En kort tekst i dag på denne fine søndagen, innen jeg skal på småhundtreff med min lille klump på ni kilo (han tror selv han er mye større). Sosialisering er viktig for alle, inkludert hunder og psykopatobjekter i rehabilitering. På småhundtreff så lærer min hund å omgås andre hunder. Man kan på mange måter også si at jeg lærer å omgås andre mennesker. Selv om det nå er noen år siden jeg ble “født på ny” så er det å bli kjent med seg selv og hvordan man fungerer med andre en prosess som antakelig er livslang. Mange av dere opplever mest sannsynlig sterk skepsis mot mennesker etter relasjonen med psykopaten. Mange har også utviklet en slags atypisk sosial angst, hvor man ikke er redd for å gå på butikken eller gjøre dagligdagse ærend, men hvor tettere interaksjoner med mennesker kan trigge angst eller sinne, fordi man er blitt mye mer sensitiv men også mer oppmerksom på hva man oppfatter som angrep av andre. Det er derfor fristende å gi opp menneskeheten og leve mest for seg selv. Men en viss grad av sosialisering er viktig. Vi trenger ikke å like andre mennesker like mye som før. Vi trenger definitivt ikke å bli likt av andre i samme grad som før. Men vi kan ikke leve helt isolert, vi er ikke en øy. Derfor – ha som mål å være sosial med noen i minst ti minutter hver dag. Sosialisering på jobb teller ikke, men det kan være så enkelt som en kort samtale med naboen ved postkassen. Ikke bare si “hei” og skynd deg unna. Tren deg opp i “small talk”, vis interesse for naboens giktplager. Her er det ikke empatien som skal opptrenes, men å kommunisere med andre mennesker. Det kan også være en kort telefonsamtale, hvis det er alt du orker av sosialisering den dagen. Det er bra nok, så lenge du anstrenger deg litt hver eneste dag for å forholde deg til menneskeheten. Mens min hund snuser på andre hunder, så prater jeg med andre hundeeiere om alt og ingenting. Mest hundeprat, som egentlig ikke interesserer meg, men det er ikke poenget her. Jeg ser folk i øynene, jeg lytter til både ord og kroppspråk, jeg trener på å smile men også på konfrontasjoner når andres hunder ikke oppfører seg bra mot min hund. Og hva gjør det med meg hvis noen sier noe negativt om min hund? Er det et angrep? I så fall, klarer jeg å la det prelle av som vann på gåsa? Bør jeg gjøre det? Eller er det kanskje velment konstruktiv kritikk?
Dagens tema er en kort men viktig erkjennelse. Psykopaten klarer ikke å gjenkjenne følelser. Psykopater og narsissister har et meget kort følelsesspekter. Det er visstnok begrenset til misunnelse, forakt, sinne/raseri og tilfredsstillelse. Følelsene er få, i tillegg er de grunne. Det vil si at selv om psykopaten selv kanskje tror at han/hun føler dypt og mye, så er det meget overfladisk sammenlignet med hvordan normale mennesker føler. Følelsene er også meget kortvarige, som små gnist snarere enn en stabil elektronisk forbindelse. Derfor er narsissistisk raseri så eksplosiv men hurtig overstått. Og etterpå så later psykopaten som om intet utbrudd var skjedd. Det ligger noe manipulasjon i dette, men det handler også om at psykopaten ganske enkelt ikke føler det samme raseriet lenger. Den korte gnisten er overstått. Det betyr ikke at psykopaten er overbærende, kortsint eller tilgivende, men at følelser i en psykopat lever meget kort. De er en slags mutert versjon av normale følelser. Dette gjelder også glede. Psykopaten kan tilfredsstilles i korte øyeblikk, men opplever ingen stabil glede av å ha et godt hjem, en trygg jobb og en elskelig partner. Psykopaten kan sette seg ned og si til seg selv “nå har jeg det godt”, men da handler det kun om øyeblikket der og da og ikke at han/hun har klart å etablere en varig livssituasjon som føles tilfredsstillende. Derfor kan psykopaten se deg dypt inn i øynene og proklamere “jeg elsker deg” og mene det, men fem minutter senere så er du en byrde og en han/hun gjerne vil forkaste. Psykopaten føler derfor ofte behov for å skifte partner, jobb og bosted.
Erkjennelsen at psykopaten ikke er istand til å identifisere følelser er i konflikt med slik mange av oss opplevde våre psykopatiske partnere. Vi opplevde at de “leste oss” som åpne bøker. De syntes jo å vite nøyaktig hvordan de skulle fremprovosere en viss følelse i oss, og de gjorde det ofte. Dette rimer da ikke med at psykopaten ikke gjenkjenner følelser? Det opplevdes som om psykopaten meget bevisst og kalkulert lekte marionett med vårt følelsesliv, for det var psykopatens krumspring og manipulasjon som stimulerte følelsene våre til høye oppturer og dype nedturer. Det er riktig at vi føler mye sammen med psykopaten, men husk at følelsene blir skapt inne i oss. Det er vi som er istand til å føle, ikke psykopaten. Det er ikke slik at følelsene blir plantet i oss utenfra. Denne innbilte fjernstyringen gir psykopaten makt og objektet angst. Men vi blir ikke fjernstyrt. Vår opplevelse av å være marionetter er snarere et tegn på hvor lite kontroll vi tror vi har over oss selv. Når vårt selvbilde bygges opp så forstår vi bedre at ingen kan få oss til å føle noe vi selv ikke velger å føle.
En annen grunn til vår opplevelse av at vårt følelsesliv var styrt av psykopaten, er fordi psykopaten trykker på knapper – hele tiden. De er komplett uberegnelige. Det er derfor uunngåelig at de ikke bare av og til, men ofte, trykker på de “riktige” knappene som utløser en voldsom reaksjon i oss. Det kan da virke som om det var nettopp den følelsen psykopaten hadde til hensikt å utløse og at de visste nøyaktig hvordan vi ville reagere. Men nei, det handler om odds; hvis man skyter hundre piler over en kort avstand, så er oddsen stor for at flere av pilene treffer blink.
Jeg vil nevne enda en grunn til at vi føler oss avkledde, sårbare og gjennomsiktige sammen med psykopaten. Og det er hans/hennes intense blikk, det vi kaller “det narsissistiske blikk”. Når noen beskuer oss så totalt blottet for ydmykhet som psykopaten gjør, så får vi følelsen av at vi ikke kan skjule noe for dem; at de vet hva vi tenker. Det gjør de selvfølgelig ikke, men vi tillegger dem denne overmenneskelige evnen ved å tenke “ok, han/hun gjennomskuer meg, jeg kan likegodt blottlegge meg”. Vi har trukket den feilslutningen at de er tankelesere og derfor gir vi dem nøkkelen til våre tanker, helt gratis. Så mye makt har et blikk. Sannheten er at psykopaten visste ingenting om oss før vi selv valgte å fortelle ham/henne det.
Hvis du tenker etter, så avslørte psykopaten sin mangel på kunnskap om deg mange ganger. Faktisk så leser han/hun sine objekter meget dårlig. De blander kortene fullstendig. Jeg husker hvordan en psykopat i mitt liv ikke klarte å gjenkjenne sorg. Jeg har ofte vært i sorg, mest kjærlighetssorg men også for eksempel sorgen etter å ha flyttet (jeg har flyttet mye) og den ensomheten som da oppstår når man har tapt trygge og kjente omgivelser og mennesker. Ved et par tilfeller så har jeg også vært i sorg over dødsfall av nære slektninger. Uansett hvilken type sorg, så trodde denne psykopaten at jeg var sur. I sorg så blir man innesluttet, innadvendt, opptatt av refleksjon og ikke så interessert i å fortelle vitser eller sprudle med andre. Gang på gang så oppfattet denne psykopaten at jeg var i dårlig humør når jeg egentlig sørget. Vedkommende reagerte derfor med å devaluere meg ytterligere, kjefte og bli meget ubehagelig å være sammen med. For en person i sorg så kan samvær med en psykopat være spesielt farlig og bør unngås. Lenge trodde jeg at min sorg var unaturlig, og at det var årsaken til at denne personen ikke lot meg sørge i fred. Men da det gikk opp for meg at vedkommende ganske enkelt ikke var istand til å identifisere følelser eller skille sorg fra grettenhet, så klarte jeg å børste angrepene av meg og vedkommende fremstod nærmest komisk, som en handikappet narr. For glem ikke at disse menneskene styres av ondskap. Føl derfor ingen medynk for deres handikap.
Den manglende gjenkjennelsen av sorg kommer av at psykopaten selv aldri har opplevd sorg. Han/hun har nok opplevd sørgelige hendelser, de har bare ikke følt noe i kjølvannet av dem. Sorg er en kompleks følelse som fordrer tilknytning – en interaksjon med omgivelsene som psykopaten ikke er istand til å oppleve – og tap av sted, gjenstand eller person man var knyttet til. Sorg handler om savn. Alt dette er ukjent terreng for psykopaten. Psykopatens mangel på empati gjør ham/henne uskikket til å forstå hva som skjer inne i deg når du er i sorg. Psykopaten forventer at sorgen raskt skal være overstått slik at du kan bli ditt gamle jeg igjen og han/hun kan trekke narsissistisk forsyning ut av deg som før. Den samme mangelen på gjenkjennelse gjelder alle dype følelser som psykopaten ikke er istand til å oppleve selv, så som ekte glede, frykt og kjærlighet.
Når du tenker etter så kommer du kanskje i tanke om flere episoder hvor din psykopat grovt forvekslet følelser og misoppfattet situasjoner. Kanskje flere enn du hittil har vært klar over? Psykopaten er følelsesblind. Du kan lett sammenligne dette med fargeblindhet; en psykopat vil forveksle blåbær og tyttebær men bli rasende hvis du påpeker dette. Ikke bare det, men han/hun vil få deg til å tro at det er du som ikke kan se forskjell og i tillegg klandre deg for det. Bruk denne erkjennelsen til å ta noe av makten tilbake. Psykopaten leste deg aldri som en åpen bok, faktisk er de fullstendig hjelpeløse i tolkningen av normale menneskers følelsesliv. De styrer oss med intensitet og frykt, men det er ikke annet enn skudd i mørket.
Når det gjelder at P/N ikke har egnene følelser…P/N sa en gang til meg etter at jeg hadde gjort noe P/n ikke ønsket «ser du ikke at jeg gråter» Jeg så ingen tegn til tårer, ikke noe fuktighet i øynene, men han ga seg ikke han gråt sa han, men ingen oppløp til lei seg før eller etter, bare ord, ingen tårer, helt tørt, tomt og ingen ting, bare ansikts grimaser. Det jeg tenker er at de ser på andre og lærer hvordan følelser vanligvis uttrykkes, skal gjøres, men at det er noe som mangler i forhold til helt ekthet. Men hvordan er det da med den skjulte narsissisten som er så tydelig offer og stakkarslig og trengende. Er en skjult narsissist flinkere til å spille følelsene ut til oss tro enn en P ?
Flere ganger stusset jeg på dette med at innlevelse manglet, og jeg følte til tider litt merkelig synd på P/n fordi det ble litt snodig, nesten litt rart at P/N ikke ble flau eller lot seg merke av disse situasjonene som ble feilvurdert på en måte, at P/N ikke oppdaget det selv.
P/N som oftere setter seg i en offer rolle klarer kanskje lettere å spille følelser?
Jeg har fundert en stund på en ting. Hvor forskjellig kan idealiseringen forholde seg? Hvor kort og usynlig for meg som objekt kan denne perioden være?
Det var veldig interessant skrevet må jeg si.
Bloggforfatter : Takk for nok et godt innlegg. Ja dette med at de skyter vilt rundt seg uten å skjønne så mye av hva som treffer, og hvem målskiven egentlig er ,er godt å tenke på. Som du sier , så fjerner det mye av makten de har over en når man ser det på den måten. Når man får den nødvendige distansen er det enda lettere å se det på denne måten. Takk for en glimrende fremstilling av hvordan det antakelig egentlig er!
Juni : dette med falsk gråting var noe jeg også tidlig la merke til. Jeg så dette typisk når P skulle ta avskjed med meg. P gned seg som om P drev og tørket bort tårer ganske omhyggelig i noen øyne som jeg jo faktisk så var helt tørre. Det var dramatiske bevegelser med hendene som for meg så ganske underlig ut. Samtidig var det ikkenoe snufsing eller ansiktsforandring som man kunne forvente av en person som gråt. Jeg husker jeg ble så paff av at et voksent menneske kunne prøve å spille gråting på en så hårreisende måte at jeg tror ikke helt jeg greide å ta det inn på noen annen måte enn at jeg faktisk syntes synd på vedkommende. Jeg husker at jeg tenkte : Hvordan har dette mennesket greid seg i et langt liv?
Shit. Min bestemor lå for døden da jeg var sammen med P. Han var totalt informert om tilstanden, og visste godt at jeg var i ferd med å miste henne. Likevel trodde han jeg var «sur», og gjorde et stort nummer ut av at jeg kjørte en «attitude mot ham». Jeg var i sorg. Nå falt jammen den hendelsen der på plass!
Dette innlegget var godt å lese av flere årsaker. For det du skrev, gjør at jeg i enda større grad føler eierskap til meg selv og mine egne følelser. Jeg har for så vidt følt meg hjemme i meg selv lenge, siden jeg er godt gjennom rehabiliteringen, er påkoblet meg selv, har det bra igjen og er et tryggere menneske. Men nå skjønner jeg på en måte at han heller ikke dengang eide følelsene mine så mye som jeg har trodd.
Wow! Takk for dette innlegget, som setter en del ting på plass for meg. Nok en gang, vil jeg si, jeg får jo stadig aha-opplevelser av å lese innlegg og kommentarer her inne.
Dette forklarer jo P sin opptreden og reaksjon overfor meg da jeg mistet min far og da jeg mistet mitt eneste søsken. Jeg fikk begge gangene inntrykk av at jeg bare burde ta meg sammen og skjerpe meg, “oppføre meg voksent” som han sa. Da P mistet en av foreldrene sine, begynte han å snakke om å pusse opp huset rett etter dødsfallet – såvidt jeg erindrer var det faktisk før begravelsen var unnagjort også. Det sier jo sitt.
Og jeg grøsser fortsatt når jeg leser uttrykket “det narsissistiske blikk” – de kalde, svarte, intense og nærmest døde øynene… Det at P også stadig beskyldte meg for å være sur når jeg kanskje sørget eller var lei meg av en annen grunn – det har jeg aldri tenkt på. Men det stemmer jo faktisk! Nok en brikke som faller på plass her.
Juni: du stiller et par interessante spørsmål her.
“hvordan er det da med den skjulte narsissisten som er så tydelig offer og stakkarslig og trengende. Er en skjult narsissist flinkere til å spille følelsene ut til oss tro enn en P ?”
Husk at en psykopat også kan være “skjult” – ikke kun narsissister. Ikke alle psykopater bærer deres psykopati på ermet, som man sier. Personlig tror jeg det er en myte at skjulte P/N spiller bedre skuespill eller er mer intelligente enn de åpne. De har bare funnet en annen måte å manipulere på, en som passer dem bedre. Den åpne P/N spiller mer på sex/karisma. Husk at for mange så er arroganse og aggresjon også attraktivt, slik at det mangler ikke på objekter for den åpne psykopaten. Det er altså snarere et spørsmål om hvordan psykopaten best kan tiltrekke seg objekter. En spinkel P/N har kanskje lært at han/hun bedre kan spille på objektenes omsorg enn på ren fysisk tiltrekningskraft. Men også åpne P/N spiller på omsorg – min åpne P spilte noe enormt på mitt behov for å pakke ham inn i bomull, så alle psykopater bruker alle kortene, selv om en åpen P/N legger mer vekt på elementer som får ham/henne til å fremstå som arrogant og aggressiv/handlekraftig, mens en skjult P/N legger mer vekt på å være hjelpetrengende/stakkarslig/svak. Man kan også kalle det maskulin/feminin psykopatisk adferd uten å knytte det til kjønn, for begge kjønn kan bruke begge fremtoninger. En tredje ting jeg vil at leserne skal huske på, er at samme psykopat kan veksle mellom å være åpen og skjult. Psykopaten som var åpen med meg, er muligens skjult for det nye objektet etc.
Hvis man vet hva man skal se etter, så er det like lett å avsløre en skjult P/N som en åpen. For eksempel klarer de ikke å følge deg opp hvis du sliter. Kanskje du har betrodd dem noe sårt eller at du har det vanskelig og de var så lyttende og medfølende der og da, men neste gang dere møtes så spør de ikke “hvordan går det med deg/problemet ditt?”. Du får følelsen av at de ikke forstod alvoret i hva du betrodde dem. En skjult P/N jeg kjente hadde valpeøyne hele tiden, snakket respektfullt og lavmælt, sa ofte “takk” og “unnskyld” men støtt og stadig falt masken på subtile vis. En gang vedkommende skrapet ruten på bilen min fri for is så var det som om han plutselig husket at “nei denne tjenesten er jeg for god til å gjøre” og ut av det blå kom isskraperen flyvende mot meg. Dette til tross for at ruten måtte skrapes fordi jeg faktisk skulle gi ham skyss. De er ikke så vanskelig å gjennomskue som vi tror.
“Hvor forskjellig kan idealiseringen forholde seg? Hvor kort og usynlig for meg som objekt kan denne perioden være?”
Meget forskjellig og varierende. Jeg foreslår at du ser min youtube video om “love bombing” som svarer på nettopp dette. Jeg la for en tid tilbake ut en meningsmåling om hvor lang idealiseringsfasen varte for leserne. Sånn til info så svarte ca 10 % at fasen varte i under tre uker, altså meget kort. For 28 % varte fasen mellom tre uker og tre måneder – også relativt kort.
SH
Nok en tankevekkende innlegg.
Jeg opplevde en meget lang idealiseringsfase, faktisk flere år. Jeg var kun en kollega, så sikkert derfor det varte så lenge. Min kollega var en skjult P/N. Jeg forstod ikke hva han var før etter uendelig lang tid på tross sv erfaring med tidligere venniner som er N. Jeg måtte faktisk ha hjelp av min kloke fastlege. Min kollega var stakkarslig og spilte på at jeg måtte hjelpe ham. Selv om han uttalte at han aldri hadde hatt slike følelser for noen og jeg var alt han hadde i denne verden, «følte»/ opplevde jeg aldri følelsene. Jeg syntes bare uendelig synd på ham som hadde slike følelser for meg som overhodet ikke var interessert og i tilleg gift med en kjekk mann. I tilleg kunne han fortelle helt «kaldt» om nær slektnings død og også alvorlig sykdom, uten at jeg kunne «føle» det han fortalte.
Men sakte men sikkert fikk han taket på meg, han fant mine triggerpunkter og kom løpende to ganger blant annet rett før jeg skulle i begravelse. Da måtte jeg hjelpe ham med noe «akutt» som viste seg å være småting som kunne vente. Det var akkurat som han hadde oversikt på når jeg var svak / stresset og kom da ubeleilig løpende med seg og sitt feks når mitt kjæledyr var død eller før og etter viktige møter. Han hadde full oversikt på min agenda og kunne stå klar når jeg kom ut fra viktige møter. Han visste og ting jeg ikke hadde fortalt noen og lot det skinne igjennom at han visste alt om meg og jeg mitt dumme naut trodde ham. I devalueringsfasen spilte han på mine største frykter, for å beholde kontrollen på meg. Jeg klarte å frigjøre meg helt fra ham, men da startet et helvete, bokstavelig talt med ville anklager og sinne mot meg bak min rygg.
Det er viktig å spre informasjom om P/N. Jeg kunne feks ønske jeg hadde lest for lenge siden det om «han gjennomskuer meg så jeg kan like gjerne blottlegge meg». For det var det jeg gjorde, fortalte private ting bare for å bli latt ifred, fordi jeg på et vis trodde han alt visste og at hvis jeg forklarte, så ville han la meg være i fred. . For tiden er jeg nok litt asosial. Jeg har på en måte fått meg nye briller og verden er blitt en litt mer utrygg plass å være. Dette fordi jeg så lenge ble grundig lurt.
Takk igjen for gode innlegg. Du har et gammelt innlegg om grenser, som jeg har lest veldig mange ganger. Det hjelper å lese bloggen din og ppleve å forstå mye av egne reaksjoner og uforståelige handlinger fra P.
Du svarer så bra, kjære bloggforfatter, på spørsmålet om den skjulte narsissisten. Min erfaring er at den skjulte narsissisten fremstår som mer “trengende” enn alle andre. De er som et barn som ble tatt for tidlig fra foreldrene sine, og slike barn får man gjerne sympati med. Dette er egenskaper de IKKE ønsker å vise til hvem som helst. De skammer seg nemlig over mangel på egen styrke og suverenitet, samtidig som de mener at de egentlig (hvis bare samfunnet hadde forstått bedre) hadde fortjent å bli tilbedt som om de var selveste gud. Akkurat den motsigelsen er nesten umulig å forstå, men prøv. Om objektene deres kan man med sikkerhet si at de er vennlige, og mest sannsynlig hjelpsomme. De er føyelige, av typen som uten videre kan ta et skritt til side for å slippe til de mer trengende, og de har gode empatiske evner. Alt den skjulte narsissisten mangler, men i aller høyeste grad trenger. Den skjulte narsissisten spiller nemlig ikke ut sine egne følelser, for de har jo ingen. Men de manipulerer og spiller på objektets evne til å oppfatte og kjenne igjen det kunstige følelsesuttrykket de manipulerer med, og de forventer deretter at objektet følger opp med trøst, forståelse, beundring, penger, sex, mat, tak over hodet, gratisbilletter og lignende. Gradvis gir man alt til den skjulte narsissisten. Man blir sugd tom for alle de gode egenskapene. Min eks la seg gjerne i fosterstilling og gråt lidende tårer. Dette var hans mest kraftfulle uttrykk, og han reagerte nokså likt enten han var forkjøla eller opplevde en landesorg. Det var tillært og uten dybde, men det visste jeg ikke da. Han kunne rope ut “Men se her da, her ser du en som er EKTE trist som faen!” Jeg ler høyt av det nå, men jeg gikk mange runder med meg selv den gang for å kvitte med mistanken om at det var jeg som var den mest ufølsomme av oss. Et objekt som ikke lenger responderer positivt (dvs føler empati, får lyst til å hjelpe og uten videre tilfredsstiller narsissisten) blir selvsagt straffet på de mest sadistiske og utspekulerte måtene. Noen blir forkastet brutalt. Men den største gleden en narsissist kan ha er å plage objektet til det bryter fullstendig sammen og lover å være snill og hjelpsom igjen. Min holdt på i en årrekke fordi jeg gjorde det slutt. Kombinasjonen hjelpsom, ettergivende objekt / trengende skjult narsissist er vanskelig å se på som problematisk, for ikke å si farlig, for alle som IKKE har vært et objekt selv.
Spot on! Jeg var i sjokk og dyp sorg da jeg plutselig mistet en som stod meg nær. Jeg klarte ikke ta inn annet enn sorgen en lang periode. Da min P begynte å klage over at jeg ikke brydde meg om han lenger og at jeg virket emosjonelt flat, orket jeg ikke forholde meg til han for jeg hadde nok med sorgen. Han ønsket jeg skulle gå til psykolog for han mente jeg hadde psykiske problemer. Jeg gikk med på dette for jeg kjente et behov for å prate med noen. Jeg opplevde at min P ikke skjønte meg da jeg prøvde å prate med ham, så det ga jeg opp. Jeg trodde han ikke skjønte fordi han selv aldri hadde opplevd lignende. Innlegget ditt er en tankevekker for meg. Han skjønte selvsagt ikke fordi han ikke er i stand til å føle sorg.
Tusen takk for svar bloggforfatter, jeg skal lese svaret nøye flere ganger. Lærer mye hele tiden. Jeg er veldig takknemlig for alt vi lærer av deg og alle andre bidrag fra lesere med historier her inne. Kunnskapen om emnet er så enormt viktig for helsen.
(Når det gjelder idealiseringen i det forholdet jeg sikter til kan jeg bare huske noen få dager i det herlige og mange mange år med devaluering, mulig fordi jeg så raskt ga meg henn og ble “hans” og flyttet sammen, i tillegg “vant han meg foran nesen på en annen)
KARI: Du har så mange gode og kunnskapsrike kommentarer jeg har veldig nytte av! Jeg legger veldig merke til det du skriver om at “…den største gleden en narsissist kan ha er å plage objektet til det bryter fullstendig sammen og lover å være snill og hjelpsom igjen”. Jeg trekker en parallell til min eks her. Snart 2 år etter bruddet er han blokkert overalt, unntatt på en kanal. Vi har felles barn, derfor er det en kanal som står åpen, der meldingene hans går rett i søppelfilteret. Utenom dette, ingen kontakt i det hele tatt. Han skriver aldri noe om barna, aldri noe om saklige ting. Derimot virker det som om han finner stor glede i å komme med små drypp et par ganger ukentlig, a la “Jeg elsker deg fortsatt. Du er den vakreste jeg vet om, mitt livs kjærlighet. Hvorfor avviser du meg og viser et slikt åpenbart hat? Mitt hjerte er åpent for deg. Skulle ønske du snart tok til vettet og møtte meg over en middag”. Middag? Ja, særlig… Her er idealisering og projisering og sikkert mer til i en salig blanding. Prototypen på et narsissistisk blikk var det blikket jeg fikk da jeg uten forvarsel løp på ham i en butikk for noen uker siden; stirrende, svart, tomt og kaldt. Ikke mye som tydet på “hans livs kjærlighet” der nei. Jeg gikk raskt ut av butikken etter å ha sagt “hei” (som han ikke besvarte) – heldigvis fulgte han ikke etter meg. Hva slags type P eller N min eks er, får så være. Poenget er at å holde på slik 2 år etter bruddet er sykt. Rett og slett.
Jeg var inne på denne bloggen ofte etter brudd med min P. Å har brukt hjelpetelefonen.Dette bruddet var det 6-7 med han her. Hvor han brukte taushetskuren hver gang å plutselig tok meg tilbake. De forrige bruddene sendte jeg meldinger/ringte for å få kontakt igjen.
Å siste gangen bestemte jeg meg for å aldri mer tilbake til han. Å klarte 7 mnd med NK. Forferdelig vanskelig,men det ble greit etter noen mnd å jeg begynte å «leve» litt igjen. Å han ble litt fjernere for meg.Så plutselig fikk jeg en melding på bursdagen min. (6 mnd etter brudd og NK)Jeg svarte ikke på den.. Det gikk dn uke å ny melding. Om hvorfor jeg ikke kunne svare for han ville bare vite om jeg hadde det bra. Å var bekymret.(var ikke det etter 6mnd) Jeg svarte ikke. Igjen ny melding to uker senere om at han var alvorlig syk å det kunne ende med døden. Jeg klarte å la vær å svare der og da,men det kom meldinger å bilde fra sykehuset.. å da klarte jeg ikke å stå imot lenger. Å bet på etter lang tid. Å jeg ble trukket litt å litt tilbake med fine lange meldinger.. Å jeg tenkte at «han har forandret seg jo» Å han har nok brukt riktig teknikk for å få meg tilbake. Mange fine/gode meldinger.. Å vært veldig oppmerksom mot meg. Å vært god og snill.
Etter en stund ble meldingene korte å det var ikke de fine ordene lenger. Jeg har værr på ferie nå å sendt masse meldinger,å fått kun korte svar tilbake. Å skulle egentlig til han nå når jeg kom hjem fra ferie,men han er plutselig veldig opptatt fram til neste uke. Men da sier han at vi skal finne på noe. Den meldingen var lang med klemmer og greier..
Så nå er der jeg var for ett år siden igjen.
Å han er heller ikke dødssyk.. Men jeg skjønner at det var ett trekk han tok for å få meg i snakk..
Så 7 mnd som jeg brukte på å få meg ett nytt liv å komme meg på bena igjen ble fort brutt ned..
Så jeg er så skuffet og sint på meg selv for at jeg gikk i den fellen.. Som jeg vet er ett spill…Tenk for en seier han føler for st han klarte det. Så jeg ble for svak….
Tinna OG anonym46: Den skjulte narsissisten spesielt, men sikkert andre antisosiale personligheter også, har en tendens til aldri å gi opp et objekt for godt. De kan være utholdende og stae, det kan gå dager, uker og år mellom hvert livstegn, men plutselig er de der – helt ut av det blå som om tiden har stått stille. Dette er ikke fordi objektet er hans/hennes store kjærlighet, for vi kan vel være enige om det nå; En P/N evner ikke å føle kjærlighet på samme måte som normale mennesker!! Men de kan manipulere hvem som helst til å tro at det er kjærlighet! Kanskje var du et ettergivende objekt? Kanskje er andre objekter for tiden utenfor rekkevidde? Kanskje skjedde det noe som fikk P/N til å huske på deg? Kanskje kjeder P/N seg? Omtrent så tilfeldig kan det altså være. Kanskje så de kun et bilde av deg sammen med felles venner? Derfor er det viktig å overholde NK så godt det lar seg gjøre. Men det kan også være hevnlyst og sinne som driver en P/N, og da blir NK livsviktig. Ja, de juger så det renner. De eier ikke skrupler. Min eks brukte ofte egen (og andres) død og sykdom, samtidig som han selvsagt trente seg opp til de mest krevende konkurransene som eksisterte, alt mens har fyrte opp enda en Lucky Strike. Om man klarer å få et perspektiv på utsagnene, så vil man finne mange grove selvmotsigelser. Det samme gjelder for handling. Følger han/hun noensinne opp det som sies, loves eller planlegges? Min oppfatning er de ALDRI følger det kartet som de i utgangspunktet har overbevist deg om. De har absolutt ingen annen agenda utover å få deg til å gi de akkurat det de har lyst på. Jeg kom etter hvert til et punkt hvor dette ble så latterlig forutsigbart, at jeg rett og slett ikke hadde tid å kaste bort på å lytte. Alt var jo bullshit, og jeg orket ikke å bruke tid på å bevise det! Jeg ble likegyldig. Men jeg har gått fem på mange ganger i mange år! Jeg har latt meg manipulere, og målet hans har vært å gruse meg så til de grader at jeg aldri skal glemme han. Det er sadisme. Det er faktisk ikke mulig å forveksle den slags handling med kjærlighet! Tenk litt på det..
Kari:
Jeg skjønner det ikke er kjærlighet.. Men likevel går en på. Å når en har vært i forhold med disse menneskene så er en blitt så manipulert..At kanskje han mener det han sier. Å jeg trodde ærlig talt han hadde forandret seg.. Men samtidig vet jeg at de forandrer seg ikke.Å jeg var så stolt av meg selv for at jeg klarte NK å ikke svare han.. Men de bruker skitne triks..Å trykker på knapper de vet setter igang en reaksjon. Uten samvittighet…Er en glad i noen gjør en ikke sånn mot andre….
Tross at jeg vet alle varsellamper lyser, klarer jeg ikke løsrive meg. At han ikke klarer gjenkjenne følelser er så tydelig.. jeg føler meg som en fanget fisk som ikke klarer la vær bite på agnet hver gang han kaster ut randomme meldinger og spørsmål som handler om «vær og vind». Jeg har tatt del av et sinnsykt følelsesløst spill, men hvor jeg er blitt forelsket.
Hele opplegget er så tydelig. Men så syns jeg samtidig synd i han. «Mannen» som har alt det beste; merkeklær, fineste kroppen og maaange venner. Han syns jeg synd på og tenker bare er vanskelig å nå inn til. At det er mangel på sosial kompetanse der er det jo liten tvil om… Han som alltid tar kontakt først, men som manipulerer meg til å tro det er jeg som gjør.
Idealiseringsfasen var lang.. det tok lang tid å gjøre meg avhengig av all tekstingen hans. Overdreven og til alle døgnets tider. Devalueringsfasen startet før første møte og har fortsatt siden jeg bet på. Nå tar jeg til takke med smuler…
Er det typisk at disse personene kan oppføre seg som små barnslige gutter på 18, men egentlig ha rundet 30? Jeg skulle ønske en ekspert kunne analysert gutten, fortalt meg at det ikke er noen tvil, så kunne jeg kommet meg videre. Men jeg har denne enorme naiviteten i meg (samt avhengigheten) som gjør meg livredd i å miste dette… tross jeg vet at det ikke holder mål, gjør meg godt eller betyr noe for han.
Anonyme meg: Hva er det som gjør at du trenger EN EKSPERT til å analysere gutten, når du selv beskriver personen så klart og tydelig at det ikke lenger er noen tvil? 🙂 Stol på din vurdering! En såkalt ekspert vil mangle din erfaring fra hverdagsopplevelsene. Ingen ekspert vil kunne kjenne på følelsene som du har i samvær med denne personen. Det er faktisk du som er eksperten på dette forholdet, og det er du som kjenner at her skurrer det voldsomt. Når noe skurrer, så skal du gå! Du spør “Er det typisk at disse personene kan oppføre seg som små barnslige gutter på 18, men egentlig ha rundet 30?” Ja! Men jeg vil si at det er enda mer typisk å gjenkjenne det lille barnet (under seks år), som i all sin trass og selvopptatte egoisme manipulerer andre til å være givende, beundrende, tilgivende, empatiske og tålmodige. Som objekt manipuleres man til å beskytte, trøste og tilgi barnet. Det som virkelig blir feil, er når det samme “barnet” trenger sex, penger, bedriver typiske voksenaktiviteter, de bruker voksenord og de er gjerne ansatt i en jobb med et voksent ansvar. De har kanskje barn de skal oppdra! Den kombinasjonen er ikke til å forstå, og det er den kombinasjonen som ofte skurrer for et objekt. Er vedkommende et barn med manglende impulskontroll og et barnlig følelsesuttrykk, eller er han en voksen, seksuell mann som kan ta ansvar for andre mennesker inkludert seg selv? Jeg er ingen ekspert, men jeg skjønner såpass at du må jobbe med din “naivitet” og begynne å anerkjenne magefølelsen som sier at dette skurrer! Avhengighet kan kureres. Mitt råd er å heller søke eksperthjelp til deg selv, fremfor til noe annet. Lykke til.
Takk for et veldig godt innlegg. Tenk hvor mye du hjelper mange! Du skriver:
«Det er ikke slik at følelsene blir plantet i oss utenfra. Denne innbilte fjernstyringen gir psykopaten makt og objektet angst. Men vi blir ikke fjernstyrt.
Vår opplevelse av å være marionetter er snarere et tegn på hvor lite kontroll vi tror vi har over oss selv. Når vårt selvbilde bygges opp så forstår vi bedre at ingen kan få oss til å føle noe vi selv ikke velger å føle.»
Så viktig og riktig. Ha en fin dag!
Oslojente: selv takk for at du leser og kommenterer.
Anonym46: Steng alle måter P/N kan nå deg på. Først da får du full uttelling av NK. Klarer hen å finne et smutthull, ok, så stenger du det også. Klarer hen å finne et nytt smutthull enda en gang, ok, steng. Må du kutte kontakt med mennesker eller bytte jobb for å stenge informasjonsflyt til/fra P/N, så gjør du det. Kom deg vekk. 100 %.
Anonyme meg: Her er eksperten; deg selv. Relasjonen din til denne personen har ført deg hit, til en blogg om psykopati og narsissisme. Det sier alt. Lytt til den stemmen som førte deg hit. Innfør NK. Favn livet.
Forstår psykopaten ironi? Jeg husker at i begynnelsen av “forholdet”, så trodde jeg ærlig talt han tullet med meg når han var så intens og ville treffe meg så fort. Jeg visste da ikke noe om psykopater, men jeg kjente jo at dette var så absurd og merkelig at jeg trodde det MÅTTE være tull. Spesielt siden jeg kjente til ham 20 år før og vi hadde så mange felles kjente. Ingen normale folk var så pågående og raskt ute med sånne spørsmål som gjaldt når vi skulle treffes og hva jeg likte i sengen. Jeg svarte med ironi, men nå i ettertid så er jeg ikke sikker i det hele tatt på om han forsto det var ironi. Så dette er jeg enormt nysgjerrig på. Og en ting til – er det kun jakten på objektet de er interessert i? Hvis offeret har de kvalitetene de søker, så er egentlig offeret sitt utseende overhode ikke interessant? Jeg traff min psykopat 3 ganger. Første gangen ute i mørket. Kunne nesten ikke se ham. Andre gangen i bilen hans – mørkt da også. Han var overhode ikke interessert i å se meg eller at jeg så ham, kun interessert i å ha sex (som han etter et intenst mas fikk). Traff ham 1 gang til, da var det også rett på sak. Men nå er jeg forkastet – har ikke hørt et ord fra ham på snart 6 uker. Og til Anonyme meg – jeg har det på samme måte som deg. Selv om det et det mest absurde jeg har vært borti, så ble jeg hektet. Det som er vanskelig, er faktisk å ta sannheten inn over seg – det at dette mennesket virkelig er psykopat. Og at han aldri vil forandre seg, og at dette kun var en ond lek. Men det er trøst i denne bloggen – takk forfatter
Emmeline: “Forstår psykopaten ironi?”
Det kan de gjøre. Men det blir som Sheldon Cooper i “Big bang theory”, han lærer seg de forskjellige humoristiske elementene, som sarkasme, men bruker dem ofte feil. Han spør “gjorde jeg det riktig nå?”. En psykopat kan altså lære seg hva som er ironi, men uten å forstå dybden.
De er generelt dårlige på humor. Min psykopat gjorde narr av andre, det var hans humor. Jeg kan aldri huske han sa eller gjorde noe som var genuint morsom. De gangene han var morsom, så tror jeg ikke han mente å være det. Jeg husker en gang han brukte “overdrivelse” på en humoristisk måte. Vel, noen ganger treffer de rett, men i det store og det hele så avslører de seg selv med sin (manglende) humor.
Emmeline: De har sjelden noen annen humor enn den som går på andres bekostning. Da kan de knegge og kose seg. Drite ut andre , ja.: HØ , HØ, HØ!! Det er morsomt,det! Annen humor? I dont think so.
Så ironi, selvironi og humor (ekte, genuin og morsom humor) kan være en mangelvare hos psykopater? Tenker at høysensitive mennesker fort kan sense om disse tingene er ekte hvis de først mistenker at et menneske er psykopat/narsissist?
Emmeline: det er stort sett mangelvare. Det betyr ikke at du kan utelukke at en morsom person er antisosial. Intelligente psykopater kan ha “god” humor. Men de fleste mangler sosiale antenner og det vil vise seg i (manglende) humor. Husk at god humor kommer av evne til refleksjon. Psykopaten kan ikke reflektere over seg selv eller andre.
Det er riktig at HSP kan sanse disse tingene men det krever at man har et åpent sinn og observerer i stedet for å absorbere. Sammen med en psykopat så er man oftest blendet og absorberende.
Det betyr at jeg husker at jeg reagerte på hans humor på negativt vis, men det var mer som et blaff der hvor jeg – hvis ikke jeg var blendet – kanskje hadde sagt rett ut for eksempel “det der er ikke humor, det er sjikane” og ihvertfall ikke ledd av den.