“Titan” er ikke en spillefilm, men en amerikansk dokumentar fra 2024, som (så vidt jeg vet) utelukkende vises på Netflix.
Den omhandler det tragiske dykket ned til vraket av Titanic sommeren 2023, i en eksperimentell ubåt av karbonfiber, der fire menn og en ung gutt mistet livet.
Det som først overrasket meg og deretter fascinerte meg, er at dokumentaren ikke handler om selve ulykken. Ulykken blir kun viet de siste fem minuttene av filmen. Derimot handler den mye om direktøren av Oceangate, selskapet som bygget “Titan” og arrangerte dykkene for betalende gjester, Stockton Rush (61). Rush var selv blant de som omkom i ulykken.
Filmen avslører hvordan ubåten Titan var Rush`s hjertebarn. Han insisterte på å bevise for verden at ubåter av karbonfiber var dykkerdyktige helt ned til 4000 meters dyp – dybden hvor vraket av Titanic befinner seg.
Men filmen avslører at karbonfiber er en ny og uprøvet teknologi som ikke egner seg til dypdykk av denne sorten. Rush ble flere ganger advart om dette. Men i stedet for å gi opp sitt hjertebarn, så straffet han varslerne som forsøkte å advare ham, i frykt for at mediene skulle få nyss om saken og skremme bort kunder. Ikke bare ble varslere som jobbet for ham sparket, men Rush gikk langt i å forsøke å sabotere deres liv og karrierer (lyder kjent?). I filmen får vi vite at han uttalte “det koster meg ingenting å bruke 50,000 (dollar) på å ødelegge noens liv”.
Filmen er et dypdykk, ikke kun til vraket av Titanic, men også i Rush`s person. Oceangate og “Titan” spiller annenfiolin. Dette er kanskje en skuffelse for seere som er mer teknisk interesserte, eller som trodde at filmen handlet om Titans siste dykk. Men desto mer er den av interesse for oss som studerer psykopatiske og narsissistiske personligheter.
I filmen blir tidligere ansatte i Oceangate intervjuet. Vi får også høre førstehåndsinformasjon fra forretningspartnere av Rush, fra etterforskere og andre som kjente ham personlig.
Rush hadde en tilbøyelighet til raserianfall og han tålte ikke kritikk. Han overvurderte også egne kvalifikasjoner, og insisterte på selv å navigere ulykkesbåten selv om en mer kvalifisert styrmann var til stede. Det endte med at han satt ubåten og alle dens gjester fast i vraket til et annet skip, “Andrea Doria”, og styrmannen måtte overta roret for å få dem løs og redde dem. Etter dette ble styrmannen en persona-non-grata for Rush. Han ble ignorert og fryst ut for å ha avslørt at Rush hadde brister i sine ferdigheter.
Medarbeidere og andre som ikke tilfredsstilte Rush følte seg truet i den grad at ett av intervjuobjektene ikke våget å uttale seg om ham før de var helt sikre på at Rush var omkommet.
Et annet intervjuobjekt uttalte at Rush var “et ydmykt menneske, men en arrogant vitenskapsmann. Han visste han var et geni. Måten han snakket på var veldig selvsikker, han snakket med overbevisning, han fikk folk til å tro at “denne mannen vet hva han snakker om””.
Det slo meg at dette intervjuobjektet neppe forstod at Rush hadde psykopatiske tendenser, og lot seg overbevise. Samtidig avsløres psykopatien i uttalelsen.
En annen og mer årvåken tidligere ansatt sier rett ut i filmen at Rush “var en psykopat og en narsissist”.
Rush var fryktløs. Det vi vet om fryktløse psykopater, er at de enten tror de er udødelige, eller de vet de er dødelige men tar sjansen fordi de trenger adrenalinkicket, eventuelt en kombinasjon.
Rush bygget et fullt fungerende fly fra et byggesett, som han selv satt seg i og flydde. Han var heller ikke redd for selv å dykke i sin eksperimentelle ubåt. Han brydde seg lite om sikkerhet. Han fortalte sågar en av passasjerene fra Titans tidligere dykk, “hvis du hører en alarm ombord, er det beste å ignorere den”. Dessverre tok han fire andre med seg i døden da det gikk galt. Man kan anta at han, med sin selvsikre væremåte, klarte å overbevise dem om at det var helt trygt og verdt det svært høye beløpet en slik tur kostet.
Filmen får som ren underholdning terningkast 3/4.
Som relevans for denne bloggen får den terningkast 5.
Den hørtes jo spennende ut da.