I dag vil jeg snakke om mitt hjertebarn – Gråsteinmetoden.
Sosial distansering er noe vi lært under covid. Nå vil jeg fortelle om “sjelelig distansering”. “Soul distancing” (heretter SD) er ikke mitt begrep. Jeg finner ikke på engelske begreper. Men jeg oversetter dem gjerne til norsk – der jeg kan. SD er omtalt av Dr. Durvasula Ramani, for mange her kjent fra youtube.
SD er egentlig bare en annen side av samme mynt. Gråsteinmetoden handler jo nettopp om å bevare sjelen. Om å ikke øse av ditt indre. Om ikke å gå dypt.
SD brukes i de tilfellene hvor vi ikke har mulighet til å fjerne oss fullstendig fra en narsissist eller psykopat.
Det betyr at vi må tåle deres nærvær i varierende grad. Kanskje nesten daglig på jobb, eller kanskje bare en eller to ganger i året, i familiesammenkomster. For mange her på bloggen gjelder det at de deler mindreårige barn med p/n, og derfor må samarbeide med dem. Atter andre har p/n foreldre som de ikke klarer å løsrive seg fra – kanskje fordi de ønsker å beholde kontakten med den andre forelderen. Man skal heller ikke kimse av den makten p/n foreldre har over egne barn – selv voksne barn. Det kan faktisk være vanskeligere å frigjøre seg fra en slik forelder, enn fra en psykopatisk partner. Det handler om at man må betrakte barndom og oppvekst med helt nye briller. Det berører noe dypere i oss, enn om vi må revurdere et samboerskap vi har inngått i voksen alder.
Alle p/n har som mål å “røre i grøten”. Med det forbinder vi selvfølgelig “lage trøbbel” for objektet, fordi det er alltid hva det ender med. Men egentlig er det mye mer nøytralt. P/n kjeder seg, de vil ha oss involvert og engasjert. Jeg snakker ikke her om dugnadsarbeid i Røde Kors. Jeg snakker om personlig engasjement. Vi skal gi, gi, gi , avsløre oss, fortelle og åpne oss fullstendig. Ganske enkelt underholde dem. Og vi skal underholde dem med vårt indre liv. P/n vil se hva som er inni. Det er det samme om det er en innpakket julegave eller en person. Og spenningen er like kortvarig. Derfor forkaster de oss når de føler de har pakket oss ut fullstendig og det ikke er mer gjemt inni oss.
P/n gjør selvfølgelig ikke det samme i retur for oss. De blottlegger seg ikke. Tror de ihvertfall selv. Problemet er at de gjør det likevel, når objektet har lært hva de skal se etter. Da avslører en p/n seg så til de grader.
Det verste i retrospekt, for oss som i årevis har åpnet oss for en p/n, er blottleggelse av sjelen. Og det er her SD kommer inn.
Det er en grunn til at du er utvalgt som objekt, enten det er av en forelder, venn eller partner. Det er fordi du har en vakker sjel. En sjel er vakker når den er fylt med godhet og empati. Der ligger dine hemmeligheter og dine sårbarheter. En p/n som får tilgang til din sjel, vil forsøke å besudle den.
Det føles skittent når det går opp for oss at vi har blottlagt vårt innerste skattekammer for en person som ikke er interessert i å ivareta det. Og den verste følelsen er kanskje at vi ikke kan spole tiden tilbake og forandre det. Åpnet er åpnet.
Denne følelsen av besudling kan antakelig sidestilles med det å bli voldtatt. Et voldtektsoffer vil forsøke å vaske bort voldtekten, fordi en uverdig person har trengt seg inn uten samtykke. Av en p/n blir vi utsatt for sjelelig voldtekt. På samme måte som et fysisk voldtektsoffer så klarte vi ikke å beskytte oss selv. Personen trengte seg inn med manipulasjon og psykisk vold.
Men den gode nyheten er at det stopper her.
Spist er spist. Men nå får ikke p/n mer, uansett hvor sulten hen blir. Ihvertfall ikke av deg.
Når du fremover kommuniserer med p/n, så pakker du sjelen godt inn i deg selv, og holder den der. Du deler ingen flere hemmeligheter eller sårbarheter med p/n.
Rådet er å holde kommunikasjonen meget overflatisk. Snakk om vær og vind, naboens prisvinnende blomster, prisene på mat. Unngå for enhver pris personlige emner. Og her må du være på vakt, for en p/n vil forsøke å grave. Hvis det er snakk om en p/n du har hatt i livet i mange år, så er det dessuten meget lett å falle tilbake i gamle mønstre hvor du pleide å mate p/n med din sjel. Du har jo tidligere betrodd deg til denne personen! Så her må du øve deg i å holde tunga beint i munnen, og aldri slappe av sammen med denne personen. For når du slapper av, så faller vaktholdet.
Men husk også at Gråstein, SD, eller hva du velger å kalle det, kan være morsomt. Egentlig er det en katt og mus lek, hvor du er musen som ikke vil bli fanget. Når du lærer deg å smette unna alle forsøk på å fange deg, så bygger det opp ditt selvbilde, fordi du opplever at du er smidigere enn p/n og har overtaket.
Du kan også more deg over at når du begynner å yte motstand, så blir p/n svært barnslig, og du får følelsen av å ha en samtale med en åtte-åring. Det i seg selv vekker blandede følelser. Du kan ikke forstå at du en gang respekterte denne personen så høyt, og du får opplevelsen av at du i alle år har solgt din integritet svært billig.
P/n vil bli stadig mer sliten og oppgitt når de ikke lenger klarer å fange deg, slik de klarte før.
Og det er her du må være forberedt på narsissistisk raseri. Plutselig så eksploderer de og kommer med de villeste anklager. Og ofte ut av det blå! Du kan derfor skvette litt, for kanskje stod du med ryggen til, eller kanskje spiste du middag eller fulgte med på en film, altså var du i en tilstand hvor vaktholdet lå nede. Og det kan ta litt tid å reise deg igjen.
Men her er det viktig å vite hva som foregår. Den første innskytelsen er å kue deg for deres raseri. For det er hva du alltid har gjort. Men raseriet kommer som følge av desperasjon. Din SD virker! Det er et godt tegn. Jo mer effektiv din SD er, jo mer desperat vil p/n bli. Dette er krampetrekninger fordi du ikke lenger avgir den forsyningen de trenger.
Så når du har samlet deg etter den initiale oppstandelsen, så nyt showet og klapp deg selv på skulderen.
Vil du lære mer om SD/Gråsteinmetoden? Husk at du kan bestille min bok om Gråsteinmetoden i alle landets bokhandlere.
Eller du kan kjøpe den til redusert pris direkte av meg, i en bokpakke.
Du får begge mine bøker “Psykopati og kjærlighet” og “Tankene mine får du aldri” for kun 460 kroner inkl. frakt (butikkpris 609 kroner), hvis du bestiller direkte av meg. Skriv til [email protected] hvis du ønsker å benytte deg av tilbudet. NB! Leveringstid vil variere, siden jeg ikke lenger er bosatt i Norge men sender bøkene neste gang jeg er i Norge for å redusere fraktkostnadene, vanligvis innen tre uker. Tilbudet passer derfor for deg som ikke trenger å få bøkene raskt. Tilbudet varer i hele 2023.
Veldig takknemlig for at du skrev et slikt innlegg nå.
Etter en god periode i form av at jeg lyktes med metoden og grensesetting etter oppvåkning, og stod enormt på både for barn, selv, trygge oss praktisk, økonomisk, sjelelig, derutover enormt mye aktiviteter og behov hos barna nå i mai, jeg nå igken hatt tre tunge dager med vonde smerter, i kroppen, migrene, høy fatigue og depressivitet.
Jeg deler mindreårige barn med p/n, og må derfor samarbeide i en viss grad. Og har p/n foreldre.
Glad for at du viser eksempler på den subtile måten å “lage trøbbel” for objektet på. Det rammet meg gjennom barna denne gangen.
En p/n vil forsøke å engasjere, presse grenser, grave.’
Og takk for heads-up på narsissistisk raseri hvis vi lykkes godt med metoden.
Jeg kommer til å fortsette med den.
Bare akkurat nå veldig vondt i hodet og utslitt.
Spændende læsning. Jeg har selv barn og børnebørn med en CN og gråstensmetoden er derfor i brug . I starten var jeg med til børnebørnenes fødselsdag, men det droppede jeg, da han sad der med en ny dame og fik NF af det. Jeg sagde derfor til min datter, at jeg fejrede børnene på andre dage. Ca hver 4-5 mdr kontakter CN mig om nogle mærkelige ting, båvedr. Vores datter eller børnebørn. Her er jeg Gråsten og det mærkelige er, han spørger ikke ind til noget..hvordan har du det..hvordan går det..eller sådan noget. Normalt vil man jo spørge lidt ind til den person man har boet med i 29 år. Jeg spørger heller ikke om noget, så det bliver en samtale om faktiske ting..henter du der, så kommer jeg med ham osv. førhen var det mig der holdt en dybere samtale igang. Psykopaten var bare overfladisk. Jeg tror det piner ham, at jeg er blevet en anden. Ligesom ham. Jeg gir ikke alt d
For at få noget til at fungere mere.
Netop, som det skrives her, jeg har givet alt til den person, nu giver jeg ikke mere. Jeg er altid høflig og ordentlig, men samtalen slutter hurtigt for psykopaten kan ikke holde en samtale kørende ret længe , når modparten er Gråsten. Ikke min psykopat i hvert fald . Før var det ham der svarede med enstavelsesord ( når han var sur ) nu er det mig og det er fedt ….
Det som virker å være en gjenganger i vårt forhold er at når jeg begynner å sette ned foten(etter mange år i terapi)så sier han at jeg har forandret meg sånn, det er noe rart med meg, holder jeg på bak ryggen hans? tidigere sendte jeg meldinger når jeg var borte, stortsett hele tiden men det gjør jeg ikke lenger, for det har jeg endelig lært meg ikke er normalt eller sunt. Men dette gjør han usikker og uansett hvor sterk og sikker jeg føler meg så blir jeg stående med vond mage og vondt i hjerte siden han ser så sårbar ut og forklarer det hele med at jeg må da skjønne hvorfor han reagerer som han gjør. Jeg må da forstå at det er på grunn av noe jeg gjorde for mange mange mange år siden som gjør at han blir så usikker, han vil ikke være det sier han men han blir det fordi “kroppen husker” sier han. Ja det vet jeg at den gjør, men hvor lenge skal man straffe noen. Og hvilken kjærlighet er det når den ene forventer at man skal gi og gi og når man endelig setter ned foten skal man bli beskyldt for det ene og det andre som gjør at man trår varsomt uansett hva man skal foreta seg. Jeg føler ikke det er ekte kjærlighet men manipulasjon og kontroll behov han sier han ikke er enig.
Til Anonym:
Er det kun deg som har gått i terapi, eller begge, evt parterapi?
Og kunne du tenke deg å fortelle om det evt er andre ting ved ham du reagerer på i form av å bli dårlig/lei deg mv?
Jeg spør fordi det vil være litt lettere å forstå deg og dette hvis man kjenner litt mer av konteksten.
Samtidig vil jeg si, at min eksmann utrolig ofte i konflikter i de første årene før vi fikk barn, gjentok noe fra min fortid før vi ble gift, som dengang var vondt for ham og skamfullt for meg, og nærmest legitimerte/”nøytraliserte” alt av hans atferd/reaksjoner jeg tok opp som vanskelig for meg, med dette gamle og at jeg måtte da forstå at det var grunnen og et bakteppe vi alltid måtte leve med.
Noe jeg i dag ikke aksepterer og ser med andre og såre øyne på.
Unnskyld, men er du samme Anonym som skrev utførlig 12. og 13.05, kanskje? Det er litt vanskelig siden det er flere som kaller seg det.
Hei Sabr. Jeg er den samme anonym ja som skrev tidligere.
Det er bare meg som har gått i terapi, han ønsker ikke høre at han kunne hatt godt av noen terapi timer selv. Siste gang jeg foreslo at han skulle fått hjelp til å komme seg gjennom gamle ting som han mener gjør han til den han er, så svarte han bare at det var ikke akkurat det jeg trodde jeg skulle få høre når jeg kom for å snakke med deg. Han syntes det var nedverdigende at jeg foreslo noe sånt.
Han har gang på gang mistenkt meg for å gå bak ryggen hans, hvor han kommer forskjellige konkrete eksempler på hva jeg har gjort som gjør han mistenksom. Og når jeg blir satt ut fordi jeg vet at dette ikke stemmer overens med virkeligheten så får jeg beskjed om at jeg reager rart på tiltalen hans. Hvordan kan jeg f.eks. gå gjennom dagen smilende og gjøre det jeg skal, når han har det vondt siden han tror at jeg går bak ryggen hans. Å Hvordan kan jeg legge meg på sofaen og sove etter middag når han ikke får sove siden han grubler så mye på hva jeg gjør. Dette er bare noen eksempler.
Jeg forklarer at grunnen til at jeg klarer alt dette er at jeg vet hva som er riktig, jeg har ikke noe dårlig samvittighet fordi jeg vet at han tenker feil. Jeg vet at jeg ikke går bak ryggen hans så jeg kan leve som normalt, det tar ikke all energien min. Men sannheten er at det tar ENORMT med energi å gå rundt på vakt å skal se ann stemningen og vente på neste tiltale. Og det ender ALLTID opp med at JEG trøster han og lover at det ikke er noe. Enda jeg ikke har gjort noe galt. På samme tid som alt skriker at dette fortjener jeg ikke så har jeg altså dette enorme behovet for å trøste han, at han ikke skal være lei seg og ikke minst, lage god stemning.
Jeg foreslo at vi kunne gjøre noe sammen i sommer og da nærmest lo han og sa at han var ikke i stand til å delta på noe sånt med den formen han var i nå. Jeg sa at det var jo en måned til arrangementet, da svarte han at han var forhåpentligvis i bedre form da men akkurat nå klarte han ikke tenke på det.
Det resulterer (igjen) i at jeg gir beskjed om at vi ikke kommer, fordi hvis jeg allikevel bestemmer meg for å dra, så er jo det kjempe rart fra hans side, det er mistenkelig at jeg kan gjøre det når jeg vet hva han tenker. Da bekrefter det bare enda mer det han mistenker sier han.
Men jeg ser nå at det er kanskje ikke rart at han tenker sitt, for jeg går på eggeskall rundt han, skvetter til ofte og er nervøs, så hvorfor skal han ikke mistenke meg. Jeg har blitt mer og mer nervøs med årene har jeg innsett, og det sliter veldig på helsa mi.
Men det verste er at han er så flink til å snakke og overbevise meg at jeg begynner til og med å tro på han, at jeg går bak ryggen hans, enda jeg innerst inne vet at det ikke stemmer med virkeligheten.
Kjære Anonym. Tusen takk for at du deler og beklager forsinkelse med svar.
Det må være grusomt vondt og tungt å være deg nå.
Det du forteller og beskriver, måten du skriver og reflekterer på, viser hvor sterk, sunn og god evne du har til å vurdere virkeligheten. Jeg er ikke et sekund i tvil om at du kan stole på egne reaksjoner, tanker og vurderinger. Jeg er heller ikke et sekund i tvil om at du er en god, sunn, normal og over snittet empatisk person som rett og slett reagerer helt naturlig i møte med noe som er unaturlig og helt galt.
Tvilen kommer fordi ting nettopp ikke henger sammen og ikke er normalt, sunt eller godt.
Hodet ditt forteller deg det, og kroppen din beviser det.
Hva tenker du om det jeg skriver her?
Tusen takk for gode ord Sabr! Det er rart at man trenger så mange bekreftelser gang på gang for å skjønne at man ikke er blitt gal. Innerst inne vet jeg hva som er greit å ikke, men allikevel så er det så lett å snu om på tankene når en av de du bryr deg mest om i hele verden, som du har så lyst å være god og snill mot og ta vare på, prøver å overbevise deg om at du overdriver. Å jeg ser nå mer enn noen gang at det ikke er populært at jeg setter ned foten og sier i fra, da blir det raseri og beskyldninger så det holder. Den “gamle” meg tenkte at jeg måtte selvfølgelig ta meg sammen og forstå at han har rett i alt han mener og sier, den “nye” meg tenker at dette er ikke greit. I stede for å fryse til (jeg gjør desverre dette ofte enda) så tenker jeg at det virker mer som et barn jeg har å gjøre med, enn en voksen middelaldrende mann. Og på samme tid som jeg føler at jeg nesten blir forbannet (blir skremt av meg selv, at jeg i det hele tatt kan føle det slik) over at han tillater å styre over meg på denne måten, så er det vondt å føle at jeg kanskje ikke får vist den omsorgen jeg tidligere har gitt han, når jeg er “ondskapsfull og vanskelig” og sier i fra.
Jo mer jeg leser her inne jo mer går det opp for meg at jeg ikke er så gal som jeg hadde begynt å trodd jeg var. Men han har en enorm makt over meg, og det til og med uten å bruke ord, men bare med blikk. Og jeg kjenner på at jeg savner mye omsorg som jeg ser jeg ikke kan få uten å gjøre meg fortjent til det, og da går det litt opp for meg at dette kanskje ikke er det stedet jeg bør være. Men det er vanskelig når det handler om livet mitt/vårt sammen, og jeg vet hvis jeg gjør noen drastiske endringer, så vil det få store konsekvenser og det føles utrygt. Jeg har liksom ikke helt lyst til å ta vekk tanken på at han kanskje en dag vil komme og unnskylde seg for det som er sagt/gjort og innse at det ikke bare er alle rundt han det er noe “galt”med. Vet ikke om det er empaten i meg eller om det er fordi det er så skummelt å skulle tenke at jeg skal starte på nytt og leve mitt eget liv
Ble langt dette, men tusen takk for gode ord og tilbakemeldinger. Det er så viktig for meg å ikke gå med følelsen av å være gal, de som vet, de vet <3
Kjære Anonym.
Dette beskriver du veldig godt og innsiktsfullt.
Alle de veldig sterke, motstridende følelsene, tankene, dilemmaene og behovene. Som alle er likeverdige, er der på samme tid og trekker i hver sin retning.
Det er veldig forståelig at dette er vondt, utrolig vanskelig og en enorm påkjenning for deg.
Mange føler at de slites i stykker i en slik situasjon. Jeg vet ikke om du kjenner igjen den følelsen.
Jeg har et spørsmål til;
Hvor alvorlig tror du det du opplever nå med din mann er. Hvis du prøver å score det på en skala fra f.eks. 1-10. Eller hvis du kun skulle bruke ett eller to ord.
Til Sabr. Jeg synes det er vanskelig å sette et tall på det. Når jeg står i det er vel ordene urettferdig og sykt de som kommer oftest opp i mitt hode.
Urettferdig og sykt.
Det er konklusjonen hodet og kroppen din forteller deg.
Jeg er ikke et sekund i tvil om at den er sunn og helt korrekt.
Som vi skrev om ovenfor – man kan rives og slites i stykker av slikt. Det kan for mange kjennes umenneskelig.
Det er merkelig at man kan kjenne en så stor forskjell på energi nivået når man er sammen med han og ikke. Latteren sitter lengre unna og det er vanskelig å kjenne på en ekte lykke. Det kjennes mer ut som en far som skal sette meg på plass, enn som en samboer på de dårlige dagene. Han har det med å etterligne meg og gjøre grimaser for å vise hvordan jeg ser ut eller reagerer. Dette har jeg ikke tenkt så mye over før men nå synes jeg det er skikkelig ubehagelig og barnslig. Han kan komme bak meg uten å si noe for så si noe høyt for å skremme meg, så sier han ble du redd? ler litt for å vise at det er en spøk, så går han ut et minutt og kommer tilbake og gjør det samme. Han vet at noe av det verste jeg vet er folk som kommer snikende på meg, og at jeg er veldig lettskremt. Har tenkt at dette bare er en spøk fra hans side men synes det er ubehagelig når det fortsetter og iallefall når jeg har gitt beskjed om at jeg ikke liker det.
Hvis jeg ser på han litt for lenge spør han litt hardt hva er det, og blir irritert mens han selv kan sitte og stirre lenge på meg og andre i familien, å når vi spør hva det er så sier han til oss, går det bra? Blir forvirret jeg…
vet ikke hva du Daniel og Sabr/Mary tenker om dette? Er det jeg som forestiller meg at dette ikke er greit eller er det en usunn oppførsel fra hans side?
Det er fint at du forteller oss hva som opplever. Det er terapi for deg, og bekreftende for andre lesere.
Men jeg tror vi allerede har slått grundig fast at denne mannen er usunn, giftig og med flere narsissistiske trekk.
Så det behøver du ikke å tvile på.
Men fortsett gjerne å lufte dine tanker. Her blir du “hørt”.
Det er tungt å gå på vakt og vurdere om det er lurt å gjøre sånn og sånn. f.eks. veninne besøk, er dagsformen hans så god at det besøket ikke vil gjøre han irritert når jeg kommer hjem igjen. Sist i dag kom han med beskyldninger for at det var min feil at han aldri er sammen med venner lengre og ikke finner på noe med de.
Jeg kjenner veldig på at det er mye som blir satt på vent fra min side i hverdagen siden jeg vet han på et eller annet vis vil klare å få det til å virke som om jeg gjør noe ulovlig hvis jeg ikke gjør det han mener er mest fornuftig å bruke dagen på. Alle hans opplegg og forslag til gjøremål er alltid viktigere enn mine. Og jeg blir selvfølgelig belønnet om jeg gjør det han forventer mens hvis jeg nedprioriterer hans forslag og gjør det jeg selv vil, får jeg høre det på en måte som gjør at jeg får dårlig samvittighet og blir lei meg.
Dette blir et mønster som føles lettere å fortsette med for å ikke lage dårlig stemning enn å gå mot han og stå på egne bein, iallefall når jeg vet konsekvensene av å stå på mitt, mht silent treatment og “svarte blikk” fra hans side, som jeg har lært å skjønne er hans straff.
Av en eller annen grunn så tenker jeg at jeg bør jo være glad for at han ikke slår meg, for det hadde vært så mye verre. Men på samme tid så kjenner jeg på hele kroppen, mer enn noen gang, at ord og det å ikke snakke til noen i det hele tatt på x antall dager kan gjøre like vondt som et slag.
Til Mary:
Må jeg godt spørge hvordan du nu selv har det med dig selv i dine hverdage, sådan på rigtigt og i gennemsnit. Det er, hvis du altså føler for at dele?
Efter en ret aktiv og handlende periode efter min sidste/største opvågning, hvor jeg har gennemført både praktiske, økonomiske og mere sjælelige greb i retning af så tilnærmet NK og gråstensmetode som muligt i forhold til mine nære/vondeste relationer, kender jeg nu både på tomhed, depressivitet og udmattelse. Og for første gang i længere tid, efter vished og fasthed, sniger der sig nu igen en tvivl ind, om der nu alligevel er mig, der er problemet og overdriver det hele. Det tror jeg nu forsåvidt ikke, men det kendes tomt, ensomt og ubehageligt.
Jeg ville gerne høre lidt om dine erfaringer og måske lære noget at medtage til egen hjælp.
Jeg er ked af, at jeg nu dominerer kommentarfeltet så meget, men jeg har nok lige nu et øget tale- og kontaktbehov. Det skal tilføjes, at dette nu nok forstærkes af, at jeg lige har brudt med min psykolog gennem de sidste 6 måneder. Jeg skal forsøge at finde en ny, idet jeg ikke er i tvivl om, at jeg ikke bør undvære terapi. Der var blot hele vejen så mange røde flag i terapirelationen, der mindede så meget om relationen til min sidste, formodede p/n – hvor jeg i hvert fald helt klart var traumebundet – at jeg nu slet ikke kunne blive ved. Jeg rationaliserede meget og tænkte det måtte være mig, der projicerede, eller selve terapiformen, men inderst inde.. Ja, til slut var det blot umuligt at blive ved og handle mod min intuition. Jeg har også tidligere forsøgt at afslutte. Initialt var jeg meget tilfreds med min beslutning, men det giver en slags dobbel tomhed, der bare lige nu er svær at håndtere helt alene, og jeg søger fællesskab her.
Jeg oppmuntrer andre lesere til å svare Sabr. Vi er mange som har vært på samme sted, eller er der fortsatt.
Dette med å finne den riktige behandleren er også noe jeg vet er vanskelig for mange.
Man er meget lett triggbar. Man er også lett paranoid. Dette er helt normalt.
Så ja – det kan hende man overdriver eller ganske enkelt tar feil om behandleren.
Men det er irrelevant. En terapisituasjon skal være trygg. Dessuten koster den for mange en del penger. Derfor skal man få noe ut av den. Og det gjør man ikke hvis man ikke har en god kjemi med behandleren (bemerk imidlertid at det er forskjell på “trygg” og “behagelig”. Terapien skal være trygg, men man kan ikke kreve at den skal være behagelig. Terapi handler nettopp om å åpne noen esker hvor innholdet ikke alltid er så behagelig).
Man går heller ikke i terapi for å tilfredsstille behandleren. Så hvis det i løpet av et par – maks tre – terapitimer føles feil, så er det ikke bare innafor, men helt nødvendig å bytte behandler.
Tusen takk, Daniel.
Jeg leste dette innlegget og kommentarene:
https://psykopati.blogg.no/onsketekst-ensomhet-og-meningsloshet-etter-bruddet.html
Det er litt rart at den eksistensielle fasen, som jeg trodde jeg hadde fått godt styr på, sniker seg litt tilbake igjen nå etter “runde 2”, å se på usunnhet i øvrige relasjoner/familien.
Til Sabr.
Jeg vil meget gerne fortælle hvordan det går med mig nu ( 7 år efter psykopaten) Det at kunne hjælpe hinanden herinde, har betydet så meget for mig og jeg vil også gerne hjælpe andre. Det er gået meget op og ned for mig, jeg gik hos en psykolog i slutningen af mit forhold . Psykopaten ville ikke søge hjælp, han mente ikke han havde et problem. Efter ca 5-6 samtaler sagde psykologen, hun syntes jeg skulle opgive samlivet ( tror ikke hun sagde det så direkte ) Det ville aldrig blive bedre, når han ikke ville samarbejde. På det tidspunkt vidste jeg ikke at han var coveret Narcisist. Jeg flyttede tilsidst og så begyndte jeg at Google…tavs i flere dage..,humørsvingninger m.m. Og så kom denne side frem. Det var mit held. Jeg begyndte at læse alt herinde og langsomt faldt det hele på plads. Det var en lettelse og skræmmende på samme tid. De dage/ perioder, der var svære, blev færre og færre og kortere og kortere. Jeg fik et nyt liv op at køre med nyt arbejde, ny landsdel, nye venner. Min familie boede heldigvis tæt på og vigtigst af alt…psykopaten var 200 km væk. Jeg mødte ham ikke tilfældigt. Hver gang jeg havde det svært …læste jeg og hørte Daniels videoer. Jeg syntes hurtigt jeg fik et godt liv. Jeg har ikke fundet en kæreste efter psykopaten ( han har haft tre efter mig ) så jeg kan af og til føle mig lidt alene. Jeg boede jo med psykopaten i 29 år . Jeg glæder mig hver morgen når jeg vågner, og når jeg går i seng om aftenen over …dagen har været god, ingen drama, tavshed eller skænderi. Her er trygt og godt…
Til Sabr.
Jeg glemte lige noget. Den måde du har det på, er helt normalt. Jeg har selv været der. Det vigtigste er at læse her, bruge naturen, holde dig i gang fysisk og psykisk ( ikke sidde og få ondt af dig selv) gøre noget aktivt, noget godt for dig selv, være sammen med gode sunde mennesker. Jeg har også brugt spiritualiteten meget, læst mange bøger osv, …håber mine råd kan hjælpe dig : )
Tusind tak for svar og hvad du deler så åbent, Mary. Jeg bliver bevæget og taknemmelig. Det er til stor hjælp og det betyder meget. Blot at nogen overhovedet lytter og tager mig på alvor, lindrer. Og ligeledes det jeg lærer og genkender ved at høre om dit forløb, dine erfaringer og råd.
Jeg kommer nok til at læse det igennem mange gange og reflektere over det.
Det gør mig i øvrigt utroligt glad på dine vegne at høre, hvordan du beskriver at vågne op og gå i seng glad og tryg.
Jeg fik begyndt at se nogle af Daniels videoer i går. Jeg kender at det også hjælper og ændrer ting i mig.
Jeg skal også forsøge at gøre mere blot for mig selv på de dage hvor jeg slet ikke føler for noget.
Til Sabr.
Jeg er også glad og taknemmelig for at,evt kunne hjælpe nogen. Det manglede jeg selv , men heldigvis opdagede jeg denne hjemmeside. Jeg er i øjeblikket ved at læse Daniels bog…Men tankerne mine får du aldrig ..Den er virkelig god og beskriver de røde flag, man normalt overser i starten af et forhold med en giftig person. Jeg var lidt nærvøs for, om jeg fik nok ud af den, da den jo er på norsk og jeg jo er dansk, men det går så fint. Du skal endelig bare spørge om noget igen, hvis du har det dårligt, for de perioder kommer helt sikkert igen. Vi er her for at hjælpe hinanden : )
Til Mary.
Ligesom dig, manglede jeg også hjælp til at forstå, hvad der overhovedet skete med mig og mit liv – eller dengang troede jeg jo bare det var mig, der var noget helt galt med, evt. min forstand, og i alle tilfælde klandrede jeg mig selv konstant og kunne ikke forstå hvorfor, jeg ikke kunne løse problemerne og bare blive glad, rask og fungere igen, men det hele i stedet blot gik bagud og nedad med det meste.
Jeg har også lige bestilt bøgerne og glæder mig.
Tak mange gange for at jeg må det, hvor sødt af dig, og i lige måde : ) Jeg har altid haft nemmere for at stille op for andre, men sjældnere lykkedes med mig selv.
Og kan det være tilfelle at han reagerer veldig dårlig på at jeg plutselig setter egne grenser og sier i fra? Kan dette trigge han og gjøre at han blir ekstra mistenksom og får meg til å tro på alt det han mener jeg gjør galt? Vet ikke jeg, men jo mer jeg sier i fra jo mer gjør jeg han “dårlig”, det både ser jeg og det sier han selv. At jeg er årsaken til at han blir slik selv om han ikke ønsker å være slik.
Anonym:
Dette kommer til å ta tid.
Har du fått bestilt faste timer hos terapeuten din ennå? Gjør det. Har du testet ut YouTube-videoene til Daniel, om de passer for deg og lindrer? Test dem ut.
Har du snakket åpent med terapeuten din og fortalt det samme som du forteller her? Gjør det. De har taushetsplikt. Det er viktig å ikke holde noe tilbake, for din helse. Det er også viktig dokumentasjon i tilfelle av at du mister arbeidsevnen.
Snakker åpent med terapeuten min,hun vet absolutt alt. Har ikke sett videoene enda men tenkte jeg skulle det.
Når jeg nok en gang har gitt etter og det er rolige tilstander hjemme, kanskje over flere dager så tenker jeg at kanskje det ikke er så ille, siden det er mange fine dager inni mellom. Hvorfor gjør jeg egentlig dette, kjenner noen seg igjen? Dette bidrar også til at jeg får ekstra skyldfølelse og føler at jeg har overtenkt igjen selv om jeg har fått bekreftelse utenfra på at det stemmer det jeg tenker om at dette ikke er bra.
Det kalles “abuse amnesia”. Google det, så får du opp mye informasjon, på engelsk.
Så godt å høre at du er helt åpen hos terapeuten, du er god.
Jada, kjenner meg veldig igjen.
Noe jeg har hørt ofte fra min samboer, er at du må huske på at folk snakker og sannheten kommer alltid fram for en dag. Når han sier dette er det gjerne i kombinasjon med en eller annen bekjent har gjort noe. Av en eller merkelig grunn så retter han disse ordene mot meg alle disse gangene som om jeg skal huske at uansett hva jeg har gjort eller sagt så vil det komme fram. Og han klarer ALLTID å gi meg en følelse at jeg har gjort noe galt og han venter på å få høre om det og da helst fra noen andre enn meg. Dette er jo helt sykt, hvordan kan jeg som vet best av alle hva jeg selv har sagt eller gjort og vet at jeg ikke har noe å skjule, likevel få hjernen min til å tenke at men kanskje han har rett, det kan jo hende at jeg ikke husker alt. Prøver å nøste opp i alt som er forvirrende men kjenner mer og mer på den følelsen når jeg står i det at dette er ikke normal oppførsel, det kan det ikke være…
En annen ting er at han kan sitte og si til barna våre “på tull” når de spør om jeg ikke bruker telefonen noe særlig, at men mamma går inn på telefonen og legger inn at det er 4 timer siden hun var aktiv så alle skal tro at hun ikke har brukt telefonen. Jeg kjenner jeg blir rasende og provosert men forutenom å si at han må slutte å si sånt, så fryser jeg bare til. Blir så sliten av meg selv for å være ærlig…
God morgen, alle sammen.
Jeg er interessert og vil gjerne forstå mer om oss og utveksle.
Nå har det vært litt stille på bloggen en stund, i den forstand at kun noen få kommenterer.
Er det kun få som har skriftlig taletrang som meg, har alle det mye bedre, er det noen av dere som holder dere tilbake fra å skrive om det som opptar akkurat dere mest på grunn av noe i dere/vi andre “tar mye plass”, eller noe fullstendig annet – slike ting lurer jeg på. Eller sagt annerledes, jeg liker og behøver at det er en sunn bredde og forskjellighet i kommentatorer og kommentarer, at vi alle kommer med vårt, våre tanker og behov, stort og smått ut fra akkurat den vi er og hvor vi er i vårt liv der og da.
Uavhengig av innleggsoverskrift eller siste taler, liksom. Men det er ikke sikkert at det er noen som brenner inne med noe eller tenker som meg. Jeg bare lurte.
Hei Sabr. Du kommer inn på et litt sent tidspunkt. Kommentaraktiviteten her på bloggen var størst i årene 2016-2017-2018. Hvorfor den har falt er litt uforklarlig, for antall daglige lesere har økt jevn og trutt og har aldri vært så mange som nå. Så flere leser bloggen, men færre kommenterer.
Til Anonym.
Min ex N hånede mig for at være ærlig..åh, du er altid så ordentlig, kunne han sige hånligt. Og hvis jeg prøvede at opklare og spørge ind til, hvorfor han lige pludselig var i dårligt humør ( ud af det blå) sagde han igen hånligt…SKAL du absolut analysere alting. Det viser jo bare, at uanset hvad vi gør, gør vi noget galt. Engang hvor min ex havde været sur en hel ferie uden grund, og jeg spurgte ind til hvad det var …da svarede han…jeg magtede dig ikke…dvs uanset hvad jeg havde sagt eller gjort, havde det været galt. Det med at bruge børnene mod en, kender jeg også så godt. Det er der vist mange her der gør. Hvis du bliver i tvivl om din samboerske er P , tænk da på, at alene det at du er havnet her og kan genkende mange ting…det siger alt. Tvivl ikke på hvad du har set og hør og oplevet , bliv ved med at tro på dig selv..du reagere normalt…på noget unormalt. Sig det til dig selv, hver gang der opstår noget unormalt..det der er så langt ude, det har ikke noget med mig at gøre…det er ham der er forstyrret …
Jeg synes det er så fint at du kom på banen der, Mary. Det er verdifullt med forskjellige personers bidrag. Alle tilfører alltid noe forskjellig. Jeg tror det er mange som undervurderer hvor positivt deres bidrag kan være for oss andre og kanskje unnlater å skrive.
Veldig interessant!
Jeg skriver her nå fordi jeg nylig har opplevd å bli forfulgt (helt åpenlyst) av min far, psykopaten, etter mange år med fullstendig NK fra min side. Jeg har blokkert alle kanaler og distansert meg helt fra ham. Jeg har gitt mer og mer slipp på vonde tanker og følelser og har slappet av med at personen er opptatt av annet enn meg.
Nylig stod han klar i mitt nabolag og fulgte etter bilen min. Da jeg stoppet i en busslomme, kjørte han videre. Jeg ventet med å kjøre videre. Han ventet i neste busslomme og fortsatte å følge etter bilen min, da jeg passerte. Han stoppet på neste sted jeg stoppet. Etter noen minutter kjørte han fort i en annen retning.
Jeg vet det er ulovlig å forfølge og oppføre seg skremmende, men jeg tenker at jeg ikke skal anmelde, for jeg vil ikke gi personen næring.
Hva tenker du om dette? Er det andre her som har opplevd å bli forfulgt helt åpenbart i trafikken? Det var skremmende å få ham etter meg og familien min, etter 7 år med NK. Likevel ser jeg at han er bare helt utrolig feig og patetisk og at denne situasjonen egentlig roper at han kjeder seg og har åpnet skuffen med meg i. Jeg vet det har skjedd noe i familien som mest sannsynlig vekker sjalusi/raseri hos ham. Utrolig nedrig å bli påminnet hva slags udugelig far jeg har.
Det vil jeg kalle en svært drøy hoover.
Det er ingen tvil om at han ville bli sett av deg. Men det er jo hooverens natur – de skal ses og høres. Du skal minnes på dem. Når hooveren er så flagrant som hva du har opplevd, så er det et tegn på at din NK er vellykket.
Jeg har tidligere hørt lignende historier, hvor p/n sitter i en bil utenfor objektets hus, og til og med gjemt i hekken!
Motivet blir ikke tydelig i din historie. Jeg mistenker ikke umiddelbart at han vil skremme deg. Men du kjenner din far best. Først og fremst er det en trist historie. Det er sorgfullt å ha en slik far, når det går opp for en at ens far er istand til slik uverdig opptreden.
Det kan være på sin plass å rapportere hendelsen til politiet. En rapport er ikke en anmeldelse, og din far får ikke vite om den. Men den blir loggført, i tilfelle det skulle eskalere.
Tusen takk for råd og støttende ord, Daniel. Det hjelper. Setter så enormt stor pris på deg og all kunnskapen jeg har fått fra denne siden her. Gull verdt! Jeg kan nok takke deg for at jeg innførte NK og kom meg videre!
Jeg oppfattet hendelsen som en helt desperat handling. Det er som i en dårlig tv-serie med billig casting og platt manus. Nå er det nesten vanskelig å tro at han virkelig gjorde det! Jeg kan le litt av det, men kroppen kjenner at dette ikke er greit. Det er faktisk psykisk vold og jeg skal passe meg for å lure meg selv til å tro at jeg bare kan flire det bort. Jeg trenger ikke å gjøre ham til et stort monster, men likevel. Det var dramatisk å få ham i fleisen og etter oss i mange minutter.
Til Sabr.
Jeg er en af dem, der har været med næsten fra starten af. Jeg kommenterede ikke på det jeg læste, de første 5-6 mdr, jeg var meget bange for at blive genkendt.. Jeg har barn og børnebørn med psykopaten og derfor vil jeg ikke ødelægge noget for dem. Alligevel begyndte jeg at skrive og svare, da kundskab jo er vejen frem…når man skal fjerne sig fra en psykopat. Jeg blev også mere og mere optaget af emnet psykopati ..jo mere jeg læste om det, des mere nysgerrig blev jeg. Jeg er begyndt at skrive mere her på det sidste, da jeg håber at kunne hjælpe nogen. Jeg har fået det meget bedre selv, men da jeg har været et primaobjekt i mange, mange år…har jeg oplevet mange mærkelige ting , som jeg håber at kunne bidrage med. Jeg tror det kan være lidt grænseoverskridende at skrive her..men, det var det der hjalp mig, så jeg håber virkelig at man skriver, hvis man har behov.
Har dere andre noen opplevelser av at når dere sa i fra til p/n om at dere skulle besøke familie og venner så ble de urolige? For en stund siden skulle jeg på besøk og med det samme jeg ga beskjed om hvor jeg skulle så p/n lenge på meg, stirret det typiske ubehagelige blikket uten å si noe. Og i det jeg var på tur ut døren sier han: ja h*n vil jo aldri komme til deg så da må du vel dit for å besøke.
Jeg forstår meg ikke på dette annet enn at deg gir meg en ubehagelig følelse som jeg ikke liker, men kan hende det er det som er meningen?
Anonym – det handler om isolasjon. De ønsker ikke at du skal få andre impulser fra noen, verken familie eller venner. Sunne slektninger og venner representerer et forankringspunkt i den normale verden. Da blir det vanskelige for p/n å tåkelegge deg.