Dette spørsmålet dukker stadig opp. Senest i morges fikk jeg spørsmål om dette i en privat henvendelse, så jeg vil snakke om det i dag.
Jeg er ingen dating-guru. Bortsett fra en periode tidlig på 2000-tallet da jeg datet heftig, så kan antall ganger jeg har datet telles med fingrene på en hånd. Min erfaring fra den gangen for femten år siden er heller lunken; en masse mennesker som var villige til å treffe meg på samlebånd. Jeg tok ingen av dem på alvor fordi jeg visste at det var en ny date like rundt hjørnet. Jeg hadde egentlig ikke tålmodighet med dem og de hadde ikke tid til meg. Man blir emosjonelt avstumpet av slik.
For det er nemlig greia – det tar tid å bli kjent med noen. Man blir ikke kjent av å treffe en fremmed person over kaffe eller middag med et slags ferdig indre manuskript som må følges, og hvis ikke de riktige følelsene oppstår innen kl 21 så avskriver man vedkommende. Dette er jo slik psykopaten opererer; forskjellen er at han/hun later som om dere er ment for hverandre fra første dag. Vi derimot later ikke som om men vi gjør likevel den samme feilen som psykopaten; vi har ekstremt dårlig tid.
De beste “datene” jeg har hatt var de som ikke var planlagt og hvor vi spontant fant på aktiviteter uten et forhåndsprogram. På den måten ble samværene helt uten forventninger og veldig hyggelige opplevelser. Selv om det ikke ender i partnerskap så blir man venner av slik. I tillegg har det den forsterkende effekten at man ikke blir redd for å treffe vedkommende igjen men tvert imot går avslappet inn i nye møter.
Vi må også se på hva vi legger i selve konseptet “dating”. Selv om jeg ofte bruker fremmedord her på bloggen så er jeg skeptisk til fenomener som ikke har fått en passende norsk oversettelse. Det gammeldagse ordet “stevnemøte” er ikke lenger dekkende for hvordan moderne parringsritualer foregår. Akkurat som å bruke fremmedord i språket vårt, så ligger det noe kunstig over “dating”. Jeg lurer på om man noensinne er klar for dating i den forstand at man skal treffe en fremmed person – enten totalt fremmed som i blind dating eller semi-fremmed i den forstand at man har utvekslet noen linjer på nett på forhånd – på en kafe, i en park eller restaurant og alt skal være så fint og flott, og man må vise seg fra sin beste side for å ikke skremme bort vedkommende. Vår beste side er nemlig dømt til å bli avslørt for å være høytidsversjonen av oss. Hverdagsversjonen vil hurtig dukke opp og det vil oppleves som en nedtur for oss selv og muligens også for vår datingpartner at vi ikke klarer å være den beste versjonen av oss selv til enhver tid.
Dette er ikke naturlig og det er fordi datingkonseptet i seg selv ikke er naturlig. Mon tro det er et konsept oppfunnet av restaurantbransjen og senere adoptert av internettbransjen for å tjene penger?
Hvilket fører oss til nettdating, som er den vanligste arenaen for å finne en datingpartner i dag. “Alle” er i dag på tinder, match, grindr, elitedating, gaysir eller hva det nå heter alt sammen i håp om å finne drømmepartneren. Argumentene for å benytte seg av nettdating synes å være primært av to slag;
“Jeg har ikke tid til å lete etter en partner i det virkelige liv, det er mer effektivt å bruke nettet”.
Vel, jeg tror vi kan slå ihjel dette argumentet med det samme. Nettdating tar tid. Enormt med tid. Mange bruker hele kvelder og hele helger på å chatte med fremmede mennesker. Hvor lang tid bruker vi på en chat? En enkelt meldingsutveksling tar omtrent tyve minutter, fordi hver part bruker ti minutter på å formulere et svar. Tenk da hvor lang tid man bruker på noe som tilsvarer en vanlig samtale, sammenlignet med om man hadde hatt samtalen muntlig. All den tiden man bruker på nettet kan man mer effektivt bruke på å bli kjent med mennesker ansikt til ansikt.
“På nett vet jeg at alle er single, det vet jeg ikke i det virkelige liv”.
Nei. Nettet florerer av gifte mennesker som utgir seg for å være single, og svært få av dem er ærlige om det. I tillegg er nettet en favorittarena for de menneskene vi nettopp har flyktet fra; de antisosiale. Psykopatene vet at det finnes mengder av desperate og lettlurte ofre på nett, på søk etter hva psykopaten er villig til å selge dem – illusjonen om den romantiske drømmen. På nett er det meget lett å utgi seg for å være en annen enn hvem man egentlig er. Man kan lyve til nesa blir så lang at den stikker gjennom skjermen, ingen vil kunne etterprøve sannhetsgehalten. Man kan benytte sitt beste bilde og få motparten til å tro at det er slik man ser ut hele tiden. Ikke bare antisosiale mennesker elsker denne formen for parring, også alle andre forstyrrelser og mennesker som ikke holder mål i det virkelige liv bruker nettdating som arena. For eksempel mennesker med sosial fobi vil føle seg komfortable med å prate med deg på nett, men ofte avlyse virkelige møter. Det er synd på mange av disse menneskene, men når du går på nett for å finne en partner så er det ikke for å ende opp som støttekontakt. Du vil bare bli forarget over å bruke ett år på å bli kjent med en person som likevel ikke våger å møte deg. Hva er vitsen?
Dette bringer oss til to erkjennelser. En lett og en tung. Vi kan ta den tunge først;
Hvis du ikke klarer å fange en partner i det virkelige liv, så klarer du det heller ikke på nett.
Du lurer deg selv hvis du tror at nettbrukerne klarer å se hvor vakker du er, fordi de ser det på skriften din. Det er ikke slik at mennesker der ute i det virkelige liv er blinde for hvem du er, mens nettbrukerne er åpne, tålmodige og elskende mennesker. Det er motsatt. Det er menneskene du omgås; kolleger, venner, familie og bekjente som ser hvem du er. Hvem du er vil alltid komme for en dag, også for ham eller henne du har truffet på nett, hvis du i det hele tatt får til et treff med vedkommende.
Den positive erkjennelsen er;
Du vil alltid finne en som liker deg.
Men det krever at du er tålmodig og interessert i menneskene rundt deg. Det krever også at du våger å vise hvem du er, og det må du gjøre der hvor livet foregår – altså et annet sted enn cyberspace (kom det ironisk fra blogg forfatteren). Du må våge å tilbringe tid ute av hjemmet sammen med andre mennesker. Å være sammen med andre mennesker medfører en positiv kjedereaksjon som gjør at du stadig treffer nye mennesker fordi venner trekker andre venner innenfor din rekkevidde. Men det krever at du beveger deg ut av skallet ditt, deltar på fest og på andre sosiale tilstelninger, og helst også at du selv tar initiativet til dem. Vær en pådriver, få ikke bare deg selv men også andre ut av skallene deres, for du er ikke den eneste. Når du tar initiativ til sosial omgang så gjør du deg automatisk interessant i andres øyne.
Men det er nettopp dette som er så vanskelig etter relasjonen med psykopaten; å komme ut av skallet. Fristelsen kan være stor til å henfalle til nettdating fordi det føles tryggere enn å forlate hjemmet. Det anbefaler jeg imidlertid ikke av ovennevnte årsaker.
Hva du kan gjøre er å utøve mildt press på deg selv. De dagene hvor du har litt mer energi, så gå ut. Besøk dine venner. Hvis du ikke har noen venner å besøke eller ikke kan overskue tanken på å være sosial, så gå en tur alene. Poenget her er å vise deg for omverdenen istedet for å lukke deg inne. Forsøk å løfte hodet litt og gå rakrygget. Se mennesker i øynene og smil. I begynnelsen trenger det ikke å være ekte. Men hvis du tvinger deg selv til å smile så tvinger du også hjernen over i nye spor – bort fra tvangstanker og depresjon. På engelsk er det noe som heter fake it till you make it. Lat som om du har det bra inntil du faktisk har det.
Og det er her det må starte. Du kan da forestille deg at å lure på når du er klar til å date ligger milevis unna, ihvertfall foreløpig. Det blir som å spørre om når du er klar til å løpe maraton, når du ikke engang kan krabbe. Du må begynne med å våge å se fremmede mennesker i øynene igjen.
Men la oss nå si at du er kommet lenger enn dette. Mye lenger. Faktisk har du et rikt sosialt liv. Du har gjenopptatt kontakten med flere gamle venner og attpåtil fått nye venner. Er du nå klar til å date igjen? Og her vil jeg benytte sjansen til å fjerne ordet “date” fordi jeg tror et riktigere spørsmål er; er du nå klar til å elske igjen?
Du er klar til å elske igjen når du har gjort den nødvendige jobben med deg selv, slik at du denne gang er klar til å lukke et normalt menneske inn i livet ditt. Du er klar på røde flagg du må unngå, og at normale mennesker ikke gir den samme rusen som psykopaten ga oss. Dine grenser er kanskje ikke perfekte, men på plass i mye høyere grad enn før. Du er nå klar til å lukke de riktige menneskene inn, samtidig som du ikke er redd for å avvise de gale. Det dummeste du kan gjøre er å hoppe inn i en ny relasjon umiddelbart etter bruddet med psykopaten, for å glemme ham/henne. Vel, jobben er ikke gjort, du har overhodet ikke glemt psykopaten og en slik relasjon vil ende i mageplask både for deg og for den stakkars intetanende utkårede.
Du er klar til å elske igjen når du har funnet den riktige balansen mellom introvert og ekstrovert. I tiden etter psykopaten så er vi meget introvert. Det betyr at vi jobber intenst i det indre og hele vårt fokus er vendt innad. For å kunne elske så må vi vende fokus utad. Vi må fortsatt kunne reflektere men ikke i så stor grad at vi ikke kan vie en annen person oppmerksomhet. Vi må klare å slippe oss selv i tilstrekkelig grad for å kunne se den andre. En potensiell partner som ikke føler seg sett, vil forsvinne.
Du er klar til å elske når du igjen våger å elske. To ting hindrer oss i å våge å elske; frykt og selvmedlidenhet. Jeg husker jeg hadde en periode da jeg gikk rundt og syntes synd på meg selv, med tanker som “hvis det er slik jeg blir behandlet når jeg våger å elske, så vil jeg aldri elske igjen”, “jeg har elsket og tapt”, “min sjanse glapp og kommer aldri tilbake”, “jeg vil heller leve resten av livet alene enn å elske igjen” og lignende dommedagsprofetier. Det føltes trygt og behagelig å skylde alt på omverden og pakke meg selv inn i en slags selvmedlidende bomull. Det er ingen tvil om at vi var uskyldige i det som rammet oss og at frykten har en reell årsak. Problemet er at neste nivå av en slik holdning er bitterhet, og den kan bli kronisk. I tillegg vil en “kjærlighetsstreik” bare straffe oss selv. Så, våg å elske igjen. Du vet når du er klar.
Du er klar til å elske igjen når du vet at det tar tid fra å bli kjent med noen til å elske vedkommende på normalt vis, gjerne flere år. Legg derfor “datingtrangen” på is og fokuser istedet på å bli kjent med mennesker, av begge kjønn og på vennskapelig vis. Kanskje trenger du akkurat nå en venn og ikke en kjæreste. Og som tidligere nevnt; en ny venn åpner døren til å bli kjent med ytterligere nye mennesker. Kanskje din fremtidige partner befinner seg blant disse. Men ikke la dette være drivkraften. Bare la deg føre dit intuisjonen din leder deg og ta det derfra. Din gjenvunnede livsglede vil tiltrekke seg mennesker. Planlegg en reise sammen med fremmede, for eksempel via reisebyråene “singelreiser” eller “carpe diem”. Du vil få fornyet selvtillit av å oppdage at du fungerer fint sosialt sammen med fremmede mennesker samt oppdage nye steder. Din selvtillit vil stråle utad og tiltrekke seg enda flere mennesker. Dette vil i sin tur gi deg styrke til å kontakte andre uten blygsel. Du vil få fornyet interesse for din egen karakter og ditt eget utseende. Du blir kanskje inspirert til å fornye din garderobe eller slanke bort noen ekstra kilo. Du vil gjøre det utav pur livsglede og ikke fordi du føler press. Husk at oppvåkningen etter den lange dvalen etter psykopaten er som å bli født på ny. Ikke motarbeid dette, det er meningen du skal ut av skallet når tiden er moden.
Jeg håper disse ordene er til hjelp for dere som søker kjærlighet etter psykopaten.
Det er å derfor så vanskelig å forstå at P kanskje alt er i ett nytt forhold.. Eller om det er “nytt”? Mulig Har han hatt kontakt med andre lenge før bruddet.. Så han har blitt kjent med de før han forkastet meg. Jeg vet at han hadde mange damebekjentskaper når vi var sammen. Men de var bare venner sa han. Men jeg så og møtte de aldri,å de viste nok ikke om meg. For mange viste ikke at han var i ett forhold. For det ville han ikke ha ut på sosiale medier ol.. Han hadde å profil på match når han var sammen med meg. Å i de andre bruddene vi har hatt har han truffet noen av disse jentene. Som han selvsagt har nektet for,men jeg har snakket med ett par av de. Men de gjennomskuet han å ville ikke involvere seg med han. Å det et sikkert derfor jeg har blitt tatt inn i varmen igjen alle de forrige gangene,for han ikke hadde andre akkurat da. Så mulig han nå har ei som han har klart å “lurt”…. Å derfor jeg ikke hører no meg fra han…
Wow…sikke et fantastisk indslag, jeg er næsten målløs ( på den gode måde ) hvor har du bare ret i alt hvad der står i dette indslag ( og jeg læste det to gange lige efter hinanden )
Hver gang jeg har haft en kæmpe udfordring ( efter et langt forhold til en P ) har du leveret nogle rigtig kloge og relevante indslag og du har en indsigt og holdning der bare ” går lige ind ” . Det gir virkeligt stof til eftertanke…
Jeg er en af dem der lige er begyndt at date, for første gang …og hold da op et cirkus..man bruger jo helt vildt meget tid og energi på det og hvor er der mange ” mærkelige ” mennesker i det forum.
Jeg flygtede fra min P for ca 1,5 år siden , til en anden ende af landet. Jeg startede på en frisk og rigtigt mange ting er lykkedes for mig. Jeg fik et fantastisk job, skøn lejlighed, bil , tæt på mit barn og børnebørn . Det eneste jeg mangler her , er gode venner tæt på , en ven eller kæreste , ja det er ikke så nemt at finde ( jeg er jo ikke helt ung længere ) jeg går til forskellige aktiviteter, rejser, går endda i byen og får en drinks af og til..jeg syntes selv jeg er kommet rigtigt langt.
Alligevel føler jeg , at jeg er under et vist tidspres, alderen taget i betragtning. Jeg tror jo ikke…modsat P , at jeg har ubegrænset tid og det er en udfordring syntes jeg .
Jeg ved at min P fandt sit nye offer på netdating og at hun var den første han datede..og at det føltes SÅ rigtigt..
Jeg syntes det er svært at vide, hvornår man er klar til et nyt forhold . Jeg har nu bearbejdet mit forhold til P længe ( 1 ,5 år ) og syntes at jeg trænger til at komme videre og tror måske, at et nyt forhold kunne være det der gjorde , at jeg ikke blev ved med at tænke på alle de mærkelige ting , som tiden med min P indeholdt. Sagt med andre ord, jeg trænger til et menneske tæt på mig, som opfører sig helt ” normalt ” , uden drama og tavshed, uden surhed og aktiviteter konstant. Uden at jeg skal udfylde et kæmpe tomrum ( bundløst ) og hvor jeg kan blive accepteret for den jeg er.
Hvor finder man den person ? Jeg tror du har ret …nok ikke på dating siderne, heller ikke i strikkeklubben eller yogaferien . Problemet er at man ikke har overskud til at være SÅ opsøgende efter en relation til en P og man er også meget på vagt, hvergang et lille rødt flag viser sig…
Jeg har tenkt i ettertid at om han var så populær blant damene,som det tydet på.. Hvorfor hadde han da profil på match??? Så jeg har kommet fram til at han kanskje ikke var så populær som han ga uttrykk for.. For som du sier i innlegget her så kan de “skryte” mer på nett enn om de sitter øye til øye,å kanskje blir avslørt eller dårlig likt etter første “date” ….
Men det som er veldig “skummelt” er at jeg gjorde ikke no ut av det når jeg oppdaget at han hadde profil på match.. Jeg trodde på hans løgner.. Å det er ingen ting som kan forsvare at en har profil på datingsider når en er i ett forhold.. sier litt om hva de har gjort med oss.. Eller mye!!
Anonym45: “Så mulig han nå har ei som han har klart å “lurt”…. Å derfor jeg ikke hører no meg fra han..”
Du hører ikke noe fra ham fordi han ikke bryr seg. Det er så enkelt. Det spiller ingen rolle om han har en ny eller ei. Den eneste forskjellen er at hvis han har en ny, så bryr han seg enda mindre enn ellers. Det er barskt, men du er bare nødt til å erkjenne at at det er slik en psykopat opererer.
Mary: takk for ros, jeg er “glad” for at du blir målløs 🙂
“Hvor finder man den person ? Jeg tror du har ret …nok ikke på dating siderne, heller ikke i strikkeklubben eller yogaferien . Problemet er at man ikke har overskud til at være SÅ opsøgende efter en relation til en P og man er også meget på vagt, hvergang et lille rødt flag viser sig…”
Jeg tror det er et holdningsspørsmål. Jeg tror det vil gavne deg mer å tenke “får jeg en kjæreste så er det fantastisk. Og får jeg ingen så skal nok det også gå”.
Jeg tror vi må akseptere muligheten for at den rette aldri dukker opp, og uten at den tanken gir oss panikk.
Det beste livet skaper vi for oss selv. En kjæreste vil da være glasuren på kaken, men ikke hele kaken for den har vi bakt selv. Når du tenker slik, så faller ikke hele ditt liv i grus hvis den neste romantiske relasjonen heller ikke skulle fungere (dette er ikke mine ord, men tanker av Dana Morningstar i kanalen “Thrive after abuse” på youtube).
Hvor finner man den personen? I teorien hvor som helst. Han/hun kan være den neste som går inn døren på supermarkedet. Han/hun kan saktens finnes på internettet også. Jeg har flere eksempler på venner som har funnet kjærligheten gjennom nettdating. Det virkelige liv er heller ikke alltid trygt, to av mine tre psykopater traff jeg på jobb. Teksten er litt sort/hvit og det er fordi nettdating ikke er et egnet sted når vi er sårbare og lettriggede.
” Problemet er at man ikke har overskud til at være SÅ opsøgende”. Derfor skal du ikke være oppsøkende. Ikke på den måten. Den energien du bruker på å være oppsøkende kan du istedet bruke på å nyte livet. Den energien du utstråler når du nyter livet, vil tiltrekke seg mennesker.
” og man er også meget på vagt, hvergang et lille rødt flag viser sig…”. Det har med hyperårvåkenhet, svekket tillit og hele den pakken der å gjøre. Den minimeres når man igjen deltar i det sosiale liv og får gode opplevelser med gamle og nye venner. Da reduseres den sosiale angsten og tilliten blir større en mistilliten. Ang. de røde flaggene så er det viktig å ha dem i bakhodet. Vi har fått en kunnskap nå som er der for å beskytte oss.
Psykopati: Ja jeg vet at jeg bare må innse at jeg ikke har betydd noen ting.. uansett å vondt det er.. Men tenker å mye på at hvordan kunne han liksom være “glad” i meg i så mange år å bare gi meg opp på flekken..
Å jeg har skjønt at Det er fordi han er forstyrret.
TAK for et for mig, meget relevant indlæg. Der er set på forskellige vinkler og det har rigtig mange fine tanker med. Kunne ikke lade være med at le af beskrivelsen?.kan lyve til nesa blir så lang at den stikker gjennom skjermen, Pinocchio on dating 🙂
Den med at komme ud af skallen, ramte mig. Jeg har nu i 3-4 år levet i en bobbel i læ for mulige partnere! (farer!!) Jeg har ikke kunnet forcere processen med at have lyst til at møde en ny partner. Jeg har ikke haft interesse, mod og overskud til at bevæge mig af den vej. Mine venner gør en del for at give mig kærlige spark udi dating-livet, men jeg er bange. Men efterhånden også nysgerrig. Jeg tror at jeg langsomt er ved at vågne og vove at få blikket op igen. Derfor kom indlægget i dag meget belejligt. Folk skulle bare vide, hvor meget vi maser med at komme op at stå igen, efter et forhold med en P. P har været dygtig til at træde os helt i bund. Billedligt talt, har jeg kravlet længe, nu må der komme en tid, hvor jeg kan rejse mig mere op. Det håber jeg inderligt og ønsker også det for alle jer andre ramte herinde.
Jeg må si tusen takk for en fantastisk blogg! Du har bidratt til mye trøst og kunnskap. Er nå 14 mnd siden mitt livs verste erfaring og jeg ligger fortsatt her og gråter meg i søvn.. At et bekjentskap som varte i 3 skarve måneder tidvis skulle frarøve meg viljen til å leve hadde jeg aldri trodd… Men så hadde jeg heller aldri truffet det jeg trodde var min tvillingsjel.
Så takk igjen, du hjelper mange!
Tusen takk igjen, dette innlegget traff meg virkelig! Nettdating har jeg ikke prøvd meg på, og det frister ikke heller, nettopp av skepsis for hva jeg kan risikere å treffe på. Uansett, jeg har tenkt lenge; “når er jeg klar for å date igjen..?”. Jeg svermer litt for en ny mann, han vet om det og synes visstnok at jeg er både søt og hyggelig. Jeg vet jo ikke om det blir til noe. Men: det kribler litt i magen, noe som er uvant! Jeg tenker at jeg må unne meg selv å nyte det så godt jeg kan.Og det er hyggelig å vite at han liker meg.
Det beste er at jeg tror jeg er på rett vei. Jeg trener regelmessig, og har omsider fått ro nok i hodet til å lese en bok igjen. Går turer i skogen. Flere har sagt til meg at jeg ser så godt ut nå! At jeg har et helt annet glimt i øynene nå enn jeg hadde før – da jeg var sammen med P. Noe annet jeg har oppdaget, er at jeg nå automatisk gjør ting uten å føle den dårlige samvittigheten og skyldfølelen P prentet inn i meg. Å prioritere meg selv, f.eks, med nettopp trening og å lese, eller kanskje bare sitte med en kaffekopp og la tiden gå, kun fodi jeg har lyst til det.
Anonym45: De er sjelden så populære som de tror. De har imidlertid ofte en beundrerskare som kalles “det narsissistiske harem”. Dette har jeg skrevet om et sted på bloggen. Fra denne fanklubben henter de sekundær- og tertiærforsyning.
De er storbrukere av nettdatingtjenester fordi de også på nett henter verdifull forsyning. Det er ikke fordi de ikke kan hekte ofre i det virkelige liv. Som jeg svarte Mary – to av mine tre psykopater traff jeg på jobb. Den tredje traff jeg på nett.
Anonym45: “Men det som er veldig “skummelt” er at jeg gjorde ikke no ut av det når jeg oppdaget at han hadde profil på match.. Jeg trodde på hans løgner.”
Dette er en del av den kjente spiralen hvor vi godtar mer og mer fordi vi ikke vil miste dem. Vi godtar ting vi normalt ikke ville godtatt og ting som ganske enkelt ikke er normalt å godta. Det er ikke fordi vi “kjøper løgner”. Vi vet veldig godt at noe er galt, vi går rundt med en utrygg følelse hele tiden. Men vi er så redde for å miste.
Anonym21: ” Folk skulle bare vide, hvor meget vi maser med at komme op at stå igen, efter et forhold med en P.”
Ja, og denne manglende forståelsen skaper konflikter med venner og familie. Jeg husker at jeg var veldig i tvil om hvor mye forståelse jeg kunne forvente, og hvor mye jeg måtte regne med å bite i meg.
Grå mus: ja det er forferdelig hva disse menneskene gjør med oss. Ikke tenk på at du bare kjente vedkommende i 3 mnd, når det gjelder psykopater og narsissister så spiller lengden på relasjonen ingen rolle. Skaden oppstår meget tidlig. Men hold ut, du er ikke alene, og det blir bedre. Vi som har kommet lenger er bevis på det 🙂
Jeg har et spørsmål til bloggskriver som er litt utenfor tema for dette innlegget: På bakgrunn av noen opplevelser jeg har hatt lurer jeg på om det er slik at skjulte narsisisster kan alternere mellom den posisjonen og å være åpne narsissistser når de føler seg trygge nok/overlegne nok. Tenker mye på dette og tror selv at det kan være sånn. De er bare litt selektive med hvor de kan vise sitt sanne jeg, og der de føler seg trygge, kan de prale med sin formue, sine talenter, reiser(virkelige eller ikke)osv.
Heia, flott innlegg!! Dette trengte jeg!
Før jeg traff min P, var jeg veldig åpen for det annet kjønn. Jeg elsket å bli kjent med nye gutter og stortrivdes med å flørte og bli flørtet med… Livet var herlig, for ingenting er vel hyggeligere enn å få bekreftelser og positive vibber fra andre?? 🙂
Men for 10 år siden traff jeg min P, og ting er ikke slik lenger…… Jeg tør ikke åpne meg, jeg tør ikke flørte, jeg er lukket og forsiktig… Livredd for at gutter skal tenke noe negativt om meg og kanskje også uttrykke noe de ikke liker ved meg… Alt vedr dating og flørting, tenker jeg som negativt… Selvtilliten min er bunnskrapt, etter alle år med hakking, nedlatende kommentarer og utrygg hverdag i forhold til hans store lidenskap, nemlig alle andre jenter enn meg…
Jeg jobber virkelig med saken og prøver å sette meg selv først og høyt, og komme meg ut av den vonde sirkelen… Og som det blir sagt, man må bare ta tiden til hjelp… Tid er et begrep forskjellig for alle… Det er over ett år siden bruddet, og jeg er klar, men ikke åpen……. Han har selvfølgelig ny, for lenge siden…
Nett-dating er ikke noe for meg, fordi jeg tror alle pynter på sannheten. Det gjorde min P, da han kontaktet meg på nettet da vi ble kjent.. Så nett-greier, vil jeg ikke og tør heller ikke….Dvs. ei venninne overtalte meg for en tid tilbake å prøve.. Vi lagde en profil til meg, men jeg fikk fullstendig panikk da jeg skulle laste inn bilde av meg selv… Dårlig selvtillit ødela igjen…..
Så jeg har absolutt ikke mistet tro på kjærligheten, bare på meg selv…. En mann til meg dukker nok opp, den dagen jeg stråler igjen…..
KIKI: Du spør om den skjulte narsissisten kan alternere mellom å være skjult (covert) og åpen (overt) narsissist, for eksempel når han/hun føler seg trygg nok/overlegen nok. Tja… Men i så fall kun i sjeldne/korte perioder. Jeg vet de kan skryte når det ikke er mulig for tilhøreren å avsløre løgnen i øyeblikket (futurefaking). De kan, ut av det blå, komme med imponerende utsagn som for eksempel at de skal delta i en triatlonkonkurranse. Dette vil være både beundringsverdig og meget fremtidsrettet av den ellers så energiløse skjulte narsissisten. Typisk for den skjulte narsissisten er at han i neste øyeblikk begynner å forklare hvorfor han aldri ble så god i svømming (andres skyld selvsagt), hvorfor han helt klart vil trenge en personlig trener til løpetreningen, og ikke minst problemene som kan oppstå rundt finansieringen av dyre trenings- og konkurransesykler. Denne litt snikende degraderingen av egen kompetanse (enda han allerede er påmeldt) skjer for å få tilhøreren til å engasjere seg maksimalt som pådriver, støttekontakt, økonomisk bidragsyter og oppbacker. Narsissisten vil gjerne høre ord som “naturtalent” og “jeg skal hjelpe deg”. “Jeg kan være din massør!” vil være den ultimate forventningen for den skjulte narsissisten. Skulle man mot formodning betvile narsissistens skryt, la oss si at man umiddelbart påpeker at vedkommende aldri har trent noe som helst i hele sitt liv, ja så blir gjerne kontakten brutt av narsissisten selv. Uansett vil man før eller siden oppdage at det aldri ble noe av triatlonkonkurransen, uansett hvor lite/mye hjelp og støtte narsissisten fikk. Den skjulte narsissisten har et gjennomgående dårlig selvbilde og er sjelden i en posisjon der han/hun føler seg overlegne nok til å for eksempel skryte om reelle samfunnssynlige situasjoner. Derfor bygger de falske fasader og juger om stort sett det meste. Og selv om de et øyeblikk føler seg ovenpå, vil de mest sannsynlig ty til sympatisanking for å få andre til å skryte av dem fremfor å skryte selv. Unntaket er når den skjulte narsissisten står ovenfor et individ han/hun anser for å være fullstendig verdiløs som narsissistisk forsyning, men som han/hun MÅ forholde seg til. For eksempel et barn, en kollega eller en forelder. Jeg opplevde endring hos min eks når han hadde samvær med sitt eget barn og når han selv var på besøk hos sin egen gamle far. Dette var personer han åpenbart skammet seg over, og han oppførte seg på en unormalt direkte og brautende måte mot disse. Som resultat ble samværet sjeldnere. I mine øyne endret han fullstendig personlighet i samvær med disse, og da til noe jeg antar ligner mer på en åpen narsissist.
KARI: Hei igjen! Og takk for svar. Jeg som mange andre kjenner enkelte med sterke narsissistiske trekk (tenker ikke på xmannen nå). Vanskelig å vurdere om de bare har sterke trekk eller en personlighetsforstyrrelse, fordi de ikke har vært så nær over tid som den store P/N i livet mitt.
Jeg har bl a en venninne som jeg setter stor pris på. Hun har også mange gode sider og vi har felles interesser. Det jeg synes er vanskelig med henne er hennes egoistiske og kontrollerende oppførsel ovenfor mann og barn. Dette går ikke direkte ut over meg,men får meg stadig i tvil om hva jeg bør si om det. Det jeg rammes av personlig er hennes behov for å være overlegen andre kvinner på alle måter. Selv der det er åpenbart at jeg eller andre har større kunnskaper/talenter, får hun det til å fremstå som om hun er bedre.Hun er dog ikke dummere enn at hun tilpasser seg publikum. Hvis jeg f eks snakker om en bok jeg har lest, vil hun si at hun har lest den på spansk. Så gir hun inntrykk av at hun er god i spansk, noe hun ikke er. Er det en spansktalende tilstede vil hun ikke si et spansk ord, og heller ikke snakke om bøker hun har lest på språket, hun kan nemlig svært lite.
Snakker jeg om en rett jeg har laget til et party har også hun nylig laget denne, men gir inntrykk av at hennes rett var mye mer avansert. Hun er ikke kjent for å være en dyktig kokk. Hvis en superflink kokk er tilstede vil hun derimot ikke prøve å brife. Og sånn fortsetter det med nær sagt alle ting. Jeg synes det er sårt og trist når hun prøver å snakke ned meg og fremheve seg selv. Hun blir nok ofte gjennomskuet, men skjønner det ikke. Selv har jeg et nokså realistisk forhold til hva jeg er god på og ikke, og synes det er greit at vi alle har sterkere og svakere sider. Jeg føler meg derfor nokså trygg når jeg blir “angrepet”, men synes det er lite hyggelig og litt trist at hun har dette evige behovet for å være “superior”. Vi har en del felles venner så det er ikke aktuelt å bryte kontakten. Men mange ganger sitter jeg og koker innvendig, sier kanskje et par setninger slik at folk skjønner at jeg har peiling og ikke uten videre kan overkjøres. Men hva gjør man i sånne situasjoner?
Tinna: “Jeg tenker at jeg må unne meg selv å nyte det så godt jeg kan.Og det er hyggelig å vite at han liker meg.”
Da tenker jeg at du tenker riktig. Vi er nødt til å leve videre. Antakelig vil vi gå på nye bommerter men slik er livet og vi kan ikke mure oss inne. Da har psykopaten vunnet.
Er så takknemlig for denne bloggen og boken din! Det har hjulpet meg så utrolig mye, tror jeg vil lese den enda en gang bare for å minne meg selv på alt, følte meg så mye sterkere i den perioden jeg leste. Brøt med min P før jul, men har en liten jente med han så er vanskelig med NK, men prøver mitt beste. Heldigvis er hun så liten at hun ikke kan sove hos han, og jeg flyttet til hjembyen hos min mamma for støtte. Ifht hva jeg har lest så har jeg fått overraskende mye støtte av de rundt, til og med hans familie, han har blitt avslørt. Halvsøsken av han sier faren er/var lik, selv om han aldri har oppdratt han en gang. Jeg har hatt vanskelig for å gå videre, den avhengigheten er hard, jeg har hele tiden håpet han skal innse hva har har gjort galt, og ønske å forandre seg, han ville ikke til familieterapi for han sier han ikke har gjort noe galt, men han kalte meg stygge ting, kontrollerte og lagde kvalme hele tiden. Kjente han ikke så lenge før jeg ble gravid, og så ikke/ignoererte de røde flaggende i begynnelsen. Så lurte jeg på dette..Etter det ble slutt har han vært veldig passiv på facebook, skjuler alt, og har alltid skjult hvem han er venner med. Vil ikke si adresse der han har flyttet f.eks, trang den til mekler pga meklingsmøtet. Og han har indirekte latt meg se at han skal møte en annen jente, men latet som han ikke skulle møte noen og sa jeg var gal. Skulle på bussen med jenta mi etter bursdag til hans familie som han ikke var invitert i, men lot han se henne litt før vi dro, så ringte tlf og han sa han var på plattform 13, en jente kom og stilte seg der. Ingen kom bort til henne, han gikk inn og latet aom han ikke kjente henne og så etter en annen. Jenta satt seg ned, før bussen kjørte snakket begge i tlf samtidig. Hun så ut som en rolig og stille jente, et lett offer, virket som hun gjorde alt han sa. Satt på benken til bussen kjørte. Det jeg vil frem til er at han ikke vil vise direkte til meg at han har gått videre, han prøver å se hvor han har meg ved å kalle meg ting som han gjorde når vi var sammen, men han vil ikke si noe om sitt liv. Jeg tror det er fordi han fortsatt vil ha makten over meg, at jeg skal ha håp, så han kan bruke meg som forsyning, for han vet det er lettere for meg å gå videre da. Har aldri fått en rikitg avslutning etter bruddet. Han sa opp leiligheten fordi jeg skulle ut med en vennine, han kalte meg hore osv og sa opp leiligheten vår. Han truet med at det ble slutt hvis jeg dro ut, men jeg hadde fått nok så bare gjorde det, og flyttet til mamma. Han ville jo ikke på familieterapi, jeg gikk alene, og det fikk meg til å innse at jeg ville få det bedre uten han. Føler egentlig han er mer N enn P ifht hva jeg har lest. Tenker selv noen ganger, jeg vet ikke om jeg klarer å elske noen igjen, det siste jeg ønsket var å bli alenemor, ønsket meg en stor familie og gifte meg. Hver dag er en kamp, noen dager er betydelig bedre enn andre, men gråter fortsatt ofte før jeg legger meg pga depresjon/angst. Har begynt å trene mer, kondisjon og styrke, utrolig terapi! Tid, ta vare på meg selv og datteren min, og minst mulig kontakt med P/N, det er det eneste som vil hjelpe<3
kiki: du har fått et interessant svar av Kari. I tillegg vil jeg gjerne komme med mine tanker rundt dette.
En åpen P/N er absolutt skrytende som du skriver. Men det som er et enda mer tydelig kjennetegn på den åpne psykopaten er arrogansen og nedlatenheten. Blikket. Måten han/hun ser på deg med slik forakt og overlegenhet at du føler deg bitte bitte liten.
Du spør om en psykopat kan veksle mellom å være åpen og skjult. Jeg vil svare at psykopaten i liten grad veksler. De er absolutt kapable til det. De er kameleoner og vil skifte ham hvis de har noe å tjene på det. Men psykopaten er så trygg i sin suverenitet at han/hun føler lite behov for å veksle. En åpen psykopat skammer seg ikke over sin arroganse. En skjult psykopat har også funnet sin nisje.
Narsissisten derimot er meget tilbøyelig til å veksle. Narsissisten er feigere enn psykopaten og vil skjule seg overfor mennesker han/hun ser opp til eller frykter. Derimot vil de nærmest mishandle ofre i full offentlighet, hvis de føler seg trygge på at ofrene ikke gjør motstand eller ikke har støtte i de tilstedeværende.
Bloggskriver: Tusen takk for svar.Jeg har det litt vanskelig om dagen pga denne damen som jeg har skrevet om. Det er fordi vi på mange måter er nære og hun har også gode og interessante sider (det er jo det som er så jævelig med P/N ). Ut fra svaret ditt tror jeg hun er narsissist. Hun kan sitte i selskap og latterliggjøre mannen sin så han krymper seg, og vi andre synes det er pinlig. Andre damer vil hun gjerne prøve å overgå, særlig meg. Dette er også svært ubehagelig. Jeg ser at hun veksler litt posisjon alt etter som hvor mye eller lite respekt hun har for de tilstedeværende. Utfra hennes oppfatning av folks status og tilbøyelighet til å ta igjen. Både mannen hennes og jeg er milde og høflige mennesker som kvier seg for å smelle tilbake. Tydelig at dette ikke vekker særlig respekt. Vi har delt ganske mye og nå lurer jeg veldig på i hvilken grad hun utleverer meg bak min rygg, dette plager meg, jeg har jo vanskelige erfaringer fra før.
Jeg kommer ikke til å prøve meg på et nytt forhold. Til det er jeg alt for usikker på om jeg kan klare å forstå/ gjennomskue det HVIS en eventuelt ny mann skal ha de samme psykopatiske trekk som min ex. Har vært enslig i 28 år og har det greit med det. Har eget hus, god jobb og barn og barnebarn i nærheten. Dessuten har jeg gode venner og jeg liker å reise – livet smiler sjøl om ( eller fordi) jeg er enslig. Jeg ønsker meg faktisk ikke noen ny mann i livet mitt !
KIKI: Det er et godt spørsmål. Mitt beste forslag til deg dersom du ikke vil ødelegge vennskapet til din venninne, er å late som ingenting. Velger du allikevel å konfrontere henne med hva du reagerer på, så vil du raskt oppdage om hun “kun” har noen narsissistiske trekk, eller om hun besitter hele den skadelige pakken.
Skjult narsissisme (men også andre antisosiale personlighetsforstyrrelser) kan oppleves forskjellig hos kvinner kontra hos menn. Kvinner manipulerer kanskje i større grad ved bruk av egne (falske) følelser. Felles for skjulte narsissister er at de har et lavt indre selvbilde som kompenseres med et falskt høyt selvbilde utad. En slags fasade. De opplever inni seg at de kanskje ikke duger til så mye. De skammer seg over sitt eget indre, men kompenserer utad med å fremstå som bedre. De tyr gjerne til løgn for å oppnå det korrekte glansbildet. At din venninne har valgt å bruke akkurat deg som et springbrett for selv å komme opp og frem i lyset, handler om at du besitter kvaliteter som hun (og andre) beundrer. Hennes indre lave selvbilde forteller henne at hun aldri kan bli som deg. Derfor kompenserer hun med selvbildet som sier at hun ikke bare er like god som deg, hun er faktisk mye bedre! Å fremstå som bedre enn deg, blir den korrekte narsissistiske forsyningen hun trenger. Hun har lest den samme boka, men på spansk. Feigheten som kommer hvis/når hun er i ferd med å bli avslørt (f.eks når det er spanjoler tilstede), kan være et godt bevis for at det er et lavt selvbilde langt der inne bak den falske fasaden, som må beskyttes mot innsyn for enhver pris. Av samme grunn fremstår hun kanskje som smart (god selvinnsikt) når hun velger å holde munn i avgjørende, for ikke å si avslørende, situasjoner. Den skjulte narsissisten har ikke samme selvinnsikt som deg og meg. Men de har et overordnet mål som sier at andre ALDRI må få se det ekte bildet av dem, for det kan avsløre at de kun er middelmådige eller betydningsløse. Da vil de tape ansikt, og det må de unngå. Derfor vet de når de skal tie. På akkurat samme måte var min eks smart nok til å ikke skryte av noe som jeg kunne avsløre direkte. Han valgte alltid noe som var langt inn i fremtiden, eller langt utenfor min rekkevidde.
Men, du har faktisk avslørt at det er noe med henne. Du beskriver dessuten hvordan hun behandler mann og barn, og på mange måter kan man si at du har avslørt hennes ekte personlighet på dette området. Du har sett det ekte bildet av henne, uten den falske fasaden. Hun trenger nemlig ikke å ta i bruk det falske selvbildet overfor ubetydelige individer. Kunsten for deg blir å fortelle henne hva du reagerer på, uten å avsløre at du har avslørt henne. Jeg tror ikke det er mulig! Jeg tror at hun vil føle seg avslørt uansett hvor pent du legger det frem. Det falske selvbildet er jo der for å beskytte henne fra å bli avslørt. En skjult narsissist vil aldri legge seg flat og innrømme at det de gjør er feil. Skjer det, så er hun enten ikke en skjult narsissist, eller så vil hun spille et spill som forståelsesfull, men angrende synder, for så å dolke deg i ryggen. Skulle du allikevel velge å gjøre et reelt forsøk på å forklare henne at hun ikke trenger å overgå deg/juge for å bli likt/fremstå som interessant, så vær oppmerksom på motbør eller avstand fra hennes side. Jeg har opplevd at en avslørt narsissist raskt kan gå fra bestevenn til verste fiende.
KARI: Tusen takk for et kjempegodt svar.Tror du er inne på veldig mye riktig. Jeg vil ikke/tør ikke konfrontere henne fordi det sannsynligvis er noe alvorlig feil med henne, gitt de tingene jeg har beskrevet. Som du sier kan en slik person fort bli din verste fiende. jeg har faktisk ikke råd til å miste den gjengen hvor også hun inngår. Pga min P/N eks har jeg allerede måttet droppe min beste gjeng (felles venner) fordi det ble for komplisert. Ser ikke bort fra at hun ville kunne ta selvkritikk på noe, men jeg tror det er et behov som sitter så dypt i personligheten at hun faktisk bare vil fortsette, kanskje bare litt mer skjult for meg, og det er kanskje skumlere. Tror jeg bare må fortsette å stort sett late som ingenting, men være observant. Jeg har prøvd å dempe henne når hun har gått løs på mannen, og når hun har prøvd å overkontrollere snart voksne barn. Som sagt har hun også gode sider , og har også vist meg mye omtanke (kanskje bare fordi jeg har vært en veldig givende og lojal venn, hva vet jeg). Jeg begynner imidlertid å innse at jeg må være forsiktigere med hvilken informasjon jeg gir. Er hun en vaskeekte N, er hun ikke pålitelig pr. def.
Til Kiki:
Jeg har haft en kollega, der var nøjagtig som hende du beskriver og det var samtidig med , at jeg boede sammen med min P . Den cocktail fik mig sygemeldt i et år og jeg gik helt ned med flaget. Jeg vil sige til dig, pas på… Jeg troede ikke jeg tog det ind ..jeg havde gennemskuet hende og havde faktisk lidt ondt af hende. Jeg havde så lidt som muligt med hende at gøre og satte tydelige grænser for hende, hvilket var nødvendigt af og til.
Efter en lang arbejdsdag kom jeg så hjem til min P og jeg vidste aldrig hvad humør han var i heller.
Jeg tænkte med begge to, at det ikke havde noget med mig at gøre..at de begge måtte have det meget svært i livet ( på hver deres måde ) og at deres selvtillid nok var i bund ( tror de var N begge to )
Jeg kæmpede som sagt på begge fronter og det kan man ikke holde til .
Så til dig Kiki, hvis du ikke kan undgå vedkommende, så hold meget lav profil og selvom vedkommende er flink noget af tiden, er det alligevel en giftig person, når hun kan nedgøre sin mand på denne måde..er det en du ønsker at bruge din kostbare tid på ?
Anonym: “Før jeg traff min P, var jeg veldig åpen for det annet kjønn. Jeg elsket å bli kjent med nye gutter og stortrivdes med å flørte og bli flørtet med… Livet var herlig”
Dette kan ha vært noe av årsaken til at P plukket ut deg, de liker ikke ekte livsglede og ønsker å drepe den.
“Det er over ett år siden bruddet, og jeg er klar, men ikke åpen”
Ett år er ikke lenge. Selv var jeg overhodet ikke klar etter ett år. Jeg er også nysgjerrig på hva du mener med klar men ikke åpen. Kan du utdype det?
“Så jeg har absolutt ikke mistet tro på kjærligheten, bare på meg selv”
Tror du at du kan snu det til å bli omvendt? Kjærlighet er viktig, men det er mye viktigere å ha troen på seg selv. Kjærlighet kommer også i mange former, den romantiske varianten er ikke den eneste. Som jeg skrev til en annen leser: gjør kjærlighet til glasuren på kaka men ikke hele kaka. Fundamentet må vi lage selv. Det må være basert på andre ting, slik at det står fast selv om kjærligheten rakner.
KARI: dette er en meget interessant beskrivelse av den skjulte narsissisten.
Anonym29: takk for at du gir boken så god omtale, jeg er glad for at den hjelper deg.
” Brøt med min P før jul, men har en liten jente med han så er vanskelig med NK, men prøver mitt beste”
Med felles barn så er ikke NK mulig. Da gjelder et konsept som heter LK (lav kontakt) som har visse retningslinjer. Kjenner du disse?
“Ifht hva jeg har lest så har jeg fått overraskende mye støtte av de rundt, til og med hans familie, han har blitt avslørt.”
Ja da er du meget heldig.
” jeg har hele tiden håpet han skal innse hva har har gjort galt, og ønske å forandre seg,”
Det forstår jeg. Vi har alle ønsket dette. Vi har vært elskende og tålmodige inntil det siste, inntil vi ble forkastet eller simpelthen var nødt til å gå. Men det skjer ikke, de innser ingenting. De eneste som kan innse noe er oss selv og det er at de aldri blir bedre og at vi må fjerne oss fra dem. Om ikke vi kan fysisk så ihvertfall emosjonelt.
“Så lurte jeg på dette..Etter det ble slutt har han vært veldig passiv på facebook, skjuler alt,”
Ja er ikke dette også mistenkelig? Det er like unormalt som å vise ALT. Begge ekstremer er unormale. Din variant er dog sjeldnere. Jeg tipper han ønsker å trigge deg til å ta kontakt direkte, eller stille spørsmålene du ønsker svar på de gangene dere har kontakt om deres datter. Det gir dem NF når vi ikke klarer å legge lokk på vår nysgjerrighet om deres liv.
MARY: Takk for omtanken. Jeg er heldigvis ikke gift med vedkommende og kan i stor grad styre hvor mye kontakt det blir. Hun er veldig OK og forskrekkende om hverandre. Ser ikke andre muligheter enn at kontakten fortsetter. Jeg er en som har veldig P/N tekke. Har foruten exmannen også hatt både kjærester og venninner før som har vært sånn. Hvorfor det har blitt sånn vet jeg ikke helt.
Takk for svar Psykopati, jeg føler det samme ifht svarene dine, og gjennomskuer han nå, var tøffere i begynnelsen og han fikk forsyning som han ville, nå skal jeg bare si minst mulig når jeg først ser han, er ofte helt tappet for energi etter hans nærvær selv om det ikke har vært noe spesielt som har skjedd. Han besøker ikke datteren sin særlig ofte uansett, like godt egentlig. Vurderte å gå til psykolog en periode pga alt, men boken din har hjulpet meg så utrolig mye, fått svar på det jeg lurte på, samtidig motivasjon. Kjente meg også igjen ifht det å være en høysensitiv person, man blir kjent med seg selv på nytt etter en slik opplevelse. Jeg har også heldigvis et lydopptak fra vi bodde sammen som avslører psykopaten i han, hvis det skulle bli noe rettsak i fremtiden ifht min datter, det føles godt å ha bevis!
PSYKOPATI: Dette med skjult narsissisme ER veldig interessant. Ikke minst dersom man er på vei opp og inn på dating-markedet igjen, etter endelig å ha helet seg etter ubehagelige runder med sarkastiske, arrogante, bøllete og kontrollerende macho-personligheter. Man vil definitivt ikke møte på en psykopat igjen. Man vil selvsagt lete etter den rake motsetningen, nemlig en mild, snill personlighet, som lar deg bestemme hvor heftig alt skal bli. I en slik tilsynelatende fredelig og tilbaketrukket personlighet kan det skjule seg en skjult narsissist. En forsiktig, sky, lett sørgmodig person som kanskje minner oss bitelitt om Tussi, eselet i Hundremeterskogen. I hvert fall er han/hun den rake motsetningen til tigergutten man endelig ble ferdig med.
En skjult narsissist er en person som åpner opp omsorgsinstinktet i deg. Man får lyst til å klemme en skjult narsissist. Holde i hånden og snakke dypt om følsomme temaer, om tabuer eller mystikk, selv om man egentlig ikke er spesielt opptatt av den slags. Denne litt mystiske typen appellerer til lav stemme og pen ordbruk, til tankeflukt fra alt som er stygt og til åpenhet om dine innerste følelser. Narsissistens egne følelser blir for voldsomme å snakke om, for her er det så mye savn og sorg og ubesvart lengsel, at du vil risikere å løsne et skred av tårer om du pirker i temaet. Man får lyst til å trøste den skjulte narsissisten, eller å bli med han/hun hjem fordi de virker så ensomme, enda man knapt kjenner vedkommende. De er så ufarlige! Så misforståtte og så altfor lite verdsatte på jobben, i familien eller i vennegjengen. Før man vet ordet av det, befinner man seg i en løsningsorientert modus der man tror at man kan hjelpe, trøste, fikse, fjerne alt den skjulte narsissisten sliter med. Og det er ikke småtteri. Sannsynligvis vil sex være det ultimate botemiddelet for alle hans/hennes problemer, og de vil aldri dømme deg dersom du foreslår sex på første daten. Tvert i mot, du får følelsen av at det er det eneste riktige å gjøre. Jeg setter det hele litt på spissen her. Men bare litt. Ganske snart snur nemlig “moroa” seg og du vil lure på hvor mystikken og interessen for følelsene dine ble av. Grøss!
Psykopati nevnte blikket til P i en kommentar lenger opp. Det er noe jeg å la merke til. Blikket var tomt. Det var liksom ingen ting der. Å det var sjelden å få blikkkontakt med P.. å det var nesten sånn at han “rygget” litt når han så på meg. Blikket var det samme uansett hvilken tilstand han var i. Kunne verken se glede eller tristhet..
Det gikk ikke an å snakke med han om følelser og forholdet vårt. Å om han syntes vi hadde det bra,om han var glad i meg osv. Da låste han seg. Å hadde ett flakkende blikk. Å sa at han var ikke typen til å snakke om sånne ting. Han sa ikke at han var glad i meg,men når jeg spurte om han var det,så sa han “hvorfor tror du ellers at du er her” Det skal forresten være unødvendig å spørre om partneren om han glad i deg. Men det er usikkerheten rundt hele personen som gjør at vi må “vite” Men vi får ikke vite no uansett. Etter å lest bloggen her så skjønner jeg hvorfor.
Han sa til meg at jeg skulle være glad han holdt ut med meg. Å “vennene” hans kom ikke til å skjønne hvordan jeg egentlig var,for jeg var ikke sånn da de var der.Å når vi diskuterte forskjellig så kunne han si at han skulle tatt meg opp på lydbånd så jeg fikk hør e selv hvordan jeg oppførte meg.
Til slutt blir en så usikker,å vet ikke hva en skal si eller gjøre for at det ikke skal bli feil. For plutselig reagerer P på noe han aldri har reagert på før. Er det rart vi blir forvirret og usikre. Å tviler på hva som er rett og galt. Å finner oss i alt som P gjør.
Likevel så går jeg rundt å lurer på om han ikke tenker no mer på meg. For noe må jeg ha betydd. Men jeg vet jo at jeg har ikke har betydd no. Å den følelsen er vond når all min tid har gått til å være med,tenke på han.
Som søsteren min sa “han burde vært innsatt”
Disse menneskene er “farlige”
kiki: en slik venninne har ingen gode eller interessante sider, for de er ikke ekte. Jeg forstår at det er vanskelig å løsrive deg fordi dere begge er en del av en større vennegjeng (hvis jeg har forstått det riktig). Jeg tror din usikkerhet hvorvidt du kan stole på henne er riktig, for det kan du antakelig ikke.
Jeg har selv hatt slike venninner. Jeg husker spesielt en episode. Vi jobbet sammen. En annen kollega gjorde en alvorlig feil i jobben. Hun tryglet og ba om at vi ikke skulle snakke om det til andre kolleger (ledelsen visste om feilen så den ble ikke forsøkt skjult for dem). Det min venninne gjorde på neste vakt, var å fortelle – inne på vaktrommet som var fullt av mennesker – “jeg lovte å ikke si noe men NN gjorde en stor feil”.
Du kan ikke stole på disse menneskene for fem øre. Du er ikke beskyttet kun fordi du i dine øyne står henne nær. Ingen står dem nær og ingen blir skånet.
Ha det i tankene i din fremtidige omgang med henne. Det beste du kan gjøre er å løsrive deg emosjonelt og mentalt og slutte å tro på noe hun sier. Hvis du fortsatt vil pleie omgang med henne så er det gråstein-metoden som gjelder.
Anonym45: en psykopats blikk er ofte tomt, hånlig eller truende. De kan stirre på deg på en måte som gjør at du føler deg studert og det er nettopp fordi de studerer deg. Ofre har opplevd at de sitter i stuen sammen med psykopaten og aner fred og ingen fare, for plutselig å få den ubehagelige følelsen av at de blir stirret på av noen som ikke ønsker dem vel. Hårene i nakken kan bokstavelig talt reise seg. Når de snur seg så ser de psykopaten sitte der med et blikk som er så kaldt og tomt at det ikke virker menneskelig. Det er i beste fall blikket til en fremmed, i verste fall blikket til et rovdyr som studerer byttedyret.
Det ultimate psykopatiske blikk er fylt av forakt og hat og kommer fram i situasjoner hvor de lar masken falle. I dette blikket ser du hvem de virkelig er for de gjør ikke lenger noe forsøk på å skjule det. Det kalles “det narsissistiske blikk”. En som har blitt betraktet på denne måten glemmer ikke det blikket.
Det finnes en tekst om dette blikket her på bloggen, fra 2015.
Bloggskriver: Takk igjen for svar. Jeg har fremdeles så fryktelig vanskelig for å tro det verste om folk jeg på mange måter liker. Det blir litt sånn: Det og det var temmelig ille, men det er vel ikke så ille at…Og jeg lar alltid tvilen komme folk til gode. Det er ikke så mye som har gått direkte ut over meg, utover at jeg ofte føler at hun er konkurrerende og litt flink til å snakke ned mine opplevelser osv. Det virker som om hun må føle at hun er litt over meg på mange måter. Jeg har hatt sjokkerende opplevelser med hvordan hun har sviktet mann og barn, det skremmer meg. Da tenker jeg virkelig; hvem er du egentlig som kan gjøre sånn? Skikkelig forvirret og lei meg. Er i ambivalensen mellom å ha dårlig samvittighet (noe en psykolog jeg var hos sier at er et problem for meg (for mye av det)) og å tenke at jeg er en idiot som ikke innrømmer hvor sprø adferden er.
Blikket hvor han ser på en som han ikke “tåler”deg og blikket når han var sint glemmer jeg aldri..Jeg sa til han noen ganger at han ikke skulle se sånn på meg.
Når han ble sint ble Øynene han store å jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det.. Men ett blikk som kunne “drepe”……