Psykopati og kjærlighet

Advarsel. Å følge en eks som er psykopat eller narsissist på sosiale medier anbefales ikke. Null Kontakt betyr, i tillegg til opphør av direkte kontakt, også opphør av overvåking og tilgang til informasjon. Å overvåke en psykopat man er traumebundet til, kan føre til at traumebåndet blir livslangt og aldri sliter. Begrenset informasjon om psykopaten kan aksepteres når kognitiv dissonans er over og traumebåndet er brutt.

Å følge min eks på sosiale medier kan umiddelbart føles som et hardt slag i magen. Alt er så perfekt. Han virker så lykkelig med sin familie. For en utenforstående er det umulig å mistenke at det er skjær i idyllen. Selv for et belest objekt kan det være vanskelig å avsløre hva som er feil ved fremstillingen. Det er lett å konkludere at du var feil, at det er din skyld at det ble brudd, at narsissisten egentlig er et elskende vesen – men at du var uelskbar.

Men det har gått mange år og min kognitive dissonans er over. Jeg slites ikke lenger mellom to forståelser av ham. Jeg forstår nå at hva vi hadde ikke var ekte (for andre enn meg). Jeg har sluttet å tillegge ham gode intensjoner han aldri hadde. Jeg ser ham i klart lys. Jeg vet han er en svært forstyrret og farlig mann. Min eks er en malign narsissist. Og med klarsyn er det lett å se hva som er feil med hvordan han fremstiller seg selv på SoMe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Feilen er nettopp det perfekte. Alt han legger ut er velregissert og humorløst. Barna (han har nå to) er stadig hos profesjonell fotograf for å foreviges, og resultatet legges selvfølgelig ut på facebook. Og som alle narsissister, legger han av og til ut bilder av hva han har på tallerkenen. Heller ikke på tallerkenen er noe tilfeldig. Alt er så delikat velanrettet, at maten kan brukes i en reklame.

Kona smiler, barna smiler, og han smiler selv. Det er vanskelig å tro at familien blir misbrukt. Og for å være ærlig, det er ikke sikkert de blir. Ikke ennå. Barna er fortsatt så små. Han har vært sammen med kona i elleve år. For langtidsobjekter kan det gå mange år innen misbruket begynner for alvor.

Samtidig vet jeg at alle barn av narsissister tar skade, og skaden begynner nesten umiddelbart i livet. De mangler kanskje ingenting av materielle goder, men de blir neglisjert og ikke respektert som egne personer. De er der for å stille narsissisten i et godt lys, som en forlengelse av ham eller henne.

Men hva avslører min eks aller mest?

Måten han i hvert eneste innlegg forteller hvor dypt han elsker både kone og barn. Det er ikke grenser for hvor rikt vokabularet er for å beskrive dette.

Og hva er galt med det? Er det ikke romantisk å kringkaste sin kjærlighet, dessuten etter å ha vært sammen i så mange år?

Her er greia. Normale mennesker er ikke romantiske og amorøse hele tiden. De viser sin kjærlighet først og fremst med handlinger, og ikke med ord. Normale mennesker tar sjelden svulstige ord i sin munn. Og her kan spesielt skandinaver være litt trauste, vi går ikke rundt og sier “jeg elsker deg” i tide og utide. Normale partnere har intet behov for å fortelle andre at de elsker deg. Den eneste personen som trenger å vite det, er deg.

Det blir noe krampaktig over å legge kjærlighetserklæringer ut til offentligheten på den måten. Det er som om narsissisten trenger å overbevise hele verden om at hen er i stand til å elske.

Og det er nettopp hva det er, et forsøk på å overbevise. Narsissisten føler ikke kjærlighet, de imiterer den. Og fordi de ikke er i stand til å fange opp de små og subtile tegnene på kjærlighet som vi andre fanger opp, mellom våre foreldre, mellom vennepar, mellom venner, mellom oss selv og andre vi er glad i, så fanger de i stedet opp den romantiserte formen for kjærlighet, for den er så tydelig. Den man ser på film, og leser i litteraturen. Det er den romantiserte kjærligheten de forsøker å etterligne og gjenskape. De forstår ikke at den er unormal og overdrevet.

Narsissisten forstår heller ikke at kjærlighet er intim og en privatsak, noe to personer deler seg imellom, som deres egen hemmelighet og som ikke hele verden skal innvies i. Og nå snakker jeg ikke om at den må skjules. Når to personer gifter seg så antar omgivelsene at det er fordi de er glade i hverandre. Slik sett er ekteskap eller samboerskap en åpenlys erklæring. Men det stopper der. Det er for eksempel en grunn til at vi føler avsky når to personer kliner eller sågar har samleie i offentlighet. Både fysisk og verbal bekreftelse på kjærlighet er noe som hører hjemme innenfor husets fire vegger.

Jeg mistenker at kona biter på, enn så lenge. Jeg tipper at hans handlinger ofte får henne til å stusse, men så legger han ut disse offentlige innleggene hvor han plasserer henne på en pidestall foran hele verden. Det oppleves smigrende, og er årsaken til at hun ser mellom fingrene på de røde flaggene.

Publikum forstår ikke at min eks sin lovprising av hans familie ikke er ekte. De blir revet med. Jeg tipper at kona får høre “så heldig du er som har NN, han er så glad i deg”. Hun gjennomgår mest sannsynlig tre faser.

I den første fasen blir hun euforisk av slike kommentarer. Hun lar dem bygge seg opp, “ja, jeg er heldig”. Hun viser stolt frem sin narsissist. Denne fasen kan vare i flere år.

I den andre fasen får de samme kommentarene henne til å stusse. Hun er ikke lenger like overbevist. Hun ser at andre beundrer ham, mer enn hun gjør selv. Men fortsatt opplever hun kommentarene som betryggende og bekreftende, “jeg tar nok feil, alle bemerker jo hvor flott han er og at han elsker meg”. Også denne fasen kan pågå i flere år.

I den siste fasen bare fnyser hun av kommentarene. Hun vet at han langt fra er den han utgir seg for å være, men hun holder det for seg selv og forblir sammen med ham. Foreløpig. Igjen, denne fasen kan pågå i flere år.

Hvilken fase hun befinner seg i nå, vet jeg ikke.

Problemet oppstår den dagen hun ikke lenger orker å være sammen med ham, og bryter fri. Hva skal hun fortelle de som lot seg blende av alle hans offentlige kjærlighetserklæringer? De som var misunnelige på henne for at hun hadde en slik grom kar? Hun sa seg jo lenge selv enig i deres komplimenter, og lot dem bygge henne opp.

Slik er alle hans kjærlighetserklæringer plottet og kalkulert. Han vet at det en dag (selv om det kanskje er lenge til) blir brudd. Da vil han ha ryggen fri. Han vet hun får problemer med å overbevise felles venner om hvilken tyrann han var når ingen andre så det.

Narsissistens kringkasting av sin kjærlighet avslører med andre ord to ting;

1. Dens overdrevne karakter avslører at hen ikke forstår verken kjærlighetens vesen eller at den er privat og intim.
2. Han sikrer seg publikums sympati, til den dagen det blir brudd.

Kjære lesere. Årets innsamling er i gang. Har bloggen hjulpet deg i året som har gått? Hjelp meg med å nå ut til flere ofre.

Har du noen gang følt deg presset til å være morsom, som om det er forventet av deg, og hvis du ikke lever opp til forventningene så blir du avvist?

I så fall har du blitt påtvunget rollen som klovn!

For psykopater og narsissister er vi andre for nyttedyr å regne. Vi er kun av interesse hvis de kan få noe ut av oss. Kanskje har vi penger. Kanskje vi kan hjelpe dem opp og fram karrieremessig. Kanskje kjenner vi noen eller er i slekt med noen, som de ønsker å innynde seg hos. Kanskje har vi makt eller status. Kanskje kan vi beskytte dem. Kanskje kan vi gi dem alibi. Listen er endeløs.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uansett hva så handler det aldri om oss som personer, men hva vi kan tilby narsissisten av goder.

Et gode kan være “den morsomme vennen” som får narsissisten til å le. Da blir vi akseptert i kraft av å være deres underholdning. Men så snart vi har en dårlig dag, ingen morsom historie å fortelle, men kanskje i stedet ønsker å snakke om det som tynger oss, så ser vi raskt ryggen på narsissisten. Da kommer de plutselig på at de har en annen avtale og de får hastverk med å forlate deg. Eller mer direkte og maskeløst- de forteller deg hvor “kjedelig du har blitt” og fnyser nedlatende av deg.

Men hvordan havnet du i klovnerollen i utgangspunktet?

Visste du at behovet for å få andre til å le, kan være en traumerespons? Det kalles “klovnesyndrom”.

https://en.wikipedia.org/wiki/Sad_clown_paradox

https://www.iflscience.com/sad-clown-paradox-why-you-should-check-in-on-your-funny-friends-66845

Hvis du vokste opp med narsissister, så var kanskje den eneste gangen du ble lyttet til når du var morsom. Hvis du var lei deg ble du ignorert. Hvis du var sint ble du straffet. Hvis du var nysgjerrig ble du møtt med irritasjon. Den eneste gangen du ble bifalt, var når du var søt og morsom.

Hvis du ble mobbet i ungdomsårene eller på andre måter ikke ble akseptert, så oppdaget du at hvis du var morsom så avtok mobbingen, eller du fikk innpass i vennegjenger som ellers aldri ville inkludert deg. Du lærte at når folk ler så kan de ikke skade deg.

Ikke bare lærte du at å være morsom var en “inngangsbillett” eller en avledningsmanøver for misbruk. Du lærte også at du var aller morsomst når du gjorde narr av deg selv. Selvironi ble ditt varemerke som du tok med deg inn i voksenlivet.

Selvironi er ofte en god egenskap. Den viser at du ikke tar deg selv så høytidelig. Den virker avvæpnende. Men når selvironi er et resultat av traume, så handler det om å håne deg selv. Det er som om du sier “se her, jeg nedverdiger meg selv for å slippe at du gjør det”. Du forteller andre, gjennom humor, hvor mye du er verdt – ingenting.

Psykopater og narsissister har ingen selvironi. De gjør aldri narr av seg selv, fordi de nekter å stille seg selv i et dårlig lys.

Objekter tror at hvis de ikke er selvironiske, er de kanskje narsissister, og det ønsker de ikke å være. Derfor fortsetter de med selvironien, for å distansere seg selv fra narsissisme. Det kan være beroligende å på den måten forsikre seg selv om at “jeg er heldigvis ingen narsissist”. Men overdrevet selvironi er ugunstig i en rehabiliteringsfase hvor man forsøker å reparere et livslangt ødelagt selvbilde. Da må man øve seg i å verdsette seg selv, og faktisk hevde seg selv foran andre. Selvironi kan slik sett være skadelig, fordi det alltid finnes de blant publikum som oppfatter din selvironi som at du forteller sannheten om deg selv. De ler ikke med deg, men av deg.

Jeg har selv vært klovn. Ikke alltid. Og ikke for alle. Men jeg har lagt merke til at enkelte venner har hatt en forventning om at jeg er morsom. Og de dagene jeg ikke klarte å være morsom, fikk jeg følelsen av å skuffe dem. Det handlet altså like mye om meg selv som om vennene. Og ikke alle disse vennene var narsissister, men også folk som trodde at jeg ville være klovn fordi det kun var slik de hadde sett meg.

Jeg har også hatt gode opplevelser med å være morsom. Jeg har holdt komiske taler foran forsamlinger som ikke kjente meg, og som derfor ikke hadde plassert meg i en bestemt kategori. Talene ble så godt mottatt at jeg i en periode vurderte å bli stand-up komiker. Jeg tror mange komikere egentlig er traumatiserte. I humor har de funnet deres overlevelsesmekanisme. Attpåtil en som kan skaffe dem et levebrød. Er dette negativt? Ikke hvis humoren heler dem. De mest vellykkede komikerne er de som klarer å bearbeide tunge opplevelser ved å dele dem med publikum på en lun og humoristisk måte. Det er kun negativt hvis klovnedrakten egentlig er en vernedrakt og en tvangstrøye.

I dag har jeg sluttet å være morsom. I hvert fall har jeg sluttet å la meg presse til å være morsom. Jeg sluttet å være morsom da jeg oppdaget at det ble forventet av meg. Da jeg oppdaget at enkelte personer rundt meg ble sure eller sågar giftige hvis jeg forsøkte å sette meg i respekt. Jeg skulle ikke kreve noe, jeg skulle bare underholde, syntes å være holdningen.

Jeg kan fortsatt være morsom, men da sammen med folk som jeg vet tåler å se flere sider av meg, ikke kun den morsomme. Og skal jeg være ærlig? Å være morsom er utmattende.

Kjære lesere. Årets innsamling er i gang. Har bloggen hjulpet deg i året som har gått? Hjelp meg med å nå ut til flere ofre.

Kjære lesere. Årets innsamling er i gang. Har bloggen hjulpet deg i året som har gått? Hjelp meg med å nå ut til flere ofre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ihvertfall for narsissisten. Narsissister og psykopater har problemer med å forholde seg til fakta. Alle som har forsøkt å diskutere med narsissister (og det har alle som har kjent en narsissist, for de er kverulanter av rang) vet dette. En diskusjon med en narsissist utvikler seg nesten alltid til en krangel, fordi narsissisten ikke er i stand til å lytte, og fordi motparten blir så frustrert over ikke å bli hørt. Det er uunngåelig at det ender i roping, skriking og personlig klander. Narsissisten driver ganske enkelt motparten til vanvidd med sin egosentrisme, påståelighet og lemfeldige omgang med fakta.

For en narsissist så handler en diskusjon om liv og død, fordi det å ta feil er forbundet med skam. Narsissisten kan ikke bare innrømme feil og gå videre. Derfor vil de aldri, aldri innrømme at de tok feil eller gjorde noe feil. At det for dem handler om liv og død blir synlig fordi diskusjoner med en narsissist faktisk kan ende i drap. Det er når narsissisten kommer i kontakt med egen skam, at de er farligst.

Fordi narsissisten virker så oppblåst og selvsikker, så kan det være vanskelig for folk å fatte hvor skjør hen egentlig er. Også jeg, som skriver her, og dere som leser og har mye kunnskap om emnet, har problemer med å fatte omfanget. Narsissistens personlighetsstruktur er meget rigid. Hele adferden handler om å unngå skam. De beveger seg derfor i en svært trang tunnel. Fleksibilitet er utelukket, og dette gjelder også evnen til å ta til seg ny informasjon, revurdere standpunkt og omstille seg til ny viten. Når en holdning har satt seg i narsissisten (oftest i tidlig alder), så blir den der resten av livet. Alle som har kjent en narsissist i tyve år eller mer, vet at narsissisten har nøyaktig de samme meningene og bruker sågar de samme ordene for å argumentere for sitt ståsted, som de gjorde for tyve og tredve år siden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De kan si ting som lyder klokt for utenforstående. Utenforstående kan sågar bli imponert over narsissistens refleksjoner. Men igjen, de som kjenner dem, vet at ordene går på repeat og mangler dybde. Narsissisten forstår ganske enkelt ikke betydningen av hva de selv sier. De gjentar bare ting de har hørt fra andre, eller de har snappet opp kloke fraser de har lest i en bok eller sett på TV, og gjengir dem som sine egne.

Når en narsissist føler noe, så er det i deres hode sant. De har ikke evnen til å skille følelser fra fakta. De vil presentere følelser som fakta. I deres hode så er følelsene deres mulig å bevise. De er også overbevist om at andre ser det samme som dem, og blir derfor både krenket og hissige når andre kommer med innvendende kommentarer.  Motsatt så kan fakta presenteres som “mening”. Hvor mange som har diskutert med en narsissist, kjenner ikke igjen tilfeller hvor de har presentert fakta, bare for å høre narsissisten proklamere “og det er din mening”?

Jeg har et eksempel som jeg har skrevet om tidligere. En narsissistisk slektning av meg opplevde en gang at sjefen på jobb ble langtids sykemeldt. Min slektning var tillitsvalgt på jobben (oh, the irony…). De ansatte fikk tildelt en interimleder, men fikk aldri vite den fulle sannheten om hvorfor den egentlige lederen var sykemeldt så lenge. Praten begynte å gå på jobb, slik den ofte gjør. De ansatte snakket sammen om hva som kunne feile den gamle lederen. Det er naturlig at slike ting blir omtalt. Men normale mennesker vet at sykdom er en privatsak. Mange sykemeldte spiller likevel med åpne kort for å unngå nettopp spekulasjoner, men det er ikke en forpliktelse. Men for min narsissistiske slektning, så var de ansattes undringer ensbetydende med at de hadde rett til å vite hva som feilte lederen. Min slektning oppsøkte derfor lederen i hennes hjem og forlangte å vite hvorfor hun var sykemeldt. Min slektning spurte rett ut “er det psykisk?”.

Dette vet jeg, fordi min slektning selv skrøt av hvor handlekraftig hun var. Men da detaljene i historien ble klare, så fikk jeg hakeslepp. Jeg forklarte min slektning at verken hun eller de ansatte hadde en lovfestet rett til å vite hva som feilte sjefen, at kun fordi deres trang til å vite var stor, betyr ikke det at de hadde rett til å forlange svar. Men forgjeves. Min slektning avviste kategorisk at hun hadde gått over streken.

Det samme gjelder når en narsissist har dannet seg en mening om en person. Hvis personen har gjort noe som narsissisten misliker, så er personen ond. Det hjelper ikke at andre har motstridende opplevelser av personen. Hvis narsissisten har bestemt seg, så er personen ond, og det baserer seg på narsissistens opplevelse av personen og ikke på kunnskap om vedkommendes liv og levned. Narsissisten nekter da å lytte til innvendinger fra andre. Og denne meningen bærer narsissisten med seg resten av livet, uavhengig av hvor mange gode ting den gjeldende personen gjør senere. Det finnes ingen plass i narsissistens psyke til motstridende informasjon.

Det kan få fatale følger når en narsissist tror at deres mening om en person er fakta. Gjennom historien har mange narsissister tatt loven i egne hender og dannet lynsjemobber for å ta livet av antatt skyldige personer, men før skyld er bevist (eller motbevist) i en rettsal. Dette skjer fordi i narsissistens hode, så er deres følelser om personen i seg selv et bevis på at hen er skyldig.

Derfor er det så uendelig tragisk når intetanende mennesker lytter til narsissistens råd og meninger, og lar dem påvirke deres livsvalg. De tror narsissistens mening har tyngde. De alvorligste konsekvensene opplever narsissistens sønner og døtre, som kanskje har valgt livsløp etter narsissistens ønsker. Det kan være snakk om bosted, valg av partner og valg av utdannelse. Ting som, når det først går opp for dem hvem mor eller far er, er for sent å rette opp i.

Men også andre, for eksempel vi som har lidd under en narsissists forkastning, har tatt grundig feil. Vi har hatt alvorlige emosjonelle pinsler på grunnlag av hva (vi tror) narsissisten mener om oss. Vi har følt oss avvist av en person hvis mening vi aldri burde lagt vekt på. Vi har latt oss devaluere av en skjør to-åring, som aldri så oss for den vi var. Likevel var vi nær suicidale av å ha blitt avvist av denne personen.

Det var en dyrekjøpt lekse.

Hør mer om emnet her: 

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Grunnlaget til denne teksten fikk jeg etter en konsultasjon med en leser.

Leseren hadde bestemt seg for å innføre NK (null kontakt) med en nær slektning. Hen ønsket likevel gode argumenter for å gjøre det, derfor behovet for konsultasjon.

Det fikk meg til å gruble på grunner til ikke å innføre NK.

Finnes det gode grunner til ikke å innføre NK med en narsissist eller en psykopat, utover de tilfellene der man er nødt til å holde kanalene åpne, som med felles barn?

Nja. Mantraet her på bloggen (og i alle andre lignende fora) er NK, NK, NK, uansett hva.

Dette gjelder fortsatt. Men for den trenede og beherskede leser så finnes noen grunner. I takt med min egen rehabilitering og påfølgende distansering fra mine personlige psykopater, så har mitt behov for å øve meg på narsissister øket. Dette sammenfaller kanskje med at min frykt for p/n har minsket, noe mange lesere som er i samme prosess også opplever.

Det betyr ikke at jeg i dag bagatelliserer p/n eller betrakter dem som ufarlige. Tvert i mot, de er livsfarlige, og jeg skyr dem som pesten.

Men jeg har oppdaget et hvis traumebåndet er brutt, eller aldri ble etablert, så er makten deres lik null. Hvis du i tillegg har omfattende kunnskap om hvordan de fungerer, så ligger all makt hos deg.

Grunnen til det er at hvis ikke de har klart å knytte deg emosjonelt til seg, så kan du gå ut og inn av relasjonen uaffektert. Du er ikke desperat etter dem, du analyserer dem ikke, du savner dem ikke, og hvis de er ufine under et samvær, så holder du deg vekk inntil de kommer krypende tilbake med en hoover. Kontrollen ligger hos deg selv, uansett hvor mye de manipulerer. Dette merker de. De vil da enten selv forlate deg (fordi du nedgjør dem fullstendig) eller de vil klamre seg fast til deg i mangel av bedre narsissistisk forsyning. Du kan sågar få deres respekt og beundring. Bemerk dog, at dette er en forstyrret form for respekt. Du skal derfor ikke la deg blende av den.

Hvordan få en narsissist til å klamre seg til deg? Gi ros og komplimenter, innbakt i kritikk og forakt. Narsissisten vil suge til seg det første, og finne seg i det andre, fordi det første er så potent.

Bør du få en narsissist til å klamre seg til deg? Kun i øvingsøyemed. Aldri som betrodd venn eller kollega, og aldri som kjæreste, samboer eller ektefelle! Og alltid på en armlengdes avstand. Det betyr at gråsteinmetoden gjelder. Du forteller aldri en narsissist om noe personlig eller viktig for deg. Du slipper dem aldri inn under huden, eller inn i ditt privatliv. Du må mestre å ikke la deres idealisering av deg påvirke deg. Gjør du det, så er du solgt. Da blir du emosjonelt tilknyttet og et traumebånd kan opprettes.

Og dette er grunnen til at det hele tiden messes om NK. Det er bedre å ikke ha kontakt, enn å risikere å bli smigret av en P/N. Men grunnen er ikke NK i seg selv. Grunnen er nettopp at traumebåndet må oppløses eller aldri opprettes.

Det er altså traumebåndet som er viktig her.

Hva er et traumebånd? Et traumebånd er mange ting. Men hvis jeg skal forklare det med kun en setning, så må det bli denne; et traumebånd er når du tror at den som skader deg, er den samme som kan redde deg.  

Den setningen inneholder egentlig de fleste elementene i et traumebånd, intens lojalitet og kjærlighet til en person som skader deg, i tillegg til at du ikke selv skjønner at du må fjerne deg fra personen, enten fordi denne personen tåkelegger deg eller fordi du tåkelegger deg selv (oftest en kombinasjon).

Hvis du har brutt traumebåndet eller det aldri har eksistert, så er det et tre grunner til at du kan beholde kontakten, hvis du ønsker og (i noen tilfeller) trenger det:

• Denne grunnen har jeg snakket om; øvelse. Øvelse på gråsteinmetoden. Øvelse på ny integritet og personlige grenser. Hvordan reagerer narsissisten på “den nye deg”? Hvordan reagerer du selv? Øvelse kan kun skje sammen med narsissister eller andre giftige mennesker. Det er liten vits i å øve deg på sunne mennesker, for de vil stort sett respektere deg.
• Med leseren jeg hadde i konsultasjon, snakket jeg om energier. Når det er snakk om narsissister du har hatt i livet ditt i mange år, kanskje hele livet, så har de plassert deres negative energi på deg i årevis. Dette har tynget deg, og du bærer en bagasje og skam som ikke tilhører deg. Ved å brått innføre NK så har du ingen mulighet til å returnere den dårlige energien til avsenderen. Dette har du kun mulighet til ved å holde kontakten åpen. Kontakten trenger ikke være tett eller hyppig, og du kan selv ha full kontroll på hvordan kontakten skal skje. Det betyr at du aldri svarer når narsissisten ringer. Ring heller tilbake når du er mentalt klar. Du kan også selv bestemme tid og sted for samvær, utover det “obligatoriske” samværet du uansett vet vil skje, som sammenkomster ved høytider og bursdager etc. Hvordan sender du den negative energien tilbake til narsissisten? Du gjør det ikke ved å fortelle hvor mye de har såret deg. Det er svært viktig at du ikke faller i den fellen. Du gjør det i stedet subtilt, med små “stikk” og klander, iblandet ros og falsk takknemlighet. Dette vil forvirre narsissisten. I stedet for brått å innføre NK med et monster – som risikerer å vokse i ditt indre, så gjør du denne personen liten og patetisk gjennom direkte kontakt, inntil du har mistet all respekt for vedkommende. Nå kan du trygt innføre NK, hvis du ønsker det, fordi du har du klart å “ta igjen”, dvs sendt den årelange skammen tilbake. Du har fått indre oppreisning. Du har blitt renset, nærmest som en tarmskylling. Det er et viktig ledd i å slite traumebåndet.
• Den siste årsaken er hvis du trenger bekreftelse på at vedkommende er en p/n. Kanskje er du 50% sikker. Kanskje er du 90% sikker. Men du trenger å vite for å slippe å være i tvil når du kutter denne personen ut av livet ditt. Empater, spesielt traumatiserte empater, er skudd sammen slik at de lett får dårlig samvittighet, og ofte går tilbake til relasjoner de tidligere har forsøkt å avslutte. De er hele tiden fulle av tvil. Dette bør du unngå, hvis du kan. Det er derfor hensiktsmessig å få bekreftelsen du trenger innen du innfører NK. Denne årsaken krever imidlertid en høy grad av kunnskap om p/n. Du må altså være grundig belest om emnet. Da kan du nemlig se etter avsløringer, og du vil se dem i et helt annet lys enn du gjorde før. Med kunnskap så vil du oppdage at narsissisten avslører seg selv støtt og stadig. Ikke i form av innrømmelser eller tilståelser, men i form av “tells”. Du vil få den endelige bekreftelsen og tryggheten du trenger. Da kan du innføre NK, hvis du fortsatt ønsker det. Også dette er et viktig ledd i å slite traumebåndet.

Husk at bloggen har sin egen facebook side. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, tilbud og annen informasjon. Siden finner du her: https://www.facebook.com/profile.php?id=100066410033301

“Speak no evil” finnes i to versjoner; en dansk/hollandsk fra 2022, og en amerikansk fra 2024. De er tilgjengelige på enkelte streamingtjenester, eller som leiefilm. Den amerikanske versjonen finnes blant annet på Sky Showtime. Den danske versjonen finnes blant annet på TV2 Play.

Sjanger er thriller/grøsser, som jo de fleste filmer relatert til psykopati og narsissisme vil være.

Jeg anmelder ikke enhver film som har innslag av psykopati. De er for mange, og de fleste fungerer dårlig som folkeopplysning om reell psykopati og narsissisme. Jeg anmelder aldri filmer eller bøker som ikke er relevante for bloggen. Terningkastene jeg gir er derfor, naturlig nok, som regel høye.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg anmelder de historiene som gjør inntrykk på meg, som jeg mener har en nytteverdi, og som – ironisk nok – trigger meg. Når en film trigger meg, så betyr det at formidlingen er gjenkjennbar. Å bli trigget er ubehagelig. Speak no evil er svært ubehagelig. Det gjelder begge versjonene men spesielt den danske versjonen fra 2022. Leseren kan betrakte dette som en “trigger warning”.

I historien følger vi to par, hver med sitt eget barn, som blir venner på en ferie i Italia. De bestemmer seg for å beholde kontakten, og den ene familien inviterer den andre familien til sitt hjem, i et tilsynelatende ønske om å gjenskape den gode stemningen og kjemien fra Italia.

Den inviterte familien takker ja, og drar for å besøke den andre familien en helg. Men i løpet av helgen viser mye seg å ikke være normalt med familien som bor der – altså de som inviterte. Det viser seg at de hadde en skjult agenda med invitasjonen.

Og det er her filmen blir relevant for bloggen. I løpet av helgen dukker det opp flere røde flagg som den inviterte familien reagerer på, men som de unnskylder eller undertrykker, inntil det er for sent.

Og det er her filmens sterke side kommer fram. Den er først og fremst et studie i røde flagg, noe de fleste objekter kjenner til fra deres relasjon med psykopaten/narsissisten; den gryende oppvåkningen til at de man trodde var gode og snille mennesker, ikke har rent mel i posen. Hvordan man kan velge å lytte til magefølelsen eller ignorere den. Og hva som skjer hvis man gjør begge deler. Den inviterte familien velger på et tidspunkt å lytte til deres intuisjon og reagere på den, men de blir omvendt med manipulasjon, løgner og sjarme (lyder gjenkjennelig?).

De røde flaggene den inviterte familien blir konfrontert med, kan virke åpenbare for seeren. Men de er faktisk ikke tydeligere enn de vi selv observerte i våre personlige relasjoner med psykopatene, og som vi ofte selv ikke reagerte på.

I filmen ser vi også samspillet mellom det voksne paret i den inviterte familien, hvordan deres intuisjon ikke alltid er samstemt, og hvordan de reagerer ulikt på forskjellige røde flagg. Barnet deres går også gjennom en oppvåkning, sett med et barns øyne.

Det handler altså mer om objektet enn om psykopaten i denne filmen. Fremstillingen av den inviterende familien, som uten tvil har psykopatiske trekk, er underordnet som et studie av psykopati. De blir muligens for karikerte og sadistiske, til å representere gjennomsnitts psykopaten.

Jeg har tidligere skrevet om objektet som byttedyr og psykopaten som rovdyr. Denne dynamikken blir svært tydelig i filmen. Den inviterte familien portretteres på grensen til stakkarslig og tafatt, nærmest klar til å fortæres. Det er nesten så man betrakter dem med psykopatens øyne. Det inviterende paret derimot, portretteres som tiltakende selvsikkert, dominerende og overmodig. Du vet at de betrakter den inviterte familien som en lett match, og nærmest “leker med maten” før den skal spises. Dette er nok et bevisst trekk fra regissørens side, og nokså genialt og subtilt fremstilt.

Filmen lærer deg noe, og den vil få deg til å møte nye bekjentskaper med sunn skepsis i stedet for å la deg oppsluke av intensitet og sjarme, noe vi har fokusert mye på her på bloggen.

De to versjonene fra henholdsvis 2022 og 2024 følger hverandre nærmest scene for scene inntil slutten, hvor de avviker fra hverandre og slutter vidt forskjellig. Der hvor den danske versjonen er mest ubehagelig men kanskje også mer realistisk, så er den amerikanske versjonen mer tilfredsstillende men kanskje også for overdrevet (slik amerikanske filmer tenderer å være). Jeg vil ikke fortelle mer om plott og forløp, i tilfelle lesere har lyst til å oppdage det selv.

Som relevans for bloggen så får begge filmene terningkast fem. Og her er det oppbyggingen som er relevant, ikke slutten.

Som ren underholdning så får begge versjonene også terningkast fem. Man sitter virkelig på kanten av stolen etter hvert som filmene når deres klimaks. Den danske versjonen får et halvt terningkast mer enn den amerikanske versjonen. Det sier litt om den danske versjonen, at Hollywood ønsket å kopiere den.

Ønsker du en tidlig sommerferie i Danmark? Danmark er blitt dyrere for nordmenn de siste årene. Men alle lesere av min blogg får 15% rabatt på overnatting på min B&B i Hjørring i Nordjylland, på allerede lave priser. Hjørring ligger i nærheten av badebyene Løkken og Lønstrup, storbyen Aalborg og Fårup sommerland, for å nevne noe. Et opphold kan også kombineres med en konsultasjon, hvis du ønsker en samtale med meg mens du er her. Mye ledig i mai og juni. Tilgjengelighet og utgangspris kan du se i lenken under. Men for å få rabatt så må du bestille via [email protected]

https://www.booking.com/hotel/dk/harvey-s-bed-amp-breakfast.no.html?fbclid=IwY2xjawKSodRleHRuA2FlbQIxMQBicmlkETAwY3paTzFPRWRhUjZlMU1QAR5x-5pbcVyrNf0KH93mOswwOiNtzVVdPagKx2K5osfmaOxjE-RdDKvIxn9qhQ_aem_3h49Ao9xH63-OmA6pBLCbQ

Det må ha vært i 1981. Den gang var jeg fem år. Jeg hadde en eldre fetter som den gang var åtte. Vi var samlet hos våre felles besteforeldre for å feire hans fødselsdag.

Vi var ikke mange søskenbarn, kun fire, som var nærmest for halvsøsken å regne (ikke biologisk, bare så det er sagt). Min fetter viste fra tidlig alder interesse for musikk og instrumenter. Han hadde talent. Interessen har holdt seg gjennom hele livet og som voksen spiller han i band.

Til fødselsdagen i 1981 fikk han sitt første trommesett. Det var riktignok lite i størrelse, laget for barn, men forutsatte likevel flere store gaver, da hver enkelt tromme var pakket inn for seg. Den største gaven var selvfølgelig stortrommen, med en liten pedal til foten. Et lite bekken var også inkludert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min fetter pakket begeistret opp hver tromme. Gleden var stor og ekte.

Men Daniel på fem følte en gryende misunnelse. De store gavene som ble fetteren til del, ble for mye å holde ut.

Den dag i dag husker jeg følelsen. Følelsen av at jeg ikke hadde rett til å være misunnelig. Jeg skammet meg. Men tårene presset på og overveldet meg. Midt i min fetters begeistring, så begynte jeg å gråte. Alles oppmerksomhet ble vendt fra ham, mot meg.

Jeg hadde svært gode besteforeldre, og bestemor visste råd. Hun hadde nemlig en liten gave på lur, til meg også. Jeg sluttet å gråte straks gaven ble lagt på bordet foran meg. Den var naturligvis mye mindre enn gaven min fetter fikk. Men det spilte ingen rolle, for alt jeg ville, var å få noe jeg også.

Gaven var et blått penal med hvit rand, fylt med blyanter, blyantspisser, linjal og viskelær. Å for en skatt det var! Jeg var fornøyd resten av selskapet, for jeg hadde også fått gave.

Den dag i dag er jeg usikker på om gaven egentlig var ment for meg, eller om bestemor lot som. For jeg begynte ikke på skolen før i 1983. Men før det så gikk vi på noe som ble kalt “førskolen”. Det må ha vært i 1982. Så kanskje var penalet ment for meg. Men sikker blir jeg aldri. Og jeg fikk aldri spurt. Bestemor ville i dag vært 108 år gammel, så akkurat det er for sent.

Jeg var ikke et barn som hadde for vane å ta stor plass, eller lage en scene hvis andre barn fikk oppmerksomhet. Men akkurat som andre femåringer, så var jeg en liten narsissist. Og den dagen i 1981 så stakk narsissisten sitt lille hode fram.

Alle barn er narsissister. Når beveger vi oss bort fra narsissismen? Det varierer fra barn til barn. For de fleste så skjer det en gang i løpet av sen barndom eller ungdomstiden. Vi lærer å tåle at andre får noe som vi selv ikke får. Vi lærer tålmodighet og impulskontroll. Vi lærer hensyn, og at det er kutyme å noen ganger stille andre foran oss selv. Vi lærer at vår tur kommer.

Vi lærer ikke nødvendigvis å glede oss over at andre får noe som vi ikke får selv. Kanskje blir vi fortalt at vi bør gjøre det, men følelsen er ikke der. Vi er likevel normale. Vi lærer å akseptere at det er slik, og vi lærer å feire andre når det er deres tur, selv om vi på innsiden ikke gleder oss for dem. Det er faktisk lov, og har ingenting med narsissisme å gjøre.

De som genuint gleder seg over andres framgang, er mennesker som er fornøyd med hva de selv har. De misunner ingen, for de føler seg rike, på penger, kjærlighet og/eller glede. Der og da. Men dette kan svinge i løpet av livet. Også disse kan miste, og det kan bli vanskelig å glede seg på andres vegne.

Hvis hver dag er en kamp for å få endene til å møtes, så er det naturlig nok vanskelig å være glad for at andre vinner en million kroner i Lotto, når man sårt trenger den hjelpen selv. Dette har heller ingenting med narsissisme å gjøre.

Den voksne narsissisten lærte seg aldri tålmodighet, impulskontroll eller hensyn. Noe stoppet opp, og de er fortsatt femåringen som reagerer når andre får noe som de ikke får selv. De kan finne på å gråte av selvmedlidenhet, slik fem år gamle Daniel gjorde. Men det er nok vanligere at de blir rasende over hva de oppfatter som urettferdighet, og får hevntanker.

Forestill deg en sjalu, misunnelig og hevngjerrig femåring, men i en voksen kropp, og med en voksen persons kognitive kapasitet og intellekt. Der har du den voksne narsissisten. Du har dessuten en tikkende bombe. En voksen narsissist er livsfarlig.

Mange langtidsobjekter la merke til hvordan narsissisten aldri forandret seg. Tyve og tredve år senere hadde de fortsatt de samme meningene, og de samme prinsippene. Det samme politiske, religiøse og ideologiske standpunktet. De bar fortsatt nag til onkel Arnold, som ga dem en skjennepreken i 1979, han var fortsatt “ond” i deres hoder, selv om de hver eneste jul siden fikk den beste julegaven av ham.

Ingenting hadde rikket dem eller påvirket dem. Som om de i løpet av tredve år aldri tok lærdom av alt de hadde opplevd. Tiden står stille for narsissisten.

Disse objektene henfaller til å tenke “hen har ikke forandret seg siden jeg traff dem i 1989”. Men det er nok verre enn som så. I 1989 var narsissisten femogtyve år gammel. Men narsissisten har ikke forandret seg siden de var små barn. De er blitt smartere og mer taleføre. Men emosjonelt er de fortsatt en fem år gammel selvsentrert narsissist, som ikke har lært å vente til det blir deres tur. De tror fortsatt at verden roterer rundt dem, at slektninger og venner er der kun for å oppfylle deres ønsker, at partnere er der for å tjene dem, at arbeidsgiver er der for å gi dem særfordeler og fri fra jobb når de ønsker det.

Og de blir rasende hvis deres fetter får en gave uten at de selv får noe. Et arveoppgjør med en narsissist et sant mareritt. Narsissisten skal ha tre ganger så mye som søsken og søskenbarn, før det i deres eget hode er “rettferdig” fordelt. De finner på alle slags påskudd for at det skal bli slik. “Men jeg var bestemors yndling”. “Jeg har gjort mer for far enn noen av dere andre”.

En narsissist er så umoden og barnslig, at hvis du blir sammen med en narsissist, så er det nesten for barnerov å regne!

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.