Psykopaten reagerer ikke som andre mennesker. Objekter som har levd med en psykopat, kan fortelle at psykopaten reagerer på pussige måter. En psykopats reaksjon kan være så utidig og malplassert at feilreaksjonen er tydelig for alle med den minste grad av bevissthet. Det vanligste er imidlertid at reaksjonen er mer subtil og ikke like lett å sette fingeren på. Kun det trenede øye ser at reaksjonen er “utafor”, og utenforstående vil ikke reagere overhodet.
Som kjent så går objekter på nåler rundt psykopaten, er mer oppmerksomme på en skjult agenda bak ord og handlinger, og kanskje en smule paranoide. En moderat grad av paranoia er naturlig hvis man har intimkjennskap til en psykopat. Objektet merker at noe ikke er i vater, som et bilde som henger litt skjevt, men ikke i ubalanse nok til at man bør eller kan kommentere det. Man ville bli oppfattet som nevrotisk hvis man rettet på alle bilder. Noen, med et mindre trent øye, ville lett kunne argumentere for at bildet slett ikke henger skjevt. Likevel klarer man ikke å glemme bildet. Man blir minnet på at “her er det noe som ikke stemmer” hver gang man passerer veggen hvor bildet henger. Det er vårt behov for balanse som ikke finner ro, hvis et bilde henger skjevt eller en psykopat ikke reagerer helt slik man hadde forventet av en normal og sunn person.
La oss si du har en konflikt gående med psykopaten. Psykopaten vil gjerne ha konflikten løst. Han/hun presser og presser til du gir etter og møter dem på halvveien. Det kan være små bagateller som egentlig ikke koster deg noe, eller for deg meget viktige saker, hvor du faktisk ofrer en hel del ved å inngå i et kompromiss.
Men hvilken reaksjon får du?
På overflaten får du kanskje et “takk, det var fint at du gjorde”, psykopaten virker fornøyd og i godt humør. Men i psykopatens øyne ser du noe annet enn takknemlighet over at saken er løst. Du ser skadefryd, a la “hehe, jeg visste NN ville gi etter”, “jeg får det alltid som jeg vil” eller “lurte deg! Nå vil jeg fortelle vennene våre at det var mine fantastiske pedagogiske evner som løste floken”.
Psykopaten hopper av gårde litt for glad. Det er ikke lettelsens glede når en bekymring løftes fra ens skuldre. Det er en hånlig glede. Du får følelsen av å bli nedverdiget for å ha strukket ut en hånd.
Det får deg til å revurdere ditt standpunkt. Ombestemme deg. Du ønsker å trekke din imøtekommenhet tilbake. Du forstår for sent at psykopaten oppfatter din imøtekommenhet som en personlig seier for ham/henne. Du angrer deg og blir irritert på deg selv. Du føler du ga bort din integritet gratis og vil ha konflikten tilbake. Men du kan ikke, for du er et hederlig menneske, og når du har lovet noe så holder du ord.
Dette er hva en psykopat og en narsissist vil gjøre med din innsats for å samarbeide med dine nærmeste, inkludert ham/henne. Husk at en psykopat er antisosial. Det betyr at vedkommende aldri følger de samme normene og den samme etikken som vi andre føler oss bundet til for at samkvem med de nærmeste og storsamfunnet skal skje mest mulig knirkefritt.
ETTERLYSNING. Jeg etterlyser små historier om “gråsteinmetoden” til bruk i min bok som jeg for tiden jobber med. Jeg ønsker å krydre teksten med historier fra leserne. Det kan hende jeg bruker hele din historie, eller kun enkelte sitater (som jeg velger ut). Det jeg ønsker er refleksjoner rundt følgende;
– Hva er gråsteinmetoden for deg?
– Har du bevisst brukt gråsteinmetoden, hvordan skjedde det, fungerte det?
– Har du ubevisst brukt metoden, for så senere forstå at det var gråsteinmetoden?
– Hvilket inntrykk har du av metoden. Er den god? Skummel? Vanskelig?
Dette er ikke en henvendelse til dere som aldri har hørt om gråsteinmetoden. Det er en forespørsel til dere som har en vag anelse eller et klart inntrykk av metoden, og kanskje til og med bevisst jobber med den. Jeg ønsker historier fra både kvinner og menn.
Maks 500 ord per historie. Det er altså ikke plass til lange forklaringer. Bruddstykker er nok. Det kan f eks skrives slik:
“Jeg brukte gråsteinmetoden på min eldre bror. Han var alltid en bølle mot meg. Jeg ble instinktivt meget privat når han var til stede. Jeg ønsket ikke å fortelle ham noe. Jeg forstod at alle opplysninger jeg ga ham ville han bruke mot meg, selv om jeg kun var åtte år. Allerede den gang brukte jeg metoden, selv om jeg ikke visste at den har et navn.”
Ved å sende inn så samtykker du til at hele eller deler av historien publiseres i boken. Alle historier publiseres anonymt eller kun med fornavn. Send historier til [email protected]
På forhånd takk.
Litt utenfor tema, men en ting jeg vil snakke om. Kan du skrive litt mer om hva man kan gjøre med følelsen av å føle seg alene etter bruddet? Da jeg var med psykopaten, ble vedkommende min mening i livet. Men nå som det er slutt, føles det ufattelig ensomt og jeg føler meg nesten isolert. Jeg kan føle at jeg ikke er verdt noe, og at ingen kommer til å elske meg eller like meg fordi jeg er så “ødelagt”. Og det å tenke på at jeg føler det slik, mens psykopaten har gått videre, gjør at skammen stiger så mye fordi det føles som jeg er den syke og unormale.
Jeg vil absolutt skrive om de tingene du etterlyser.
Ja, også i henhold til kommentaren over – da jeg var med psykopaten, var det slik at vedkommende dro meg opp også brøt meg ned og slik fortsatte det. Men likevel, da vedkommende dro meg opp, var selvtilliten min bedre på den tiden. Men nå som det er over, så føler jeg at selvtilliten min har blitt ekstremt mye verre. Jeg tør nesten ikke gå på senteret fordi jeg føler alle ser på meg, jeg klarer nesten ikke se noen i øynene og jeg føler meg ikke vel med meg selv. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal forbedre selvtilliten
Dette er egentlig ikke en kommentar til teksten, men det må vel være et klart tegn på at en person er P/N hvis han klarer å hekte deg? Man blir ikke hektet av et normalt menneske, og det er vel derfor at en relasjon med et normalt menneske nærmest fortoner seg kjedeligt og grått sammenlignet med den voldsomme og euforiske rusen en fikk av å ha en (crazy og sinnssyk) relasjon med psykopaten? P/N trenger jo gjennom grensene våre siden de er høyt hevet over alle andre, de grensene normale folk respekterer. Og det er vel som er greia med disse, det er derfor de klarer å hekte oss?
Det er ikke et sikkert tegn, fordi noen mennesker blir lett hektet. Sissel Gran skriver om dette i boken “Hekta på et håp om kjærlighet”. Nå tror jeg personlig at “Frank” i boken, som Nora Skaug blir hektet på, er en narsissist – uten at verken Gran eller Skaug erkjenner dette i boken. Likevel er ikke et hekt alene nok. Det må ses i sammenheng med annen atferd hos den som hekter.
“Det vanligste er imidlertid at reaksjonen er mer subtil og ikke like lett å sette fingeren på.”
I veldig lang tid hadde jeg store problemer med å forklare både andre, meg selv og flere år senere psykologen, hva det var han hadde gjort galt eller som til sist gjorde at jeg gikk fra min tidligere mann.
Det var liksom ikke noe spesifikt å sette fingeren på.
Bortsett fra at jeg kjente meg dødssyk psykisk og fysisk og følte at både jeg og familien var ved å gå under. Slik at jeg ikke hadde noe valg. Jeg ønsket ikke å skilles. Det hadde alltid vært utenkelig. Oss, liksom. Jeg tok på en måte valget før jeg skjønte hvorfor. Jeg følte veldig sterkt at både jeg og ‘båten’ var ved å gå under på alvor. At jeg hadde forsøkt alt og nå ikke hadde noe annet valg. Men jeg skjønte det ikke. Jeg bare handlet. Gudskjelov.
Men etter det fulgte flere år med sykdom, voldsomt redusert funksjonsevne, ptsd-symptomer av en annen verden – uten at jeg skjønte det heller – tvil, sorg, forvirring. Og gradvis til år med full arbeidsuførhet. Alt samtidig med fulltidsansvar for to barn. Det har vel tatt fire år eller så. Jeg begynte å mistenke personlighetsforstyrrelse hos ham og en annen parallell nærstående veldig sent i disse årene. Og den ordentlige oppvåkningen kom først i år etter å ha funnet bloggen her.