Falske minner

Dagens tekst kan være triggende for enkelte. Temaet “falske minner” er en ubehagelig påminnelse om at vi ikke alltid kan stole på vår egen hukommelse. Falske minner innebærer at vi husker hendelser som overhodet ikke har skjedd, eller vi husker dem annerledes enn slik de faktisk skjedde. Det sier seg selv at mengden falske minner øker med avstanden til hendelsen. Avstand kan være tid, emosjonell eller mental. Det betyr at vi kan ta feil av en hendelse som skjedde for kun en uke siden, hvis vi ikke var spesielt engasjert eller interessert i hendelsen. Hvem har ikke opplevd en diskusjon hvor noen hevder at noe skjedde “sånn og sånn” og du må melde pass, selv om du var tilstede i hendelsen. Antakelig var hendelsen ikke viktig for deg og du har selektert den ut av hukommelsen. Men motparten husker den godt fordi han eller hun var mer emosjonelt berørt eller mer interessert; for eksempel hvis din venn er lidenskapelig opptatt av fotball men du bare ble med på fotballkamp for at din venn skulle slippe å gå alene. Det sier seg selv at din venn husker hvert eneste mål, mens du ikke engang husker stillingen etter endt kamp. Antakelig vil du uten betenkeligheter legge din egen oppfattelse av hvordan kampen forløp i din venns hender. Du vil også la deg overbevise hvis din venn skulle finne på å gjengi et alternativt forløp som aldri fant sted. Du vil likevel tro på den.

Hendelser blir selvfølgelig også mer diffuse med tiden. Det blir stadig vanskeligere å huske hendelser fra barne- og ungdomstiden. Mange hendelser fra de første årene faller rett og slett helt ut av hukommelsen. Vi tror kanskje vi husker ting riktig, men etter som årene går så fyller vi “hullene” med minner som aldri skjedde. Vi kan bevisst pynte på historier (hvem kan etterprøve det, liksom?), eller vi tror selv at det skjedde slik vi husker det, selv om det er feil. Hvis du er tilbøyelig til å pynte på historier – fargelegge dem for å gjøre dem mer interessante – så kan du faktisk ende med å tro på dine egne fabrikkeringer hvis du gjentar dem mange nok ganger.

Som barn opplevde jeg at nabohuset brant ned til grunnen. Det var dramatisk og gjorde inntrykk på et ungt barnesinn. Jeg husket derfor detaljer fra hendelsen, som at jeg ble vekket midt på natten, at rommet var varmt og opplyst av et oransje lys som verken var som fargen fra lyspærer eller naturlig månelys. Rommet var opplyst av brannen som raste ti meter unna. Jeg husker også nøyaktig hvilke klær min mor tok på meg. De var grønnfargede strikkeklær, matchende bukse og jakke. Jeg husker dem fordi de klødde. Resten av natten satt jeg i bilen sammen med mine foreldre og fulgte dramaet på avstand. Vi fulgte slukningsarbeidet og kunne se mennesker hoppe ut fra vinduer. Med andre ord mange lys- og lydinntrykk som gjorde at jeg husket hendelsen.

Jeg snakket aldri om mitt minne om brannen inntil jeg sent i tenårene gjenga hele hendelsesforløpet til min mor, slik jeg husket det. Hun satt bare og måpte. Ikke fordi noe jeg sa var feil, alt var riktig. Hun måpte fordi jeg ikke engang hadde fylt to år da brannen fant sted og likevel kunne huske slike detaljer.

I dag husker jeg fortsatt brannen. Men jeg kan ikke lenger være sikker på at bildene i mitt indre er slik jeg opplevde dem den gangen, eller påvirket av min egen historiefortelling fordi jeg nå har fortalt historien flere ganger.

Men hva har dette med vår relasjon med psykopaten å gjøre?

“I 1988, mens hun gikk i terapi, kom den feministiske journalisten og forfatteren Meredith Maran til en rystende erkjennelse: Faren hennes hadde misbrukt henne seksuelt da hun var barn. Det var et sjokk for henne, et undertrykt minne hun hadde vært uvitende om mesteparten av sitt voksne liv. Men i en alder av trettisju, konfronterte hun faren sin og fortalte også familien det som hadde skjedd.

Merediths kunngjøring forferdet hele familien hennes. Faren benektet umiddelbart at han hadde gjort noe som helst. Noen familiemedlemmer tok Merediths parti. Andre tok farens. Familietreet ble kløyvd i to. Og smerten som hadde definert Merediths forhold til faren lenge før hun kom med sin beskyldning, spredte seg nå som en muggsopp utover greinene på treet. Familien ble revet i stykker.

Så, i 1996, kom Meredith til en annen rystende erkjennelse: Faren hadde faktisk ikke misbrukt henne seksuelt (auda!). Med hjelp fra en velmenende terapeut, hadde hun faktisk diktet opp minnet selv. Hun var fortært av skyldfølelse og brukte resten av farens levetid på å forsøke å forsone seg med ham og andre familiemedlemmer gjennom stadig gjentatte beklagelser og forklaringer. Med det var for sent. Faren hennes gikk bort, og familien skulle aldri bli den samme igjen.

Det viste seg at Meredith ikke var alene. Som hun skriver i selvbiografien sin, My lie: A true story of false memory, var det mange kvinner som i løpet av 80-årene beskyldte mannlige familiemedlemmer for seksuelle overgrep for senere å gjøre helomvending og trekke beskyldningen tilbake.” (fra “Den edle kunsten å gi f**n” av Mark Manson).

Historien om Meredith er ubehagelig for oss som har hatt en nær relasjon med en psykopat og har vært plaget av sterk kognitiv dissonans, for hva hvis vi har tatt feil? Hva hvis vi la for mye i psykopatens handlinger, og at vi likevel ikke ble mishandlet? Kanskje psykopaten likevel er normal, og vår fantasi løp løpsk?

Det er imidlertid lite trolig. Det er mer sannsynlig at våre minner om psykopaten blir forvrengt med tiden og ikke umiddelbart etter bruddet. Kognitiv dissonans skjer den første tiden, når hendelsene er meget ferske og vi faktisk har en stålhukommelse. Psykopaten skjerper sansene våre, og vi husker hvert eneste ord, blikk og gest som om den nettopp skjedde. Det er et godt råd å skrive hendelsene ned, så detaljert som mulig, innen det første året etter bruddet er gått. For tro meg, hvis NK virker som den skal, så vil psykopaten bli fjern og minnene kan spille oss et puss. Det kan da være en lurt å ha skrevet ned historiene i sin sanne form, slik at du kan hente frem de gamle papirene og få en påminnelse; “stemmer det, det var sånn det skjedde!”.

Du kan også lese historien om Meredith litt annerledes. “Faren benektet umiddelbart at han hadde gjort noe som helst”Faren var sikker på sin egen uskyld og tviholdt på sin virkelighet til sin dødsdag. Men hva hvis Meredith hadde vært en psykopat, og tåkelagt faren? Hadde faren da vært like sikker? Vi vet at psykopaten er ekspert på å så tvil i objektet. Kanskje hadde Meredith klart å plante et falskt minne i faren, slik at han til slutt ga etter og innrømmet et overgrep han aldri hadde begått. Han hadde havnet i fengsel og Meredith hadde blitt trodd av alle. Dette er jo et scenario vi kjenner til fordi det skjedde med oss, om enn i andre varianter.

Minnet vårt fungerer dessuten også motsatt av hva som skjedde med Meredith, det forskjønner fortiden. Hvor mange husker ikke ferier som fantastiske, når de egentlig var fulle av uhell; flyet var forsinket, hotellet var ikke som forventet, vi ble matforgiftet og været var dårlig. Men vi husker den ene dagen med flott vær og deilig badevann, og lar den prege minnet om hele ferien. Eller hvem opplever ikke at konflikter plutselig blir uvesentlige med årene, og vi søker tilbake til mennesker vi tidligere tok avstand fra. Vi rister oppgitt på hodet av oss selv og av hverandre, og kan ikke forstå at slike bagateller en gang var så viktige og dramatiske for oss. Dette er vel og bra hvis det faktisk dreier seg om bagateller. Men slike hukommelsestap er farlige hvis de fører til at vi husker alvorlige hendelser som mindre alvorlige. Vi kan da gjenta tabbene eller søke forsoning med skadelige mennesker fra vår fortid.

“Forskere ved University of Washington kontaktet i 1995 familiene til 24 studenter og spurte etter viktige begivenheter i barndommen deres. Så presenterte de hver student for fire slike hendelser. Tre av dem var sanne. Den følgende var løgn: Studentene fikk vite at de en gang var blitt borte for foreldrene sine på et kjøpesenter. Etter en stund med redsel ble de gjenforent med mamma og pappa. Ingen av studentene husket dette, men da de senere ble intervjuet om episoden, hadde seks av dem klare minner om den. De husket til og med flere detaljer enn de ble presentert for første gang de hørte om den. 

Siden har forskere fått forsøkspersoner i lignende studier til å tro at de har møtt Snurre Sprett i Disneyland, sølt en bolle med punsj på brudens foreldre i et bryllup, reist med varmluftballong og sett fly styrte i en boligblokk.” (fra “Skriv enkelt og smart” av Trygve Aas Olsen).

Det er ikke bare folk med livlig fantasi som er tilbøyelige til dette. Alle kan oppleve falske minner. Vær skeptisk til folk som er skråsikre på at gamle hendelser forløp på et visst sett. Ikke alltid ta andres hukommelse for god fisk. Manglende ydmykhet for at hjernen vår kan spille oss et puss er ikke attraktivt, for det gjør den. De kan ha rett, men sjansen er stor for at de tar feil. Vi bør alle forholde oss ydmyke når vi skal gjenfortelle hendelsesforløp. Men ikke så ydmyke at andre kan plante falske minner i oss. Tenk på foreldre som overbeviser deg om at du kastet opp av spent forventning på julaften i 1993. De gjentar historien til du tror på den. De forteller den også til dine venner. De mener intet vondt, for de tror på den selv også. Men de tar feil. De blander deg med din bror. Feiltakelsen hadde aldri kommet for dagen hvis du godtok historien uten videre, ikke forhørte deg med din bestemor eller ikke plutselig husket at julen i 93 feiret du ikke med familien for du var innlagt på sykehus med blindtarmbetennelse. Kanskje dine foreldre lærer seg å være mindre skråsikre på dine vegne i fremtiden.

Tenk deg det samme skje med mer alvorlige hendelser, som at du ble anklaget for noe som du aldri har gjort, slik Merediths far ble. Psykopaten er meget selvsikker. Ingenting feiler deres hukommelse. Og hvis du våger å motsi deres versjon, så er noe i veien med deg. Vær derfor en detektiv. Ikke aksepter andres versjon uten videre. Ikke vær redd for å bli stemplet som “vanskelig” eller “mistroisk”. Det er faktisk en fordel, hvis det får andre til å tenke seg om to ganger innen de projiserer falske minner på deg.

 

Husk å like og dele tekster. 

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

 

14 kommentarer
    1. Innrømmer at denne teksten trigget meg. Av flere grunner.
      Først og fremst fordi vi nå er inne på P/N offeres hovedproblem. Ofte vet ingen hva som ble sagt eller gjort foruten P/N og offeret (for å bruke det begrepet). P/N har ingen moralske skrupler med å lyve og snu alt på hodet og fremstille offeret som gjerningsmann og seg selv som offer. Om ikke annet som offer for det reelle offerets ondsinnede løgner. (Eller var det hukommelsessvikt, misforståelser eller til og med falske minner?) I allefall alt annet enn noe P/N har ansvar for.
      P/N tar bare ikke ansvar for sin egen oppførsel. Punktum. Og skulle det skje så er det bare for en liten del av det og under sterkt påpyntede forklaringer. Oftest fordi andre har fått med seg noe og det P/N hevder vanskelig kan stå til troende. Eller også at det ikke gir mening at offeret skulle skygge banen for P/N og selv være den som må oppgi en sosial arena.
      Men – trist nok er mange folk nokså opportunistiske av seg. De følger den der de har minst å tape. Ikke minst sosialt. Eller for andre goder. Har ikke sett noe eller hørt noe og offeret er vel i overkant følsom. En kunstnersjel med masse fantasi, vettø.
      Det er heller ikke bare fullblods P/N som krenker og rømmer fra ansvaret. Det gjør andre også, kanskje med en del P/N trekk og en moralsk standard godt under pari. Nå snakker jeg om voksne mennesker som burde ha utviklet seg bort fra barndommens og ungdommens umodne reaksjoner. Men – umodne og primitive voksne finnes det en del av.
      Vi kan alle gjøre feil og i forbannelsen si og gjøre ting vi ikke kan stå for, men det er forskjell på å gjøre dette og prøve å rette det opp igjen og beklage, og det å skubbe alt av ansvar over på andre. Eller gaslighte – skjønner ikke hva du snakker om jeg. Aner ikke hva jeg skulle ha gjort for noe galt.
      Det der er bare stygt og feigt og ikke noe modne mennesker gjør. Noenlunde edru og normale mennesker husker veldig godt stygge ting de har gjort mot andre, ikke fortell meg noe annet. Slik er det, med mindre du har det med å disassosiere, men da tilhører du heller ikke normalbefolkningen. Husker du ikke stygge ting du har utsatt folk for i noenlunde edru tilstand så må det ellers være at det ikke betyr noe for deg at du krenker og sårer. Det betyr like lite som utfallet av en uinterresant fotballkamp.
      Når det gjelder overskriften i teksten har jeg lyst til å kommentere noe:
      Jeg har ikke lest de bøkene du refererer til. men jeg har fulgt med på den hjemlige debatten som foregikk i media for noen år siden. Nemlig den mellom søstrene Hjorth. Den erfarne og anerkjente forfatteren Vigdis Hjorth utga først boken “Arv og miljø”. Den handler i korte trekk om en dame som har en del psykiske plager og panikkangstanfall som opptrer uten at hun forstår hvorfor de kommer. Av forskjellige grunner har hun ikke hatt kontakt med foreldrene sine på mange år, og heller ikke mye med søsknene sine. Hun kommer etterhvert til en psykiater som hun går til psykoanalyse hos. Der blir hun på bakgrunn av en gjentatt drøm satt på sporet av at hun har vært utsatt for seksuelle overgrep av sin far da hun var liten.
      Her må man huske på at det var mye som var vanskelig for henne før psykoanalysen.
      Vigdis H. Skriver etter noen år boken “Arv og miljø” om dette og sitt følgende vanskelige forhold til familien som ikke tror på henne. Boken synes jeg er drivende godt skrevet og til å grine blod av.
      Boken er skrevet tett opp til hennes eget liv og familieforhold. Det blir derfor store spekulasjoner i media om hvorvidt boken er selvbiografisk. Vigdis H. bekrefter aldri dette og sier hun har skrevet en roman, selv om mye av det ytre kan minne om hennes egne omgivelser og familie.
      Familien blir dypt rystet og skrekkslagne av boken. De føler at hun har skrevet om dem og deres nå avdøde mann/far.
      De lurer voldsomt på hvordan de kan gjenopprette farens og familiens tapte ære, og en av søstrene bestemmer seg for å skrive en motroman. Ingen av dem tror at disse overgrepsanklagene inneholder noen sannhet. Ingen har sett noe, hørt noe eller hatt noen grunn til å mistenke noe sånt. Søsteren, Helga, som skrev motromanen var bitteliten da de påståtte overgrepene fant sted, så hun kunne umulig ha fått med seg noe som helst. Hun skrev en ganske bra roman om det å være ufrivillig offer for en virkelighetsroman og hevdet med styrke at ingen kunne tenke seg at faren hennes kunne gjøre noe sånt. Familiens fortvilelse roper fra boksidene. Noe av argumentasjonen går på søsterens kunstnersjel og hang til å dikte opp historier og hennes antatte påføring av falske minner under psykoanalyse.
      Og hva mener jeg selv siden jeg skriver alt dette?
      Jeg tror på begge to! I den situasjonen som beskrives (forutsatt at begge skriver virkelighetslitteratur) har de begge (alle) opplevd faren/mannen på helt forskjellig måte. De sitter med hver sin virkelighetsforståelse utfra egne erfaringer.
      Og sånn er gjerne vi mennesker. vi tror det vi ser og selv opplever. Og hvem har lyst til at et nært familiemedlem skal bli stemplet som en overgriper? Hvem vil ha den dritten inn i familien? Skal man kanskje også være medskyldig, slik en kjær gammel mor blir beskrevet?
      Og den som hevder at overgrep har funnet sted? Har den personen spesielt lyst til å fremstå med sine krenkelser og det av en nærstående? Alle vet hvilket styr og baluba det blir av å hevde noe sånt.
      Dette er et uløselig dilemma. Det er grusomt og ødelegger familien eller andre sosiale grupper. Det finnes bare en sannhet når det gjelder faktiske forhold. Enten ble noe sagt eller gjort eller så ble det ikke.
      Når ingen utenom offer og gjerningsmann vet sannheten er krigen om sannheten i gang.
      Som litteraturleser er det ikke så farlig hva man tror eller ikke tror. I virkelighetens verden må du på en eller annen måte ta stilling. Noen av de verste forbrytelsene du kan gjøre, utenom alvorlige overgrep, er å lyve deg fri fra egne handlinger og stemple andre som løgnere. Ikke bare har du rammet dem med overgrepene/de slemme handlingene, men du rammer dem med løgnerstempelet også. For hver gang du gjentar det, og for hvert nye menneske du viderebringer det til begår du overgrep igjen.

    2. Jeg valgte å forholde meg til hans versjoner og derfor ble ” min verden en annen dimensjon av virkeligheten” . Det vanskeligste var å finne veien tilbake. Nå er jeg på rett sted. Det vet jeg, fordi : ” blitt meg selv igjen” . Da det av og til dukker opp “hyggelige minne” , idealiseringsfasen, vet jeg de aldri var ekte. Da fra hans perspektiv.

    3. Hei! Jeg har et lite spørsmåL.. Jeg skal om kort tid gifte meg, og dette vil psykopaten sikkert få vite om pga felles bekjentskap. Det jeg lurer på er hvordan psykopaten kommer til å reagere når de ser eks objektet gå videre, om de tar kontakt igjen eller ikke bryr seg? Psykopaten er allerede sammen med en annen, og har aldri hooveret siden bruddet

      1. Begge deler kan skje.
        Du må være forberedt på en eller annen form for kontakt, men det er ikke sikkert den kommer. For eksempel, i mitt eget tilfelle, så er jeg sikker på at P ikke bryr seg lenger (etter 8 år). Dette pga effektiv NK.
        Andre derimot, har farlige psykopater, og både objektet selv og objektets nye kjæreste er i fare når psykopaten får nyss om den nye relasjonen. Så som du ser så kan alt skje. At han selv er sammen med en annen har ingenting å si. Men det kan ha noe å si at han ikke har gjort seg til kjenne siden bruddet.

        1. På hvilken måte kan det ha noe å si at han ikke har gjort seg til kjenne siden bruddet? I form av at det er mer sannsynlig han vil ta kontakt – eller det motsatte?

          Psykopaten var aldri direkte farlig i form av å være voldelig eller ha “stalker-atferd”. Etter bruddet opplevde jeg at det dukket opp falske profiler og at jeg ble oppring med skjult en periode, noe jeg mistenker var psykopaten, men utenom det har ikke vedkommende prøvd å spolere for meg på noen vis. Men samtidig er det vanskelig å se for seg reaksjonen til vedkommende siden det er første gang etter bruddet jeg nå går videre med noen andre.

    4. Spændende læsning her. Det slog mig lige i dag, at jeg ikke længere er så tit inde på denne side og læse mere. Efter bruddet med min ex psykopat var jeg inde og læse flere gange om dagen. Jeg læste alt om og om igen og det hjalp mig, så jeg er kommet hel ud panden anden side. Stort set alt passede med mit liv med psykopaten og efter et stykke tid var jeg helt sikker. Jeg havde levet 29 år med en coveret narcisist. Tak til alle, ikke mindst Daniel, for det store arbejde det er,at oplyse folk om denne forfærdentlige personlighedsforstyrrelse. Nu er jeg endelig fri og jeg har fået en masse viden, jeg kan bruge i mit liv fremover. Lyn hurtigt spotter jeg folk nu, der har en kontrollerende, bestemmende attitude og jeg kan nu sige dem imod. Det kan være jeg stadig bliver overrumplet, men jeg kan gennemskue dem og har redskaber til at undgå deres “ spil “
      Jeg er videre, jeg har ikke fundet en ny mand, men jeg har fundet glæden i at leve alene og opleve en masse nye spændende ting. Min ex psykopat er fanget i den samme ring, idealisering, devaluering og forkastning og hans nye offer danser stadig rundt med ham og tror hun har fundet prinsen på den hvide hest.
      Tak Daniel fordi du har hjulpet mig og mange andre videre. Det er et prisværdigt job du gør.

      1. Det er jo meningen at man til slutt ikke lenger har behov for å lese på bloggen.
        Flott at du har kommet så langt! Klapp deg selv på skulderen.
        Og husk at det er ingen skam å få tilbakefall.
        Mary, du har vært en av bloggens mest trofaste følgere, nesten helt siden oppstarten. Jeg er ofte i Nordjylland (Hjørring). Jeg har tidligere bodd der og mine foreldre har fortsatt et hus der. Hvis du vil betro meg din kontaktinformasjon så skriv til [email protected]. Kanskje vi kan få mulighet til å diskutere emnet over en kaffe.

    5. Jeg merker at når det har gått en tid, så glemmer jeg alt det vonde psykopaten har påført meg. Jeg husker bare det gode og savner ham veldig. Jeg savner den gode rusen jeg fikk av ham. Trenger av og til minne meg selv om at egentlig så var ingen ting så veldig bra, det var kun en avhengighet som han skapte under idealiseringen. Men akkurat nå trenger jeg en bekreftelse på at han er en psykopat. Han vil kun ha kontakt med meg via tekst. Det holder han på med såkalt “futurefaking” – dvs at han skriver om masse ting vi skal gjøre når vi treffes. Når vi har truffet hverandre, så er dette glemt. Vet at det kun handler om et kontrollbehov og at han hverken liker meg eller er det minste interessert i meg og mitt liv. Han sendte meg en melding etter ca 2 ukers stillhet om vi skulle treffes. Da skulle jeg teste ham og svarte at jeg hadde vært utsatt for en ulykke og at jeg var skadet. Hørte ikke et pip etterpå. Ingen medfølende melding fra ham som stadig sendte melding om at han savnet meg. Absolutt stillhet. Helt til 3 uker etterpå, da kom det melding om jeg var klar til treff snart. Er jo en liten ting egentlig, men jeg syns vel dette er et rødt flagg? Jeg syns det var et sjokk da å se hvor liten medfølelse han hadde med meg, men nå når det har gått en stund så glemmer jeg litt hvor vondt det gjorde. Masse sånne hendelser. Og når jeg savner ham, så lurer jeg jo alltid på om han virkelig er en psykopat.

      1. Du skriver jo egentlig selv bekreftelse i kommentaren. Les din egen kommentar, som om en annen har skrevet den.
        Du bør forøvrig skrive ned alle ting han har gjort, i en bok. Slik at når du “glipper” og savner ham, så kan du hente fram boken og bli minnet på hvorfor dere ikke kan være sammen.

        1. Ja, jeg vet jo at det ikke ser bra ut. Jeg hadde nok sett det hvis det var noen andre. Men litt vanskelig av og til når jeg er så emosjonelt knyttet til ham. Trenger at noen sier at: “Ja, han er definitivt en P”, og han behandler andre på samme måte. Relasjonen min med ham har pågått via tekst i 3 år, og den er stort sett via tekstmeldinger. Jeg lever litt for den spenningen med disse meldingene, Det er vel det som er den beste delen. På de skjeldne treffene blir jeg behandlet så nedverdigende at jeg føler meg helt tom etterpå. Jeg vet innerst inne at han ikke er sunn, men trenger at noen bekrefter det. Jeg har ingen jeg kan snakke med om dette. Ser oppførselen hans ligner på det andre har opplevd som jeg leser om her på bloggen. Har nettopp blitt hoovret, derfor trenger jeg veldig en ekstern bekreftelse

            1. Takk, den teksten var viktig for meg å lese. Jeg har nok hatt emosjonelle tanker om ham som gjør at jeg savner ham. Normale folk oppfører seg ikke sånn som ham. Jeg vet at ingen som ikke har vært borti sånne som ham kan forstå dette, men det må jeg akseptere (selv om det er grenseløst irriterende å se at han har så mange “venner” som ser ut som de elsker ham – De skulle bare visst…)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg