Av og til får bloggen kritiske henvendelser. Hvis de leveres som en kommentar så publiseres de, så sant ordlyden tillater det. Enda sjeldnere, kanskje en eller to ganger i året, så får jeg ekstra kritiske henvendelser der ordlyden avslører at avsenderen ikke liker at bloggen eksisterer. Disse kommentarene publiseres ikke. Men de kritiske spørsmålene er i seg selv legitime. I stedet for å publisere de krasse kommentarene, så vil jeg i denne teksten samle de spørsmålene kritikerne synes å gjenta i deres kritikk. Teksten kan henvises til fremover, for spørsmålene dukker hele tiden opp.
Hvem er du?
Jeg er utdannet sykepleier, i skrivende stund 43 år gammel. Jeg har jobbet i helsevesenet siden 1994, inkludert i psykiatrien, men det er ikke den erfaringen som gjør meg kompetent i emnet psykopati. Jeg har jobbet i flere land, først og fremst i Norge og Island, men også i Danmark og Tyskland. Jeg har hatt intime relasjoner med minst tre psykopater, da jeg var 26, 35 og 36 år gammel. Erfaringene jeg skriver om stammer hovedsaklig fra disse relasjonene. Nå har jeg drevet blogg i fem år og fått drøssevis med historier fra lesere – både publiserte og upubliserte – jeg skriver derfor av og til også om psykopatiske relasjoner jeg har begrenset erfaring fra selv, men som leserne har lært meg, eventuelt en kombinasjon; så som psykopatiske slektninger, venner og kolleger.
Hvis du ikke er psykiater, hvilken troverdighet har du til å skrive om dette?
Med risiko for å lyde pompøs, den største. Og vi er mange. Det finnes ingen større kunnskapsbase enn de som har hatt intime relasjoner med psykopater. Grunnen til det er at psykopaten har en evne til å bære masker sammen med alle andre, inkludert fagpersoner og behandlere. Sammen med de nærmeste er imidlertid masken ofte av. Det hjelper derfor ikke å være psykiater, psykolog, forsker eller lege hvis psykopaten velger å ikke vise hva som er bak masken i omgang med disse. Hva fagpersoner imidlertid har, er viktig teoretisk kunnskap. Denne kunnskapen – sammen med erfaringene til de nærstående – danner sammen det beste grunnlaget for å uttale seg om psykopati. Behandlere har erkjent at det kun er de pårørende som får «titte bak masken». Derfor er intervjuer med pårørende blitt en omfattende del av diagnostiseringen av en psykopat.
Det er sjelden den som uttaler seg om psykopati besitter begge kvalifikasjonene. De fleste behandlere har ikke selv intimerfaring med psykopater, og de fleste pårørende er ikke psykiatere eller forskere. Hvis kun de som besitter begge kvalifikasjonene hadde lov til å uttale seg, så hadde vi knapt hatt materiale om psykopater, og de ville kunne herje fritt fordi ingen visste hvordan de opererer.
Hva dere som etterlyser troverdighet egentlig sier, er «kun utdannede historikere kan diskutere historiske hendelser» eller «kun meteorologer kan snakke om været». Dette er selvfølgelig vås. Det finnes ingen bedre kvalifikasjon enn de som av ren lidenskap (eller i dette tilfellet, desperasjon) har kastet seg over emner, selv om det er på «hobbybasis». Diplomer og universitetsgrader er intet bevis på at man vet best. De gir heller ingen enerett til å uttale seg.
Psykopater og narsissister er ikke det samme. Hvorfor blander du de to forstyrrelsene i bloggen din?
En fagperson med kun pensumkunnskap vil definitivt påpeke at de to er vidt forskjellige. Det er også enkelte gode argumenter for det. Årsak, indre liv og behandlingsmuligheter kan skille de to betraktelig. Men for ofrene er dette av ingen betydning, da begge forstyrrelsene er farlige for omgivelsene og har mange av de samme uttrykkene. Et offer må vekk fra vedkommende. Pronto. Det er det viktigste. Da spiller det liten rolle om det er snakk om en narsissist eller en psykopat. Skal vi virkelig diskutere det, mens offeret taper verdifull tid?
Psykopaten trenger hjelp, ikke sverting slik denne bloggen bedriver
Nei, psykopaten trenger ikke hjelp. Psykopaten har det helt fint. De fleste psykopater liker hvem de er. Det er ofrene som trenger hjelp.
Det diskuteres hvorvidt narsissisten er mer lidende. Narsissisme er muligens skamdrevet, og narsissisten kan oppleve smerte i den grad de kjenner på skammen. Men for de fleste narsissister er skammen så undertrykt at de opplever seg selv som fantastiske mennesker, akkurat som psykopaten.
Da jeg selv var «nyklekket» offer så deltok jeg i et par lukkede amerikanske nettfora for psykopatofre. Jeg opplevde faktisk å bli utestengt fra ett av dem. Årsak? Såkalt «perpetrator sympathizing» eller løst oversatt «sympati for psykopaten». Det som skjedde var at det gjeldende forumet mente seg infiltrert av en psykopat og at jeg støttet hans rett til å stille spørsmål. Jeg var fersk og uvitende. Om han virkelig var en psykopat? Det er mulig. Jeg husker at han ordla seg meget høflig og syntes derfor han hadde rett til å være der. Enkelte av disse lukkede nettforaene er overdrevet paranoide.
Men det er en grunn til at sympati med psykopaten er strengt forbudt. Jeg håndhever selv en moderat versjon av dette på min blogg. Det er nemlig slik at sympati hindrer ofrene i å bryte traumebåndet med psykopaten. Å bryte båndet er ytterst nødvendig. Vi ser derfor ikke ting fra to sider når det gjelder en psykopat. I en slik relasjon finnes det kun en overgriper og et offer, ingen gråsoner. Det er meget vanskelig å få offeret til å innse at psykopaten ikke er en «normal person med mange dårlige sider». En normal person kan hjelpes. Det kan ikke psykopaten. De må forlates.
Forøvrig sverter ikke bloggen psykopaten. Den forteller bare den nødvendige sannheten. Psykopater er ondsinnede rovdyr i menneskedrakt. De konsumerer ofre og spytter dem ut. De bedriver emosjonelt bedrag for sportens skyld. Selv om de fleste psykopater ikke dreper, så er det psykopater som står bak de fleste mord. Når normale mennesker dreper, så er det ofte som flygende aper for en psykopat. Tenk på det tyske folk og Hitler. Tygg på den.
Det heter ikke psykopat
Det spiller ingen rolle hva det kalles i dag. I morgen heter det noe annet. Vi kan ikke forholde oss til at et råd finner på å skifte navn på forstyrrelsen hvert femte år. Det kan kalles «brokkolisyndrom» for alt jeg bryr meg. Forstyrrelsen er den samme nå som før, uansett hva den kalles. «Psykopat» er et begrep de fleste har et forhold til, selv om det er blitt en klisje. Derfor bruker vi den betegnelsen i bloggen.
Hvis du har hatt intime relasjoner med så mange psykopater, er det ikke deg selv det er noe i veien med?
Dette er et godt spørsmål. Selvransakelse er høyaktuelt etter en relasjon med en psykopat. Hvordan havnet jeg der? Hvorfor så jeg ikke tegnene? Hvorfor fant jeg meg i den nedlatende behandlingen?
De fleste ofre går gjennom en delvis eller fullstendig omveltning av eget liv etter en relasjon med en psykopat. For mange blir aldri livet det samme, og hva psykopaten forårsaket av skade er kun en liten del av det. Det er offerets personlige prosess som forårsaker det meste av forandringen, lenge etter at psykopaten er ute av offerets liv.
Relasjonen var likevel ikke offerets skyld. Hvis du lar huset ditt stå åpent for så å oppleve et innbrudd, så vil definitivt forsikringsselskapet bruke det mot deg. For alle andre er det åpenbart at det ene og alene er tyven som bærer den moralske skylden.
Psykopatens foretrukne ofre er nettopp åpne og tolerante mennesker. Ofte litt naive mennesker med enkelte udekkede behov og manglende grenser, men også med sterke empatiske egenskaper og mye livslys. Det er dette lyset psykopaten trekkes mot, som insekter rundt en lykt i mørket. Svake mennesker uten livskraft er derfor uinteressante for psykopaten.
Således er det et kompliment men også en oppvekker å bli valgt ut av en psykopat. Oppvekker på den måten at psykopaten fungerer som «nå må du våkne! Du har en jobb å gjøre med deg selv!».
Fordi psykopaten foretrekker visse mennesketyper, så opplever flere ofre såkalte serierelasjoner med psykopater, der de forlater den ene psykopaten for så å etablere en relasjon med en ny, og de forstår ikke hva som skjer. De reflekterer heller ikke like mye over det som de burde, for det har blitt «normalen». De tror at kjærlighet betyr mishandling og avvisning. Som regel er det ikke offeret som finner psykopaten, men psykopaten som finner dem. Psykopaten er som sagt et rovdyr, de tolererer ikke å bli jaktet på. De skal selv stå for jakten. Ofre som opplever slike serierelasjoner kalles «magneter», som i psykopatmagneter. Det er intet hokus pokus i dette, det er ren tiltrekningslogikk. Og det er helt utenfor offerets kontroll.
Jeg opplever for tiden en større pågang enn normalt for konsultasjoner og andre henvendelser. Jeg har dessverre meget begrenset svarkaspasitet frem til slutten av juli. Jeg tar heller ingen konsultasjoner før 23. juli. Dere som opplever akutte kriser bes kontakte fastlege eller legevakt. Dere som kan vente kan henvende dere for å avtale tid etter 23. juli.
Super godt skrevet Daniel. Denne blog hjælper så mange, incl. mig selv. Den er unik på den måde, at det er mennesker der har været helt tæt på psykopaten, blevet mishandlet og herefter kan hjælpe andre , der er i en lignende situation. De mennesker der stiller sig kritiske overfor dette, er mennesker der er uvidende om , hvor farligt det egentligt er, at leve tæt på en psykopat. Det kan også være, at personen selv har psykopatiske træk og derfor ikke ønsker hjemmesider som denne.
Denne blogg har hjulpet mig ufatteligt meget. Jeg anede intet om psykopati , før jeg mødte min psykopat og der gik mange år , med den evige runddans, idealisering , devaluering og forkastning. Rent tilfældigt fandt jeg denne blog og den reddede mig ud af dette psykopatiske forhold. Vi der har levet tæt på en psykopat, kan råde og vejlede og bakke hinanden op og det er super vigtigt , i den svære tid, indtil man får forladt psykopaten.
Jeg har nu været væk fra psykopaten i 4,5 år og takket være Daniel og jer der skriver her , er jeg kommet hel ud på den anden side. De gange jeg har været længst nede, har jeg fået mod og er kommet op igen, takket være jer. Tak..
Takk for at du leser Mary 🙂
Bra respons på disse typiske innvendingene som du møter/vi alle kan møte (unntatt akkurat det som knytter seg til bloggingen).
Det er et problem at folk flest ikke forstår det. Ikke for å klandre dem, for hva hadde jeg selv forstått hvis jeg ikke hadde opplevd det jeg har? Jeg visste ikke at sånne mennesker fantes. Jeg ante ikke at det er “mennesker” blant oss som i utgangspunktet virker hyggelige, sjarmerende og snille, men som bak masken rommer noe helt annet. Noe helt annet enn at vi alle har flere sider og tilpasser oss etter omgivelsene, normal tilpasning.
Dette er mennesker som spiller spill med folk for å kaldblodig oppnå mest mulig fordeler for seg selv uten hensyn til hva offerene må gjennomgå. Ingen lojalitet, ingen kjærlighet, ingenting av hva de gir seg ut for å være eller føle. Det er bare rå bruk av mennesker for at de skal føle seg i kontroll og misbruke folk til å stille opp for seg og gi dem det de måtte ønske – og det er ikke lite. Vi blir narret til å tro at alt det de ber om og alt de klager over er superviktig for dem, men det er ikke det i seg selv som er viktig, det er følelsen av makt og kontroll som er viktig. De lurer oss til å slå krøll på oss selv for å please dem, for det er jo så mye som er så viktig for dem – stakkars. Men det er aldri nok, listen heves for hver ting du gjør for dem. For poenget er nettopp det, du skal aldri tro at du egentlig duger – de skal alltid være berettiget til å kreve og klage. Den allting skal kretse rundt. Er du i ferd med å gi opp kan du få deg en liten smule av anerkjennelse og “godhet”, men det er bare for at du snart skal yte enda mer.
De kan beskylde deg for hva som helst, men det er bare projeksjon av deres egne onde gjerninger. En manipulasjon som kan virke en god stund.
De stjeler alt du har – peace on mind, selvrespekt, dine relasjoner, penger og dine barns trygghet og glede (hvis du har noen). De gjør livet ditt til et mareritt hvis du ikke kommer deg unna fort nok.
Du skal komme ganske nær innpå for å skjønne noe av hva som foregår. Folk flest gjør jo ikke det så de tror på P/N og ikke deg.
Folk som er mistroiske til denne bloggen bør gjøre en anstrengelse for å lese seg opp om tema. Det er haugevis av nettsteder om tema i tillegg til bøker. Tror folk at alt dette eksisterer dersom det ikke er et stort problem med falskspillerne P/N i samfunnet?
Kloke ord.
Bra beskrevet, lea. De later som om ting er så viktige for dem, ja… Er vokst opp med denne evinnelige klagingen og krevingen. Utrolig dominerende oppførsel med anmasende, pinlig selvskryt, raserianfall for den minste ting, taushetskurer og nedlatende, arrogant, jævlig oppførsel. Etter hvert “skrudde jeg av” meg selv, slutta å fortelle, le eller ta plass på noe vis, flytta hjemmefra og hadde minst mulig kontakt. Samme nedturen hver eneste gang jeg var hjemme igjen på ferie. Kjente på forakt for faren min, fortvilelse over å aldri være bra nok for ham, lure på hvorfor han kunne behandle oss andre i familien på en så dårlig måte. Men så fikk jeg kunnskap om sånne som ham. Skrekk og gru! Null kontakt.
Bloggen ble fallskjermen da jeg hoppet, med utsikt mot normalitet
Jeg vil gjerne tilføye en ting i forbindelse med uttalelsen om at P/N sjelden dreper. Det er nok sant i ordets direkte betydning. Men, hverdags – P/N – de det er flest av, dreper på en indirekte måte.
De ødelegger deg innenfra, slik at du til slutt ikke ser noe håp, misbrukt og ødelagt som du er, og skylden skal i i tillegg være din egen.
P/N flest er ingen Hannibal Lecter eller Ted Bundy. Hollywood fremstillingen der har gjort mye skade for forståelsen. Nei, hverdagspsykopaten er noe annet enn de gutta der, men ikke desto mindre farlige, deres morderiske metoder er bare litt mindre åpenbare og spektakulære.
P/N er skyldige i så mange personlige forlis, mennesker som aldri har maktet å reise seg igjen. Mennesker som har blitt ribbet for alt og ikke har hatt den nødvendige hjelpen til å komme på fote igjen. Jeg kjenner personlig til mennesker som har begått selvmord på grunn av den desperate situasjonen P/N har satt dem i og at de har blitt møtt med uforstand og ikke hjelp av de som burde hjelpe. For min egen del er det bare et under at jeg fikk såpass mye av andre at jeg med et nødskrik orket å overleve alt jeg ble utsatt for (av Hverdags P/N).
Det er derfor jeg skriver dette. Å bli utsatt for P/N er ingen “walk in the park”. Dette er emosjonelt og på andre måter misbruk av verste merke. Livsødeleggende, og du skal være heldig for å komme deg igjen og greie å leve et fullverdig liv etterpå. Dette skriver jeg som en respons på all uvitenhet og uforstand ovenfor oss som har gjennomlevd dette, og til minne og respekt for de som ikke orket mer.
Viktige ord.
Før all kunnskap jeg har tillært meg, takket være denne bloggen, og Assc Direct trodde jeg at det var min egen feil, eller jeg var usikker fordi jeg ikke forstod. Det er alltid mennesker der ute, som ikke tror deg, prøver og villede deg eller påpeker at det må være din egen feil. Desto større blir viktigheten av kunnskap, tro på sin egen virkelighet, grensesetting og null kontakt med mennesker som bryter en ned VIKTIG. Takk til innhaver av blogg, og god sommer til survivers☀️☀️☀️💐💐🍦🔆🔆☀️☀️☀️💃
God sommer til deg 🙂
Så bra at denne teksten kom på trykk, og med gode kommentarer fra kloke innsendere!
Særlig to av punktene var gode påminnelser for refleksjon : “Psykopaten trenger hjelp, ikke sverting slik denne bloggen bedriver. Nei, psykopaten trenger ikke hjelp. Psykopaten har det helt fint. De fleste psykopater liker hvem de er”.
Ja, det var min erfaring. Hen hadde det helt fint. Hadde ingen grunn til å endre noe. Jeg oppfordret vedkommende om å søke hjelp/psykolog. Nei, hvorfor det? Hen hadde da ikke noen grunn til det.
Også punktet om hva det er med m e g som har erfaring med (antagelig) to partnere med psykopatiske trekk måtte jeg tenke mer om: “Hvis du har hatt intime relasjoner med så mange psykopater, er det ikke deg selv det er noe i veien med?” Jeg fikk faktisk et lignede spørsmålet av en venn/nabo da jeg lesset ut av meg til han i en tidlig fase i min løsrivelse og tilfriskning.
Til det er å si at selvrefleksjon de siste fire årene er nesten blitt en hovedbeskjeftigelse. Jeg har samtidig og kanskje særlig etter at jeg fikk dette motspørsmålet fra vennen blitt veldig selektiv med hvem jeg snakker med om erfaringene jeg har. I stedet har jeg brukt tid på å forsøke å finne ut hva det er ved meg som gjorde at jeg så hurtig ble sugd inn i den siste relasjonen. Kjenner meg igjen i en del av trekkene som blir nevnt under det siste punktet.
Nå bruker jeg erfaringene mine fra det jeg har opplevd. Alt jeg har lært og lærer ved å lese om dette på denne bloggen og andre steder gir meg en ro og optimisme på egne vegne. Tenker at det viktigste er at jeg er søkende og tør å bli bedre kjent med meg selv. Uten innblanding fra helseskadelige personer.
De folkene kommer rett og slett ikke til i livet mitt for tiden.