Å vokse opp uten støtte

I dag vil jeg vende blikket bort fra den psykopatiske partneren og mot den psykopatiske og narsissistiske forelderen. Mange har vokst opp med en eller to psykopatiske foreldre, ofte uten å være klar over det. Når vi vet hvor lett det er for en psykopatisk partner å tåkelegge oss og forandre vår virkelighetsoppfatning så kan man forestille seg hvor tåkelagt et barn av psykopatiske foreldre er når de får den narsissistiske virkelighetsoppfatningen inn med morsmelken. Det unormale blir meget normalt for disse barna, og det er virkelig en bragd for sønner og døtre av psykopater å senere i livet skulle orientere seg mot det normale. Strengt tatt har de få eller ingen referanserammer å orientere seg etter. Det hjelper hvis det har vært ikke-psykopatiske omsorgspersoner tilstede, for eksempel den andre forelderen eller besteforeldre. Også eldre, normale søsken kan være nok til å “redde” barnet, fordi han/hun da har en fot i den normale verden.

Merk; når jeg i denne artikkelen skriver “barn” så mener jeg ikke nødvendigvis et lite barn, men barnet til den psykopatiske forelderen, uansett alder.

En psykopatisk eller narsissistisk forelder misliker egne barn. Alle barn vil før eller siden falle i unåde hos en slik forelder, også såkalte “gullbarn”, og det er umulig for barnet å forstå årsaken hvis ikke andre myndighetspersoner intervenerer og forteller barnet at “mor skal du ikke høre på” eller “far er ikke normal”. Dette skjer sjelden fordi det er et stort steg for den utenforstående å ta, og nærstående personer som kanskje har sett lusa på gangen våger ikke å intervenere fordi de da risikerer å selv falle i unåde hos psykopaten. Resultatet blir at barnet tror at den psykopatiske forelderen er som han/hun skal være og at det er barnet selv det er noe galt med. Noen ganger finnes det ingen formildende personer rundt barnet og hele slekter opptrer som flygende aper som passivt eller aktivt deltar i mishandlingen.

Manglende støtte fra en psykopatisk forelder kan vise seg ved blant annet:

  • Utskjelling og latterliggjøring foran andre. For eksempel husker en mannlig leser hvordan han som meget ung (fem-seks år) ble skammet på selveste julaften fordi han gledet seg for mye til at pakkene skulle deles ut. På et tidspunkt misoppfattet han samtalen og trodde det ble gitt klarsignal til å dele ut gaver. Han løp spent bort til juletreet og fant en gave men ble grovt irettesatt og latterliggjort av sine egne foreldre foran hele selskapet. Han husker at alle de tilstedeværende, tanter, onkler og besteforeldre, syntes å nyte at han ble irettesatt. Ingen forsøkte å trøste. Følelsen av å være “feil” kan han kjenne på den dag i dag.
  • Barnet kan angripes av andre; slektninger eller utenforstående, uten at forelderen griper inn og tar barnet i forsvar. Forelderen kan sågar oppmuntre utenforstående til å korrigere barnet og opptre som “heiagjeng”; “bra det nabo, bare sett henne på plass, hun er frekk som flatlusa”. Den psykopatiske forelderen kan også sette den normale forelderen opp mot barnet.
  • Barnet opplever ingen støtte i kriser, som i en mobbesituasjon eller ved alvorlig sykdom. En kvinnelig leser forteller hvordan hun som ung (i tyve-årene) ble alvorlig syk og hadde lange innleggelser på sykehus. Foreldrene troppet opp under hver innleggelse og satt der ved hennes side. Hun følte dog en merkelig tomhet av å ha dem der. Hun opplevde ingen støtte eller beroligelse i deres tilstedeværelse, men fikk seg ikke til å be dem om å la vær å komme. Hun tenkte at “dette er vel støtte” selv om hun ikke merket den. Hver gang gledet hun seg til de skulle reise hjem igjen og hun kunne være alene. Dette ga henne dårlig samvittighet. På et tidspunkt var hun blitt så dårlig at hun ikke lenger kunne utføre praktiske dagligdagse oppgaver selv, hun var redd for at kroppen skulle kollapse og at hun måtte fraktes til sykehus i hast. Hun ba derfor om hjelp fra sine foreldre. Faren flyttet inn hos henne for å hjelpe til. Nærmest totalt sengeliggende oppdaget hun at han drakk alkohol bak hennes rygg. Hun forstod at han ikke ville være istand til å kjøre henne trygt til sykehuset hvis behovet oppstod. Hun konfronterte faren med adferden og måtte resten av hans opphold gå på nåler rundt ham fordi hun hadde våget å fortelle ham om hennes bekymring. Etter lang tids behandling ble hun til slutt friskmeldt. Samme dag forventet foreldrene at hun returnerte til full jobb. Senere har hun forstått at de blant sine venner og bekjente på hjemstedet høstet beundring for deres altruisme for deres syke datter.

Langtidsvirkningene av slike oppvekster er naturlig nok omfattende og ofte irreversible. En av konsekvensene er at barnet finner en psykopatisk partner som er lik sin far eller mor. Paradoksalt nok er det ofte først etter bruddet med denne partneren, at barnet begynner å nøste opp trådene som går helt tilbake til fødselen. Den påfølgende indre og ytre oppvasken er livsomveltende.

Andre langtidsvirkninger kan være;

  • En overdreven respekt for autoriteter.
  • En kronisk og permanent følelse av å være “feil”, underlegen og mindreverdig. At man bare har “en halv stemme” når beslutninger skal tas.
  • Livsvarige problemer med å klare å skille mellom hva som er normalt og unormalt, hva man bør tolerere og ikke tolerere.
  • Et vanvittig og utmattende jag etter å bli akseptert. Ikke bare av foreldrene, men av venner, partnere og sjefer.
  • En forventning om ikke å få støtte, selv av selvvalgte venner og partnere. Følgelig vil man da ofte ende opp med et nettverk som oppfattes som genuint, men som egentlig motarbeider en.
  • En iboende følelse av skam, og aksept for at man blir korrigert og irettesatt – selv som voksen og selv om kritikken er illegitim. Man er redd for å stå opp for seg selv fordi man er vant til å bli sablet ned hvis man gjør det.

En av de største feilene disse barna gjør er at de fortsetter å oppsøke den psykopatiske forelderen for å få emosjonell støtte, selv om de egentlig aldri har fått slik støtte. De fortsetter også å pøse ut deres innerste og dypeste lengsler og behov til tross for at deres behov aldri har blitt respektert, og ofte brukt mot dem. En leser fortalte at hun i den eksistensielle livskrisen hun befant seg i etter bruddet med en formodentlig psykopatisk partner, søkte forståelse hos sin mor. Moren viste henne dog ingen interesse eller forståelse før moren fikk det for seg at den samme adferden kunne brukes til å beskrive hennes ektemann (kvinnens far). Først da lyttet hun tilsynelatende interessert til datterens enorme sjelelige kvaler. Moren var med andre ord ikke interessert i datterens lidelse før den kunne brukes til å sverte hennes egen ektemann.

Jeg tror noen av årsakene til at barn av slike foreldre “aldri lærer” kan være:

  • Barnet fikk omsorg en sjelden gang via “intermitterende belønning”, slik psykopater opptrer. Som rotten som trykker på godbit-pedalen så fortsetter barnet langt inn i voksenlivet å håpe på at den emosjonelle støtten han/hun en gang fikk, vil gjenta seg.
  • Barnet tror at det får støtte når det egentlig blir motarbeidet. Et eksempel er sønnen eller datteren som stolt presenterer sin nye utkårede for sine foreldre. Den psykopatiske forelderen tar den utkårede imot med smil og åpne armer, men saboterer relasjonen ved å subtilt snakke nedsettende om sin egen sønn eller datter eller ved utilslørt utskjelling eller latterliggjøring av ham/henne, foran den utkårede.
  • Håpet om at forelderen en gang vil bli til den forelderen barnet alltid har ønsket seg er en meget sterk drivkraft. Barnet fortsetter å appellere til en samvittighet og hjertevarme som den psykopatiske forelderen ikke har.

Finnes det håp for en sønn eller datter med slike sementerte mønstre?

Ja.

  • Bli bevisst. Første steg er klarsyn. Forstå hva som har skjedd. Plasser skylden der den hører hjemme.
  • NK med psykopatiske foreldre gjelder, på samme måte som med en psykopatisk partner.
  • Jobb med det mulige, aksepter det umulige. Legg ambisjonene dine på et realistisk nivå. Du er på mange måter skadet for livet. Forsøk på å reparere disse skadene kan skape frustrasjon, depresjon og angst fordi det ikke alltid lar seg gjøre. Aksepter deg derfor for slik du er blitt; “dette er min bagasje, min last, synd det ble slik – jeg var uheldig – men jeg har ikke tenkt å bruke verdifull krutt på det”. Det betyr ikke at du ikke kan leve et rikt liv. Bruk i stedet kruttet på å gi deg selv den støtten du aldri fikk av din psykopatiske forelder.
  • Faktisk er det ofte nytteløst å bruke verdifull tid og penger på terapi. Bruk terapi der hvor du merker at du har potensiale. Dropp resten. Du har et liv å leve, du skal ikke tilbringe det i terapikontoret.
  • Rydd opp i nettverket ditt! Fjern snylterne, manipulatorene og fiendene. Venner som motarbeider deg er faktisk dine fiender. Behold de som respekterer deg.
  • Hvis du fortsatt har kontakt med din psykopatiske forelder så slutt med å presenter ham/henne for nye partnere. Vær sikker på at din nye partner kjenner deg godt innen du involverer din forelder. Lesere forteller hvordan nye kjæresteforhold og vennskap på uforståelig vis raknet etter at den psykopatiske forelderen ble involvert.
  • Bli oppmerksom på dine styrker. Barn av psykopatiske foreldre føler seg ofte sårbare og ensomme, men er faktisk meget sterke og selvstendige. De har dessuten støttet seg selv hele livet, til tross for forsøk fra den psykopatiske forelderen på å bryte ned. Tenk hvor sterk du er som har kommet dit du er i dag uten støtte, uten kjærlighet fra dine aller nærmeste og til tross for iherdig motstand fra foreldre og muligens også andre slektninger, venner og partnere som ønsker å se deg nedbrutt. Dette kan du. Vær stolt!

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å få informasjon om nye blogger, vlogger og arrangementer. 

 

26 kommentarer
    1. Dette var en veldig god tekst som jeg kjenner meg godt igjen i, så tusen takk for det.
      Det er utrolig hvordan man kan gå gjennom et helt liv og først som voksen innse at man har hatt en narsissistisk forelder.
      Jeg tror nok det er som du skriver, at mange av oss går inn i et forhold med en psykopat eller narsissist, og først etter bruddet begynner å nøste opp i eget liv, og forstår hva man har levd med hele oppveksten.
      Det er faktisk livsomveltende å få den innsikten, og samtidig uvirkelig. For meg føltes det som noe fra en skrekkfilm, da jeg plutselig forstod alt. Problemet er bare at det er utrolig vanskelig å fortelle om til andre, for de vil ikke skjønne. Ingen som ikke har opplevd det selv vil forstå, derfor blir det en innsikt man egentlig ikke kan dele med andre selv om man møter forståelse.
      Det som har skjedd har skjedd, og nå gjelder det bare å komme seg videre i livet med den nye innsikten, som jeg har mye å takke deg for Daniel. Hadde jeg ikke møtt psykopaten ville jeg heller ikke havnet her, og skjønt hva min mor egentlig er.
      Dette gjør og at jeg kan legge vekk den konstante dårlige samvittigheten hun alltid har påført meg, og at ting hun skriver og sier ikke får den effekten hun ønsker.

      1. “Problemet er bare at det er utrolig vanskelig å fortelle om til andre”.
        Mange sier dette.
        Mitt råd er å legge en demper på behovet for å fortelle andre. Jeg tror vi er så vant til å øse ut av vårt indre hele tiden, og med et stort behov for bekreftelse fra andre før vi tror på vår egen virkelighet.
        Det kan være ensomt å ikke dele slike ting, men det er enda mer ensomt å bli mistrodd.
        Del med de aller nærmeste, for eksempel når man får en ny partner så kan det være relevant å tidlig fortelle at “jeg har ikke kontakt med mine foreldre”. Svært få andre har noe med å vite alt vi har vært gjennom.

        1. Vil si meg helt enig der. Jeg snakket utrolig mye om forholdet med p med andre venner tidligere, først fikk jeg ganske mye støtte. Men det var enkelte av mine venner som ikke forsto meg helt, og kom med kommentarer som var veldig sårende. Noen ganger virker det som andre synes ditt nederlag er en fordel også. Så derav sluttet jeg å snakke om det. Men når man finner en ny partner, burde man da gå innpå at man var i et forhold med psykisk mishandling, hvor man nærmest gikk fra vettet? Personlig er det ikke noe jeg vil brette ut om, ikke til den jeg skal gifte meg med heller. Man “skylder” jo ikke å fortelle om dette til en fremtidig partner tross alt.

          1. Du er nødt til å fortelle om nære slektninger du ikke har kontakt med, det vil bli merkelig hvis dette kommer fram først langt ut i relasjonen. Da blir man nødvendigvis også nødt til å fortelle litt om hvorfor. Det handler om gjensidig tillit til den nye partneren.

            1. Jada, men denne teksten handler om nær slekt/foreldre. Det skjer ikke så ofte, så jeg foreslår at vi holder oss til tema av hensyn til de som ønsker å lære mer om dette. Det kommer rikelig med flere anledninger til å diskutere partnere 🙂

        2. Ja, enig med deg der, og jeg har heldigvis ikke behov for å fortelle det til veldig mange. Jeg fortalte litt til den nye kjæresten min og møtte forståelse, men det er jo mye å skulle ta innover seg. Han har vokst opp i et veldig stabilt hjem med gode foreldre og vi har hatt en totalt forskjellig oppvekst.
          I tillegg fortalte jeg litt om min eks, psykopaten, og når man da kommer etter en stund og forteller at ens mor og er psykopat og narsissist kan det lett bli litt mye:D
          Det viktigste er uansett at han tror meg og forstår at jeg ikke kan ha normal kontakt med min mor.
          Innerst inne skulle jeg gjerne likt at flere visste hva hun egentlig er for noe, mye fordi hun har baksnakket meg og fortalt løgner om meg til alle vennene sine. Det er vel det verste, at de har et inntrykk av meg som ikke er sant, og at det ikke er så mye jeg kan gjøre for å endre det. Jeg kommer alltid til å være den egoistiske, fæle datteren som aldri ringer sin gamle mor og aldri stiller opp…

          1. Hvis man forteller for mye så vil man mest sannsynlig bli møtt med reaksjonen til min uvitende kollega; “hvis du har hatt tre psykopatiske partnere så er det vel på tide å se på deg selv?”. Slike reaksjoner vil man helst unngå, selv om de ikke påvirker en like mye når man lærer å stå støtt i sin egen virkelighet.
            Jeg tror du i ditt tilfelle tok det i feil rekkefølge. Jeg ville begynt med å fortelle om din mor. Det er relevant i nye partnerskap, fordi en partner vil etterlyse sin svigerfamilie. Å fortelle om psykopatiske ekser ville jeg – om mulig – droppet fullstendig. I enkelte tilfeller er det nødvendig, for eksempel hvis man har barn med en psykopatisk eks, da blir den nye partneren også involvert.

            1. Skjønner den, men i dette tilfellet var jeg ikke bevisst hva min mor egentlig var før senere, etter at den nye kjæresten kom inn i livet mitt. Jeg har jo skjønt hele livet at noe er galt, men fikk ikke total innsikt før nå i senere tid.
              Jeg husker at jeg fortalte ham at min mor kunne være litt vanskelig og at vi ikke hadde hatt det beste forholdet opp gjennom tiden, men at hun egentlig var grei og hyggelig og hadde skjerpet seg de siste årene.
              Så måtte jeg fortelle ham hva jeg hadde funnet ut og innsett nå i den seneste tiden og på en måte gå tilbake på det jeg sa først. All innsikten var tungt for meg og jeg har ikke bearbeidet det helt enda.

    2. Det er en vældig god tekst. Jeg er vokset op i en sund og god familie og har haft en god barndom. Hvorfor jeg løb ind i psykopaten ( og faktisk en mere før ham ) er nok pga min empati, rummelighed og at jeg altid kan se de gode sider i et hvert menneske. Det sidste har jeg dog lært på den hårde måde, nemlig at der er mennesker der ikke vil dig godt, men spiller et spil og faktisk prøver at ødelægge dig. Dette var så fjernt for mig, jeg vidste godt de fandtes, men jeg vidste ikke at de opererede i det skjulte. En højtråbende psykopat ville aldrig vinde min tillid, men en skjult narcisist kom under min radar og var ved at ødelægge mig fuldstændigt. Mht teksten, tænker jeg på min datter. Heldigvis havde hun en sund forælder ( mig ) der ville hende det godt. Dette blev hendes redning. Så til alle jer der læser med her og har barn med en psykopat . I gør et kæmpe stort stykke arbejde, uden jer var jeres barn fortabt. I gør, at barnet klarer sig igennem livet, selvom det har svære odds imod sig . Vi kan godt klappe os selv på skulderen. Ikke bare er vi sluppet levende fra psykopaten, vi har også reddet vores børn fra at blive ødelagt helt af en psykopat.

    3. Takk for fin tekst. Jeg har oppdaget og kan umulig ta feil nå, at begge mine foreldre, hver for seg, separat, har drevet gaslighting/tåkeligging ovenfor meg gjennom hele mitt liv. Dette er ingen hyggelig oppdagelse.
      Det er mest sannsynlig ingen andre trekk av p/n som jeg ser.
      Denne måten å prøve å styre meg bort fra og mot det de selv mener er til det riktige. Selv om de vet at jeg har andre holdninger og rettinger, og også før jeg har sagt noe om situasjoner. Jeg snakker her om vanlige situasjoner vi kommer opp i hele livet hverdagslig, jobb, barn, gjøremål, ja ganske normale ting som man ikke tenker over, så styres ordene og handlingene mot deres mål og mening gjemt i den vanlige normale samtale. Jeg tror dette gjøres av velment het, noe de tror er til det beste for meg og noe de selv mener er riktig for meg. Jeg har flere p/n kjærester i mitt liv, så derfor har jeg nå begynt å se denne handlingen gaslighting/tåkeleggingen klarere først nå.
      Dette er vondt fordi jeg kjenner mye omsorg fra foreldrene mine da blandet med denne egenskapen. Det sliter i samvittigheten min å tenke dette om dem. Jeg tror ikke foreldrene mine er seg selv dette veldig bevist. Derfor har jeg poengtert mine meninger og stårsted sterkere og tydelig og klart. Enda fortsetter denne skjulte styringen av hva jeg burde gjøre og tenke om igjen og om igjen. Blandet med masse omsorg blir dette til kvernetanker som som minner om tiden sammen med p/n. Samtidig klarere jeg ikke å forstå at de ikke vet hva de gjør, for dette å snakke mens man gjemmer målet og styrer bevisst andre er ikke ok. Jeg skriver under annet navn her nå enn jeg vanligvis bruker.

      1. Jeg tror det er meget vanlig at foreldre bruker noe som sterkt minner om tåkelegging. For at det skal kunne kalles tåkelegging så må det være en bevisst handling. Det skriver du at du er usikker på om det er. I de fleste tilfeller tror jeg det er en ubevisst og velment handling. Men i noen tilfeller er det en bevisst handling med en skummel hensikt, man vil da oftest se den i samspill med andre psykopatiske trekk. Etter hva du skriver så vil jeg plassere dine foreldre i førstnevnte kategori.

    4. Enig med D. Det er gjerne sånn at foreldre prøver å påvirke barna sine utfra beste mening. De har fulgt barna fra de var små og kjenner dem og deres svakheter og styrker. Så prøver de å påvirke barna slik at de skal ta best mulig valg for seg selv.
      Så er det selvfølgelig forskjellig hvor godt foreldre leser sine barn og hvor godt de har sett dem. Dette er innenfor normalen.
      Det som blir helt feil (gjerne av P/N foreldre) er når foreldre ikke ser barna for hvem de er og ønsker at barna skal oppføre seg i tråd med foreldrenes ønsker, altså ikke av hensyn til barnet selv. F.eks. prøve å presse barna inn i en status utdannelse fordi det blir en fjær i hatten for dem selv (se mitt vellykkede barn. )Eller misliker barnas partnere fordi de ikke har høy nok status, ikke fordi de er fæle mot barna deres.
      Det må en del mer til for å mistenke foreldre for å være P/N enn det at de ønsker å øve innflytelse over dem, for det gjør alle.
      Jeg synes at din beskrivelse, anonym, av foreldrene dine blir altfor generell til at en kan lede noe særlig ut av det.
      Husk at kriteriet for å være P/N er at vedkommende først og fremst er hyperegoist og ikke er empatisk ovenfor egne barn heller.

    5. Takk for en viktig tekst! Jeg har tenkt mye på den. I bibelen står det noe slikt som dette: Hva slags far gir sitt barn en stein når barnet ber om brød… Og det har gjort meg vondt å tenke at min far kunne gjort det. Nå tror jeg ikke min far er psykopat av den grunn. Min far kunne også le av fryd når han slo. Jeg tror heller ikke det gjør ham til psykopat. Og grunnen til at jeg tror det, er noe med kroppsspråket og øynene. Og noe med opplevelsen av ham som menneske. Svarte øyne har jeg bare sett hos en psykopat -og de er helt annerledes. Kanskje skulle jeg ønsket jeg kunne si om mine foreldre at de hadde en forstyrrelse. Nå vet jeg ikke helt hva det er. Men jeg har lyst til å gi et eksempel på noe som er vanskelig å plassere. Da jeg giftet meg fikk vi ingen bryllupsgave fra mine foreldre. Det var ekstremt flaut for meg. Vi ønsket oss penger til reise. Et halvt år senere kom de med en gave. De hadde funnet den på tilbud og kjøpt maken til seg selv. De hadde ikke pakket den inn og det var ikke noe kort. Jeg er ganske allergisk, og gaven var en ting de visste jeg ikke tålte. En dyne jeg måtte kaste en kort tid etter. Det jeg sitter igjen med er en masse skyld og skam. Skyld fordi ønsket om penger kanskje var helt feil. At jeg gjorde det vanskelig for dem. Og så forvirring over hva som egentlig skjedde. Og følelsen av å være helt betydningsløs. Det er en kanskje liten hendelse, men den gjør noe voldsomt med selvbildet mitt. Kanskje mer enn å fortelle kjenner jeg behov for å høre andre fortelle. Behov for å kjenne meg igjen. For den skammen i å bli så ignorert og dårlig behandlet av de som burde elsket deg. Altså – hvem er jeg som ble behandlet slik… Og når jeg hører andre fortelle ting jeg kjenner meg igjen i. Da blir det annerledes. Det er også derfor at denne teksten veldig viktig.

    6. Daniel og Nikki, takk for svar. Godt å lufte dette. Fordi jeg har slitt med å løsrive tanker om fortid med p/n, så er triggerne og undring på mennesker og hva en har med å gjøre, og om folk rundt meg er gode, og har ærlige hensikter noe som ligger langt utpå huden hele tiden. Tror dette er noe av prosessen, å gå igjennom alt rundt meg. Og tror også at prosessen går i bølger etter som lærekurven blir større. Noen ganger er det riktig å komme med eksempler men i dette tilfelle vil jeg ikke. Men det jeg prøvde å få frem er at når en forelder fortsetter å tåkelegge/styre barnet i sin egen rettning/få igjennom sin mening, uten å si det i klartekst, men snakke rundt og løfte opp og snakke ned det som passer inn, til og med etter at de vet hvor og hva som er mitt tydelige ståsted, det mener jeg er virkelig ikke greit. Om jeg sier feks at jeg liker ikke båtlivet fordi jeg er redd for sjøen og blir kvalm av bølgene og jumpingen opp og ned, men foreldrene fortsetter å be ut på bøljan blå som eneste møtested, og overser på ny og på ny en forklaring om hvordan jeg har det og at jeg ønsker heller et treff inne på land, fordi det er viktig for meg og jeg har mine grunner til å ikke ønske tur ut på sjøen. Da kommer triggerne. Og det føles som å stå opp mot min tidligere p/n.

      1. Dette er uten tvil respektløst og eventuelt det som kalles “infantilisering”. Mange foreldre er altfor dominerende. Men det trenger ikke å være psykopati.

    7. Har inngifte med forstyrrelse til mine nærmeste, den ene mer N enn P, og den andre uten tvil P. Dette påvirker. Og det er trist å se hvor mye bedre, rikere og mer normalt et familieliv kunne ha vært. Både for dem selv og i storfamilien. At de man er glade i velger å bli i destruktive forhold.
      At ste bevisst sier at forelder ikke kan komme og snakke i telefonen og bevisst ikke gi beskjed at en har ringt, gjentakende for å splitte. Ste bevisst tar samtaler en til en med grove anklager (usanne anklager og oppspinn) og slag under belte om barna mine og det viktigste en eier og har, men sammen med min forelder er smørblid og hjelpende til tusen. Store forskjeller i gaver, gaver tatt tilbake. Ved sykdom er det ingen forståelse, innlevelse eller ønske om å lytte eller høre, og aldri spørsmål om hvordan det går med helsen i ettertid etter sykdom. Når jeg har det godt og det går bra med meg også økonomisk og med helsen så er sjalusien sterk, og spørsmålene om hvordan det går og hva en får inn av penger er mange, og misunnelsen er sterk og ingen glede i øynene, jeg ser mer fare i øynene. Forskjellsbehandlingen av oss søsken og halv søsken og ste søsken er grov. Det er så skjevt at det er for meg er rart at de andre søsken ikke reagerer.
      Splittelser, sorte øyne rundt bordet, hakking, taushets, kulde, forskjell på gaver eller ingen gaver, høylydt nedrakkelse, P og N er hele tiden tilstede i sin forstyrrelse. De tar jo aldri fri. Så utrolig slitsomt. Det å slappe av og glemme seg som menneske er jo helt herlig. Sammen med en P/N kan en aldri slappe av. Man kan ikke bli i sånt.
      Så om jeg i perioder, (tidligere) i sosiale settinger har slappet av (trodd at nå er de hyggelige igjen, nå liker de meg, nå er jeg akseptert, nå forstår de meg, nå er de greie igjen, nå ligner de mer på det normale, nå er det balanse igjen) og jeg på ny har slappet av og pratet avslappet fra hjertet i åpenhet og ærlighet og trodd at farene og krigen er over, så kommer skuddet ut av det blå rett i mot.
      Umulig å forholde seg til og samtidig leve i harmoni og vokse som menneske. Sammen med disse menneskene (P/N) rundt oss mister vi oss selv og blir frustrerte og uten svar på noe.
      Forstår også at de rundt P/N som i utgangspunktet er normale, kan utvikle negative trekk og handlinger som bare var svake før, men blir sterke når de lever sammen med P/N. Som ikke er lett å oppdage for dem selv når de står midt oppi forstyrrelsen med sin partner som er forstyrret.
      Jeg er takknemlig for at jeg har klart å bryte ut og at jeg har lært så mye. Bedre å være alene enn sammen med noen som er forstyrret usunn og kald. Is kald, grøss.
      Å være helt alene er godt og varmt.
      Sammen med psykopaten var det ensomt og iskaldt.

    8. Jeg beklager at dette er utenfor temaet for denne teksten, men jeg må bare lufte noe. Jeg har ikke vært her og lest på lenge. Har hatt behov for å bruke tid på meg selv, gruble og jobbe mentalt i mitt eget tempo. Etter en skikkelig smell i høst og langvarig sykmelding er jeg nå tilbake i jobb. Min P, som jeg var gift med i mange år og som etter bruddet for 3,5 år siden plaget meg lenge, har fått seg ny kjæreste og lar meg endelig være i fred. Jeg har vært sammen med min nye kjæreste i snart 2 år – han er en normal, snill og støttende fyr som er helt inneforstått med all den psykiske volden jeg gikk gjennom med P. Aldri har har han ytret et negativt ord, aldri klandret meg for “hvorfor gikk du ikke” osv, aldri hevet et øyenbryn – kun vært som en bauta for meg. Allikevel: Jeg er redd og i beredskap, har jeg funnet ut. Når kommer han til å “klikke”, slik P gjorde? Når kommer kjæresten min til å kalle meg stygge ting? Når kommer han til å tie meg ihjel? Hvorfor i all verden tenker jeg slik? Hvorfor klarer jeg ikke å slappe av? Hva er galt med meg, som ikke klarer å stole på den snilleste fyren i verden?

      1. Huff, det høres veldig slitsomt ut å ha det slik. Kanskje det er en slags forsvarsmekanisme hjernen bruker for og ikke bli såret igjen, at man går i en slags beskyttelsesmodus etter å ha vært med en psykopat over tid, og aktivt leter etter “røde flagg”. Det som er bra er jo at du er bevisst de tankene, for da vet du hva du skal jobbe med. Man kan jo prøve å observere de tankene også la de gå.. Ikke gi slike tanker så mye oppmerksomhet og la seg rive med. Selv om det er lettere sagt enn gjort.

    9. Kanskje er han ikke den snilleste fyr i verden? Kanskje er han en covert narcisist? Hva forteller magen deg? Hva er grunnen til at du tviler?

    10. Tinna, så slitsomt ja å ha det sånn, være i beredskap hele tiden, jammen sitter denne mishandlingen lenge i kroppen, ikke bare hode. Klar til forsvar om farene kommer på ekte. Og det er jo reelt, dette som P/n påfører av det du nevner har jo hendt, og det finnes flere mennesker der ute som har forstyrrelsen. Men hva med å snu dette til at det er noe bra at du er på vakt. Det motsatte hadde vært verre.
      Tenker at den nye `på vakt evnen` bør gjøres mindre bare.
      Og om du klarer å ta frem all kunnskapen du har lært nå,
      så ser du jo ingen røde flagg hos din nye kjæreste.
      Så det er igrunn ganske enkelt (hvis du ikke er blind av forelskelse)
      Du har kunnskap og ser ingen røde flagg.

    11. Tanker om det store bilde og omsorg. Mitt arbeid er med de sårbare gruppene. I Kontakten med de sårbare gruppenes omsorgs personer/kontaktpersoner kan det se ut som er en rød tråd i det store bilde. Her er det som regel oppvekst og omsorgs relasjoner dem i mellom. Det kan virke som de store holdnings trekk kan deles inndeling i tre hovedgrupper. Vel og merke uten nær og tett kontakt, og uten å kjenne personlig av meg.
      1. gruppen omsorgs personene/kontaktpersoner som takker og følger opp og er tilstede i tykt og tynt, mer enn normalt mulig, mye omsorg, empati, forståelse, ønske om det beste, med ønske om at den sårbare skal få velge selv som menneske. Hyggelige tilbakemeldinger og lette å forholde seg til. Anslagsvis 15-20%
      2. omsorgs personene som er den aksepterende, stille, nøytral, ingen krangling eller pekefinger om ting er innenfor normale rammer. Er det uenigheter så løses dette på en enkel måte, med konstruktiv kommunikasjon. Enkelt å forholde seg til. Løsnings orientert. Anslagsvis 75%
      3. omsorgs personene/kontaktpersonene som får meg til å ikke ønske å ha denne jobben mer, de som kverulerer, lager drama, truer og gir advarsler og skal “gå videre med”. Kan skifte stemmer og måter å prate på fra den ene samtalen til den andre. Umulig å være hyggelig med fordi da blir en jafset på og umulig å være streng med fordi da blir jeg en som må tas og settes på plass. De er over, de kontrollerer de sårbare og bestemmer. Røde flagg og Triggerne mine fra tidligere P/N spretter opp på sekundet.
      Denne siste giftige gruppen kommer opp som troll i eske uten forvarsel, uten at rustningen min er tatt på. Det er utfordrende synes jeg og dette sitter i meg altfor lenge.
      Når jeg vet på forhånd at jeg må være tilstede der en P/N er, så forbereder jeg meg mentalt,
      men når man er i en situasjon hvor det ytes omsorg fra hjertet og jeg plutselig får uforståelig disse tordenskyldene så går det så ordene og oppførsel inn i margen og jeg føler meg så sårbar og mottagelig.

      Mitt store spørsmål er,
      Hvordan skal jeg klare å beskytte meg når hjertet er helt åpent?

      1. Flott at du tar opp tema p/n blant kolleger, selv om det strengt tatt heller ikke hører hjemme under denne teksten.
        Spørsmålet ditt lar jeg foreløpig stå åpent. Kanskje andre lesere har bud?

    12. Takk takk:) Når hjertet er åpent er man så sårbar.
      Kan man være gråstein med åpent hjerte?
      Mulig kommentaren min var litt uklar her, men meningen var også å dele litt av mine observasjoner i relasjonen foreldre/barn/søsken (pårørende) til person i en umyndig hets situasjon, hvor andre bestemmer over dem, omsorg.
      Det å unne hverandre noe. Gi og dele.

    13. Veldig bra blogginnlegg. Takk!
      Jeg har ikke kontakt med foreldre. Jeg gidder ikke for å si det rett ut. Aldri hatt nært forhold til dem. Min søster holder en slags kontakt, men sa at hun besøkte dem sjelden, for hun merket jo at det ikke betydde noe for dem. De vil helst være i fred. Men et visst regelmessig øye med dem har hun jo holdt.
      Så kom dagen da myndighetene hadde lempet på coronareglene og frisørene kunne åpne igjen. Hun var oppom foreldrene våre med noe lesestoff, og så sa moren vår at det skulle bli godt å få fikset håret som var blitt så fælt. Søster lo og sa : “Ja, det er visst flere som trenger det nå. Se på meg! ” Noen som lurer på replikken til en N-mor ( over 80 år gammel, men hun fornekter seg ikke)? Jo, som følgende: “Ja, DU ser jo helt jævlig ut! ” Jeg måpte da jeg fikk høre historien.
      Det er fullt mulig å være enig i at noen trenger hårklipp, men det er måten man er enig på som kan være veldig avslørende. Her var det ondskap overfor en datter som sliter med store helseproblemer, snill jente-komplekser med stadig dårlig samvittighet for ikke å strekke til lenger etc, – bare tråkk ned liksom. Jeg hadde tatt igjen, så fri er jeg fra henne. Men søster sa ikke noe.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg