Mindfulness – et egnet verktøy for selvbehandling av posttraumatisk stress?

Når man har vært et primærobjekt for en psykopat, så er man traumatisert – også de som var overgangsobjekter eller av andre grunner hadde korte relasjoner.

Mange sliter med å erkjenne at de er traumatisert. De forstår det i teorien, men ikke med følelsene. Det er vanskelig å tro at en relasjon kan traumatisere noen, inkludert oss selv. Traumer er noe man forbinder med krigsherjinger, tortur, voldsomme ulykker eller “traumatisk sorg”, for eksempel hvis foreldre har mister et barn. Vi rettferdiggjør gjerne andres traumer, men har vanskelig for å innrømme det om oss selv. Likevel har mange som har vært sammen med en psykopat mistet søvnen eller de har mareritt hvis de klarer å sove, er blitt skvetne og hyperårvåkne, føler seg paranoide og fremmedgjort fra samfunnet, utvikler fysiske symptomer som hodepine og hudutslett, har et høyt nivå av stress i hverdagen, er redde og engstelige og har mistet tilliten til de nærmeste.

Men traumatisert? Er jeg det?

Ja, det er du.

Jeg anbefaler ikke å gå rundt og fortelle omgivelsene “jeg var sammen med en psykopat, derfor er jeg traumatisert” (annet enn til en eventuell terapeut). Det er tvilsomt hva du vil oppnå med det. Oppfattelsen mange har av ordet “traumatisert” er lite basert på kunnskap og ofte negativt farget. Men det er viktig å erkjenne overfor deg selv at du er traumatisert.

Traumets natur kan variere, både i styrke og karakter. For mange langtidsobjekter kan traumet sammenlignes med å ha oppholdt seg i krigen. Livet sammen med psykopaten var et minefelt hvor du måtte trå forsiktig. Dette gjør noe med psyken. Du blir skvetten og lider av “granatsjokk” fordi du hadde null kontroll på når psykopaten eksploderte. Likevel gjorde du alt du kunne for å unngå at det skjedde. Frykten for å detonere en bombe blir sittende i kroppen lenge etter bruddet.

For overgangsobjekter er det kanskje mer i form av “plutselig tap av den nærmeste”. Psykopaten overtok i løpet av kort tid ditt liv og lovet så mye. Du følte deg levende og verdsatt som aldri før, og rakk å knytte din identitet og fremtid til ham/henne. Men så “poff!” så tok de en Houdini og forsvant bokstavelig talt på dagen, uten forklaring. Dette sjokket på psyken kan sammenlignes med å miste ditt livs kjærlighet i brå død. Ingen vil stille spørsmålstegn ved om sistnevnte er traumatisk.

Mange merker at de er forandret, men forstår ikke hvorfor. De vet ikke hvor de skal “sette inn ressurser” på å hjelpe seg selv. Det hjelper ikke å bygge en demning hvis det brenner, da trenger man vann. Slik fungerer psyken også. Men etter en psykopat så er alt bare forvirrende.

Etter mange samtaler med objekter så har jeg forstått dette; mange stresser fordi de søker å bli den de var før relasjonen med psykopaten. Men etter en psykopat så blir lite slik det var. Å forsøke å nullstille effekten relasjonen har på deg er forgjeves. Du vil slite deg ut og utvikle angst i forsøket. Du har fått revet av en arm. Den kommer ikke til å gro ut igjen, uansett hvor hardt du prøver å overbevise deg selv om at den fortsatt er der. Du må erkjenne at armen er borte. Det er ingen dødsdom. Livet går videre. Lær deg å fungere med den andre armen. Først da får du frigjort den kraften du trenger for å helbredes.

Deretter opplever jeg at mange søker sinnsro. Det trenger man etter flere år i en berg- og dalbane, både under og etter relasjonen. Mindfulness er et forlokkende verktøy for mange. Men fungerer det?

Mindfulness er noe så “enkelt” som en mental tilstand, men som nærmest har blitt en hel industri og en vitenskap.

Den baserer seg på de tilsynelatende enkle prinsippene;

  • Vær tilstede her og nå.
  • Døm ikke hva du føler, ser og hører.
  • Stillhet.

Mindfulness er tett forbundet med pustebevissthet, fordi pusten alltid er med oss og dessuten er veldig “her og nå”. Pusten avslører hvordan vi har det til enhver tid; hvis vi stresser så er vi andpustne, hvis vi er redde så puster vi overflatisk, hvis vi er rolige så puster vi langsomt og dypt.

Ved å mestre mindfulness så får man visstnok oppleve sinnsro og blir også kjent med seg selv. Man kan dessuten selv skape sinnsro, hvor som helst og når som helst. Mindfulness er ikke det samme som meditasjon, fordi teknikken også skal kunne brukes i aktivitet. Mindfulness har hentet inspirasjon fra zen-bevegelsen og buddhisme, er gjennomforsket og således ikke et new age “påfunn” eller kvakksalveri.

Mindfulness kan være til hjelp for enkelte objekter, og er derfor verdt å vurdere som verktøy til selvhjelp.

Men her kommer mine personlige betenkeligheter med mindfulness.

Mine betraktninger er basert på et overflatisk studie av emnet. Jeg vurderte det i en periode som verktøy for meg selv, men forkastet konseptet (ikke prinsippene).

Mitt inntrykk er at mindfulness overkompliserer noe som er ganske elementært og logisk.

Fordelene ved å være tilstede i øyeblikket er åpenbare, men man trenger ikke å lese lange bøker eller gå på kurs for å lære seg det. Å leve her og nå krever riktignok øvelse, og det er ikke alltid man får det til, men det handler om ren bevisstgjøring. Mindfulness selges som om “hvis man bare får det til så vil man nærmest oppleve en ny dimensjon i livet”. Mange er da dømt til å mislykkes og oppleve nederlag, for “aldri å komme dit” etter x antall mindfulness kurs. Mange opplever dessuten at de “er der” men trodde det skulle oppleves annerledes og større. Dette skjer fordi mindfulness etter min mening overselges. Da forventer man noe stort, og ofte mer enn man får; “var dette alt? Det har jeg jo gjort hele livet, helt uten kurs”. Det oppleves som et ytterligere nederlag å snakke med mindfulness-entusiaster som forteller om hvordan “de har sett lyset” etter å ha lært seg teknikken, når du ikke merker den store forskjellen. Da har du misforstått mindfulness, eller?

Problemet er at de fleste av oss er bundet til våre jordiske liv, og her skal vi være til vår dødsdag. Det betyr at hverdagen handler om dagligdagse bekymringer og praktiske gjøremål. Mange tror at sinnsro får man når alle bekymringer er løst; alle regninger betalt, alle konflikter skværet opp og huset vasket. Tenk hvor mye mange stresser for å gjøre klar til jul, slik at på julaften, DA kommer julefreden og sinnsroen.

Men hva skjer på julaften? Man bekymrer seg for om svoren ble sprø, om alle er fornøyde med gavene, om psykopaten skriver en “god jul” melding, og slik fortsetter det utover i romjulen.

Hvor ble det av sinnsroen man hadde planlagt?

Og det er poenget. Sinnsro kan ikke planlegges, verken med juleforberedelser eller mindfulness. Den kommer når den selv er klar. Det er begrenset hva man selv kan gjøre for å kontrollere den. Bekymringer vil alltid være der. Det vil alltid ligge en ubetalt regning, en relasjon som trenger å repareres eller et hustak som lekker.

Selv opplever jeg sinnsro stadig oftere. Men jeg kan faktisk ikke fortelle dere hva jeg gjør for å fremkalle den. Den kommer bare plutselig, og varer i noen minutter eller timer. Antakelig kommer den oftere fordi jeg hele tiden jobber med livet mitt post-psykopat. Jeg er blitt mer bevisst mange ting, slik jeg vet også mange av dere som leser er blitt. Slik sett har man noe kontroll, men likevel ikke.

For en uke siden opplevde jeg en hvilken som helst dag. Men et øyeblikk hadde jeg kontroll på alle gjøremålene. Jeg satt meg derfor utenfor med en kopp kaffe, mens middagen putret i gryta. Hunden var rolig og været var mildt og vindstille, kun med en lett rasling i trærnes blader (de som fortsatt klamret seg fast til grenene). Naboen jobbet rundt sitt eget hus og brant bål.

Plutselig var den der, den følelsen som jeg vet hva er. Indre fred. Plutselig hørte jeg alle naturlydene så tydelig; fuglekvitter, raslingen fra bladene, til og med knitringen fra bålet et par hundre meter unna hørte jeg. Jeg fikk en følelse av god tretthet. Alt var så behagelig. Jeg var fullt tilstede der og da.

Sinnsro kommer ikke som følge av en teknikk man har lært på kurs. Den kommer når ting sammenfaller i øyeblikket; du har ingen kroppslige plager – ingen kløe eller hodepine, klærne sitter behagelig, du hører ingen ubehagelige lyder, temperaturen er perfekt og du har noe å glede deg over, enten det er en koselig sms, at middagen skal smake godt eller at du nettopp har gjort et godt kjøp. Da åpner sansene seg, man lukter, ser og hører alt. Man lever her og nå.

Et annet prinsipp i mindfulness er at man ikke skal dømme hva man ser. Prinsippet er i tett slekt med “observer ikke absorber” og slik sett et meget klokt og nyttig prinsipp. Men igjen, man trenger ikke å “mestre en teknikk” for å øve seg i dette. Man trenger ikke å “kroppskanne” for å komme i den riktige bevissthetstilstanden. For dette er alt mindfulness er. Egentlig en genial filosofi i all dens enkelhet.

Det siste prinsippet i mindfulness er “stillhet”. Det er ikke snakk om fravær av trafikkstøy, men indre stillhet. Først når man har fjernet alt av forstyrrende tanker og holdninger så kan man bli kjent med seg selv; den vi egentlig er ment å være, vårt “ur jeg”. Mindfulness advarer om at mye ubehagelig bagasje kan dukke opp når alle forsvarsmekanismer er borte.

Det siste har mindfulness sikkert rett i. Men jeg er skeptisk til at alle “forstyrrende” tanker må bort innen man blir kjent med seg selv. For hvem er vi hvis vi ikke tenker? Er det ikke våre tanker og holdninger som gjør oss til hvem vi er, som avslører våre sanne jeg overfor oss selv? Er det i det hele tatt mulig å fjerne alle tanker, uten å bli bevisstløs? Og hvordan kan bevisstløshet hjelpe oss?

Enten er det noe ved mindfulness som jeg ikke fatter, eller så forsøker metoden å komplisere noe som egentlig er veldig enkelt og fint, og late som det kun er tilgjengelig for de få – de som anstrenger seg og lærer teknikken. Vurder selv. Kjør gjerne debatt i kommentarfeltet.

 

LØP OG KJØP! Akkurat nå selger Ark min bok fra 2017 til kun 209 kroner (30% rabatt).

http://ark.no/boker/Daniel-Sundkvist-Psykopati-og-kjaerlighet-9788230015988?fbclid=IwAR2nKfM_m69D2aEhFY_emy4I0ZT6t76M8XpmP0zTmLawyILyQ0UL6goFtxA

 

 

10 kommentarer
    1. Mindfulness kan fungere for noen utsatte, men definitivt ikke for alle. Tvert i mot! Grunnen er at Mindfulness handler om å stilne støyen i hodet, som du er inne på. Etter narsissistisk misbruk er plagene ofte relatert til posttraumatisk stress, og posttraumatisk stress sitter ikke i hodet. Det sitter i kroppen. Så når du prøver å stilne hodet så kan symptomene som sitter i kroppen slå ut i full blomst og forverre situasjonen ytterligere. Du blir retraumatisert. Og hvis du da ikke har tilgang til eller kunnskap om hvordan du skal håndtere dette har du gjort veldig mye vondt verre med Mindfulness. Mindfulness kan virke «uskyldig» og som en enkel metode, men for en med PTSD kan det være retraumatiserende.

    2. Jeg prøver veldig godt å følge mindfulness – bare akseptere det som er nå, nyte tiden og gjøre det beste ut av det. Og tenke at dette er en tid jeg aldri får tilbake, og heller nyte livet istedenfor å være bitter og lei meg. Men jeg merker stadig at jeg nesten hele tiden er i et stressmodus, og har psykopaten i tankene hele tiden. Jeg stresser og tenker ofte på “tenk om jeg ikke finner noen som kommer til å elske meg, eller motsatt. Tenk om jeg aldri vil få følelser for noen igjen, tenk om psykopaten tenker at jeg er sånn og sånn og snakker dårlig om meg”. Dette er ting jeg har null kontroll over, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg stresser over det.

    3. Er det slik at de fleste psykopater som inngår ekteskap går gjennom skilsmisser? Hvor lenge kan de holde på et ekteskap? Og hva skjer egentlig med de objektene som holder ut hele livet i et ekteskap med psykopaten? Blir alle like skadet emosjonelt?

      1. Hei K. Langvarige relasjoner med en psykopat er vanlig. En psykopat kan godt etablere seg, få barn og være gift livet ut. Flere objekter som har hatt slike relasjoner med p/n leser bloggen og kommenterer her. Hvor “skadet” de er kommer an på både p og dem selv. Vi er alle skrudd sammen forskjellig og har forskjellige belastningsterskler.
        Se gjerne denne videoen https://www.youtube.com/watch?v=CfZ0GKRhvJ0

    4. Lurer på en ting: Har psykopater selvinnsikt? Jeg har lest at de ikke har det, men de vet jo hva de har gjort? Og de må være ekstremt oversensitive som merker når offeret forandrer seg, f.eks før og etter de klarer å hekte offer sitt. Syns det rimer så dårlig med at de ikke har selvinnsikt. Kan de lese artikler om psykopati og kjenne seg igjen? Eller leser de bare disse artiklene for å lære om hvordan vanlige folk tenker? Jeg føler jo at de har en sans som høysensitive mennesker har, der de vet når de skal reidealisere et offer som nesten hadde kommet videre i rehabilitering (det har skjedd med meg), når de senser at de har hektet offeret (og devalueringen starter så smått) og når de vet når de gjør offeret vondt (som jo er et mål for dem for NF). Men altså, kan en psykopat kjenne seg igjen i en historie som omhandler dem hvis de har disse andre egenskapene, men mangler selvinnsikt?

    5. Undrende: psykopater mangler i stor grad selvinnsikt. De kan være gode på å lese andre i den forstand at de oppdager deres svakheter og muligheter for å manipulere dem. De har imidlertid liten evne til å empatisk forholde seg til andres følelser, de bare blåser i dem. Seg selv har de imidlertid mindre grep om, selv om de kan gi uttrykk for det motsatte. En P kan f. eks. si at “jeg har gått i meg selv og spurt om jeg er …osv”, og derved gitt inntrykk av å være en person som er litt selvkritisk, men, nei. Det er vel bare noe vedkommende har hørt andre si og fått positiv respons på.
      P har det generelt med å overvurdere seg selv og egen intelligens og innsikt og tilsvarende undervurdere andre. De som er litt smarte og verbale av seg kan lure andre lenge til å tro at P er mye mer oppegående og innsiktsfulle enn det de er.
      P er uten kjærlighetsevne selv om de gir uttrykk for det motsatte. De bryr seg ikke om at de gjør andre vondt, bare oppslukt av egne interesser og behov.
      Jeg tror ikke at de gjenkjenner seg i beskrivelser av P. Til det er de for blinde og selvforherligende til å se noe som helst negativt ved seg selv.

    6. Hei, Har nå vært i et forhold til en psykopat i nærmere 40 år, minus noen brudd underveis. Det lengste bruddet var på ca. 3 mnd men han hentet meg selvfølgelig inn igjen. Jeg er nå 63 år og totalt utslitt. Vet aldri når helvete bryter løs. Flott i det ene minuttet og et mareritt i det neste, bare pga. bagateller som jeg selv ikke reagerer på. Etter det siste bruddet lovte han gull og grønne skoger men det har bare blitt verre og verre. Det har vært så mange alvorlige episoder at jeg kunne skrevet en hel bok om disse. Det toppet seg helt for noen mnd siden da en krangel utløste fullt raseri med påfølgende brann. Nå sier han bare at det er avgjørende hva jeg har sagt til Politiet. Har tenkt tusen ganger på å komme meg ut av dette forholdet men av en eller annen grunn klarer jeg det ikke. Hva i all verden skal jeg gjøre for å overleve??

      1. Jeg skal ikke moralisere her for jeg vet hvor vanskelig det er. Men bare…. gå. “Glem” historien dere har sammen og din emosjonelle tilknytning. Deretter meget streng null kontakt slik at han ikke har mulighet til å nå deg. I ditt tilfelle er det nok nødvendig å flytte, for han vet hvor du bor og kommer til å troppe opp ved din dør.

        Du er utslitt fordi kroppen din sier stopp. Den er i ferd med å kollapse. Man overlever ikke sammen med en psykopat. Ikke uendelig. Dette vil ta livet av deg til slutt, antakelig i form av sykdom. Du skriver om brann, så i ditt tilfelle er det også reell fare for at du dør pga psykopatens handling. Ta det på alvor.

        Hvis du tross min sterke advarsel blir værende, så er det gråsteinmetoden som gjelder. Men gråsteinmetoden er ikke ment for tett samliv med noen. Metoden er heller ikke kompatibel med et fritt, ærlig og gledelig liv.

        Så det er enkelt. Kom deg unna, du har fortsatt tid til å bygge opp et godt liv for deg selv. Eller bli værende og forvent nøyaktig det samme du har hatt i 40 år, til dere dør.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg