Har du et sterkt behov for å konfrontere psykopaten?

Hvordan går det egentlig med din helbredelse? Hvis du tenker ett år tilbake i tid, vil du si at den går framover – også selv om det skjer langsomt? Vokser du i sjel og sinn, er du blitt klokere og sterkere? Eller sitter du fast i “loops” og kvernetanker? Har du problemer med å gå videre uten “den siste samtalen” eller hevn? Hvor lenge vil du si at du har stått stille; seks måneder, to år eller kanskje fem år? Husk at å tenke på psykopaten hver dag ikke er det samme som å stå stille. Det er naturlig å tenke mye på en slik relasjon, selv lang tid etter. Å stå fast handler om at du ikke finner sjelefred, selv om du har forsøkt og til tross for at det har gått lang tid.

Hvis du fortsatt har et behov for å konfrontere psykopaten, enten det er en eks partner, en forelder eller en venn, så er det som regel på grunn av ett av to; 1) det har ikke gått lang nok tid, du er i en tidlig fase og kanskje noe utålmodig, eller 2) det har gått lang tid, men noe har skjedd underveis som gjør at du står fast. Din vekst har ikke gått “etter boka”. Forsøk å identifiser om det dreier seg om en av disse to årsakene. Jeg tipper at nitti prosent av dere som opplever at dere står fast, er i en av de to kategoriene. Når du har identifisert problemet så kan du vurdere tiltak. Har du for store forventninger til hva helbredelse innebærer? Trenger du profesjonell hjelp? Er det faser du har forsøkt å utsette, omgå eller ignorere, og nå slår de deg i bakhodet som en boomerang?

Den generelle holdningen her på bloggen (og i det globale miljøet) er at man bør unngå en konfrontasjon. Det kan imidlertid være vanskelig å forstå hvorfor man bør unngå den. NK hindrer selvsagt at man kan konfrontere psykopaten. Men hvis du står fast og er desperat, vil et enkelt unntak fra NK gjøre hverdagen enklere for deg?

Det første jeg vil gjøre er å fraråde deg fra en konfrontasjon. Tenk på følgende;

  • En “siste samtale” med psykopaten vil bare tilføye nye utsagn og handlinger til dine allerede overarbeidede grublerier og analyser av relasjonen. Psykopaten snakker i koder og “ordsalat”. Sjansen er stor for at du vil føle behov for enda en avklaring etter det som var ment å være “den siste avklaringen”.
  • Vær forberedt på ytterligere angrep. En konfrontasjon bærer i seg en høyere grad av aggresjon enn samtaler med andre intensjoner. En psykopat vil mest sannsynlig reagere offensivt på å bli avkrevet svar. Har du lært deg å observere i stedet for å absorbere ennå? Hvis ikke så er du mest sannsynlig ikke klar. Hvis du fortsatt er tilbøyelig til å absorbere angrep så vil psykopaten klare å påføre deg ytterligere kutt, i tillegg til de du har fra før.
  • Forventer du noe av psykopaten, slik som anger eller en beklagelse? Forbered deg på skuffelse. Psykopaten ser ikke relasjonen slik du ser den. Han/hun lever i en fantasiverden hvor de aldri har skyld eller ansvar. Hvis psykopaten har begått gjentatte overgrep mot deg (noe som er sannsynlig) uten en eneste gang å be om tilgivelse, så går det mot enhver logikk og menneskelige natur å tro at du plutselig får en beklagelse nå. Psykopaten har ikke brukt ditt fravær til å reflektere, savne deg eller se relasjonen fra ditt ståsted.

Tenk på at du trenger ikke å konfrontere psykopaten for å heles. Jeg forstår at du tror du trenger det. Men hva hvis psykopaten er død? Eller dement? Eller på annet vis utilgjengelig? Betyr det at du aldri kan heles? Nei, selvfølgelig ikke. Tenk på alle som lever videre med overgrep begått av nå døde slektninger. Kanskje det er en idè å betrakte psykopaten som nettopp død og fortelle deg selv at muligheten for en konfrontasjon rett og slett ikke er tilstede, slik at fokus vendes over på deg selv.

Hvis jeg fortsatt ikke har klart å overbevise deg om å unnvære en konfrontasjon så kan det være at du trenger å kjøre på, om ikke annet enn for å få behovet “ut av systemet” eller oppdage at det hadde ingen hensikt i utgangspunktet. Jeg forstår også behovet for at noen ord trenger å forlate dine lepper for å gi deg sjelefred. Jeg vil også legge inn en liten klausul. Der hvor jeg ikke ser noen som helst grunn til å konfrontere en eks, så kan det i visse tilfeller være nødvendig å konfrontere en forelder eller en venn fordi de er en del av et større nettverk som du fortsatt har bindinger til.

Gjør deg da noen tanker innen konfrontasjonen;

  • Vær forberedt på nødvendig flukt. Legg møtet til et nøytralt sted, gjerne offentlig (for eksempel en kafe eller en park) slik at psykopaten er nødt til å moderere sin reaksjon.
  • Kan du leve med verst tenkelige utfall? For eksempel at du blir fysisk angrepet, eller at psykopaten får inn et enda bedre “siste stikk” enn ved siste kontakt.
  • Har du et sterkt nok støttenettverk, som er villige til å ta deg imot og lindre etter konfrontasjonen?
  • Har du sterk nok tro på din egen virkelighet slik at du står støtt i den fornektelsen og projeksjonen fra psykopaten som definitivt vil komme?
  • Vær forberedt på at kanskje ingenting av konfrontasjonen vil forløpe slik du så for deg og “øvde inn” i forkant. Vær forberedt på at du ikke fikk sagt noe, eller svært lite, av det du hadde på hjertet.
  • Husk at du eksponeres for ytterligere mishandling uten noen som helst personlig gavn for deg.

Hvis du har gjennomført en konfrontasjon så ikke skam deg eller klandre deg selv hvis den ikke forløp som planlagt. Mest sannsynlig gjorde den ikke det. Tenk heller “pytt pytt, jeg gjorde et forsøk, nå kan jeg krysse det av på listen over ting jeg måtte gjøre for å gå videre”. Skriv gjerne om din opplevelse i kommentarfeltet.

 

På grunn av ferie og manglende nettdekning så blir det stille fra meg resten av mai måned. Det betyr at kommentarer lagt inn i den perioden ikke vil bli publisert umiddelbart, og andre henvendelser ikke vil bli besvart før månedsskiftet. Jeg ønsker alle en flott nasjonaldag og en fin vår. 

 

9 kommentarer
    1. Det var mine egne reaksjoner på psykopaten som fikk meg til denne bloggen. Jeg ble helt besatt på en måte jeg ikke hadde opplevd tidligere. Han fikk meg til å reagere, føle og oppføre meg på en måte jeg ikke før hadde opplevd. Og jeg skammet meg, og forstod at dette kunne ikke fortsette. Dette vil drepe meg tenkte jeg. Det var som om psykopaten hadde trillet en rød løper framfor meg, og jeg stod i mørket og ventet på at han skulle si: GÅ! Så gjorde han det ikke. Jeg ble stående å vente i en helt ekstrem tilstand. Forvirring, krenkelser og besettelse. Da han plutselig gjorde seg taus ble jeg enda mer gal. Men jeg har heldigvis lært at jeg er ansvarlig for mine egne følelser. Så jeg ba han om unnskyldning- unnskyld for at jeg var besatt av alt han gjorde, og ikke gjorde. Og jeg sa at jeg brukte ham som en flukt for det som var vanskelig i mitt eget liv og som jeg ikke ville ta tak i. Noe som var og er sant… Jeg ba rett og slett om unnskyldning for at jeg var så abnormt opptatt av ham. Han svarte veldig kryptisk at ingenting egentlig var slik jeg trodde… Hahaha… Ja, men uansett – når jeg tenker tilbake er jeg så utrolig fornøyd med den avslutningen. I stedet for å peke på hva han gjorde, sa eller ikke… Så fikk jeg makten tilbake gjennom å peke på meg selv. Det er sant at jeg var besatt. Det er sant at jeg misbrukte ham som en flukt for alt jeg ikke ville ta tak i… Alt var sant. Og det trengs ikke sies mer mellom oss. Mine følelser er mitt ansvar. Takk og lov liksom….

    2. Jeg har et behov for å konfrontere min mor, men det er heldigvis ikke sterkt. Jeg kjenner henne så godt at jeg vet hun ikke vil ta det til seg, og at det ikke vil komme noe godt ut av det. Hun lever i sin egen verden og stenger for alt negativt, alle konfrontasjoner og alt hun ikke tåler. Opp gjennom årene har jeg gjort noen forsøk, dvs da jeg var yngre og mer usikker, og ikke visste alt dette. Det førte til flere uker med taushet.
      Når det gjelder den andre psykopaten, min eks, har jeg ikke behov for å konfrontere ham, fordi jeg begynner å bli likegyldig nå. Jeg er også enig i at det ikke vil være noe poeng å konfrontere en psykopat, og at det beste vi kan gjøre er å innføre NK og holde oss til det så langt det er fysisk mulig. Det er, slik jeg ser det, mye bedre for oss enn en konfrontasjon.

    3. Jeg har sett du bruker forkortelsen “NK”, og antar det betyr den tilstanden de oppnår, hvor de ikke får noen korrigeringer eller tilsvar…? Eller tar jeg feil?
      Hva står Nk for, og hva betyr det?
      jeg har vært utsatt for en psykopat forelder av det verste slaget; munchausen by proxy, og kjenner igjen hva du skriver.
      Takk!

    4. Jeg har slitt lenge med å gå frem og tilbake til min eks. Jeg var elendig på å holde NK, jeg oppsøkte selv flygende aper, og jeg ville hele tiden ha en siste konfrontasjon.

      For ca 6 uker siden snudde det. Jeg var på fest, og min mor passet på sønnen min på 10 år (som jeg har skånet veldig fra psykopaten). Han dukket altså opp klokken 2 på natten, dritings og med maske på, og ville snakke med min sønn. Min mor har vært veldig tydelig på at han ikke er velkommen på hennes eiendom, og det sa hun allerede for et år siden.

      Min sønn ble redd, for han hadde sett en fremmed mann med maske på. Min mor jaget han på dør. Sønnen min turte ikke å sove alene, så han la seg inne med min mor.

      Jeg ble helt rystet. Etter dette så kjente jeg bare at alt jeg hadde igjen for denne mannen bare forsvant. Det ble plutselig ingen sak og innføre NK, jeg har blokkert alle flygende aper, familien hans og han selv.

      Kødd med meg, greit. Men kødd med min sønn og familie…. Vel.

      Han har prøvd å nå meg, men jeg legger på med en gang. Han prøver å snakke til meg på butikken, og jeg bare snur og går. På bussen vil han sitte ved siden av meg, og da rister jeg på hodet og ber bussjåføren slippe meg av. Det går fint å ha han på samme sted, jeg føler ingen trussel, ingenting. Uten min goodwill er han ingenting. Hva har blitt redusert til en taper i mine øyne, og det vet han. Lurer på om han holder på å koke sammen en plan, men jeg har to-tre stk på en sånn nød-app, så jeg kan trykke 3 ganger på den knappen på siden av telefonen, så tar den både bilde og opp lyd samt viser posisjon og sendes live til disse kontaktene mine.

      Viser han seg på min eller min families eiendom så blir det leven. Det vet han. Vi snakker om grise-juling eller verre, og pes fra alle kanter. Det er kanskje teit og alt det der, men akkurat nå er det meg, og kun meg som sitter på makta, og det føles så utrolig godt! Får man respekt for seg selv, får man respekt av andre.

    5. Hei! Jeg er ganske ny her. Har lest mye, men ikke skrevet før. Min eks er bipolar (ikke medisiner) med sterke, narsissistiske personlighetstrekk. Han startet kraftig «lovebombing» for ca. 2 år siden, truet raskt med brudd, og dermed satt jeg i garnet. Nå har jeg stått i NK i en mnd etter at han forsvant en formiddag og aldri kom tilbake.

      Jeg har et spm: Hvis en P/N er så syk som jeg får inntrykk av her inne, at h*n er som et barn i hodet og bare setter egne behov først, hvorfor skal vi være så sint på dem da og tenke at de er onde? Jeg har selv nettopp hatt små barn, som i 3-årsalderen ikke var særlig opptatt av å oppføre seg, ta hensyn til andre osv. Men jeg tenkte da aldri at de var onde og oppførte seg sånn for å gjøre meg vondt?

      Jeg sliter med det etiske i å, på generelt grunnlag, ta så avstand fra en person med forstyrret personlighet som jeg leser om her inne. Min eks er ikke ond, han er syk, og da virker min NK nesten like barnslig og umoden som hans væremåte…

      Noen kommentar/betraktninger rundt dette?

    6. Jeg konfronterte psykopaten en del da vi var sammen, men psykopaten svarte selvfølgelig aldri på hvorfor vedkommende hadde så store personlighetsskift dag til dag, eller hvorfor vedkommende oppførte seg dårlig. Det endte alltid i “ordsalat”, eller så vinklet psykopaten det til at alt selvsagt var min feil. Det var noen ganger vedkommende kunne si unnskyld og beklager, men det var enkelt å skjønne at det var falskt. Etter bruddet tok jeg kun kontakt en mnd etter forkastelsen, og da var det ikke for å konfrontere vedkommende, men for å si at jeg savnet psykopaten og om vi i det minste kunne være venner, men vedkommende var kun iskald og nedlatende. Når jeg ser tilbake på det nå, ser jeg hvor patetisk det var. Å trygle en som har mishandlet deg, om å være venner.. Jeg ser nå at på den tiden var jeg ekstremt i “tåka”, på det tidspunktet trodde jeg at psykopaten kanskje savnet meg, ventet på meg og at vi hadde hatt et ekte forhold med ekte kjærlighet. Det tror jeg ikke nå lenger, og er mer ute av tåken, men dessverre ikke helt. Jeg tenker på psykopaten hver dag, og noen dager kan jeg fortsatt savne vedkommende EKSTREMT, men nå har jeg i større grad innsett at psykopaten er følelsesløs og jeg kommer ALDRI til å kontakte vedkommende igjen uansett hva. Jeg har fått mye større respekt for meg selv nå, for det hadde jeg ikke på det tidspunktet jeg kontaktet psykopaten, da var jeg villig til å sette mine “standarder” til side bare for å ha psykopaten i mitt liv. Det er likevel fortsatt beintøft, fordi jeg ikke er over forholdet enda, men ting går hvertfall fremover. En ting jeg har skjønt er at jeg vil ha et sunt forhold og leve et sunt liv, og det hadde jeg aldri fått med psykopaten, forholdet med psykopaten gjorde meg bare eldre og mer sliten for hver dag som gikk. Den tanken gjør det enklere å kjempe gjennom savnet og gå videre.

    7. Hei. Jeg har et spørsmål jeg gjerne skulle hatt svar på. Det har gått noen år siden jeg levde med psykopaten. Vi har felles barn. Jeg har kommet meg på beina, men er fortsatt veldig redd for hva skade psykopaten kan gjøre. Jeg må for eksempel holde skjult for barna om jeg finner nye venner eller ny jobb, slik at ikke det lekker til psykopaten og han tar direkte eller indirekte kontakt før de rekker å bli kjent med meg. Eller jeg tør ikke sette foten hardt nok ned når han trår over samvær, fordi det kan være steinen som begynner å rulle til en ny rettssak. Jeg makter ikke en ny runde i retten med han.
      Hovedproblemet er at selv om mitt liv er bra nå, så har han gjort så mye stygt at jeg orker ikke å møte han eller å snakke med han. Derfor unngår jeg situasjoner jeg kan møte på han, noe han har oppdaget.
      Spørsmålet mitt er; skal jeg fortsette med det for å beskytte meg? Eller er dette et bevis på at jeg har en lang vei å gå og bør oppsøke hjelp for å komme dit at jeg blåser i om han dukker opp eller ikke?
      Kan liksom ikke se for meg at jeg kommer dit..
      Han vil aldri forandre seg. Han vil alltid prøve å ødelegge, så godt skjult at ingen andre forstår. Min eks har et spesielt talent med sin rekruttering av flygende aper og få de dit han vil.
      Så redselen min er ikke oppdiktet inni mitt hode, men et faktum.
      Forsette å unngå han eller jobbe mot det umulige, å ikke bry meg?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg