Arve legg ei hand på skuldra mi. Han spør om eg ikkje vil vere med han heim, seier at dette ikkje er bra for meg.
Eg protesterer, han grip hardare om skuldra mi. -Han elsker deg ikkje, eg så det på han.
Han lar orda henge, eg vrir meg under grepet hans.
-Håkon. Bli med meg. Det er over no. Kom tilbake.
Mjuke ord mot øyret mitt, skjegget hans som stikk og kitlar mot halsen min.
Eg samlar kreftene, opnar døra, dyttar Arve unna. Han aukar volumet på stemma, kaster av seg maska.
-Jævla hore. Ingen vil ha deg, din feige drit. Når han kastar deg på dør, så ikkje kom til meg og grin. Det er over!
Eg slår att døra framfor ansiktet hans, adrenalinet driv meg oppover, eg tar trappa i to steg om gongen. Dyttar Arve bakover i hovudet, pakkar han og orda hans vekk som best eg kan.
Fra «Håkon» av Åsmund H. Eikenes
Litteraturen er full av psykopatiske skikkelser. Ofte blir ikke betegnelsen «psykopat» brukt, slik at leseren selv må tolke at det er en udiagnostisert psykopat det er snakk om. Beskrivelser som «dominerende», «kontrollerende», «manipulerende» eller «voldelig» blir brukt i stedet. Kanskje forfattere er redde for psykopat-fella; at selve ordet psykopat er en klisje som har tapt troverdighet og derfor ikke hører hjemme i litteratur som ønsker å bli tatt på alvor. Ofte beskriver forfattere psykopater og narsissister til fingerspissene, uten selv å vite hvilken innsikt de viser. Andre ganger er forfatteren fullt bevisst at de har en psykopat med i handlinga.
I forrige tekst skrev jeg om hoovering. I utdraget øverst, fra romanen «Håkon», så blir hovedpersonen forsøkt hoovret tilbake av sin eks kjæreste, Arve. Arve tar i dette tilfellet direkte kontakt og tropper opp utenfor leiligheten som Håkon har flyttet til etter bruddet. Arve nøyer seg ikke med hoovering på avstand, men oppsøker Håkon personlig. Arve er en spesielt pågående og voldelig psykopat, som på et tidspunkt i romanen nesten drepte Håkon med fysisk vold.
Det som er interessant i utdraget er at vi som leser blir vitne til et psykopatisk maskefall. Ikke bare det, men Håkon forstår selv at det er snakk om et maskefall. På karakteristisk psykopatisk vis så trykker Arve nærmest vilkårlig på Håkons emosjonelle knapper, for å se hva som gir sterkest reaksjon. Trykkingen skjer raskt, fra et forsøk på sympati og innynding det ene øyeblikket («vi er sjelevenner», «han elsker deg ikke, du har det best hos meg, det er oss to mot verden»), for i neste øyeblikk å devaluere fullstendig. Håkon forstår at den devaluerende Arve er den virkelige Arve, den som utsondrer gift og forakt. På dette tidspunktet har Håkon kjent Arve i syv år og forsøkt å forlate ham et par ganger. Romanen beskriver forøvrig også meget godt traumebåndet som Arve skaper mellom de to, og hvordan Håkon rent intellektuelt forstår at han må bort fra Arve, men likevel opplever kjærlige følelser til tross for (eller kanskje på grunn av?) at Arve nesten har drept ham.
Utdraget beskriver et meget tydelig maskefall. Men maskefall er ikke alltid så tydelige som i utdraget. Maskefall vises på mange måter, ofte subtilt. Når vi får en følelse av at «her er det noe som ikke stemmer», så har vi opplevd et maskefall. Maskefall er først og fremst når en person plutselig viser en motsatt side av den vi trodde vedkommende var. Hvis en person har vært usympatisk helt fra begynnelsen, så er det ikke snakk om et maskefall. Man må derfor ha kjent vedkommende en stund, før man kan «diagnostisere» et maskefall. Et maskefall trenger heller ikke nødvendigvis handle om at en person går fra å være «god» til å være «ond», selv om det ofte vil vise seg på den måten.
Et maskefall er som regel skummelt, fordi det ofte dreier seg om en person vi stoler på. Selve maskefallet trenger ikke å være skummelt i seg selv, men opplevelsen gir et «gufs», der nakkehårene kan reise seg. Det handler om at den uskrevne mellommenneskelige sosiale kontrakten blir brutt. Når vi gir oss hen til noen og involverer oss så forventer vi at motparten er ekte og tar vare på vår hengivelse. Et maskefall gir oss et glimt av at vi har involvert oss i noen som ikke er et ekte menneske, men et umenneske – en robot. Det er denne erkjennelsen som forårsaker «gufset» i det øyeblikket det går opp for oss. Her følger noen eksempler på psykopatiske maskefall.
– Narsissistisk raseri; plutselig og eksplosivt sinne, som regel forårsaket av at psykopaten føler seg krenket. Raseriet er nok hva objekter først og fremst assosierer med maskefall.
– Ansiktsforandringer. For eksempel kan psykopaten bli «fjern» som om de ikke er tilstede i situasjonen eller ikke kjenner objektet igjen. Objekter som har delt seng med psykopater kan fortelle at i de første øyeblikkene når psykopaten våkner, så er det som om de ikke gjenkjenner objektet. Dette varer i kun noen øyeblikk, inntil de «rister masken på plass». Ansikttrekkene kan også forandre seg i så stor grad at det motsatte skjer; objektet kjenner ikke psykopaten igjen. Dette skjer som regel etter en periode med adskillelse mellom objekt og psykopat, der hvor psykopaten i mellomtiden har speilet andre objekter. Når en gjenforening skjer, så kan det ta en stund før psykopaten husker hvilken personlighet han/hun hadde sammen med vedkommende objekt. Objekter kan fortelle at dette «personlighetskiftet» faktisk er fysisk synlig i ansiktet til psykopaten.
– «Kameleonadferd». Hvis en person forandrer seg radikalt, avhengig av hvem de er sammen med, gjerne flere ganger i løpet av samme dag.
– Det narsissistiske blikk. Rovdyrblikk eller blikk fullt av forakt. «Studieblikket», der objektet føler seg studert, observert og iakttatt som om det er første gang psykopaten ser objektet, selv om de har kjent hverandre en stund (studieblikket er også meget vanlig i begynnelsen av bekjentskapet, men da kan man ennå ikke kalle det et maskefall).
– Plutselig giftighet fra en person du er trygg på, uten umiddelbar anger eller forlegenhet. Normale mennesker er ikke giftige mot venner eller partnere. Giftighet fra en person du har tillit til er derfor et alvorlig maskefall. Giftighet kan vise seg i ordbruk, handling og sverting.
– Fraværende samsvar mellom handling og ord. Psykopaten kan handle stikk i strid med hvilke verdier han/hun har gitt uttrykk for å ha. De nærstående får en følelse av at «dette var rart». Dette er også et maskefall, selv om det ikke handler om raseri eller avslørende blikk. Gjentakende og alvorlige løgner, løftebrudd og sverting er også for maskefall å regne.
Er alle maskefall en indikasjon på psykopati? Normale mennesker kan plutselig eksplodere, men da er det som regel en rimelig grunn til det. Normale mennesker kan også til en viss grad forandre personlighet. Det er normalt å tilpasse oss personen vi er sammen med. Slike individuelle tilpasninger vil imidlertid ikke gi den samme følelsen av «denne personen kjenner jeg ikke igjen» som med en psykopat. Det er for eksempel ikke raseriet i seg selv som er et maskefall, men hvorvidt vi kjenner personen igjen i raseriet, og hva som utløste raseriet. Normale mennesker mister ikke seg selv i så stor grad at det kan betraktes som et maskefall. Til sist kan normale mennesker også «trykke på andres knapper», men det skjer i en slags desperasjon og i frykt, og ikke systematisk som psykopaten gjør. Når psykopaten trykker på knapper, så går de gjennom en sjekkliste. Dette blir etterhvert tydelig for objekter som kjenner dem. Konklusjonen blir derfor at maskefall stort sett er forbeholdt psykopater og narsissister, og alvorlig psykisk syke mennesker som schizofrene etc.
Årets innsamling for å bidra til neste års drift av bloggen nærmer seg slutten. Innsamlingen avsluttes i morgen den 3. juli. Deretter blir det ikke mer “pengemas” før neste år til samme tid. Hvis du ikke har bidratt og har muligheten til det, så ber jeg deg pent om å gjøre det nå i sluttinnspurten. Midlene blir i hovedsak brukt til markedsføring av bloggen, slik at vi kan nå ut til enda flere objekter. Hjertelig takk på forhånd!
Følg i så fall denne lenken https://www.spleis.no/project/114245
Alle som bidrar med 100 kroner eller mer, kan delta i trekningen av tre eksemplarer av min bok “Psykopati og kjærlighet”, utgitt i 2017. Innsamlingen vil antakelig ende på 30-40 givere. Med tre vinnere så har du derfor gode odds for å vinne, ca 1:10. Hvis du ønsker å delta så må du sende en kort mail til [email protected] der du skriver hvor mye du har gitt, under hvilket nick og ditt fulle navn og adresse.
Merk at trekning av vinnere skjer først den 22/7. Hvis du har bidratt men ennå ikke sendt en mail så har du fortsatt god tid.
Da jeg etter NK i 8 mnd. kom over et bilde av P, var h*n nesten ugjenkjennelig. Kun et par trekk gjorde at jeg gjenkjente P. Klesstil var annerledes, borte var overlegenheten, det tøffe; så ut som en puslete, forvokst valp. Har også sett mange andre typer maskefall, når jeg ikke gjorde som h*n ville; et blikk så fylt av hat, ansikt som i stein… Den slue, det skeive smilet, som jeg da fant sjarmerende. Iakttagelsen; det var meg h*n så på…WOW.. Så feil kan man ta!!!
Oppfordrer alle som har mulighet til å støtte på SPLEIS, til å gjøre det! Spre bloggen, spre budskapet!!
Jeg husker også at når psykopaten ble sur, endret vedkommende helt stemmen. Den gikk fra å være søt og kjærlig, til at vedkommende hørtes helt foraktfull ut og full av hat, bare på sekunder kunne dette skje. Også det med at psykopaten endrer personlighet kjenner jeg igjen. Jeg husker noen ganger var vedkommende så jordnær, forståelsesfull og rolig at psykopaten virket som det mest snilleste mennesket noensinne. Men så dagen etter var alt endret, vedkommende hørte ikke på meg og var bare ond. Så gikk jeg rundt og ventet på at vedkommende skulle bli snill igjen, og ble helt forvirret, og glemte meg selv rett og slett. Det var så frustrende å se at en person gikk fra å være så jordnær til å være direkte respektløs, og det påvirket dagene mine og psyken min så mye. Jeg visste aldri hva slags person psykopaten skulle være fra dag til dag. Så det endte opp med at jeg selv bare var respektløs mot psykopaten hele tiden, noe som gjorde at vedkommende var ekstra slem mot meg, men jeg klarte jo aldri å gå fra vedkommende. Nei huff, jeg er så glad for at relasjonen er over når jeg nå reflekterer over hvordan jeg hadde det. Når jeg feks ser på gamle bilder av meg, ser jeg hvor ulykkelig og sliten jeg så ut i den perioden.
“er ekte…..og tar vare på vår hengivenhet”
Så godt å lese Daniel. Det er fint å få plassert noen følelser og opplevelser. Takk
En for meg viktig tekst. Jeg opplevde flere maskefall. En episode der en omsorgsfull, rolig person blir til en pågående bølle. Ett tilfelle av et sjeldent raseri. Tilfeller med endring i utseende. Han ble helt ugjenkjennelig; fra liten, stakkarslig til stor og oppblåst. Utallige tilfeller av stirring og gransking. Av det jeg opplevde som foraktfulle blikk. Godt å lese om maskefall. Få jeg har snakket med har opplevd dette på nært hold og forstår helt hva jeg mener.
Episodene medførte masse kverning og kognitiv dissonans. Jeg forstod rett og slett ikke noe og følte jeg var blitt «gal».
Takk for en flott blogg med verdifull informasjon som har lært meg veldig mye!
Jeg har et spørsmål: Kan en psykopat forandre seg? Jeg har levd med en i mange år, og tålt mye. Det har vært jeg som har “oppdratt” ham gjennom endeløse diskusjoner for å få han til å forstå hva han hadde gjort mot meg og mine barn, og for å få ham til å forstå vanlig folkeskikk. Jeg stilte også krav til at han måtte forandre seg. Ellers kom jeg til å gå fra ham. Jeg har slitt meg ut på denne “oppdragelsen”. Men han har forandret seg. Selv om jeg fremdeles ser den “tomme”, overfladiske personen som ikke viser følelser, anger eller empati for andre, og som må bli fortalt hvordan han bør oppføre seg. Og han prøver så godt han kan.
Er det bortkastet energi? Er han bare en “snylter” som prøver å tilpasse seg for å få fortsette å bo i mitt hus?
Er det mulig for en psykopat å forandre seg? Eller er de “rovdyr” i forkledning?
Kort svar: nei. Tenk bare hvor vanskelig det er for en normal person å forandre seg etter en viss alder. Hvis du i tillegg fjerner evne til refleksjon, innsikt, og forandringsmotivasjonsfaktorer som skam, anger, skyld, samvittighet og ønske om vekst så er det nærmest ingen grobunn igjen til forandring.
Men de kan late som de forandrer seg. Men som alle kosmetiske forandringer så er det kortvarig og overfladisk.
Takk for at du leser.
Lina: P/N forandre seg aldri, de mangler evnen til selvinnsikt og ekte empati med andre, så hvordan kan de forandre seg?
Det eneste de kan er å forandre angrepsvinkel når de skjønner at det brenner under bena på dem.
De skjønner at de har gjort noe tvilsomt uten å skjønne akkurat hva folk reagerer på, de bare endre spillet. Finner på tull om andre og gjør sitt beste for å skjule hvem de selv egentlig er.
Når man prøver å forklare dem hvordan oppførselen føles bruker de bare den informasjonen til å bli enda sluere. De vil bare spille sitt spill for å få alt mest mulig gunstig for seg selv. Dette er bare ikke friske mennesker med forbedringspotensial.
Kan en psykopat nesten sammenlignes med være pedofil? Begge deler handler om å misbruke mennesker ved først å ha innsmigret seg til å vinne deres tillit til så å mishandle dem? Og ingen av disse kan vel egentlig kureres?. Sikkert brannfakkel dette, men jeg kjenner meg så sint etter å ha blitt (nok engang) hoovret/lokket tilbake til relasjonen. Det er sånne sterke traumebånd der som er så usigelig vanskelige å bryte. Jeg gikk tilbake en gang, visste egentlig at jeg kom til å angre,men klarte ikke å motstå monsteret. Og akkurat samme repetisjon på samværet som de 6 andre gangene. Helt på repeat. Jeg vet at nå har han vært alene i huset i 2 uker mens han har sendt kone og barn på ferie. Så nå vet jeg at han samler masse forsyning fra alle oss offer. Men kan jeg regne med at denne gangen så relasjonen ferdig? Hører jo at en P/N lokker sine offer tilbake i relasjonen i gjennomsnitt 7 ganger. Så hvis det var siste gang, så er det kanskje denne gangen jeg går videre. Jeg har kjent jeg har vært på vei ut av grepet/hektet tidligere, men så har jeg plutselig blitt lokket tilbake igjen. Jeg har glemt hvor vondt det var da han forkastet meg de andre gangene. Men så er det samme greia på nytt igjen. Jeg føler jeg sitter i en slags lim jeg ikke kommer løs fra
“Men kan jeg regne med at denne gangen så relasjonen ferdig?”
Det er DU som bestemmer når relasjonen er over. Psykopaten vil holde på livet ut eller til du sier stopp. Du kan ikke vente på at noen eksterne makter skal avslutte relasjonen for deg.
Jeg husker en gang P hadde en lang periode der han tidde meg i hjel. En eller annen gang denne perioden ringte telefonen hans, og da ble jeg vitne til et maskefall. Selv om den som ringte ikke kunne se P, så ble P plutselig forandret til en elskverdig, smilende mann. Han fleipet, snakket interessert og høflig. Etter en samtale på 10 minutters tid, la de på og masken ble satt på igjen. Det var skummelt, for jeg kunne tydelig se hvordan ansiktet hans la seg i helt andre folder og han fikk dette svarte døde blikket igjen. Det blikket så jeg igjen nå nylig. Jeg stod i bilkø, og i filen ved siden av meg stod en fremmed jeg aldri hadde sett før. Jeg så til høyre, og der møtte jeg helt uforberedt P sitt blikk. Svart, stirrende, bunnløst og livløst. Det ga meg en støkk, og jeg ble ganske skjelven etterpå.
Når du skriver om kameleonatferd, så får det meg til å tenke på P sitt nye forhold. I kjent stil legger han ut bilder av seg og kjæresten (“jenta mi”, “den vakreste”, osv). Der har han et varmt blikk og ser ut som den mest forelskede mannen i verden. Lurer på når han avslører seg overfor henne?