Jeg skriver mye om grenser her på bloggen. Personlige grenser er for mange helt naturlig. De trenger ikke å anstrenge seg, det er bare noe de utstråler som om de var født med dem. For andre, deriblant mange av dere som leser her, er grenser noe man må være bevisst og kontinuerlig jobbe med. Noen av oss utstråler det motsatte; “tråkk på meg, jeg lar meg utnytte og tar ikke igjen”. Vi gjør det ikke med vilje. Vi er kanskje ikke engang klar over at vi gjør det. Vi som tilhører denne kategorien, skal som voksne forsøke å lære oss noe som andre lærte i barndom og ungdom. Vi skal lære noe som ikke faller naturlig for oss – å utstråle autoritet og integritet. Det er som om vi skal ta igjen for tiår med manglende eller svake personlige grenser, og nettopp derfor kan det bli noe krampaktig og reaktivt over det. Vi tror at vi er nødt til å bli oppfarende for å oppnå respekt som andre tilsynelatende får helt gratis. Det er noe sannhet i dette, men også noe misforståelse.
Allerede her vil jeg komme med mine to beste tips, som er enkle å huske.
- Vær alltid rolig når du markerer grenser.
- Snakk heller mindre enn mer. Din taushet og kroppsholdning sier mer enn ord. Legg fra deg ditt behov for å forklare dine grenser. I de tilfeller hvor ditt standpunkt krever en uttalelse, så vær kort og presis. Hvis den du begrenser kverulerer, så bare gjenta din grense.
Men for å gå litt dypere i materien, så må vi skille mellom indre og ytre grenser. Begge er viktige, men den ene er viktigere enn den andre, og det er her misforståelsen for mange ligger.
Dine indre grenser er når du merker inni deg at noe føles feil, at noens adferd har overskredet grensene dine. At noen er frekke eller urettferdige, eller invaderer deg enten fysisk eller psykisk. Kanskje spør de om private anliggender de ikke har noe med. Kanskje uttaler de seg som om de har kjent deg i tyve år, når dere nettopp har møttes. Kanskje presser de deg til noe du ikke har lyst til. Kanskje tar de noe som tilhører deg, uten å spørre. Kanskje utstråler de fiendtlighet mot deg, når du aldri har behandlet dem dårlig. Listen er lang.
Dine ytre grenser er din verbale bekreftelse av grensene dine, og dine handlinger som håndhever dem. Du kan si “det der liker jeg ikke”, “hva du sier nå er feil”, “jeg liker ikke å bli kalt det”, “det har du ikke noe med” eller ganske enkelt “nei”.
Utover dette, har du få muligheter til å håndheve grensene dine. Det er her mange misforstår. De tror de må rope, skrike og banke i bordet, og markere med stadig voldsommere kraft inntil de blir hørt. Men grensesetting fungerer ikke slik. Det blir altfor reaktivt og desperat.
Du er avhengig av å bli hørt for at dine grenser skal respekteres. Det skjer ikke alltid, selv om du tydelig markerer dem, og med en giftig person skjer det sjelden. Giftige personer er grenseløse og skamløse, og liker dårlig å bli avvist.
Hva kan du gjøre? Noen løser mangel på respekt med knyttneven. Jeg vil ikke si at det aldri er løsningen. Men det er ikke en løsning som anbefales. Ikke fordi jeg aldri har lyst til å slå noen. Det har jeg, når noen trer over grensene mine på usedvanlig frekt vis. Kanskje du også har kjent på følelsen. Problemet er at du kan ende opp med å virke skyldig, når du i utgangspunktet er uskyldig. La oss derfor fjerne voldelige konfrontasjoner som alternativ. De er kun et alternativ som selvforsvar. Det er også slik, at når du lærer deg å utstråle integritet, så trenger du ikke mer enn det.
Den beste og mest effektive måten å sanksjonere den som ikke respekterer deg, er å fjerne deg fra vedkommende. Du slutter å forholde deg til ham eller henne. Du slutter å kontakte dem, og svarer ikke når de kontakter deg. Når det er nødvendig, så svarer du kort og saklig. Ingen smileys. Ingen “hei” eller “takk”. Du slutter å bistå dem når de ber om det (hvorfor skal du hjelpe en som ikke respekterer deg?). Du slutter å invitere dem til dine private arrangementer. Hvis de konfronterer deg, så svar “jeg liker deg ikke”. Tren deg på autentisitet og ærlighet, men uten å overforklare. Vedkommende vet svært godt hvorfor du ikke liker dem. Hvis de likevel kverulerer, så bare forlat samtalen. Hvis det er snakk om en kollega så gjør du et minimum for at dere kan samarbeide, og alltid faglig og saklig. Utover dette behandler du vedkommende som fullstendig irrelevant. Og du skammer deg ikke over det!
Du har gjort ditt for å fjerne deg fra vedkommende. Du har ikke gjort vedkommende noe. Det er din rett å ignorere ham eller henne. Hvis de likevel ikke lar deg være i fred, så må du trekke inn støtte fra andre, for eksempel sjefen eller politiet. Husk å alltid holde dine hender rene.
Det er viktig å erkjenne at du har begrenset kontroll på dine ytre grenser. Du er avhengig av at andre respekterer dem. Du kan ikke kontrollere andre, kun deg selv. Dette gjelder hver og en av oss. Derfor er den indre grensen den viktigste. Den indre alarmen som beskytter deg. Det viktigste er at den fungerer, og at du lytter til den. De ytre grensene er sekundære. Mange av oss har i altfor mange år ignorert de indre grensene. Slik havnet vi i klørne på psykopater og narsissister. Egentlig likte vi dem aldri. Vi slapp dem likevel inn og lot dem hekte oss. Vi burde trukket oss første gang de var frekke.
Jo sterkere din indre grense er, jo tydeligere vil du utstråle autentisitet og integritet. Slik blir din indre grense også en del av din ytre grense. Det er din indre grense som redder deg. Den ytre grensen er bare en verbalisering av den indre grensen. En konstatering.
Det er dette som er “hemmeligheten” til de som blir respektert helt naturlig. Ikke fordi de tyr til knyttneven. Men fordi de umiddelbart markerer deres samtykke eller motstand, og ikke gir noen mulighet til å bryte en grense de allerede har markert. Omgivelsene lærer at “NN spør man bare en gang”.
Disse bærer seg selv med rak rygg. De ser folk i øynene når de er uenige med dem. De viker ikke. Det er ikke det samme som stahet. Det er stoisisme.
I denne videoen snakker jeg om dette temaet, for dere som heller vil lytte enn å lese:
