og jeg opplever ikke at jeg snakker mer om «mine problemer» enn de gjør om sine, snarere tvert imot. Dette forsterker også frustrasjonen over å ikke føle meg sett og møtt de (få) gangene jeg søker støtte.
Råd til hvordan jeg bør ordlegge meg? Og hvordan fenomener som dette kan forklares til de som ikke har gjennomgått det samme?
Hei S. Din historie vil nok mange kjenne seg igjen i. Ihvertfall gjør jeg det.
Din ide om på tomannshånd å forklare hver enkelt av dine venninner hva du går gjennom, er muligens bedre på papiret enn den er i praksis.
Det er, som du selv skriver, utrolig vanskelig for andre som ikke selv har vært gjennom den livsforandrende prosessen, å forstå hva du mener.
Men hvis du er der at du vurderer å trekke deg fra gruppen, så har du jo ingenting å tape på å gjøre et forsøk.
Da kan du si noe sånt som “jeg vet at du synes jeg har forandret meg og kanskje nå er usikker på hvor du har meg. Og det stemmer at jeg ikke er den samme som før. Jeg kommer aldri til å bli den samme som før. Og det kommer også til å påvirke min rolle i vår gruppe. Men jeg bærer fortsatt historien om vår relasjon med meg. Disse tingene vil du merke som annerledes ved meg, og jeg håper du blir med meg på reisen til å bli bedre kjent med meg selv”. Også kan du ramse opp noen ting som du tror dine venninner vil merke aller mest, slik som en tydeligere markering av dine ønsker og behov, etc.
Men ha i bakhodet at det er kun du som har forandret livssyn. Dine venninner har ikke det. Å fortelle om din opplevelse med psykopater blir litt som at du har blitt bortført av en ufo, og nå skal du forklare for dine venninner at det finnes liv på andre planeter. Det vil neppe falle i god jord. Så vær forsiktig med hva du sier.
Også får jeg i din beskrivelse en ørliten følelse av at dette er en vennegruppe som gagner dem mer enn den gagner deg. Er dine venninner egentlig like glade i deg, som du er i dem? Det kan kun du svare på.
Uansett må du være trygg på din egen virkelighet og stå støtt i den, når de bagatelliserer eller former DINE opplevelser i DERES eget bilde. Når du merker at de nærmest omtolker dine opplevelser for å passe inn i eget verdensbilde, så forhold deg rolig og si “nei, det var ikke slik”.
Lykke til.
Dette er gjenkjennbart. Men for min del har det ofte vært motsatt, at han egger opp andre og får dem med seg mot meg. Det kan være at jeg har hatt en reaksjon som er for sterk sett med utenforstående øyne, og at han da bruker det for å få sympati. Det kan være noe så uskyldig som at jeg sier “vi skulle ikke heller bare bestilt en pizza, da?” og så ser jeg hele kroppsspråket hans forandrer seg og jeg vet hva som kommer. Før han rekker å si noe farer jeg opp og roper “neivel da, beklager at jeg foreslo noe så dumt” med altfor høy stemme. Han kommenterer “herregud, ser dere hvordan hun er? Storforlangende, utakknemlig og ustabil. Er det rart jeg blir sliten og ikke alltid klarer å være tålmodig med henne? Jeg prøver så hardt men det er utfordrende til tider”
Jeg føler at jeg må holde meg for god til å forklare utenforstående bakgrunnen for min reaksjon, og vet at han uansett alltid har en forklaring dersom jeg prøver. Så det ender med at jeg tar imot irettesettelse fra alle i rommet og sier meg enig i at han ikke fortjener slik behandling når han bare prøver å være snill.
Vet ikke hvorfor jeg skriver i nåtid, men dette var en eks fra 15 år siden. Mennene etterpå har aldri introdusert meg for vennene sine så det har “heldigvis” ikke vært et issue. Men jeg ser jo at det er bra at jeg har blitt bevisst på hva slags relasjoner jeg har vært i og mennene jeg har valgt. Det siste året har jeg gått på noen dates. Det har ikke blitt noe mer enn vennskap ut av det (mitt valg i begge tilfellene, mye pga. forrige P/N). Gjennom de lærer jeg mer om hvordan sunne og gjensidige relasjoner skal være, og det er mer eller mindre en ny opplevelse. Veldig fint! Føler meg trygg og verdsatt, i motsetning til hva jeg har gjort med P/N. Og jeg tror det kan være til hjelp i en fremtidig datingsituasjon – å ha en bredere erfaringsbakgrunn og det å faktisk vite noe om hvordan relasjoner kan/skal fungere.
“Det kan være at jeg har hatt en reaksjon som er for sterk sett med utenforstående øyne”.
Din reaksjon har ihvertfall vært sterk i HANS øyne. Du har avgitt masse narsissistisk forsyning. Sterke reaksjoner er lekkerbiskener for dem. Derfor gjør/gjorde han det igjen.
Jeg opplever at foreldre-p/n i godt lune godt kan forsvare og støtte i forhold til andre som gjør akkurat det samme som han/hun selv gjør.
Gjerne utvise stor forståelse for dette gjennom måten de uttrykker seg på.
Men for dem selv gjelder altså tydeligvis helt andre regler.
Og andre ganger er det mer av typen ‘dette må du regne med når du gjør slikt’ – plassere skylden på en selv – alternativt ‘dette kan jeg slett ikke forstå’ – og spille gjentatt uforstående når man forsøker klargjøre, trekke samtalen ut og forsøke så tvil om det en selv opprinnelig var helt sikker på skjedde slik og slik og var soleklart.
I forlengelse av det C skriver, og tidligere Mary, og egen situasjon;
Kanskje vi kunne snakke litt om dette med å finne/tilnærme seg nye partnerrelasjoner evt. hvordan vi opplever det å være alene i lang tid/år etter en p/n, og at tanken om at det faktisk kan bli livslangt jo på et tidspunkt kommer, uvelkomment, og hvordan vi alle på hver vår kant håndterer dette best mulig for egen del.
Evt. som eget tema.
Dette er et godt forslag til tema.
(Tusen takk for forrige innlegg. Bruker noen ganger tid på å tenke og fordøye innleggene. Interessant lesning.)
Tenkte med en gang at dette(forsvaret av partner) kan være en del av lovebombing, å skape inntrykk av en trygg og god person som vil være der for deg. Men du mente kanskje uti relasjonen når den har begynt å surne?
Apropos lovebombing, det finnes veldig blandede budskap rundt fenomenet. Tror jeg har skrevet det før, at kvinner blir ofte advart mot menn som vil gå veldig fort frem. Ikke bare seksuelt, men også når det er snakk om ekteskap, barn eller samboerskap. Har sånn sett vært heldig med å ha det liggende i bakhodet. Men så finnes det jo manipulatorer som ikke ønsker barn eller ekteskap, og som har andre hovedmål enn seksuelle, og da hjelper ikke det å ha vært advart på den måten. Filmer, romaner, tv-serier fremstiller jo en viss grad av lovebombing som romantisk, og en del virker til å ha internalisert dette. Og så blir man lett fremstilt som sjalu om man er skeptisk til slik oppførsel, selv om man hadde rygget om den var rettet mot en selv…
Og som en tilleggstanke til forrige innlegg, kanskje du kan skrive litt om hvordan p/n bruker graviditet(kvinner) og barna sine(begge kjønn) for å skape et image og gjøre inntrykk på andre?
Vi har jo alle blitt advart mot “lykkejegere” og andre sjarlataner som har en skjult agenda med ekteskapet. Vi har også sett rikelige eksempler på film. Likevel klarte vi ikke å relatere det til vår relasjon med p/n og vi ble lurt og bedratt. Så er spørsmålet, hvorfor klarte vi ikke å gjenkjenne sjarlatanen? Her er faktorer både i oss selv og hvordan p/n “solgte” oss relasjonen, som vi kjøpte, av betydning.
Hvordan p/n bruker barna sine er et enormt tema. Man kan skrive en bok alene om hvordan barna er et verktøy for deres fasade, og hvordan p/n lever ut egne drømmer gjennom barna. Kan du være mer spesifikk?
Ja, merkelig hvordan man kan være utsatt på noen måter selv om man ellers ikke er en som tror godt om alle eller gir seg hen til fremmede. Sett i ettertid tror jeg at jeg gikk på at han ikke fremsto som overdrevet perfekt, men snarere litt sårbar.
Og at jeg ikke hadde så godt ”relasjonsgrunnlag”. Tror dessverre en del av oss som ender opp i slike forhold har opplevd flere vanskelige relasjoner, selv om ikke alle disse har vært med psykopater, og da kan p/n klare å fremstå som en trygg havn en stund, ironisk nok.
Tenkte på dette da jeg leste forrige innlegg. Å være barn er sikkert en ganske annen opplevelse enn for de av oss som først opplever en slik nær relasjon som ungdom eller voksen.
Graviditet er jo ikke en forutsetning for at relasjonen vil holde, enten noen blir gravid med et ONS eller i fast forhold. Men det blir vel en slags forsyning fra ekspartneren når man må samarbeide med dem om barnet, forsyning fra barnet selv, og forsyning fra omverdenen som beundrer en for å ta seg av barnet nesten alene…
Mer spesifikt: Mors/fars-rollen, image og forsyning. Hva kan p/n tenke rundt å bli gravid eller å gjøre noen gravid? Antar mange at barn som er rene, stelte og har leker og aktiviteter er en del av en lykkelig familie? Hva kan være små faresignaler for menneskene rundt, hva bør man være obs på når man blir kjent med noen med barn? Hvordan kan man eventuelt være litt støtte for barna uten å være for invaderende?
Daniel har tidligere nevnt kvinnelige p/n som bruker graviditet for å lande objektet sitt. Samt p/n av begge kjønn som ser barna som en forlengelse av seg selv og bruker både dem og øvrige relasjoner som både kilde til NF og som ledd i å opprettholde et bilde av seg selv innad og utad.
Et annet emne som slo meg, var fra en av videobloggene. Hvor det ble sagt at man er ferdig med kognitiv dissonans når man vet at ens eks/ p/n er et monster.
Jeg har problemer med å se mine som monstre. Og lurer litt på om det er jeg som tenker feil her, om dette er en ulempe for meg.
Om dette var noe vi kunne hatt en snakk om.
Hvordan tenker du feil?
Vi har alle hatt problemer med å se våre p/n som de monstre de er, inntil vi ikke lenger har det.
«Et annet emne som slo meg, var fra en av videobloggene. Hvor det ble sagt at man er ferdig med kognitiv dissonans når man vet at ens eks/ p/n er et monster.»
Fasan så bra sagt, Daniel! Hvilken av videoene er dette fra? Sabr: var dette jeg ville si i tidligere utveksling, men tror ikke det er mulig å nå fram uten å si det slik Daniel gjorde her.
0i, her dykker vi dypt. Jeg føler jeg kunne skrevet en hovedoppgaves lengde om alle synsvinkler.
Men det første som slår meg er 1. dilemmaet med (den trolig feilaktige) definisjonen av et monster og 2. dilemmaet med hvor mye av ens egne trekk som spilte en rolle vs. hvor mye ville skjedd likeledes uavhengig av ens egne trekk.
At du kan dykke dypt tilsvarende en masteroppgave, tviler jeg ikke på. Du er tross alt et vanlig menneske, i tillegg oppegående. Når det gjelder dem, holder det å dykke til tærne, tror jeg.
Jeg tenker ikke først og fremst på et monster når jeg tenker på «min». Jeg tenker tulling. Men er et monster og. Riktignok ikke en faglig betegnelse eller noe jeg strør om med til daglig, men her inne. Objekter har ikke godt av å tro noe annet enn denne enkle sannheten vi ikke er programmert for å tro på.
En p/n er den samme uansett hvem du er. Den eneste betydningen du har i det, er overfor deg selv. De kan nok lure nesten hvem som helst som ikke har erfart det før, men egne sårbarheter spiller selvsagt inn og kan gjøre deg mer utsatt. Det samme hvis du er i overkant empatisk og forståelsesfull. Men du, husker du hvilken video du så sitatet i?
Godt poeng. Denne:
https://youtu.be/eAK7RfGNCY4
“En p/n er den samme uansett hvem du er”.
Det var en fin ting å holde fast i.
Det er vel til syvende og sist nok å si, at dersom en person oppleves å ha noen narsissistiske eller giftige trekk, bør man trekke seg unna. Slutt ferdig, liksom. Sette lista lavt.
Bare det å bruke livet sitt på å parere rart fra andre og ikke å være sammen med mennesker som trekker en opp og gir påfyll, er jo å kaste det bort, egentlig.
Tusen takk for link. Ja, tror ikke de er så forskjellige akkurat utifra hvem de er sammen med. Det viser jo Mary sitt siste innlegg her. Da hun kom over bloggen, følte hun det var hennes p/n som var beskrevet. Det var spot on og traff på alt. Nøyaktig det samme følte jeg da jeg kom over bloggen. Det var så jeg knapt kunne tro det som stod for det var som snytt ut av nesa på min X . Jeg har lest flere skrive dette, og vi har neppe vært sammen med samme person. Så de er enkelt sammensatt sånn sett og det er ikke vår skyld-de er sånn mot alle.
Det betyr på ingen måte at det vi har gjennomgått/opplever er enkelt. Det er komplekst og sammensatt, hvis ikke hadde vi ikke trengt en hel blogg for å forstå. Vi er da ikke skrudd sammen fra natur av til å forstå noe så hinsides sjuko. Vi hadde ikke blitt fullstendig kokt i hodet, emosjonelt vrak, ligget i fosterstilling og hatt ptsd, paranoia, hukommelsestap eller hva det måtte være om dette var enkelt. Så vi må ta godt vare på oss selv og hverandre og ta våre følelser på alvor. Fornuft alene er ikke nok, vi må kjenne det i hjertet også, og da må vi først bearbeide følelsene. Sammen med opplysning og kunnskap, er det håp.
Maria;
Jeg følte nok ikke det var like sikkert og spot on, og har gjentakende i perioder hatt mye usikkerhet omkring min egen psykes rolle og egen personlighetstypes rolle i det hele. Samtidig er jeg sikrere i mer stødige perioder.
Det siste avsnittet ditt var veldig godt å lese, takk.
“Sjuko” 😅 et herlig uttrykk som jeg vil bruke, med tillatelse: )
Hei du. Jeg ser i ettertid at min første tilbakemelding var plump, overkjørende og lite anerkjennende. Du hadde akkurat delt en undring og et strev knyttet til “monster”, så kommer jeg med dampveivalseren og sier det var spot on og satan så bra sagt. Ærre mulig..Beklager. Jeg følger deg helt på tankevirksomhet rundt egen rolle og dens betydning, det tror jeg ville alle gjør og kjenner oss igjen i. Det er dynamiske prosesser der ingen dager er like og vi går litt inn og ut av fokuset på oss selv og den andre og hverandres roller sånn og slik. Det er vel et sunnhetstegn på den måten at det betyr vi har refleksjonsevne, i motsetning til hva p/n har. Det er viktig å reflektere over eget ståsted, for å bli kjent med oss selv og glad i oss selv, og for å forebygge risikoen for gjentakelse. Det er også normalt og naturlig å kjenne på skam, skyld og ansvar som voldsutsatt – psykisk eller/og fysisk, for dem av oss som kjenner på det. Kanskje blir den også større i møte med især en narsissist, fordi narsissisten i sitt utgangspunkt er drevet av (undertrykt) skam, som projiseres over på objektet? Samtidig så viktig å holde fast på riktig plassering av skyld. Selv om vi har vår personlighet og våre livserfaringer som bidrar til våre valg og kvaliteten på våre relasjoner, så ligger ansvaret for mishandlingen hos p/n, uansett førstnevnte. Dette forstår vi gjerne kognitivt, men vanskeligere er det å føle det, etter mishandling. Kanskje du vil dele noe av hva usikkerheten knyttet til egen rolle går i? Bare hvis det kjennes rett for deg.
Anbefaler å bruke sjuko så mye du hæler 🙂
Sabr, vil bare legge til en ting jeg glemte. Vi er alle forskjellige med ulike behov, så dette er bare et innspill: tror kontakt er viktig i rehabiliteringen. Å koble på kontakten med seg selv igjen. Som ved seksuelle overgrep eller seksualisert vold der man kobler seg fra kroppen – i flere tilfeller dissosierer. Da trenger man å koble seg på kroppen igjen, få kontakt med kroppen igjen. Det tenker jeg med oss også. Selv om det kanskje var mye følelser og drama i våre relasjoner med p/n, så fikk vi høre at våre følelser var feil. Vi var altfor emosjonelt labile, overdrev, var hysteriske, dramatiske. Sånn sett mistet vi kontakt med oss selv, når vi ble kritisert og foret med at det var oss det var noe galt med. Så jeg tror det er viktig å få kontakt med oss selv igjen ved å akseptere egne følelser. En inngang til det kan være å få kontakt med kroppen. Pusteøvelser og andre kroppslige øvelser.
Mary; du som er et stødig menneske med sunn egenverdi, sunn barndom og lengre relasjonserfaring enn de fleste av oss – kan du ikke si litt om hva som til syvende og sist gjorde at du omsider gikk. Ble det endelig avgjørende hvor syk du selv ble, eller at hva han gjorde eskalerte til så åpenbart galt at du bare konkluderte at dette var umulig?
Til Sabr.
Tak for de pæne ord, de varmede. Jeg har en lidt vanskelig tid lige nu, men jeg ved jo godt at det går over igen.
Jeg havde forsøgt ca 7-8 gange at komme væk fra min ex( lige efter bogen) hver gang fik han mig tilbage. Der var altid praktiske ting at tænke på og hver gang troede jeg, at når han nu gjorde så meget for at få mig tilbage, ville han nok ændre noget i hverdagen. Det skete bare ikke. Jeg begyndte nu at planlægge min flugt. Spare penge op( på en konto kun jeg havde adgang til) osv. Det endte dog med at jeg blev meget syg, inden jeg kom væk og derfor trak det ud. En dag min ex N var taget på job, pakkede jeg alt, jeg kunne have i bilen og skrev et brev til ham. Jeg skrev at jeg ville skilles og at han var syg og havde brug for hjælp . Det gjorde jeg for min egen skyld og så for at han kunne se, at denne gang kom jeg ikke tilbage. Jeg flygtede til en anden landsdel. Først blev han rasende, men efter ca en mdr blev han vældig flink og ville komme hen til mig med ting. Da vidste jeg ikke at han var coveret narcisist, men jeg syntes at hans adfærd var meget mærkelig. Jeg begyndte at Google…tavs i flere dage..humørsvingninger m.m. Pludselig kom denne her hjemmeside og jeg læste og læste som en gal. Det var jo HAM og hans adfærd der var beskrevet detaljeret. Det var både en enorm lettelse, men også et chok. Efterfølgende kunne jeg næsten forudsige hans næste træk, indtil jeg indførte Gråstens metoden. Det var så mærkeligt at se hans adfærd beskrevet her og at alting havde navne. Havde jeg haft den viden jeg har i dag, var jeg gået forlængst. Psykopati kan ikke helbredes og det er spild af tid, at bruge sit gode liv, på en person der ikke vil dig noget godt.
Det er nemmere sagt en gjort, det ved jeg alt om..
Det første objekt N fik efter mig , mærkedag hurtigt hans humørsvingninger. Hun spurgte vores fælles datter om jeg også havde oplevet det. N havde sagt til hende, at sammen med mig var der ingen problemer….
Ingen problemer med deg, nei…De er seg selv lik. Jeg fikk en mld ut av det blå da jeg slappet av på sofaen for ikke en tid tilbake, etter flere år med NK med takk for det fine vi hadde hatt sammen (skulle gjerne gjengitt ordlyden i sin helhet for den var virkelig absurd), Ikke noe hei og innledende, ingen tegn på at vi ikke har snakket på årevis. Tvert imot startet det i midten av en slags setning, som en forlengelse av en samtale vi skulle hatt i går, typ «men i alle fall tusen takk for..». Og ingen avslutning med navnet men initialene. En p/n forandrer seg aldri. Bloggen var også min redning. Jeg begynte på et tidspunkt å tenke på narsissisme og begynte å lese. Så kom jeg over bloggen til Daniel. Sterk historie du har. Takk som deler.
Tidsperspektivet er annerledes for en p/n enn for normale mennesker. For normale mennesker er tiden lineær. For en p/n er den sirkulær (jeg har skrevet mer om dette i min bok). Det betyr at det ikke betyr noe om det er gått 15 minutter eller 15 år. P/n plukker opp tråden som om man nettopp har hatt en samtale med dem. Det er altså ikke nødvendigvis snakk om en manipulasjon, men om en forstyrrelse i oppfatningen av tid, avstand og relasjoner.
Da jeg ble kontaktet, gikk tankene umiddelbart til gjesteinnlegget i teksten om ordsalat:
https://psykopati.blogg.no/1470913256_psykopatisk_ordsalat.html
Jeg visste at de kan dukke opp som troll i eske og kommunisere som om tiden har stått stille, men hadde helt glemt dette du skriver her.om tidsforståelsen. Det forklarer en hel del og var opplysende og interessant, særlig dette med kompartmentalisering (måtte lese tidligere innlegg igjen ettersom jeg hadde glemt):
https://psykopati.blogg.no/1459959852_psykopaten_og_tiden.html
Da jeg ble kontaktet, forstod jeg også fort at det ikke handlet om meg, men at X bare var blitt påminnet meg et lite blaff, antakelig pga.trøbbel med nåværende partner. Dette ser jeg nå passer godt inn i dette med kompartmentalisering og lukking/åpning av kamre.
Teksten om ordsalat har lenge vært en av mine favoritter, nå fikk jeg en til. Takk! (har til gode å lese boka, dog)
“forstod jeg også fort at det ikke handlet om meg, men at X bare var blitt påminnet meg et lite blaff”
Yup, dette kaller H.G. Tudor for en “hoover trigger”.
Maria – hjelp. Hjelp oss til å bli sinte i stedet for å vende det innad når dette skjer.
Eller til å le.
Min første kommentar falt visst ut, så det fra meg ble litt merkelig.
Jeg svarte deg, Mary, samme dag som din kommentar kom. Jeg ble meget beveget og alvorstung, og følte deg og ditt som om det var meg selv det gjaldt. Og det var det på et vis også.
Når du får en vanskelig tid, hva er det som skjer da og hvilke følelser plager deg da. Hvis du er komfortabel med å dele.
Til Sabrina.
Det er noget med at jeg føler mig alene ( selvom jeg har et godt netværk) jeg har ikke fået en ny mand efter min ex og jeg føler at det er svært, det med ikke at have nogen at dele mine oplevelser med..så er det også noget med at sørge..sørge over at man var forelsket i en illusion og at alt det man oplevede sammen med N , kun har givet minder til mig. Jeg er også den eneste der er der for vores voksne barn og børnebørnene. Det kan være hårdt at tænke på. På de fleste dage , glæder jeg mig over, at det er mig der er tæt på alle børnebørnene og oplever deres liv på tæt hold. Min ex N har nærmest ingen kontakt med dem. Jeg havde fire rigtigt gode veninder, deraf var vi vennepar med de to. Dem har jeg stort set ingen kontakt med mere, da de fortsat er venner med min ex p. Jeg syntes også at det er svært, at man ikke kan snakke med nogen om, at man har boet sammen med en coveret narcisist i alle de år. Det er ligesom en hemmelighed, som ingen forstår. Ja…det her var lidt af de tanker jeg går og tænker på, når jeg har dårlige dage. Heldigvis, er der dog flest gode dage….j
Mary; jeg kjenner meg veldig igjen. Dette med å være alene, eller rettere ; uten synlige utsikter til partnerrelasjon – blir tidvis veldig ensomt. Da kommer gjerne tanker og følelser om livet, fortiden og forløpet. Periodisk som intermitterende symptomanfall etter opphopning og trolig undertrykking av tunge følelser og udekkede behov over tid, eller som i juni en depressivt preget måned.
“alt det man oplevede sammen med N , kun har givet minder til mig.”
Denne likte jeg.
C: Jeg er så glad for å høre at du har begynt å date igjen og har hatt positive opplevelser med det❤
Men jeg bet meg også fast i at du sa det var 15 år siden siste p/n. I de årene, har ensomhet og sorg også vært slik som jeg og Mary opplever det, eller har du mest holdt deg opptatt med arbeid, venner, interesser eller andre positive ting ved livet?
graviditet har jeg opplevd brukes som ett sterkt bindeledd. De vil fort prøve å gjøre deg gravid om de ser for seg deg resten av livet. Da får de holde på deg på et eller annet vis, og det er vanskeligere å dra. Men man kan frigjøre seg…
Der var du, M, også! Jeg har savnet deg : )
Men dette lød tungt. Jeg blir forbanna! At de fineste tingene i livet skal bli ødelagt sånn. H… pakk.