Min psykopat og jeg – ti år etter

I dag er en spesiell dag.

Det vil si, jeg tror det er i dag.

For datoer og hendelser hvor psykopaten var involvert, stod tidligere lynskarpt for meg. Jeg husket hele samtaler, ordrett. Og hvert eneste etterfølgende år så ble datoene en trigger, først til savn, senere til ubehag.

Men tid og NK hjelper. Datoene er jeg nå usikre på. Enkelte hendelser huskes fortsatt som de var i går, men de fleste er blitt diffuse. Det er som om hjernen, nå som den for lengst har løst mysteriet, har sluppet hendelsene og frigjort dem til den obskure delen av hukommelsen.

Og kanskje aller viktigst, ingen følelser vekkes lenger når jeg tenker tilbake på dem.

12. mars 2014 var jeg derimot svært forvirret og nedfor. Jeg ble på det tidspunktet bombardert med triangulering av min psykopat. Han triangulerte meg med begge kjønn. Og så klart virket det! For jeg visste ennå ikke at han gjorde det med overlegg for å fremkalle reaksjoner i meg. Men jeg forstod på mine reaksjoner at noe var svært galt. Først trodde jeg det var meg selv det var noe galt med.

Jeg husker jeg forsøkte å dempe mine reaksjoner utad, i frykt for å miste ham. Når jeg ser tilbake på mine innlegg på facebook fra denne tiden, så var det patetiske, men forståelige, forsøk på å overbevise både ham og alle andre om at jeg hadde det tipp topp! Men innvendig så hersket kaos og fortvilelse. Han hadde begynt å date en kvinne, og jeg forstod det ikke, for jeg trodde det skulle bli oss. Sviket var totalt. Likevel konfronterte jeg ham ikke. Jeg var overbevist om at han ville savne meg tilstrekkelig til å komme tilbake. Jeg hadde jo vært så snill og forståelsesfull.

I realiteten hadde jeg vært en dørmatte. Og ikke visste jeg at en psykopat eller narsissist ikke responderer på snillhet og sjenerøsitet.

Men denne dagen tok jeg et valg. Jeg var verken sterk eller bestemt. Men jeg slettet ham på facebook, for dette ville jeg ikke mer. Det var et tungt og vanskelig valg, for jeg ga opp ham jeg den gang trodde var mitt livs kjærlighet.

NK er en prosess, og den består av flere praktiske steg og faser. Den består også, for de fleste, av tilbakefall.

Å slette noen på SoMe er nok ett av de viktigste stegene (men husk at du også må blokkere). Det er et viktig praktisk steg for å slippe å se oppdateringer fra vedkommende. Men det er også et viktig symbolsk steg, fordi du fjerner vedkommende fra din innerste krets, samtidig som du sender et kraftig signal til vedkommende om at hen har opptrådt respektløst og er uønsket i ditt liv. Selv om du er svak og usikker, så er det å slå et viktig slag for din integritet.

Min p/n og jeg hadde, frem til da, fortsatt kontakt et par ganger i uka, og alltid via chatten på facebook. Så å kutte den kanalen innebar en viktig bråstopp i direkte kontakt med ham.

Var jeg den gang klar over alt NK innebærer? Nei. Jeg ønsket nok sterkt en reaksjon fra ham. Jeg stod fortsatt med ett ben plantet i “spillet”. Men det andre benet var på vei ut.

Jeg fikk ingen umiddelbar reaksjon fra ham. Ihvertfall ikke som var synlig for meg. I ettertid har jeg dog fått opplysninger som gir meg grunn til å tro at han ble oppmerksom på min “løsrivelse” allerede samme dag og umiddelbart frittet ut sine flygende aper om meg. Vi hadde på det tidspunktet flere felles bekjente. Min terminering av vennskapet påvirket ham nok mye mer enn han lot meg tro. En psykopat og narsissist tåler avvisning svært dårlig.

Men fordi jeg ikke fattet at våre felles bekjente foret ham med oppdateringer om meg, og fordi han ikke syntes å bry seg om at jeg hadde fjernet ham på facebook, så begynte det å gå opp for meg hvor uviktig jeg var for ham. Jeg fattet simpelthen ikke at han kunne glemme meg så lett, når han hadde lovet meg så mye. Dette var selvfølgelig opphav til ytterligere fortvilelse. Men det var også en viktig oppvåkning. Det var fra denne dagen bitene begynte å falle på plass.

Jeg gjorde fortsatt mye feil. Jeg hadde ikke blokkert ham, og falt flere ganger for fristelsen til å titte på hans SoMe. Det var selvfølgelig ikke et beroligende gjøremål, for der ble hans nye forhold rullet ut mer enn noen gang før. Han ante nok at jeg fortsatt var tilstede. Psykopater har en ekstra sans for slike ting. Dette spillet kan de til fingerspissene.

En måned senere så ringte han, fra et nytt nummer. Han ringte lenge, sikkert i to minutter. Men jeg svarte ikke. Det kom aldri noen sms eller melding i kjølvannet av oppkallet. Jeg kunne finne ham på gule sider. Han hadde altså ikke hemmelig nummer. Men kanskje satset han på at jeg ville svare før jeg rakk å sjekke at det var ham. Det blir kun spekulasjoner, lik det meste han foretok seg.

Cirka tre måneder etter mitt første forsøk på NK så brøt jeg fullstendig sammen og kontaktet ham. Han svarte ikke. Så jeg skrev til ham og ba ham blokkere meg. Jeg resonnerte at det ikke nyttet at jeg blokkerte ham, for da kunne jeg i svake øyeblikk bare åpne blokkeringen igjen. Hvis derimot han blokkerte meg, så ble kontrollen tatt ut av mine hender. Han gjorde som jeg ba om, og det virket. Min heling kunne begynne for alvor.

At sammenbruddet skjedde etter tre måneder var ikke tilfeldig. Det viser seg at tremåneders-merket er et kritisk punkt, og et tidspunkt da mange “knekker”, enten det dreier seg om NK, røykeslutt eller annen løsrivelse fra avhengigheter. Så vær ekstra oppmerksom på dette.

Ett år senere flyttet jeg, og mistet kontakten med mange av våre felles kjente. På dette tidspunktet hadde jeg blitt oppmerksom på flygende aper, men forstod ennå ikke omfanget av hvordan de opererer. Kort tid etter at jeg flyttet, så begynte det å dukke opp flere falske profiler på min facebook. Profiler med tullenavn og tullebilder, og uten venner. I dag forstår jeg at hans oppdateringer fra de flygende apene hadde tørket opp. De hadde ikke lenger kontroll på meg. Han måtte derfor selv overvåke meg på SoMe, via falske profiler som ikke var blokkert.

Omtrent samtidig, i juli 2015, begynte jeg å skrive denne bloggen. I starten skrev jeg mer for å gagne meg selv enn de som leste. Jeg var ikke helet. Det var også store hull i min kunnskap, men jeg slukte alt jeg kom over omkring emnet psykopati og narsissisme. Jeg var nok litt ukritisk i starten, for ikke alt som publiseres om emnet er riktig. Å skrive var terapi. Så oppdaget jeg at jeg hjalp andre med mine historier. Bloggen tok av, spesielt i det påfølgende året, 2016. Det virket den gang som at det fantes svært lite info på norsk.

Og nå har ti år gått siden min siste kontakt med p.

Mange er redde for at psykopaten aldri skal slutte å påvirke dem. For det kan virke slik den første tiden. Man er fullstendig oppslukt og i deres klør, selv etter NK.

Når jeg tenker tilbake på de siste ti årene, når sluttet han å påvirke meg? Når ble traumebåndet brutt? Jeg vil si omkring 2018. Altså etter fire år. Dette er et omtrentlig anslag, for det skjer nesten umerkelig. En dag våkner du bare opp og oppdager at klumpen i magen er oppløst, og du kan ikke sette fingeren på når det skjedde.

I dag kan jeg se bilder av ham og få informasjon om ham, uten å bli berørt. Hva vet jeg om min psykopat i dag?

  • Han er fortsatt sammen med min avløser. De er gift og har to barn. Dette påvirker meg ikke. Jeg vet at de fleste psykopater til slutt slår seg til ro og inngår i langtidsrelasjoner. Jeg var et overgangsobjekt. Jeg vet også at det kan gå mange år innen den nye partneren fatter hva som skjer, hvis de overhodet forstår. Psykopaten kan beholde masken på lenge. Men den faller til slutt. Jeg synes bare synd på barna. Alle barn tar skade av å ha en psykopatisk eller narsissistisk forelder. En dag kommer de selv til å samle trådene, og da har jeg lyst til å stå klar og ta dem imot, og fortelle dem at intet var deres skyld. Hvis jeg fortsatt er her.
  • Han er i jobb og har tatt videreutdannelse. Ok, greit. Det var aldri noe i veien med hans kognitive funksjon. Og han lurer både arbeidsgiver og kolleger. Han fungerer sikkert fint i den jobben, og er til og med vellikt.
  • Ingen av våre tidligere felles kjente har lenger kontakt med ham. Noen har reagert på hans adferd og trukket seg bort. Andre har bare rent ut i sanden. Sistnevnte er helt naturlig. Det er de førstnevnte som er av interesse. Hva har de reagert på? Hva har han gjort mot dem? Jeg har lyst til å kontakte dem og intervjue dem, men har ikke gjort det. Jeg har nemlig heller ingen kontakt med dem lenger. En del av prosessen i NK, er også å fjerne seg fra felles kjente, og det har jeg gjort.
  • Dette lyder kanskje litt flåsete, men jeg har sett et ferskt bilde av ham, og han er virkelig ikke pen lenger. Han er blitt tynn og tennene står hulter til bulter i munnen hans. Hva kan jeg si. Det er en objektiv observasjon, for jeg har ikke lenger et behov for å overdrive hans lyter. Selvfølgelig forfaller de fleste med alderen. Men jeg har også tro på at ondskap fortærer den onde, og at dette til slutt blir synlig på overflaten. Og han er bare i slutten av 30-årene. Kanskje får han ikke lenger den NF (narsissistiske forsyning) som han trenger for å blomstre. Kanskje har forsyningen fra hans kone mistet sin potens. Kanskje klarer han ikke lenger å hente forsyning fra sekundærobjekter i samme grad som før. Den gangen, av meg, fikk han rikelig, og han glødet! Han var sterk, vital og muskuløs sammen med meg. Nå er han en skygge av seg selv.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Narsissisten dukker opp uinvitert

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Gud testet deg

 

Husregler på bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Kvitt deg med gjenstander gitt deg av dårlige mennesker

Dette er selvfølgelig ikke en kommando, men en oppfordring. Du bestemmer selv.

Problemet er at psykopater, narsissister og andre mennesker som ikke vil oss vel, har gitt oss gaver.

Deres forakt for deg er knyttet til gjenstanden, og det har ingenting med overtro å gjøre. Men her spiller det inn hvor spirituelt anlagt du er.

I skrekkfilmer kan vi se onde figurer, for eksempel en heks, som kaster en forbannelse over en gjenstand. Forbannelsen kan være knyttet til en bestemt person, eller til enhver som kommer i kontakt med gjenstanden. Heksa eller djeveldyrkeren projiserer sin ondskap over på gjenstanden, slik at gjenstanden, som ikke har en egen fri vilje, selv blir ond og får en “agenda”. “Smitte” av dårlig karma kan skje ved at noen berører gjenstanden rent fysisk, eller oppbevarer gjenstanden i sitt hus. Et eksempel er filmserien om “Annabelle”, den onde dukken.

En forestilling om at noen kan forbanne en gjenstand ved å si noen satanistiske vers og kaste et støv som består av knuste froskeben over gjenstanden, er nok ren overtro. Dette er forbeholdt skrekkfilmene.

Men hvis man tenker med et litt åpnere sinn, så er ikke en forbannelse så utenkelig. Det handler om energier. En energi kan være fysisk, strømmende eller mental.

En bil som kolliderer med en annen bil må kunne kalles ren fysisk energi. Fart kombinert med masse forårsaker en stor skade på begge biler når de møtes.

Elektrisk energi kan kalles strømmende energi. Den er ikke fysisk i masse. Du kan ikke gripe den og holde den fast, men elektrisitet kan både ses og føles.

Mental energi er den energien som tankevirksomhet krever. Har du lagt merke til at blodsukkeret faller raskt, hvis du er sterkt konsentrert om noe, for eksempel en eksamensoppgave? Det er fordi hjernearbeid forbruker sukker. Tankekraft er energi.

Mennesker produserer energi. Det er hva som får oss til å bevege oss og kunne løfte ting.

Vi utstråler også strømmende energi, lik elektrisiteten. Det er slik vi påvirker stemninger i et rom, enten positivt eller negativt. Husker du hvordan stemningen ble når psykopaten entret rommet? Den kunne forandre seg på et øyeblikk, fra god til dårlig. Til og med besøkende kunne merke det.

Når en person som ikke vil deg vel, kjøper en gave til deg, så knyttes forakten for deg til gjenstanden, i form av energi fra giveren.

Når en gave er kjøpt av en ondskapsfull og gjerrig person, så knyttes ingen giverglede til den. En psykopat, narsissist eller en giftig person forstår ikke konseptet “å gi”, som å dele av seg selv. Ekte giverglede handler om at vi ønsker å gi noen en del av oss selv. Men siden vi ikke kan gi et arm, et ben eller en bit av vårt hjerte, så gir vi i stedet en gave.

Når en giftig person gir deg en gave, så er det egentlig et lån. Du må hele tiden forsvare at du fortjener gaven, også etter at den er gitt, og nærmest uavhengig av den monetære verdien. Det er ikke uvanlig at den giftige senere krever å få gaven i retur, hvis du har mishaget dem.

Gaven er kjøpt enten fordi personen føler seg forpliktet til å gi, som til en bursdag eller til jul, eller den er kjøpt i manipulasjonsøyemed når personen ønsker å oppnå noe, for eksempel under idealiseringsfasen eller under hoovering, eller når du av andre årsaker trenger å “mykgjøres”.

Gaven er personlig utvalgt, og den dårlige personen har holdt den i hendene sine mens deres avsky for deg strømmet over på gaven. Den lå i posen ved siden av dem på trikken. De hatet deg når de gløttet på den.

Senere blir den stående i ditt hus, hvor den hele tiden avgir energien som den dårlige personen projiserte over på den. Derfor kan du faktisk kjenne et gufs når du passerer den eller holder den i hendene dine.

Dette er ikke hokus pokus. Det er ren fysikk.

Enkelte sverger til læren om den kinesiske kunsten Feng shui når de bygger hus, og senere – når huset er oppført – møblerer det. Feng shui handler om å arrangere rom og interiør på en måte som skaper god energi og god stemning. Hvordan ting står plassert og ikke minst hvilke ting du stiller frem, er ifølge Feng shui av stor betydning. Feng shui anbefaler blant annet å ikke ha mange bøker stående på soverommet, fordi bøkenes historier kan forstyrre din søvn. Det samme gjelder elektriske apparater. Det er jo vitenskapelig bevist at elektriske impulser påvirker oss. For kineserne er ikke Feng shui et alternativt levesett, men noe som naturlig tas med i planleggingen av hus og hjem.

Den mentale energien fra en gjenstand gitt av en dårlig person er kanskje av størst betydning, for den medfører at du tenker på personen hver gang du ser eller bruker gjenstanden. Den dårlige personen er bundet til gjenstanden. Kanskje er det en person du forsøker å glemme, men gjenstanden tillater ikke det. Gjenstandens tilstedeværelse gjør at du aldri kan bryte den energiske forbindelsen til vedkommende.

Derfor er det viktig å rense dine omgivelser, især stedet hvor du bor og sover, for enhver kobling til den onde personen. Og det kan jo gjelde ganske mange ting hvis det er snakk om en ondskapsfull forelder eller langtidspartner som over mange år har gitt deg gaver, og dessuten har brukt dine møbler. Det er likevel viktig at du kvitter deg med tingene etterhvert som du merker at de påvirker deg.

Er det slik at vi rammes av sykdom, ulykke og død hvis ikke vi renser våre omgivelser, slik man ser på film? Må vi nærmest tilkalle en eksorsist for å bli fri? Nei. Men det kan tenkes at tingene distraherer oss og gjør oss ukonsentrert, rett og slett setter oss ut av vår hverdagslige driv, fordi vi hele tiden blir minnet på den demoniske personen og dermed trigget av gjenstanden. Dette igjen kan medføre at vi slår hodet i skapdøren, glemmer at strykejernet står på, tråkker i hull og går ut i trafikken uten å se oss for. Dette forstod man også i gamle tider, og det kan være dette naturlige fenomenet som stimulerte folks fantasi og manet frem historier om “forbannelser”.

Onde personer er som sagt gjerrige. Grunnen til at de er gjerrige, er fordi de unner ingen noe. De gir deg ingenting av verdi. Men har du likevel opplevd at den gjeldende personen var svært opptatt av å dekorere ditt hjem, eller overøse deg med gaver som du aldri ba om, men likevel følte deg forpliktet til å utstille? Flere objekter forteller om hvordan den giftige dominerte hele hjemmet, ommøblerte og byttet ut dine ting med sine egne, også selv om den giftige selv ikke bodde der, for eksempel en narsissistisk forelder. Hvis de senere oppdager at gaven de har gitt deg ikke er synlig utstillet i huset, så kan de etterspørre den og sågar kreve å få se den. Hvis du har gjemt den i en skuff, så vil du merke deres misbilligelse. Personlig tror jeg ikke dette er tilfeldig. Jeg tror de er klar over hvordan de kan invadere og besudle dine omgivelser. Jeg tror ikke det gjøres bevisst i form av psykologisk innsikt, men mer som instinkt – som et rovdyr som markerer revir.

Det kan være snakk om bilder, kopper, servise, sengetøy og også større ting som sofaer og senger. Disse tingene må bort eller – hvis mulig – forandres i ditt bilde. For eksempel å male dem kan hjelpe.

Bruk aldri klesplagg som tilhørte den dårlige personen. En seng er skrekkeksempelet, for der skal du hvile og hente energi. I stedet så tappes du for energi, for eksempel gjennom mareritt. Delte du sengen med vedkommende? Fjern den hurtigst mulig.

Hvis det er snakk om større og verdifulle gjenstander, så kan du selge dem. Mindre gjenstander bør du ikke nøle med å kaste eller gi bort.

Ikke la malplassert nostalgi stå i veien. Jeg har selv vært der. Jeg klarte å få psykopaten ut av livet. Men jeg ønsket å beholde den eneste tingen jeg hadde igjen som minnet meg om ham. Hvorfor ønsket jeg å minnes om ham? Det var min egen kjærlighet jeg ønsket å minnes. Men det handlet jo ikke om ham. Han elsket meg aldri. Det er derfor jeg kaller nostalgien “malplassert”.

Gjenstanden – en kaffetrakter – endte til slutt i søpla, der den hørte hjemme. Og langt på overtid, for jeg tenkte på ham hver eneste gang jeg drakk kaffe.

Og jeg husker at jeg ofte satt den kaffen i halsen.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Er man en narsissist hvis man bryter med egne foreldre?

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Ble du “rar” etter psykopaten?

Selv korte relasjoner med en psykopat eller narsissist kan gi PTSD. Det er garantert at lange relasjoner gjør det, enten det er snakk om et mangeårig samboerskap eller ekteskap med en p/n, eller oppvekst med en p/n forelder.

PTSD, eller posttraumatisk stress, kan anta mange former. Når det er snakk om traumer forårsaket av relasjoner så snakker man dessuten om kompleks PTSD, fordi man får noen tilleggssymptomer som tradisjonell PTSD ikke omfatter. Det dreier seg om det mellommenneskelige aspektet. I tillegg til “skvettenheten” og hyperårvåkenheten – som er typisk for PTSD – så rommer kompleks PTSD også fremmedfølelse, aggresjon og skepsis til menneskeheten.

Derfor er det ikke rart hvis man utvikler underlig adferd etter en slik relasjon.

Hvis du fortsetter å fungere sånn noenlunde post-psykopat; at du klarer å stå opp om morgenen, gå på jobb, betale regningene og pleie et par viktige relasjoner, så er det faktisk en bragd og vitner om hvor sterk du er som menneske.

Men la oss snakke litt om endret adferd etter en relasjon med en psykopat eller narsissist. Du er nemlig ikke blitt gal. Men muligens er du blitt litt eksentrisk. Dette er altså helt normalt.

Selv så begynte jeg å snakke med meg selv etter relasjonen med (den tredje) psykopaten. Jeg har fortsatt ingen god forklaring på hvorfor. Kanskje var det overskuddsenergi som måtte ut. Kanskje var det fordi behovet for bekreftelse på hva jeg tenkte og følte var så stort, og ingen i umiddelbar nærhet til å bekrefte meg, at jeg nærmest “splittet” meg selv i to, for å gi meg selv den bekreftelsen. Ja, når du nå leser forklaringen, så kan du være sikker på at jeg i en periode var redd for å bli gal! Men det ble jeg altså ikke. Men fortsatt kan jeg finne på å snakke med meg selv. Det er altså snakk om en permanent adferdsendring. Forskjellen er at nå retter jeg praten mot hunden i stedet for ut i tom luft.

Jeg hadde også i noen år noe som lignet på tics. Kall det muskelspenninger. Jeg var anspent, nervøs og på vakt. Dette resulterte i delvis ukontrollerte og brå bevegelser, især brå hånd- og hodebevegelser, som om jeg hadde mistet finmotorikken. Jeg slo ofte glass ned fra bordet fordi jeg ikke klarte å koordinere bevegelsen. Men dette er borte i dag.

Hadde mine adferdsendringer vært alvorlige eller sosialt hemmende, så ville jeg kanskje gått til legen med dem. Men husk at adferdsendringer kan være svært ressurskrevende og kostbare å forandre. Og ofte lykkes det uansett ikke. Gå derfor ikke rundt med skam over at du har utviklet enkelte fakter. Hvis du kan leve med dem, så gjør det. Det er viktig å forstå at de er normale, forutsetningene tatt i betraktning. Husk også at med tiden så går mye over av seg selv, eller det blir mindre uttalt.

Men hvilke andre adferdsendringer forteller tidligere objekter om? Følgende eksempler er hentet fra videoen nederst i teksten.

Skepsis til hva andre mennesker forteller. Handler om en generell skepsis til andre menneskers hensikt og agenda. Det er en naturlig  forsvarsmekanisme etter å ha blitt utsatt for mangeårig manipulasjon. Det er viktig å være bevisst faren for å bli en permanent gråstein, fordi dette ødelegger evnen til ekte intimitet med andre mennesker.

Pokeransikt i sosiale tilstelninger. Når man har levd lenge med en p/n, så blir man rent intuitivt en gråstein for ikke å avsløre hva man føler og tenker, fordi man har lært at å være autentisk vil bli brukt mot deg.

Overdrevet rengjøring. Sammen med en p/n så mister man kontrollen. Man blir også hele tiden utsatt for kritikk. Overdrevet rengjøring av hus og hjem kan handle om å gjenvinne kontrollen, men også om å verne seg mot kritikk. Hvis omgivelsene er plettfrie, så kan ingen “ta deg” på noe. En tredje grunn til overdrevet rengjøring er å “vaske bort” psykopaten, både mentalt og fysisk, især hvis man bor i en bolig hvor psykopaten har oppholdt seg mye. Mange opplever da boligen som besudlet av noe ondt.

Dobbelsjekking. Kanskje du alltid må sjekke om du faktisk låste døren eller slo av komfyren. Ifølge videoen handler dette om utrygghet, og det stemmer nok. Men jeg vil tilføye påvirkningen av tåkelegging/gaslighting. Tåkelegging gjør at vi ikke stoler på vår egen hukommelse. Selv om vi vet at vi låste døren, så er ikke det nok til å gi oss trygghet, fordi psykopaten overbeviste oss om at vi hele tiden husker feil. Vi sjekker derfor døren en ekstra gang, for sikkerhets skyld. En god øvelse mot tvil og behovet for dobbelsjekking, er å være bevisst tilstede når du gjør viktige ting, og gjerne si høyt til deg selv “nå låste jeg safen” eller “nå fikk hunden mat” (ja se, å snakke med seg selv kan av og til komme godt med).

Behov for å gjøre ting alene, for eksempel spise alene eller reise alene. Å foretrekke å gjøre ting alene kan være en måte å ta tilbake sin selvstendighet. Selvstendigheten er nemlig det første offeret, når man er sammen med en p/n. Sammen med en p/n så mister man all autonomi. Behov for å spise alene kan handle om psykopatens merkelige forhold til mat. Kanskje ble du kritisert for å ikke spise ordentlig, eller for å spise for mye eller for lite. Eller for ofte eller for sent. Eller kanskje spiste du feil mat. Du skulle i det hele tatt skamme deg for å spise. Psykopaten kan til og med ha forsøkt å forgifte maten din, eller du mistenkte at hen gjorde det. Dette skapte en aversjon i deg mot å spise med andre tilstede. Du ønsker ganske enkelt å være i fred under måltidene, nå som du har sjansen til det.

Stamming når du snakker, især når du skal fortelle om din psykopat. Jeg synes ikke videoen forklarer særlig godt hvorfor man stammer som følge av CPTSD, utover at også dette er en forsvarsmekanisme. Jeg vil derfor tilføye min egen teori, den er ikke dyp eller komplisert. Jeg tror stammingen forekommer fordi temaet er triggende. Egentlig har man ikke lyst til å snakke om psykopaten, derfor stammer man. Det betyr ikke at det er skadelig å snakke om psykopaten. Antakelig er det hensiktsmessig, men det kommer an på hvem du forteller til. Hvis det er en annen psykopat eller narsissist som forsøker å “tvangsåpne” deg om din historie, så er stammingen et tegn på at kroppen ikke ønsker å dele med denne skadelige personen. Ytterligere en grunn til stamming, er fordi man er redd for ikke å bli trodd.

Hvis du stammer i generelle samtaler, uavhengig av tema, så er det muligens som følge av å konstant ha gått på eggeskall rundt psykopaten. Ganske enkelt en frykt for å prate. Hver gang du åpnet munnen så ble du angrepet. Å plutselig kunne få tale fritt og avslappet rundt trygge mennesker kan derfor være vanskelig. Man kan ikke bare skru av en bryter, selv om psykopaten er borte.

Behov for å unnskylde deg hele tiden. Din oppfattelse av eget ansvar er blitt fullstendig rasert av psykopaten. Du vet ikke lenger hva du har grunn til å beklage. Derfor beklager du hele tiden, for bagateller, for hva andre har gjort mot deg, og gjerne i forkant – før du overhodet vet om du kommer til å gjøre noe du blir nødt til å beklage. Du innleder en samtale med å beklage, uvisst av hvilken grunn. Det er som om du beklager for bare å være tilstede, for å ha møtt opp.

Unngår øyekontakt. Flakkende blikk under samtaler. Vi vet at psykopaten og narsissisten har et eget blikk, kalt “psycopathic stare”. Å se inn i dette blikket er svært ubehagelig, fordi man ser inn i noe sjelløst, noe empatiløst og noe ondskapsfullt. Psykopaten har en tendens til å stirre på deg uten å blunke. Direkte øyekontakt kunne faktisk også trigge psykopaten og utløse vold, som om hen ble provosert av at du våget å se dem i øynene. Vi lærte oss å unngå dette blikket. Objekter kan fortelle at de i årevis delte hjem med en p/n uten å se vedkommende i øynene. Dette bærer man selvfølgelig med seg ut i samfunnet, selv om psykopaten ikke lenger er et problem, og kan være svært tidkrevende å avlære.

Hyperventilering når du skal markere et poeng. Gode idèer, egne initiativ og autentisitet ble slått hardt ned på av psykopaten, ofte i form av latterliggjøring. Det kan derfor oppleves triggende å for eksempel skulle presentere egne idèer på jobb eller i møter i borettslaget. Ideen kan være god, men du kvier deg for å fremføre den. Psykopaten kan også ha implementert i deg at ingen er interessert i å høre hva du har å si, fordi du er dum og kunnskapsløs. Kroppen din forbereder seg derfor på angrep når du skal lufte dine meninger. Det trigger sterk angst å uttale seg offentlig. Derfor hyperventilerer du.

Avfeie komplimenter. “Ikke komplimenter meg, jeg er ikke god nok”. Positive omgivelser kan virke truende, fordi det er ukjent. Objekter som er vokst opp med psykopater er ikke vant til å omgi seg med positivitet og kjærlighet. Komplimenter kan derfor være direkte ubehagelige. Objektet vet ikke hvordan de skal respondere på dem. Det kan også handle om en mistanke om at den som gir komplimentet, er en falsk smisker, fordi de eneste tidspunktene en p/n gir komplimenter, er når de vil oppnå noe, og dette er hva objektet er vant til.

I tillegg til listen over så vil jeg nevne åndsfravær. Det er vanlig å bli ukonsentrert, distre og fjern etter en relasjon med en psykopat. Omgivelsene oppfatter det som om du ikke er tilstede i nuet. Det blir vanskelig å følge tråden i en samtale, især hvis den er hva jeg vil kalle triviell, om vær og vind eller om mennesker som ikke vedkommer deg. Vi har ikke det mentale overskuddet til “small talk” når vi er i rehabilitering, fordi det foregår så mye indre arbeid. Hjernen luker ut det som ikke er av betydning. Omgivelsene kan oppfatte deg som uinteressert, noe som igjen kan føre til konflikter og skadede relasjoner fordi folk blir fornærmet.

Objekter som tidligere var sosiale motorer kan oppleve å bli beskyldt for ikke lenger å være “underholdende” nok.

Spesielt store selskaper med mange parallelle sosiale interaksjoner kan være vanskelig. Et objekt som trenger fred, kan bli overstimulert og irritabel av for mange mennesker. Det er derfor mange velger å kutte sosial kontakt inn til beinet det første året, eller de første par årene, etter bruddet med psykopaten.

Har du opplevd andre fakter enn de nevnte? Fortell om dem i kommentarfeltet.

 

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

 

 

Graden av psykopati

Da jeg først begynte å mistenke at min eks har en antisosial personlighetsforstyrrelse, alternativt malign narsissisme, så ble jeg svært opptatt av om han oppfylte kriteriene for en diagnose.

Jeg finstuderte kriteriene for psykopati. Først så gjorde jeg det for å utelukke at han er en. Jeg ønsket sterkt at han var normal, fordi det ga håp om å redde relasjonen. At han hadde samvittighet og ville se lyset til slutt, og komme tilbake til meg med anger slik at vi kunne bli et normalt par.

Jeg var full av benektelse. Forsvarsmekanismene jobbet på høygir. Jeg unnskyldte, fortrengte og rasjonaliserte. Men virkeligheten trengte seg på. Ting ble tydeligere jo lenger han holdt seg vekk, og slik er det med distanse – hjernetåken letter og man ser klarere. Først måtte jeg medgi at han nok oppfylte to-tre kriterier. Det ville i så fall gjøre ham normal, for det sies at vi alle oppfyller minst to psykopatiske kriterier.

Men senere økte erkjennelsen. Og i dag står det klart for meg at han oppfyller minst 16 kriterier (av tyve). Noen i stor grad og noen i mindre grad. Men han befinner seg altså langt over grensen for å få en diagnose (12 kriterier). Vel å merke hvis han noen gang hadde kommet i hendene på fagfolk. Og det gjør han aldri. Derfor har han ingen diagnose. Han går løs blant folk, lik de fleste fullblods psykopater.

Som sagt, i begynnelsen var behovet for å stille en diagnose stort. Jeg visste selvsagt at jeg ikke var formelt kvalifisert til å stille en diagnose. Men det var ikke viktig for meg. Det var ikke viktig å få ham studert av en ekspert. Jeg visste at jeg kjente ham godt nok til å stille en diagnose for mitt indre, for min egen del. Derfor finleste jeg kriteriene og satt dem i perspektiv.

En overflatisk liste over kriteriene ser du her https://no.wikipedia.org/wiki/Psykopati

For en dypere forståelse av kriteriene kan du for eksempel lese “Without conscience” av Robert Hare.

Legg også merke til de tidligere brukte kriteriene fra 1941, basert på Hervey Cleckleys studier. Selv om de i dag ikke gjelder, så er de likevel relevante.

Her kan du score den du mistenker for psykopati, forutsatt at du kjenner vedkommende godt nok https://psychology-tools.com/test/pcl-22

I dag er jeg ikke lenger så opptatt av selve diagnosen. Men jeg kontaktes regelmessig av lesere som er det. De vil at jeg skal stille en diagnose på den giftige i deres liv. Det kan jeg selvfølgelig ikke. Jeg kan kun fortelle dem hva de skal være oppmerksomme på. Men jeg forstår deres behov. De er i dag i den fasen jeg var i den gang jeg selv var opptatt av diagnoser. Så det er ganske enkelt en fase man må gjennom, som en viktig øyeåpner.

Men senere i livet bør man legge behovet for å stille en diagnose til side. Man vil nemlig fortsatt støte på giftige mennesker, og noen av dem vil være psykopater eller narsissister. Men hva de er bør spille en mindre rolle. Spør deg selv dette, tror du at du kan ha en relasjon med en person som “kun” oppfyller ni eller ti kriterier på psykopati, som ikke er nok til å få en diagnose? Tror du at en slik person er ufarlig? Hvordan vil et vennskap med en slik person se ut, eller enda verre – et tett samliv?

Det som er viktig, er hvordan de virker på deg. Tømmer de deg for energi og lager problemer for deg? Får du ubehag av å være i nærheten av dem? Det er alt du trenger å vite. Du trenger ikke lenger å kjenne dem godt nok til å stille en diagnose, for det krever at du tilbringer ganske mye tid med dem, og det skal du ikke. Trekk deg ut så snart du kjenner ubehaget. Ofte vil det være fordi det er gjenkjennelig. Psykopaten ga deg et traume. Et traume er fysisk, kroppen husker. Den reagerer når noe er gjenkjennbart. Derfor skal du stole på den når den varsler deg. Den varsler med fysisk ubehag når du er i nærheten av giftige og farlige mennesker.

Behovet for å stille en diagnose handlet også om usikkerhet. Vi stolte ikke på vår egen oppfattelse av situasjonen. Vi trengte noen andre til å fortelle oss at dette var en skadelig person. Derfor søkte jeg til kunnskap om psykopati. Derfor er vi i en periode opptatt av å fortelle venner og slektninger om hva vi opplevde. Forståelse fra omgivelsene er så klart viktig, fordi du gjennomgår en metamorfose. Men det handlet vel så mye om at vi trengte bekreftelse og nærmest søkte om tillatelse fra andre til å stole på vår egen intuisjon. Vi søkte tillatelse fra folk som ikke kjente p/n like godt som vi gjorde. Fra mennesker som ikke var skadet av denne personen. Er det ikke ironisk?

Men det var den gang. Nå skal du lære å stole på din egen oppfatning, hvis ikke du gjør det allerede. Nå vet vi at giftige mennesker har flygende aper som de påvirker. Du kan derfor ikke stole på andres oppfatning av denne personen. De kan nemlig være under vedkommendes innflytelse. De kan sågar være hjernevasket av sverting av deg, slik at du vil få en skadelig tilbakemelding; “NN er jo en topp person”, “du overdriver”, “sikker på at det ikke er deg det er noe i veien med”? Selv mennesker som ikke er påvirket av den giftige, vil ikke ha forutsetninger til å kunne bekrefte deg. Du kan ikke legge ditt liv i deres hender. Du må stole på deg selv.

Derfor skal du huske disse tingene.

  • Behovet for å stille en diagnose er forståelig i begynnelsen, men senere er det av mindre betydning hva vedkommende er. Det viktige er hvordan du opplever ham eller henne.
  • I stedet for å la andre styre din oppfattelse av en person, så kan du selv være den toneavgivende; “han er en drittsekk”, “hun er falsk”. Da har du kastet det ut i universet, ikke som et spørsmål, men som en konstatering. Ikke vær redd for å gjøre det. Om du gjør det for ditt indre eller i offentlighet, er opp til deg. Men ikke vær opptatt av å skåne skadelige mennesker. Hvem vet, kanskje hjelper du noen andre, som selv er i tvil om vedkommendes karakter. Og ikke minst har du advart folk mot denne personen. Da er det deres egen feil hvis de lar seg villede av vedkommende.

 

Husk å følge bloggen på facebook. Der legges oppdateringer om nye tekster, samt annen info og diskusjoner. Følg meg her https://www.facebook.com/profile.php?id=100066410033301&locale=nb_NO

Psykopatiske sønner og døtre

Da jeg jobbet på legevakten så møtte en dag en eldre kvinne opp i luken. Vi satt på hver vår side av skuddsikkert glass, men jeg kunne høre henne. Mens jeg registrerte henne i systemet så ringte hennes telefon. Hun svarte den fordi hun ventet på å bli registrert. Jeg vet ikke om hun var klar over det, men høyttaleren i hennes telefon var på, slik at jeg kunne høre samtalen. Innringeren var åpenbart hennes datter, fordi hun hele tiden tiltalte kvinnen som “mamma”.

Datteren var et svært manipulativt og rasende menneske, som i løpet av den korte samtalen flere ganger truet med å enten ta sitt eget liv eller kutte all kontakt med moren, hvis ikke moren gjorde som datteren ville. Samtidig hørte jeg ingen tegn til psykose eller kognitiv svikt hos datteren. Hun var åpenbart voksen, viljesterk og ved sine “fulle fem”. Men det var ren manipulasjon.

Den eldre kvinnen sa ikke stort i samtalen. Det var tydelig at hun hadde hørt dette før, flere ganger. Hun bare svarte “javel” innimellom. Hun så trett ut. Hennes ærend på legevakten hadde ingenting med familielivet å gjøre, så det var en ren tilfeldighet at datteren ringte på det tidspunktet og at jeg overhørte samtalen.

Da hun la på så visste jeg ikke helt om jeg skulle blande meg. Det mest respektfulle ville kanskje være å late som jeg ikke hørte noe. Men jeg valgte å fortelle kvinnen at jeg hadde hørt hva som ble sagt, og at datteren hennes lød manipulativ og en hun burde vokte seg for. Jeg sa ikke mer enn det, og jeg nevnte verken psykopati eller narsissisme. Man vet aldri hvordan folk reagerer. Det er godt kjent at selv grovt mishandlede ofre kan finne på å forsvare overgriperen. Kvinnen hørte hva jeg sa men kommenterte det ikke.

Temaet om psykopatiske barn er tabubelagt (for ordens skyld, når jeg skriver “barn” så mener jeg ikke nødvendigvis mindreårige. Det kan også handle om voksne sønner og døtre), for man skal ikke tenke dårlig om barn. Man skal gi dem gode oppvekstvilkår for å gi dem en best mulig sjanse i livet. Man skal ikke tillegge dem onde intensjoner, men alltid finne det beste i barnet. Og hvis barnet opptrer uregjerlig og aggressivt, så skal man finne sårbarheten i barnet.

Det er denne forestillingen foreldre, lærere, barnevern, psykologer, dommere og pedagoger bruker som rettesnor. Og den fungerer svært dårlig på psykopatiske og narsissistiske barn, fordi den gir dem et fripass. La oss ta utgangspunkt i at psykopater er født som psykopater, og maligne narsissister utvikler deres narsissisme i tidlige barneår, la oss si i alderen 1-3 år. Jeg har vitenskapelig belegg for å påstå dette, men det er ikke noe jeg vil bruke tid på her.

Det vil si, at i 5-årsalderen så er ondskapen i både psykopatiske og narsissistiske barn godt sementert. Tegnene vil være der, som plaging av dyr, egoisme (barnet tar alt godteriet selv og vil ikke dele med seg), løgner og å utsette andre barn for skade og sabotasje, som for eksempel å dytte et annet barn ned trappen for så å lyve meget kaldt og kalkulert om hendelsesforløpet.

Barn blir beskyttet. Det ligger instinktivt i oss å beskytte barn, både våre egne og andres.

Men for egne barn så har foreldre skylapper som man ikke har for andres barn. Typisk er at andre voksne mennesker begynner å stille spørsmålstegn ved det psykopatiske barnets adferd. Men barnets egne foreldre nekter å se det. De voksne begynner å krangle seg imellom. Uvennskap oppstår, fordi naboforeldrene retter alvorlige anklager mot foreldrene til det psykopatiske barnet. Deres katt er plutselig blitt borte. Dekkene på bilen deres er punktert. Deres sønn brakk armen da han falt ned av et tre, og nabomoren så at parets (psykopatiske) sønn helt tydelig dyttet ham ned fra treet. Men foreldrene til den psykopatiske sønnen beskytter ham med nebb og klør. De gjør seg heller til uvenn med tidligere venner enn å innse realitetene om deres barn.

I mellomtiden står den psykopatiske sønnen i kulissene og nyter showet. Han lærer at han kan slippe unna med svært alvorlige overgrep. Han lærer også hvor lett det er å skape splittelse i sine omgivelser. Dette kan han bruke til sin fordel.

Problemet er foreldrene. De beskytter det psykopatiske barnet, når de snarere bør beskytte omgivelsene mot barnet, og skjerme barnet for å skadebegrense. Barnet er – så lenge det er barn – deres ansvar. De har satt det til verden. De er dermed også ansvarlige når deres barn går rundt og plager dyr og andre barn.

Men foreldre med slik innsikt er det dessverre få av.

I de tilfellene hvor barnet har utviklet en malign narsissisme som følge av omsorgssvikt (omfattende skamming av barnet), eller motsatt, en overdrevet dyrking av barnet, så er også foreldre ansvarlig for barnets destruktive adferd.

Jeg vil ikke moralisere her, utover at disse tingene er nødt til å nevnes i en tekst om psykopatiske/narsissistiske barn.

Flere lesere står nå fram om deres psykopatiske barn, og det er bra. For selvfølgelig finnes de. Alle psykopater og narsissister er noens sønner og døtre. Selv om oppvåkningen skjer sent, så har de fleste foreldre handlet i beste mening. Foreldre er like mye ofre for psykopaten som alle andre. Ihvertfall hvis barnet er født som psykopat eller har utviklet en narsissisme til tross for foreldres forsøk på sunn innflytelse.

Alle foreldre av psykopatiske barn som har henvendt seg til meg, har voksne barn. Det tyder på at hos de fleste så kommer erkjennelsen av det psykopatiske barnet på et sent tidspunkt i livet, eller narsissismen hos sønnen eller datteren har med årene vokst og forverret seg, samtidig som forelderens energi til å håndtere barnet har falt med alderen. Til slutt kommer det til et punkt hvor det blir uhåndterlig. De fysiske og psykiske kompensasjonsmekanismene hos forelderen er ikke lenger tilstrekkelige. Benektelsen blir svakere, og virkeligheten trenger inn. Det kan sammenlignes med en demning som slår sprekker og ikke lenger klarer å holde på vannet. Fortvilelsen er stor hos disse foreldrene. Ikke bare er barnets manipulasjoner en påkjenning, men også erkjennelsen om barnets tilstand kan være et sjokk. Men det sitter langt inne å slå hånden av den psykopatiske sønnen eller datteren. Man gir ikke opp sine egne barn, vel?

Her er mine råd til foreldre av voksne psykopater.

-Psykopatiske sønner og døtre er selvfølgelig like skadelige som andre psykopater. Mer så, fordi de overfor foreldrene sjelden bærer masker. Eldre foreldre blir med andre ord utsatt for et konstant maskefall. Forestill deg størrelsen på angrepene fra en psykopat som hele tiden er psykopatisk! Samtalen jeg forteller om i starten av denne teksten gir en pekepinn. Eldre foreldre vil konstant være utsatt for press og manipulasjoner, og ofte handler det om klandring for alt forelderen har gjort feil, og om økonomiske forhold. Foreldre av psykopater gir ofte bort alt de har til deres psykopatiske barn. Barnet bryr seg selvfølgelig ikke om hvorvidt mor eller far har penger igjen til mat eller strømregningen. I det psykopatiske barnets øyne er det uansett forelderens skyld alt sammen, så at de må betale for seg, selv om barnet nå er 50 år gammelt, er bare rett og rimelig (psykopatisk berettigelse).

Noen psykopatiske barn dreper deres forelder, og personlig tror jeg at mange slike tilfeller aldri blir oppdaget. Når forelderen når en viss alder, så er det forventet at de dør av naturlige årsaker. Det blir derfor sjelden etterforsket. Men i virkeligheten kan det dreie seg om drap. Kanskje kvelning, eller at det psykopatiske barnet over lengre tid har forgiftet dem med deres egne piller, for eksempel blodfortynnende medisin. Dette kan barnet få til enten forelderen bor hjemme eller på sykehjem.

Men så lenge forelderen har noe det psykopatiske barnet vil ha, for eksempel utbetalt pensjon, så har de ingen interesse av å myrde dem. Jeg sier dette kun for å belyse den faren mange foreldre faktisk står overfor.

-Man er ikke forpliktet til å holde kontakt med egen sønn eller datter, hvis sønnen eller datteren er skadelig. Det hersker en forestilling om at man ikke kan innføre NK med egne barn. Men det kan man selvfølgelig. Kun ens egne forestillinger står i veien. Forestillingene kan handle om at man ikke har vært en god nok forelder, fortjener mishandlingen, og derfor må stå i den. Man kan også unnskylde barnet med en eller annen lyte; “hun har alltid vært alene og ensom”, “han har aldri hatt økonomisk styring”. Men tenker man slik, så er man en samvittighetsfull forelder og har antakelig alltid gjort sitt beste for barnet, selv om det kanskje ikke alltid strakk til. Ingen skal finne seg i mishandling, uansett. Kontakten til barnebarn kan også veie svært tungt, og det er forståelig. Man beholder heller kontakten med den skadelige datteren enn å miste kontakten med barnebarna. Foreldre av psykopatiske barn kan også være bevisste om at barnebarna blir skadet av forelderen, og ønsker å være tilstede i håp om å kunne balansere skaden på barnebarnet.

Dette må være opp til hver enkelt. Personlig så mener jeg det ikke er verdt det. Hvis barnebarna blir brukt som middel til å holde deg som gissel; “du vet jeg har problemer med økonomien, hvis ikke du betaler barnehageregningen så får du ikke se Ola!”, så er dette trusler og utpressing. Det skal man aldri gi etter for. Selv ikke fra egne barn. Og husk at til slutt så blir barnebarna gamle nok til å ta sine egne valg. Da kan de komme til deg uten at din sønn eller datter kan hindre dem. Men jeg har ikke selv barnebarn, og jeg kan forestille meg sorgen hos besteforeldre som nektes tilgang til barnebarna.

-Mistenker du at barnebarn blir mishandlet så ikke nøl med å kontakte de rette instanser, selv om det betyr at du må angi din egen sønn eller datter. Politianmeld der det er påkrevet. Kontakt barnevernet hvis nødvendig. Eller ring inn bekymringsmelding til fastlege eller legevakt. Det er tilfeller i Norge hvor foreldre har vanskjøttet deres barn til døde. Besteforeldre har ant mistanke men ikke handlet i tide eller på korrekt måte. I ettertid har besteforelderen fått store problemer med å tilgi seg selv. Historien om Christoffer Gjerstad (mishandlet til døde av mor og stefar i 2005, åtte år gammel) er et kjent eksempel av mange.

-Legg tabuene til side. Ja, det er ditt eget barn. Og ja, kanskje var du ikke verdens beste forelder (hvem er det?). Du skal likevel ikke finne deg i mishandling. Har du først prøvd å snakke fornuft med ditt barn uten at det hjelper (og det gjør det ikke med en p/n), så er du nødt til å handle. Du har kun ett liv, og dine siste år skal være gode. Det er de ikke med en psykopatisk sønn eller datter, og kommer neppe til å bli det. Du må legge drømmen om i din alderdom å være omgitt av kjærlig slekt til side, for i ditt tilfelle kommer det ikke til å skje. Kanskje har du andre slektninger som ikke skader deg. Fokuser heller på dem. Feir begivenheter med dem. Hold ditt narsissistiske barn på en armlengdes avstand, med streng overholdelse. Blir din distansering ikke respektert, så innfør NK. Husk at du aldri kan forandre en voksen psykopat. Du kan heller ikke oppdra dem. Det eneste du kan gjøre, er å tvinge dem til å følge dine regler. Det betyr at å bryte dine regler får konsekvenser. Vær bestemt! Husk også at det er enklere å innføre regler når du er 50 år enn når du er 70, så ikke utsett dette.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

Tre filmer

Jeg ser ofte filmer som har en direkte eller indirekte relevans for temaet her på bloggen. Ofte er de filmene som ikke direkte omhandler psykopati og narsissisme, like gode som de som gjør det, fordi de krever litt mer innlevelse og tankevirksomhet for å oppdage relevansen.

Disse filmene har elementer av håp, optimisme, inspirasjon og/eller realisme som gjør dem verdt å se for oss (eks)objekter av psykopater og narsissister.

I det siste har jeg sett tre filmer med en slik indirekte relevans, som har gjort inntrykk på meg, og som jeg anbefaler til leserne (dere som ikke ønsker for mye av plottene avslørt, bør stoppe å lese her).

 

A man called Otto (2022)

A man called Otto er en dramakomedie, med hovedvekt på drama, men med flere lune og småmorsomme scener. Muligens den mest kjente av de tre filmene jeg omtaler her, ikke minst fordi hovedkarakteren, Otto, spilles av Tom Hanks.

Otto er en eremitt og en bitter mann. Han bor riktignok i et boligbyggelag omgitt av naboer, men han ignorerer og unngår sine naboer. De gangene han er nødt til å forholde seg til en nabo, så er han fiendtlig og nokså aggressiv. Han signalerer klart og tydelig at han ikke ønsker mer kontakt med dem enn aller nødvendigst.

Men så flytter det inn en ny familie i Ottos nærhet, som ikke kjenner til hans menneskefiendtlighet. De nekter å la ham være i fred. De inkluderer ham i sine liv, og seg selv i hans. De er påtrengende og tar ikke et nei for et nei. Først yter Otto motstand, for han er svært lei av andre mennesker (lyder kjent?).

Underveis i filmen så får vi vite mer om Ottos bakgrunn og historie. Det viser seg at han er enkemann, og at kona muligens døde som følge av feilbehandling på sykehuset hvor hun en gang ble innlagt. Som følge av dette så ble Otto mistroisk og mistet troen på menneskeheten. Men først av alt så handler hans avstand til mennesker om sorg etter et tap som han mener kunne vært unngått.

Men etterhvert så klarer den nye familien å trekke ham ut av sitt skall, og Otto oppdager på nytt gledene ved å tilhøre et fellesskap. Han rekker på nytt å knytte bånd til mennesker innen han i slutten av filmen selv dør.

Budskapet i filmen synes å være at man har det best sammen med andre. Alenehet, selv om den er selvvalgt, er ikke veien til lykke.

Det er selvsagt lov å være uenig i dette budskapet. Men hvorfor er filmen relevant for oss? Fordi mange lesere her på bloggen har problemer med å finne tilbake til fellesskapet. Fremmedfølelsen er stor. Mange opplever at den manglende forståelsen og det nye menneskesynet ikke lenger er kompatibelt med fellesskap, fordi vi nå føler et for stort gap mellom vår egen og andres virkelighetsforståelse.

Selv om årsak og utgangspunkt er forskjellig, så vil mange kjenne seg igjen i Ottos bitterhet. De vil også kjenne seg igjen i hans “mennesketrøtthet”. Andre mennesker er blitt en plage og en byrde. Derfor kan det være stor trøst i å se Ottos famlende vei tilbake til samhold med andre. Etter å ha sett filmen så oppstår en erkjennelse av at “jeg har vært alene lenge, og det har vært nødvendig, men nå må jeg finne tilbake til menneskeheten igjen” og filmen fungerer slik sett som et vennlig dytt i den retningen.

På grunn av dens popularitet så er filmen lett tilgjengelig, for eksempel på flere streamingtjenester eller til leie på youtube eller blockbuster.

 

Good grief (2023)

Filmen promoterer seg selv som dramakomedie, men personlig så har jeg problemer med å se komedieelementet i filmen. Jeg vil snarere kalle den et lunt filosofisk drama.

I begynnelsen møter vi det homofile paret Marc og Oliver. Marc og Oliver er et velstående par som holder julefest for deres venner. Men samme kveld så omkommer Oliver i en taxiulykke på vei til togstasjonen. Marc står plutselig alene og det er hans sorg over tapet av Oliver som resten av filmen handler om.

Marc sliter med tapet av ektemannen som han elsket dypt. Tilsynelatende var han også høyt elsket av Oliver.

I tiden etter Olivers død så dukker et par overraskelser opp. Blant annet oppdager Marc at Oliver eier en leilighet i Paris som Marc ikke visste om.

På julefesten, kort tid innen Oliver omkom, så ga han Marc et forseglet julekort. Dette kortet har Marc vegret seg for å åpne etter Olivers død, fordi det ville være for smertefullt. Men på ettårsdagen for Olivers død så bestemmer Marc seg for å åpne kortet.

Til Marcs store overraskelse så har Oliver skrevet i kortet at han har funnet en annen mann og tenkt å utforske den nye relasjonen. Han skriver indirekte i kortet at han mener at han og Marc bør bryte opp.

Resten av filmen handler om Marcs forsoning med at relasjonen han hadde med Oliver ikke var slik han trodde. Han har brukt ett år på å sørge over hva han trodde var en gjensidig og dyp kjærlighet, men så viser det seg at Oliver ikke hadde tenkt å bli hos ham.

Hvorfor er den relevant for oss her på bloggen? Fordi mange av oss gikk gjennom nøyaktig den samme sjokkartede oppvåkningen som Marc gjorde, ofte lang tid etter bruddet. Vi trodde vi hadde funnet gjensidig kjærlighet som så gikk tapt for oss (for Marc sin del i form av dødsfall, for vår del i form av forkasting). Senere oppdaget vi at relasjonen ikke var slik vi trodde. Det er svært lett å identifisere seg med Marc sine kvaler.

Filmen er så vidt jeg vet en Netflix original og kun tilgjengelig på Netflix.

 

Renfield (2023)

Skrekkomedie. Denne filmen må tas med en stor klype salt for den er svært tullete og blodig. Den har likevel et plott som vil interessere mange her på bloggen.

De som kjenner den originale historien om Dracula vet at han hadde en flygende ape som han kalte Renfield. Renfield var opprinnelig advokat, men nå under Draculas manipulasjon og hypnose. Han hadde som oppgave å løpe Draculas ærend i dagslys – et tidspunkt hvor Dracula selv ikke kunne bevege seg utendørs, og dessuten skaffe ham tilgang til menneskeblod.

I “Renfield” er handlingen lagt til nåtiden i New Orleans, og det går langsomt opp for Renfield at han er i et usunt maktmisforhold med Dracula (spilt av Nicolas Cage). Han oppsøker en selvhjelpsgruppe for medavhengige, hvor han lærer hvordan han kan ta tilbake makten i eget liv og frigjøre seg fra Draculas grep.

Renfield forsøker å innføre NK og kjøper en leilighet som han innreder i pastellfarger. Han er i ferd med å få sitt liv tilbake og bli lykkelig. Han har fått nye venner. Men selvfølgelig vil ikke Dracula la ham gå og han hentes inn igjen ved hjelp av løfter, trusler og manipulasjon (lyder kjent?).

Hvorfor er filmen relevant? Fordi historien faktisk er en direkte analogi til relasjonen mellom et objekt og en psykopat eller narsissist. Og i selvhjelpsgruppen som Renfield deltar i, så diskuteres narsissisme åpenlyst.

Pussig nok så har jeg tidligere trukket frem historien om Dracula som en god metafor for en slik relasjon, men da har jeg først og fremst hatt Draculas forhold til Mina – Draculas kjærlighetsobjekt – i tankene. Men åpenbart finnes det ytterligere en relevant relasjon i historien om Dracula, både i den originale skrekkhistorien og i denne komedieversjonen.

“Renfield” er tilgjengelig flere steder innenfor streaming og leie.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Hva hindrer deg i å beskytte deg selv?

Selvbeskyttelse lyder fint i teorien, men kan være vanskelig i praksis.

Mange mennesker der ute trenger ikke hjelp til å beskytte seg selv. De klarer det fint på egenhånd. Med hjelp av sunne oppvekstvilkår har de lært å si nei når de trenger det, stenge uønskede mennesker ute og ikke la seg utnytte, og uten at de tenker over det i etterkant i form av dårlig samvittighet eller frykt for represalier.

Men så finnes det også en stor gruppe mennesker som ikke har lært seg denne viktige egenskapen. De er kanskje snille av natur. Så snille at de blir utnyttet, og kanskje uten å forstå det. Eller de vokste opp med narsissistiske foreldre som lærte dem at de ikke er til i verden for egen del, men for andres. Eller de har hatt psykopatiske partnere som hardt har slått ned på alle tegn til autonomi. Eller de er høysensitive og skyr alle former for konflikter. Det er lettere å gi etter. De er people pleasers som måler sin egenverdi i hvor vellikte de er av andre.

Listen er lang. De fleste som leser denne bloggen tilhører sistnevnte gruppe. De kan være vellykkede på mange områder i livet, men selvbeskyttelse er ikke et av dem, med det resultat at de hele tiden opplever problemer i relasjoner, kanskje taper penger på dårlige valg og mister karrieremuligheter. Kanskje går de også glipp av kjærlighet og lykke. De forteller seg selv at de får være fornøyd med et liv på en lavere hylle enn der de egentlig trenger å være, enten fordi selvbildet er så dårlig, fordi de tror de fortjener det eller fordi de har lært seg å sette pris på smuler. Sistnevnte er ikke nødvendigvis negativt. Den som setter pris på små gleder er rik. Problemet oppstår når man bruker det som påskudd til å stagnere og ikke utnytter egen kapasitet og evne.

Men i dag vil jeg skrive om konkret selvbeskyttelse. Eller rettere, hva som hindrer deg i å beskytte deg selv, både indre og ytre faktorer. Et eksempel er en konflikt som du vegrer deg for å ta, selv om du vet at du bør ta den og har den moralske retten på din side. Du tror du “unngikk en kule” ved å la konflikten gå over i det stille. Men egentlig har du bare skapt et større og vedvarende problem. Det er noe som heter at du aldri skal la deg overkjøre, fordi du lærer folk hvordan de skal behandle deg. Og svært mange, også mennesker som klinisk kan kalles normale, vil falle for fristelsen.

Her er en noen barrierer som hindrer deg i å ta fatt i problemet.

Generell frykt. Frykt for sanksjoner eller represalier fra motparten, eller frykt for at vedkommende skal like deg dårligere. Frykt for å miste relasjoner. Frykt for å bli svertet. Frykt for vold. Frykt for å bli alene og ensom.

People pleasing. Noen er redd for å bli utstøtt hvis de ikke hele tiden føyer andre. Men det er faktisk ikke slik at folk liker deg dårligere for å “ta en kamp”. Folk ser opp til mennesker med integritet, som står opp for seg selv eller andre. Selv normale mennesker misliker folk som lar seg tråkke på. Dette er et faktum, selv om det er barskt. Tenk deg en jobbsituasjon på et kontor. Sjefen har funnet en hakkekylling som alltid må arbeide overtid, som må tåle kjeft og som får de kjedeligste og tyngste arbeidsoppgavene. Vedkommende finner seg i det.

De andre ansatte har lagt merke til det og begynt å snakke om det. Narsissistene blant kollegene har begynt å oppføre seg som sjefen mot den ansatte og behandler hen like dårlig, for de ser at de kan slippe unna med det. Men også normale kolleger oppfatter hen som patetisk, selv om de ikke deltar i mobbingen. De ser en person som ikke står rakrygget i stormen, og det maner til forakt. Enkelte får medlidenhet. De forsøker å støtte vedkommende og gi hen mot til å hevde seg selv. Men husk at medlidenhet ikke er det samme som respekt. Ingen respekterer en svak person.

Tenk på en spillefilm. Helten i filmen kan starte som svak, ignorert, isolert og utfryst, og vi kan ha medfølelse. Dette er utgangspunktet i mange filmer. Men vi heier ikke på hen før hen konfronterer sine demoner, står opp for seg selv, oppnår hva hen ønsker seg og ender som sterk.

Det er med andre ord en myte at man blir godt likt av å være føyelig. Du har derfor alt å tjene og ingenting å tape på å hevde deg selv bedre.

Frykt for å bli utslettet. Noen har en irrasjonell forestilling om at en konflikt kan utslette dem. De betrakter seg selv som så maktesløse, og andre som så allmektige, at en helt ufarlig konflikt gir dem følelsen av at de kan bli knust og tilintetgjort. Øvelsen her ligger i å fortelle seg selv at ingen med rette kan angripe deg for å ta et standpunkt, og at mest sannsynlig kommer ingen til å gjøre det. Et verbalt munnhuggeri, selv om det oppleves ubehagelig, er ikke farlig. Du vil ikke bli utslettet. Mange benytter en overlevelsesmekanisme, “fight”, “flight”, “freeze” eller “fawn”. Men dette er malplasserte strategier. Overlevelsesmekanismene er ment for å beskytte deg mot livsfare, men vil være uhensiktsmessige når det dreier seg om mellommenneskelig omgang. Hverdagskonflikter er ikke livstruende. Men kroppen din er opplært til å tro det. Øv deg i å holde hodet kaldt, selv om du føler deg mentalt truet eller avvist (se min video om “fawning” her  https://www.youtube.com/watch?v=E81eus5pwGw&lc=Ugx9WewIm9H17tM-RWJ4AaABAg ).

“Imposter syndrome”. Andre har “imposter syndrome”, som betyr at de har en grunnleggende følelse av at de er dårlige personer, og at en konflikt vil avsløre at de egentlig ikke er egnet til jobben de har, eller at de ikke er verdige vennskapet. “Imposter syndrome” er basert på en følelse av at de hele tiden må skjule hvor dårlige mennesker de er, og derfor ikke våger å lufte tanker, behov og ønsker. De spiller hele tiden skuespill i omgang med andre. De må spille skuespill for at ingen skal oppdage hvem de egentlig er. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så har du mest sannsynlig hatt narsissistiske omsorgspersoner i oppveksten.

Innlærte mønstre. Her er det like mye snakk om gamle uvaner som bevisst frykt. Du har alltid vært den som har glattet over konflikter og stilt andre foran deg selv. Å plutselig konfrontere andre, selv der det er på sin plass, oppfatter du som aggressivt (av deg) og forbinder med en rolle som ikke passer deg. Du er redd for at andre skal bli redde deg! Du er redd for å skremme venner, partner, barn eller barnebarn. Det er en viktig verdi for deg at andre oppfatter deg som snill, varm og en “trygg havn”. Du er selv ikke bevisst om dette er slik du ble opplært til å være, eller om det er en naturlig del av din personlighet. Du vet heller ikke om det er en ubevisst frykt som styrer deg, eller om du egentlig ikke frykter konflikter – du ønsker bare ikke å ta dem. Du har aldri grublet over dette. Du bare er slik.

Manglende selvinnsikt. Du forstår ganske enkelt ikke hvordan du fungerer. Du ser ikke hvordan du virker på andre. Du betrakter deg selv som en løve, men egentlig er du en mus som gjemmer deg hver gang noen gjør ting ubehagelig.

Underdanighet. Noen er vant til å bli dominert og har innfunnet seg med det. Frykt kan være en faktor, men trenger ikke å være det. Det er snakk om roller. Er selvbildet dårlig? Kanskje, men ikke nødvendigvis. Tenk på Askepott. Er Askepott redd? Ikke nødvendigvis. Men hun har innfunnet seg med at det er hennes lodd i livet å bli hundset av stemor og stesøstre. Har Askepott dårlig selvbilde? Ikke slik historien blir fortalt. Hun drømmer om prinsen. Hun synes hun er prinsen verdig, og er ikke blyg eller underdanig i møte med ham.

I tidligere tider hadde man slaver. De var underdanige, men ikke nødvendigvis svake. Mange hadde trang, vilje og evne til å bryte løs. De fleste innfant seg dog med deres rolle som nederst på rangstigen. Den dagen de ble frigjort, så valgte mange faktisk å bli værende hos deres tidligere herrer. Mange vil kalle dette “Stockholm syndromet”, og med rette. Men det kan like gjerne ha handlet om roller. Roller føles trygt, fordi man vet hvem man er og hva som forventes av en. Eventuell frykt handler ikke alltid om det kjente. Frykten handler kanskje om det ukjente – det å bryte opp og gå ut i noe nytt som man ikke har kontroll over. Det kunne være skremmende for de som hadde vært slaver hele livet, å plutselig bli frie mennesker. Det handler ikke her om betalt versus ubetalt arbeid, men det å venne seg til at et annet menneske bestemmer over deg, ditt liv og dine valg. Hvis den som bestemmer over deg er en person du har tillit til, så kanskje du ikke selv legger merke til at du er underdanig og bærer denne holdningen med deg ut i alle livets arenaer.

Sårbarhet og krenkbarhet. Alle mennesker har et minimum av sårbarhet og krenkbarhet, også de tøffe og sterke. Alle er født sårbare og avhengige. Senere utvikler vi oss i litt forskjellige retninger, med ulike styrker og svakheter. Sårbarheten kan hindre oss i å beskytte oss selv, fordi vi gjemmer oss. Det er ikke de som roper høyest om krenkelser som er de alvorligst krenkede (for eksempel i mediene). De som blir krenket mest, er de som føler seg for små til å poengtere det. De lider i taushet.

Forestillingen om at du kun har en halv stemme. Du har gjemt deg hele livet og dermed blitt usynlig, både for deg selv og for andre. Du overlater hele tiden definisjonsmakten til andre. Når noe skal avgjøres, så overlater du det siste ord til andre, også selv om det angår deg. Når vennegjengen skal på tur så lar du dine venner bestemme destinasjonen. Når en krangel oppstår så lar du den andre får siste ord. Din stemme teller liksom ikke like mye som andres. I ren opptelling så gjør den det, men du er ikke overbevist om at din mening betyr like mye som andres. Dette signalerer du ubevisst til omgivelsene, og det blir fanget opp av andre. De slutter derfor å spørre deg. I vennegjengen blir du bare spurt om du vil “være med” på aktiviteter som allerede er diskutert av andre. På jobben slutter kolleger å spørre deg til råds, selv om du har lenger ansiennitet enn dem. Når du skal forsvare deg selv, så tror du ikke fullt og helt selv på ditt eget forsvar. Det blir ikke troverdig. Du forsvarer deg ikke med overbevisning, for du er kun en halv person.

Du lar andre invadere deg. I en konflikt så dreier deg seg om å forsvare seg og forhindre en invasjon. Forestill deg at du er et land med landegrenser mot et annet land. Nabolandet er en annen person. Det land som lar nabolandet invadere og okkupere seg, har tapt.

Kanskje skjer det vet at du blir truet med oppsigelse fra jobben, eller med vold fra din partner. Det blir stilt ultimatum og blir truet til å legge ned ditt forsvar. Det er ikke din skyld at du ble angrepet av et annet land. Kanskje ønsket du bare å leve i fred med nabolandet. Men hvis du faktisk blir angrepet og invadert av et annet land, så er du forpliktet til å forsvare deg. Det står i grunnloven.

Pålegg deg selv verneplikt, slik land gjør med sine innbyggere for å opprettholde et paratforsvar. Dra hele tiden på repøvelse, slik at du ikke glemmer deg og legger ned vaktholdet. Repøvelsen skjer i ditt indre, hvor du forteller deg selv at du er en suveren nasjon med krav om at dine grenser blir respektert.

Hvis en invasjon har skjedd fordi du ikke kunne forhindre den, så er det din plikt å drive geriljakrig og sabotere for motparten som har invadert deg.

Overdrevet samvittighet. Vår samvittighet skiller oss fra psykopatene og narsissistene. Men noen har en uregulert og overdimensjonert samvittighet som jobber mot oss og hindrer oss i å beskytte oss selv. En slik samvittighet har gått amok. Vi kan få dårlig samvittighet av å si “nei”, eller føle at vi såret noen ved å fortelle dem noen sannhetens ord. Enten så lar vi være å beskytte oss for ikke å såre andre, eller vi ber i ettertid om tilgivelse for at vi markerte våre grenser. Vi synes en krenkelse er lettere å leve med enn dårlig samvittighet. Har du en samvittighet som er så overaktiv at den ikke er bra for deg?

Du er ikke vant til at andre beskytter deg. Man skulle tro at de som sjelden eller aldri blir forsvart av andre, utvikler en større evne til å beskytte seg selv. Men tendensen er snarere motsatt. Hvis foreldre, slektninger, venner eller kolleger sjelden tar deg i forsvar, så sender de et signal om at du ikke er verdt å forsvare. Denne “beskjeden” absorberes av psyken din, som medfører at du selv blir overbevist om at du ikke er verdt å beskytte, og du legger ned forsvaret av det selv. Motgiften til dette er å øve deg på å betrakte deg selv som en verdigjenstand. Verdigjenstander blir beskyttet i form av forskjellige sikkerhetstiltak, fordi de er verdifulle. For eksempel får besøkende i Louvre ikke lov til å stå nærmere enn tre meter fra maleriet “Mona Lisa”. Gull blir transportert i armerte biler med sikkerhetsvakter. Du må lære deg å bli din egen armerte verditransport.

Mennesker med en overaktiv samvittighet har en tendens til å overanalysere enhver interaksjon med andre mennesker. Husk at selvbeskyttelse er en paratreaksjon. Det er ingen tid til å analysere. Bruker du for lang tid på å vurdere et forsvar, så er du kanskje allerede invadert.

 

Disse utgjør noen faktorer som hindrer deg i å beskytte deg selv. Som du ser er noen av svært usunn karakter, mens andre er mer forståelige og vanlige. Kanskje kommer du på flere. Skriv dem gjerne i kommentarfeltet. Fordelen er at alle de nevnte faktorene kan du gjøre noe med, selv om noen krever mer jobbing enn andre. Ingen er genetiske eller på annet vis “spikret i stein”. Men det krever innsikt, bevisstgjøring og en erkjennelse av at en del av personligheten din ikke gagner deg.

 

FOREDRAG I TRONDHEIM SENTRUM! Jeg holder foredrag et sted i Trondheim sentrum lørdag 3. februar. Foredraget vil skje på formiddagen/tidlig ettermiddag. Varighet ca tre timer. Foredraget er betinget av minimum seks deltakere. Meld derfor din interesse på [email protected]

Det må påregnes et deltakergebyr på 300-400 kroner, avhengig av hvor jeg finner lokale.