Psykopati og kjærlighet

Idet vi nærmer oss slutten på 2025, så ønsker jeg å dvele litt lenger ved psykopatens død. Det kan også bli flere artikler om dette. Grunnen er at det har vært flere dødsfall av giftige mennesker rundt meg den siste tiden, i tillegg til at lesere som kontakter meg i økende grad ønsker å fokusere på dette.

I “Når psykopaten dør” gikk jeg overflatisk inn på flere problemstillinger i tilknytning til psykopatens og narsissistens død. Men jeg skrev ikke om temaet karma og rettferdighet.

Mange opplever at psykopaten dør uten at de ble stilt til ansvar for skadene de påførte andre. I tillegg levde psykopaten ofte et langt og tilsynelatende godt liv, og ofte dør de med et siste stikk til ofrene de har påført størst skade, partneren og barna. Det kan være i form av en siste devaluerende kommentar eller ubehagelige overraskelser i testamentet. Det oppleves ikke rettferdig at psykopaten dør med et smil om munnen, når mange av deres ofre er plaget, syke og ofte dør unge.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det første vi må reflektere over er vår holdning til “karma” og “rettferdighet”. Hvis vår holdning er at universet deler ut rettferdighet uten vår inngripen, så forutsetter det at det sitter noen høyere makter og overvåker oss, og bedømmer våre liv etter etiske og moralske prinsipper – prinsipper som er skapt av oss mennesker. Det finnes en trøst i å tenke at noen andre vil sørge for konsekvenser, når vi ikke makter det selv. Dette minner sterkt om religiøs tenking. Men hvor realistisk er det?

Vi må vokte oss for å tenke på rettferd som en naturlov. Det er tenkelig at også dyr har tanker om rettferd. I naturprogrammer ser vi at dyr reagerer negativt hvis andre dyr stjeler fra dem, eller angriper deres avkom. Men mye av det som i dag forbindes med rettferd, handler om juss. Dette er menneskeskapt og finnes ikke i naturen.

Det betyr at – forutsatt at de finnes – høyere makter neppe har de samme tankene om rettferd som vi mennesker har. De kan sågar mene at den sterkestes rett er den største rett, og således belønne psykopaten for deres brede albuer og hensynsløse adferd.

Rettferd er derfor noe vi mennesker må håndheve selv. Det betyr at hvis ingen mennesker av kjøtt og blod eksponerer psykopaten, ingen stiller ham eller henne til ansvar og påfører vedkommende konsekvenser for deres handlinger – så får de heller ingen konsekvenser, og dør i den tro at de hadde rett, gjorde rett, og var rett.

Og som vi vet, så er det vanlig at ingen eksponerer psykopaten, enten fordi de ikke våger eller fordi de ikke forstår.

Hvis du vil at psykopaten skal merke karma, så må du rett og slett gjøre det selv. Du må avsløre hvordan du oppfatter vedkommende. Fortell hva du har sett og hørt. Kanskje har du merket noe på egen kropp. Kanskje har du sett hvordan psykopaten behandler andre. Slutt å beskytte, og begynn å dele ut din egen, private karma. Hvis noen starter, vil andre kanskje følge på. Til slutt vil ikke psykopaten kunne bevege seg i sitt lokalmiljø uten at noen vet hva han eller hun bedriver.

Jeg vet selv hvor lett det er å glemme dette. Jeg husker en liten hendelse fra mitt eget liv. Jeg hadde en mannlig kollega, en real drittsekk. Hvorvidt han var en psykopat eller narsissist vet jeg ikke, jeg kjente ham ikke godt nok, men han var respektløs, frekk og arrogant, og jeg likte ham virkelig ikke. Så skjedde det, at han faktisk fikk smake et lite stykke karma. En person fra ledelsen ga ham en reprimande i alles påhør. Han måtte forlate lokalet i skam. Etterpå snakket alle om hvor synd det var på ham og hvor urettferdig han ble behandlet av nevnte person i ledelsen. Og jeg? Jeg kastet meg på sympatikoret. Nikket samtykkende, selv om jeg innerst inne gledet meg over at han fikk hva han fortjente. I stedet burde jeg fortalt eksempler på hvilken dårlig person han var. Eksponert ham. Heller i det minste holdt meg taus og nøytral.

Men la oss dvele litt ved dette. Selv om psykopaten fikk merke konsekvenser på kroppen, ville det påvirke dem? Vi vet at forstyrrelsen beskytter dem mot skam, anger, samvittighet og sympati. Vil det da ha en hensikt å straffe dem? Ville de forstå deres forbrytelser? Ville de bryte sammen, gråte og tilstå at de er dårlige mennesker?

Er ikke det hva vi ønsker? Å straffe dem ved å påføre dem den skam og lidelse de selv har påført oss?

Men vil straff oppleves slik av psykopaten? Neppe. Psykopaten er grandios. Å straffes for deres skadelige handlinger, betrakter de som å bli dømt av undersåtter; mennesker som ikke er deres like og derfor ikke verdige til å vurdere deres handlinger.

En psykopat vil – ironisk nok – oppleve seg urettferdig behandlet av å behandles rettferdig. Etter straffen vil de bare bli enda mer besluttsomme i deres psykopatiske adferd. De vil føle seg enda mer berettiget til å skade andre for hva andre har gjort mot dem.

En psykopat vil ikke lide på den måten som vi ønsker oss og forestiller oss.

Det eneste som hjelper, er å skille dem fra resten av samfunnet ved å plassere dem i fengsel eller på institusjon, eller deres død.

Og det eneste du kan gjøre mot din personlige psykopat, er å fjerne dem fra ditt liv. Men det skal man ikke kimse av. Det ligger mye kosmisk rettferd i å nekte psykopaten adgang til deg og ditt. De mister all makt når de ikke lenger har innpass.

Rakk du aldri å innføre NK innen de døde? Tillot du dem å plage deg til deres siste åndedrag? Synes du det er tungt å leve videre med din manglende evne, vilje eller styrke til å sette grenser mens de ennå var i live? Eller kanskje forholder det seg motsatt. Har du dårlig samvittighet for at du til slutt protesterte, at du ikke lot dem styre deg som før og holdt dem på en armlengdes avstand i deres siste levetid, og de derfor døde alene?

Du kan snakke med meg om dette og andre ting i forbindelse med psykopatens død. Du kan bestille en konsultasjon med meg.

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 650 kroner, 90 minutter koster 1040 kroner. Bestill tid på [email protected]

Psykopatens død oppleves vanskelig og komplisert for mange etterlatte.

Det er også psykopatens intensjon. Normale mennesker forsøker å “rydde opp” innen deres død, forutsatt at de vet når den kommer. De rydder opp i praktiske gjøremål, arveoppgjør og i sine relasjoner. Knuter på tråden løses opp. Vonde følelser snakkes om. De forsøker å gi sine etterlatte fred.

Psykopaten har ingen interesse av det. De er hevngjerrige, bitre og trenger narsissistisk forsyning til deres siste åndedrag. Hvis de klarer å skape splid og drama i deres siste tid, så dør de med et smil om munnen. De rydder ikke opp etter seg, og ofte er psykopatens siste ord hatefulle, som om de benytter sin siste sjanse til å uttrykke deres forakt for alt og alle. Men ett tilfelle var annerledes. Jeg ble kontaktet av en kvinnelig leser, hvis døende mor, på sitt dødsleie uttrykte noe som kunne ligne forsoning. Leseren klamret seg til ordene etter morens død.

Problemet var at morens ord, som kunne tolkes som velmente, normaliserte og menneskeliggjorde moren i datterens indre. Dette kompliserte sorgforløpet. Den kognitive dissonansen tok aldri slutt, selv om moren for lengst var død. Hva var hun? Normal eller forstyrret? Det var i denne tilstanden leseren kontaktet meg og ba om en konsultasjon. Leseren og jeg snakket om dette og andre ting. Jeg fikk vite flere detaljer om kvinnens relasjon til moren. Etter å ha fått flere detaljer, så falt jeg, sammen med kvinnen, på en teori. Den døende moren avsluttet livet med noen gode ord, ikke for å trøste datteren, men for å sikre sitt ettermæle. Hun visste at det var mindre sjanse for at datteren ville avsløre all mishandlingen hun hadde utsatt henne for, hvis hun sa noe som datteren hadde håpet å høre hele livet.

Kalkulerende og kynisk til siste slutt? De fleste psykopater vil være det. I den nevnte saken får vi aldri vite hele sannheten, for moren ble nemlig betraktet som dement i sin siste levetid. Men også dette diskuterte kvinnen og jeg. Og også her endte vi på en teori. Moren var muligens aldri dement. Men mot slutten av livet lot hun masken falle fullstendig. Hun mistet hemningene som holdt masken på plass. Hennes vanskelige og utagerende personlighet kom til syne. Men av helsepersonellet ble dette tolket som demens. Det finnes ingen kunnskap blant helsepersonell om hvordan å observere og håndtere narsissisme i alderdommen.

En ting som har slått meg, er hvor gamle psykopatene blir. Det er ikke første gang jeg skriver om nettopp dette. Men det er kanskje hensiktsmessig å forberede seg på at psykopaten ofte blir svært gammel, og at man må vente lenge før man får fred fra dem. Det er vanlig at psykopater overlever deres barn.

Det finnes ingen statistikk eller forskning på dette. Det er kun min påstand, basert på alt jeg har lest og hørt. Og det finnes unntak, noen psykopater dør unge. Men det virker som om psykopatens og narsissistens forstyrrelse beskytter dem mot stress, bekymringer og hjertesorg – ting som, hvis man har for mye av det, forkorter livene til nevronormale. Psykopaten opplever sjelden stress. De påfører i stedet andre stress. Psykopaten forkorter ganske enkelt livene til dem som står dem nær, og det virker som om de selv får plusset på de tapte leveårene til dem de sender tidlig i graven.

Det er noe djevelsk over dette.

Sorgen etter en psykopats død er som sagt komplisert. Jeg vil liste opp noen av årsakene her.

• Man får aldri svar på hvorfor psykopaten mishandlet og tyranniserte deg. Svaret tar de med seg i graven.
• Man fikk aldri den gode og varme forelderen (eller partneren) man ønsket seg, selv om man brukte svært mange år og mye energi i et forsøk på å lokke den varme forelderen frem.
• Psykopaten etterlater sine nærmeste med en følelse av at de (etterlatte) aldri var gode nok. Dette må de etterlatte leve med og selv bearbeide etter psykopatens død.
• Fordi man aldri får en verdig avslutning (closure) har den avdøde psykopaten makt over deg, også etter sin død. De sitter på skulderen din og påfører deg skam. De hjemsøker deg om nettene. De styrer ditt liv og dine livsvalg fra graven.
• Du plages av dårlig samvittighet fordi du de siste månedene eller årene begrenset psykopaten for å beskytte deg selv. Kanskje hadde du sågar ingen kontakt med den avdøde den siste tiden av deres liv.

Dette er det mulig å gjøre noe med. Men det krever en kraftig realitetsorientering fra de etterlattes side.

Mye av arbeidet kan gjøres før psykopatens død. De etterlatte kan løsrive seg emosjonelt, fysisk og psykisk fra vedkommende mens psykopaten fortsatt er i live. Dette gjøres enten i form av Null Kontakt (NK) eller å betrakte den aldrende forelderen som en klient snarere enn ditt kjøtt og blod. “Klienten” kan være i form av en psykiatrisk pasient eller en bruker av hjemmesykepleie, som du av og til stikker innom og hjelper. Betrakt deg selv som ansatt i kommunen i en deltidsstilling, og du har kun denne ene klienten. Etter endt “arbeidsdag” så bryr du deg ikke om hva klienten har sagt eller gjort, for de er bare en klient som ikke vedgår deg personlig.

Husk at svarene du søker kan ikke engang psykopaten gi deg. Du tror at de går i graven med en stor “hemmelighet” som de tilbakeholdt for å torturere deg. Men mest sannsynlig hadde de ikke kunnet svare deg, selv om de ønsket det. Psykopaten er styrt av sin forstyrrelse og handler på instinkt. De lever kun i øyeblikket. Det ligger ingen langtidsplan bak deres handlinger. Hvis du spør dem hvorfor de gjorde noe for tyve år siden, så har de – seriøst – ingen anelse om hva du snakker om. Mest sannsynlig husker de ikke hendelsen, for den gjorde intet inntrykk på dem. Hvis de later som om de husker den, så bare dikter de opp et svar til deg, og svaret handler om hvordan de har det der og da.

La oss ta et eksempel. Du har lenge grublet på et overgrep fra din narsissistiske forelder, begått i – la oss si – 2005. Overgrepet kan være av fysisk, økonomisk, emosjonell eller seksuell art. Du finner ikke ro. Du trenger en forklaring, og oppreisning. Du samler endelig mot til å konfrontere din forelder. Nå skal du ha svar!

Den samme dagen du velger å konfrontere, så trenger din forelder sårt narsissistisk forsyning (som alltid). Din far eller mor kommer seg ikke lenger ut blant folk, og du er en av få som kan gi dem NF. De gangene du besøker dem, så er de derfor nødt til å fremkalle en eller annen reaksjon i deg, slik at de kan leve av den NF du gir dem inntil neste gang de får besøk. Det er derfor besøkene så ofte ender i frustrasjon for deg.

Men denne dagen er annerledes. Du går inn til dem, opprørt og stresset, fordi du synes det er svært ubehagelig å konfrontere dem, men du er nødt til å gjøre det. Du spør med skjelvende men bestemt stemme “hvorfor gjorde du slik i 2005? Det har påvirket meg veldig. Jeg mistenker at du gjorde det for å skade meg, men det kan vel ikke stemme?”.

Mor eller far aner ikke hva du snakker om. De husker kanskje hendelsen vagt, men den er kun en hendelse i en svært lang rekke med hendelser hvor de bevisst har skadet andre. Deres svar handler ikke om den gang, men om deres behov for narsissistisk forsyning der og da. De kan svare for eksempel;

“Hva er det du sier, tror du jeg vil skade mitt eget barn? Er du helt tullete igjen?” (gaslighting).

“Jeg var nødt til å lære deg en lekse, det var for ditt eget beste. Det er min plikt som forelder” (rettferdiggjøring og ansvarsfraskrivelse).

“Jeg gjorde det for å redde familiens ry” (tell).

“Hvis jeg hadde latt deg gjøre det, så ville du angret resten av livet. Jeg gjorde deg en tjeneste” (du er utakknemlig).

“Du fortjente ikke bedre. Du var en uomtenksom og egoistisk person. Det er du fortsatt” (devaluering).

“Hva vil du jeg skal si? Bare fortell meg hva du vil høre, så skal jeg si det” (masken er på, de gjør seg uskyldige og later som om de vil behage deg).

Svaret har stor betydning for deg og hvordan du bearbeider hendelsen. Men psykopatiske mor eller far svarer ut fra egne behov og ikke dine. Deres svar har dessuten ingenting med hendelsen som plager deg å gjøre.

Det er med andre ord ingen vits i å spørre. Du risikerer bare å legge stor vekt på et svar uten mening.

Psykopaten har ofte vært “døende” i mange år

En av “gjengangerne” når jeg snakker med etterlatte, er hvordan psykopaten eller narsissisten løy på seg alvorlige sykdommer og lidelser, slik at man skulle ha sympati med dem, pleie dem og tjene dem.

Mange ble fortalt at mor eller far hadde alvorlig kreft. Likevel var psykopaten påfallende aktiv, år etter år. Hvis man spurte inntil behandlingen, hva fastlegen hadde sagt og hva sykehuset hadde gjort, så var svaret ofte ullent. Behandlingen virket kaotisk og uten plan. Men man fikk ikke lov til å grave i dette, da ble psykopaten irritert. Hvis man ville ledsage forelderen til behandling så ble man avvist.

I noen tilfeller var sykehistorien ren løgn. I andre tilfeller var det et snev av sannhet i den. Men i de fleste tilfellene var psykopaten langt friskere enn hva de oppga.

Når til slutt psykopaten ble alvorlig syk (som det naturlig nok ender med for de fleste), så var din empati og sympati allerede brukt opp på årelange overdrevne eller oppdiktede sykehistorier. Du må tilgi deg selv hvis du ikke tok mor eller far på alvor den siste tiden. De har kun seg selv å takke for å tyne deg til siste dråpe lenge før de faktisk trengte din sympati.

Ikke tenk vondt om de døde

Dette har vi lært oss i oppveksten. De døde skal respekteres. Feilene de gjorde i livet skal liksom nullstilles når de dør. Man skal bevare kun de gode minnene og omtale dem med respekt.

Men dette står i konflikt med hva mange etterlatte føler og tenker etter psykopatens død. For det er virkelig ikke mange gode hendelser å minnes, og å omtale dem med respekt føles feil og hyklersk. Men omgivelsenes forventninger kan gjøre en skamfull for å tenke slik.

Mitt råd er å ikke omtale dem overhodet. Slutt å snakke om den avdøde. Lat som om det er en persona-non-grata. Snakk heller om andre ting. Hvis en slektning eller bekjent bringer den avdøde på bane, så svar kort og enten skift tema eller finn på en unnskyldning til å gå. Du kan også si rett ut “den personen ønsker jeg ikke å snakke om”.

Men i ditt indre liv er det annerledes. Der hersker kaos, skam og forvirring, og du har svært ambivalente følelser om den avdøde.

Men husk at følelser er ikke feil. De er der av en grunn. Våg å la dem være der. Du har ingen plikt til å tenke respektfullt om en person som skadet deg, misbrukte deg, svindlet deg og sviktet deg.

Samtidig har du ikke godt av å bære på hat og bitterhet.

Mitt råd er å gjøre den avdøde til en persona-non-grata, også i ditt indre. Ikke la dem bo i ditt hode etter deres død, uten å betale leie. Klarer du det, tror du?

Nå er din tid endelig kommet. Endelig har du fått fred fra dette uvesenet. De kommer ikke lenger til å ringe deg eller røre i grøten. Det skal feires. Du har holdt ut med dette mennesket i 40, 50, 60 eller 70 år. Dine egne siste år skal være psykopat-frie.

Etterlater de deg arv? Nøler du med å bruke pengene? Kanskje føler du at du ikke fortjener dem – for det har psykopaten fortalt deg? Føler du at det er “blodpenger” som du assosierer med et ondt vesen? Betrakt arven som kompensasjon for tort og svie. Bruk den med god samvittighet, på deg selv eller på veldedighet som står ditt hjerte nær.

Føles det feil å betale for deres gravplass? Kanskje fordi du ikke ønsker å minnes på deres tidligere eksistens? Så la vær! La graven slettes. Kanskje umiddelbart. Kanskje etter noen år. Hvis du er enebarn, så er det opp til deg.

Føler du deg foreldreløs når psykopaten dør? Med en psykopatisk mor eller far har du vært foreldreløs hele livet.

TRENGER DU STØTTE OG GODE RÅD FØR JULESAMVÆR MED NARSISSISTEN? JEG HAR LEDIG KAPASITET I DESEMBER. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Igjen er jula over oss. Jeg vil si heldigvis, for selv er jeg svært glad i jula, og ønsker ikke at den forstyrres.

Det er imidlertid mange som ønsker å forstyrre den, både på politisk og personlig nivå. På politisk nivå ser vi at det hakkes på tradisjonell julefeiring, bit for bit. Skolegudstjenester kanselleres, julesanger fjernes fra skoleavslutningene, julefest blir til “vinterfest” og ribbe og andre svinerelaterte retter forsvinner fra julebordet for å blidgjøre nye innbyggere med annen tro enn den kristne.

Jula er på sikt ganske enkelt truet. Dette må hver enkelt av oss som ønsker å bevare norske tradisjoner og kultur være bevisst og protestere mot.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er imidlertid ikke politikk jeg vil skrive om i dag.

For oss som fortsatt feirer tradisjonell norsk jul, så er selskaper en selvfølgelighet, og i juleselskaper inviterer man også gjerne fjernere slektninger som man ikke omgås ellers i året (i moderne julefeiring inkluderes også ofte venner). Kanskje har man lite til felles med dem, og kanskje har man uoverensstemmelser og dårlig kjemi. Men i jula “tolererer” man at de er tilstede fordi julebudskapet fordrer at ingen ekskluderes i julen.

Det er etter mitt syn et viktig budskap.

Men det krever også at man tar enkelte forholdsregler. Hvis man tar utgangspunkt i det omdiskuterte tallet om en prosent psykopater (mennesker med antisosial og dyssosial personlighetsforstyrrelse) og fire prosent narsissister (narsissistisk personlighetsforstyrrelse) i befolkningen, så betyr det at fem prosent, eller en av tyve, har en skadelig og til dels farlig forstyrrelse. Det igjen, betyr at i alle utvidede slekter finnes det en eller flere psykopater og narsissister. Og de deltar i julen, akkurat som alle andre.

Problemet er at psykopatene hater julen.

Har du hørt om “Grinchen”? På 50-tallet skapte barnebokforfatteren Theodor Seuss Geisel en karakter han kalte “The Grinch”. The Grinch, eller Grinchen, hater julen dypt og inderlig. Han er ondskapsfull og hevngjerrig, og gjør hvert år hva han kan for å ødelegge julen for barn og voksne. Men siden Geisel skrev en barnehistorie, så endte den godt, og Grinchen lærte seg å omfavne julen og dets budskap.

Men historien om Grinchen ble ikke skapt i et vakuum. Som alle oppdiktede historier hentet Geisel sin inspirasjon fra det virkelige liv. Antakelig hadde han selv observert “julehatere” i det virkelige liv, kanskje i egen nære slekt. Han skapte så en barnevennlig parodi på dem. En annen lignende figur er Charles Dickens` Ebenezer Scrooge.

Akkurat som Grinchen, så hater psykopaten alt som oppmuntrer til fred, harmoni og kjærlighet. Psykopater og narsissister opplever ting annerledes enn såkalte nevronormale, de forstår seg ikke på menneskelige følelser. Harmoni er for dem ren tortur og følgelig uønsket. De ser ingen gevinst i god tone og høflig stemning. De trenger reaksjoner, drama og tenners gnissel for å føle seg levende.

Og nettopp derfor elsker de også julen. Julen er med andre ord en ambivalent men også potent tid for en psykopat eller narsissist. Julen er en gyllen mulighet til å ødelegge det harmoniske. Til å skape drama. Til å røre i (jule)grøten.

For mange mennesker skal julen være perfekt. Jeg har faktisk opplevd mennesker som bryter sammen fordi noe uforutsett skjer og julen ikke forløper slik man hadde planlagt. Jeg har opplevd at juleselskaper blir avlyst fordi verten var så utmattet at de ikke orket å rengjøre hjemmet i tide til selskapet. Julen starter nemlig ikke lenger den 24. desember. I dag løper vi rundt i ukesvis i forkant. Standarden er så høy i julen, at mange brenner ut og må bruke juledagene til å hente seg inn i stedet for å nyte dem. For personer med OCD (tvangslidelser og ekstremt kontrollbehov) så må julen være helvete på jord.

Jeg har gått på julekonserter og observert mine medpublikummere. Det lyser i ansiktet på mange at de knapt har tid til å sitte der. De slapper ikke av og nyter konserten. Den er bare ett av mange arrangementer de kan krysse av på listen for at julen skal bli komplett, og slik at de kan snakke om hvor aktive de har vært i julen og hvor flott konserten var. Men spør man dem hva som ble spilt får de problemer med å svare, fordi de mentalt ikke var tilstede.

Slik gjør vi faktisk halve jobben for psykopaten. Vi er så stresset, oppjaget og opptatte av det perfekte, at det kun skal en liten gnist til fra psykopatens side, for å antenne hele fasaden.

Ikke rart psykopaten gleder seg!

Men hvordan ødelegger psykopaten julen? Noen gjør det selvsagt med støy og store scener. Familieselskapet brukes som en brekkstang til å opprøre noen, avsløre hemmeligheter og skape dårlig stemning. For psykopaten så er ikke julen perfekt før noen forlater selskapet i gråt eller sinne. Mange psykopater har intet i mot å være den store stygge ulven, så lenge de kan forårsake drama.

Likevel holder jeg en knapp på at de fleste psykopater og narsissister foretrekker den mer subtile måten, hvor de selv kan komme ut av det som offer, eller i det minste som nøytrale og skyldfrie. I stedet for store drama, skaper de små situasjoner som de vet påvirker (det egentlige) offeret, men hvor de selv ikke kan utpekes som en syndebukk. Det handler om mer eller mindre fordekt kritikk og “glipp” hvor de avslører hemmeligheter som de påstår de ikke visste var hemmelige, selv om det ble fortalt dem i dyp fortrolighet. Deretter beklager de så mye, vel vitende om at skaden er gjort. De forlater juleselskapet, ikke med støy, men med et lite, knapt synlig, selvtilfreds smil om munnen, mens offeret står igjen på kjøkkenet og gråter stille.

Hva kan du gjøre for at julen i år skal ende bedre enn julen i fjor?

Det beste er jo å unnlate å invitere bråkmakeren. Tenk godt etter, hvorfor er du forpliktet til å invitere en bølle inn i ditt hjem? Det er du ikke.

Men jeg forstår at mange velger minste motstands vei i julen. “Bølla” er i mange tilfeller et nært familiemedlem, og å ekskludere noen kan skape et større drama enn å inkludere dem.

I den forbindelse har jeg noen råd.

• Mange anstrenger seg ekstra hardt for å gjøre jula perfekt, for at psykopaten ikke skal finne noe å kritisere. Men jeg anbefaler å gå motsatt vei. Legg fra deg forestillingen om at alt skal være perfekt. Innta en avslappet rolle. Jo mer perfekt noe skal være, jo enklere er det for psykopaten å lage en ripe (eller en dyp kløft) i fasaden. En psykopat eller narsissist vil finne noe å kritisere uansett hvor mye du har anstrengt deg, så hvorfor anstrenge deg? Faktisk – server gjerne din narsissistiske nabo det dårligste ribbestykket, og la de som faktisk setter pris på din innsats få nyte de beste stykkene.
• Skru av et eventuelt behov for skryt. Hvem ønsker ikke å bli fortalt at de har et koselig julehjem! At pinnekjøttet er perfekt i år! Alle normale mennesker ønsker det. Men din mentale innstilling betyr forskjellen på nederlag og skuffelse eller suksess. Psykopaten vet hva du ønsker deg, for ikke å gi deg det! Ikke gi ham eller henne den gleden. Skru ned ditt behov for anerkjennelse. Du vil bli mindre skuffet av å ikke få den. Psykopaten vil merke din likegyldighet, og bli frustrert av at du ikke reagerer like sterkt som du pleier.
• Blir du rørt av julen? Er julen ekstra emosjonell for deg? Det kan være mange grunner til det. Kanskje savner man avdøde slektninger ekstra mye i julen. Kanskje får man en forsterket følelse av fellesskap og tilknytning. Kanskje er julebudskapet i seg selv rørende. Men husk også at psykopaten vil spille på din emosjonelle tilstand for å fremprovosere et sammenbrudd. Du kan tjene mye på å skru av følelsene ett hakk eller to innen samværet med psykopaten.
• Betrakt psykopaten i familien som en psykiatrisk pasient. Dette er den ene gangen i året da han eller hun får permisjon fra sin permanente innleggelse på institusjon, og du må være forberedt på at alle slags psykotiske utsagn vil forlate hans eller hennes munn. Når selskapet er over så priser du deg lykkelig over at familiens pasient ikke angrep juletreet eller forsøkte å knivstikke katten, og glemmer alt vedkommende sa til deg. For hvem går og analyserer hva en psykiatrisk pasient med vrangforestillinger har sagt eller gjort? Det gjør ingen, for den psykiatriske pasienten er gal og kan ikke tas på alvor.
• Kanskje er ikke du psykopatens primære hakkekylling. Kanskje er hakkekyllingen en annen i slekten. Kanskje er det et barn. Ta ham eller henne aktivt i forsvar, så alle hører det. Dette er siste året da du (og alle andre tilstedeværende) kikker ned i bordet mens din psykopatiske far gir din lillebror en overhøvling foran alle. I år slår du neven i bordet og støtter din bror.
• Føler du deg ekstra modig? Konfronter psykopaten. Fortell ham eller henne hva du synes om deres dårlige holdning. Minn dem på hvor dårlig de oppførte seg under selskapet i fjor. Psykopater er elendige gavegivere. Returner julegaven du fikk, for den er ubrukelig og støtende, og verdt kun en tiendedel av hva du selv ga ham eller henne. Konfronter dem gjerne i plenum, foran hele selskapet. Og ikke ha dårlig samvittighet for det etterpå. Snu på flisa – gjør årets jul til din beste, og psykopatens dårligste.

God førjulstid 🙂

NYHET! “DANIELS BREVKASSE”! Ønsker du å få ditt problem opplest på min youtube-kanal, kommentert av meg? Skriv din historie, minimum 1000 dog maksimum 2000 ord, og få en video viet ditt problem. Kriteriet er at du må akseptere at din historie blir lest opp offentlig. Du får råd og tips av meg i videoen, helt gratis. NB: Din historie er ikke det samme som et leserbrev. Det må være en eller flere klare problemstillinger som du ønsker svar på. Din historie må også være rimelig detaljert, derfor 1000-2000 ord. Din historie sendes til [email protected]

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Husk å anonymisere alle du omtaler, inkludert deg selv. Merk gjerne mailen med “Daniels brevkasse”. 

Jeg får stadig flere henvendelser fra godt voksne lesere som har problemer med deres aldrende narsissistiske forelder, i noen tilfeller begge foreldrene. Kanskje har det sammenheng med at jeg har skrevet mer om nettopp narsissistiske foreldre de par siste årene, at flere nikker gjenkjennende og våger å åpne seg.

Senest i går hadde jeg en samtale med en kvinne som slet med sin narsissistiske mor.

Noe som slår meg, er hvor gamle og (fysisk) oppegående narsissister ofte er.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det åpner for spørsmålet, blir narsissister eldre enn andre? Jeg har ikke funnet forskning på dette, og det er tvilsomt at det er mulig å forske på, for det forutsetter at man først klarer å diagnostisere kontrollgruppen riktig. Narsissisme og psykopati er antakelig den vanskeligste gruppen å diagnostisere, på grunn av forstyrrelsens manipulative og overbevisende natur.

Men jeg tror min teori er riktig. Narsissister tæres ikke av de samme bekymringene, hjertesorgene og det samme stress som nevrosensitive mennesker sliter med. De bare turer frem og overkjører andre, uten anger eller samvittighet. De bygges opp og blir stadig mer vitale. Selvfølgelig kan narsissister omkomme i ulykker, men det virker som forstyrrelsen beskytter dem mot aldring og dødelige sykdommer, som setter inn på et senere tidspunkt i livet enn hos andre.

Det er ofrene deres som blir syke, uføre og dør tidlig. Vel å merke hvis de ikke er oppmerksomme og fjerner seg i tide.

Hvorvidt det faktisk er helsefremmende å være narsissist, vil jeg ikke debattere her. Ei heller rettferdigheten i at narsissisten “belønnes” med lengre liv enn deres ofre. Men det er gode og viktige spørsmål.

I mine samtaler med voksne barn av narsissistiske foreldre går noen trekk igjen i hver historie.

Alle opplever at den eldre forelderen fortsatt har stor makt over ikke kun dem selv, men over store deler av slekten. Vi snakker her om en ekte patriark eller matriark som sitter ved bordets ende og kontrollerer hvert eneste medlem, selv om de knapt lenger kan stå oppreist eller holde på vannet. Slik man ser på film, er virkeligheten for slike narsissistiske slekter.

Og det bringer meg til neste poeng, “narsissistiske slekter”. Patriarken eller matriarken er sjelden den eneste narsissisten, og antakelig var de heller ikke den første. Leserne jeg har kontakt med forteller at slektene er gjennomsyret av narsissister og flygende aper. Narsissistiske slekter avler ofte nye narsissister, og narsissismen bringes videre gjennom generasjonene, nærmest som en arvesynd.

Fordi det ikke kun er snakk om en enkelt narsissist, så kan det være vanskelig å kutte kontakten uten å gå i krig med store deler av slekten. Dette er en vanskelig kamp å stå i som krever mot og bena trygt plantet i sin egen virkelighetsoppfatning. Det er derfor forståelig at mange velger andre taktikker, som lav kontakt og gråsteinmetoden. Det er som, og kanskje vanskeligere enn, å bryte ut av en religiøs sekt.

Er du i tvil om din forelder er en narsissist? Du kan enkelt foreta en analyse. Hvordan får din forelder deg til å føle deg i deres samvær? Normale og sunne foreldre slutter å være forelder når barnet blir voksent. De er fortsatt mor eller far, men behandler nå barnet som en jevnbyrdig. En narsissistisk forelder gjør ikke det. De infantiliserer det voksne barnet. Kanskje er du svært selvstendig ellers. Du tar ansvar, du er sjef på jobben, du organiserer og administrerer ditt eget og andres liv, du blir av alle betraktet som den modne 40-, 50- eller 60-åringen du er. Men så snart du er i nærheten av din narsissistiske forelder, så regrederer du til en usikker 15-åring som lar mor eller far bestemme. Du er blitt tildelt en rolle av din narsissistiske familie som du ikke får lov til å bryte ut av. Gjør du det, så venter sanksjoner.

Akkurat der har du svaret på om din mor eller far er narsissist.

Narsissistiske foreldre elsker å straffe. Hvis ikke du behager dem, så vanker det straff i en eller annen form. Dette stopper ikke med alderen. Gamle narsissister er svært opptatt av arv (og de er overbevist om at også du er det). De sier det kanskje ikke høyt, men lar det ligge i luften at hvis du ikke behager dem, så ryker arven. De bruker også arv til å triangulere deg med dine egne søsken eller andre de heller ønsker å forære deres jordiske gods til. De gir deg følelsen av å aldri være god nok til å fortjene deres etterlatte rikdom.

Jeg har snakket med lesere som er fullt klar over at deres forelder er en alvorlig forstyrret narsissist eller psykopat, men likevel ønsker å tjene dem til livets slutt, fordi leseren ønsker en ren samvittighet og å vite at de gjorde hva de kunne for forelderen, uavhengig av hvordan de selv er blitt behandlet.

Dette er helt legitimt! Jeg vil likevel at du skal stille deg dette spørsmålet; er det ditt eget ønske og din frie vilje som ligger bak, eller er du programmert (groomed) til å tjene dem?

Hvis du tar et valg om å beholde kontakten med din gamle narsissistiske forelder, som har styrt, manipulert og skadet deg hele ditt liv, så støtter jeg det. Jeg vil da utstyre deg med noen råd.

• Husk at du skylder din mor eller far ingenting. Dette gjelder egentlig alle barn generelt. Ingen av oss ba om å komme til verden, våre foreldre tok det valget. Men spesielt gjelder det barn av narsissistiske foreldre, for de har ikke blitt behandlet bra. Ironisk nok er det nettopp narsissistiske foreldre som vil hevde at du som deres sønn eller datter, skylder dem alt. Dette skal du ikke høre på. Det er ren narsissistisk svada. Du skylder dem ikke så mye som en brødskalk. Det er de som skylder deg en beklagelse og bønn om tilgivelse. Det kommer du imidlertid aldri til å få. Det er viktig at du har dette i bakhodet hvis du velger å fortsatt tjene din narsissistiske forelder.
• Det er ikke tilfeldig at jeg bruker ordet tjene, for her ligger en forskjell. Normale foreldre hjelper man. Narsissistiske foreldre tjener man. Forskjellen ligger i hvordan den narsissistiske forelderen betrakter egne barn. Den narsissistiske forelderen betrakter egne barn som eiendeler, som en forlengelse av dem selv. De eksisterer for å etterleve narsissistens ønsker, og uten krav om hensyntaken eller takknemlighet fra forelderens side.
• For å overleve, så er du nødt til å sette grenser, ellers vil den narsissistiske forelderen styre din hverdag til deres dødsdag. De vil sluke deg med hud og hår, for narsissisten er grenseløs. Slik kan du ganske enkelt ikke leve. Du kan ha kontakt med forelderen, sågar tjene dem, men det må skje på dine premisser, ikke deres. Du er ikke femten år lenger. Nå bestemmer du. Ditt liv er ikke et demokrati hvor andre bestemmer når du skal stille opp og hvordan. I ditt eget liv er du diktator.
• Sett derfor grenser for når din forelder får lov til å kontakte deg. Det beste er at du kontakter dem, slik at de lærer at de ikke kan ubeleilige deg i tide og utide, for du har faktisk et liv utenom dem. For eksempel kan du sette av tid en eller to ganger i uka, hvor du ringer eller besøker din forelder, lytter til dem og hjelper dem med praktiske gjøremål. Henvendelser utenom den avsatte tiden bør du ikke tillate, heller ikke hvis forelderen spiller på “men nå er det akutt”. Trenger de akutt hjelp, så får de bruke det offentlige hjelpeapparatet. Alt annet kan planlegges, og du bestemmer hvordan. Ta kontrollen over din egen tid!
• Bryt de emosjonelle båndene. Dette er kun din biologiske mor eller far. De kommer aldri til å føle den tilknytningen som du har håpet på, eller bli den varme forelderen du har ønsket deg. Legg følelsene ganske enkelt bort. Ikke la samvittighet, lojalitet eller forpliktelse styre din relasjon til dem. Du må betrakte dem som en klient du er støttekontakt for. Det innebærer at du ikke lar hva de sier eller gjør påvirke deg. Når du er ferdig med dine oppgaver, så sier du farvel, lukker døren og glemmer dem. Så snart du trer ut av deres hjem, så tar du din egen hverdag og ditt eget liv tilbake. Ikke bruk en eneste kalori på å analysere deres adferd. Det er bortkastet tid. Det ligger ingenting bak den, annet enn deres forstyrrelse.
• Husk at du aldri kan forandre din narsissistiske forelders natur eller karakter. Men med grenser kan du tvinge dem til å endre adferd. Og det fungerer, jeg lover. Du må bare finne mot til å håndheve dem.

BENYTT DEG AV TILBUDET FØR PRISENE GÅR OPP FRA NYTTÅR! JEG HAR LEDIG KAPASITET I DESEMBER. 

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Når man har studert emnet psykopati og narsissisme en stund ser man de røde flaggene svært tydelig.

Man gjenkjenner dem i psykopaten man møtte, og som man lot seg invadere av.

Det er da skammen dukker opp. Skammen over hvor naiv man var. Skammen over hvor mye man tolererte. Skammen over at man tok så feil, og trodde dette var kjærlighet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skammen rammer naturlig nok først og fremst de som har hatt en p/n som venn eller kjæreste; psykopater man kunne valgt å unngå, men likevel omfavnet.

Barn av p/n foreldre hadde naturligvis ikke dette valget. De var nødt til å akseptere foreldrene Gud ga dem. Likevel kan også disse kjenne på en skam for å ha latt det skje. Kanskje først og fremst fordi de lot seg dominere langt opp i voksenlivet, i en alder de kunne valgt å ta avstand.

Så skammen jeg skriver om her, er kanskje noe alle objekter og ofre kjenner på.

Men du er nødt til å tilgi deg selv at du gikk i fella.

Du ble invadert av en overmakt. Du trodde kanskje du valgte dette selv, men psykopaten valgte deg, og trengte seg inn. Du forstod ikke at det var en invasjon, for de gjorde det med smiger og løfter. Når noen insisterer så kraftig at de elsker deg, så er man nødt til å ta de på ordet. Alternativet er å være skeptisk til alle mennesker man møter. Det er kanskje praktisk gjennomførbart, men ikke å anbefale. Man er nødt til å ha en liten åpning for andre mennesker, en gløtt i døren. Du er derfor nødt til å akseptere og tilgi at du feilbedømte psykopaten. Du ble lurt. Hvem som helst kan bli lurt og ført bak lyset.

Du trodde svindlere kun var ute etter penger. Du visste ikke at det finnes emosjonelle bedragere som ikke er interessert i penger (i hvert fall ikke kun penger), som er ute etter å ødelegge selve essensen i deg, livsgnisten og lidenskapen som driver deg fremover. Du ble utsatt for en åndelig voldtekt. 

Du er ikke dummere enn andre. Antakelig er du klokere. Mer interessant. Ellers hadde ikke psykopaten valgt deg. De har ingenting å hente hos de som er et tomt skall, som dem selv.

Du tok skade. Noe av skaden er reversibel og kan behandles. Noe av skaden er permanent. Når man sitter der med en ødelagt fot så kan man selvfølgelig ergre seg over hvorfor man var nødt til å ta den joggeturen akkurat den dagen, og akkurat på det stedet der det lå en rot. Hvis foten er permanent skadet, slik at man aldri kan jogge igjen, så kan man sågar bli bitter.

Men hjelper det? Du befant deg dessverre på feil sted, på samme tid som psykopaten var der. Jeg traff min psykopat på jobb. Jeg var ikke nødt til å ta det jobboppdraget. Jeg var på det tidspunktet byråvikar og kunne valgt et annet oppdrag. Livet hadde sett svært annerledes ut i dag, hvis jeg hadde gjort det.

Men slik er livet bare. Man tar sjanser. Man kan ikke gardere seg mot hendelser i livet. Livet skjer. Hva som helst kan skje så snart du trer utenfor døren til ditt hjem, fordi der ute i jungelen har du ikke lenger kontroll på hvem og hva du møter. Tilfeldighetene råder.

Noen synes faktisk det er enklere å tilgi psykopaten enn seg selv, fordi det er de opplært til. Mange har vokst opp med narsissistiske omsorgspersoner. Andre skal alltid tilgis, uansett hva de utsetter deg for. Men deg selv er det noe alvorlig feil med.

Det er ikke engang sikkert du merker at du ikke har tilgitt deg selv, for du er ikke vant til å verdsette deg selv og gi deg selv omsorg. Selvpiskingen er der konstant. Den har alltid vært der og føles normal. Du har lært deg å leve med den, og du fungerer på ditt vis. Du blir faktisk utrygg de få gangene selvpiskingen ikke er tilstede og du har stått opp for deg selv. Du tenker at nå blir du straffet for å ha markert en grense og stilt deg selv først.

Ja, du gikk i en felle. Det er irriterende at du gjorde det, for du kunne lett trådd utenom. Spesielt fordi du nå vet hvordan en slik felle ser ut. I dag er den så åpenbar, at du ikke kan fatte at du gikk i den.

Men lå ikke fella midt på fortauet, der hvor det er naturlig at du ferdes? Er det ikke mer logisk å bli sint på den som la fella der, midt på fortauet?

En avgjørende faktor i å tilgi deg selv er din holdning til det som skjedde.

Du kan for eksempel godta at det lå utenfor din kontroll. Hvis det hjelper deg, så kan du gjerne tillegge andre kontrollen, for eksempel høyere makter (utover psykopaten, selvfølgelig). Du kan sågar tenke at det var en mening med det som skjedde. At du skulle lære noe. At din styrke ble testet. At du skulle våkne opp av din naivitet.

Har du bestått prøven?

Du kan, som meg, tenke at nå er i hvert fall dine synder betalt. Jeg var også en selvpisker, full av skam. Jeg hadde det best når jeg ble behandlet dårlig, fordi jeg følte jeg fortjente det. Og ja, ingen er perfekte. Jeg har også gjort dumme ting. Men etter psykopaten tenkte jeg at nå har jeg sonet tilstrekkelig for mine feilgrep. Jeg har betalt boten. Dette fjernet faktisk mye av selvpiskingen og skammen.

Du kan tenke at det kunne skjedd noe verre. Jeg skrev at jeg møtte min psykopat på jobb, og at jeg ikke hadde trengt å ta den jobben. Men hvem vet hva som hadde skjedd hvis jeg hadde tatt en annen jobb. Jeg kunne skadet meg på jobb. Jeg kunne stukket meg på en brukt kanyle (jeg er sykepleier) og fått en alvorlig blodsykdom. Jeg kunne skadet meg på vei til jobb. Jeg kunne blitt påkjørt og drept. Poenget mitt er at vi kan ikke vite hva som ville skjedd hvis vi befant oss et annet sted. Det er ikke sikkert av vi kunne unngått fare.

Du kan også tenke at ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe. Kan du hente noe positivt ut av en erfaring som i den grad var negativ?

Jeg tipper at ja, det kan du.

For min egen del så vil jeg påstå at jeg har blitt langt bedre kjent med meg selv de siste ti årene. Og det var sannelig på tide, for jeg er snart femti.

Jeg kan også, med hånden på hjertet, si at jeg er blitt flinkere til å sette grenser og ta hensyn til meg selv.

Hvilke positive ting fikk du ut av din opplevelse med psykopaten?

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

NYHET! “DANIELS BREVKASSE”! Ønsker du å få ditt problem opplest på min youtube-kanal, kommentert av meg? Skriv din historie, minimum 1000 dog maksimum 2000 ord, og få en video viet ditt problem. Kriteriet er at du må akseptere at din historie blir lest opp offentlig. Du får råd og tips av meg i videoen, helt gratis. NB: Din historie er ikke det samme som et leserbrev. Det må være en eller flere klare problemstillinger som du ønsker svar på. Din historie må også være rimelig detaljert, derfor 1000-2000 ord. Din historie sendes til [email protected]

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Husk å anonymisere alle du omtaler, inkludert deg selv. Merk gjerne mailen med “Daniels brevkasse”.