De siste årene har “true crime” tatt av. True crime kjennetegnes av virkelige saker, men med dramaturgi som minner om skjønnlitteratur, og da i krim/thrillersjangeren. Sakene fremføres like spennende som om de hadde vært oppdiktet. Både podcaster og filmatiserte episoder har vokst sterkt i popularitet. Når noe blir en trend så kaster mange seg på for å tjene noen kroner, og ikke alt holder like god kvalitet. Men historier om ekte mord og ekte psykopater vil alltid selge. Selv er jeg delvis bitt av basillen. I jungelen av true crime på streaming beholder jeg en moderat skepsis, og forsøker å finne godbitene.

Men er true crime en god analyse av psykopati?

Det som er viktig å huske er at true crime er ment å selge. Produsenter vil legge seg så tett opp til action- og thrillergenren som mulig, for dette er hva folk vil se, de vil underholdes og sjokkeres. Folk flest er interesserte i psykologiske mekanismer, men kun på overflatenivå. Det er derfor ikke dype analyser av psykopati som er genrens første prioritet.

En leser eller seer med over gjennomsnittlig kunnskap om psykopati vil derfor lett kjede seg og oppleve seg understimulert, hvis et studie av psykopaten er hensikten.

Likevel er det enkelt å gjenkjenne psykopaten i morderne som beskrives. For det er nemlig nesten alltid en psykopat som dreper med overlegg. Slik sett er det en bekreftelse, og også en tankevekker.

For kunne psykopaten vi selv hadde i våre liv gått så langt som psykopatene i episodene, og drepe oss?

Mitt svar er, både ja og nei, med mest vekt på nei.

Alle psykopater mangler de sperrene som normale mennesker har for å skade andre mennesker. Så i teorien er alle psykopater (og også mange narsissister) tilbøyelige til å begå kaldblodig mord.

Og noen av dere lesere her på bloggen har vært sammen med svært farlige psykopater.

Likevel er, tross alt, ikke alle psykopater like. Og jeg vil si at nei – psykopaten du var sammen med ville mest sannsynlig ikke gått så langt. Noe holder dem igjen. La oss gjøre en matematisk øvelse. I Norge begås 50-100 mord i året. La oss trekke fra mord som begås av normale mennesker, i selvforsvar, desperasjon, kriminelle gjengoppgjør etc. La oss også inkludere enkelte dødsfall som aldri blir registrert som mord. La oss si at at det begås 50 mord i året av psykopater.

Av fem og en halv millioner innbyggere, så vil statistisk sett omkring 55,000 være fullblods psykopater (jeg utelater her narsissistene). Det betyr at sjansen for at en psykopat begår et mord i løpet av ett år, er 55,000 delt på 50, da blir oddsen 1/1100. Men det er kun i året. Vi kan regne ut hva sjansen er for at en psykopat begår ett mord i løpet av livet. Hvis vi tar utgangspunkt i en livslengde på 80 år, så blir straks oddsen høyere, eller 1/14.

Så der har du det. Sjansen for at en fullblods psykopat begår et mord i løpet av sin levetid, i denne ikke-vitenskapelige øvelsen, er 1/14. Det er ganske høye odds. Det er likevel langt fra flertallet av psykopater. Tretten av fjorten psykopater vil gå gjennom et helt livsløp uten å begå mord (selvfølgelig gjør de mye annen skade). I tillegg begår enkelte psykopater flere enn ett mord. Det betyr at hvis en psykopat myrder to ganger, så går 27 andre psykopater gjennom et liv uten å myrde.

Og her ligger kanskje problemet med true crime; sensasjonsmakeriet. Seere kan henfalle til å tro at det kun er disse ekstreme versjonene som er psykopater, og alt “mindre ekstremt” fremkaller kognitiv dissonans, hvor man tviler på at personen man har i livet sitt er en psykopat, fordi de ikke er like ekstreme som psykopatene i episodene.

Slik sett kan true crime dessverre ikke brukes som folkeopplysning. Det finnes en viss verdi i å lære om virkelige hendelser likevel, særlig når man ser hvor mye ekstrem adferd som faktisk finnes der ute. En viktig lærdom er av preventiv art. Man får se bilder av ekte forbrytere, hvorav de fleste har sterke psykopatiske trekk. Mange av forbryterne er velstelte og sjarmerende, men de kan likevel ikke skjule hvem de er. Et menneskes sjel synes på utsiden. I øynene. I mimikk og positur. Den observante vil ta notis av hvordan en voldelig person ser ut, og kunne bruke kunnskapen til å vokte seg.

Men de fleste mennesker vil alltid oppfatte true crime som “escapism”, selv om det er virkelige hendelser som portretteres. “Escapism” kan oversettes som “flukt fra virkeligheten”. Mennesker som innbiller seg at de lever trygge liv, vil distansere seg fra historiene og lærdommen de kan trekke ut av dem. Ironisk nok er dette folk som lever i bobler, hvor de ikke tar innover seg politiske, globale og sosiale realiteter. Likevel er de overbevist om at de selv lever i virkeligheten, og at trusler er noe bare “andre” opplever.

Husk at bloggen har sin egen facebook-side, som du kan like og følge. Her legges alle blogger og vlogger ut, sammen med annen informasjon og tilbud. Du kan også få kontakt med andre lesere.

https://www.facebook.com/profile.php?id=100066410033301