Har du tenkt over at i de periodene du ble utsatt for taushetskur av din p/n, så falt energien din til et bunnivå? Du orket ikke husarbeid. Du orket ikke å ringe dine venner. Du orket knapt å gå på jobb, og i mange tilfeller så sykemeldte du deg. Alt og alle gikk for lut og kaldt vann, fordi den eneste ene ikke ga lyd fra seg.
I stedet brukte du all din energi på å vinne hen tilbake. Det er ikke sikkert du pepret hen med meldinger og henvendelser, kanskje forstod du instinktivt at dette var et spill du ikke ønsket å delta i, men inni deg jobbet du på høytrykk med å forestille deg scenarier hvor du kunne enten vinne spillet, eller lokke p/n til å kontakte deg igjen.
Eller kanskje la du deg ned og ble sengeliggende. Sorgen, forvirringen og fortvilelsen var så total at du ikke så noen mening i dagligdagse trivielle oppgaver, som å stå opp om morgenen. Du sluttet å kjøpe inn dagligvarer. Du sluttet å spise. Livet begrenset seg til soverommet og baderommet. Du orket ikke å svare telefonen hvis noen ringte. Og ringte noen på døren så lot du som om du ikke var hjemme.
All energi hadde forlatt deg. Armen ble tung, og du orket knapt å løfte hodet fra hodeputen.
Men så var taushetskuren over. P/n sendte deg en melding med et nonchalant “Hei, hvordan går det?”.
Plutselig spratt du opp av sengen. Du trakk gardinene til side og oppdaget at solen fortsatt skinte og fuglene fortsatt kvitret. Du smilte. “Dette blir en god dag”, fortalte du deg selv. Du hoppet lett inn på badet for å ta den dusjen du hadde utsatt i en uke i ren tiltaksløshet. Du nynnet i dusjen mens du tenkte på hva du skulle svare p/n. Du ville selvfølgelig ikke fortelle at du hadde vært sengeliggende i dagevis. Du ville late som ingenting, og svare noe slikt som “alt bra her, og med deg?”, uten å tenke på at du med et slikt svar faktisk lot hen slippe unna med den dårlige behandlingen av deg. Men du ville ikke konfrontere. Du ville heller ikke ignorere. Du måtte ha kontakt, selv om det innebar å kaste din integritet og din selvbeskyttelse på båten.
Etter dusjen hastet du bort til telefonen og skrev den meldingen du hadde bestemt deg for.
Deretter gikk du i gang med å trakte kaffe og fant frem vaskebøtten. “Uff, så støvete og skittent det er her”. Du vasket stue, kjøkken og bad på tretti minutter. Hvor i all verden kom den plutselige energien fra? Du følte deg høy og hyper – og helt uten rusmidler. Du hadde gått fra null til hundre på fem minutter.
Energien holdt seg høy utover ettermiddagen mens du ventet på hens svar på ditt “alt bra her”. Men timene gikk, og svaret kom aldri. Du merket at energien forsvant, og ble erstattet med den samme fortvilte tomhetsfølelsen du hadde i morges. Da du kom tilbake fra butikken så orket du knapt å stille varene du hadde kjøpt i kjøleskapet, langt mindre å tilberede noen av dem. Du sank ned i sofaen. Luften hadde – igjen – gått fullstendig ut av deg.
“Hvorfor svarer hen ikke?”.
Så, klokken 23 så hørte du det velkjente plinget fra telefonen. Det vekket deg, for du hadde sovnet. Da hadde du ligget på sofaen, i de samme klærne du hadde på deg da du kom tilbake fra handleturen inkludert ytterjakken, i timevis. Men nå spratt du opp og plukket opp telefonen. Det var p/n. “Sorry for sent svar, Alt bra her og”.
“Det gjør ikke noe”, svarte du. “Planer for helgen?”.
Du tok av deg ytterjakken og gikk til kjøleskapet for å hente ut noen råvarer. Du ville lage en salat. Energien var tilbake. Det spilte ingen rolle at det nærmet seg midnatt. Nå skulle livet leves!
Kjenner du deg igjen i dette?
Vi var mange som hadde det slik. Energinivået var konstant på tivoli, hvor nedturene var dype og oppturene nærmest euforiske. Vi trodde at det var p/n som styrte energien vår.
Men det var aldri p/n som styrte. Det var selvfølgelig ikke en intetsigende melding med “hei, hvordan går det?” som ga oss nærmest supermann-krefter.
Det var vår egen indre verden som styrte vår energi. Det var våre indre fortellinger om hva som lå bak en henvendelse fra p/n (og motsatt, hva som lå bak deres fravær under taushetskurene).
Det handlet med andre ord ikke om vi hadde spist eller ikke, om vi var syke eller friske (vi var ikke sunne, men vi var heller ikke fysisk syke).
Energien ligger i oss selv, den blir ikke “plassert” i oss av eksterne krefter.
Hva skal til for å hente den fram igjen?
Hva skal til for å få frem den samme livsrusen, nå som p/n ikke lenger er en drivkraft?
Tenk hvor effektive vi hadde vært hvis vi klarte å hente frem den samme energien, uten p/n!
Dessverre sliter mange i lang tid etterpå med energinivået. De har kanskje klart å legge p/n bak seg. De klarer å følge opp jobben, eventuelle barn, kjæledyr og venner. Men den energien de hadde under oppturene med p/n kommer liksom aldri tilbake. Det føles tungt å sette den ene foten foran den andre. Problemet er at ingenting driver dem fremover, på samme måte som p/n gjorde.
Jeg husker en av mine gode dager med p/n. Jeg stod opp om morgenen og gikk en lang tur opp til en fjelltopp. P/n var ikke med. Men det spilte ingen rolle. Troen jeg hadde på at alt var bra med oss ga meg energien jeg trengte. Jeg husker at jeg nærmest spratt opp på den fjelltoppen på fem minutter ( i virkeligheten tok det en time). Og da jeg nådde toppen så var jeg overhodet ikke andpusten, det føltes lekende lett å klatre opp.
P/n var ikke engang med på turen. Jeg gikk alene. Han var kun med meg i tankene, og alene det faktum at jeg trodde alt var i orden mellom oss var nok til å hente energien jeg trengte.
I dag kan jeg fortsatt gå den samme turen. Og turen er fortsatt givende, både for meg og hunden. Men den føles overhodet ikke “lekende lett”. Jeg blir andpusten, og må ofte stoppe for å hente meg inn. Klart, jeg er blitt eldre, men alder er neppe forklaringen, for jeg ble også lett andpusten før p/n. Det var kun mens han var i livet mitt, at jeg av og til fikk en nærmest umenneskelig energi.
Hadde jeg hatt den samme energien i dag, så kunne jeg skrevet en ny bok på fjorten dager.
Noe jeg er blitt klar over, er at det var jeg selv som hentet energien fra et reservelager inni meg selv. Det hadde intet med ham å gjøre. Jeg bare trodde at det hadde med ham å gjøre. Det hadde selvfølgelig med lykke og tilfredshet å gjøre. Men det var ikke slik at han på et eller annet magisk vis overførte energi til meg. Det kan ingen gjøre. Energien kom ene og alene fra meg selv. Hvordan åpne det samme reservelageret, også uten p/n som “nøkkel”?
Potensialet er der fortsatt. Jeg må bare finne en annen inspirasjon enn ham. Alle har dette potensialet i seg.
Så da er spørsmålet, hva i livet kan være like motiverende som jeg den gang opplevde at p/n var?
Hvis vi ser bort fra energitappende sykdommer som kreft, ALS og ME, så er energinivået hos fysisk friske mennesker nesten alltid mentalt styrt.
Det handler om motivasjon og livsglede.
Utfordringen ligger i å finne holdepunkter i livet som gir like mye mening og kraft som p/n ga oss. Og igjen hente frem den supermannen/kvinnen som p/n faktisk avslørte at vi har i oss (yup, enda en god ting som kom ut av den traurige opplevelsen).
Ja- jeg kjenner meg selvsagt igjen i alt sammen.. det er helt vanvittig hvordan det påvirket absolutt alt.
Problemet nå, er at jeg er i et nytt forhold med en som absolutt ikke er hverken P/N eller noe annet vondt. Men jeg får samme reaksjon/energi tap dersom jeg opplever at det tar for lang tid (i mitt hode) før jeg hører noe fra han. Det er spes hvis han er med venner på byen eller på tur eller lignende.
Det er jo helt normalt at folk gjør det innimellom- men jeg har så syke traumer fra tiden med psykopaten – at jeg får fullstendig angst og blir kvalm og orker ikke noe.. bare fordi jeg forbinder «gutta og fest» med noe forferdelig negativt og med uforutsigbart utfall. Dvs jeg visste aldri hva som ventet.. det kunne være trakassering, taushet, avtalebrudd, ignorering osv.
Jeg aner ikke hvordan jeg nå skal kunne håndtere dette med en «normal» reaksjon når min nåværende kjærste er ute eller på tur med sine venner…
Vi er alle skadet av dette.
Mitt råd er å puste med magen, slappe av og øve deg på tillit. Forhåpentligvis vil dine fysiske reaksjoner roe seg.
Ikke lag et problem av at du er triggbar. Da får du bare to problemer i stedet for ett. Si til deg selv “slik er forutsetningene nå. Jeg ba ikke om det, men slik ble det. Jeg får gjøre det beste ut av det. Livet går videre”. Bli kjent med den nye deg, dine nye svakheter, dine nye styrker og dine nye behov.
Du er heldig som har funnet en god person. Fortell ham om dine tidligere erfaringer. Samtidig må han få lov til å være fri. Kan du foreslå at når han er ute, uten deg, så sender han deg en melding en gang i timen? Og hvis han er på en lengre tur – to ganger om dagen? Gjør det klart for ham at det ikke handler om et kontrollbehov fra din side. Det handler kun om trygghet.
Å mangle energi, ser jeg på som en direkte konsekvens av å leve under skadelig stress over tid, med blant annet forhøyet kortisolnivå. Det kan gi alt fra svekket immunforsvar og en rekke betennelsesskader, til redusert hukommelse, angst og depresjon, for å nevne noe.
En rehabilitering/tilfriskning er å ta hensyn til kroppens signaler og samtidig tilføre energi med aktiviteter og mennesker som vil deg vel.
Min erfaring, er at jeg også får energi av å ha/få kontakt med egne grenser. Da kaster man i mindre grad energi bort på tappende mennesker.
Godt sagt. Og medisinsk korrekt.
Det er bare spot on det der… Tavshedskure er bare noget af det værste man kan blive udsat for..psykisk terror og helt uden grund og bagefter , bare at lade som om ingenting er sket. Det er forfærdentligt. Jeg har prøvet det så tit med min ex P og jeg tror at det er en af hovedårsagerne til, at jeg ikke er gået ind i et nyt forhold, efter min P. Jeg er ligesom blevet bange for, at skulle opleve det igen. Samtidig med at man savner denne optur man havde, når det gik godt. Det er jo ikke normalt, men når man har været i det unormale i lang tid nok, bliver det unormale normalt. Jeg har et ønske for fremtiden…det er, at jeg finder en normal mand, lever et normalt liv…men , jeg er bange for , at jeg ikke ved hvad et helt normalt liv er. Dvs , jeg ved det jo godt, men kan man være tilfreds i det…eller er det bedre at leve alene. Jeg savner en sparringspartner…med psykopaten var jeg jo også…alene..
Jeg har stor tro på at spesielt du, Mary, har stor evne til å både leve et normalt liv med en ny partner og finne stor glede og tilfredshet i det. Jeg tror du trygt kan ta sjansen og forvente godt. Gode og sunne grenser har du. Jeg tror ikke du vil oppleve det samme på ny nå. I det hele tatt. Du har det som skal til.
Men jeg kjenner meg jo igjen.
Jeg lurer på om jeg nå viser meg frem til så få mennesker at det skal godt gjøres å finne en som viser interesse for meg, hvor også jeg føler det er riktig og helt som det skal være.
Men i denne fasen av sykdoms-/rehabilieringsforløpet, er det enormt verdifullt for meg at vi nå er så mange som engasjerer oss sammen her under de siste innleggene.
Og at alle har noe forskjellig å bidra inn med.
Jeg synes dere uttrykker det så godt, alle sammen. Og alle har rett.
Det er sammensatt, krevende, svingende.
Skal ikke undervurderes. I mange tilfeller en kronisk endret biokjemi ved ptsd.
Samtidig ligger potensialet i oss. Og det er stort.
For meg henger motivasjon og livsglede veldig sammen med tilhørighet, nærhet og fellesskap med andre mennesker. Når egne grenser er ivaretatt, er det likevel en underdekning av behovene i Maslows behovspyramide. Jeg er egentlig ikke skapt for å leve alene .
Men det kan være det er mer uttalt nå, fordi det lave energinivået ødelegger for mye mht andre kilder til tilfredshet og aktivitet.
Du er raus med tilbakemeldinger til alle, her får du en selv:
For å kommentere teksten til Daniel mer direkte, så opplever jeg den som et budskap om trøst. Se også lea’s kommentar.
Det var altså ikke noe galt med oss. Våre hensikter var gode, vår kjærlighet ekte. Det betyr at livsenergien ligger latent i oss, og kan hentes fram igjen og igjen, i ulike former.
Energien fra p/n er ekstremt intens (de er intense i alt), så det er ikke det minste rart at mange kjenner på tomhet og lav energi etterpå, når den plutselig blir borte.
Jeg husker selv hvordan det var da jeg opplevde taushetskurer og ghosting. Det var grusomt, alt var meningsløst. Når jeg omsider ble kontaktet igjen – selv om det var med latterlige krav og vilkår, så var energien med ett tilbake. Inntil neste nedtur.
Jeg var på et annet sted da jeg brøt ut av forholdet. Jeg hadde forstått hvem jeg stod overfor og hadde mistet følelsene. Da jeg gikk, kjente jeg ikke på det velkjente energitapet som følge av å miste den «gode» energien utløst av p/n. Jeg kjente kun på utmattelse som følge av skadelig stress over år. Men, jeg kan altså godt forstå den tomheten mange føler, når de brått mister euforien som var.
Den gode nyheten, er at den ikke var ekte. Den ekte energien, som vi besitter, er roligere, vennligere, mer utholdende og vedvarende. Den er ikke like intens, men den er tillitsfull.
Jeg vet ikke hvor du er i løpet, men den energien vil komme tilbake, det tar bare litt tid. Da vil også tilhørigheten komme. Den kommer når du er klar, fordi du er eieren. Den intensiteten p/n har, er helt sinnsykt og en av kjennetegnene ved forstyrrelsen. Altså ingenting å trakte etter..
Hvis det ikke er så lenge siden bruddet, vil jeg anbefale å lese også eldre tekster av Daniel. De gir mye innsikt i p/n. Det kan være veldig god hjelp i en gjerne forvirret tilstand, og en forutsetning (?) for å komme videre. De nyere tekstene gir gjenklang til eks.meg, som er et stykke uti rehabiliteringen, da de i større grad henviser til introspeksjon og selvransakelse.
Ja, dette ble kanskje vel så mye et innlegg til oss alle som til deg (og vel langt), men altså – teksten verner om oss selv, og den nøkkelen. Takk, Daniel.
Det er lenge siden bruddene. Men jeg har hatt et veldig vondt, tungt og langt rehabiliteringsforløp mye preget av cptsd. Jeg gikk også selv. Men jeg skulle nok ha gått flere år før.
Ps.mente tillitvekkende, pålitelig, ikke tillitsfull..
Innlegget får meg til å tenke på kjærlighetens livgivende kraft. Den som får deg til å flytte fjell. P/N får oss jo til å tro at det er kjærlighet vi får sånn i starten og også innimellom senere – men så blir plutselig alt tatt fra oss og vi synker sammen som en punktert ballong.
Det er der jeg tror saken ligger. Ikke rart vi sliter.
Ja. Kjærlighet er jo for mange hovedmeningen med livet. Hvis man er ærlig.
Det man kanskje ønsker seg aller mest.
Men jeg tror kjærligheten til seg selv må på plass først. Det er ikke egoistisk.
Ja, du har rett. Det er et møysommelig arbeid å lære å bli sin egen venn.
Det er et veldig fint innlegg du har laget her, Daniel.
“Det handler om motivasjon og livsglede.
Utfordringen ligger i å finne holdepunkter i livet som gir like mye mening og kraft som p/n ga oss.”
Det er på kornet. Jeg behøver ikke like mye, jeg behøver kun å komme til et normalt, jevnt nivå og funksjon. Jeg hadde aldri trodd det skulle ta så lang tid. Men så har jeg også alltid slitt med å hente ut disse tingene fra meg selv. For meg selv. Ha vedvarende tro på at det er mulig. Men det handler vel om evnen til å holde seg gående vedvarende på tross av manglende tro. Lenge nok til at resultatene kommer.
Flott at du er fornøyd.
Din kommentar minner meg om en historie da jeg som nyutdannet sykepleier hadde min første jobb på sykehuset hjemme i Kragerø. Året var 2002. En mann på 92 år var innlagt for å regulere blodsukkeret sitt. Han hadde diabetes. Forøvrig var han oppegående, klar og orientert.
Han fortalte at da han var 18 år på slutten av 1920-tallet. så var han i ferd med å dø av sin diabetes. Det gjorde man den gang. Det fantes ingen behandling. Men legene visste at noe var på gang. En kur som ingen visste så mye om ennå. Den het visstnok “insulin”. Utfordringen lå i å holde den unge mannen i live, inntil insulinet kom til Kragerø. Ingen visste når det ville skje.
Han ble derfor innlagt på sykehuset og fikk en diett bestående av kål. Kål var kjent for å senke blodsukkeret, og det brukte man i gamle dager for å behandle diabetes. Kokken på sykehuset tilberedte kål i ukevis, i forskjellige retter slik at den unge pasienten ikke skulle gå lei.
Og de rakk det. Han overlevde inntil insulinet kom. Og i 2002, da jeg traff ham, så levde han fortsatt.
Så ja – det handler om å holde seg gående “lenge nok til at resultatene kommer”.
Hjertelig takk, kjære Daniel.
Du ser mer enn folk flest. Som Bjørn Eidsvåg-sangen.
For en fin og nydelig historie!
Det er ingen som kan gå vegen for meg. Eg må gå han sjølv. Óg når eg er trøyt som grava. Men at nokon ser og vil gå han med meg. Det er miskunn.
Nå har jeg det litt bedre allerede.
Jeg føler jeg stoppet debatten med den dystre stemningen min.
Bare få dager etter jeg skrev det siste, leste jeg innlegget igjen med nye øyne. For det er slik, at noen av oss kan oppleve slike faser flere ganger i forløpet av rehabiliteringen. Eller mer eller mindre kronisk. Trolig som ledd i cptsd. Kanskje trigget av noe vi ikke har gjort oss ferdige med, bearbeidet eller endret tilstrekkelig i livet vårt.
Men er det noe jeg virkelig tror på, er det at å fortsette å snakke sammen, dele, spille inn og reflektere sammen – selve den utvekslingen hjelper uansett hvor man er i forløpet. Om det ikke hjelper der og da, arbeider det likevel i én og bidrar. Så de gamle kan lære av de nye, nye lære av de gamle, forskjellige historier og innspill kan åpne nytt, påminne om gammelt og så videre.
Og så øves man i nettopp dette med at noen ganger handler det ikke om å finne et riktig eller endelig svar, men å være sammen underveis i prosessen. Også i det mest vanskelige og der og da tilsynelatende uløselige. Å være sammen kan være helende i seg selv. Spesielt siden mange av oss tidligere har erfart at vi stod helt alene med alt, og den andre parten bare avviste.
Hei Sabr. Du stoppet neppe debatten med ditt humør. Slik makt har du ikke 😉
Debattene under innleggene visner alltid etter en stund. Er helt naturlig. Inntil neste tema bringes på bane.
Det er bra : )
Jeg har nettopp gledet meg over den nye videoen.
Til Daniel.
Der er noget jeg undre mig over, ved ikke om du kan skrive lidt om det emne. Hvorfor har en narcisist og en psykopat så meget energi. De farer jo rundt konstant, ligger sig ned..sover..vågner op igen og fuld fart på. Min ex narcisist, var irriteret og sur, hvis jeg trængte til at slappe af. Jeg blev totalt udkørt af at være sammen med ham. Vores venner jokede også med det. Engang på en fjeldvandring , nærmest løb han op af bjerget og ned igen. Hvad er det der giver dem den overnaturlige energi og hvorfor bliver de sjældent syge . Er de en robot 😂😂😂. Man skulle næsten tro det.
Det er en god ide til en tekst.
Det korte svar er at ingenting mentalt tynger dem. De har ikke bekymringer, samvittighet og tvil slik empatiske mennesker har. Derfor sovner de så snart de legger hodet på puten. De har heller intet indre liv som opptar dem. Derfor skal de hele tiden stimuleres eksternt, det skal hele tiden “skje noe”.
Min sovnet også på et blunk. Spilte ingen rolle om det hadde vært storm rett forut. Den var uansett gjerne initiert av p/n, og så lenge jeg ble satt ut av spill av det og p/n dermed beholdt kontrollen, var det jo enda lettere for p/n å sovne. Det eneste jeg evt.kan se for meg som skulle forsinke innsovningen, er hvis du setter grenser i noe før leggetid. Da er du med ett blitt mishandleren i p/n’s øyne. Det er uaktuelt og må rettes opp i (gjenvinne kontrollen) før søvnen kan nytes.
Jeg opplevde dog at min sov veldig lett gjennom natten, som kan ha sammenheng med det jaget de har i seg. Det skulle ingenting til for å vekke p/n, og det hele var passe bisart; øynene spratt opp, tilsynelatende lys våkne, som et årvåkent rovdyr.
Godt poeng.
Kanskje det blir litt som spørsmålet “hvorfor er dumme mennesker så lykkelige” (ikke at man skal trenger å bruke den beskrivelsen på noen, men dere skjønner sikkert hva jeg mener). Om man ikke forstår eller har innsikt i alt det vonde i verden er det jo heller ikke noe som tynger en. I P/N sitt tilfelle kan man bytte ut “forstår” med “bryr seg om”. Jeg tror disse negative tankeprosessene koster mer energi enn vi ofte er klar over. I de periodene jeg føler at livet er skikkelig bra har jeg gjerne også mye energi. En følelse av at jeg kan klare det meste, alt kommer til å bli bra, det er en positiv gjensidighet i relasjonene, verden er et fint sted (stort sett) og at fremtiden ser lys ut. Men som regel er energi en begrenset ressurs som må fordeles, og ting går litt opp og ned både i kortere og lengre intervaller.
P/N slipper jo bekymringer relatert til krig, at det foregår menneskehandel med barn, at den økonomiske situasjonen forverres for mange, å bekymre seg for om hen har såret noen eller sagt noe som ble tatt ille opp, frykt for å ikke levere forventede resultater på jobb eller følelsen av å ikke stille opp nok for venner og familie. Disse tingene virker liksom ikke å være relevante for en P/N. Jeg tror disse folka ser på verden som sin lekeplass, at de har en forventning om at andre automatisk vil gi dem det de trenger for å ha det bra. Å ta hensyn til andre er ikke noe de trenger å forholde seg til, og de kan velge å bruke all energien på seg selv. Ting som gir dem “glede” eller hva det nå er man kaller det som driver dem utover NF.
Og det er nå så. For min egen del skal jeg ihvertfall love meg selv at en P/N ikke er noe jeg skal bruke mer energi på. Ikke mer enn jeg må, ihvertfall. Jeg er så veldig enig i blogginlegget og setter pris på påminnelsen om dette. Vi har mer makt enn vi gir oss selv credit for. Vi er vant til at ytre påvirkninger styrer vårt følelsesliv og energinivå, men det er vi selv som er nøkkelen. Vi kan mer enn å reagere viljesløst på “triggere”. Vi kan aldri kontrollere andre mennesker, men vi kan kontrollere hvilken påvirkning de har på oss. Vi velger i stor grad våre liv og våre hverdager.
Hvordan har dere andre (inkl. Daniel) det for tiden? Det er sommer, ferie for mange og en tid mange gleder seg til og setter pris på. Har dere det fint?
Det er akkurat det.
Men de er da ikke alle sammen sånn utad, er de vel?
Energiske? Kommer nok til uttrykk på ulikt vis. Trenger ikke være aktivitet i form av trening og toppturer, men f.eks kunstnerisk energi, eller det som kan minne om autistiske trekk -høy innsats på rigid innordning av sko, bøker, sokker (digresjon:mens resten av huset kan være rotete og møkkete..). Eller generell omskiftelighet der de bytter jobber, flytter, søker det nye (men er allikevel bare en sirkel av det samme, sånn egentlig).
Det er i alle fall min erfaring; et jag og en uro (ikke som i å være bekymret) og en intensitet/grandiositet i alt de foretar seg og i deres livsanskuelser. Det er både labilt og forutsigbart på samme tid. Pussige greier..
Veldig interessante betraktninger fra dere, Confusiusa og Maria.
C:
Ja, jeg tror også det er riktig at kraften finnes i oss selv, men jeg sliter med å få det til uten nok andre å speile meg i. Tusen takk som spør, jeg har traurig nok hatt en måned som har gått bakover, men håper det har snudd nå. Kjedelig nytt herfra. Hvordan er din sommer? Er du på et godt sted mentalt?
“jeg sliter med å få det til uten nok andre å speile meg i.”
Dette er jo normalt, for vi er sosiale vesener og vi henter korreksjon og inspirasjon fra hverandre. Men det er også her problemet ligger; at vi ikke kan være vår egen motor. Noen har lært seg å hente inspirasjon andre steder enn fra relasjoner, for eksempel fra historien eller naturen. Noen personlighetstyper, for eksempel forskere, er kun interessert i ting og ikke i mennesker. Jeg sier det kun for å poengtere at noen av oss blir i for stor grad styrt av andre menneskers luner og humør, og at dette ikke nødvendigvis er en naturlov. Det er en øvelsesak å være selvgenererende.
For eksempel kan man øve seg i å ignorere andre mennesker når de trekker deg ned, og utelukkende hente den gode energien når de trekker deg opp. Man kan også tone ned påvirkningen fra andre mennesker på generell basis. Dette krever å gjøre dem “mindre” i ditt indre, og deg selv større. Rett og slett devaluere dem en smule. Men det har intet med narsissisme å gjøre. Husk at narsissisten er svært avhengig av andre. Så dette handler tvert imot å løsrive seg mer fra andres påvirkning.
Ja. Jeg har kommet meg på å gjøre andre og deres påvirkning mindre. Jeg sliter betydelig med å gjøre meg selv større, og å tro på det jeg ikke ser rett foran meg. Med å tro på fremtiden før den skjer.
Jeg setter veldig pris på kommentarene og tar dem med meg.
Det er jo depresjonen som snakker her i det siste jeg skrev. Jeg tror det er derfor jeg engasjerer meg så veldig i dem som er i p/n-relasjoner, men fortsatt tross alt klarer å gå på jobb og fungere relativt bra sosialt mv.
Man undervurderer hvor helseskadelig det er over tid. Jeg var høyt fungerende. Men på et tidspunkt stopper kroppen, og det kan bli nær umulig å vende. Det er ikke noe man kan forestille seg. Det er så avgjørende å avslutte relasjoner hvor man ikke har det bra i tide. Tidlig. Og stole på at hvis man har tatt et galt valg, så vil det bevise seg selv ved at begge parter endrer felles innsats, holdning og handling drastisk som følge av en oppvåkning ved bruddet.
Og motsatt, kan man gå videre med tilstrekkelig bevart helse til å bygge et annet, godt liv.