Narsissister er sårbare, dramatiske og desperate mennesker.

Desperasjonen ligger i alle forsvarsmekanismene de har opprettet for å unngå opplevelsen av skam.

Sårbarheten ligger i frykten for at noen skal trenge gjennom forsvarsmekanismene. Her ligger narsissistens aggressive “angrip før jeg selv blir angrepet” tilbøyelighet.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Tilbøyeligheten til drama ligger både i deres manipulasjoner for å få narsissistisk forsyning ved å spille mennesker opp mot hverandre, men også når forsvarsmekanismene kommer til uttrykk, for eksempel via projeksjon, fornektelse, narsissistisk raseri, bitterhet, forakt og offermentalitet (fordi alle andre er urettferdige mot dem).

Mye av dette er ubevisst hos narsissisten.

Narsissisten flyter på fysisk attraktivitet og karisma. De har ingenting annet å tilby.

Etterhvert som de blir eldre, så svinner den fysiske attraktiviteten. Mange blir også innhentet av fortiden – overgrep de har begått gjennom livet kommer for dagen og blir fortalt av ofrene. Mennesker unngår dem. Eldre narsissister må ofte flytte fordi de blir ignorert og avvist på deres gamle hjemsted.

De blir rett og slett forlatt, og kan kun klore seg fast til mennesker som fortsatt er bundet til dem; eventuelle partnere og barn de fortsatt har kontakt med, og naive flygende aper som ennå ikke har forstått tegninga eller klart å frigjøre seg.

Etterhvert som nettverket svinner, så øker presset på de få menneskene narsissisten har igjen, fordi det nå er færre mennesker å suge narsissistisk forsyning fra. Det er nå narsissisten risikerer at de siste nærstående forlater dem. Disse er imidlertid ofte så manipulert og ødelagt at narsissisten klarer å holde dem fast livet ut.

Med alderen blir narsissisten tiltakende bitter av å bli forlatt og ignorert, i stedet for å bli beundret og hjulpet (som de mener de fortjener). De blir ofte overlatt til seg selv, samtidig som kroppen skranter og de får problemer med å utføre praktiske oppgaver. De klarer nok fortsatt å tiltrekke seg noen naive hjelpere, men på en desperat og sørgelig måte.

Men det er ikke slik at evnen til refleksjon øker med alderen. Det er ikke slik at det plutselig går et lys opp for dem, hvor de forstår all uretten de selv har begått, og forsøker å bøte på den. De vil dø, fortsatt overbevist om at de gjorde rett, og alle andre gjorde feil.

Men hva med psykopaten?

En påstand som jeg hører, og også selv har observert og refererer til, er at psykopaten utvikler seg motsatt av narsissisten og blir mildere med alderen. Stemmer dette?

Ja, mener jeg. Jeg vil forsvare denne påstanden.

Grunnen er at psykopaten allerede i utgangspunktet er en roligere og mindre dramatisk person enn narsissisten. Det betyr overhodet ikke at de er bedre mennesker. Tvert imot, psykopaten er enda mer grandios. De opplever seg selv så suverene og overlegne andre mennesker, at ingen truer dem. Derfor blir de ikke like lett provoserte som narsissisten. Psykopaten frykter ikke skam, slik narsissisten ubevisst gjør, for psykopaten er skamløs – i ordets rette betydning. Psykopaten er kaldere og mer kalkulert, og plotter derfor ofte langt mer avanserte overgrep enn narsissisten er i stand til.

Som en digresjon så har jeg lyst til å sitere den beste litterære beskrivelsen av en psykopats kalkulerte kjølighet som jeg kjenner til.

“No one would have believed in the last years of the nineteenth century that this world was being watched keenly and closely by intelligences greater than man’s and yet as mortal as his own; that as men busied themselves about their various concerns they were scrutinised and studied, perhaps almost as narrowly as a man with a microscope might scrutinise the transient creatures that swarm and multiply in a drop of water. With infinite complacency men went to and fro over this globe about their little affairs, serene in their assurance of their empire over matter. It is possible that the infusoria under the microscope do the same. No one gave a thought to the older worlds of space as sources of human danger, or thought of them only to dismiss the idea of life upon them as impossible or improbable. It is curious to recall some of the mental habits of those departed days. At most terrestrial men fancied there might be other men upon Mars, perhaps inferior to themselves and ready to welcome a missionary enterprise. Yet across the gulf of space, minds that are to our minds as ours are to those of the beasts that perish, intellects vast and cool and unsympathetic, regarded this earth with envious eyes, and slowly and surely drew their plans against us. And early in the twentieth century came the great disillusionment”.

En litt tung tekst på engelsk. Men det er fordi den ble skrevet i 1897, av H. G. Wells, som en del av hans science-fiction roman “The war of the worlds”. Den handler faktisk om romvesener! Men det er samtidig en perfekt beskrivelse av den kalkulerte psykopaten. Om Wells bevisst beskrev psykopaten til fingerspissene, og deretter projiserte trekkene over på de ondskapsfulle romvesenene, er uvisst. Analogien med romvesener er forøvrig ikke så fjern, for psykopater er definitivt en annen rase, om ikke en annen art. De går blant oss. Ligner på oss. Snakker som oss. Kler seg som oss. Men de er rovdyr forkledt som mennesker.

Men med alderen så synes psykopaten å miste sin psykopatiske energi, sin evne og sin lyst til å kalkulere sabotasjeaksjoner. Objekter som har levd tett på aldrende psykopater, forteller at psykopaten synes å bli enklere å leve med, mer samarbeidsvillig, og objektet går ikke lenger på eggeskall på samme måte som før.

Det er nok noe i dette.

Men igjen. Det er ikke fordi psykopaten plutselig er blitt en angrende og godhjertet person. Det handler ikke om ny innsikt eller en ydmyk “oppvåkning”. Psykopatien ligger der fortsatt, rett under overflaten, og vil komme til syne hvis psykopaten blir utfordret, for eksempel på makt.

Under denne teksten så vil jeg legge ut en video om dette emnet. Men det er ikke en tilfeldig video jeg har valgt. Jeg legger den ut med en betenkelighet.

Det florerer med youtube videoer om psykopati og narsissisme. Dette har eksplodert de siste ti årene. I utgangspunktet er det svært positivt at bevisstheten sprer seg. Men man må også være på vakt. Det finnes kanaler laget av mennesker som selv ble avslørt å være narsissister, og som nå er fjernet fra youtube. Det finnes også videoer som egentlig handler om normale (men vanskelige) mennesker, og hvor skaperen ikke synes å ha forstått dybden i narsissisme eller psykopati. Dette er en felle som er meget lett å gå i, fordi hjernen hele tiden ønsker å tolke den psykopatiske adferden på normalt og rasjonelt vis. Dette merker jeg også på meg selv.

Videoen jeg legger ut er muligens et eksempel på sistnevnte.

Videoen beskriver mange narsissistiske trekk korrekt, men kommer også med tvilsomme påstander. For eksempel denne;

“In addition, narcissists may regret acting in a way that pushes away the few individuals they care about, if they act on their need for revenge”. 

Det er normale mennesker som gjør dette.

Å være normal betyr ikke nødvendigvis at man er en god person. Det betyr kun at man ikke har en forstyrrelse eller sinnssykdom.

Hvis man bryr seg om noen, også selv om det kun gjelder en håndfull personer i løpet av et helt livsløp, så er man ingen narsissist. Normale mennesker kan være sololøpere, eremitter, eller bry seg mer om ting og maskineri enn om mennesker.

En narsissist vil heller aldri angre på å ha “støtt mennesker fra seg”. For det første vil de aldri erkjenne at det var de som støtte noen bort. Og da kan de heller aldri angre på egne ugjerninger.

Man trenger heller ikke være narsissist for å være en hevngjerrig person.

Mange er drittsekker som unge, men blir mer ydmyke med alderen. De er ikke narsissister.

Videoen har ellers mange viktige poenger. Se og bedøm selv.