Jeg jobbet egentlig med en tekst om psykopatens forhold til tid, da det gikk opp for meg at høytiden igjen har tatt oss (var det ikke nettopp jul?). Nå er det påske og blant mange ting som kan trigge vonde følelser, savn og ensomhet hos ofrene, så er høytidene blant de verste. I høytidene har mange fri fra jobb eller skole, og god tid til å reflektere over relasjonen med psykopaten. Hvis bruddet fortsatt er forholdsvis ferskt, så har offeret kanskje isolert seg, takket nei til hyttetur med familie eller venner, og føler seg svært ensom og verdiløs. Og selv for oss som har lagt en del av det vonde bak oss, så kan høytider markere en slags “opptelling” etter bruddet. Vi har lett for å tenke “nå er det x antall år siden vi feiret påske hos NN, den påsken psykopaten ødela ved å (fyll inn det som passer)”. Vår tidslinje har på en måte blitt redusert til livet før og etter psykopaten.
Psykopaten har nemlig en evne til å ødelegge høytider for ofrene. Markeringer eller situasjoner som vekker glede i ofrene, vil provosere psykopaten. Ekte menneskelig glede har psykopaten ikke evne til å oppleve. Glede skaper sinnsro og sjelefred hos normale mennesker, som i sin tur gir plass til kjærlighet og omtanke for andre. Alt dette er fremmede elementer for psykopaten, men han/hun kan observere at normale mennesker opplever dette. Det må derfor slås ned på! Primærofferet er den som står psykopaten nærmest. Primærofferet er også psykopatens søppelkontainer. Det er derfor dette offeret – som tidligere var deg (eventuelt fortsatt) – som psykopaten forsøker å ødelegge høytiden for.
Til tross for mange vonde minner, så blir vi sorgtunge av å erindre tiden med psykopaten. Er det ikke merkelig? Burde vi ikke heller ha en enda større grunn til å feire høytidene, fordi vi er fri? Men vi klarer ikke det. Hjertet henger ikke med. Å stå i lys av psykopatens oppmerksomhet var så spesielt og magisk at vi savner denne tiden intenst, selv om vi vet at det var idealisering og ikke ekte. Psykopaten ønsket å trekke oss inntil seg for å misbruke oss. Vi vet det, og glimtvis opplever vi ekte takknemlighet for å være fri, men så overtar snart vårt positive bilde av den vi trodde psykopaten var.
Relasjonen har mest sannsynlig bestått av ti prosent gode opplevelser, og nitti prosent frustrasjon, utrygghet, selvbebreidelse og frykt. Likevel klarer vi å blåse de ti prosentene opp til uvirkelige proporsjoner, slik at de dominerer vårt syn på hele relasjonen. Vi har ikke vidsyn nok til å inkludere hele relasjonen, og lar de gode opplevelsene få definisjonsmakten. De få men gode opplevelsene vekker nostalgi i oss, og bestemte tider på året eller objekter trigger vårt savn. Jeg husker jeg kunne falle helt i staver av å stå utenfor en butikk, hvor psykopaten og jeg gjorde innkjøp sammen.
Dette innlegget skal for en gangs skyld ikke handle om hva du bør gjøre eller ikke bør gjøre. Å rehabiliteres er hardt arbeid, og strenge formaninger kan virke påtrengende. Denne bloggen er full av slike. Det er nesten som å være på militærleir, med meg og de andre “bedreviterne” som drillsersjanten fra helvete; “det var ikke ekte!”, “du må bryte kontakten!”, “ta livet ditt tilbake!”. Det er nødvendige råd, men jeg kan bli trett av meg selv innimellom og regner da med at leserne kan bli enda mer frustrert, og da spesielt de som faktisk forsøker å følge formaningene mine.
I påsken synes jeg du skal få hvile, og være snill med deg selv. Hvis nostalgien tar over dine tanker, gjør deg sorgtung og får deg til å gråte, så la den! Å sørge over tapet av en person du trodde elsket deg, er ikke noe som bare er overstått etter en viss periode. Det kan komme tilbake glimtvis i mange år, enten i korte øyeblikk eller i begrensete perioder, trigget av for eksempel høytider. Psykopaten elsket deg ikke, men det er likevel et tap at en person du var så involvert i, ikke lenger er en del av livet ditt. For det fantes lykkelige og gode øyeblikk. Ikke alt var manipulasjon og misbruk. Vi vet ikke hva som gjorde at psykopaten innimellom var glad og føyelig, antakelig var det hendelser som for oss vil være absurde, men det spiller ingen rolle akkurat i dag, for de manipulasjonsfrie øyeblikkene gjorde deg lykkelig. Du elsket psykopaten, kjærligheten var ekte fra din side. Tapet av dette må sørges i fred. Tenn et lys, lag deg en kopp te eller ta et bad. La ro og varme omslutte deg. Rusle en liten tur hvis været er bra. Ta hensyn til din sorg og legg tempoet deretter. Det er disse små tingene som er kjærlighet til deg selv. Benytt deg av priskrigen, og spis det smågodtet! Det er en ordre!
Psykopaten forlot oss med følelsen av verdiløshet. Dette var bevisst og kalkulert, og psykopatens intensjon helt fra starten av. Psykopaten visste hva han/hun gjorde. Hvordan kan du vite det? Den manglende responsen på våre skrik etter svar er hvordan. Den manglende takknemligheten for alt vi gjorde og ofret for psykopaten er også hvordan. Psykopatens taushetskur og manglende samarbeid er iscenesatt for at vi skal føle oss maksimalt betydningsløse og oppleve at vi ikke eksisterer. Psykopaten ønsker at vi skal sitte alene med våre spørsmål, til de gjør oss gale; til vi vender oss mot oss selv og spiser oss selv opp innenfra. Psykopaten vet at dette skjer, for han/hun har studert og observert denne effekten siden ungdomstiden, da han/hun som ung psykopat knuste de første hjertene. Senere har psykopaten forfinet prosessen og gjort den til en kunstform. Men ikke la dette skje med deg. Psykopaten etterlater deg som om det ikke er noe som helst spesielt eller unikt ved deg, men sannheten er motsatt. Psykopaten singlet ut deg som mål fordi du ER spesiell. Du utstrålte varme, livsglede og kjærlighet. Antakelig hadde du en smittende og ekte latter, og var godt likt av dine omgivelser. Du minnet psykopaten på alt han/hun ikke er eller kan få. At psykopaten plukket ut nettopp deg blant mange var ingen tilfeldighet. Han/hun har ingen interesse av å innynde seg hos en person som ikke deler med sine omgivelser. Som ikke er sjenerøs. Som er selvopptatt og ikke ser andre. Psykopaten ville ha intet å hente hos en slik person. Derfor spottet han/hun deg.
Følelsen av verdiløshet som psykopaten etterlater deg med, er ren projeksjon. Det er slik han/hun egentlig har det selv, men dumper selve opplevelsen av dette over på deg. Ikke la denne siste, devaluerende manipulasjonen bli sittende. Når du i påsken går en tur ut i finværet, så kost på deg et smil. For egentlig har du ingen grunn til å sørge. Du har grunn til å feire! Psykopaten så hvilket godt menneske du er og misbrukte det, men nå er du fri. Psykopaten får ikke lenger nyte godene av ditt varme hjerte og sjenerøsitet. I tillegg har du oppdaget hva han/hun er bak masken. Dette er en seier, ikke et nederlag. Ta det innover deg. Smil. Gjør noe godt for deg selv. Gjør noe godt for en annen som fortjener det. Gjør noe godt for sjelen din.
Savner du psykopaten likevel?
La Alexandra Nouri på en humoristisk måte få deg til å innse det absurde i å savne dette skadelige mennesket. La oss le litt av både vår egen overbærenhet og av hvor patetisk psykopaten egentlig er (hentet fra www.alexandranouri.com – fritt oversatt av meg);
NÅ har du virkelig gjort det. I valget mellom å redde din egen fornuft, din framtid og ditt selvbilde, og å leve med de absurde selvopptatte og egoistiske faktene til en psykopat så valgte du det første. Du forlot psykopaten. Du har valgt motorveien til indre fred og sinnsro og kuttet all kontakt. Hvordan kunne du velge så feil?
Men det er ennå ikke for sent! Du kan få ham/henne tilbake! Alt du trenger å gjøre, er å legge deg langflat, og håpe at psykopaten vil ta alle dine unnskyldninger og beklagelser til etterretning. Og gjør han/hun ikke det, så kan du bare legge deg enda flatere! Du kan få psykopaten tilbake! Psykopaten kommer til å logre av denne desperate oppmerksomheten fra deg, og mest sannsynlig straffe deg for at du våget å stå opp for deg selv. Men ikke la det stoppe deg! For etter straffen vil psykopaten slippe deg inn igjen. Da vil dine sår lindres og du kan slappe av igjen, og gjenoppta din rettmessige trone i hans/hennes forstyrrede liv.
Jeg forstår deg. Du savner psykopaten. Vi vet alle hvordan det føles. Men la oss legge denne “savne-greia” litt under lupen.
Jeg regner med at vi alle har forstått, at når det kommer til psykopaten så har vi med to forskjellige personer å gjøre; maske-psykopat og ekte-psykopat. Du savner den ene av de to, jeg tror ikke vi trenger å være rakettforskere for å forstå hvem.
Maske-psykopat er borte. Avgått ved døden. Savnet i strid. Jeg vet dette gjør vondt, det er smertefullt. Tapet trenger å sørges. I tillegg til tapet av maske-psykopat, så har du en bråte av mishandling lesset over på deg av ekte-psykopat. For å toppe denne cocktailen av sorg og traume så er det ikke verre enn at maske-psykopat og ekte-psykopat bebor den samme kroppen! Du blir altså minnet på den snille og gode maske-psykopat hver gang ekte-psykopat mishandler deg. Det er megaforvirrende, og bare en annen psykopat ville ikke bli satt ut av en slik surrealistisk sammenblanding.
Og det blir bedre! Når ekte-psykopat ringer deg etter bruddet, så lyder han/hun akkurat som maske-psykopat! Du hopper av glede, det er jo ham/henne du har ventet på! Maske-psykopat er tilbake for å redde deg fra onde ekte-psykopat! “Det er DEG jeg har ventet på, NÅR kan vi treffes??!!”.
Oooops….. rolig nå, vent et lite øyeblikk. Sett deg på hendene dine. La meg spare deg for unødvendig smerte ved å hoppe fremover i tid, til der psykopaten smeller døra i ansiktet på deg igjen og du nok en gang våkner opp til virkelighetens kalde gufs. Det ble ikke bedre av å ta psykopaten tilbake. Tvert imot, det ble akkurat hakket vanskeligere. Maske-psykopat er fortsatt borte. Ekte-psykopat er fortsatt en mishandler. Maske-psykopat og ekte-psykopat er fortsatt i den samme kroppen, OG nå har du i tillegg mistet alle de hardt tilkjempete framskritt du har nådd i rehabiliteringen din, og stillet deg selv tilbake til nullpunktet.
Likevel lurer du på hvordan PSYKOPATEN har det. Selvfølgelig gjør du det. Du er sensitiv og omsorgsfull (psykopaten velger ikke folk som er tøffe i trynet). Du har hele tiden blitt programmert til å stille deg inn på psykopatens frekvens; hans/hennes følelser og behov. Hele relasjonen handlet om psykopaten, han/hun drillet deg til å tenke på lite annet. Den virkelige deg, den du var FØR psykopaten, ønsket ikke en bortskjemt, selvsentrert og voldelig tre-åring i en voksen kropp. Den virkelige deg ønsket en partner!
“Hallo der!” hører jeg en lojal helt avbryte, “ikke snakk om psykopaten slik! Han/hun er ikke bortskjemt og selvsentrert tre-åring!……… Ok, han/hun er en bortskjemt og selvsentrert tre-åring, men MIN bortskjemte og selvsentrerte tre-åring”. Hmm…. så jeg ikke deg som hysterisk deltaker på The Jerry Springer Show forrige uke? Denne “helten”, denne forsvareren av psykopaten, kunne ikke vært deg…. eller?
Resten av oss bør heller lytte til venninna mi Siri. Siri`s mann gikk virkelig hardt ut i starten. Sjarmerende. Omtenksom. Fantastisk. Nå er de to gift, og han ble umiddelbart etter bryllupet kald, distansert og ondskapsfull. Han klaget på ekteskapet men nektet å skilles. Han var uempatisk, defensiv og helt vilt manipulativ. Han er en psykopat. Siri visste noe var galt, men hun ble værende. Han ble fjern, Siri kjempet for å gjøre det bedre. Hvor lenge pågikk dette før Siri skjønte tegninga på veggen?
Siri ble værende hos sin psykopatiske ektemann i 30 år, før hun “på egoistisk vis” forlot ham for å bevare den siste rest av fornuft hun hadde. Jeg lurer på om hun angrer seg og vil ha ham tilbake, eller om hun har noen råd til oss andre. La oss spørre henne!
“Du Siri, har du noen råd til oss som sitter her på gjerdet og bruker den dyrebare tiden vår på å savne psykopaten?”.
Siri: “Kom dere vekk! Fort! Jeg burde ha reist for 30 år siden, jeg vil ha mine 30 år tilbake!!!!!!”.
Hmm…. nei, ikke bry dere om henne. Hun er bare bitter. Hun burde ha blitt værende i 31 år, DA tenker jeg at psykopaten ville ha forandret seg. Hun var ganske enkelt ikke tålmodig nok! Dessuten, DIN psykopat er ikke slik. DIN psykopat vil forandre seg, han/hun er bedre enn de andre! Vær så snill, ta psykopaten tilbake og hold ham/henne borte fra oss andre!
Når vi forlater psykopaten, så er det fordi devalueringen har blitt uutholdelig. Men når psykopaten forsøker å oversveve oss så vet han/hun nøyaktig hvilke knapper å trykke på. Fristelsen til å ta ham/henne tilbake kan derfor bli uimotståelig. Vi er såret og gale. Vi nekter å tro at noen vil såre oss så bevisst som psykopaten har gjort. Vi er desperate etter lindring og derfor mer enn villige til å åpne våre armer og dører igjen. Alle indikatorer peker på å gi psykopaten en ny sjanse.
Alle bortsett fra èn; virkeligheten. Sannheten. Kunnskapen vi har tilegnet oss. Og ærlighet mot oss selv. Din sinnsro. Din helse. Denne indikatoren peker i motsatt retning – bort fra psykopaten. Yup, det blir en kamp i motbakke. Men hvis du investerer i innsatsen, så er utsikten fra toppen uslåelig!
Ser det fortsatt ut som at hvis du istedet investerer innsatsen i psykopaten, så vil ting kun bli bedre mellom dere?
Siri tilbrakte 30 år med psykopaten. Jeg lurer på, hvis hun bare hadde gjort en LITT bedre innsats, om han hadde forandret seg til det bedre… la oss si etter 10 år? 17 år? 25 år? Er Siri egentlig fornøyd med sin egen innsats? La oss spørre henne!
“Du Siri, er du glad for at du var sammen med psykopaten i 30 år?”.
Siri; “AAAAAARRRRGGGGGGHHHHHHHHHH!!!!!!!!!!!…………..”
Hmm…….. jeg må ha sagt noe galt.
GOD PÅSKE! 😉
Hei igjen og takk!
Et par eks.: Hun: ” Kommer du i bursdagen min i morgen?”
Han: “Jeg har aldri brydd meg om sånne dager!”
Kompisen har inv. begge i bursdag, ikke stor dag, men en i mellom, med opplegg i tre dager. Da pakkes bagen og han drar, alene, uten å ha sagt at hun også er invitert.
Påskeferie. Han:” I morgen drar jeg til …… og går utfra at du blir med! ”
Hun: ” Det er hyggelig å bli invitert med, men hadde vært fint om du hadde spurt noen dager i forveien! Jeg har flere ting som må ordnes og det trenger jeg tid til?!”
Han: ” Jeg trenger bare et par timer så er jeg klar.”
Hun har laget nydelig middag til hans bursdagsselskap, ingen kommentar fra jubilanten.
Han har laget middagen og hun resten i samme anledning og da kommer det, som første kommentar når de har satt seg til bordet, i det han hever glasset: ” Skål for kokken!”
Jeg kan ikke for det, men ser noe latterlig, over det hele, i all ond- og dumskapen…
Jeg tenker, når en person med psykopatiske trekk virker glad og harmonisk i forholdet og lar manipulasjonen ligge i dvale, har han pønsket, i det stille, en av sine fantastiske gaver til seg selv, enten ei spesiell reise eller annen opplevelse den andre ikke får ta del i. Hans glede og harmoniske væremåte handler om reaksjonen- sjokket, skuffelsen e.t.s. til den andre når denne fantastiske overraskelsen, han gleder seg som en unge til, blir servert… Reagerer du som normalt får du høre: ” Der har du ødelagt turen for meg! Jeg skjønner du er ute etter å gi meg dårlig samvittighet! Du unner meg ingenting! o.s.v.
Ved hjemkomst får du gjerne eventyret servert i detalj, hvor fantastisk han har hatt det og da må du bare vise entusiasme og glede deg med ellers er du en ond person som ikke unner han noe og hadde kunne blikk kunnet drepe ville du vært død momentant. Kanskje forlater eller iallefall truer han deg med: ” Begynner du nå igjen?! Du tåler ikke at jeg gjør noe! Prøver du å gi meg dårlig samvittighet! Er det sånn du skal være så går jeg!”
Offerrollen: Angriper motparten for reaksjonen, men glir galant unna årsaken til reaksjonen. Dette vil alltid gjenta seg med f.skj. unnskyldninger alt etter som. Feks. ” Jeg sa ingenting fordi jeg kjenner dine reaksjoner!”
Goddag mann Økseskaft…
Interessant tema og jeg må bare si, i min verden, et forunderlig fenomen!
Ønsker deg ei flott solskinnspåske!
Atter en gang; så bra skrevet. Og så god hjelp for meg. Jeg sitter “igjen” med tusen spørsmål og prøver å finne svar på hvorfor meg!? Jeg var med “min” psykopat i halv annet år, og påsken i fjor hang vi sammen som erter ris. Det var vel påsken fjor som jeg kan minnes gjennom denne tiden som den beste med oss. Derfor minnes jeg i dag denne tiden. Men jeg må røske meg ut av dette savnet, når jeg ser på helheten mellom oss. Ja, det var 10 % godt, men de 90 % var så vonde og tøffe å stå i at jeg måtte bryte ut. Og egentlig hadde jeg ikke noe valg da politiet tok ut tiltale mot han for vold mot meg.
I fjor sommer kom politiet nok en gang på døren til oss etter atter en volds episode. Jeg fikk da hjelp gjennom SARA, et pilotprosjekt politiet har som et vert for å hjelpe folk som lever med vold i nærerelasjoner.
Selv da de kom inn i bildet fortsatte volden. Og den var hyppigere og hyppigere. Og det denne personen gjorde var å etablere nye kontakter med andre kvinner. Så for hver gang jeg brøt ut å satte foten ned, sto han I med andre kvinner, men ga seg ikke med meg allikevel. Det var meg han ville ha, elsket osv. Han oppførte seg som et sårt lite barn og gråt og viste fortvilelse. Og samtidig blå nektet for hans kontakt med andre damer. Jeg lot meg rive med å gikk tilbake om igjen og om igjen. Jeg konfronterte han med volden, alkoholen og damer. Han beskyldet meg for å være sjalu, samtidig som han sa at når jeg gjør det slutt hver gang så skal jeg drite i hva han gjør. Jeg sa at han måtte la meg være i fred…men innerst hos meg selv savnet jeg han når jeg brøt ut, derfor lot jeg meg bli hektet på igjen når han tryglet og ba.
Siden november i fjor har jeg bodd på krisesenteret etter oppfordring fra politiet /SARA. Etter en grov volds episode i november. Men selv da hektet han meg på. Hans 40 års dag i desember. Og romjulen og nyttår.
Dagen etter nyttår sier han til meg at en dame hadde sittet å ventet på han. Datteren hennes sendte han mld om at han måtte være snill med moren. Jeg frøs til is når han fortalte det. Han ba meg om å være glad for at han var ærlig. Det eneste jeg klarte å si til han var at hvis han ser seg selv i speilet så ser han en stor dritt-sekk.
Etter dette gikk det to dager, og han mannet fram atter en gang diskusjon og nesten vold, ta jeg tok bena fat å løp fra han. Dagen etter var hun på plass.
Alt dette og mere til har skjedd i ettertid.
Nå har jeg anmeldt han og det blir rettsak i mai. Og jeg vet jo at heldigvis er tiden med oss over. Men allikevel kan jeg savne han. Det er nesten helt stille nå. Jeg har fått mld fra hun nye damen at jeg er sjalu og at de bare er gode venner og at hun skal stille til rettsaken å fortelle hvem jeg er. Og senest i går fikk jeg mld fra en kamerat, som jeg har truffet noen ganger. Han skal og stille til rettsaken.
Jeg ser at han manipulere de også. Og det er en kjempe tøff tid dette.
Derfor er det godt å lese bloggen din. Den er fantastisk og til veldig god hjelp. Faktisk akkurat det jeg trengte å lese i dag.
God påske 🙂
Lillian Hansen: takk for viktig kommentar.
Du setter fokus på noe jeg tipper er noe alle partnere, venner og slektninger av narsissister og psykopater har spekulert over; den manglende takknemligheten.
For en psykopat å vise takknemlighet, så må han/hun et øyeblikk heve en annen persons verdi. I psykopatens øyne er dette kontraindisert. Psykopaten kan ikke se at han/hun selv fortsatt er verdifull, selv om det et øyeblikk fokuseres på en annens verdi. Psykopaten vil for enhver pris ikke miste anseelse i andres øyne.
I tillegg kommer den gunnleggende følelse av berettigelse som kjennetegner den antisosiale personlighetsforstyrrelsen. Psykopaten har krav på særbehandling og trenger derfor ikke være takknemlig. I de tilfellene hvor psykopaten gjør noe for offeret (gi og ta er for normale mennesker naturlig) så blir det i hans/hennes øyne faktisk herskeren som lager mat til tjeneren, det er nesten uhørt og en bragd som fortjener omtale.
For oss andre kommer det utad til uttrykk som utakknemlighet mikset med selvskryt, men det er mye mer som rører seg i et psykopats sinn. Hva vi klarer å fange opp er bare dampen som slipper ut under lokket til en kjele med kokende vann.
Igjen, takk for en viktig observasjon, og jeg ser akkurat det samme som deg. God påske 🙂
Anonym: takk for kommentar, jeg er glad for at du finner trøst i bloggen 🙂
Det er en skremmende historie du forteller, og din eks synes å være blant den farligere sorten.
Jeg ønsker deg lykke til med rettsak i mai. Å måtte møte denne mannen igjen er under alle omstendigheter krevende, og spesielt i en slik setting. Jeg krysser fingrene, stå på 🙂
Og god påske 🙂
Hei, er det mulig å sende en mail for eventuelle råd og svar på egen historie? 🙂
Anonym: absolutt, du kan sende den som PM (personlig melding) på bloggens tilhørende facebook-side med samme navn. Du behøver ikke å “like” bloggen for å sende en slik melding.
Jeg skulle gjerne skrevet det anonymt hvis det er mulig 🙂
Anonym: det er dessverre ingen andre måter å kontakte bloggen på. Bloggen har foreløpig ingen tilknyttet mail-adresse. Det kan være det blir nødvendig med det fremover, men foreløpig eksisterer ingen slik mail.
Er stor og hyppig aggresjon et typisk tegn på psykopat?
Anonym: Ja. Manglende impulskontroll er ett av kriteriene for psykopati. Det betyr at psykopaten ikke klarer å “sette reaksjoner på vent” eller utsette behov for å vise misnøye/moderere misnøye. Psykopatens grandiose selvbilde (et annet kriterie) medfører at psykopaten lett er utsatt for narsissistisk skade hvis noen stiller spørsmål ved hans/hennes ekstraordinære betydning. Narsissistisk raseri utløses ofte av narsissitisk skade. Det sies at de eneste følelser psykopaten opplever til fulle, er misunnelse, raseri og forakt. Psykopaten er kort sagt et sint og aggressivt menneske. Dog er ikke dette alltid synlig. Normalitetsmasken vil skjule dette for de aller fleste. Det må også nevnes at aggresjon alene ikke er nok til å mistenke at en person er psykopat, faktisk skal 19 andre kriterier også spille inn og lage et helhetsbilde.
Hei,og igjen takk for fin og lærerik blogg.
Er det flere som sliter med å få opp gammelt grums? Er så mye jeg kommer på som jeg har tilgitt og glemt trodde jeg. Etterhvert som jeg leser og studerer ser jeg at jeg faktisk er et sånt tiltrekningspapir på disse slemme folkene. Ville bare høre litt rundt, har så lyst å bli meg selv igjen
Jeg fikk den beste påsken jeg kunne fått alene – og med familie og venner – uten den nå sterkt reduserte spinnemestersken som tømmer alle for energi med fyll, trakassering og humørsvingninger.
Hvor vanlig er det at folk med personlighetsforstyrrelser har et rusproblem? Jeg synes det er mer en regel enn et unntak.
Lykke til videre med bloggen!
🙂
Emma: så bra at du endelig fikk en påske fri fra”svigermonster”.
90% av psykopater/narsissister har en tilleggsdiagnose. I de fleste tilfellene så dreier det seg om en avhengighet, for eksempel av rus, alkohol eller sex.
Det er således meget vanlig at mennesker med en antisosial personlighetsforstyrrelse drikker mye. Din observasjon er således helt riktig.
Grunnen til psykopaters overdrevne utsatthet for avhengigheter sies å være deres tomme indre – det må stimuleres med manipuleringer, distraheres med aktiviteter eller sløves med rus.
Håper dette er et svar du kan bruke 🙂
“Tomme indre”, det er nettopp hva det er. Et fravær av normale interesser og hobbier.
Er det slik at “psykopati” er arvelig? Foretrekker personlighetsforstyrrelse, opptil flere i kombo. Ref arv og miljø. Har sett det i eldre generasjoner samt avkom. Men det er mer avoident, ikke så rart når man må forholde seg til et individ som er totalt uforutsigbar.
Emma: jeg vet ikke om jeg kan svare på dette for jeg har aldri vært opptatt av hvorvidt psykopati er arvelig, medfødt eller sosialt betinget.
For meg er det viktigste at når personen først er rammet, så er det ingenting man kan gjøre for å hjelpe vedkommende og å trekke seg ut av relasjonen er eneste løsning.
Men fordi jeg er så interessert i emnet generelt så har jeg jo lest flere eksperter uttale seg om nettopp dette. De fleste synes å være enige om at det ikke er arvelig. Blant mange normale søsken så kan det befinne seg en psykopat, nærmest uforklarlig hvordan en av søsknene utviklet seg slik i stabile og kjærlige omgvivelser mens de andre ble normale mennesker. I de tilfellene hvor barn av psykopater/narsissister blir det sammesom forelderen, så synes forskerne å være enige om at det er sosialt betinget.
annonym: hei og selv takk for at du leser 🙂
Din fornemmelse av at du er “tiltrekningspapir” kan faktisk stemme. Flere ofre oppdager at de har et livslangt mønster med antisosiale mennesker. Hva kan det komme av? Det er et omfattende emne og noe fremtidige blogginnlegg bør handle om.
I korte trekk kan jeg fortelle om at psykopaten elsker givende og tolerante mennesker, med svake eller ikke-eksisterende personlige grenser.
Slike mennesker er ikke nødvendigvis svake. Det er GRENSENE som er svake og uklare.
Uansett hvor mange giftige mennesker du har tiltrukket deg, så er misbruk aldri din skyld. Bare fordi “døren står åpen” så er det ikke en invitasjon til å rane butikken. Likevel er den eneste måten å beskytte deg selv (og stoppe pågangen av disse menneskene) å lære om deg selv og bygge opp personlige grenser.
Det er ihvertfall hva jeg måtte gjøre 🙂
Jeg ønsker deg lykke til og håper bloggen fremover kan hjelpe deg med din reise.
Hei!Er det lov å screene enkelte tekster uten navn til eget bruk,kan være en kommentar som er ekstra gjenkjennelig og bra å lett finne fram ved senere anledning.Kan blogginnehavers innlegg deles i en gruppe hvor jeg er eneste medlem eller lagres.
Anne: ja, det er lov 🙂
Men de samme opphavsrettigheter gjelder ved blogger som andre tekster. Ved større sitater eller delinger av hele tekster, så skal man oppgi kilden.
Lykke til 🙂