Opprinnelig utgitt i 2017. Oversatt til norsk i 2019 på Gyldendal forlag. Pocketutgave på 275 sider.
Svenske Thomas Erikson står også bak bøkene “Omgitt av idioter” og “Omgitt av dårlige sjefer”. Han arbeider altså ikke kun med psykopati. I stedet har han utviklet en serie med bøker som man kanskje kan si handler om vanskelige og dårlige personer generelt.
Han er mest kjent for DISA-modellen, som ikke er hans egen men grunnlagt av William Moulton Marson. Erikson har presentert modellen for det skandinaviske publikum med stor suksess. “Omgitt av psykopater” alene har solgt over 115,000 eksemplarer i Skandinavia.
Er boka verdt suksessen? Jeg vil allerede her si at ja, det er den. Forklaring følger.
DISA-modellen er en rød tråd i alle bøkene, også i denne. DISA-modellen grovdeler befolkningen inn i fire farger etter hvilke egenskaper de har; dominerende personer er røde, inspirerende personer er gule, stabile personer er grønne og analytiske personer er blå. Da har vi også fått forklart bokstavene i DISA.
Marson (og Erikson) mener at alle normale mennesker er dominert av en – maks to – av fargene. En person kan være hundre prosent rød, eller førti prosent blå, førti prosent gul og tyve prosent grønn (da er blå og gul de dominerende fargene).
I “Omgitt av psykopater” forklarer Erikson at dette ikke gjelder psykopatene. De er fargeløse. De kan skifte personlighet etter behov og kan derfor ikke plasseres i en farge.
I boken lærer vi hvordan psykopaten manipulerer de forskjellige fargene (mennesketypene). Det betyr at psykopaten må omstille seg etter de forskjellige fargenes egenskaper. Det gikk opp et lys for meg av å lese dette. Det er logisk, og forklarer hvordan også ressurssterke mennesker kan bli ofre for en psykopat. Blå og røde mennesker anses av Erikson å være de vanskeligste ofrene for psykopaten å manipulere, fordi de ikke lar seg dominere (rød) eller de krever svar på all tvetydighet (blå). Verken blå eller røde personer er redde for konfrontasjon og konflikt. Men selv disse lar seg altså manipulere av dyktige psykopater. Erikson forklarer hvordan på en god måte.
Det forklarer også hvorfor psykopaten ikke behandler alle slik han behandlet meg – fordi han må manipulere dem annerledes. Jeg vil med andre ord si at “Omgitt av psykopater” hadde noe å tilby meg, selv om jeg etterhvert har lest ganske mye litteratur om emnet.
“Omgitt av psykopater” er ingen faglig tungvekter. Den er populistisk. Den er lettlest fordi den skal nå ut til flest mulig, og det er en god ting. Samtidig ligger her ett av bokens få minus. Mange lesere av min blogg er beleste innenfor den psykopatiske litteraturen. For dem (og for meg) kunne boken med fordel vært en grad mer utfordrende.
Her er en merkelig opplevelse jeg fikk av å lese boken, i kraft av å være hobbyforfatter. Jeg opplevde at Erikson hadde kopiert mye av hva jeg selv har skrevet. Dette var umiddelbart litt ubehagelig, fordi “det er jo MINE tanker, han har stjålet dem”. Men både min bok og “Omgitt av psykopater” ble utgitt i 2017, så vi hadde ingen mulighet til å kopiere hverandre. Likhetene er nok snarere et utslag av at vi tenker meget likt omkring psykopati. Det er også lite sannsynlig at han har lest min marginale bokutgivelse. Rivaliseringen er dessuten for min del meget overflatisk. I dette feltet er vi på samme lag, jo flere som kan informere om psykopati på riktig måte, jo bedre.
Gjør Erikson det på riktig måte? Etter min mening, ja.
Terningkast 5.
Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (20-25% rabatt fra fullpris). Da støtter du også bloggens arbeid direkte ved å omgå sentraldistribusjon og bokhandler. Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.
Flott!
Skal leses 🙂
Har bøkene: Psykopati og kjærlighet
In sheeps clothing
Psykopatens grep
The Journey: A Roadmap for Self-healing After Narcissistic Abuse
Psychopath Free
Noen som kan anbefale andre bøker takker jeg for det 🙂
Hvordan skal man forholde seg til en mann, tidligere leder i et myndighetsyrke, som jeg har fått vite bedriver bevisst degradering og undergraving av tidligere kolleger og arbeidsplass? Han har alltid vært den som har kritisert og snakket ned andre, både kolleger og folk generelt. Jeg tror ikke at det er registrert noe positivt sagt om folk, om ikke de er fra hans egen krets. Det er krevende. Vedkommende bor i nabolaget og påtreffes tidvis, og det slås av en liten prat, for høflighets skyld. Ja, for at han ikke skal ha det å kunne bruke også. Helst vil jeg verken se eller snakke med han. Han virker å være besatt av å undergrave. Venner tror jeg at han har få av, det er mest gamle kamerater som i en krets, men uten noe nær relasjon.
Siste episode ble gjenfortalt som nok en nedrakking av tidligere arbeidssted, og alt de gjorde av arbeid ble beskrevet som inkompetent, feilvurderinger og feil bruk av ressurser. Dette gjorde han på et offentlig møte i kommunesammenheng, i en liten pause, og hvor han er representant i et utvalg.
Poenget mitt er; Man får aldri ro og fred fra denne besatte mannen. Tyve år med en sånn sjef, og som pensjonist fortsetter han, om mulig enda verre.
Hvordan skal jeg/vi takle og håndtere dette?
Kan du være så snill og skrive litt om hva som skjer i kroppen etter at relasjonen med psykopaten er avsluttet? Hvorfor føler man denne enorme tomheten og tristheten etterpå – det enorme vakumet? Relasjonen min med psykopaten varte i 3 år og pågikk stort sett på meldinger. Man kan bli så enormt forelsket bare på meldinger. Traff ham kun 6 ganger i løpet av disse 3 årene, og selve treffene var ikke det store. Men det var meldingene som egentlig bygget opp til treffene som var essensen her. Det er så genialt hvordan de kan hekte oss. Hvordan de leser oss i begynnelsen. Tror min psykopat stalket meg på facebook i begynnelsen, og at han der “leste” at jeg var en høysensitiv peoplepleaser med dårlig selvtillit. Så på toppen så var jeg uten jobb i 1 år og var nok ekstra sårbar da. Det var i den tiden han tok kontakt på sosiale medier. Jeg kjente ham litt fra før, men ikke på den måten. Men tenker at dette er nok en strategi de bruker for å finne forsyning. I bunn og grunn kan de nok hekte hvem som helst intetande offer som ikke kan noen som helst om psykopater på denne geniale måten. Jeg kunne iallefall aldri ha gjennomskuet ham eller gjort noe annerledes i lovebombingsfasen, jeg visste jo ingenting om sånne folk. Men på disse årene var det så mye som skurret at jeg gogglet meg bl.a. frem til din blogg, der fant jeg mange svar og mange som hadde opplevd lignende ting som meg. Var av og til som om det var samme mann enkelte hadde vært borti. Har også hørt masse på YouTube på kanaler som bl.a. Knowing the narcissist – Inner Integration – Assc Direct og flere. Mange av de snakker direkte til meg føler jeg. Det har vært en reise med mange sjokk, men det er en prosess som fører en til oppvåkningen der en skjønner at psykopaten aldri likt meg, at han ikke liker sex, at han har mange som meg, at alt han har skrevet har vært til flere, at han har sittet på telefonen og “gottet” seg over hvor dum jeg har er. Det er 10 uker siden han forkastet meg. Men det er mange følelser akkurat nå. Jeg ser hva han er, og vet at ny melding ikke hjelper. Men jeg savner så intenst den lykkefølelsen denne relasjonen ga meg. Livet er så trist, tomt, kjedelig og grått uten denne intense spenningen han ga meg. Det er en enorm tristhet over at jeg aldri skal få oppleve denne intense euforiske rusen igjen. Vet ikke helt hvordan jeg skal gå videre nå. Blir så skuffet over at jeg venter på kontakt fra ham igjen, hadde trodd jeg hadde gått videre med all kunnskapen jeg har etterhvert. Kan jo være at han har fyllt livet mitt 24/7 i 3 år – tror ikke det har vært en dag uten at han har vært i hodet mitt nærmest hele dagen. Jeg har vært som besatt – Man blir det vel det når en har vært utsatt for push-pull av en psykopat. Jeg sitter med hevntanker, har mest lyst til å sende mail til noen av de damene jeg seg han elsker så høyt på Facebook og fortelle hvordan han er. Tror det er det at det ikke var noen avslutning også, han bare forsvant. Kanskje han forsto at jeg visste hva han var og at han ikke kunne kontrollere meg mer. Men jeg savner han så fælt likevel. Hvordan går man videre fra det stadiet jeg er i nå? Er det normalt?