Det kommer helt an på din toleransevilje og -evne. Folk har helt individuelle terskler for når de “har fått nok”, og ingen kan fordømme hverandres grense for når det skjer.
Empater og høysensitive har som kjent en høyere toleransevilje. Dette er ironisk, da de er mest sensitive for overgrep, overtramp, misbruk og utnytting, de føler det sterkest og tar mer skade av det enn andre. Men de er groomet/opplært til å akseptere misbruk. Deres normalitetsoppfattelse er kraftig forskjøvet. De har lært at de bør finne seg i mishandling fordi de fortjener det, fordi det er deres egen skyld, og fordi det er normalt. Ofte forstår de ikke at de blir mishandlet. De kan sågar oppleve at de har det bra!
Når en empat, høysensitiv, people pleaser eller medavhengig (codependent) begynner å vurdere NK, så er det derfor mest sannsynlig langt på overtid. Men det betyr ikke at personer i disse gruppene bør innføre NK for enhver pris. Av og til kan det være bedre å velge andre strategier, som LK (lav kontakt) eller gråsteinmetoden.
Først må du avgjøre om det er avstand du trenger, eller differensiering.
Hvis du trenger avstand til din kollega, venn, partner eller slektning, så må du logisk nok distansere deg. Det trenger ikke å bety at du legger avstand mellom dere rent geografisk. Men det betyr en mindre kontaktflate. Det vil si mindre personlig samvær, færre og kortere telefonsamtaler, færre meldinger, færre felles kjente.
Når dette ikke fungerer, er NK aktuelt.
Men husk at jobben ikke er over selv om du innfører NK. Selv om du har fjernet dem fysisk fra ditt liv, så lever de fortsatt i deg. Giftige mennesker har en tendens til å “bo i ditt hode, uten å betale leie”. Det betyr at i tillegg til å kutte all kontakt, så må du gjennom en renselsesprosess, en slags eksorsisme, hvor de ikke lenger påvirker deg emosjonelt og psykisk, hvor minnene om dem ikke vekker noen følelser og hvor deres ord ikke gir mening.
Men kanskje er det ikke avstand du trenger, men differensiering. De to blir ofte forvekslet. I et kaotisk indre er det ikke alltid lett å merke forskjell. Differensiering betyr en klarere bevissthet om hvor narsissisten stopper og du begynner. Narsissister er grenseløse. De vil alltid forsøke å trenge “inn i deg”. Ikke seksuelt. Heller ikke mentalt. Men identitetsmessig. En narsissist tror du er en del av dem. De eier deg. De klarer ikke å skille dere fra hverandre. Deres problem blir ditt problem (men aldri omvendt). Deres følelser blir ditt ansvar. Deres feilgrep blir din skyld. Når du er det som på engelsk kalles “enmeshed” (sammenblandet) med en narsissist kan du også selv bli usikker på forskjellen på deg og meg, mitt og ditt. Narsissisten har med sin invaderende stil sørget for å forvirre deg og skade din identitet, slik at du ikke lenger er sikker på hva du selv ønsker eller har behov for. Eller kanskje vet du det, men du betrakter ikke lenger dine egne behov som viktige.
Spesielt opplever barn av narsissister en svært uklar og flytende grense mellom dem selv og deres narsissistiske forelder. Dette er også vanlig med narsissistiske søsken, spesielt eldre søsken.
Narsissisten vet som sagt ikke hvor grensen mellom dere går, derfor må du lære deg å bli tydelig nok for dere begge. Det betyr å ikke absorbere noe som tilhører narsissisten, men som de gjerne projiserer over på deg, slik som skyld, skam, lojalitet, forpliktelse og ansvar. Du må lære deg å si “nei”, “det er ditt ansvar”, “jeg har ikke tid den dagen”, “jeg skylder deg ikke noe”, “jeg hører at du ikke liker det men jeg vil ha det slik”, og “det er din venn, ikke min, derfor må hen bo hos deg”. Dette er kun noen eksempler.
Ikke alt trenger du å si direkte til narsissisten. Det viktigste er at du blir bevisst mekanismene og handler deretter. Handling er tydeligere enn ord.
Et eksempel er hvis du er en 50 år gammel mann, men din narsissistiske far behandler deg som en 15 år gammel “guttevalp”. Hver gang du besøker din far, så blir du igjen den 15 år gamle gutten han behandler deg som, fordi du spiller den rollen han har gitt deg og som du aldri har våget å opponere mot. Differensiering handler da om at du identifiserer deg som hva du er – en 50 år gammel mann, også når du besøker din far, og at hans behandling av deg må stå i samsvar med det. Hvis ikke han aksepterer dette, så er ikke differensiering nok, da må du også skape større avstand i relasjonen.
Å differensiere er nok mest aktuelt med slektninger; foreldre og søsken som det ganske enkelt blir for upraktisk å kutte kontakten med, og kanskje er det heller ikke nødvendig. Det er dessuten en gyllen mulighet til å øve deg på de samme personene som skadet deg i utgangspunktet.
NK er viktigst med en partner eller ektefelle. Det er altfor krevende å være gråstein mot – eller differensiere deg fra – en person du bor under samme tak med. Her er nok et radikalt brudd den eneste løsningen.
Noen ganger er NK lett, fordi man er svært lei av vedkommende og heller ikke frykter ham eller henne. Andre ganger er det vanskelig på grunn av traumebånd. Da jeg innførte NK med min narsissist, var det svært motvillig. Jeg visste han skadet meg, men traumebåndet var sterkt. Likevel forstod jeg at det hastet, og at jeg fikk jobbe med å slite traumebåndet etter NK var innført. Altså handling først, forståelse etterpå. Traumebånd kan man også ha til venner, foreldre og søsken, for å nevne noen.
Jeg kan ikke fortelle deg når det er gått så langt at du bør innføre NK. Men jeg kan gi deg et eksempel fra mitt eget liv. Jeg har innført NK med mange, og på (nesten) like mange forskjellige vis. Jeg hadde en gang en spesielt dominerende venninne (homofile menn har mange venninner). Hun var nedlatende og kvass. Jeg hadde det ikke bra sammen med henne. Hun bygget meg ikke opp, slik venner gjensidig bør gjøre, i stedet hadde jeg en ubestemmelig og ubehagelig følelse etter hvert samvær. Det som holdt oss gående, var at hun var så pågående, og jeg oppfattet intensiteten som sterk kjemi. Til slutt trakk jeg meg unna første gang. Jeg innførte ikke NK, men nesten. Hun la merke til dette, og ba om en oppklaring. Vi møttes for en samtale. Jeg fortalte henne hvordan jeg opplevde henne, og hva som måtte bli annerledes for at vi skulle forbli venner. Allerede under samtalen forstod jeg at den ikke kom til å hjelpe, fordi hun var mer opptatt av selv å snakke enn å lytte. Jeg ga det likevel en sjanse. Men intet forandret seg, og neste gang hun var respektløs igjen, forsvant jeg ut av hennes liv for godt. Men da kunne jeg i hvert fall med hånden på hjertet si, “jeg prøvde”.
Så hva gjelder for deg? Avstand eller differensiering?
ER DU EN LESEHEST? Jeg trenger prøvelesere til min kommende bok, en roman. Jeg leter etter to prøvelesere, helst en kvinne og en mann, men det er ingen betingelse. Boken handler ikke om psykopati, derfor henvender jeg meg til deg som er en litteraturelsker på generell basis. Du trenger ikke å leve for bøker, men du vet hvordan å kose deg med en bok, og du vet sånn noenlunde hvordan en roman bygges opp.
Bokens sjanger er kjærlighetsdrama/humor, med hovedvekt på drama, lagt til et fengselsmiljø.
Hva jeg trenger er at du leser boken til endes og gir meg en tilbakemelding på 500-1000 ord (mindre enn teksten over her). Du må regne med å bruke 8-10 timer på gjennomlesing og tilbakemelding. Jeg kan dessverre ikke lønne deg for arbeidet, men jeg tilbyr en liten kompensasjon på 500 kroner til hver leser, i tillegg til min dype takknemlighet.
Hvis dette er av interesse for deg, så kontakt meg på [email protected]
