Uttrykket “å vekke sovende hunder” var ukjent der jeg vokste opp. Vi brukte de beslektede uttrykkene “å gå rundt grøten” eller “å la ting ligge”. De har ikke helt den samme betydningen, men nesten. Vi brukte også “å vekke en sovende bjørn”, som lyder likt men handler om noe annet. Å vekke en sovende bjørn betyr å unngå fare – å ikke vekke monsteret, enten i et menneske eller i en sak. Å vekke sovende hunder handler snarere om at når man sier A så må man også si B, ellers får mottakeren (og kanskje også budbringeren) ikke indre ro og fred, noe man heller ikke får når hunden blir stående og bjeffe og gjø fordi man har vekket den, derav metaforen. Når man har vekket en sovende hund så må man også sørge for at den faller til ro igjen. Eller sagt på en annen måte; man må fortelle hele historien og unngå forvirring slik at tilhøreren får sjelefred.
Jeg ble første gang oppmerksom på uttrykket i romanen “Adjutanten” av Jørgen Norheim. Den aldrende militæroffiseren i historien er en grubler, en tenker, en filosof. I møte med gårdeieren som han leier husrom av, så opplever han at verten er kryptisk, irriterende og provoserende fordi det han sier blir hengende i løse luften, slik at den grublende offiseren blir liggende søvnløs og analysere hans ufullendte uttalelser.
Psykopaten vekket mange sovende hunder i oss. Deres handlinger og ord var ment å forvirre og gjøre oss søvnløse. Når vi løper etter dem i håp om å oppklare forvirringen de helt bevisst skapte, så er det for at hundene igjen skal falle til ro. Vi klarer ikke å finne ro der de står og bjeffer oss i øret.
Psykopaten og narsissisten rører bevisst i grøten, hele tiden. Ingenting skal være avklart, oppklart eller avtalt. Når vi tror en sak er lagt død, så vekkes den til live igjen. Hvis vi tror vi har en avtale med dem, så tåkelegger de oss til å tro at det aldri var en avtale, kun et forslag.
Les dette eksempelet på en samtale der ordsalat er tilstede og der «hundene vekkes». Ordsalat kan defineres som en brist i kontinuiteten eller stringensen i en samtale, fordi den 1) ikke følger normal logikk (for eksempel tåkelegging), 2) er kryptisk (svarene passer ikke til spørsmålene, ord blir brukt på feil sted etc., man får følelsen av å snakke med en som er dement) eller 3) «crazy making» (for eksempel å «snakke i ring»);
A: Skal vi invitere C over på middag i morgen?
B: Ja, det er greit.
Neste dag;
B: Har du sagt til C at han er invitert i kveld?
A: Nei, jeg forstod det ikke slik at vi hadde bestemt oss.
B: Jeg sa det var greit, da har vi bestemt oss. Jeg har nå beregnet ekstra mat til i kveld.
A snakker med C i telefonen.
B: Husket du å invitere ham nå?
A: Nei, det gjorde jeg ikke. Vi snakket om noe annet.
B: Hvorfor ikke?
A: Du sa det var greit, men har du egentlig lyst?
B: Ja, jeg har lyst.
A: Ok, vil du fortelle ham det da?
B: (Begynner å bli meget oppgitt) nei. Det var din idè, da inviterer du ham selv.
A snakker med C i telefonen for andre gang på samme dag, det er allerede sen ettermiddag;
A: B har lyst til at du kommer på middag i kveld.
C: Takk for invitasjonen, men jeg har allerede begynt med matlagingen.
Utvekslingen ovenfor kan være en misforståelse mellom to normale personer. Men hvis en psykopat er involvert så er det ikke snakk om en misforståelse, men om bevisst tåkelegging. B befinner seg helt til det siste i villrede om hvorvidt C kommer på middag eller ei. Legg merke til at A (som muligens er psykopat) klarer å vri det til at det er B som har tatt initiativet til invitasjonen. Dette kan påvirke relasjonen mellom B og C. For eksempel kan det bli kleint hvis B er en kvinne, gift med A, og inviterer C – som kanskje er en enslig kompis av A – på middag. Manipuleringen er komplett hvis C kanskje synes B er attraktiv.
Eller hva hvis B og C i utgangspunktet ikke er de beste venner, men at de tolererer hverandre fordi begge står A nær? Hvilken grobunn for misforståelser kan det da skape når A forteller C at B ønsker å invitere C på middag?
Legg også merke til at A venter i det lengste med å invitere C. Det sier seg selv at hvis man venter for lenge med en middagsinvitasjon, så har den inviterte allerede lagt andre planer. Alle legger en plan for middag. Kan det være at A egentlig ikke ønsket å invitere C på middag, men snarere var interessert i å «teste» B?
Ingenting er sikkert med en psykopat eller narsissist. De kan iscenesette en krangel for så å stikke av i kampens hete. I dine forsøk på å avklare krangelen eller skape forsoning så får du ikke tak i dem. De har slått av telefonen og blir borte i flere dager. I mellomtiden kverner de vonde ordene som ble sagt i ditt hode. Det preger dine dager og netter, du klarer knapt å fokusere på noe annet. Hundene er vekket og vil ikke falle til ro. Du tror du trenger psykopaten for at hundene skal falle til ro. Slik jager vi etter psykopaten for å hjelpe oss med å få hundene til å sove igjen.
Men psykopaten er ikke interessert i din sjelefred. De vekket hundene vel vitende om at vi trenger dem for å berolige hundene igjen.
Tenk i enda videre forstand. Hva kan for eksempel en psykopatisk forelder som sørger for at hunder står og bjeffer i øret til deres sønn eller datter hele livet, utrette av skade? Hvem finner den nødvendige roen til å finne ut av hvem de er i en sårbar alder; å lære seg selv og sine egne egenskaper å kjenne, slik at talentene kommer til nytte i den riktige utdannelsen og påfølgende karriere? Hvem klarer å velge den riktige partneren eller de riktige vennene når hundene ikke er rolige? Hvem klarer å tenke klart om noe som helst med urolige hunder rundt ørene? For barn av psykopatiske foreldre er dette realiteten de første tyve årene av livet eller enda lenger. Barn av psykopatiske foreldre blir ofte forvirret og havner på feil hylle i livet fordi de aldri har fått den nødvendige indre roen til å velge riktig. Den psykopatiske forelderen har sørget for at oppmerksomheten til sønnen og datteren hele tiden er et annet sted enn der den bør være.
Men du trenger ikke psykopaten for at hundene skal falle til ro. Psykopaten vil bare sørge for andre måter å vekke hundene på. Du kan selv vugge hundene i søvn igjen, ved å huske at hva psykopaten sier og gjør ikke er verdt å gruble på. Psykopaten bare kaster ut tomme ord og handlinger for å vekke hundene, for å få en reaksjon fra deg. Det finnes ingen substans eller mening. Å analysere tomme handlinger blir som å koke suppe på spiker; du vil aldri få noen smak eller næring av det. Du blir ikke mett uansett hvor lenge du grubler. Det har derfor ingen hensikt. Du kan likegodt la det være. I stedet kan du fortelle hundene «Falsk alarm! Ingenting å bry seg om. Gå og legg dere igjen».
Veldig god tekst om hvordan de skaper uro og tankespinn.
Jeg er oppvokst med dette og kan bekrefte at det har vært vanskelig å bygge vennskap helt fra barndommen. Han sørget for at jeg alltid tvilte på meg selv, analyserte alt som ble sagt og gjort, en konstant uro. Da jeg brøt med ham fikk jeg etter hvert heftige runder med angst. Det føltes som et stort nederlag, men det førte til at jeg endelig fikk varig profesjonell hjelp.
Heldigvis har jeg en mor som ga meg mye bra. Så jeg har fullført studier, hatt meningsfulle jobber, gode og stabile vennskap og en mann som er helt annerledes enn min far. En stødig og god mann.
Til tross for alt dette som er på plass, merker jeg ofte at jeg har en vaklende grunnmur. Det ligger en sårbarhet i bunnen som kan gjøre mange situasjoner krevende. Jeg lærer stadig å takle min sosiale angst, prøver å tenke at jeg har lært mye og kan ha enda bedre relasjoner på grunn av alt jeg har vært gjennom.
Takk for tekster om psykopatiske foreldre. Jeg blir sterkere av å lese om det.
Fint innlegg. Det tar opp noe jeg har tenkt på angående en tidligere venninne. Hun hadde det med å komme med halvkvedede viser som kunne stresse meg. Vekke sovende hunder er jo en nesten poetisk betegnelse som heller ikke jeg kjente til. Det litt mer prosaiske: Har du sagt a så får du si b er velkjent, og det jeg har tenkt for meg selv om problematikken.
Jeg tenker på å antyde og hinte at en vet noe som angår deg, men vil ikke ut med mer enn a.
Når jeg prøvde å spørre videre bare avfeide hun det, du kan si nektet å svare. Noen ganger ble jeg for paff til å spørre videre, men ble plaget av disse antydningene senere.
Jeg skjønte etterhvert at hun gikk bak min rygg og slarvet om meg og fisket til seg informasjon blant annet fra en x hun også kjente. Så hintet hun til meg angående dette. Jeg skjønte at hun likte å hinte, må ha gitt en følelse av å være betydningsfull og mektig. Ikke et nokså mislykket forsøk på å være diskret som jeg først tenkte, hun godtet seg.
Er dette en venn? Nei. NK. (Det var også andre ting med i bildet).
Folk er ikke alltid enkle å ha med å gjøre. Det er sånn det er.
Dette har kanskje ikke så mye med innlegget å gjøre, men det er noe jeg har tanker om og vil gjerne ha råd og tips fra andre som kan hjelpe. For meg har det nå gått akkurat ett år siden bruddet med p, og bare tanken på det gjør at jeg blir vemodig. Å tenke på alle de gangene jeg har hatt det så vondt i løpet av dette året, og hvor mye tid jeg har brukt på savn. Men likevel, har jeg vært stolt av meg selv for jeg har fullført mine mål og fortsatt å kjempe, og ikke gått på veggen tross et traumatisk brudd. Men så den siste tiden, har jeg tenkt på psykopaten mye igjen, og postet ting på sosiale medier som kan være rettet mot p, slik som ulike “qoutes” osv fordi jeg vet at p sikkert ser det. Det har de rundt meg merket, og sa “det virker ikke som du har kommet deg videre”. På en måte, føles det som et slag å høre det. Jeg har i ett år kjempet mot et intensiv savn og smerte, og aldri kontaktet p igjen selv om jeg har tenkt konstant på den personen 24/7. Derfor har jeg liksom vært stolt over at jeg har kommet så langt, men jeg har jo tydeligvis ikke kommet meg videre når jeg postet ting i håp om at p skal se det. Vet ikke helt hva jeg vil frem til, men poenget er bare at man blir ufattelig deprimert – fordi jeg trodde at ilp av ett år skulle jeg glemme denne personen, men følelsene er like sterke som for akkurat ett år siden, om ikke enda sterkere. Likevel, jeg vet jo hva jeg vil ha i et forhold, og at jeg ikke får det jeg vil ha med psykopaten. Så hvorfor savner jeg den personen da? Når jeg har datet andre, har jeg absolutt syntes de har vært hyggelige og alt det der, men uansett hvor “fine”, snille, utdannet eller hva enn de er så fylles ikke tomrommet i meg. Selv om jeg prøver å unngå det bevisst, så sammenligner jeg alle med psykopaten. Det er nesten så jeg føler meg obsessed, skadet og barnslig. Alt dette gjør meg bare demotivert til alt, og jeg tenker “vil jeg fortsatt være like følesessmessig ødelagt om ett år”? For det føles ikke som ting går fremover, selv om jeg fortsetter og ikke gir opp, så er jeg likevel ganske emosjonelt ødelagt. Noen dager er det enklere å skjule enn andre bare.
Flott at du har kommet gjennom et helt år uten å kontakte p, klapp deg selv på skulderen. Tiden med NK går i bølger, der hvor savn uventet kan skylle inn med (u)jevne mellomrom, som regel trigget av noe, men det viser seg også at fasene i NK er felles for mange, hvorav “tremåneders krisen” kanskje er den mest kjente.
Ett år er kort tid – man er fortsatt “obsessed” som du kaller det. Men fortsett i ditt gode spor. Om du bør skrive quotes o.l på facebook, som kun dine venner (og ikke psykopaten) ser? Jeg vet ikke, det ligger mye rehabilitering i å dele smerten. Samtidig risikerer du at tilbakemeldingene er av den mer negative sorten som de du har fått. Det bryter ned snarere enn å bygge opp. Vi kan ikke forvente at vennene, som aldri har opplevd et traumebånd, forstår hvorfor det går så langsomt. Hvis det er tolerante venner så bør vi vise dem respekt og kanskje ikke tøye empatien deres. Hvis det derimot er venner som konsekvent kritiserer deg/gjør narr av din “besettelse” eller på annen måte gjør deg utrygg, så bør du bryte også med dem.
Rehabilitering er en ensom kamp. Gevinsten av å dele for mye er begrenset. Kanskje det koster mer enn det gavner. Til syvende og sist så kjemper du alene, men med støtte fra likesinnede f eks her på bloggen.
For en uge siden kom jeg til skade, måtte på hospitalet og opereres. Jeg fik mange hilsner der og pludselig kontaktede min ex N mig ( har ellers Gråsten / N ) han skrev noget lignende…vores barnebarn fortæller at du er kommet til skade, håber du er ok . Modtog du den lille æske fra mig, jeg havde givet til vores datter? Jeg svarede : Har det fint, er på stue med en med samme humor som mig. Tak for æsken , den er kommet ned i bunden af skuffen…Godt , svarede han. Jeg ville ikke vise ham at jeg havde fundet vores vielsesring i bunden af æsken. Så kunne han evt spekulerede på om jeg havde fundet den eller ej. Var han mon ude på at få narcissistisk forsyning af mig, eller hvad kan grunden være til at han kontakter mig på den måde , det er 4,5 år siden jeg forlod ham.
Tidspunktet er ikke tilfeldig, han velger å devaluere deg i en sårbar situasjon. En tilbakelevering av vielsesringen er en meget potent symbolsk handling som sier “jeg er ferdig med deg”.
Psykopaten bryter oss ned hele tiden, men spesielt foretrekker de to tidspunkter; når vi er på topp, og når vi er på bunn. F eks vil de sabotere ting vi gleder oss til, som ferier, høytider, fullførte utdannelser, forfremmelser etc. Men de vil også benytte seg av bunnperiodene, f eks forlate objektet når det nettopp har fått en alvorlig diagnose eller er bankerott. Historien i din kommentar er et eksempel på sistnevnte. Hva du enn gjør (og hvordan du enn gjør det) – sørg for å ikke forsyne ham nå.
Ang. det med «sovende hunder» – det er mye vondt ved forholdet jeg har fortrengt, men det er noe jeg kom på av å lese dette innlegget. Jeg bodde aldri med psykopaten, så vi tekstet en del. Jeg husker at på natten pleide p å starte en krangel ut av det blå, for og så slå av mobilen. Det gjorde at jeg ikke fikk sove hele natten, for jeg var så knust eller sint over det p sa. For eksempel var det en gang vi hadde møttes og hatt det fint på dagen, også på kvelden kunne p bli helt annerledes på meldinger og sa «jeg ville aldri giftet meg med deg, min partner skal være det motsatte av deg, du er en tåpelig person osv». Når på dagen, så hadde p sagt det motsatte. Det gjorde jo meg så sint og trist, men før jeg fikk svare skrev p «legger meg nå, og slår av mobilen». Så hele natten fikk jeg ikke sove fordi jeg var så knust og forvirret, og ikke minst full av sinne. Og på morgenen ble jeg jo helt slapp og ukonsentrert på jobb, og ventet bare til p skulle slå på sin mobil igjen slik at jeg kunne få svar. Slike episoder forekom hele tiden. Enten det var på meldinger, eller på telefon hvor p sa noe sårende, bare la på og slo av mobilen. Det var sikkert bevisst fra p sin side når jeg tenker meg om
nå. Det gjør veldig vondt å tenke tilbake på, fordi de nettene og morgenene var så forferdelige. Jeg ser nå hvor mye det slet på meg. Ser nå at det aldri var et ordentlig forhold. Når man elsker hverandre, så flytter man omsider sammen og gifter seg osv etter en tid. Men jeg og p var sammen i fire-fem år uten og aldri bo sammen eller snakke om å forlove seg engang. På de fire-fem årene får jo vanlige personer som elsker hverandre til og med barn, og etablerer seg. Og det p sa til meg var «om du hadde oppført deg, hadde vi vært gift til nå». Det var jo bare for å få meg til å føye meg enda mer, p ville aldri inngått et ekteskap uansett hvor mye jeg «oppførte» meg eller ikke. Kan ikke tro at jeg kastet bort så mye energi og smerte for ingen grunn.
Å vekke sovende hunder. Å vekke den dulmede bevisstheten om at noe er alvorlig galt. Å våkne fra den slumrende, forvirrede bevisstheten. Å innse, gradvis, at noen spiller sitt spill med deg. Å skjønne at noe er galt, før du skjønner hva.
Å vekke sovende hunder betyr ikke i følge teksten akkurat dette som jeg skrev ovenfor, men betyr å vekke angsten i oss på grunn av manipulasjon.
Likevel fikk jeg tanken om at å vekke sovende hunder er å få oss i beredskap. Noe er alvorlig galt. Vokne opp! Hunden bjeffer, what`s up?
Slik kan man også betrakte det.