Ønsketekst; Ensomhet og meningsløshet etter bruddet

Denne kommentaren ble lagt inn av en leser kalt “J”.

“Kan du skrive litt mer om hva man kan gjøre med følelsen av å føle seg alene etter bruddet? Da jeg var med psykopaten, ble vedkommende min mening i livet. Men nå som det er slutt, føles det ufattelig ensomt og jeg føler meg nesten isolert. Jeg kan føle at jeg ikke er verdt noe, og at ingen kommer til å elske meg eller like meg fordi jeg er så “ødelagt”. Og det å tenke på at jeg føler det slik, mens psykopaten har gått videre, gjør at skammen stiger så mye fordi det føles som jeg er den syke og unormale.”

Det er viktig å være forberedt på to “ensomheter” etter bruddet med psykopaten. Den første inntrer rett etter bruddet og kommer av at psykopatens fravær skaper et enormt vakuum og tomrom, som han/hun tidligere fylte.

Tenk på hvor mye tid du brukte på å analysere psykopaten, i tillegg til all den tiden du faktisk tilbrakte med vedkommende. Min psykopat okkuperte meg hele tiden med aktiviteter på fritiden. Den tiden vi ikke var sammen rent fysisk, ulmet han konstant i tankene mine. Jeg mistenker at dette er hva “J” mener med at psykopaten var “meningen med livet”. Mening med livet kan være at noe holder oss gående, noe som sysselsetter oss og som vi kan “løse”. Den er ikke alltid godartet. Husk at Hitler ga mening med livet til veldig mange mennesker. De fikk en ideologi, noe å støtte seg til og noen å se opp til. Alle disse vanlige tyskere var ikke onde mennesker, de var søkende. Tysklands nederlag etter første verdenskrig og den påfølgende depresjonen i 30-årene la veien åpen for en leder som kunne gi folket hva de manglet.

Kjenner du deg selv igjen i dette? Manglet du noe da psykopaten presenterte seg? For veldig mange av oss så er svaret ja. Med psykopaten så gjorde vi som det tyske folk; vi var søkende og knyttet oss til mørke krefter, i tro på at det var svaret.

Men det er ikke alt vi var bevisst at vi manglet før psykopaten gjorde oss oppmerksom på det. Selv mente jeg at jeg hadde et greit liv, med gode venner, god jobb og ambisjoner om videreutdanning. Jeg dvelte ikke så mye ved ting jeg manglet, men psykopaten blottla mine dypeste ønsker og vekket det latente begjæret i meg. Faktum er at jeg manglet mye. Det var meget lett å avlede meg fra det livsløpet jeg selv hadde lagt opp til, fordi det var et vikarierende livsløp, eller sagt på en annen måte – en meningsløs mening med livet som jeg skapte for meg selv i mangel av noe bedre. Da psykopaten lovet meg noe bedre (future faking) så kastet jeg mine gamle ambisjoner på båten raskere enn jeg klarte å tenke “vent nå litt…”.

Når alt dette over natten blir borte så føler man seg meget ensom. Hvem skal du nå tenke på? Hvem skal fylle tomrommet som har oppstått? Tomrommet blir fylt med falske minner og nostalgi om relasjonen med psykopaten, og det er meget fristende å gå tilbake til ham/henne.

Den neste fasen i ensomheten er av mer eksistensiell art. Til slutt savner du ikke lenger psykopaten. Likevel føler du deg ensom. Hvordan kan det skje? Denne eksistensielle ensomheten kan ikke lindres av å være sammen med venner, for du føler deg likevel ensom. Du føler deg fremmedgjort og annerledes. Du ser verden annerledes. Du har fått et tredje øye, som andre ikke synes å ha.

Men dette er kun en del av årsaken. Etter bruddet med psykopaten så blir vi bedre kjent med oss selv. Mange av oss oppdager at vi har problemer med intimitet. Antakelig har det alltid vært slik. Vi ser med misunnelse hvor lett andre “danser” sammen, også venner. Vi skulle ønske vi selv hadde det slik. Vi føler oss utenfor, selv når vi er innenfor. Det er akkurat som om det finnes en sosial kode som vi ikke har klart å knekke, selv som voksne.

Ett av symptomene på dette har jeg selv opplevd; det har vært påfallende lett å bryte med venner. Jeg savner dem ikke slik jeg burde. Og det er gjensidig. Kun narsissistene i mitt liv har meldt seg (hoovering). Resten har jeg aldri hørt fra igjen, til tross for at jeg trodde vi var nære venner. Grunnen til dette er at hva jeg trodde var intime relasjoner, ikke var det. Den manglende intimiteten skyldes forsvarsverker fra min side (og muligens fra noen av vennene også, men det ligger utenfor min kontroll). Jeg har ikke vist hvem jeg er. Jeg har ikke flagget mine ønsker, behov og standpunkt. Husk at intimitet krever kontaktflater. Vår kontaktflate skal berøre andres kontaktflate for å skape intimitet. Med forsvarsverk imellom kontaktflatene så er ikke berøring mulig. Da berører vi ikke den andre, men hans/hennes forsvarsverk. Forsvarsverkene er vi knapt bevisst, vi vet ikke at vi har reist dem. Vi tror selv vi er genuine og kongruente, og forstår derfor ikke at vi ikke blir elsket og verdsatt fullt ut. Dette knekker selvtilliten vår.

Jeg viste aldri hvem jeg er. Jeg var sikkert hyggelig og morsom å være sammen med og vennskapene ble holdt i live fra år til år, men det er ikke nok. Ikke hvis man ønsker intimitet. Hvor mange hyggelige og morsomme bekjentskaper har ikke vært innom livet ditt, men som ikke vekket din interesse fordi du aldri ble kjent med dem?

Forsvarsverker skyldes ofte en sementert og permanent gråsteinmetode. Vi er blitt så vant til å beskytte oss at vi ikke tenker over at vi gjør det. Vi vet ikke lenger hvordan vi ikke skal være gråstein. For noen startet dette i barndommen som følge av narsissistiske og psykopatiske foreldre, andre er blitt slik etter langvarige relasjoner med psykopatiske partnere. Men det er alltid det ene eller det andre, ingen blir gråstein av seg selv.

Hva kan du gjøre som voksen?

Bli kjent med deg selv. Våg å være deg selv. Ta et oppgjør med fortiden din. Forsøk å finne det tidspunktet da du ble en permanent gråstein, når mistet du deg selv?

Øv deg i å vise verden hvem du er. Dette vil ta tid, vær tålmodig. Ikke vær redd for å blottlegge deg. Å rive ned forsvarsverket vil ikke gjøre deg mer sårbar, tvert i mot. Å være ekte betyr også å si ifra om hva du ikke finner deg i. Dette er en styrke og ikke en sårbarhet, som vil holde giftige mennesker på avstand. Dessuten, nå vet du hvem du skal passe deg for og ikke invitere inn i ditt liv.

Folk vil etter hvert fatte interesse for deg fordi du er ekte og ærlig. Borte blir profitørene som ønsker å utnytte deg. Men også dette vil ta tid. I mellomtiden må du lære å nyte ditt eget selskap. Slutt å savne noen som kan “redde” deg fra ensomheten. Ingen kan redde deg. Det er ikke derfor vi har venner. Husker du hvor ensom du følte deg, selv sammen med venner? Å omgi deg med folk vil ikke lindre ensomheten din. Redd deg selv. Du er god nok.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

8 kommentarer
    1. Fin tekst igjen, og jeg kjenner meg igjen i mye. Vi går alle igjennom sårbare perioder i livet. Noen mer, andre mindre. Min største P i livet ble jeg kjent med som nokså fersk student. Det var i en oppbruddsfase i livet hvor de gamle gjengene jeg vanket i ble splittet ved at folk flyttet hit og dit for å enten studere eller jobbe andre steder. Jeg begynte på et studium hvor jeg ikke kjente noen. Jeg fikk der en liten venneskare som jeg traff til lunsj. studentfester og annet, men det føltes ikke som en fast tilhørighet.
      Så kom plutselig P inn i mitt liv. Vi fant hverandre veldig og han var i mine øyne veldig interessant, oppvartende og ga mye av seg selv. Jeg trodde jeg hadde funnet selveste drømmeprinsen. Selv om jeg tidlig syntes at han smurte veldig på for å fremstille seg som en slags perfekt drømmemann. Tenkte at det i utgangspunktet dreide seg om å “selge seg inn” for å kapre meg fullt og helt, som sjekkemanøver for å få meg helt med.
      Etter noen måneder begynte han å endre seg. Jeg var ikke så interessant lenger og han begynte å åpenlyst flørte med andre damer. Jeg ble selvfølgelig helt fortvilet over dette og skjønte ingen ting. Jeg sa at han ikke behøvde å være sammen med meg hvis det var noe annet han ønsket seg, men han ville ikke bryte heller. Veldig forvirrende. (Spesielt fordi jeg ikke hadde noe kjennskap til P/N typer på det tidspunktet). Fikk derfor en sterk følelse av egen utilstrekkelighet.
      Det ble et langt berg og dalbaneforhold der gode perioder ble avløst av veldig vanskelige. Jeg slet veldig med å forstå hvorfor han var som han var og tok på meg mye av skylden fordi jeg følte meg utilstrekkelig. Han la jo opp til det.
      Jeg har hatt andre vennskaps og romantiske forhold til P/N også. De er så ekstremt flinke til å manipulere og få en selv til å føle seg som den utilstrekkelige og/eller problematiske part. Snur og vender på alt for å gjøre deg skyldig.
      Jeg ser nå at jeg ikke har hatt nok selvtillit og fasthet til å bare tale Roma midt i mot og fortalte fort nok der det var nødvendig. Har hatt for liten selvtillit og litt for vondt for å se at vonde og vanskelige personer forefinnes ofte. Det er faktisk flere enn jeg trodde som yngre som man bare må gi opp som de rene manipulatorer og blodsugere de er. Jeg trodde ikke så dårlig om folk som jeg faktisk burde. Det kreves nok en del livserfaring for å komme dit. Man skal faktisk ikke tro for godt om folk som skuffer og deretter unnskylde dem og gi dem sjanse på sjanse.

    2. Jeg prøver å jobbe med meg selv, og ta et oppgjør med fortiden, men det krever mye. Du har rett når det gjelder at det blir en stor overgang fra å være med psykopaten til å være alene. Ofte tenker jeg på hvor bra det hadde føltes hvis jeg hadde en annen kjæreste nå, men samtidig så er jeg ikke klar for å date i det hele tatt. Jeg har ingenting å gi, og man skal jo elske seg selv før man kan elske noen andre – og der er ikke jeg enda. Likevel, tenker jeg ofte “hvis jeg bare hadde en grei kjæreste, eller møtte en, ville alt løst seg”. Likevel, klarer jeg ikke å forelske meg i noen eller se en fremtid med dem, selv om jeg vil. Samtidig krever det å være alene, også mye mot. Så man føler nesten at man sitter fast på en måte

    3. Jeg jobber med å bli kongruent og genuin nå. Første del av tredveårene mine trodde jeg at jeg hadde landet i livet, kommet på plass, blitt meg selv. Og jeg opplevde, som deg, at jeg ikke manglet noe, jeg insisterte snarere på hvor lykkelig og takknemlig over livet jeg var. Og på en måte var det sant, glede og takknemlighetsfølelse har alltid kommet lett til meg. Men samtidig var jeg ikke meg selv, jeg hadde ikke kontakt med egne behov, jeg visste lite om hva jeg ønsket selv fra dypet inni meg. Jeg var ekstremt orientert utover mot menneskene rundt meg, observerte dem og leste dem, vurderte mine egne behov og ønsker ut fra dem og deres reaksjoner. Jeg var så god på å være til stede for andre at det ble et altfor effektivt forsvarsverk. Jeg skjønte ikke at jeg var oppofrende fordi jeg følte at jeg handlet for meg selv: i samvær med andre var jeg morsom, vittig, kjapp i replikken, omsorgsfull, ekstremt hyggelig (har ikke tall på hvor ofte jeg fikk høre at jeg spredte positiv energi og kunne «ta et rom» og høyne stemningen) og dermed på en måte selvhevdende også i all min oppofring. Jeg opplevde gjennom samme periode seriemishandling fra venninner og kjærester som viste seg å være giftige og utnyttende. Jeg ble like sjokkert og forbløffet hver gang. Jeg hadde stolt så intenst på disse menneskene. Til slutt – altså nylig – kollapset jeg mentalt av ren slitasje, og måtte gå i meg selv for å finne ut hva som var galt med meg.

      Tematikken var tross alt ikke ukjent. Jeg har fulgt denne bloggen i fire år. Jeg vet at jeg vokste opp ned en narsissistisk far og etter hvert en narsissistisk storesøster. Men jeg trodde jeg hadde «kommet til innsikt» etter min store P-kjæreste som førte til at jeg begynte å lese denne bloggen. Men jeg var ikke ferdig. Min store P var ett av flere symptomer, og problemene fortsatte. Nå jobber jeg med å være meg selv, kjenne på behovene mine, venne meg av med de skadelige, men akk så effektive forsvarsmurene mine. Det er krevende, men jeg gjør små framskritt hver dag.

      Under et sosialt samvær forleden oppdaget jeg noe litt ubehagelig. I min nye grenseopprissende oppførsel merker jeg at jeg er mye mindre «selvutslettende selvhevdende» (som jeg kaller det); jeg tar mindre sosialt ansvar og gir mer faen. Og da er jeg rett og slett en ganske kjedelig person. Humoren, væremåten, kommunikasjonen og hele min måte å være sammen med andre på, og overleve sosialt på, har vært uløselig knyttet til forsvarene mine. Det er som om jeg river bort hele veggen min når jeg prøver å være meg selv og i kontakt med behovene mine. Jeg har alltid orientert meg overlydhørt mot andre. Når jeg orienterer meg mot meg selv, er det som om det er så lite igjen av meg. Jeg håper det er kun en periode med «stillhet» som er nødvendig nå, og at jeg klarer å ha det morsomt sammen med andre igjen, delta aktivt sosialt igjen, på premisser som er ekte og ærlige. Men dette er en rar fase.

      1. Alt du skriver gir mening, i hvert fall for meg.
        Jeg opplever at din identitet var så knyttet til ditt forsvar, at nå som du jobber med å rive det ned så vet du ikke lenger hvem du er? Du skriver at du er blitt kjedelig i forhold til før. Men hvem er du kjedelig for? Alle andre?
        Du har tidligere brukt humor og godt humør til å “passe inn” og tiltrekke deg andre. Men er det så ille at det nå er borte? Tenk på hvor slitsomt det har vært å hele tiden måtte prestere for å tiltrekke seg folk. Tenk også på hvem du har tiltrukket – giftige venner og kjærester.
        Men du har helt rett, det er en rar fase. Også må du og alle andre huske at vi kanskje aldri blir så genuine som vi håper på å bli. Det handler om at en fisk aldri kan lære å sykle. Det faller seg rett og slett ikke naturlig for oss, etter et langt liv som pleasers/gråstein (ja, en merkelig kombinasjon, men mange har vært slik). Vi skal derfor ikke presse oss selv til å bli noe vi ikke kan bli. Det handler om bevisstgjøring, øvelse og å forandre så mye som mulig for å gjøre livet mer “riktig” – ikke mer komplisert.

    4. Hjertelig takk for denne bloggen. Den er til stor hjelp. Det gir gjenklang det som M skriver. Jeg prøver nå å kjenne etter i de ulike situasjonene jeg står overfor, å bare gi det som gjør meg godt. Det kjennes ofte fremmed, unaturlig. Men, så opplever jeg de gode glimtene, så godt det gjør, den gode freden jeg får inni meg når jeg har stått opp for meg selv. Det gir mot til å gå videre.

    5. M: Jeg tror jeg forstår deg godt. Jeg tenker at du er i en fase hvor du har skjønt veldig godt (og det er det viktigste) at du må se på din egen væremåte og tillitsfulle innstilling til andre. Det er klokt av deg og vil lede deg unna mange problemer fremover. Det tok meg selv mange år før jeg innså at det var noe med min egen godtroende innstilling som fikk meg opp i vennskap/forhold med feil folk. Før trodde jeg mer på uflaks og tilfeldigheter. Jeg har prøvd å rydde opp i det, både ved egen væremåte og ved å kutte ut enkelte som jeg skjønte var giftige og manipulerende, for ikke å si svikefulle. Dette var og er en vond prosess, særlig fordi enkelte er så utrolig gode på å være vennlige og tillitsvekkende to your face, men som likevel lyver og baksnakker. Jeg har blitt mye mer avventende og skeptisk før jeg gir mye av meg selv og tør å stole på andre.
      Når det gjelder det du skriver om at du ikke er så sprudlende og sånn i sosialt samvær så tror jeg at du kan ta det tilbake etterhvert hvis du vil. Du vil bare vite at du kan sprudle og være kvikk i replikken uten at det gjør deg til et lett bytte for folk med tvilsomme intensjoner. Men, og det er et men her: Sprudlende og sosialt attraktive mennesker tiltrekker seg så mangt. Så kombinasjonen av å være sånn og ha litt for god tiltro til de fleste er en dårlig kombinasjon. Det er derfor sikkert lurt av deg å være temmelig “gråstein” til du har kommet lenger i å vente med å stole på folk. Mange sprudlende og morsomme mennesker har enn hinne rundt seg. De vet akkurat hvor langt de slipper folk innpå seg og hva de vil gi. Det er sånn vi bør bli hvis vi skal sprudle og stråle – litt overfladiske mot de fleste og vri seg unna hvis folk vil ha mer enn hva vil vi gi.

    6. Takk for et fantastisk innlegg – akkurat i dag trengte jeg å lese dette. Akkurat i dag føler jeg meg så ensom, skjør, tung, trist. Jeg var i en relasjon med en N/P som tilslutt avslørte seg og ga meg den bekreftelsen jeg trengte for å innse det. Det var mange ting undervegs som jeg stusset på undervegs, men det var flere og flere ting som tilslutt ga meg svaret. Det siste var at jeg skrev til ham at jeg var ganske syk. Da var det brått rolig, ingen god-bedring melding, omtanke, ingenting. Jeg savner ingenting av de nedverdigende tingene han gjorde, men jeg savner jo rusen. Og det er helt riktig at han var i hodet mitt 24/7, så det er et stort tomrom som nå skal fylles. Sikkert derfor jeg føler meg så tom akkurat nå. Og så har jeg sett på mine andre relasjoner. Min bestevenninne, som jeg har kjent i 40 år, lurer jeg også litt på nå. Hun har nok alltid kontrollert meg, men jeg har ikke villet innsett dette. Merker at jeg går litt på nåler rundt henne. Tror det er jeg som vil dette vennskapet mer enn henne. Klarer å se dette litt bedre nå. Merker at jeg må rydde litt i hodet mitt. Ser at det jeg trodde var en harmonisk barndom egentlig ikke var det. Jeg ble nok opplært til ikke å være synlig og ta plass. Jeg var “annenrangs” både i slekten og på skolen. Jeg var ikke en sånn som ble møtt med genuin interesse og beundring, følte heller at det var forakt i blikkene. Og jeg fant meg i det. Jeg trodde det var sånn det skulle være, og satte aldri grenser for hvordan andre skulle være overfor meg. Jeg har nok tviholdt både på min bestevenninne og min P/N fordi jeg ikke har trodd jeg fortjente noe bedre. Akkurat nå er jeg litt “lost”. Jg føler det er litt vanskelig å se skogen for bare trær. Det jeg vet er at jeg har en jobb jeg stortrives i. Jeg føler jeg har drømmejobben. Mine kolleger er fantastiske. De “ser” meg, ingen foraktfulle blikk, jeg blir respektert. Går ikke på nåler, kan være meg selv. Så det er en god ting. Øver meg på å “ta min plass”, men jeg kjenner jo av og til på bagasjen. Jeg har mange gode relasjoner på fritiden og liker også å være alene i mitt eget selskap. Trenger det. Men av og til kommer tomheten og ensomhetsfølelsen snikende. Er overveldende når du plutselig “ser” den nedverdigende behandlingen du har blitt utsatt for. Men kanskje det skal være sånn at en skal føle seg litt tom og alene av og til? Er vel bedre det enn at en sitter med kverntanker fordi en lurer på hvorfor noen oppfører seg slik de gjør?

      1. Takk for en innsiktsfull kommentar.
        Ja, det er overveldende. Jeg tror hjernen beskytter oss ved å ta det inn litt etter litt. Den psykopatiske partneren representerte oppvåkningen for de fleste. Men deretter ser mange – som deg – at det også omfatter tidligere partnere, venner og slektninger.
        “Men kanskje det skal være sånn at en skal føle seg litt tom og alene av og til?”. Tomheten kan betraktes som at vi har ryddet plass til nye og sunnere tanker om oss selv og andre. Men det kan oppleves meget ubehagelig. Mitt råd er å ikke få panikk eller bli desperat, for da tar vi dårlige avgjørelser. En person som trives i eget selskap er aldri genuint ensom. Alene ja, men ikke ensom. Det betyr ikke at andre ikke er viktige. Men hvis sosialisering brukes for å unngå å være alene med oss selv, så har vi et problem. Religion kan også være en løsning for å slippe den eksistensielle ensomheten, fordi det gir en følelse av at en sterkere kraft enn oss selv alltid er med oss.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg