I dag vil jeg snakke om det litt vanskelige temaet hevn. Ikke bare et håp om at det skal gå psykopaten ille, men når du selv ønsker å skade eller drepe psykopaten.
Dana Morningstar i den populære youtube kanalen “Thrive after abuse” forteller i flere videoer om hvordan hun i en periode spekulerte over hvor lenge hun måtte regne med å sitte i fengsel for å drepe sine psykopater (hun har hatt intime relasjoner med to).
Selv inngikk jeg en gang en pakt med meg selv. Jeg var ikke villig til å gå i fengsel for min psykopat (den siste). Men hvis jeg noengang ble alvorlig syk, så syk at jeg ikke kunne behandles, så skulle jeg drepe ham. Jeg resonnerte at hvis jeg likevel skulle dø, så ville soningen bli kort eller bortfalle. Da ville det være bryet verdt å ta hans liv, selv om jeg måtte bruke mine siste krefter på det.
Står jeg ved min pakt i dag? Trolig ikke. Psyken kan forandre seg hvis jeg plutselig står overfor en dødsdom, slik at jeg ikke kan vite hvordan jeg da vil reagere, men per i dag så er jeg ikke lenger sint nok til å gå så drastisk til verks. Min psykopat er slik sett trygg, ihvertfall fra meg. Men hadde jeg blitt alvorlig syk i de månedene hvor jeg var mest sint, bedratt, desperat og krenket så tror jeg faktisk at min psykopat ville vært i reell fare.
Hvis du ser videoene til Dana Morningstar så vil det aldri falle deg inn at den kvinnen er istand til å drepe noen. Hun er rolig, fattet, forsiktig og medfølende. De fleste av oss er fredelige og empatiske mennesker. At psykopaten klarer å fremkalle slike voldelige tanker i oss kan vi betrakte på mange vis. Her er noen av dem;
-Det er helt normalt etter det enorme sviket og bedraget de utsatte oss for. De har kanskje holdt seg innenfor den juridiske loven (i mange tilfeller ikke), men de har begått åndelige forbrytelser som knekker andre mennesker. Kun fordi det ikke er juridisk straffbart betyr ikke at det ikke er alvorlig forbrytelser. Du skal derfor ikke skamme deg over å ha slike tanker.
-At vi ønsker å skade eller drepe noen er et tegn på at denne personen får fram det verste i oss, ikke det beste. Vi kan ikke elske en slik person, og en slik person elsker ikke oss. Det er viktig å ha i mente når kognitiv dissonans river i oss.
-Ønsket om å drepe dem forteller oss mye om deres karakter og forstyrrelse. Det er onde mennesker, vi har vært i kontakt med ondskap. Vi ønsker ikke å skade normale mennesker.
-En slik indre radikal forandring i oss er skadelig. Vi må jobbe for å gjenopprette indre balanse og bli mest mulig av den vi var innen vi traff psykopaten; i de fleste tilfeller en livsglad, optimistisk og elskende person som aldri gikk rundt med voldsfantasier. Selv om fantasiene er berettiget, så skader de vår sjel.
Det er dog ikke alltid vi blir den samme. Som regel blir vi en annen utgave av oss selv. På mange måter en bedre utgave, på noen måter en hemmet utgave. Slik er det å ha vært i krigen, man blir ikke helt den samme og må gjøre det beste ut av den man er blitt til. Livet går likevel videre. Vi er ikke døde, og har fortsatt stort potensiale for rike liv.
Som ved alt annet som har med psykopaten å gjøre, så er NK (null kontakt) en forutsetning. Det er NK som gjør at jeg ikke lenger er sint nok til å gjennomføre en hevnaksjon mot min psykopat. Han er blitt fjernere for meg, i ferd med å bli et vagt minne. Parallelt med den åndelige distansen så svinner hans betydning. Jeg har ikke lenger behov for å skade en person som betyr så lite. Han blir aldri en del av mitt liv igjen. Utfordringen nå ligger i de nye menneskene jeg fortløpende møter. Klarer jeg å håndtere dem på en bedre måte enn jeg gjorde med ham?
Nye mennesker hjelper oss til å fokusere mindre på psykopaten, men først når vi er klare. Det hjelper derfor lite å reparere skaden psykopaten påførte oss ved å hoppe inn i en ny relasjon for tidlig. Når vi ser en potensiell ny partner uten å sammenligne ham/henne med psykopaten, så er vi omtrent der vi skal være. Jeg har to ganger det siste året interessert meg for menn som jeg muligens kunne gått videre i tettere symbiose med. Mine nye grenser har imidlertid luket dem ut. Ikke fordi de er psykopater, men fordi jeg ser at vi ikke er kompatible. Men det er ikke poenget her, poenget er at du vet når du er klar til å gå helhetlig inn i en ny relasjon. Kroppen forteller deg det, og det er et meget godt tegn.
Når livet ditt fylles med nye mennesker og nye aktiviteter, så forsvinner ditt behov for å se psykopaten lide. Du orker ikke lenger tanken om å skade dem. Voldsfantasier krever mye tid og energi. Å sette deg ned for å fantasere om deres død tar fokus vekk fra andre, sunnere tanker. Det er også en enormt tappende verden å bevege seg inn i, spesielt for empatiske mennesker. Den er mørk og ubehagelig. Å dyrke den kan bety at du dyrker ondskapen i deg selv. Kontakt med ondskap fjerner livsgnist og gjør oss besatte. Besettelse gjør at vi eldes hurtigere og blir bitre.
Med tiden forsvinner også vårt indre ønske om at det skal gå psykopaten dårlig, selv uten vår direkte involvering. Jeg merker hvor mye mer likegyldig jeg er blitt til hans liv og levnet. Som jeg tidligere har skrevet så har han giftet seg med min erstatter. Ekteskapet må ha blitt inngått en eller annen gang i løpet av det siste året. Selv om jeg av og til tenker på det, så klarer det ikke å vekke de store følelsene i meg, ikke engang en gnist av sinne, sjalusi eller svik – alle følelsene jeg hadde daglig kontakt med de første årene. De er borte. NK er virkelig en velsignelse.
Jeg så et bilde av ham for noen uker siden, sammen med min erstatter. Synet av de to gjorde ikke lenger noe stort inntrykk. Jeg la dog merke til en ting. Han så lidende ut. Det fandenivoldske blikket hans var borte, ihvertfall på det bildet. Tidligere har jeg sett det i alle bildene av ham; den gnisten og psykopatiske kraften som driver ham var synlig i hans øyne på alle bildene, også på bilder fra han var meget ung. Det siste bildet jeg så var det første bildet hvor denne gnisten var borte. Han så trett og forvirret ut. Det kan ha vært tilfeldig, men det kan også være at han begynner å miste sin narsissistiske forsyning. Han er i tredve-årene nå. Attraktiviteten hans faller. Kanskje ikke alle lenger flokker seg om ham som fluer. Kanskje går økonomien ad undas. Kanskje er han klar over at det skrives blogger og bøker om ham, hvor han blir avslørt. Kanskje var det derfor han til slutt giftet seg med henne, fordi det var hans eneste mulighet til fortsatt forsyning.
Han så død ut på det bildet.
Hvorfor drepe en som allerede er død?
Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon.
Takk for bra innlegg om noe vi alle sikkert har gått rundt og tenkt på.
I begynnelsen fantaserte jeg om at han døde, i en bilulykke kanskje, eller hjerteinfarkt. Der og da føltes det som den eneste lindringen etter hva han gjorde mot meg. Senere holdt det med sykdom, at han feks skulle få kreft, og slite med det i mange år, miste potensen, håret og tiltrekningskraften, miste jobben, bli ufør.
Etterhvert som tiden har gått tenker jeg ikke på det lenger, men må innrømme at det ikke hadde skadet hvis noe sånt hadde skjedd. Betyr det at jeg ikke er der jeg skal være enda? At jeg ikke er likegyldig nok? Jeg føler jo at jeg har kommet over ham, men likevel ønsker jeg ham alt vondt i livet, men på en annen måte enn i begynnelsen. Selv om jeg har det bra nå så ligger han og murrer i bakhodet mitt daglig, og jeg er fremdeles på vakt for å møte på ham tilfeldig siden vi bor i samme by og ikke så langt fra hverandre. Jeg har feks sluttet å kjøre forbi der han bor og velger en annen vei.
Jeg vet det høres rart ut å si jeg er over ham samtidig som han påvirker mine valg i hverdagen slik, men jeg tror dere skjønner hva jeg mener:)
Du er ikke helt der men på god vei 🙂
Jeg har også fantasert om dette. Hvordan hevne meg slik at han tar skade av det? Jeg gjør ikke det lenger, men prøver nå heller å være glad for at jeg satte grenser for P på en måte som rammet ham der han er mest sårbar. Han kontakter meg ikke lenger. Etter nesten tre år er det endelig helt stille! Men ny dame, det har han. Ei jeg ikke kjenner og som han begynte å date mens han fortsatt meldte meg om at jeg er hans livs kjærlighet osv. Hun er visstnok nyseparert, og jeg vil tro veldig sårbar. Klarer ikke annet enn å håpe at han er snill med henne og at hun setter grenser og går om det ikke er slik. Kan hende det er det slik at sårbarheten hennes ift samlivbruddet er det han “værer” mest? Vil tro at idealisering av henne er i full gang.
Jeg har faktisk ikke tenkt på den måten, men jeg har full forståelse for at mange gjør. Jeg blir nesten litt overtroisk og tenker at karma slår tilbake, eller no’. Så jeg vil helst ha snille tanker. 😁. Ikke tolk det til at jeg er en engel, for det er jeg ikke lenger etter alle årene med enorme problemer. Man lærer så lenge man lever, man må absolutt lære å sette grenser. Dessuten ønsket jeg ikke at barna skulle miste sin far, og det var nære på et par ganger, – fordi:
N har klart å ødelegge egen helse noe så innmari, for ingen passet jo på ham etter han forlot kone og barn. Siden han hadde for mye penger, gikk det ikke rette veien helsemessig. Han klarte å bli alkoholiker, pillemisbruker, legge på seg for mye pga veldig usunt kosthold, fikk diabetes, hatt flere hjerteinfarkt og operert for både det ene og andre. Innlagt et par ganger med urinsyregikt-anfall også. Det er visst skrekkelig smertefullt, etter hva jeg har skjønt.
Jeg sjokkerte meg selv ifjor høst da jeg leste om en bilulykke på hans arbeidsvei og ønsket/håpet det var han. Jeg syntes at et slikt menneske ikke fortjente å leve. Fremdeles ønsker jeg ham ingenting godt, og regner med at han vil avsløre seg for flere, jo eldre han blir. Han er og tom, så det er lite vits i å ønske ham dø, slik som du skriver.
Har just fått nyss i at P skal flytte til huttiheita, hvor jeg aldri ferdes. Jippijay.
Gratulerer med den gode nyheten 🙂
Brutalt tema, men så er det da også brutalt det vi har blitt utsatt for.
Døden var en stadig påminner i den første perioden for mange år siden med min borderliner narsissist Hun var selvskader av det graverende slaget, men aldri med ønske om å avslutte det hele – den indre smerten måtte erstattes i et voldsomt raseri rettet mot seg selv. Også en praksis hun utnyttet til fulle – sendte opp kryptiske falske røyksignaler for å få meg på tå hev. Mindfucking av en annen verden. Så naturlig nok har jeg tenkt på henne som død, både med smerte og lettelse. Lettelse fordi jeg da innbilte meg at jeg ville få fred. Så enkelt er det dog ikke.
Rollen som hjelper og frelser fra tidlige dager var lett å ta opp igjen da vi da vi møttes for et år siden selv om tapetkniven var lagt bort. Jeg været raskt at langt fra alt var på stell. Noe hun vedgikk på « gode dager», på de mindre gode var hennes ve og vel generert av meg, påstod hun…
Nåvel, det hele resulterte bla i drømmer med oss to i hovedrollen, alltid med døden som et sentralt element, redde fra den sikre død, stille seg solidarisk med og gå i den med henne. (For ordens skyld drømmene handlet verken om selvskading eller selvmord. Det hadde jeg selvsagt holdt dem for meg selv.) Hun elsket at jeg gjenfortalte dem, kunne be om repriser, etterspurte nærmest oppfordret meg til å drømme nye vakre. I den siste rosenrøde perioden så jeg på akkurat det som både vakkert og riktig og en ytterligere bekreftelse blant utallige andre på at en årelang kamp var vunnet. I dag faller det naturlig å tenke tilbake på det som NF.
Det siste hun skrev til meg var – jeg håper virkelig ikke du vil meg noe vondt? Siste setningen i en mail som buldret over av narsistisk raseri, lavaen formelig flommet nedover skjermen. Jeg vet hun kommer til å fly høyt – nye bekjentskaper, bergta forsamlinger bla med sitt stand up talent, sjarmere menn og kvinner i senk og gjerne bade i sex, begynne å kjede seg og skifte beite mm. Like sikkert vet jeg, like sikkert som tirsdag følger mandag, at det kommer enda lengre perioder hvor haka skrubber fortauet og hun sitter der totalt fucka opp med et tomt indre og nerver som kjetting utenpå kroppen. Akkurat der må hun gjerne være vel og lenge – lide.
Dette menneske har alene påført meg mer smerte og lidelse enn jeg samlet har opplevd gjennom et relativt langt liv. Et liv som langt i fra har dreid seg om å surfe på bølgetoppene.
Lenger har jeg ikke kommet, men ser fram til den dagen hvor den totale likegyldigheten råder.
Psykopati – hvorfor er forrige innlegg, bokanmeldelsen, slettet? Der var det mange flotte meningsutvekslinger, rett og slett givende kommunikasjon blant oss lesere. Synd.
Ja det var mange gode kommentarer under bokanmeldelsen, men det er det under alle tekstene synes jeg. Grunnen til at den ble slettet var at det ble ubehagelig å ha den liggende. Forfatteren er en trofast følger av denne bloggen og den noe lunkne anmeldelsen skal ikke drepe hennes skriverlyst. Den ble liggende en stund slik at alle hadde muligheten til å lese den men det var ingen grunn til å ha den der permanent.
Da forstår jeg. Virkelig omtenksomt av deg!
Jeg hadde faktisk, selv om jeg ikke kan relatere til boka, tenkt å gi en tommel opp for at du slipper til lesere og fordi det var godt skrevet. Men så kom denne Anders og hans kvinner i veien og tok alt fokus.
Jack Frost: Ser at du har vært gjennom et helvete med en selvskader narsissist. Borderliner, vil jeg tro.
Helt forferdelig hva du har måttet gå igjennom med en slik ustabilt og utagerende dame.
Jeg har også vært igjennom veldig mye. Han var ikke selvskader, men grusomt manipulerende på andre måter. Han gjorde meg ufattelig mye vondt, men fikk vridd det til at han var offer og jeg gjerningsmann gang på gang. Mindfuckery så det holder. Enda verre da jeg dro med barna. Narsissistisk skade så det holdt, og påfølgende terror og motarbeidelse av en annen verden.
Likevel var mine tanker på at jeg bare ønsket fred, og rom til å slippe angsten. Jeg ønsket ham ikke drept, kanskje med unntak for de aller verste periodene da jeg var helt utslitt, og ikke så noen mulighet til å orke en millimeter til.
I allefall var ikke hevntanker det som dominerte, jeg ville så gjerne bli latt i fred for å bygge meg opp og skape et godt liv for barna. Det ga han meg ikke, og jeg og barna fikk smake hans berg og dalbane oppførsel i mange, mange år.
Jeg tenkte at han ikke skulle ta fra meg DET i det minste: Min humanitære og vel nokså gode sjel. Det holdt hardt mange ganger, og jeg sendte mang en gang en bønn til høyere makter. Jeg opplevde at jeg ble hørt og det manifestiserte seg på rare måter, og jeg fikk ny styrke.
Hat og hevn tanker er naturlig å ha, samtidig vet vi at hevn løser ingenting.
Med respekt for de aller mest ekstreme tilfellene der det faktisk er drep eller bli drept. Anoushe in memoriam.
Anonym – du tror rett.
Føler i det store og hele at jeg har fortalt min historie stykkevis og delt såpass grundig, kanskje til og med til kjedsommelighet for trofaste lesere, at jeg hadde bestemt meg for å tråkke inn bremsen. Men med dette temaet måtte det nesten bli som det ble.
Det å ha levd med, ha barn med må være det desidert verste. Kampen må da utkjempes på flere fronter hvor en selv naturlig nok vil komme i annen rekke, en tilleggsbelastning som må være enorm. Jeg har barn selv og tror i det minste jeg forstår i hvert fall en flik av hvordan slagmarken må ha sett ut. Hevntanker og det som verre er da naturlig nok også det siste man grubler over, om overhodet.
Ja, det er tvingende nødvendig å bevare seg selv som menneske – de verdier en verdsetter hos seg selv. Enten det er snakk om fremtidig partner eller rett og slett det store sosiale samspillet. Om ikke har det psyke vunnet.
Du snakker om «bønn til høyere makter». Mange vil sikkert trekke på skuldrene, riste på hodet – jeg gjør ikke det. Hvem, hva du ba til skal ikke jeg spørre om, det skal du ha for deg selv. Det essensielle er hva du opplevde. Kun si, av egen erfaring, at dype livskriser med alt kaoset det innebærer også kan gi overraskende klare tanker og dypt sjelelige opplevelser som igjen kan manifestere på de underligste positive måter. Og som vi tar med oss videre.
Godt å høre at du er på et bedre sted nå og at din humanitære og sikkert gode sjel er intakt!
Psykopati – det kom et hjertesukk fra en «Anonym» i forrige uke – « nå er det visst flere anonyme her inne.” At det kan by på forviklinger for oss som skriver en del og kommuniserer med andre er åpenbart; kan jeg referere til det som også ble sagt i forrige uke, men er det henne eller? Hva eksempelvis med å oppfordre til en Anonym 1, 2 osv…?
Ja, det er blitt mange anonyme etterhvert. Jeg tror jeg må oppfordre dere som kommenterer til i stedet for “anonym” å kalle dere et oppdiktet fornavn; “Ola”, “Kari”, “Else” etc, og så bruke det samme navnet i hver eneste kommentar dere leverer. Slik minsker forvirringen av hvem som skriver hva.
Det fine med nick Anonym , og at vi er flere, er at det blir verre for folk å koble informasjon i ulike innlegg sammen og på den måten kanskje gjenkjenne noen. Det er også noe å tenke på.
Jeg tror det er viktigere at deres medkommentatorer klarer å skille anonymene fra hverandre. Husk at det foregår mye dialog her, og at det er meget vanskelig å få kontinuitet hvis man ikke har styr på hvem man svarer. Den omtanken og støtten dere gir hverandre her er meget viktig, og mye viktigere enn faren for å bli gjenkjent fordi det handler om kunnskap og NK; rehabilitering av sjelen. Å huske bakgrunnshistoriene til hverandre er en viktig del av den støtten, men den forkludres hvis mange bruker samme nick.
Dere kan fint fortelle deres historier uten å bli gjenkjent. I stedet for “i 2003” så skriv “for noen år siden”. I stedet for Svelvik så skriv “en liten by på østlandet. I stedet for “vi besøkte hans tante” så skriv “en slektning”. I stedet for “han ga meg et armbåndsur” så skriv “et halskjede” etc etc. Kun fantasien setter grenser.
Jack Frost: Takk for all sympati og forståelse! Jeg er stort sett på et mye bedre sted i dag. Hadde egentlig ikke tenkt å lire av meg det jeg skrev, men noen ganger blir alt så nært som om det var igår. Jeg tenker som deg at det kanskje blir litt mye her. Men, så tenker jeg at andre nok ikke husker så godt hva som ble skrevet for en stund siden, eller hvem som skrev hva. Nye lesere kommer til, og vi baler med variasjoner over samme tema. Tenker det er en verdi i seg selv å oppleve at det er så mange som har opplevd noe liknende som folk skriver om i kommentarene. Det er bra at det alminneliggjøres så folk skjønner at det ikke var bare dem selv som var så “dumme” at de lot seg bli utsatt for litt av hvert. Og hvorfor slite og streve så mye etter et brudd med et menneske som var så håpløst?
Bloggforfatter gir oss så mange forklaringer for hvorfor det skjer. Setter ord og navn på ting vi selv har slitt med å forklare.
Jeg skulle jo ha skrevet dette først: Jeg har forandret Nick. Kaller meg derfor Nikki nå, hehe.
Ledetråd til de som måtte lure, J. F. spesielt: Det er noe som heter “Du finner ikke så mange ateister i skyttergravene.”
Jeg har jo oppholdt meg en del der.
Det er meg.
Nikki og Maria – takk for virkelig gode tilbakemeldinger! Dere har jo rett i alt fra gjenkjennelseseffekten via nye lesere til variasjoner over samme tema. Jeg er nok litt engstelig for å virke brautende mht til egen historie og smerte, samtidig som jeg vet at begrensingens edle kunst langt fra er min sterkeste side. Men så har vi bloggforfatter som stadig vekk evner å bringe nye temaer på bane slik at deler av vår egen historie lett kan få relevans fra andre vinkler.
Maria – en fortellende historie om deg, n og Svenske Hollywoodfruer – skarpt observert! Da tenker jeg også på kommmentarene under her. Jeg husker den bare vagt fra way back.
Apropos serier – After Life (Netflix) med Ricky Gervais som sørgende enkemann i møte med hverdagen etter et samliv som i sannhet må ha vært av det beste slaget. Ikke ulikt dit vi trodde p/n ville ta oss. Den gjorde noe med meg i en blytung og høyst forvirret periode – husker jeg tok kveldspusset av tenner for første gang på… og gikk opp trappa med litt rakere rygg, tror jeg. Sorg og humor, men først og fremst håp. Uten håpet er vi fortapte alle som en. En feelgood historie som ikke kan anbefales nok.
Nikki – jeg er godt kjent med sitatet. Så sant og ord som elegant slår beina under det politisk korrekte – takk og takk!
Takk for et godt innlegg. Jeg har selv tenkt dette, men kanskje på en annen måte. Jeg har tenkt at han Er død fordi alt bare var en illusjon og det da er lettere å gå videre om jeg tenker at han er borte og den jeg trodde det var, er borte. Men selvfølgelig, har ønsket i tidlig fase å tilintetgjøre han.. Det skal jeg ikke nekte for.
Spesielt nå i disse dager. Jeg gikk NK og jeg gikk fra han. NK fra dag 1 og nå er dette snart 2 mnd siden. Han prøver febrilsk å finne måter å kontakte meg på ved falske profiler overalt. Jeg skjønner at det er han for ingen har skrevet så mye svada til meg før. Jeg blokker de en etter en. Jeg blir frustrert og jeg kjenner at jeg blir lei av at han for pokker ikke kan la meg være i fred. Jeg vet at hvis jeg gir etter så har han vunnet, uansett om det er å bare si at han skal la meg være i fred. Jeg nekter å la han ødelegge hverdagen min. Han har tydeligvis mye “savn” og noe uoppgjort siden han ikke kan gå videre. Og det sinnet jeg kjenner skal han ikke få se. Noen som har opplevd dette? Og hva gjør/ gjorde dere? Han syns tydeligvis det er underholdende å se hvor langt han kan strekke strikken før han får en reaksjon.
“Han har tydeligvis mye “savn” og noe uoppgjort siden han ikke kan gå videre”
“Savnet” er at han savner at relasjonen ikke ble avsluttet på hans premisser. 100% av all forfølging hvis objektet var den som gikk, skyldes dette. De skal ha siste ordet, de skal bestemme avslutningen. Det blir en besettelse for dem, og de overtaler ofte objektet til å fortsette relasjonen slik at p/n er den som kan forkaste kort tid etter.
Tror du han elsker hun han har giftet seg med, og tror du han fortsetter å psyke ut henne på samme måte? Eller er det slik at psykopater ikke gjør det med den personen de gifter seg med, i fare for at ekteskapet skal ryke?
Jeg nekter å tro at en p/n er spesielt redd for at ekteskapet skal ryke. Da måtte det være en lutfattig p/n som hadde manøvrert seg inn i ekteskap med datter til en riking eller noe slikt og derfor holdt masken overfor partneren. Eller at vedkommende hadde mest behov for å være i ekteskapet enn så lenge. Og da er det ikke pga at h*n elsker ektefellen.
De er ikke istand til å elske andre, for de mangler evnen til dypere følelser. Det gjelder partner, det gjelder barna. Det må du bare ta inn over deg. Alt dreier seg om p/n selv. Jeg var gift i noenogtjue år, ofte slitsomt!, så skilt fordi han forlot oss, og vært skilt i mange år. Så får jeg plutselig aha-opplevelsen pga alt som er på nett om p/n : Jeg var gift med en n! Det forklarer mer enn mye om mange ting. Jeg har det ok nå, men jeg har behov for å nærmest analysere hele forholdet fra tenåringstiden og frem til nå pga at jeg betrakter det med nye kunnskaper. Puslespillbiter settes på plass litt etter litt.
Og viktig: Jeg må også akseptere at han nok aldri elsket meg. Det var jeg som elsket ham, og det gav ham masse narsissistisk forsyning. Jeg blir ikke trist av det, er nådd et punkt hvor jeg nærmest trekker likegyldig på skuldrene. “Ok, jeg var ekte, han var ikke.” Verre er noe annet jeg husker litt for godt nå, tanker som nok har vært presset bort, men som jeg nå slipper til…hva gjorde han, eller ikke gjorde, i forbindelse med en fryktelig tragisk hendelse for veldig mange år siden. Dessverre tror jeg at jeg vet svaret, og det gjør meg uvel.
Anonym: Enig i det meste av det du skriver, men jeg mener at P/N ofte ER redd for at ekteskapet/forholdet ryker. Men av feil grunner. De er ikke redde fordi de elsker oss, men fordi vi gir dem en masse goder og NF.
De er redde for å miste dette! De kan gjerne selv være utro og holde på med litt av hvert. Men de ønsker gjerne en trygg base der de kan operere fra, omtrent som barnet i huset. Vil gjøre som de vil,men samtidig bli sørget for av trygge mamma/pappa.
Ok, kjøper den. Men da er det fordi de har behov for NF, altså for egne behov som jeg skriver, ikke pga elske ektefellen. De tar ikke fem øre for å stikke om en bedre kandidat dukker opp da, det mener jeg bestemt. Så funker det ikke, og så er det forsøk på retur til eksen. Med tanke på alle gangene han forlot for så å returnere med sutre-sutre. Jeg var altfor snill, dum, naiv, elsket for mye, gudene vet hva. Sikkert alt sammen. Selv siste gangen hadde han visse planer om retur. Jeg fant ut hva han holdt på med og skjønte hele det ufyselige spillet, og det åpnet øynene mine for hvordan han faktisk er. Så nei, foten ned om han skulle prøve seg, tenkte jeg. Jeg byttet etternavn fort, en slags “tell” til ham, kan man jo si. Barna fortalte at han ble sjokkert da de nevnte at mamma hadde tatt tilbake pikenavnet. Jeg forkastet jo hans navn.
Og en P.S. stappet inn her siden jeg ikke helt vet hvor jeg skal skrive det. Jeg fant meg et fast nick, siden bloggforfatter ønsker det av oss her. Jeg bytter fra Anonym til Antonym. ( Ja, det har en mening..jeg er cirka motsatt av p/n..hehe).
Dette tema føyer seg videre inn i rekken anng.påvirkningen , bivirkningen. Vi ble forgiftet over tid….. Da vi endelig er fri….er vi alikevel forgiftet . Psykopaten er fortsatt i oss. Derfor i begynnelsen av vårt nye liv, regjerer p/n i vårt ” system ” . Primært derfor slike tanker. Med tiden…..på vei tilbake til oss selv…. og til den dag vi er ved den veis ende, slipper taket. Det fordi……VI ER IKKE LENGER I DERES VERDEN. DERES VERDEN DER HEVN OG DRAP ER AV DERES NATUR.
Etter 5 år i fangenskap kom jeg meg fri. Det er 8 måneder siden sist kontakt og 7 timer hos psykolog. Innførte NK fra dag 1.
Hevntanker er helt normalt, den beste hevnen man ta er å innføre NK og gå videre og behandle h*n som luft. Det er det verste de vet. Jeg vet det er tøft, tro meg, men livsviktig for å gå videre i livet.
Jeg er evig takknemlig for å ha vært så sterk og kunne ikke hatt det bedre i dag. Når du er på ditt beste begynner det å gå nedover med p/n. Det er jo en slags god hevn for oss. Vil også på det sterkeste anbefale bestselger boken, «Sjef i eget liv, kongen anbefaler. Det er ikke mer synd på deg enn alle andre». Nå som jeg er fri ser jeg alt mye tydeligere og er en god selvhjelpsbok for hvordan man kommer seg fri.
Vær sterk så vinner DU tilslutt.
Gratulerer med 8 mnd NK 🙂
Jeg har innført NK og hatt det i en mnd nå. Men det blir ikke bedre, og jeg får nesten absistenser. Hvor lenge kommer det til å være slik? Jeg føler at jeg må ha kontakt med psykopaten for å føle meg hel igjen, uans hvor teit det høres ut. Spesielt på dårlige dager, da føler jeg liksom at absistensene blir verre.
Yup, helt etter boka. En måned er alt for kort tid kjære deg. Du må rett og slett bare forberede deg på å ha det slik en stund. Ikke bli desperat, det er da man tar dumme avgjørelser. Bli heller her hos oss, skriv hvordan det går med deg, skriv hver dag hvis du må. Husk at du ikke trenger denne personen, ikke mer enn vi trenger sigaretter, sprit eller heroin. Det er hjernen som spiller deg et puss.
Maria: Hehe. Typisk at han ikke lo av denne Gunilla figuren. Det er jo litt for likt slik de selv er, men å se ned på denne søte, godslige Maria Montezami, det er jo opplagt. Tenk å være så godlynt og varm, du! Bare dumt i deres øyne.
Jeg så litt på serien før, og ble litt fascinert av Gunilla. Lurte hele tiden på hvor mye som var henne og hva som var en ganske god skuespillerkunst i fremstillingen an av en ganske håpløs bitch.
Om jeg får skyte inn en observasjon. Jeg har også fulgt Gunilla med interesse. Det som avslører henne mest er hvordan hun behandler datteren. Datteren er en forsiktig, sjenert og litt usjarmerende figur, slik barn av narsissister ofte er for de får ikke lov til å skinne for egen maskin. Gunilla behandler henne som en forlengelse av seg selv og hun ønsker å skinne via datteren. Derfor forsøker hun å gjøre datteren til en popstjerne, selv om datteren har en middelmådig stemme og totalt mangler sceneutstråling. Gunilla kjører på likevel. Jeg tror aldri jeg så i en episode at hun spurte datteren om hun egentlig ønsket dette. Da en av Gunillas tidligere venninner var ærlig og fortalte Gunilla at hun ikke syntes datteren hadde talent, så ble det full kræsj. Narsissister tåler ingen kritikk og vennskapet var over på et øyeblikk. Her viser Gunilla forresten ytterligere narsissistiske trekk, hennes vennskap er korte og intense, og hun enten idealiserer eller sverter alle. Det finnes ingen gråsoner.
Bloggfotfatter: Helt enig i hva du skriver om Gunillas forhold til sin stakkars lille datter. Det var min første reaksjon også. En ting er hva du selv kan påta deg for å spille rollen som bitch. Noe annet er hva du kan belaste ditt stakkars lille barn med, for å liksom stråle i glansen av dette “veldige talentet”. Glemmer ikke hvordan dette stakkars lille barnet ble kjørt rundt mil etter mil for deltakelse i diverse talentkonkurranser Hun satt i bilen og hostet, hun ble kvalm og hun måtte tisse hele tiden. Tydelig nervøs og utilpass, og Gunilla bare snakket om hva en måtte holde ut for å bli stjerne. Hun sa at hun mente datteren var MTV materiale, og mente at hun var på høyde med Michael Jackson og Judy Garland. Det er dette som taler mest imot at hun bare påtok seg rollen som bitch i serien.
Det var så vondt å se denne lille tapre jenta prøve å levde opp til morens fantasier. Grusomt.
Kjære af.
Huff, får vondt i hjertet av at du har det så tøft. Men en måned NK er en god start, alt i små steg. Hørtes ikke rart ut at du helst vil søke p for å føle deg hel igjen. Det hjelper ikke på, da er du tilbake til null og vil bli enda mer tråkket på, er det de vil. Det er helt umulig å si hvor lang tid ting tar, men det er ingen kvikk fix over natten og du må stå i det. Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg! Kjenner meg så godt igjen! Som Daniel skriver, les og skriv heller på bloggen, den var terapi for meg. Har du vurdert psykolog? Det hjalp meg veldig. Anbefaler deg også bøker om dette teamet. Gjør noe som er hyggelig for deg, som du liker å gjøre å gir deg glede! Ønsker deg alt godt og for all del, ikke kontakt psykopaten, da har han vunnet og det vil du ikke.
Takk for gode råd. Jeg trodde jo aldri i livet at jeg skulle klare å være uten p i en mnd, men jeg klarte det, så jeg tror nok jeg kommer til å klare å fortsette med nk. P har ikke kontaktet meg, men jeg kom plutselig over facebookprofilen til p her om dagen. Det var rart, fordi p hadde blokkert meg da det ble slutt, men hadde nå etter en måneds tid fjernet blokkeringen. Betyr det at psykopaten fortsatt er innom min profil og har interesse for hva jeg gjør?
Hva det betyr er at du må blokkere ham. Ikke kun på facebook, men på alle sosiale medier, din telefon og ditt hjem. Les deg opp på bloggen, fra ende til annen. Les også kommentarene. Du vil få svar på de fleste av dine spørsmål.
Vil ikke det å blokkere psykopaten egentlig gi vedkommende mer oppmerksomhet? fordi de skjønner at jeg har sett at vedkommende har fjernet blokkering av meg, og jeg har tatt bryet til å blokkere dem selv? ..
Det spiller ingen rolle hva han får ut av det. Det handler om deg nå. NK betyr selvbeskyttelse, blant annet at du ikke lenger deltar i spillet eller bryr deg om hva han tenker om deg.
Af, supert at du klarte det, vær stolt av det og fortsett sånn. Gi deg selv en belønning etter hver måned så skal du se at du klarer det. For all del blokker (med store bokstaver) på alle hold. Glemte å skrive det sist men fint Daniel fikk det inn.
Han har dessverre ikke interesse for det du gjør, han tester deg og skal se om han har kontroll fortsatt. Alt de gjør gjør de bevisst og kalkulert. Ingenting er tilfeldig. Du må bare blokkere og ikke kikke / stalke hans some. Han vet at det er der han formidler ting og vil at du skal se det og evt. provosere deg til å ta kontakt. Min P var også sånn og prøver fortsatt men jeg er likegyldig. Syns bare utrolig synd på hans nye som ikke vet hva hun har i vente, men evig takknemlig for at det ikke er meg mer! Les til du blir grønn. Se også på Facebook på psykopatene i blant oss.
Når man legger ifra seg offerrollen skjer det bra ting, snakker av erfaring. Brutalt å høre det men det stemmer. Du fortjener bedre.
Skulle veldig gjerne fulgt flere på Facebook, men da både Psykopati og Kjærlighet, og Psykopatene blant oss har offentlige innlegg, drøyer jeg det. Får heller huske på å sjekke innom for nyheter innimellom.
Min p/n venn, som jeg har fortalt om tidligere, sendte meg en sint/aggressiv melding for ca 4 uker siden. Han skriver at jeg kan glemme alt og slette ham på alle sosiale medier. Beskylder meg for å ha lagt ut sitater og skrevet giftig om han på Facebook og truer med at hvis det skjer igjen, ja da møtes vi. (Et par sitater har vært rettet mot han, men de har ikke vært stygge.) Eller kunne jeg dra meg til helvete med de teite meldingene jeg hadde sendt ham.
Jeg ble barnslig i etterkant, og har ikke slettet ham, fordi han skal jammen meg ikke få diktere hva jeg skal gjør og ikke. Men har ikke tatt kontakt med han, så sånn sett er det NK, men kommer til å slette etterhvert. Akkurat nå kjenner jeg at jeg bruker krefter på å distansere meg, og det er nok. Så får neste skritt være sletting
“Jeg ble barnslig i etterkant, og har ikke slettet ham, fordi han skal jammen meg ikke få diktere hva jeg skal gjør og ikke. Men har ikke tatt kontakt med han, så sånn sett er det NK”
Det er ikke NK. Det finnes ingen NK “light”. Jeg forstår hvordan du tenker, men “han skal ikke få diktere hva jeg skal gjøre” handler fortsatt om ham, du deltar i spillet. NK er for din del, uavhengig av hva han gjør eller tenker.
Jeg har holdt på NK, og sluttet å se på sosiale mediene til p og blokkert p overalt. Men fortsatt så føler jeg meg besatt, for p er i tankene mine 24/7 uansett om jeg vil eller ikke. Det er ikke noe jeg ønsker, og gjør at jeg føler meg besatt av vedkommende. Det har helt klart hjulpet supermasse med NK, men fortsatt er p i tankene mine hele tiden. Det er så slitsomt, for da føles det som p fortsatt er en del av meg og det synes jeg egentlig er forkastelig, da jeg synes hele mennesket er kvalmt.
Har også hatt et ønske om å skade narsissisten, han bedro jo meg lenge, manipulerte og løg for å skaffe kjærlighet og nf, mistet all energi, klarte ikke å stå opp av sengen en mnds tid, fikk ikke forståelse og hjelp av lege. Vært som å leve i et levende mareritt. Men, det ligger ikke i min natur å skade noen, har aldri slått noen eller vært voldelig, derfor har de fantasiene vært litt skremmende.
Jeg kunne også ringt han og sendt stygge meldinger, men også det har jeg klart å la være, vil rett og slett ikke synke på det nivået, selv om jeg har forståelse for andre som gjør det. Hvorfor skal de liksom slippe unna med alt? De kan skade og gjøre stor urett, mens vi overlevere har tatt i mot, og vi må gå null kontakt for å slippe mer skade. Selv fortsetter de som aldri før, og de blir værre. Er helt sikker på at de får igjen før eller siden, noen må jo gjennomskue dem. De brenner uansett en del broer, nei, kunne ønske dette ikke var en del av bagasjen min, men men.
Jeg føler ikke jeg har behovet for å ta hevn på psykopaten, men at jeg har behovet for å vise at j har gått videre. Jeg har egentlig lyst til å hoppe inn i et nytt forhold og gifte meg, bare for å glemme psykopaten. Selv om jeg har innført NK, frister det å sende en melding til psykopaten og bare si at jeg har funnet en annen og skal gifte meg snart. Vet at det høres barnslig høres ut, men j ønsker å få p til å føle seg like betydningsløs.
Jeg har ingen ønske om å skade eller gjøre P/N noe vondt. Jeg har mer hatt behov for å ransake meg selv. Jeg føler mer for å gjemme meg og gjøre meg usynlig. Jeg håpet så lenge på at jeg tok feil i mine misstanker om at mine P/N egentlig var annerledes, at jeg tok feil. Det å nå stå rakrygget og si høyt og tydelig til meg selv at det jeg kjente og følte den gangen, det var sannheten, det hjelper veldig, bevisene er store nok i dag til å ha samvittighet til å innrømme at P/N ikke hadde gode hensikter. Det kan jeg gjøre i dag med rettferdig selvfølelse pga kunnskap om emne. Den gangen trodde jeg mer på det P/N tilsynelatende presentere. Det å tro på løyner, suppeforklaringer, forklaringer med mange hull, ord salater, gjør oss fotfeste løse, usikre og vi mister oss selv, jeg mistet meg.
Så: 1. Under relasjonen ønsket jeg å få svar og bevis og gi forklaringer på hva jeg følte, men jeg ble ikke hørt.
2. Da forholder stoppet med P/N så følte jeg forvirring og grublende men det gikk igjen mest på meg.
3. Med tiden og kunnskap så sto jeg en stund mer i fare for å synes synd på P/N for alt det fine de går glipp av.
Jeg føler ikke for å skade, men jeg kan kjenne på en liten følelse av skadefryd om noe ikke helt går veien for de empati løse. Det kunne vært fint om de kjente på noe vondt selv en dag som P/n kunne koble opp mot det vonde som de har påført meg. Så de kunne forstå hva de har gjort mot meg. Så det går nok mer på det.
Det at om de får en litt vanskelig periode, at de kunne våkne litt opp og forstå hva de påførte andre.
Men igjen, jeg vet at dette ikke er mulig, de ville vel aldri ha klart kunnet koble hva de har påført sine tidligere relasjoner før i livet.
Jeg har nylig oppdaget at jeg har en ny usunn person inne i livet mitt. Etter å ha satt noen grenser så forandret personen seg og viser nå seg krenket ved å tråkke på meg med kommentarer og pratesett som er tydelig det jeg kjenner igjen fra devalueringen fra mine P/N. Det som har hendt over tid nå i noen måneder er at personen har idealisert, med ord og gaver , mye gaver (men ikke like intenst som ved et intimt forhold, men målet til denne personen er intimitet) Sakte har grensene blitt tråkket over. Jeg har sagt ifra, gitt jevnlige tilbakemeldinger og grenser er fortalt høyt, men ikke blitt hørt, jeg trodde jeg ble hørt, men ble pusjet på ny og på ny. Personen hat vist hersk og splitt egenskaper, prater negativt om ekser, er styrende og bestemmende, veldig kontrollerende, men viser også dette pusekatt og trengende synes synd på og ille barndom osv. Legger seg frem som gavmild og hjelpsom, men skuler ikke sin særhet heller. Så begynte personen nylig å kreve tilbake med trykk og pekefinger og en bestemthet jeg ble uvell av. Her satte jeg foten ned og sa Nei, og samtidig viste Enda tydeligere hvor grensene mine går. Da startet devalueringen med det samme. Personen reise seg opp og spurte om jeg “gikk på noe” av noe slag. Jeg ble kvalm og uvell og er nå trigget. Tidligere opplevelser er kommet litt tilbake,som til den situasjonen følelsesmessig jeg var i da jeg var sammen med mine tidligere P/N. Så akkurat nå har jeg det vanskelig, fordi kroppen min kjenner igjen….
En veldig god kommentar med flere elementer som jeg kan tenke meg å fokusere mer på, for eksempel i neste livestream på youtube.
Juni: Den nye personen i livet ditt som du beskriver gir meg frysninger. Her er det mange røde flagg!
Den situasjonen får meg til å huske også. Litt uklart om det er en som vil ha erotisk intimitet eller et intimt venne/venninne forhold. Synes uansett vedkommende virker fullstendig motbydelig påtrengende og grenseoverskridende. Min første tanke er at vedkommende manipulerer deg på kjent måte: Veldig hyggelig, generøs og hjelpsom osv i begynnelsen – så kommer kravene. Du setter grenser – så kommer maset,forbitrelsen,sinnet og ufinhetene. Dette ser kjempe skummelt ut. Mulig vedkommende ikke er en fullt utviklet P/N, men er dette et menneske du vil omgås? Må si jeg føler meg uvel bare av å lese om dette. Jeg hadde lukket døren en gang for alle.
Nikki og bloggforfatter: Takk for svar, det alltid hyggelig å få en tilbakemelding når man deler og åpner seg, også her inne. Under veis i hverdagene våre har vi mange typer relasjoner og mennesker vi forholder oss til i en eller annen form. Denne personen jeg her forteller om har jeg aldri før nevnt eller skrevet om her inne. Personen er en mann jeg har blitt kjent med i en hobby jeg har startet med det siste året. Hobbyen har krevd endel øving fra alle på fritiden for å kunne klare å henge med. Personen ønsker et erotisk forhold, noe jeg hele tiden har vært tydelig på er helt uaktuelt for meg. Ja det er en vemmelig setting dette nå, men jeg må si at det er også en befriende følelse å klare å huske. Med mine P/n tidligere husket jeg på et tidspunkt svært lite.
Idag så jeg gjennom noen gamle meldinger fra psykopaten før jeg slettet de for godt, og det var spesielt å reflektere over meldingene nå i ettertid. For det eneste man så gjennom meldingene fra p; var kontroll, trusler og manipulering. Ting som «møt meg idag, eller ikke se meg resten av uka», «alt du trenger er meg», «hvis du ikke ringer nå, så hører du ikke fra meg på en mnd», «du er bare frustrert, du kommer alltid til å elske meg». Slik var nesten alle meldingene, det var liksom alltid et snev av kontroll og trusler. Da p skrev frekke ting, kunne det være «du er ikke fin nok, og du vet det». Du vet det liksom, det er jo noe p sier for å styrke manipulasjonen. Vi var heldigvis ikke gift, eller bodde sammen. Så hele «forholdet» var patetisk. Da jeg leste meldingene innså jeg at det aldri var kjærlighet. P skrev også ting som «du er en patetisk og introvert jente». Jeg er introvert, men det er ikke nødvendigvis negativt. Jeg begynner endelig å komme meg videre, og Gud så deilig det er å tenke på at jeg slipper å ha denne personen i livet mitt igjen. Han var rett og slett ren gift. Tenk hvor syk p egentlig er, noen ganger kan man ikke annet enn å synes synd på dem. For jeg vet at dette mennesket kommer til å være tom og fortapt for resten av livet, og spille hardt for sin fasade.
Ojoj, dette var en ekstra nasty en av slagsen.
Ja! Jeg så også en melding hvor p skrev til meg at han ikke hadde følelser for meg lenger, men kun var med meg for å ha en person som kan minske ensomheten. Så skrev p “det er bedre å bli brukt enn dumpet”. Han var rett og slett ordentlig stygg og fæl. Ikke minst sa han at vi aldri skal gifte oss, men dagen han gifter seg så kommer han til å invitere meg på bryllupet sitt så jeg hadde sett hvor mye bedre hans kone er enn meg. Dette er ikke noe jeg blir lei meg over, men jeg tenker hvor syk og barnslig han må være for å si noe sånt. Han er 29 år gammel, men eier ikke oppførsel når han har brukt flere år av sitt liv på å si sånne ting til en 8 år yngre person..
Lett og si når psykopaten kun raserer deg og ikke dine barn