Da jeg var middel (og ikke mål) i en sjalusifabrikkering

I dag vil jeg igjen fokusere på selvopplevde hendelser. Jeg vil fortelle en historie med tre aktører; meg selv, en venninne og hennes nye kjæreste. Dette skjedde for noen år siden, innen jeg visste hva en sjalusifabrikkering er. Jeg visste heller ikke hva en psykopat eller en narsissist er. Jeg visste knapt hvem jeg selv er. Jeg trodde bare at alle hadde hederlige hensikter – spesielt mine venner. 

Min venninne snakket stadig om sin nye kjæreste, like ofte presiserte hun at “han liker ikke homofile”. For en merkelig ting å si, tenkte jeg, da jeg jo selv er homofil. Hva ville hun med det? Skulle jeg føle meg truet eller ønsket hun bare å advare meg? Forstod hun ikke at jeg verken trengte eller ønsket denne informasjonen om hennes nye kjæreste? Hva hadde han med meg å gjøre? Av og til tenkte jeg også “hvem er dette for et monster som hun har funnet?”. Til å være så forelsket som hun tilsynelatende var i ham, så var det ikke et særlig flatterende bilde av ham hun malte. Det kom til et punkt hvor jeg tenkte “forteller hun meg en eneste gang til at hennes nye kjæreste ikke liker homofile, så skjeller jeg henne ut”. Jeg var så lei av å høre dette. Samtidig skrøt hun ham opp i skyene på alle andre områder, nesten som om det faktum at han ikke likte homofile også var en flott egenskap. Men hun slang ofte på en årsak til hennes voldsomme fokus på dette; “du skjønner, han må jo bare akseptere deg, du og jeg er jo beste venner”. Min venninne var sjelden å bli klok på. 

Noen konfrontasjon mellom meg og henne om dette, kom det dog aldri til. For innen det gikk så langt så skulle jeg møte hennes nye kjæreste for første gang, på en fest. Innen festen var hun tilsynelatende nervøs for hvordan dette ville forløpe; “jeg håper han aksepterer deg og at dette vil gå bra”. Jeg husker jeg ble litt irritert over at hun oppførte seg som at jeg måtte trøste henne, da det jo var jeg som hadde mest å tape på om han ikke likte meg. Men hvordan jeg hadde det med dette var underlig nok aldri et tema. Hun la istedet et ansvar over på meg; “nå må du vise deg fra din beste side altså”. Gjorde jeg ikke alltid det? Og helt ærlig, hvorfor skulle jeg pynte på min personlighet fordi hun hadde funnet en homofob kjæreste? Det var hennes problem og ikke mitt. Men hun involverte meg så voldsomt. Igjen var jeg på nippet til å reagere negativt på hennes merkelige opptreden. Denne gang med å trekke meg fra festen. Men fordi jeg var så involvert og “hennes beste venn” ifølge henne (jeg følte det aldri likedan, og hadde dårlig samvittighet for det) så følte jeg meg forpliktet til å gå. 

Den gang for noen år siden så var jeg velsignet med en gave; jeg tok så lett på ting og var sjelden nervøs. De fleste pinlige situasjoner pleide å løse seg, var både min erfaring og mitt motto. Og når de ikke gjorde det, så sa jeg “pytt pytt” til meg selv, og gikk videre i livet. Så jeg dro på fest der hvor min venninne, hennes nye kjæreste og mange andre befant seg. 

Min venninne dro meg hurtig til siden da jeg kom. Hun virket nervøs og stresset. “Er du klar?”. Ja jøss, svarte jeg, rolig som ei ugle. Hun oppførte seg som om jeg skulle på date, med hennes kjæreste! Eller kanskje det snarere var en opptaksprøve, hvor jeg søkte på rollen som hennes beste venn og han alene utgjorde juryen som avgjorde om vi fikk lov til å fortsette vårt vennskap eller ei. I mitt stille sinn tenkte jeg at min venninne alltid skulle overdrive og lage drama, men jeg klarte den gang ikke å relatere det til noen form for personlighetsforstyrrelse. Jeg tilskrev det et slags behov for kontroll og at alt skulle være perfekt. En av hennes lyter, tenkte jeg – noe alle har. 

Så pustet vi begge inn og hun dro meg inn i rommet. Jeg nikket rundt til folk jeg kjente. Mer rakk jeg ikke for hun dro meg straks i retning av en fyr som satt på en stol; en mann i slutten av tyve-årene med milde men nervøse øyne. Han så på meg og jeg så på ham. Jeg gikk et par skritt nærmere, rakte ham hånden og sa “det er jeg som er Daniel”. “Ja, deg har jeg hørt om” svarte han og smilte. “Jeg har hørt om deg også, men bare gode ting” løy jeg og smilte tilbake. Jeg tror min venninne ville at han og jeg skulle sitte ved siden av hverandre og prate, men jeg ville heller hilse på alle jeg kjente så jeg brukte de neste par timene på å mingle. Stadig kom dog min venninne bort til meg for å snakke, mest om ham – den nye kjæresten. “Vi kan ikke snakke så mye sammen, du skjønner han blir lett sjalu”. Javel, svarte jeg, “da får vi la være å prate da” og hintet egentlig til at min venninne skulle la meg være i fred fordi hun stadig avbrøt samtalene jeg hadde med andre. Men hun tok ikke hintet. Faktisk begynte jeg å synes synd på fyren. Hun tok seg ikke spesielt godt av ham. Han kjente ikke mange på festen, men min venninne var mer opptatt av alle andre enn av ham. Forsøkte hun å gi ham et inntrykk av hvor populær og omgjengelig hun var?

Etter et par timer på denne måten så gikk jeg bort til ham. Jeg hadde med en øl som jeg ga ham. “Takk” sa han og smilte med de milde øynene, han så litt forfjamset og pinlig berørt ut. Jeg lurte på om han var pinlig berørt av meg (etter alt min venninne hadde fortalt) eller av at han var utilpass på festen. Jeg satt meg ned ved siden av ham. Vi småsnakket litt men var mest stille. Det gjorde meg ingenting, jeg kunne godt sitte der ved siden av ham uten å si så mye, hvis det fikk ham til å føle seg mindre ensom. Men jeg var parat til å sprette opp og fortsette minglingen andre steder ved det minste tegn til avvisning fra hans side. Jeg hadde tross alt fått vite at fyren var meget homofob. Eller hadde jeg misforstått? Var problemet snarere at min venninne hadde et vennskap til en annen mann, uavhengig av legning? Jeg begynte å tvile, for jeg merket ikke stort til denne homofobien der vi satt ved siden av hverandre. Jeg var bare forvirret og irritert på min venninne som hadde skapt en ubehagelig situasjon for både meg og ham. 

Vi satt ikke slik lenge, for snart var min venninne der og skulle megle eller hva det nå var hun forsøkte på, for festen var framskreden og alle var påseilet. Hun deiset ned mellom oss, “er dere venner nå?”. Har vi noengang vært uvenner, tenkte jeg. I så fall kun fordi min venninne hadde skapt en konflikt mellom to mennesker som aldri hadde møtt hverandre. En splid som aldri var der. Men jeg sa bare “jada”. Så flott, svarte hun, “da kan du vel sitte litt på fanget hans?”. I alle dager, tenkte jeg, hvorfor skulle jeg ville sitte på fanget hans, og hvorfor skulle han ønske det? “Det tror jeg ikke han vil” svarte jeg. “Joda” kom det – ikke fra henne, men fra ham, og vips så dro han meg over på fanget sitt. Det føltes som han klamret seg til den eneste på festen som han følte en slags tilknytning til, utover min venninne. Selv om det var godt å sitte på en manns fang så føltes det ikke naturlig å sitte der. Han var ikke min kjæreste, og jeg har ikke for vane å sette meg på menns fang på andres kommando. “Se der, så flott” sa min venninne og lo. Jeg kysset ham på pannen som en vennlig gest og gled ned på stolen igjen. Yup, sa jeg, “nå er vi offisielt en trekant”. 

I dagene etter festen så tenkte jeg av og til på hvorfor min venninne hadde brygget opp til et slikt antiklimaks. Hennes kjæreste var ikke homofob i det hele tatt. Tvert imot, han var vennlig og mild, men ille til mote på festen. Jeg konfronterte min venninne med dette. “Han liker ikke homofile men han likte deg” var svaret jeg fikk. Hun fikk altså sneket inn en idealisering av meg fordi hun ikke hadde noe valg. I dag vet jeg at det antakelig aldri var et problem for ham at hans nye kjæreste hadde en homofil venn. Men hun forsøkte å gjøre ham sjalu ved å vie meg mye oppmerksomhet. Når jeg tenker etter så tilbrakte hun påfallende mye tid med meg, i en periode hvor hun egentlig burde vært mest opptatt av ham. Hun stakk innom nesten daglig. Man skal ikke være sammen med venner hele tiden når man er nyforelsket. Men det ga henne en mulighet til stadig å fortelle ham “jeg kan ikke være sammen med deg i dag, jeg har en avtale med Daniel”. Antakelig snakket hun mye om meg når de var sammen, for å vekke en reaksjon i ham. Jeg gjenkjenner dette meget godt i dag, men fra en annen vinkel. I et annet drama så var jeg ham.

Han burde ha forlatt henne mens han kunne. Men det gjorde han ikke, for stakkaren var hekta, slik man blir på psykopater og narsissister. Derfor fant han seg i å bli ignorert av henne på fest og ellers, så lenge han fikk en smule i ny og ne. De to giftet seg året etter. De er fortsatt gift. De fikk et barn. Hvordan det går med dem aner jeg ikke, for jeg har ikke lenger kontakt med min “venninne”. Men etter hva jeg har hørt så løper han rundt og fikser alt og passer ungen, mens hun gjør hva hun vil.

Hva hun sa til ham om meg fikk jeg aldri vite, men det var sikkert løgner av samme sort som de hun fortalte meg om ham. En klassisk sjalusifabrikkering, med den forskjell at denne gang var det ikke jeg som var målet, det var ham. Jeg var tredjepersonen. Brikken. Middelet.  

 

I neste innlegg skal vi begynne på det omfattende emnet om psykopatisk sverting, derfor kommer jeg til å dele emnet opp i flere tekster. Skrivekonkurransen er nå over. Dere som blir godkjent til publisering blir spredt utover høsten. Det kan derfor gå en stund før nettopp din leserhistorie blir publisert. 

44 kommentarer
    1. Sjalusifabrikkering har jeg vært mye offer for for min tidligere N.
      Vi arbeidet sammen for noen år siden, frem til vi begge byttet jobb. Han snakket til meg, sendte meg bilder og var voldsomt «på» over en lang periode i ettertid. Støtt og stadig fikk jeg høre om at han snakket med ei annen kollega vi jobbet med og at de hadde planlagt å møtes. Han kunne finne på å sende screenshot av samtaler de imellom. Med de rareste metoder kom hun inn i samtalen vår.
      I ettertid når ting har begynt å gå opp for meg har jeg tatt kontakt med denne kollegaen. De snakket sammen litt i perioder, men hadde aldri møttes i ettertid sa hun. «For det er litt sånn han er». På spørsmålet om han noengang har nevnt meg, var svaret nei. I den perioden ble hun et middel for å gjøre meg sjalu (sammen med ei annen «bestevenninne»).
      Jeg konfronterte han faktisk med dette. Hvordan han kan snakke så fint og mye om alle andre, men at jeg selv ikke får en liten stjerne i boka en gang. Spurte rett ut hvilken plass jeg var i rekka hans når jeg ikke engang fikk en stjerne i boka (kan le av hvor absurd det er i ettertid). Da var jeg visst nok selvfølgelig nr1, men ble behandlet som luft.

    2. Jeg har kommet frem til at jeg må gå for NK med min P. Har kommet frem til det etter å ha lest mye på denne bloggen og begynner så smått å innse (selv om det er enormt vanskelig å virkelig ta innover seg) at min P MÅ være psykopat. Det er så mye som stemmer at jeg ikke kan overse dette. Nå er jeg så godt som forkastet, får bare en mikrosmule 2 ganger i måneden. Og dette har pågått i 1,5 år. Jeg har også satt en dato for når han skal blokkeres på sosiale medier. Men mitt spørsmål til de som leser denne bloggen og har innført NK er:
      – Angrer dere på NK?
      – Har rehabiliteringen gått fortere etter NK?
      – Har kverntankene og tankekjøret begynt å slippe taket etter NK?
      – Har deres P merket at han er forkastet av deg og har han foretatt seg noe etter NK?
      Dette spørsmålet hører sikkert ikke hjemme under dette innlegget, men jeg kjenner at jeg har så behov for å vite om andre sine erfaringer her som gjør meg så sterk at NK virkelig blir en realitet.

    3. Nok et blogginnlegg der jeg tenker at det neimen ikke er rart at man etter nær 20 års samliv med en P/N sitter forvirret tilbake. Det er forvirrende å lese på bloggen her og å kjenne igjen så utrolig mye. Sjalusifabrikkering der P ga katten masse oppmerksomhet og behandlet meg som luft – går det virkelig an? Det mest skremmende er at jeg trodde det var slik det skulle være, selv om den lille magefølelsen heldigvis aldri ga opp og bare fortsatte å fortelle meg at det var galt.
      Det som er rart nå, er at 2 år etter bruddet, har jeg økt angst – det er så mye som kommer opp nå! Å høre andre si skjellsord i forbifarten, f.eks, kan være veldig skremmende. Forleden dag gikk jeg forbi en gjeng tenåringer der en gutt ropte “j…. drittkjerring” til en av de andre i gjengen. P kalte meg det utallige ganger… Det satte meg helt ut, og jeg måtte gå fort videre. Jeg har en ny kjæreste som er alt det P ikke var. Selv om jeg har lagt svært mange kort på bordet for ham og fortalt mye av historien min, så er han fortsatt der, holder rundt meg, tørker tårene mine og forsikrer meg om at han slett ikke har tenkt seg noe sted. Bare det at han tar initiativ til å bestille kinobilletter eller bord på en restaurant kan få meg satt ut og rørt til tårer, sånn for meg selv – forstå det den som kan. Det å møte en normal fyr, har satt i gang så mye hos meg. Det er akkurat som om det jeg hadde “bygget” rundt meg for å orke å stå oppreist til enhver tid – der er han i ferd med å bryte gjennom. Og der inne, der er det tydeligvis mange tårer gjemt. Jeg merker at den verste følelsen er at jeg er så redd for ikke å være bra nok, noe jeg tydelig kjenner igjen fra mitt samliv med P. Da strevde jeg hele tiden for å bli anerkjent, kanskje til og med få litt ros (som en hund får en godbit kastet til seg når den har vært flink). Og nå; er det virkelig nok hvis jeg bare er meg selv? Det er nesten ikke til å tro.

    4. Tinna: denne triggbarheten du beskriver er litt mystisk og uforklarlig, og meget hemmende. Du nevner ord som P brukte å kalle deg, men det behøver ikke engang være like gester – det kan være fullstendig urelatert og likevel setter det oss ut.

      Det er noe som tar lang tid å løse og vi skal tidvis fokusere mer på det her i bloggen.

    5. Minna: Noen svar på spørsmålene dine kommer her.
      – Angrer dere på NK?
      Nei, absolutt ikke! Jeg og P har felles barn, og i starten prøvde jeg på “lite kontakt”. Men nå er han blokkert overalt. Allikevel fant han fram til en kanal jeg hadde glemt, og tok på ny kontakt. Han sendes rett i søppelfilteret her, og utfordringen min er å la være å sjekke om han tar kontakt. Så full NK er det jo ikke, selv om jeg aldri svarer på det han skriver.
      – Har rehabiliteringen gått fortere etter NK?
      Vet ikke. Som du ser av spørsmålet mitt over her (en egen kommentar), så er det et skritt fram, to tilbake, en skritt fram, litt tilbake osv. men jeg tror at om jeg ikke hadde blokkert, hadde jeg ikke vært så bra som jeg er i dag.
      – Har kverntankene og tankekjøret begynt å slippe taket etter NK?
      Nei. Jeg kverner allikevel, noe jeg forsåvidt alltid har hatt en tendens til å gjøre. Føler meg fortsatt redd og paranoid. Pga felles barn bor P og jeg fortsatt på samme sted, og jeg merker at jeg er engstelig når jeg f.eks er i butikken og handler.
      – Har deres P merket at han er forkastet av deg og har han foretatt seg noe etter NK?
      Ja. Han har merket det. Han har sendt meg utallige meldinger og mailer siden bruddet for to år siden der han skriver at han elsker meg og at han aldri kommer til å gi seg. I starten svarte jeg ham, men det at jeg nå har blokkert og sluttet å svare, virker som om har trigget ham. Han er tidvis aggressiv i tonen, så idealiserer han meg, prøver å få meg til å føle skam, forteller meg at jeg er barnslig osv. Hele registeret.

    6. SH
      Til Minna,
      Det er kanskje noe anderledes for meg,for jeg måtte ha kontakt lenge etter jeg selv ønsket NK. Han var den nærmeste kollegaen på et lite kontor. Men jeg ønsker å svare deg allikevel.
      Ved å ikke ha kontakt så har jeg oppnådd å «finne meg selv og min virkelighet» igjen. Jeg slipper å forholde meg til stadig nye virkeligheter, forvirring, kverntanker og å være i konstant beredskap for nye angrep. Så jeg angrer overhodet ikke på NK. Jeg er blitt friskere psykisk og fysisk. Jeg opplever å føle meg litt tom. Det er intenst å forholde seg til en P, så det tar tid å erstatte kaoset med positivt innhold istedet.
      Etter NK kan det og bli verre lenge. Ved delvis NK ( jeg jobbet hjemmefra) opplevde jeg at tidligere episoder som var bagatellisert, glemt, fortrengt eller lignende kom opp til overflaten. Og det var ille. Å komme på utallige episoder med det som fra faglig hold er betegnet som «psykiske» overgrep. Å innse at jeg ikke hadde klart å ta vare på meg selv. Å innse at jeg hadde trodd det skulle bli bedre, mens det ble verre og verre. At jeg hadde «kjempet» en idiotisk kamp mot en P og slitt meg helt ut.
      Men en dag så er det slutt på nye episoder, heldigvis. For med NK er det visshet og trygghet om at denne personen ALDRI mer kan gjøre deg noe som helst ondt. Jeg trenger ikke å lure på om det var godt ment, om jeg burde tåle mer, om jeg misforstår, hva jeg kan gjøre, om jeg er urettferdig, om jeg er problemet osv i det uendelige.
      Et klart JA på om rehabiliteringen går fortere. Ikke bare fortere. Det er nødvendig med NK for å kunne leges. Og du slipper tankekjør og kverntanker. Men for meg er jeg ikke blitt helt den samme. Jeg tror ikke lenger at alle mennesker i min nærhet har gode motiver med alt de gjør. Og jeg er nok ikke like sprudlende og noe mer negativ…

    7. Minna spør om noen angrer på NK. Jeg begynte med nullkontakt for 14 år siden og har vært innom tanken på om jeg skal angre, men funnet ut at det var det totalt sett var og er det mest riktige å gjøre/opprettholde. Over tid så har det begynt å slå litt tilbake på meg selv, når jeg for eks i familiære sammenkomster avviser/unngår den sprudlende hyggelige N/P’s forsøk på trivelig konversering så er det også veldig lett å argumentere overfor omverdenen at det er jeg som er den vanskelige og vrange. I fjor fikk jeg kjeft for å tenke mer på meg selv enn barnebarna fordi jeg ikke ble med og heiet på fotballkamp en dag som bestemor (N/P) passet dem, men barnebarna var faktisk langt fremme i tankene når jeg avsto fra å være med på noe skuespill jeg ikke fikser. NK kan slå tilbake som en boomerang men er allikevel det beste av ondene jeg har å velge i.

    8. Til Minna :
      Ja det var en lettelse med NK , jeg startede ellers med gråstensmetoden, da vi har børn sammen. Det var dog ikke nok, han blev ved og ved og hvis der var en lille sprække åben , invaderede han lynhurtigt min tid og tanke igen. Selv efter NK finder han nye veje at komme igennnem på..utroligt. Min rehabilitering er også gået op og ned, men helt klart bedre , jo mindre jeg mindes om ham. Jeg er flyttet langt væk, startet et nyt liv og selvom det er en udfordring , ved jeg at det var det eneste rigtige for mig. Fortiden var tilsidst så frygtelig, jeg var blevet syg af al mishandlingen og det var de sidste kræfter jeg brugte på at komme væk.
      Foruden flugten, har naturen, træning og familie været det der har fået mig igennem og sidst, men ikke mindst …denne blog…jeg har læst og læst og kundskab er virkelig med til at heale dig..
      I dag, snart tre år efter jeg flygtede, er jeg ved at være ovenpå igen. Indimellem, kommer sorgen og ensomheden dog, men den er ingenting i forhold til, hvordan de sidste ti år med min psykopat var…det var et helvede. Min sorg og ensomhed handler ikke længere om ham, men på at have mistet så meget af min tid på konflikter og tavshedskure m.m…min omgangskreds måtte også justeres og jeg må starte et helt nyt liv her, det nye sted. Det gamle liv savner jeg ikke, men jeg savner det sociale liv, der er , når man er et par. At blive single i en moden alder har også været en udfordring, men hellere være single, end at være sammen med en psykopat.

    9. Til Minna
      Jeg angrer absolutt ikke på NK. Men jeg var livredd for å innføre det med tanke på eventuelle reaksjoner fra P. Men jeg følte det som en stor lettelse, og jeg føler meg friere. Å ha kontakt, selv om det bare var sporadisk via FB og IG, og et hei og hallo når vi møttes på butikken, var enormt energikrevende for meg og gav meg alltid angst i etterkant. Nå når han ikke har tilgang til livet mitt føler jeg meg tryggere og roligere.
      Når det gjelder rehabilitering, så gjorde jeg et stort fremskritt etter NK. Følte jeg fikk tilbake mer av livet mitt, og fikk stoppet en energi lekkasje. Jeg er dog fortsatt ikke “ute av skogen”, selv om det er 15 år siden forholdet tok slutt. Nå har jeg riktig nok ikke startet med å ta innover meg alt som skjedde før de siste årene, og jeg er forberedt på at det kommer til å ta tid. Jeg blir vel aldri den samme som før, men jeg kommer heller ikke til å gå tilbake til å bli den han gjorde meg til når vi var sammen. Det er min trøst i det hele. Jeg pusler sammen bitene av meg selv litt etter litt.
      NK kombinert med en dyktig psykolog, så har jeg nå mindre tankekjør. Jeg har innsett at det er HAN (P) som er syk/forstyrret, og ikke jeg. Og når jeg innså det, så innså jeg også at det er ingen hensikt i å lete etter svar og analysere alt som skjedde og lure på hva jeg kunne gjort annerledes og hvorfor det skjedde meg. Det hendte meg. Og jeg kunne ikke gjort noe annerledes. Så jeg øver meg på å stoppe tankespinnet der. Men jeg er fortsatt redd for å møte ham når jeg går på butikken, men på en annen side så blir jeg oftere sint på ham enn redd.
      Jeg tror nok P har merket det, men han har ikke tatt kontakt. Han har merket seg at jeg ikke hilser, vi har bare øyekontakt og da ser jeg bare på ham med et tomt og likegyldig blikk. Inni meg er jeg rasende. Vi har hatt generelt lite kontakt siste årene, han sendte meg sms på bursdagen min for et par år siden ( som resulterte i krampe gråt for min del), og ellers har han bare trykt likes på Instagram bildene mine. Og litt små prat når vi har møttes tilfeldig. Men hver gang har endt med at jeg har reagert i etterkant med angst og tårer. Så det å innføre NK har gjort meg sterkere.
      Dette ble lange svar. Merker jeg har behov for å fortelle “min” historie. Det er få av de rundt meg som vet hva som egentlig skjedde. Og det er både terapeutisk og vondt å fortelle. Samtidig ser jeg klarer hvem /hva han er når jeg får satt ord på det. Og da kommer jeg enda ett steg i riktig retning. Så takk til alle dere som leser og bidrar her! Og takk til Daniel for denne bloggen!

    10. Minna: NK har en betydelig effekt, da du ikke bliver mindet om P og ikke får følelsesmæssige udsving, forudsaget af noget P gør, siger, opfører sig, viser verden etc. Jeg ved ikke om rehabiliteringen har gået stærkere med NK, da der jo uanset er mange faser man skal igennem for at heles. Men for mig, er det er at kære om sig selv, overhovedet ikke at blive mindet om P i processen. Jeg tror man har alle tankerne, fordi man er blevet så ekstremt påvirket af et forhold med P. Tiden arbejder med dig og du heles langsomt!! Jeg går helt klart ud fra at min ex P, har mærket NK. Han er efter et par år pludselig begyndt at handle i samme dagligvare butik, hvor jeg altid har handlet. Han har hans nye udkårne med og jeg har nu fundet mig andre steder, hvor jeg køber ind.

    11. Til Minna:
      Nk er det lureste jeg har gjort. Var 18 år i ekteskap men P, og når jeg gikk ut ble det helt crazy. Tok en stund før jeg skjønte hva han var,jeg var forvirret, livredd og helt nedkjørt. Med god hjelp av psykolog har jeg bygget meg opp igjen, men kan 4 år etter bruddet enda trigges. Heldigvis har vi voksne barn så det å bare kutte kontakt kunne jeg gjøre. Gikk ut av alle sosiale medier, skiftet e-post, telefonnummer og da etter hvert ble det ro for meg til å ikke bruke energi på å heles.
      Jeg kommenterer ikke så mye her inne men leser en del, vil gjerne si takk til Tinna – høres ut som vi har veldig like historier og dine kommentarer hjelper meg alltid. Takk til bloggforfatter for gode poster, det får meg alltid til å føle at jeg er kommet et skritt videre og det var ikke jeg som var gal allikevel!
      For min del var nk kjempeviktig og jeg har ikke angret et sekund . Tanken på ar han bare står og skriker og roper der ute i skogen et sted men at jeg snur meg en annen vei, går videre med mitt liv, fokuserer på det som er bra .. hjelper meg. Finne styrken i meg selv igjen, bestemme at jeg ikke skal slippe han inn, at ordene hans ikke skal ha betydning for meg.. lettere sagt enn gjort , men det demper de lange tankerekkene.
      Var livredd i starten husker jeg. Han skulle drepe både seg selv og meg for han «visste» jo at jeg aldri ville bli lykkelig uten han. Deretter stalking, løgner om ulykker, sykdom. Bunnen kanskje når han stjal sin egne sønns sparepenger.. ååå listen er endeløs..
      mitt råd: innfør nk, gå videre små steg av gangen og kjenn på gleden og takknemlighet over at disse er ute av livet vårt!

    12. Sliter litt med kommentarfunksjonen her, men skulle gjerne luftet min historie.. Greit å gjøre det på dette innlegget?

    13. Har skrevet en veldig lang kommentar, men får bare mopsen og “noe gikk veldig galt”. Har prøvd å dele kommentaren i ulike biter, men er den fortsatt for lang til å postes? Er det enkelte ord som sørger for at kommentarer blir stoppet av spamfilter?

    14. Æsj, har prøvd å dele teksten på så mange måter, men får den samme mopsen :p
      Så jeg går rett til spørsmålet mitt: Er det mulig å kjenne igjen sitt forhold i mange poster på denne siden, uten at det er snakk om psykopati? Føler at det er en merkelapp som sitter langt inne, i alle fall når ikke forholdet er preget av vold, rusmisbruk etc. Men hele syklusen med varme, kulde, utfrysning, ghosting, bånd som brått kuttes er som å lese om kontakten med min eks, og det har satt betydelige spor.

    15. anonym så lenge: nei, det er ikke mulig. Disse tekstene handler om svært forstyrret opptreden som normale mennesker ikke har. Spesielt når du kjenner noen igjen i flere av tekstene så kan du være sikker på at det ikke er en normal person.

    16. Da er det tydelig at psykopater er mer enn det man stereotypt skulle forvente! Hadde alltid forbundet psykopater med vold og ekstrem adferd, kunne aldri funnet på å kalle eksen det bare sånn uten videre. Men så sitter jeg og nikker nå jeg leser om relasjonene du beskriver her… og fryser på ryggen.

    17. Anonym så lenge: jeg har også håpet at det ikke var snakk om psykopati med min P, selv om jeg kjente igjen så mange ting fra tekstene her. Så enormt vanskelig å fatte at han må være en forstyrret person. Min P er ikke heller voldelig (så vidt jeg vet), men det er så mange røde flagg og absurde ting som nesten har blitt normale, helt til jeg blir forkastet og får en avstand til ham det jeg bedre klarer å se galskapen. Men så vanskelig å ta innover seg at han er Psykopat – nesten det jeg sliter mest med å forstå

    18. Jeg har i alle fall vært sparsom med den merkelappen, føler at det går ikke an å kalle alle som har gjort meg vondt for psykopater.
      Men allikevel… jeg føler en stor sorg, og samtidig dyp lettelse, over å se at dette ikke er normalt, ikke forklarlig, ikke rettferdig.

    19. anonym så lenge: det er riktig å være – om ikke sparsom – så ihvertfall selektiv med den merkelappen.

      Problemet er ikke at begrepet “psykopat” blir brukt for ofte (for det er mange av dem). Det er viktig å snakke ofte om psykopati, slik at det ligger høyt oppe i bevisstheten til folk.Problemet er snarere at det blir brukt om feil personer, AV personer som ikke vet hva det handler om.

      Samtidig blir jeg av og til forbauset over hvor mye allmenkunnskap som finnes der ute blant folk. Når jeg hører noen kalle en annen for psykopat så spør jeg som regel “hvorfor tror du det?”, og forklaringene jeg får passer ofte rimelig godt på forstyrrelsen.

      De tilfellene hvor det blir brukt feil, handler oftest om en av disse kategoriene:
      -basert på en enkelt hendelse. Det er langtfra nok til å danne seg et bilde av en person.
      -om mennesker man ikke kjenner, for eksempel kjendiser og politikere men også privatpersoner.
      -om folk man ikke liker, kun fordi man har polariserende personligheter.
      -basert på rykter og sverting fra tredjeparter.
      -om folk som oppfører seg generelt dårlig. Det er kanskje irriterende, men kvalifiserer ikke automatisk til merkelappen “psykopat”. Mye dårlig oppførsel faller inn under “normalt”.

    20. Da jeg læste dette indslag kom jeg i tanke om en mærkelig adfærd som min P af og til havde. Feks talte han ofte om en kvindelig kollega, som var både grim og dum og som ikke fattede, når nogen bare lavede sjov med hende. En dag mødte vi hende så og da han præsenterede hende for mig, var hun yderst flot, virkede flink og min ex P talte nærmest flirtende med hende. Han glemte helt mig og alt andet og snakkede længe med hende. Da jeg efterfølgene sagde.. Hun virker da sød og du snakkede da vældigt med hende ..sagde han bare…ja, det bliver jeg da nød til , det er da min kollega.
      Noget lignende var jeg ude for mange gange og også med mænd. Han talte grimt om dem til mig og når vi så mødte dem, vendte han på en tallerken og snakkede med dem som om de var bedste venner.
      Det irriterede min ex P at jeg kommenterede det…alt var sort eller hvidt ..
      Er det normal opførsel af en coveret narcisist ?

    21. Det er mange spørsmål som går gjennom hodet nå i ettertid. Nettopp fordi alt var så skjult, så diskré, og allikevel så tydelig. Siden det er så mange som misbruker psykopat-begrepet, sitter det ikke så løst hos meg. Hittil har jeg definert noe av oppførselen hans som “emotional abuse”.
      Leste nylig at skryt av typen “Se, så bra jeg gjør det!” og ikke minst “Er jeg ikke god mot deg?”, er symptomer på at noen er psykopatisk/abusive. Hva synes du om det? Stemmer det?

    22. Det der med å fortelle en historie og antall ord i kommentarfeltet..jeg skrev også i vei for en tid siden …og så var det for langt. Shit happens, tenkte jeg og gikk til sengs. Det var visst ikke meningen at det skulle “på trøkk”.
      Når det gjelder psykopater og narsissister og vold: De fleste bruker IKKE fysisk vold. De vil jo ikke i fengsel, må vite! Det er derfor den psykiske volden blir så stor. De ødelegger psyken på ofrene istedet.
      Så, null kontakt er nok best der man kan få til det. Hør på bloggeier. 🙂

    23. Bare så det ikke blir misforstått, jeg mener ikke at skryt er emosjonell mishandling. Leste en kommentar om at ytringer av typen “Gjør jeg ikke dette bra?” og “Se på alt jeg gjør for deg!” kunne være måter en psykopat røper seg på. Var ikke sagt av en psykolog eller annen profesjonell…
      En annen ting, mennesker som er veldig opptatt av å fremstille seg selv som offer og å oute andre. Er dette et tegn på psykopati eller noe annet usunt? Å ha det vondt og være åpen om det er én ting, men å være ekstremt opptatt av å fortelle om hvor slemme alle er, venninner, familie, parkeringsvakten, ansatte i barnehagen og så videre.
      For meg er det underlig at andre gang på gang kan være enige og trøste når personen selv har ganske provoserende utspill og verbalt “flyr i strupen” på folk. Og at omtrent alle de møter er problematiske. Andre har kanskje en problematisk relasjon i familien, nabolaget etc, men her er det stadig vekk store, dramatiske utspill på sosiale medier hvor den ene er mer kjip enn den andre.
      Er det “flygende ape”-adferd å støtte opp om dette?

    24. Bloggforfatter: I motsetning til tidligere får jeg opp “ikke sikker” når jeg logger meg på bloggen, (?)

    25. anonym så lenge: i enkelte situasjoner er vi ofre og kan med rette påberope oss offerstatus. Men ingen er ofre hele tiden.

      De som er kroniske ofre vil ofte enten være forstyrrede eller barn av dagens spesielle politiske klima. Identitetspolitikk har medført at hele menneskegrupper i dag anser seg selv som ofre, uten evne til å ta ansvar for egne handlinger. Dette vil ofte ligne på narsissisme.

    26. Hei 🙂 Litt interessert i å få høre hvem disse menneskegruppene er som ser på seg selv som ofre, og hva som menes med dagens spesielle politiske klima? Kan du utdype dette litt? (Jeg mener ikke å ta initiativ til en politisk diskusjon, men lurer oppriktig på hva dette handler om)

    27. Jeg vet ikke om jeg var middel eller mål i min P/N sin sjalusi fabrikkering. Men mye av denne typen som gjør vondt og som er uforståelig at de gjør ble gjort ofte. Jeg fikk en merkelapp, at jeg var veldig sjalu dame, men i ettertid har jeg forstått at min sjalusi er på et ganske normalt nivå. Om sjalusi fabrikkeringen var bevisst eller om P/n rett og slett ikke eide empati og ikke hadde antenner er jeg fortsatt litt i tvil om, men jeg begynner å mulig kunne se at det var gjort med vilje men jeg vet ikke helt… men hvorfor gjorde han så mye ubehagelig foran og mot meg når P/N viste at jeg ble lei meg, det fortalte jeg jo. P/N syntes det var helt greit å være litt intim med andre det måtte jeg da forstå, å kysse på munn og sitte på fange var vel ikke så ille, og å bli borte fra fester med det motsatte kjønn i timevis etter intens intim prat, og å ha møte med en annen når vi hadde startet et forhold som ikke kunne avlyses mente han var også helt ok i hans øyne, mens jeg var tilstede uten å få lov til å delta.

    28. NY: Jeg forstår at du lurer på det. Jeg kan avsløre at jeg har en sterk politisk side, men den er totalt løsrevet fra denne bloggen. For her skal alle kunne hente støtte og informasjon, uavhengig av politisk ståsted, rase, kjønn, legning og religion. Ingen fortjener en psykopatisk relasjon.

      Jeg vil derfor ikke nevne spesielle grupper. Men jeg kan fortelle litt generelt om identitetspolitikk (heretter IP).

      IP henter sitt navn fra to faktorer; 1) personlig identifisering til en gruppe, og 2) nedbrytningen av objektiv gruppetilhørighet, altså støtter IP at en mann kan identifisere seg som en kvinne eller at en asiat kan identifisere seg som en eskimo. Tilhengere av IP krever da at asiaten skal behandles som en eskimo fordi han/hun identifiserer seg som det. Ett eksempel på et ekstremt tilfelle er den norske kattekvinnen “Nano” som skapte oppsikt for et par år siden. Tilhengere av IP mener i alvorligste forstand at Nano skal behandles som en katt, fordi hun opplever seg selv som katt.

      Det er imidlertid den første faktoren som skaper mest furore.

      IP har vært populært i USA i flere tiår, men ble radikalt etter at Obama ble president. Som vi vet så blir mye av hva som er gjeldende i USA, også gjeldende i Norge.

      Kort fortalt så handler det om at grupper eller minoriteter som kan påberope seg nåværende eller tidligere diskriminering, får spesialbehandling og kan aldri gjøre noe feil pga deres offerstatus. Dette utnytter de til fulle.

      Tilhengere av IP argumenterer det med at disse menneskene har rett til oppreisning. Personlig ser jeg flere trekk mellom disse gruppene og psykopati.
      Trekkene inkluderer;
      “Jeg kan gjøre hva jeg vil uten å bli stilt til ansvar”
      “Jeg er fritatt fra å si unnskyld eller tilgi”
      “Det er alle andres skyld”
      “Jeg har rett til å snylte på andre og få særbehandling”
      “Jeg har ingen empati for andre grupper, spesielt de som undertrykker meg eller står i min vei” “Hva som gjelder for meg, gjelder ikke andre grupper. Jeg har rett til å gjøre eller si dette men DU har ikke rett til det.”
      “Jeg er evig offer, selv om min gruppe ikke er blitt diskriminert siden 1700-tallet” etc.

      Medlemmer i disse gruppene vil reagere med noe som ligner narsissistisk raseri hvis deres opphøyede offerstatus blir utfordret, ved å angripe, latterliggjøre eller anklage deres motstandere.

      Jeg ser klare paralleller fra IP til psykopati og kanskje allerhelst narsissisme. Jeg anser derfor IP som en “falsk” narsissisme, på gruppenivå. Problemet er at IP handler om grupper og ikke individer. Det betyr at selv om det finnes flere privilegerte individer i gruppen, så er de likevel ofre pga deres gruppetilhørighet.

      Da får vi absurde situasjoner hvor den rike (som tilhører en gruppe med offerstatus) trakasserer den hjemløse (som tilhører en vedtatt privilegert gruppe) og slipper unna med det.

      Noe annet som skjer er at når mange nok grupper påberoper seg offerstatus, så er de faktisk majoriteten, og det står kun en minoritet igjen som fungerer som hakkekylling for majoriteten fordi de ikke får lov til å forsvare seg.

      Selv om det handler om grupper så vil de individuelle medlemmene i gruppene ofte inkorporere trekkene i deres personlighet, og fremstå som narsissister. Men det er altså en tillært/”falsk” narsissisme og ikke en egentlig personlighetsforstyrrelse.

      Håper dette var litt mer oppklarende.

    29. Lurer på hvordan andre opplevde kognitiv dissonans – dvs den perioden der du skal faktisk forstå med hele deg at den du er så hektet på bare leker med følelsene dine på en ondskapsfull måte og rett og slett er Psykopat. Selve ordet er jo så skummelt, og det å forstå at et ikke-fysisk voldelig menneske hører til under denne gruppen mennesker som du til nå ikke ante eksisterte. Men der du leser på denne bloggen om alle de røde flaggene som stemmer på en prikk med den personen du er så forelsket i. Push and pull, idealisering, devaluering, taushetskurer, forkastninger, oversveving, masse lovebombing, future faking, hakk i plata. I det hele masse rart som du aldri hadde trodd gikk Ann før du fikk kontakt med dette mennesket. Jeg vet at han må være psykopat, jeg ser hva han holder på med nå når jeg har fått en distanse til ham og leser meldingene hans nå (handler om nettdating med flere på en gang), men det er så enormt vanskelig å forstå det med hele seg. Hvordan hadde andre det med kognitiv dissonans og hvor lang tid tok det før dere forsto og virkelig gikk videre uten å savne dette mennesket?

    30. Er helt utrolig å tenke på at noen vil ha en “drittsekk” fremdeles i livet sitt selv etter en brutal forkastning. Og der offeret har blitt ydmyket og latterliggjort, og sitter igjen med en følelse av å føle seg sååååå dum som ikke forsto noen ting mens relasjonen pågikk. Hvorfor er det så vanskelig å ta det innover seg? Er det bare fordi det ikke ble en god avslutning, eller hva er det spesifikt som gjør dette så vanskelig?

    31. Pluto: jeg forstår din umiddelbare reaksjon. Det er kompleks og kalles traumebånd – en sterk forbindelse som psykopaten delvis bevisst, delvis ubevisst, oppretter med objektet.

    32. PLUTO: Bloggen her er full av opplysende innlegg om den psykopatiske dynamikk. Hvis du virkelig interesserer deg for dette, så gå igjennom bloggtekstene.
      Vil bare kort bemerke at ingen faller for en uttalt drittsekk. Det er noe med at P/N gir deg de største illusjoner fra starten av om et helt spesielt møte mellom to sjelefrender. De bygger opp et eget univers som offeret blir forledet til å tro på. Etterhvert forandrer P/N seg og blir jævelig å forholde seg til. Offeret blir deretter manipulert til å tro at det er en selv det er noe galt med/ikke holder mål.
      Offeret gjør deretter alt det kan for å oppklare misforståelser og forbedre seg selv, slik at P/N skal føle seg trygg på at en har de beste intensjoner. Litt etter litt mister offeret seg selv…
      Da er bruddet dramatisk for offeret som har slitt og strevd for å finne ut av ting, og også har mistet seg selv og sin naturlige væremåte og selvfølelse. Mye på grunn av dette er offeret bundet til P/N.
      Ikke a walk in the park, for å si det sånn….

    33. Til Hilda: Du spør “Hvordan hadde andre det med kognitiv dissonans og hvor lang tid tok det før dere forsto og virkelig gikk videre uten å savne dette mennesket?” Jeg slet veldig med kognitiv dissonans. Og i en periode var føltes det faktisk verre og mer smertefullt enn noen behandling P ga meg. Noe som igjen ga økt dissonans. Til jeg en dag innså at sorgen, lengselen og behovet for å bli elsket handlet helt og holdent om mine behov og ikke om noen andre. Etter den innsikten begynte jeg sakte å distansere P fra rollen som behovsfullfyller, uten at jeg egentlig var bevisst på denne prosessen selv, og i dag er det helt fremmed for meg. Det sagt, så er hjernen en finurlig innretning med sans for repetisjoner, så det hender at jeg får tilbakefall. For eksempel om det dukker opp en trigger (et minne, at P blir omtalt, at en flyvende ape flakser ubedt forbi e.l.) Men da vet jeg liksom et eller annet sted inne i meg, at om sannhetsserumet skal frem så heler jeg ikke tanken på P eller hens like i livet mitt da det ikke ville være i nærheten av å dekke mine behov i en relasjon. Savnet lever jeg altså fortsatt med, men det er tilknyttet livssituasjonen som enslig og ikke noen bestemt person. Utfordringen nå er å klare å identifisere meg selv på ny. Jeg er ikke lenger den jeg var og jeg er definitivt ikke den P mente at jeg var, så hvem er jeg? Og kan jeg elskes, ubetinget? For å finne ut det må jeg akseptere meg selv, og akkurat det sliter jeg med. Men jeg stresser ikke med det. Det er rene sjumilstøvelspranget fra det vraket jeg var da jeg innførte NK til den jeg er i dag. Og det skal jeg ha cred for, tenker jeg, og være fornøyd med at jeg har nådd “hit”. Det gir meg også håp om fortsatt bedring i årene som kommer 🙂

    34. Til “blank” (19.09.2018 kl.19:11): Takk! Der satte du ordene på det, kort og greit. Det hjalp meg å forstå bedre hva som gjorde at jeg endte opp i denne kvikksanden. For jeg har hatt store problemer med å akseptere akkurat det… (Og takk, Pluto, for at du spurte. For det er jo et problem når venner ikke klarer å skille drittsekk fra P/N og dermed ikke klarer å være den støtten de nok ellers ville vært. For ikke å snakke om når hjertet insisterer på at hen er en drittsekk, og tviholder på håpet om rehabilitering.)

    35. Anonym skriver “I motsetning til tidligere får jeg opp “ikke sikker” når jeg logger meg på bloggen, (?)” Det er fordi bloggen ligger på http:// og ikke på https:// Noen nettlesere, som Chrome, markerer disse som usikre sider. Det betyr bare at du blir varslet om at siden du besøker ikke krypterer informasjonen du (eventuelt) gir fra deg, tror jeg.

    36. Jeg pleide å se på Mesterens Mester på NRK1. Der har de en konkurranse der det er om å gjøre å kaste flere baller på en slags bord som heller litt nedover. Det er om å gjøre å holde disse ballene på dette bordet. Altså ikke dytte dem for hardt, da faller du utenfor kanten. Og samtidig passe på å ta i mot før de faller i bakken på den andre siden og dytte dem i passelig fart på bordet igjen. Sammenligner dette bildet med en psykopat som dater flere simultant på nett. Det går sikkert bra så lenge offererene holder seg “på bordet”, men hva når alle ballene har falt i bakken på den ene eller andre siden og det ikke er flere baller igjen. Kanskje psykopaten har blitt så gammel og lite tiltrekkende at han ikke får flere offer å holde på med. Men er han så intelligent at han kan holde på med flere samtidig uten å bli oppdaget en vakker dag? Tenker at han bryr seg antageligvis ikke om offerene har mann og familie. Dette er jo hypotese, men av og til kan slike ting bli oppdaget av en partner til offeret. Og denne mannen tar affære med psykopaten. Dette må vel av og til skje, og da kan det vel bli litt av en huskestue for alle involverte. Eller har Psykopaten speilet sine offer så godt at han vet at han kan mishandle dem uten fare. Tror du forresten skrev en plass at Psykopater liker best å sitte hjemme å date på nett uten å møte disse damene. Det er bare en måte å få masse narsissistisk forsyning uten å løfte en finger. Noen som har erfart noe om dette?

    37. HILDA: Du lurer på hvordan andre opplevde kognitiv dissonans.Min erfaring med et par/ tre av sorten ga meg den oppfatningen at de var to forskjellige mennesker. Noe helt annet enn at vi alle har våre bedre og dårligere sider. Disse to forskjellige menneskene i en og samme kropp var uforenlige motsetninger. Så lenge forholdene varte, valgte jeg å fokusere på det positive, og skyldte det negative (den plutselig slemme) på vanskelige oppvekstvilkår som plutselig slo ut. Og delvis på min egen utilstrekkelighet som en som hadde hatt en ganske harmonisk barndom. Dette benyttet de seg også av og kalte meg bortskjemt og ignorant, og en som ikke kunne sette seg inn i noen som hadde hatt det så tøft. Det trodde jeg også på. Nei, jeg kunne selvfølgelig ikke vite hvordan det var i sin fulle bredde. Jeg hadde jo ikke opplevd det selv. Men – historiene deres varierte over tid, og andre familiemedlemmer kjente seg ikke igjen i mye som ble fortalt. Da smøg det seg også inn en tvil.
      Den kognitive dissonans var uhyre slitsom, revet mellom to mennesker i samme kropp, og begge fremsto for meg som ekte. Da jeg til slutt ga opp var jeg emosjonelt rundjult, utslitt og orket ikke mer. Da så jeg mest den onde personen. Det var veldig angstfullt, men jeg trodde ikke lenger på dem da.
      Visste minimalt om P/N den gangen, men skjønte at noe var alvorlig galt og ga opp.
      Bare den ene hadde jeg stor kjærlighetssorg for etter bruddet. Det tror jeg var fordi han egentlig ikke hadde rukket å gjøre å mye konkret galt, men jeg oppfattet etterhvert røde lys blinke over alt. Kort fortalt: Underlige løgner ( f.,eks. ;forrige gang het jo exen hans noe annet, en historie om et tidligere forhold som ikke hang på greip, en inngitt følelse av hemmelighetsfullhet) . Jeg turde ikke mer og brøt. Dermed kom det mange lange runder med meg selv. Om jeg allerede var så skadet at jeg overreagerte og så innbilte rødlys. Bearbeidingen av det tok meg to år med mye grubling, gråt og fortvilelse. Det var på en måte prisen for å ane fare før mennesket fikk gjort så mye som jeg konkret kunne plassere. I dag tenker jeg fremdeles at en normal person ikke ville gi deg så sterke følelser av fare og ubehag, sammen med alt det positive. Det ble ikke lettere av at folk rundt meg ikke skjønte noe, og sa at jeg var skadet og ikke turde å binde meg igjen.
      Så da satt jeg der alene og misforstått og gråt noen liter.
      Takk igjen for denne bloggen! Og at vi her får ord, begreper og sammenhenger til å forklare oss for oss selv og andre hva som traff oss, og hva vi har stått i. Det at vi er en del om disse opplevelsene demper også ensomheten og følelsen av å være en nevrotisk freak.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg