Indre og ytre integritet

Vi skal ikke slippe emnet integritet ennå. Jeg vil bygge litt på siste tekst om “integritetsstigen”. Teksten avlet noen gode spørsmål i kommentarfeltet.

Anonym skrev “Jeg innrømmer at jeg stusset litt over dette innlegget. For meg har personlig integritet gått på hvor etisk man oppfører seg ovenfor andre og at man forfekter sitt etiske ståsted uansett angrep. Her synes det som om integritet først og fremst handler om hvordan en står opp for seg selv. Det er jo mer enn viktig, men handler vel mer om grensesetting?”.

Emmeline skrev “Jeg har alltid tenkt at integritet er det samme som “hel ved”. Dvs at det man gjør og det man sier henger sammen. Og å være snill og inkluderende med alle uansett hvor på rangstigen de er. Ser jo nå at det ikke handler bare om det, men også om å stå opp for seg selv og behandle seg selv med respekt”. 

Antakelig finnes det veldig mange forestillinger om hva integritet er. Det blir sagt at du merker ikke integriteten når du har den, du merker den kun når du mangler den. Det er sannhet i at de som har naturlig integritet knapt tenker over hva det er. Det er også en sannhet i at det forvolder oss smerte og frustrasjon når vi ikke har integritet. Derfor er det viktig å jobbe med dette litt diffuse begrepet for å få det bedre med seg selv.  

Emmeline er inne på selve essensen av integritet når hun skriver “jeg har alltid tenkt at integritet er det samme som hel ved, det vil si at det man gjør og det man sier henger sammen”. Integritet handler om å være ekte, eller det som kalles kongruent. Personlig kongruens er nettopp dette at handling og ord henger sammen, at man står for sine meninger i medvind og motvind, og holder sine løfter. At man er ærlig og ikke lyver for å unnslippe konsekvenser. Slik sett krever integritet en viss grad av mot, det å stå rakrygget og si “ja det var jeg som sa/gjorde det” og så kunne argumentere for dine gjerninger og utsagn. Men som konstatert i siste innlegg så kan man godt mangle integritet selv om man er modig. Integritet er fravær av lyssky aktiviteter som er moralsk eller juridisk tvilsomme. Å kunne stå inne for det man sier og gjør betyr ikke at man alltid skal offentliggjøre sine hensikter eller ikke holde på hemmeligheter. Integritet er nemlig også at andre kan stole på deg med deres betroelser og innrømmelser uten å frykte at du “lekker”. Og når du oppdager at du blir brukt som ledd i et drama, så er integritet å si “nei, jeg vil ikke holde på din hemmelighet” innen du får høre den. Integritet er å innrømme at man er sårbar eller utilstrekkelig; “nei, denne oppgaven vil jeg ikke ta på meg, jeg mestrer den ikke”. 

Anonym skriver “For meg har personlig integritet gått på hvor etisk man oppfører seg ovenfor andre”. Emmeline skriver “å være snill og inkluderende med alle uansett hvor på rangstigen de er”. Både Anonym og Emmeline mener altså at integritet handler om å stå opp for andre. Trinn fem handler spesifikt om å bruke integriteten til å beskytte de som ikke har den selv: “Du møter fortsatt mennesketyper som du tier overfor og holder deg unna men du vet at dette ikke er feighet men velutviklede sosiale antenner som beskytter deg. Du bruker dem også til å beskytte andre som ikke ser faresignalene”. Det er derfor mer integritetsfullt å støtte de som står lavere på rangstigen enn de som står høyere. Det betyr ikke at vi ikke skal hjelpe våre sjefer, våre foreldre eller andre mektige personer hvis de trenger hjelp. Men jeg tror vi alle kan være enige i at å støtte dominerende personer der hvor de ikke trenger eller fortjener støtte faller inn i en av to kategorier; frykt eller smisk. Ingen av dem er spesielt integritetsfulle. La oss se litt nærmere på hva jeg mener med det. 

Å stå opp for andre som ikke klarer det selv, er integritet. Men det er ikke integritet å løpe rundt å være føyelig og selvutslettende. Å bli utnyttet er ikke integritet. Å bli trakassert til utføre oppgaver er ikke integritet. Å hjelpe andre som kan hjelpe seg selv er ikke integritet. Integritet er å støtte andre der det er på sin plass, ikke fordi du frykter represalier hvis du avstår. Å støtte en person som ikke fortjener støtte, er ikke integritet. La oss for eksempel si at du har en kollega som du ikke ønsker å komme på kant med. Denne kollegaen herser med en svakere kollega. Det kommer til en disputt mellom de to og du befinner deg i samme rom. Den dominerende kollegaen ber om din støtte i en sak. Hva gjør du? Vil du støtte den svake kollegaen og risikere å komme på dårlig fot med den dominerende kolleagen, eller vil du jatte med den dominerende kollegaen og dermed nedverdige den svake kollegaen? Vil du i skjul og på tomannshånd støtte den svake kollegaen? Hva er mest integritetsfullt?

Integritet er å støtte den som har rett og ikke den du liker best. Du kan ha en person i venneflokken som du liker svært dårlig. Gruppen diskuterer en historisk hendelse. Det dreier seg om hvorvidt Hitler var tysker eller østerriker. Personen som du misliker hevder at Hitler var østerriker. De andre er uenige. Du vet at Hitler var østerriker og at personen du misliker har rett. Hva gjør du? Tier du om din viten? Vil du åpenlyst gi din støtte til personen du misliker, og risikere at vedkommende får et egoboost som han/hun strengt tatt ikke fortjener? Eller vil du lyve og påstå at Hitler var tysk for å støtte dine venner? Hva er mest integritetsfullt? Hva vil gi deg best samvittighet etterpå? Hva vil du best kunne leve med, og fortsatt anse deg selv som en kongruent person?

Slike etiske dilemmaer som stiller integriteten vår på prøve, utsettes vi for hele tiden. Senest i går ble jeg selv testet, da en kollega kom springende inn på vaktrommet og utbrøt “har noen gitt NN tillatelse til å røyke på verandaen?”. Nei, svarte jeg, med en umiddelbar bismak i munnen. Sannheten var at jeg ikke hadde gitt NN tillatelse til å røyke på verandaen, men jeg hadde tidligere sett vedkommende gjøre det uten å reagere, uten å bry meg. Bismaken jeg merket var min egen kropps varsel om at jeg ikke var helt kongruent. Hadde jeg integritet i denne saken? Eller handlet den bare om forskjellige verdier eller oppfattelser, og forskjellig tolking av en regel? 

Det er vanskelig å ha integritet når vi er redde og engstelige. Frykt og angst – for eksempel som følge av PTSD etter psykopaten – kan gjøre at vi blir reaktive istedet for responsive. Da reagerer vi mer på en persons tonefall og kroppsspråk enn på hva han/hun faktisk sier. La oss ta for oss saken jeg nettopp nevnte om NN som røyket på verandaen. Hvis min reaksjon var reaktiv og drevet av PTSD, så svarte jeg kanskje “nei” som en refleks fordi min kollegas bombastiske framferd opplevdes truende. Hadde jeg visst at min kollega bare er høylytt og kjapp i bevegelsene, så hadde jeg slappet av og lyttet til hva vedkommende spurte om. Da hadde jeg kanskje svart “jeg har ikke gitt NN tillatelse, men jeg vet at han/hun tidligere har røyket på verandaen”. Deretter hadde jeg stått i den reaksjonen fra min kollega som måtte komme, uten å føle at min integritet var truet. Det er ikke uenigheter eller anklager som truer vår integritet, men å ikke være ærlige. Integriteten min var antakelig mer truet av min halvsannhet, enn å risikere en konfrontasjon med min kollega. Poenget her er at selv om man er engstelig, så forsøk å ikke la det styre måten du responderer. Et verktøy du kan bruke er å aldri svare umiddelbart. Ikke svar på impuls eller refleks. Vent konsekvent fem sekunder innen du svarer på henvendelser. Se om det kan utgjøre en forskjell på ditt valg av respons. 

“Anonym” lurer på om å stå opp for oss selv ikke handler mer om grensesetting enn om integritet. Det er et godt spørsmål. Hvorfor er grensesetting en så viktig del av vår integritet? Det er ikke grensesetting som er viktig her, men igjen kongruens – å være ekte og ærlige – mot oss selv. Hvis vi ikke våger å markere våre behov og meninger så er vi heller ikke kongruente. Vi blir skapninger som smyger rundt med halen mellom bena, redde for konflikter og redde for oss selv, for vi vet ikke hvem vi er eller hva vi vil. Når ikke vi vet hva vi vil så vil andres behov virke meget dominerende og truende, for de vil alltid trumfe våre egne svake og diffuse behov. Når vi ikke vet hvem vi er så vil andres meninger og prinsipper virke dominerende og truende, for vi står ikke støtt i oss selv. Vi kommer derfor ingen vei med vår integritet før vi stiller oss selv først. Derfor handler de fire første trinnene i integritetsstigen om oss selv, innen vi kan inkludere og omfavne andre på en integritetsfull måte. 

Det finnes unntak. Vi kan faktisk befinne oss på trinn to med oss selv, men på trinn fem med andre. Dette gjelder mennesker vi er opptatt av å beskytte, for eksempel egne barn, eller en partner vi elsker meget dypt. Det vil altså ikke gjelde mange. Men kanskje du har hørt historier om den “veike” og kuede barnemoren, som plutselig stormer opp på skolekontoret meget klar og tydelig på vegne av sine barn, som hun mener er urettferdig behandlet. Eller den underdanige ektemannen som endelig konfronterer sin dominerende kone, fordi saken ikke lenger gjelder ham selv men den elskede familiehunden, hans eneste egentlige venn. Poenget som illustreres her, er at de fleste har integritet i seg men at mange dessverre ikke klarer å utnytte den for seg selv. Integriteten må utløses av noe som har verdi for oss. Hvis vi ikke har verdi for oss selv så vil vi heller ikke bruke integriteten på oss selv. Utfordringen blir derfor å verdsette oss selv høyt nok til at integriteten også utløses på egne vegne.   

“Det hode og hjerte er fylt opp av, renner munnen over med”.

Dette bringer oss til dagens siste punkt; forskjellen på ytre og indre integritet. Disse begrepene ble introdusert i forrige tekst. Mange er opptatt av dette. 

Indre integritet vil etterhvert vise seg som ytre integritet, men den indre integriteten må komme først, ellers blir det en falsk ytre integritet. Indre integritet handler om hvordan vi tenker om oss selv, om andre og om situasjoner, steder og ting. Det handler ikke kun om positive versus negative tanker. Det handler om rene tanker versus urene. Det kan minne om religiøs eller moralsk puritanisme. Alle har en indre retorikk. Tenk etter hvordan din egne indre retorikk er. Banner du mye inni deg? Bruker du mye tid på å forbanne andre, eller kanskje deg selv? Bruker du mange negativt ladede ord for å beskrive mennesker, gjenstander og steder?

Det hode og hjerte er fylt opp av, renner munnen over med. Hvis tankene er skitne, så vil dette etterhvert vises i ord og handling. Vær derfor bevisst om dine tanker overveiende er vakre eller overveiende dystre. Hvis du kjenner deg igjen i siste kategori, så kan du jobbe bevisst med å gjøre tankene vakrere. Vær oppmerksom på hvilke ord du bruker på å beskrive mennesker og ting for deg selv. Hvordan løser du utfordringer eller problemer, går du systematisk til verks eller ender du med å tenke “dette gidder jeg ikke” og sparker til haugen med flatpakker fra ikea? Hva gjør det med ditt forhold til dette møbelet når du tenker på det som en byrde? Tenk over hvor lett negative tanker blir til hat mot gjenstander og mennesker. 

Hodene våre kan være fullstendig kaos. Spesielt med PTSD så kan vi ufrivillig styres i retning av voldelige og sågar perverse tanker. Hvis du merker at tankene dine stadig vandrer den veien, så kan du peile dem tilbake inn på vakrere spor. Vår evne til logisk tenking og resonnement påvirkes av hvor ryddige våre hoder er. Forsøk derfor å tenke en tanke ferdig innen du begynner på en ny. Det er lov å tenke negativt om personer vi ikke liker, det kan fungere som viktig beskyttelse. Men hold deg til et akseptabelt indre språk. Bruk setninger som “den personen liker jeg ikke” fremfor “jævla hore/drittsekk”, og “den personen bør jeg holde meg unna” fremfor “måtte NN brenne i helvete”. Rene tanker er integritet, skitne tanker er ikke det. Tro derfor ikke at det er likegyldig hvordan du tenker, kun fordi ingen kan se dine tanker. Det er riktig at dine tanker er forbeholdt deg selv men nettopp derfor er det viktig at ditt indre er rent og ryddig – det er kun du som skal leve der. 

Tenk tanker du kan leve med og være stolt av. I “1984” av George Orwell er “tankeforbrytelser” mot det totalitære regimet straffbart. Vi er heldigvis ikke kommet så langt. Men kanskje vi bør lage en indre grense som vi ikke får lov til å trå over, slik at vi henter oss selv inn igjen når tankene er i ferd med å løpe løpsk og miste deres integritet. Tenk at uverdige tanker om deg selv eller om andre ikke tjener noen. Vær ditt eget tankepoliti. Jeg kan love deg at indre verdighet vil bli til ytre verdighet som igjen vil føre til den mer respektfull omgang med dine omgivelser.

Det finnes unntak hvor den ytre integriteten ikke kommer fram, selv om den indre integriteten er meget god. Skambelagte personligheter vil ofte føle at de har gjort noe galt fordi de er vant til å bli bebreidet. De vil derfor ofte ha problemer med å utstråle ytre integritet, selv om de har indre integritet. Disse må jobbe hardere enn andre for å projisere sin indre integritet slik at den også vises på utsiden. 

Nå har vi lært litt mer om integritet. Vi kan da slå fast at integritet – det har psykopaten ikke. Psykopaten er på ingen måte kongruent; de vet ikke hvem de er og det er intet samsvar mellom ord og handling. De står ikke inne for noe de sier eller gjør. Deres tanker er skitne; de tenker voldelige og perverse tanker og ofte renner munnen deres over med det. De avslører ofte deres indre mangel på integritet. La dette fungere som en bekreftelse på at en slik integritetsløs person kan du ikke ha i livet ditt, og bruk det som en motor til å distansere din egen personlighet så langt du kan fra deres. 

18 kommentarer
    1. Bra. Skjønner hva du mener. Integritet er viktig, både den ovenfor seg selv og andre.
      Tenker med en viss skrekk på både hva jeg selv og andre har opplevd av P/Ns manipulasjon og press for at andre skal gi etter og gjøre som de vil. Det er et evig mas (og mer eller mindre åpne trusler) for at den andre bare skal SKJØNNE at de må gjøre sånn som P/N vil. Det spilles på medlidenhet/empati, tvil på egen virkelighetsorientering, dømmekraft og dårlig samvittighet. Med stor overbevisning og engasjement fra P/Ns side. ER jeg urimelig da? Kan jeg ikke gi så pass for P/N da? De har jo vært i gjennom så mye fra før, og dette er tydeligvis SÅ viktig.
      Det er spesielt presset jeg tenker på nå. P/N gir seg bare ikke. Det fortsetter og fortsetter uansett hva du sier. Jeg er forlengst ute av det, men ser noen rundt meg. Hvordan de sliter. P/N er helt urimelig og forlanger og forlanger, og den stakkars partneren får aldri fred før P/N har fått det som han/hun vil. Og sånn fortsetter det bare.
      For andre er det tydelig at det er dypt urimelig og aldri vil ta slutt. Den som utnyttes har gitt slipp på det meste av seg selv og sitt eget liv til fordel for P/N. Har knapt noe liv utenom denne. Og så er det hensyn til barn osv. Det er helt håpløst å se på.
      P/N ser på sine krav med den største selvfølge, samtidig som de kan kritisere og kanskje latterliggjøre den strevsomme partneren. Tar meg i å spørre meg selv: Tror virkelig P/N på det selv? At de har rett i at alle disse kravene skal etterkommes?
      Det er noen skjebner her, ja. Mennesker som etterhvert har resignert og går på med krum hals nær sagt uansett hva P/N måtte kreve.
      Tenker at kommer du deg ikke ut i tide, brytes du ned og er slave resten av livet. Og ikke det at folk ikke har prøvd, men P/N har fått tak på dem på en måte. F.eks. gjennom barn.

    2. Emmeline;
      Det du skriver får meg nesten til å tro vi har vært i kontakt med samme person (men det er jo ofte tilfelle med disse forstyrrede). Jeg føler at du beskriver meg også – når du beskriver deg selv så vi er nok ganske så like der. Etter hver taushetskur unngikk jeg kontakt også, likevel føler jeg stor mangel på integritet da han har klart konstruere meg til å unngå konfrontasjoner og «de store spørsmålene». Jeg bare godtar at jeg har gått fra hans primære harem til det sekundære. Jeg vet jo selv at det er akkurat det han ønsker. Han tror han fortsatt kan hente forsyning av meg og derfor sender han fortsatt ut bittesmå «stikk» (eller smuler som bloggforfatter kallet det) for å holde meg vedlike og se at jeg fortsatt «er der». Mån tro hvor lang tid det tar før han forkaster meg helt fordi det ikke er mer og hente hos meg. Hadde min integritet vært god, ville jeg ikke gitt fra meg all denne makten og latt meg blitt behandlet sånn. Jeg ville tatt bena fatt for 2 år siden da han startet alle disse syke spillene.

    3. Takk bloggforfatter – tror jeg trengte den kommentaren nå. Jeg vet jo at jeg alltid ser hele bildet mye klarere når jeg har avstand til hendelsen. Men tror det er mange høysensitive som ikke viser ytre integritet når de kommer borti en psykopat. De prøver seg, men ser det ikke nytter. De senser alle de røde flaggene med hele seg, men skal være så forståelsesfulle og syns nok nærmest litt synd på dette vesenet. Så sitter de plutselig der helt hektet og ikke står opp for seg selv og sier klart fra når Psykopaten trår over deres grenser. Vi høysensitive skal være så hensynsfulle og snille med alle, og når vi ikke har peiling på mennesker med dette trekket, så bruker vi ikke integriteten slik vi burde.

    4. Anonym: “De senser alle de røde flaggene med hele seg, men skal være så forståelsesfulle og syns nok nærmest litt synd på dette vesenet”

      Dette er jo også en form for integritet og kongruens. Vi må ikke bli så selvkritiske at vi ikke ser gode egenskaper for hva de er.

      Men det er riktig som du sier – HSP får problemer med å vise ytre integritet. De tenker og føler det riktige, men klarer ikke å projisere det utad.

    5. Til Emmelin :
      Jeg har også haft det ligesom dig, at jeg troede det måtte være den samme mand der florerede rundt omkring ( og det gør de jo også ) men grunden til at de er så ens, er jo deres personlighedsforstyrrelse..De har ingen personlighed, de må gentage den samme cyklus igen og igen, ingen reflektion, ingen fremtidsplaner , alt er bare her og nu. Idealisering, devaluering og forkastelse …om og om igen. De farer rundt uden mål og uden dybde i det de laver, keder sig hurtigt, videre..nyt job, ny hobby, ny partner, nyt sted at bo..you name it. Grunden til at jeg boede så længe sammen med min ex N var, at jeg var så rummelig et menneske og lod ham fare rundt som han ville. Først den dag mishandlingen blev for meget, flygtede jeg . Jeg var hele tiden hans stop klods…nej vi skal ikke flytte nu, nej at skifte job nu er ikke klogt..nej ..nej og nej. Pludselig fik stopklodsen nok, forlod ham og nu har han fået en ny klods. Om hun stopper ham ved jeg ikke og det fantastiske er…jeg er komplet ligeglad !

    6. Til Emmeline; Uten å røpe alt for mye startet det gjennom jobb, men det var gjennom sosiale medier kontakten «tok av» og han har bevisst holdt forholdet til kun det. Sett bort fra 4-5 treff med månedsvis mellom hvert treff. Han sier og tror selv oppriktig at han er for opptatt, og stiller jeg spørsmålstegn ved ting blir han selv et stort spørsmålstegn som ikke kan fatte hva det er jeg mener. Fordi jeg syns synd i han og «barnet i han» forklarer seg ofte oppførselen i at han rett og slett ikke forstår bedre.
      Tok over et år og «hekte meg». Da var kontakten voldsom, til alle døgnets tider og så klein til tider at jeg ble flau. Han har en veldig teatralsk oppførsel i filmer ol på snap.
      Jeg har «avsluttet» og sagt det ikke fungerer gjentatte ganger. Til og begynne med «satt» han inn støtet. Det gjør han ikke lenger. Isteden tar han å sender ut random (snap) dagene i ettertid og også gjerne korte svar på de få jeg sender. Jeg svarer ikke.
      Men vi har vært her mange ganger før. Han har hatt taushetskurer flere ganger før. Jeg er nå på vei opp igjen, som du også var. Og vet jo at veien ned er kort.
      Rart at NK er så vanskelig å gjennomføre. Hvorfor opprettholde kontakt til en man ser på som en viktig del av livet sitt når en selv kun er luft som får smuler. Føler selv det er håpet om at det skal bli som før.

    7. Til Emmeline og Anonyme meg.
      Slik behandling er bare grusom, noe jeg selv erfarer med en jeg trodde var en god og nær venn. Taushetskuren er nå inni 5 måneden, og jeg tror aldri jeg kommer til å høre fra han mer. Savn og sorg over at en relasjon som var viktig, er over, helt uforståelig og uten forklaring er tøft. Alt det tankekjøret en går igjennom og all den smerten, slik oppførsel medfører er skremmende. Jeg har prøvd å nå vedkommende på messenger og snap, men meldinger blir ikke åpnet, lest eller svart. Skammen over å ikke klare å lavær ta kontakt er overveldende. Null respons over så lang tid, forteller meg at vennskapet er over, men hektet er der fremdeles.., ønsket om å få smulene. Samtidig vet jeg at det beste hadde vært med NK, men jeg klarer ikke å slette ham på sosiale medier. Jeg skulle virkelig ønske jeg aldri hadde møtt denne personen.
      Når det gjelder intigritet, får den virkelig prøvd seg i nærkontakt med N/P. Jeg må innrømme at jeg forbanner ham i tankene, samtidig som jeg faktisk ikke klarer avskrive han helt i tankene. Livet er jammen utfordrende. Føler faktisk at det begynner å bli mer og mer vanlig, spesielt blant yngre mennesker å ha flere og flere psykopatiske trekk, og at psykisk manipulering og vold brukes hyppig (ignorering, ghosting, silent treatment osv)

    8. Det er en stund siden jeg har vært inne på denne bloggen nå og er veldig takknemlig for dette innlegget Daniel. Jeg har som Mary levd svært lenge med min ex N, og ble til slutt dumpet da han endelig fant seg en ny primærkilde. Jeg var også svært romslig og ettergivende, og det er dette jeg sliter med nå i etterkant. Jeg greier ikke å bli fortrolig med meg selv at jeg kunne finne meg i alt jeg har opplevd uten å stoppe han og gå fra ham for lenge siden. Derfor lurer jeg på om jeg mangler personlig integritet, jeg ble mishandlet både psykisk, fysisk og seksuelt og lot det altså skje. Etter bruddet fortalte jeg litt om dette til min venninne og jeg unnskyldte meg selv med å si at “det skjedde ikke så ofte”. Hun fikk helt sjokk og jeg fikk til svar: “Hører du hva du sier – det skal ikke forekomme i det hele tatt!! Det han har gjort er faktisk straffbart”. Da først forsto jeg hvor ille det har vært, og mange forferdelige fortrengte situasjoner dukket opp. Og jeg sliter veldig med å komme meg videre på grunn av dette, så jeg er full av selvbebreidelser. Min psykolog sier at jeg kan ikke bebreide meg selv ut fra ting som skjedde for lenge siden – jeg må lære å tenke at jeg handlet ut fra den tiden det skjedde i, og den gangen visste jeg ingen ting om narsissisme eller psykopati. Det har jeg lært først etter bruddet som var for snart to år siden, det var da først jeg skjønte hva det handlet om, fordi en av hans kolleger kontaktet meg og spurte om jeg hadde opplevd noe av slike trekk i ekteskapet. Så fortalte han meg at han oppførte seg svært psykopatisk på jobb med å ødelegge personer som ikke gjorde slik han ønsket, eller at de sluttet fordi de ikke orket han lenger. Vel, dette ble et langt innlegg men jeg trenger virkelig noen råd om hvordan jeg skal finne igjen min personlige integritet etter det jeg har opplevd. Jeg føler at jeg har mistet selvtilliten og selvfølelsen fullstendig og jeg har det derfor veldig vondt etter bruddet selv om jeg overhode ikke ønsker han tilbake lenger. Jeg jobber med å prøve å være takknemlig for at bruddet skjedde så kan jeg komme videre med mitt virkelige liv. Men jeg har et stykke igjen før jeg kommer dit.

    9. AB: dette er vanskelig. Hvis du ikke kan ta det opp med din psykolog, så kan jeg tilby deg konsultasjoner på skype eller i telefonen. Det er riktignok en betalingstjeneste men kanskje du kan ha nytte av det. Du skal ihvertfall ha tilbudet.

    10. Jeg har ikke orket å kommentere så mye i det siste. Har trengt litt avstand fra hele P og alt det innebærer – rett og slett hvile hjernen min, lese bøker og være sammen med kjæresten min.
      Men dette siste om lukket FB-gruppe vil jeg gjerne kommentere. Jeg er enig med bloggforfatter i at en P fort kan snike seg inn i en slik gruppe. Man har jo ingen mulighet til å ha en “kode” som tilsier at man virkelig er eller har vært utsatt for en P. Selv føler jeg at jeg får luftet ut det jeg har på hjertet her på bloggen.

    11. AB: Jeg har mye av de samme opplevelser. Jeg godtok så mye uten å si nei tydelig nok. Og det er vondt å ha med seg i ettertid. Men vi kan snu dette og bruke situasjonen til noe bra, og det fordi de samtidig avslørte seg selv for oss.

    12. Til Daniel: Tusen takk for at du tilbyr meg konsultasjoner. Det kan tenkes jeg trenger det, jeg skal tenke på det en stund. Jeg skal til psykologen min i slutten av august, så skal jeg vurdere å kontakte deg etterpå. Men hvordan gjør jeg det? Til JUNI: Jeg prøver å tenke at jeg må være glad for at dette er over, men jeg greier ikke å kvitte meg med selvbebreidelsene over at jeg lot det skje så lenge (24 år). Når det gjelder facbookgruppe: Jeg tror også det kan bli for risikabelt, og at denne bloggen er et godt alternativ. Her kan vi i alle fall være anonyme.

    13. Emmeline:
      Han lar jo meg kun få vite det han vil vite. Han markedsfører seg selv med å ha mange venner, mye som skjer, stort fint hus, mye penger, fin bil. Problemet er at alle disse tingene går på repeat. Det kommer sjelden ny informasjon. Klart jeg har ofret at det finnes flere av «meg», men vi har heller aldri definert «forholdet». Er det vennskap eller er det noe mer? Han har spilt overrasket når jeg forteller han at jeg er betatt. Og da blir jeg sånn; snakker du virkelig sånn med alle dine venner? For han har gitt meg enormt mye oppmerksomhet over lang tid frem til han hektet meg.
      Etter vårt første treff kunne han ikke ha reist fort nok. Dette var før jeg klarte sette sammen a+b. Jeg sa rett og slett til han at dette ikke var ok. Han forsto da ikke at det var fordi han dro med en gang, men han spilte den forståelsesfulle og vant meg raskt tilbake. Treff 2 var det mest skremmende treffet. Jeg følte ikke at jeg deltok i noe mens vi hadde sex. Han overfalt meg nærmest og det ble alt annet enn en hyggelig opplevelse. Han gikk også raskt i dusjen og gjorde seg selv opptatt etterpå. Jeg kom han da i forkjøpet, kledde på meg og ropte at jeg stikker. Da fortalte jeg han at «dette» ikke fungerer og henviste til sex?en. Men han forstår ikke egentlig og ble gradvis mer «kald» og opptatt mot meg.
      Etter vårt siste treff var noe endret hos han. Han ble mer kjærlig, redde opp slik at jeg skulle overnatte og kosa mer. Sex?en var også mer lidenskapelig. Det ble rett og slett en bråvending for min del. En bråvending som vekket mye følelser for meg igjen. Selvfølgelig. Jeg dro i nærmest lykkerus, men fallet var ikke langt unna.
      Felles for alle treff er at han klarer vinne frem en reaksjon hos meg i ettertid. Får meg til å lengte etter han og meldinger fra han. Chatmeldinger får jeg mange av, men de er korte og likegyldige. Han sender alltid først. Det er vanskelig å få i gang noen samtale nå. Så tilslutt orket jeg ikke lenger og avsluttet alt med at likegyldige meldinger att og frem er lite vits.
      Jeg er en person som føler veldig mye. I et rom med mange mennesker så tolker og analyserer jeg alles væremåte og jeg plukker fort opp det negative. Han her har gjort meg nærmest desperat av og få møte han og forstå han. Men det finnes ingen personlighet der. Det er bare helt tomt. Selv om han har en perfekt «fasade», så finnes det blikk og en usikkerhet som gjør at får jeg vondt av han.
      Jeg skulle gjerne snakket med deg på en eller annen måte, Emmeline. Men er litt enig i at en fb side er litt risky….

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg