Kanskje en merkelig tittel når noe nettopp har begynt. Vi er tre dager inne i det nye året. Noen liker å tenke at man da starter med blanke ark, som om en menneskeskapt dato sletter alt det gamle. Det er nok ikke helt slik, man bringer både seg selv og all gammel bagasje med seg inn i det nye året. Egentlig er ingenting nytt bare fordi en menneskeskapt dato bikker over i et nytt tall. Tvert imot, alt er blitt eldre. Til og med barnet som ble født dagen før er allerede blitt eldre. Dog skjer noe som ikke er menneskeskapt, nemlig at naturen begynner på en ny syklus med årstider. Og hvis man vil, så kan man bruke det som en metafor til å “starte på nytt” sammen med naturen. Det er heller ikke noe i veien for å bruke årsskiftet til å sette seg nye mål. Kanskje du innførte NK med psykopaten i 2017, da kan 2018 bli det første hele året med NK. Kanskje har du ennå ikke klart å innføre NK, da kan 2018 bli det året du faktisk klarer det. Kanskje er det lenge siden du innførte NK, men du har ennå ikke klart å begynne på noe nytt som å komme ut av skallet, reise eller begynne å jobbe igjen. Da kan 2018 bli året hvor du tar steget. Da kan et nytt år brukes som motivasjon. Vel å merke så lenge du ikke lar deg knekke hvis du ikke klarer dine mål. Til slike fallitter har vi 2019.
I dag vil jeg skrive litt om temaet “å avslutte noe”. Denne gang mener jeg ikke å bryte med psykopaten, vi er alle grundig skolert i at det er nødvendig. Jeg tenker mer på mennesker og ting som binder oss, sånn generelt. Eksperter på psykopatiske relasjoner sier alle det samme; hvis du oppdager at du har hatt en intim relasjon med en psykopat, så gransk hver eneste relasjon du har hatt og fortsatt har, inkludert med dine foreldre. Dere som ennå ikke har gjort denne jobben, bør bruke nyåret til å gjøre den. Sjansen er stor for at du har omgitt deg med psykopater, narsissister og giftige mennesker hele livet. Er det mulig, spør du? Er de virkelig så mange? De er mange nok til å fullstendig omringe enkelte spesielt fristende objekter, som de kan spotte på lang avstand.
Men også dette er vi godt skolert i nå. Vi vet at vi, i tillegg til psykopaten, må kvitte oss med felles venner, flygende aper og andre nattvesener som utnytter og bedrar oss. Nå vil jeg snakke om resten, det som ikke nødvendigvis er skadelig men en naturlig del av livet. Mange av knytter oss meget lett. Vi knytter oss til mennesker, steder, gjenstander og hendelser. Jeg pleier å spøke med at jeg blir trist hvis en fremmed bil jeg lenge har kjørt bak på motorveien, plutselig tar av på en avkjørsel og blir borte. Da føler jeg et stikk av tristhet fordi jeg i løpet av den tiden bilen har ligget rett foran meg, har knyttet meg til den, som om vi har kjørt den lange veien sammen. Det er en spøk med et snev av sannhet. Hvis du kjenner deg bare bittelitt igjen i dette, så er denne teksten for deg.
Kanskje har du en holdning til livet, at hvis man har etablert en relasjon og den har pågått en stund, så skal den vare livet ut. Du vil tviholde på den i medgang og motgang, og hvis det periodevis lenge er stille i relasjonen så er det ok, men den kan aldri bli borte. Kanskje vegrer du deg hver gang du flytter bosted, for du har knyttet deg til både bolig og omgivelsene rundt den. Vel, mitt ønske er at du nå skal lære deg når en relasjon eller periode er forbi, og på tide å legge bak seg.
Jeg hadde en venn. Vi var barne- og ungdomskompiser på 80- og 90-tallet. Relasjonen fortsatte et godt stykke inn i voksenlivet og jeg tok det for selvsagt at vi skulle være venner for livet og at også min venn hadde denne holdningen. Jeg vil presisere med det samme at det var intet giftig i denne relasjonen. Det var et helt normalt vennskap. Vel, rent bortsett fra at dette var min eneste mannlige venn den gang jeg var i prosessen med å komme ut av skapet som homofil, og derfor av spesiell betydning for meg. Uansett, plutselig for noen år siden så slo det meg at det var gått to år siden jeg hadde hørt noe fra denne vennen. Jeg tok på meg initiativet til å kontakte ham og husker at jeg nærmest tryglet om å få treffe ham. “Selvfølgelig” var svaret og et par dager senere møttes vi. Deretter ble han borte igjen. Fem eller seks år senere uten en lyd fra ham så slo det meg “vet du hva Daniel, denne relasjonen er død. Slutt å tenke på den som levende”. Selv om det var trist å erkjenne, så måtte jeg bare akseptere at det ikke var noe igjen av oss. Et eller annet sted hadde våre veier skilt seg men jeg la aldri merke til hvor, for jeg var så trygg på at det alltid ville vare. “Jeg har ham/henne jo på facebook” hører jeg av og til folk si. Vel, en relasjon utspiller seg ikke på facebook, og spesielt hvis man ikke engang skriver noe til hverandre. Jeg sa til meg selv “vi er ikke venner bare fordi vi er på facebook” og jeg slettet ham. Uten nag men med gode minner fra et vennskap som gikk sin naturlige (av)gang.
Når visa er endt så må vi slutte å bære på folk i våre hjerter. Det er ikke noe i veien med å legge gamle venner bak seg. Det er lov å avslutte en relasjon selv om den har pågått i 20 år. Det er ikke et nederlag eller et tegn på en uløst konflikt. Enkelte ting koker bare bort. Men fordi vi er mennesker som lett knytter oss til andre og lett elsker dem, så er det ekstra viktig å lære kunsten å legge dem bak oss med et skuldertrekk. Noen av oss må bevisst jobbe med dette. Min venn som jeg skriver om over her, oppdaget etterhvert at jeg var borte på facebook. Han la meg til som venn igjen, noe jeg aksepterte fordi jeg tenkte han kanskje hadde noe å si. Men det varte og rakk uten et ord. Jeg forstod at han ikke ville ha en ekte relasjon, han ville bare være på facebook. Jeg slettet ham igjen. Det er lov å sette visse standarder, som at vi bør høre fra mennesker som vi anser som venner et par ganger i året hvis de bor langt unna, og treffes et par ganger i året hvis de bor nær. Hvis ikke det er et gjensidig ønske om dette, så er det intet vennskap.
Å avslutte noe behøver ikke bare å gjelde mennesker. Jeg leste en gang en artikkel med tittelen “vi slutter for sjelden”. Artikkelen handlet om jobb og ansettelser. Forfatteren talte for at det er sunt å slutte i jobbene våre oftere. Argumentet var at det er stimulerende å prøve flere forskjellige ting, og at en overdreven lojalitet til arbeidsgiveren bare skader deg. Vi som er ekstra lojale tror at vi skuffer arbeidsgiveren hvis vi slutter i jobben, eller at det vil påvirke vår referanseomtale i negativ retning. Vi er redde for å gjøre noe for oss selv. I tillegg er det en økonomisk risiko å skifte jobb. Hva hvis vi går ned i lønn, eller kanskje ikke trives i den nye jobben? Eller enda verre, hva hvis hyppige oppbrudd gjør oss til psykopater? Vi vet at psykopatene kjeder seg og er lite stabile i både relasjoner og profesjonelt. Vi vil bevise for oss selv at vi ikke er slik, derfor klorer vi oss fast til både venner og jobber.
Men nei, du er ikke psykopat bare fordi du slutter i jobben din. Du har heller ikke en personlig relasjon til sjefen din. Selv om han/hun kanskje er en god sjef som du har satt pris på og som har satt pris på deg, så går ikke han/hun rundt og er skuffet over at du valgte å si opp ansettelsesforholdet. Som arbeider kan du erstattes. Du skal gjøre det som er best for deg. Kunsten er å si til deg selv “dette var en fin jobb og en fin tid, men nå må jeg videre”. Deretter må man legge denne fasen av livet bak seg. Den er over. Det er nemlig en hang til nostalgi som får oss til å miste fokus framover, vingle, og gå tilbake til både jobber, mennesker og steder som vi i utgangspunktet hadde forlatt. Har du forlatt noe, så la det forbli forlatt.
Jeg vil mene at den perfekte balansen i livet består av 10 prosent fortid, 60 prosent nåtid og 30 prosent fremtid. Det er viktig å ta gode minner og viktig visdom med seg fra fortiden, men det er også alt vi bør bære med oss. Hovedfokus bør være her og nå, derfor må størstedelen av livet bestå av nåtid. En god slump ambisjoner, håp og planer for fremtiden må også være med, det er en viktig motor for å drive oss framover. Jeg har selv alltid vært flink til å integrere alle de tre tidene i livet mitt, men har hatt en tendens til å fokusere for mye på fortiden. I mitt liv har det kanskje vært 50% fortid, 30% nåtid og 20% fremtid. Det har med andre ord vært altfor mye bagasje å bære på. Like etter bruddet med psykopaten så befinner vi oss nær sagt 100% i fortiden. Vi bryr oss hverken om nåtid eller fremtid for alt vi gjør er å kverne på og analysere tiden med psykopaten. Etterhvert som vi heles så klarer vi til en viss grad å fokusere på nåtid og fremtid, slik at fordelingen kanskje blir 70% fortid, 25% nåtid og 5% fremtid. Dette holder imidlertid heller ikke i lengden og vi fortsetter å kave oss frem til en sunn fordeling hvor bagasjen fra fortiden blir lettest mulig å bære og altså bør bestå av kun de aller mest dyrebare tingene. Tenk på fortiden som om du skal pakke til en flytur. Du skal være borte resten av livet (for det skal du), men du har kun tyve kilo å bære med deg, ellers blir det overvekt. Velg derfor med omhu hvilke deler av fortiden du vil bære på.
Noen lever 100% i fremtiden. Du vet hvem disse menneskene er. Hodene deres er alltid et steg foran alle andre. De planlegger og har alt som skal skje neste sommer, jul og verdenskrig på stell. I begynnelsen virker de imponerende og er ofte gode administratorer. Men etterhvert blir de kjedelige og irriterende, fordi de aldri kan være tilstede her og nå. De stresser kun med ting som skal skje, og klarer ofte å stresse opp omgivelsene også. I tillegg har de en tendens til å få deg til å føle deg dum og utilstrekkelig fordi du slapper av, for det og det og det må ordnes, og har du virkelig ikke tenkt på at DET kan skje?
Psykopaten synes å leve tett opp til 100% i nåtiden. De overholder sjelden fremtidige forpliktelser eller løfter. De synes heller ikke å ha fremtidige ambisjoner på egne vegne, de bare blåser dit vinden fører dem. De tar heller ikke fortiden med seg da de ikke knytter seg til noe eller noen. Det eneste de bevarer fra fortiden er opplysninger og observasjoner de kan bruke til å manipulere, sabotere og kontrollere – i nåtid og fremtid.
Noen ganger avsluttes ting utenfor vår kontroll. Kanskje blir du tvunget til å forlate din bolig. Kanskje flytter venner og familie fra din nærhet. Kanskje blir du sparket fra jobben. Også her er det viktig at du forteller deg selv “alt til sin tid” og går videre. Jeg har opplevd å bli sparket i jobben. Det skjedde i 2011. Jeg arbeidet den gang i psykiatrien i Reykjavik. Min gamle sjef sluttet og i hennes sted kom ei som tidligere hadde vært en likestilt kollega. Vi likte hverandre aldri. Jeg forsto at med hennes nye posisjon så var mitt lys i ferd med å brenne ned. Og ganske riktig. Faktisk var hun så ivrig på å bli kvitt meg at jeg ble tilbudt flere måneders lønn mot at jeg gikk på dagen. Jeg takket ja da jeg forsto at jeg uansett ikke ville klare å bli værende lenge. Oppsigelsen var ikke planlagt men plutselig gikk jeg der i ledighet. Økonomisk var jeg som sagt berget men jeg ble værende på Island i noen uker, usikker på om jeg skulle søke en ny jobb der eller dra hjem til Norge. Jeg valgte det siste men uten å vite hva jeg skulle gjøre. Det som skjedde var at ut av det blå dukket en jobb i Hammerfest opp og de neste årene ble de mest inntektsbringende i mitt liv.
Vær derfor ikke redd for å avslutte noe og starte med noe nytt, selv om du ennå ikke vet hva det nye er. Sjansen er stor for at det nye er bedre. I alle fall er det annerledes. Ikke bær på det gamle, ikke la deg henfalle til nostalgi, se framover. Erkjenn at en relasjon, jobb eller periode er over. Legg det så bak deg. Nye ting venter. Du har ikke sviktet eller skuffet noen ved å avslutte noe som likevel er dødt. Du skuffer bare deg selv hvis du bruker masse energi på å forsøke å gjenopplive det.
I neste tekst skal vi holde oss i samme gate og se på en viktig faktor i hvorfor vi så lett tråkker i gamle spor, det som på engelsk kalles abuse amnesia.
Litteraturtips (på engelsk) til denne teksten er “Necessary endings” av Henry Cloud.
Du skriver at “Du skal gjøre det som er best for deg”. Akkurat dette er det sikkert mange med meg som har store utfordringer med etter å ha vært i kontakt – det være seg kortvarig eller langvarig – med en P. Ihvertfall ble jeg “lært opp” til å tro at alt var min feil, og fikk derav dårlig samvittighet for alt jeg gjorde eller ikke gjorde. Og det tok jammen mye tid før jeg skjønte at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet lenger, jeg kjenner fortsatt på det innimellom. Jeg skal gjøre det som er best for meg!
Jeg har veldig sans for kunstneren Bjørg Thorhallsdottir. Det å gjøre det som er riktig for en selv, følge hjertet, går igjen i mange av hennes tekster og bilder. Kunsten hennes har ihvertfall betydd mye for meg i denne prosessen jeg er i.
Tinna: ja, det er vanskelig for people pleasers (jeg har ennå ikke funnet et godt norsk uttrykk for denne tilstanden, hvis noen har en god idè så skriv den her i kommentarfeltet) og andre som er oppdratt til å stille andre først.
Psykopaten setter alltid seg selv først, people pleasers setter aldri seg selv først. Selv om den sistnevnte definitivt vinner sympatiprisen, så er begge deler like forstyrret. Ser dere den?
Tett forbundet med tilbøyeligheten til å føye andre, er skam og dårlig samvittighet når man IKKE gjør det. Dette er selvfølgelig ikke snudd i en håndvending, når man har brukt et helt liv på å tro at det skal være slik. Ofte kommer det fra foreldrene og man må begynne med å distansere seg fra kilden og forøvrig alle som forsøker å fastholde en i en tjenende posisjon. Gjør man ikke det, så blir det litt som å kjøre med håndbremsen på, eller gjøre fysisk aktivitet mens man røyker.
En kommentar til fra meg; Det med å gå gjennom og granske relasjoner er noe jeg har gjort helt ubevisst tror jeg. Jeg har ihvertfall funnet ut at min mor har en tendens til å gi meg dårlig samvittighet uansett. At jeg er blitt oppdratt, spesielt av henne, til å være “flink og snill pike” er nok noe som P været ganske tidlig (som et rovdyr!). Jeg tror ikke at min mor er P/N, men det er et faktum at hun kan være manipulerende – noe som er krevende nok. Setter jeg tydelige grenser for henne (noe jeg øver på), er det nesten så hun gråter fordi hun blir “så skuffet”. Og der er vi jo – hvem vil vel skuffe sine egne foreldre? Min for lengst avdøde far var annerledes. Mye borte pga jobb, men mer støttende og trygg i sin væremåte.
Jeg ser også at jeg opp gjennom livet har vært rimelig konfliktsky og redd for å stå for egne meninger. Lettere og mer behagelig å “go with the flow” og å unnskylde seg, ikke sant? Men forleden dag overrasket jeg meg selv ved å være meget tydelig i en diskusjon på jobb, jeg oppdaget det ikke før jeg hadde sagt hva jeg virkelig mente… Det ble et lite mentalt klapp på skulderen til meg selv 🙂 Sånn, da tror jeg at jeg er ferdig med det jeg hadde på hjertet i denne omgang…
Min mor har ofte sagt til meg at jeg er for trofast. Trodd det beste om folk og har holdt fast ved gamle vennskap og sånne som en gang har krysset min vei. Kjenner meg litt igjen i beskrivelsen av dette med å legge noe i bilen foran på veien. Det er vel en stund side nå, men jeg har gått min egen tilknytning etter sømmene. Spurt meg selv: Og hvorfor holder du etter dette fortsatt fast? Godt å lese om flere som har hatt det sånn.
Forøvrig: Ha et riktig godt og utviklende år alle!
Så god tekst. Dette med å avslutte og å komme videre, fra fortid og inn i nåtid, og også inn fremtid. Kjenner mye på denne teksten siden jeg har smakt på ensomheten i det siste. Funderer på hvorfor jeg ikke klarer å gi slipp på de litt for mye tankene om fortid. Er det fordi jeg ikke husker absolutt alt, eller er det fordi behovet for at noen skal se at det jeg har vært med på er sykt, eller er det at jeg fortsatt står måpende igjen etter helt uforståelige hendelser med P/N, eller er det sår som fortsatt blør og at jeg føler for myke omslag, eller er det at man dyrker sorgen (dette verken tror eller håper jeg da inderlig ikke at jeg gjør!!) Tror at behovet for å få forståelse og aksept for at det som ble gjort av P/N var så skrudd som det var, er stort fortsatt. Vil dette behovet for at aksept gang bli dekket tro? Må man gå videre uten denne aksepten? Er det mulig å gå videre?
Så er det dette med å gå igjennom tidligere relasjoner, før en legger det bort. Og dette med å klare /ikke klare, å legge det bort. Kjenner veldig igjen dette også. Har en tendens til å tenke på så mange. Har de med videre i livet i en eller annen form. Det tar mye tid og krefter å ha med mange i tankene også. Så hvorfor sitter dette fra fortiden så igjen? Jeg vet ikke hvordan jeg blir kvitt dette med å ha tilbaketanker.
Ikke meningen å være flåsete, men jeg ville gjerne vært din ekte venn. Det er ikke mange av deg der ute. ☀️
Tinna: ja dette med foreldre er vanskelig. De har så stor makt og innflytelse fordi de har formet oss fra barnsben av. Noen har gjort skade på deres barn uten å mene det – foreldre er jo også bare mennesker, de var unge den gang og kanskje ikke spesielt intelligente. Men det betyr ikke at vi kan unnskylde dem. Spesielt ikke når manipuleringen fortsetter når barna er voksne. Og jeg må få lov til å si at all manipulering er bevisst. Da spiller det ingen rolle om forelderen ikke oppfyller kriteriene som P eller N, de vet hva de gjør og får stilles til ansvar.
Å stille noen til ansvar er ikke nødvendigvis å fortelle dem direkte hva de har gjort galt, i en konfrontasjon (dette vil jeg snart skrive mer om). Det kan for eksempel være å kutte ned på samværstiden med dem, for å begrense deres innflytelse på deg. Der du tidligere pleide å besøke dem i en uke to ganger i året, så kan du nå begrense deg til to døgn og kanskje kun en gang i året. Hvis de ringer deg hver dag så forklar at det holder med en gang i uka osv. Slik “skadebegrenser” man manipulerende foreldre ved å gi dem mindre plass. Avhengig av hvor giftige de er, så vurder også å innføre gråsteinmetoden.
I de tilfellene hvor foreldre er så manipulerende og skadelige at du ikke har det bra i hverdagen, så er NK nødvendig.
Gratulerer med din markering i diskusjonen, slike “løft” gjør at grenser langsomt bygges opp, slik at man blir en ærligere og mer kongruent person.
Tak for endnu et vigtigt og rigtig godt indlæg. Jeg har altid hadet at tage afsked og har vanskelig ved at droppe kontakten til folk, der betyder noget for mig. De får lang snor! Men har øvet mig de sidste mange år og det går lidt bedre med tiden, men det vil aldrig være en naturlig del af mig, når jeg har knyttet mig til nogen der har betydning for mig. Det er altid et tab og jeg tænker på dem længe og de bliver til stadighed i mit univers. Det er både godt og skidt, kan jeg forstå. Godt fordi jeg stadig har dem i min sjæl, dårligt fordi jeg bruger energi på dem.
Anonym: Ja. Å være “for trofast” er en god beskrivelse, din mor var klok.
Det minner meg på noe annet som en slik trofasthet skaper, og det er konfliktskyhet. For når vi er så bundet så blir vi også redde for å miste. Vi unnlater å ta opp viktige kamper for å bevare freden og “båndet”. Dette gjaldt i høy grad med psykopaten men gjelder også generelt.
Vi må lære oss å gi litt mer faen, våge å stå for ting som er viktige for oss, selv om vi risikerer å støte enkelte fra oss. Det tapet må vi våge å leve med. Vi kan ikke gå rundt grøten til evig tid. Forøvrig tror jeg også enkelte blir tettere knyttet til oss, av å se at vi våger å ta enkelte kamper.
Nødvendige avslutninger er viktig, men, ååå, så vondt det kan gjøre.
Min ?venn?, har nå ignorert meg og mine forsøk på kontakt i over 6 uker. Helt siden han kom ut fra fengsel. Jeg var fin å ha, da han satt inne, men etterpå har det vært tyst. Åpner ikke og leser ikke meldinger el snap. Viser aldri noen form for oppmerksomhet. Vet ennå ikke sikkert om dette er en ung mann som er P/N, eller om han sliter psykisk, er ubetenksom eller bare ondskapsfull. Det jeg vet, er at dette skader meg, for jeg er veldig glad i denne personen. Jeg klarer ikke å slette/blokke ham helt fra sosiale medier ennå, men har ordnet det sånn at jeg ikke ser oppdateringer på fb og prøver å la vær å se storyene på snap og Insta. Jeg har den siste uken også kuttet alle forsøk på å nå ham. Andre venner har ment at jeg skulle fortsette å sende ham meld av og til, eller gi oppmerksomhet, som likes, for å vise at jeg var der for han, og brydde meg. Men nå er det nok. Det må avsluttes. Jeg får ingen skikkelig avslutning, da jeg ikke får forklaring på hvorfor han behandler meg slik. Jeg får ikke sagt at nå er det nok, da ingen meldinger blir åpnet og lest. Og det er så sårt. Det gjør så vondt. Tapet er så altoppslukende. Sorgen over å miste en venn, en person som betyr mye for meg, er stor. Men avslutningen er nødvendig, dessverre.
Trine: uansett om han er en P eller N, så er han en avhengighet for deg (og det er primært P og N som gjør oss avhengige).
Jeg ser at du forsøker å trappe ned men dette fungerer sjelden med avhengigheter. Det er som om en alkoholiker forsøker å “drikke bare to ganger i uken”. Da jeg røyket sigaretter så fungerte nedtrapping heller ikke. Det fungerte i noen dager, men så skjedde det noe, en fest eller noe som trigget røykebehovet, så røyket jeg veldig fort like mye som før.
Når man forsøker å trappe ned kontakt med en person man er avhengig av, så er alt som skal til for å ødelegge vunnet terreng at han plutselig vier deg oppmerksomhet igjen. Hva skjer da? Plutselig oppdager du at dere har utvekslet hundre meldinger på en dag. Da er avstanden du trodde du skapte hentet inn igjen på et blunk.
Derfor er cold turkey det eneste som fungerer med avhengigheter. Man må slutte tvert, fullt og helt på øyeblikket. Det gjør vondt i abstinensperioden men er egentlig ikke mer smertefullt en den smerten du opplever nå i form av en slags seigpining hvor du forsøker å skape distanse samtidig som du lengter etter ham.
Jeg sitter på min 6 dag etter at jeg gikk og er dritsliten. Siden det ikke har noe for seg å komme med alt for mange forklaringer til ex-psykopaten om at jeg ikke godtar hans mentale misbruk, og tilslutt at han misbrukte meg på det styggeste ved å gi meg skylden for noe han selv har gjort, og for å forsterke forklaringen hans om at det var jeg som hadde snakket dritt om en annen bekjent og ikke han. Påførte han meg opptil flere psykiske lidelser i sin forklaring på “min” bedritne oppførsel. Ja, og en masse mer.. Og, i kjent stil dessillusjonell stil…. Avvente et par dager, og i hans hode har jeg glemt hva han har gjort, og at vi er “kjærester” igjen..
Poenget er for meg at jeg må gå mange runder for meg selv, og “alt” han har gjort, og alt han har gjort er å være en jævel, nettopp fordi det er den eneste måten for ham å kjenne på tilfredstillelse, som er å påføre meg og andre psykisk terror… Ja, det er som om jeg har drømt.. Det er ingen hemmelighet at han er en forferdelig far, og det er forferdelig å tenke på at selv om han har blitt rapportert til barnevernet flere ganger, og nå en ny fra meg, er det nesten 100 % sikkert at systemet ikke fungerer… Ja, hva i huleste kan jeg gjøre for å redde de barna.. Om, det ikke allerede er for sent. Psykopaten er så utrolig farlig og ødeleggende. Ja, og hva da med de små som ikke har et annet valg enn å bli.. Jeg er lei meg og forbanna på han, meg selv og sliten fordi jeg har jobbet baken av meg for å få han til å forstå og se sammenhenger.. Han ser jo alt, og har full oversikt, så igjen manipulering, og drit.. Men dette menneske er sykt i hodet, og hvor vanskelig kan det da være for BV og få han til å ta ulike tester, observasjon over litt tid.. De er jo blinde om de ikke ser hvordan han er.. Ja, uff jeg nekter å finne meg i at to små barn skal “klare” seg selv..
Takk for svar, og jeg kan nok være enig i at jeg er avhengig eller hektet. Samtidig tenker jeg at dette er en person som jeg er glad i og har lagt ned mye omsorg og støtte for, og da er det ekstra sårt og bli behandlet på denne infame måten. Ignorering, ghosting, taushetskuren osv er en grusom måte å straffe på eller skyve mennesker ut av ens liv på.
Å ikke vite om en noen gang vil høre fra vedkommende igjen, eller få en skikkelig avslutning er grusomt, og gjør at tankekverna går på høygir.
Fornuften sier at jeg bør innføre NK, fordi dette er uholdbar oppførsel, mens hjertet fortsetter å håpe at det går over og at personen er umoden og ubetenksom. Jeg vet at hjertet lurer meg! Det er bare så hekkans vanskelig å godta at denne realsjonen er over. At jeg har brukt så mye tid på denne personen og tillatt meg selv å bli så glad i han.
Jeg skulle ønske at det fantes en delete knapp en kunne trykke for å fjernet følelser og minner. Da kunne en sluppet all sorgen, usikkerheten og alt det vonde som følger i kjølvannet av å miste en person som fremdeles er i live.
Trine: ” Samtidig tenker jeg at dette er en person som jeg er glad i og har lagt ned mye omsorg og støtte for, og da er det ekstra sårt og bli behandlet på denne infame måten. Ignorering, ghosting, taushetskuren osv er en grusom måte å straffe på eller skyve mennesker ut av ens liv på.”
Det er grusomt. Psykopaten biter hånden som forer og klapper dem. Det er et av forstyrrelsens mange uttrykk. Husk at de er annerledes i hodet enn normale mennesker. Derfor må man forlate dem, selv om det er sårt. Derfor må man også legge normale forventninger til side, selv om det er vanskelig.
“Fornuften sier at jeg bør innføre NK, fordi dette er uholdbar oppførsel, mens hjertet fortsetter å håpe at det går over og at personen er umoden og ubetenksom.”
Dette er kognitiv dissonans. Har du satt deg inn i hva det er?