Mange av dere som leser er på god vei til å bli sunnere. Den tidligere selvsaboterende adferden viker plass for sunnere grenser og sunnere selvhevdelse. Mange har sluttet å gjemme seg og øver seg på å ta sin rettmessige plass i verden.
Psykopaten var selvsagt katalysatoren for denne forandringen. Relasjonen med psykopaten var “rock bottom”. Man kunne ikke synke lavere og den eneste veien var opp. Man ble oppmerksom på en tilbøyelighet til people pleasing som aldri var så hensiktsmessig som man trodde. Det var en overlevelsesstrategi, som betydde at man hele tiden slapp andre fram i køen, foran en selv.
Etter å ha vært rettmessig sint på psykopaten, så blir man sint på seg selv fordi man tillot at det skjedde.
Deretter kommer en ubehagelig fornemmelse. Man blir klar over at man hele livet har latt seg tråkke på, også av mange andre enn psykopaten. Relasjoner blir betraktet i et nytt lys. Slektninger man trodde var gode venner, var egentlig ganske dominerende og nedlatende. Den ene kjæresten du hadde som du trodde var normal og som du husker med glede, var egentlig ganske likegyldig til deg. Jeg snakker ikke om psykopater her. Bare normale mennesker som egentlig aldri brydde seg om deg og så sitt snitt til å behandle deg med mindre respekt fordi du tillot det.
Folk generelt fra din fortid var egentlig ikke så snille som du husker dem. Det var en fantasi du kreerte, for å kunne leve med din fortid og overbevise seg selv om at du har hatt et greit liv.
Men med et snikende ubehag så går sannheten opp for deg.
Selv om erkjennelsen er ubehagelig og skaper sinne mot folk du tidligere husket med nostalgi, så finnes det et viktig pluss her, og det er at du er i ferd med å bli sunnere. Normalitetssansen din er i ferd med å falle på plass der den bør være, en del år forsinket, men dog.
Jeg hadde en kompis i tenårene. Vi var mye sammen, og han var en av mine få guttevenner. Nettopp derfor fikk han en ekstra stjerne i boka. Og sant nok, han var helt normal, og vi var mye sammen. Han ga inntrykk av å være lojal.
Utover i tyve-årene så svant kontakten fordi vi flyttet hvert til vårt, inntil vi begge bodde i Oslo. I denne tiden savnet jeg ham veldig. Jeg husket ham som min klippe i en turbulent tid, da tenårene naturlig nok var ekstra vanskelige for en homofil gutt som var i ferd med å komme ut av skapet. Vi snakker om slutten av 80-tallet og første halvdel av 90-tallet.
Da vi begge endte opp i Oslo så ba jeg ham av og til om samvær. Og han stilte opp, hvilket bekreftet mitt syn på ham som en lojal klippe. Men det var hele tiden jeg som ba om samvær. Jeg unnskyldte ham dette, for han var i ferd med å stifte familie mens jeg fortsatt var enslig. Men det kom til et punkt hvor jeg nærmest tryglet om samvær. En dag i 2010 inviterte han meg derfor hjem til seg og sin familie. Dette var før min relasjon med den siste psykopaten og før min egen oppvåkning, men jeg husket at jeg reagerte på hvor arrogant han oppførte seg under dette besøket. Intet sensasjonelt skjedde, men jeg følte meg dum og som om jeg gikk på eggeskall rundt ham, i hans eget hjem. Som om han egentlig ikke orket å ha meg der, og kun inviterte meg fordi jeg ba om det. Da jeg dro derfra var det med et så sterkt ubehag at jeg tenkte “nei, aldri mer, dette utsetter jeg ikke meg selv for igjen, det var uverdig”.
Jeg ba aldri om samvær igjen. Jeg sluttet å sende ham fødselsdagshilsener. Jeg gikk videre.
Vi spoler ni år frem i tid, og en bil sakker farten ved siden av meg mens jeg går tur med hunden i min barndomsby. Vinduet ruller ned. Det var ham. Han spurte om vi kunne møtes, nå som vi begge var på besøk i hjembyen. Jeg tilbydde ham å gå sammen med meg mens jeg luftet hunden. Han svarte at han kunne ikke der og da, men at han gjerne ville gå med neste dag. Greit.
Neste dag møttes vi for å gå tur med hunden. Men det gikk ikke lang tid før han kritiserte meg for noe uvesentlig, jeg tror det hadde med hunden å gjøre. Antakelig gjorde han ikke mer enn han alltid hadde gjort. Han var seg selv. Men det var ikke jeg. I de ni årene siden vårt forrige møte hadde jeg vært gjennom en forvandling. Jeg tenkte “her har det gått ni år siden vi så hverandre sist. Du later som om det har gått ni dager, og det går maks ti minutter før du kritiserer meg. Har du vært slik hele tiden?”. Jeg var i ferd med å bli sunnere, og merket at han presset meg inn i den rollen jeg tidligere hadde hatt sammen med ham, som underdanig. Og enda verre, jeg merket hvordan jeg nesten refleksivt lot ham gjøre det. Settingen var jo riktig, hjembyen hvor det meste av vår relasjon hadde utspilt seg. En regresjon til et tidligere og dysfunksjonelt stadium var ikke bare svært enkelt, det var nesten fristende.
Men nei. Jeg var ferdig med mitt gamle jeg. Og mitt nye jeg ville ikke lenger dette.
Jeg sa ingenting. Jeg bare gjorde turen kortere enn planlagt. Da vi skulle skilles, ville han invitere meg på middag. Noe gamle Daniel hadde betraktet som en ære. Tenk at han vier meg slik oppmerksomhet! Men jeg bare svarte at ja, det kunne vi sikkert en gang.
Jeg har aldri snakket med ham igjen.
I retrospekt så gjenkjente jeg hendelser fra vår relasjon som minner om triangulering. Jeg erkjente også at han ikke hadde vært så støttende som jeg ønsket å huske, i en tid hvor jeg ble utsatt for mobbing (ikke av ham). Selv om han hadde mange gode egenskaper, så var det en forskjønnelse av fortiden, og av ham, som jeg selv stod for. Og det er bare en av mange fantasier jeg har skapt for å gjøre fortiden enklere å leve med.
Å erkjenne at fortiden slett ikke var slik du ønsker å huske den, er ubehagelig. Men igjen, poenget er at dette er et positivt ubehag, fordi det forteller deg at du er blitt sunnere. Virkelighetsoppfattelsen din balanseres. Det er uansett noe du er nødt til å ta med deg i din rehabilitering. Ikke lukk øynene for det ubehagelige. Se på det med åpne øyne og smak på det. Ingen følelser er farlige. De er bare følelser, og de forsøker å fortelle deg noe. Merk hva det gjør med deg å se tidligere hendelser i et nytt lys. Føler du skam? Blir du pinlig berørt? Blir du rasende? Det kan oppleves overveldende. Du kan føle deg forvirret eller til og med gal av at alle disse “boksene” åpnes. Det oppleves i hvert fall ikke som sunnhet! Men sunnhet er nettopp hva det er.
Fortiden er over, den kan du ikke gjøre noe med. Men du kan bruke dine erfaringer til å skape en sunnere framtid.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner (pris per 1/1 2025). Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Jeg har hatt en venn gjennom mange år.
Men etter p ble jeg mere bevisst og merket at min venn “presset meg inn i en rollen” som du beskriver så gjenkjennelig. Merket at hen innbillte seg at hen kjenner meg bedre enn jeg selv.
Hen likte ikke at jeg var blitt sterkere/sunnere og ikke lenger svelger alt hen sa.
Hen kunne rette på meg når jeg snakket om ting hen ikke kunne vite noe om.
Hen hadde også en dårlig skjult misunnelse på deler av mitt liv, som hen da alltid prøvde å tråkke litt ned.
Jeg hadde begynt å forstå dette en stund, men tenkte at det ville bli trist å bryte et langt vennskap.
Men en dag hen igjen sa noe for å heve seg selv på bekostning av meg,
fikk jeg sagt ifra på en måte som fikk hen til å bli helt stum. Fikk sagt alt jeg skulle på en forklarende måte.
Hadde trodd jeg skulle få dårlig sammvitighet og angre meg etter disse sannhets ord.
Men jeg angrer ikke. Jeg er bare lettet.
Når hen ringte meg tilbake, tok jeg tlf og svaret rolig og høflig at jeg ikke hadde tid til å prate.
Og det var helt sant, jeg har ikke mere tid til å bruke på hen.
Det er rett og slett manglende folkeskikk. En person trenger ikke å være p/n for å vær en dårlig venn, eller kamuflert uvenn.
Forskjellen er at i motsetning til p/n, så kan man godt gi en normal venn en ny sjanse, og se om de bruker den fornuftig. Det må være opptil hver enkelt om man orker å gi noen en ekstra sjanse til å rette opp tidligere feiltrinn.
Jeg ser på en serie på NRK, « bedraget» med den mye bedre tittelen « playing Nice». Den er et utsøkt studie i en narsissistisk agenda og konsekvensene for alle som befinner seg innenfor hens gravitasjonsfelt. Svært bra spilt av alle parter, realistisk story. Severdig!
Takk for svar.
Denne vennen er som du tenker ikke en p/n.
Jeg har nok alltid latt hen være meg litt overlegen. Tatt en “mild rolle”.
Men det er ikke en unnskyldning for å ha en slik holdning til venner, eller andre kjente.
Vi har vært venner halve livet,
så jeg får se om hen tenker over egen oppførsel og forstår hva jeg sa.
Og om jeg da tar opp vennskapet igjen.
Det er ikke bra at en venn tydelig ikke liker at en blir sterkere og sunnere.
Kjenner meg veldig igjen. Ti år har gått siden jeg rømte fra min P, og de årene har vært omveltende for meg. Jeg har faset ut vennskap, og særlig omveltende var det at den lille kjernen av venner jeg har kjent siden videregående, også er faset ut. Vi har fulgt hverandre gjennom årene, «i tykt og tynt», som i hvert fall jeg har trodd, gjennom år der vi har bodd på ulike plasser, studert, etablert oss, gått gjennom samlivsbrudd, og så videre. Jeg har tenkt på dem som min klippe i mangel på sunn og god oppvekstfamilie. Gradvis gikk det opp for meg at disse på varierende måter behandler meg arrogant, nedlatende, ukjærlig og likegyldig. De har fått mye støtte av meg, men har ikke vist samme støtte tilbake (jeg har tidligere unnskyldt dem i mitt stille sinn, tenkt «det er vanskelig å sette seg inn i andres liv» osv.). Men en sommer for to år siden etter både avtalebrudd og nedlatende oppførsel, fikk jeg nok og gjorde det stille slutt med dem – inni meg. Jeg har sluttet å ta kontakt. De kontakter meg av og til på en forvirret og nølende måte, og jeg registrerer at de savner å ha meg tilgjengelig og er meget forvirret over at jeg ikke er til disposisjon lenger. Til tross for dette tar de sjelden konkrete initiativer, dermed er det ikke praktisk vanskelig å fase ut relasjonene. En annen grunn til at de ikke tar konkrete initiativer, er forresten en ny grunn: Jeg merker på flere måter at de synes det er ubehagelig at jeg har forandret meg og er tydeligere, setter grenser og ikke uten videre lar dem bruke meg som speil. I tilfeller der de prøver å feede på mine erfaringer ved å vri dem inn i sitt verdensbilde, altså få det jeg forteller, til å handle om dem og deres situasjon ved å påstå at det handler om noe de kjenner seg igjen i, sier jeg nå rolig «nei, det var ikke slik, det var snarere sånn som jeg akkurat beskrev.» Jeg ser hvorfor jeg alltid har vært behagelig å ha tilgjengelig, men at de egentlig aldri har vært interessert i å lytte genuint til meg.
Jeg har en annen venn jeg også forherlighet i årevis selv om han var frekk og arrogant og hypersensitiv når andre var langt mindre frekke mot ham. Jeg dumpet ham for fire år siden, også dette i mitt stille sinn. Han har mange gode egenskaper også, og jeg har gradvis faset ham inn igjen etter å ha tenkt meg grundig om – med et helt nytt sett av forventninger til ham (mye lavere). Han var faktisk på pletten med én gang jeg tok kontakt etter å ha vært fraværende lenge, og han behandler meg med en helt annen respekt enn før – samtidig som jeg er mer distansert til ham og tar ham for det han er på godt og vondt.
Gode eksempler og beskrivelser her. For utenforstående kan det virke som vi svartmaler normale vennskap. Men det er altså ikke hva det handler om. Det handler mer om oss selv enn om vennene, og hvordan vi må vri oss ut av usunne roller. Det er heller ikke vennenes skyld at vi har påtatt oss de rollene vi har, og slik sett forståelig at de blir forvirret. Vi er likevel nødt til å forandre adferd og bli sunnere. Så her handler det om hvem som er med oss på denne ferden, og hvem som stritter imot og faller av.
Din venn som var borte i fire år er jo et godt eksempel på en som tilpasser seg “den nye Sanna” og gjerne blir med videre.