Mange opplever en forhøyet sensitivitet etter bruddet med psykopaten. Det behøver ikke engang å ha vært en lang relasjon. Likevel opplever mange at vanlig omgang med andre mennesker plutselig blir et minefelt med stadige skjulte eller åpne konflikter og hvor objektet oftere enn før merker ubehag i nærheten av både kjente og fremmede, på jobb og sosialt. Ubehaget er “trigging”; noe ved den andres opptreden minner oss om psykopaten eller andre giftige mennesker vi har møtt, eller som utløser en grunnfølelse av skam og skyld i oss. Triggingen trigger i sin tur en “fight or flight” reaksjon som gjør at vi ikke klarer å forholde oss til situasjonen med kaldt hode. Vi får en trang til å angripe eller flykte, selv i mindre konfrontasjoner.

Det er snakk om en beskyttelsesmodus som på mange måter har løpt løpsk, for det gavner oss ikke å angripe andre mennesker hver gang uenigheter oppstår, selv om uenigheten er sterk og vi føler at vår integritet er under angrep av motparten. Vi verner om vår skjøre integritet, derfor trigges vi av forsøk på dominanse, respektløshet og arroganse hos andre. På mange vis så kan man si at vi har moralen og retten på vår side til å sette foten ned. Men mange opplever at de ikke klarer å gjøre det på en integritetsbevarende måte. Det er som om man ikke klarer å holde seg kald og rolig. Dette har en logisk årsak. Hvis man har utviklet PTSD (post traumatisk stress) eller CPTSD (kompleks post traumatisk stress) så stresser hjernen og overtolker konfrontasjoner som egentlig ikke er farlige. Vi reagerer likevel som om vi er i alvorlig fare, og velger en av fire reaksjoner.

-Angrep (fight)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

-Flukt (flight)

-Lammelse (freeze)

-Underkastelse (friend)

Den sistnevnte reaksjonen medfører at vi blir meget føyelige overfor vedkommende som vi føler oss truet av, selv om vi egentlig ikke har lyst. Alle reaksjonene er utenfor vår kontroll, og mange vil nok kjenne seg igjen i at de forsøker å glatte ut konflikten ved å smile ekstra mye, være enige og ikke våge å markere sitt standpunkt. Det føles feigt og ryggradsløst å reagere slik når man er godt voksen, men som sagt – det er utenfor vår kontroll. En annen reaksjon er lammelse hvor man egentlig blir låst fast i posisjon av frykt, kanskje uten at det er synlig på utsiden, men man mister evnen til å være tilstede i samtalen eller situasjonen, og fungerer som en robot. Noen beskriver det som en “ut av kroppen opplevelse”. Det er ekvivalenten til musa som ligger helt i ro for ikke å bli oppdaget av rovfugler, derav navnet “musestille”. 

Angrep er en annen reaksjon mange opplever. Angrep kan absolutt være hensiktsmessig, men ikke kun fordi den butikkansatte er litt sur og uhøflig eller fordi din kollega har en dårlig dag. Dette er reaksjonen jeg selv oftest har hatt, og det er skummelt å tenke på at jeg har vært villig til å faktisk gå fysisk til angrep på personer kun fordi de har sett “feil” på meg eller hva jeg har oppfattet som respektløshet der og da. Fysisk angrep er aldri hensiktsmessig, og vil lande oss i fengsel uansett hvor berettiget vi føler at angrepet er. Angrepsmodus er hensiktsmessig kun der hvor du kan bruke din reaksjon til å forsvare deg med et velrettet verbalt sleivspark. 

Uansett hvilken reaksjon man får, så er det viktig å huske at det er en primitiv impuls som tar styringen. Det betyr ikke at årsaken er en bagatell. Vi har lov til å reagere hvis vi stadig opplever å bli tråkket på av arrogante mennesker. Problemet er at det er ikke vår egen reaksjon som styrer oss. Det er en etterlevning fra den gangen mennesker var i reell fare hele tiden. Vi skal mange tusen år tilbake for å finne situasjoner hvor vi hadde bruk for denne “overstyringen” daglig, den gang vi levde side om side med farlige dyr og meget voldelige mennesker fra andre klaner. I 2018 vil denne impulsen imidlertid virke mot oss, fordi den er ment å beskytte oss når vi blir jaget av en illsint løve og ikke fordi vi står i en uenighet med en kollega.

Du kan enten skjemmes fordi du føyet en person som ikke respekterte deg, eller fordi du faktisk hadde lyst til å gå etter strupen på en kollega som jobbet mot deg. Eller du kan rettferdiggjøre din reaksjon med at du er “lei av å bli tråkket på”. Men ingen av reaksjonene var dine egne. Begge var impulser som styrte deg. Du vil ikke bli styrt. Du må derfor jobbe for å ta kontroll over reaksjonene dine. Hensikten er ikke å legge lokk på deg selv, slik du alltid har gjort med psykopaten og giftige mennesker. Hensikten er at du selv skal styre reaksjonene, og ikke din PTSD. Din PTSD vet ikke hva som er bra for deg. Derfor må du sørge for at din PTSD ikke tar styringen i enhver konfrontasjon. La oss si at du faktisk ender med å slå din motpart i ansiktet fordi PTSD tolket motparten som en trussel og tok styringen. Det kan ende med at du mister jobben. Det kan ende med en politianmeldelse. Selv om det ikke går så langt, så kan det forsure miljøet rundt deg hvis du stadig reagerer uhensiktsmessig på konflikter, eller sågar skaper dem, og folk vil ta avstand fra deg.

Selv om du “bare” reagerer med kjeft og høyt stemmevolum, så husk at det alltid er den som snakker rolig, lavt og gjerne bruker færrest ord, som går seirende ut av en konflikt. Det er den som mister hodet som blir sett skjevt på. Derfor, ikke vær den som mister hodet. Du synes kanskje at du har rett til å miste hodet, fordi “nok er nok”, men er det du som synes det eller din PTSD? Når ble du en som synes det er greit å kjefte? Hvordan ble du en slik sint og aggressiv person? Sjansen er stor for at du ikke vil være slik og heller ikke er slik, men at PTSD og psykopatisk projeksjon har gjort deg slik. 

Ta styringen tilbake. Det finnes hjelp og tiltak du kan gjøre selv.

Når ting blir opphetet så trekk deg ut av situasjonen, også selv om du faktisk er klar til å ta konfrontasjonen. Adrenalin kan gjøre oss kranglelystne, men igjen – det er “fight or flight” som gjør oss slik, altså ikke noe vi bestemmer selv. Og vi vil bestemme selv hvordan vi skal reagere!

Ignorer at kassadamen på kiwi kikker arrogant på deg. Du behøver ikke å “belønne” henne med høflighet tilbake. Men ikke gjør noe nummer ut av det. Bare betal for dine varer og gå. Mang en gang har det kommet røyk ut av ørene mine på vei ut av butikken og jeg har hatt lyst til å gå tilbake og lekse opp for vedkommende. Men sannheten er at fremmede mennesker kjenner deg ikke, det er derfor aldri personlig. Du er kanskje lei av at alle mennesker lesser deres dårlige dag over på deg, men hvis du reagerer med sinne så er dette nettopp hva du lar dem gjøre. Da har du jo overtatt deres negative følelser, og din dag er ødelagt i stedet for deres. Du lar dem eie deres dårlige dag ved å ikke overta den. Ignorer dem, gå videre med et smil om munnen og la dem sitte igjen med deres dårlige dag og stygge blikk, enten det er kassadamen på kiwi, en kollega, sjef, venn eller din egen samboer. 

Når vi lar oss trigge av stygge blikk, så er det fordi det vekker en latent skam i oss. Vi har tatt på oss allverdens skyld for noe. Hvis vi bærer på en slags kronisk skam så stammer det fra lange eller hyppige relasjoner med psykopatiske og narsissistiske partnere, eller enda mer sannsynlig – en oppvekst med P/N foreldre. Når vi bærer på en slik skam- og skyldfølelse så er det meget lett for andre, til og med fremmede, å vekke den til live i oss. Det er nok med et stygt blikk, så skammer vi oss for noe. Vi føler oss små og kuet, og bøyer hodet på vei ut av butikken. Vi vet ikke selv hvorfor vi gjør det. Vi vet det er irrasjonelt. Vi gjør det likevel, fordi vi er vant til det. Det er på mange vis slett ikke rart at vi er sinte, når vi er mishandlet så lenge at vi bærer en slik kronisk skamfølelse. Men det er så viktig å være den bevisst. Husk at de som plasserte den i oss er borte eller til og med døde. Nå er det kun opp til oss selv å jobbe med å fjerne skammen og skylden slik at vi kan stå mer rakryggede i motstand som kommer, uten å miste hodet. 

Skammen blir vekket enda sterkere til live hvis vi får direkte kritikk. Spesielt giftige mennesker sanser vår skam og vil bruke den til å trykke på knapper. Vi er nødt til å drepe dette ved fødselen. Vi dreper det ved fødselen ved å gjøre det tydelig at “dette finner jeg meg ikke i”. Du kan for eksempel snu på situasjonen og plassere litt skam i vedkommende som forsøker å gjøre det med deg, dette er lov mot giftige mennesker. Men husk at ikke alle mennesker er giftige og at ikke all kritikk er for å provosere oss. Tenk etter hvordan du selv reagerer på mennesker som ikke er ydmyke og ikke tar kritikk på en konstruktiv måte. Antakelig får du et negativt inntrykk av vedkommende. Det samme gjør andre av deg, hvis du ikke behandler kritikk på rasjonelt vis. Senest på jobb i går hadde jeg en situasjon hvor jeg forsøkte å konfrontere en arrogant kollega med en ikke akseptabel måte å utføre en oppgave på. Vedkommende reagerte ikke på konstruktivt vis, men i stedet med å forsøke å projisere skylden over på meg. 

Hva gjorde det med meg?

Jeg kjente litt på “ur”skammen i meg som vedkommende klarte å vekke og det var ubehagelig, men ikke verre enn at jeg forstod at vedkommende ikke er en sunn person. Vedkommende må eie sitt feilgrep, jeg ville ikke overta feilgrepet selv om vedkommende forsøkte å lesse det over på meg. Jeg ringte derfor ledelsen. De får ta det derfra, det er derfor vi har en ledelse. Hvis en kollega ikke vil la meg korrigere dem, så går det til ledelsen. Jeg vil ikke trues til å ignorere problemet, jeg vil heller ikke godta en projisering og ta skylden selv, jeg bare rapporterer til neste ledd. Jeg er ikke redd for ubehaget som kan oppstå av å varsle og utlevere en kollega. Jeg forårsaket ikke ubehaget, det gjorde den andre personen. 

En klok person sa en gang noe i retning av “vil du unngå kritikk? Så klart du kan det. Alt du trenger å gjøre er å ikke si noe og ikke gjøre noe”. Dette er veldig sant. Vi utsetter oss selv for muligheten for kritikk i all samhandling med andre. Det spiller ingen rolle hvor gode vi er eller hvor trigget vi blir. Det er fordi det alltid vil være folk som ikke liker oss eller som er uenige med oss. Vi er nødt til å lære å leve med det. Alternativet er å isolere oss, og det er også noen som velger det. Men er det ikke bedre å heller tåle risikoen for kritikk, slik at vi kan bevege oss fritt og oppleve verden? Jeg foreslår at vi forsiktig jobber med vår triggbarhet. Vi har PTSD og må leve med det. Vi kan oppsøke profesjonell hjelp, men vi må likevel leve med vår sensitivitet. Si til deg selv “jeg er lett triggbar, det er ikke min skyld, men jeg vil ikke la det kontrollere meg” og gå rakrygget ut i verden. Den kan være at verden ble for mye den dagen og du går lutrygget hjem igjen, men da retter du deg bare opp neste dag. Ikke gi opp. Du har rett til å være i denne verden og du skal leve i den resten av ditt liv. Ikke vær redd for å kreve din plass akkurat som alle andre.

Vær bevisst. Neste gang du blir trigget så vit at du blir overstyrt av uhensiktsmessige impulser som forsøker å kontrollere deg. Ikke la det skje. Pust rolig og ikke gjør eller si noe overilt. Hvis det ikke hjelper, så unnskyld deg og trekk deg ut av situasjonen. Forsøk på nytt neste gang. Ikke unngå mennesker eller situasjoner fordi du er redd for å bli trigget. Ikke vær redd for kritikk eller angrep. De er bare ord. Og ikke minst er de bare meninger. Når noen kritiserer deg så er det ikke sannheten om deg de forteller, kun meninger de har. Husk at du ikke behøver å ta det til deg. Uberettiget kritikk mot din person tilhører avsenderen, ikke deg. Det er lov å angripe ubehagelige mennesker, men kun verbalt, kun rolig og ikke under innflytelse av PTSD. Husk derfor de tre reglene;

“Jeg har lov til å angripe, så lenge jeg gjør det

-rolig

-verbalt

-ikke i affekt”   

Minner på leserhistorie konkurransen, hvor dere kan skrive og sende inn deres egen historie frem til 26/8. Oppfordrer flest mulig til å gjøre dette. Se detaljer i forrige tekst.