Å bli forkastet trigger vår frykt for avvisning

Hva er det som gjør noen til pleasere?

I mitt tilfelle var det blant annet en underliggende frykt for fordømmelse og avvisning. Jeg ble mobbet som ung for min femininitet.

For mange har også “programmering” noe å si. Disse har som regel vokst opp med p/n foreldre, hvor kjærligheten har vært betinget av at barna har vært føyelige og undertrykt egne behov.

Dine behov er en belastning for en p/n, og noe de vil slippe å forholde seg til. Du er uvesentlig. Derfor er dine behov og ønsker uvesentlige. Det gjelder enten du er partner, sønn eller datter.

Konsekvensene av å kreve egne behov tilfredsstilt av en p/n, er som regel nettopp fordømmelse eller avvisning.

Fordømmelsen kan gi seg utslag i for eksempel latterliggjøring av dine ønsker og preferanser. “Vil du ha torsk til middag? Nei fysj, at du liker det”. “Du ønsker å besøke din venninne? Jeg tror ikke du har godt av å være sammen med henne”. “Du vil dra til Tyrkia i ferien? Du vet at Tyrkia er ut, sant? Kun alkiser drar dit”.

Avvisning kan komme i form av aggresjon, sinne eller som ultimatum. “Hvis du insisterer på å oppføre deg slik, så er jeg nødt til å gjøre deg arveløs”. “Ok, du kan dra på det kurset, men da får du betale alt selv”. “Hvis ikke du gjør som jeg sier, så kan du gå på rommet ditt og sitte der til du kommer på bedre tanker”.

Avvisningen kan være i form av taushetskur. P/n foreldre kan nekte å snakke med sitt barn, fordi barnet ikke har oppført seg slik forelderen ønsker. Barnet lærer derfor å ikke være seg selv, men å være slik forelderen ønsker at det skal være. Barnet forsøker å innynde seg ved å krabbe opp på forelderens fang, men blir avvist. Barnet lærer at for at forelderen skal bli “god” igjen, så må barnet behage forelderen.

I voksen alder kan det bli vanskelig å finne sin stemme og sin plass. Barnet søker etter venner og partnere som kan “erstatte” forelderen, og fortelle dem hvordan de skal være.

“Betinget kjærlighet” er for øvrig et misvisende begrep, slik jeg ser det. I det ligger at kjærligheten er der, men at man må gjøre seg fortjent til den. Jeg kan strekke meg til at man må gjøre seg fortjent til respekt. Men kjærlighet fungerer ikke slik. Den enten er der, eller så er den der ikke. Hos p/n så er den der ikke. Man vil aldri få kjærlighet hos en p/n, uansett hvor føyelig man er. Barn av p/n forstår ofte dette først i voksen alder, og noen forstår det aldri.

En pleaser vil trekkes til enhver som gir dem den minste form for varme og aksept. Pleaseren aksepterer smuler. De går derfor lett i armene til utnyttere, både som partnere og venner. Deretter forsøker pleaseren å kontrollere relasjonen for å unngå avvisning eller fordømmelse. Pleaseren gjør ofte det samme som narsissisten og avslutter relasjonen først, for å beholde kontrollen og for å unngå å bli avvist. Ironisk, ikke sant?

Det sier seg selv at slike relasjoner er dømt til å mislykkes. Sunne mennesker vil sjelden ha noe med pleasere å gjøre. Giftige mennesker derimot, vil flokke seg rundt dem.

Forkasting fra en p/n oppleves ekstra brutal for et objekt som frykter å bli avvist, fordi avvisning trigger en “urskam” og en opplevelse av å være feil. Når en p/n forkaster en pleaser så oppleves det som et ekstra sterkt slag, fordi p/n først har idealisert pleaseren. Pleaseren er ekstra svak for idealisering, fordi idealisering oppleves som en anerkjennelse av at pleaseren ikke bare gjør rett, men er rett. Klart – kanskje hadde du, som jeg, satset alt for mye på denne personen. Jeg valgte å bryte opp fra mitt gamle liv og flytte to tusen kilometer for å være sammen med ham. Men å bli bedratt etter et slik forsakelse bør fremkalle forargelse, og ikke følelsen av fullstendig nedbryting og tilintetgjørelse.

Pleaseren er ikke sunn.

Men pleasing er innlært, og kan derfor avlæres.

Hvordan?

Lær deg å ikke frykte fordømmelse eller avvisning. Ikke sats alle dine kort på en enkelt relasjon. Og da mener jeg ingen relasjon. Heller ikke den du tror er ditt livs utvalgte. Hvis du satser alt, så kan du også tape alt. Ha alltid i mente at ting er midlertidig. Hvis du velger å flytte til en ny by med en partner, så spør deg selv om du vil trives på det nye stedet også selv om forholdet tar slutt. Hvis ikke du tror du vil trives, så skal du ikke flytte. Hvis du likevel flytter, så bør du sørge for en “åpen retur”, for eksempel ved å beholde din gamle leilighet, og lage en avtale med arbeidsgiver om at du kan komme tilbake til din gamle jobb innenfor ett år. Kanskje kan du be om ubetalt permisjon.

Jeg så nettopp en youtube video, der foreleseren sa “lev for noe, ikke for noen“. Foreleseren mente med dette at dine mål i livet bør handle om dine egne mål, og ikke andres. Hvis du skal involvere noen i ditt liv, så skal det være fordi de beriker livet du allerede har – og ikke fordi de skal utgjøre ditt liv. Du dør ikke av å bli avvist – eller selv å måtte avvise.

Bli mer kynisk og skeptisk til smiger og idealisering. Får du et personlig kompliment av en person som har kjent deg i fem minutter? Blås av vedkommende. De kjenner deg ikke. De har derfor intet grunnlag til å gi deg et kompliment.

Gå dine egne veier. Ikke helt, men mer enn du er vant til. Fokuser på dine prosjekter. Vil noen være med deg på hva du holder på med? Fint! Men ikke la noen avspore deg.

Ikke gå i spinn hvis noen ikke svarer sporenstreks på dine meldinger eller telefonoppringninger. Du er mest sannsynlig ikke avvist. Og er du avvist, så ligger det utenfor din kontroll. Ingen grunn til panikk. Overvei om det er et enkeltstående tilfelle eller et mønster. Kan det ligge en manipulativ agenda bak? I de fleste tilfeller så gjør det ikke det.

Frykt for avvisning hindrer pleaseren i å holde kontakten med hederlige og gode mennesker. Pleaserens egne forestillinger står i veien. “NN vil sikkert ikke ha noe med meg å gjøre”. “Jeg vil ikke være til bry, NN har så mye på gang”. Hvis man oppfører seg som om man er til bry, så er man til bry – fordi alle må ta på pleaseren med silkehansker, for at han/hun ikke skal føle seg til bry! Oppfør deg heller som en premie! Ikke slik narsissisten gjør det, men som “jeg er heldig som har deg i livet mitt, og du er heldig som har meg i livet ditt”.

Spol tilbake til hvordan pleasingen startet, og skap et nytt utfall. I motsetning til narsissisten så er pleaseren fortsatt sitt ekte, genuine jeg. Pleaseren har ikke skapt en ny persona for å kvitte seg med skam og avvisning – slik narsissisten har gjort. I stedet lever pleaseren med skammen. Men frykten for avvisning er der. En pleaser er derfor fullt i stand til å spole tilbake, selv til tidlig barndom, for å forstå hvordan det hele startet, og hvem som var katalysatoren (ofte den ene eller begge foreldrene). Deretter kan pleaseren jobbe med å holde den ansvarlige ansvarlig (i praksis overføre skammen fra seg selv og over på forelderen, der den egentlig hører hjemme, men forelderen projiserte den over på barnet), og forandre mønster fra usunn til sunnere adferd.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

6 kommentarer

    1. IT-spørsmål: hvordan stiller man inn så man får varsler ved kommentarer på både egne kommentarer og ved nye kommentarer på bloggen?
      Hvis det overhodet lar seg gjøre, da.

    2. Noe slo meg plutselig nå mens jeg kommenterte på noe som tidligere var skrevet.
      Jeg er så sykelig pleasende og hjelpevillig at jeg faktisk blir utrolig stresset av tanken på at de som ikke får kommentarer skal bli lei seg og føle at det de skrev ikke var viktig nok eller riktig nok, eller kjenne seg utenfor, siden andre får men ikke de.
      Dette er jo ikke sånn det skal være.
      Og i stedet for å bare le av meg selv e.l., blir jeg da trist over det, kjenner jeg.
      Mistenker at det er noe som har preget dette inn i meg helt fra oppveksten hjemme, ja.

      1. Forstår hva du mener. Det kan se ut som at kommentaren blir “ignorert”. Men at en kommentar ikke får et svar, betyr ikke at den er uinteressant. Noen kommentarer kan være vanskelige å svare på, både av meg og av andre lesere. Og noen kommentarer er “fortellende kommentarer” som har noe på hjertet men som egentlig ikke spør om noe som krever svar.

    3. Ja, jeg vet. Jeg bare reflekterte over egen usunn tankegang.
      Et veldig godt innlegg.
      Det man har med seg fra barndommen og fortsatt infantilisering fra foreldre gjennom voksenlivet – “I voksen alder kan det bli vanskelig å finne sin stemme og sin plass.” Vanskelig å hevde egne personlige syn og grenser, frykt for å være/gjøre feil, ikke være god nok, få “kjeft”/kritikk/avvisning ligger som en ryggmargsrefleks og gir et kronisk forhøyet psykisk alarmberedskapsnivå, gjerne ubevisst, som gjør at man blir sliten, utslitt, lei seg etc tilsynelatende mye mer og lettere enn andre, tidvis bare av å eksistere/føre et helt normalt hverdagsliv.
      Og veldig ødeleggende for andre og spesielt nære og romantiske, relasjoner, som lett blir usunne, giftige, drenerende, skadelige eller bare rett og slett ikke lykkes.
      Og man sliter følgelig med å ha det godt, ha ro og sjelefred og ikke minst å tro på samt være glad i seg selv. Inkludert å stole på egen virkelighetsoppfattelse, vurdering, intuisjon mv. Massive følgevirkninger i eget liv.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg