Etter ønske fra en (og muligens flere) leser, så vil jeg i dag skrive om senskader etter den psykopatiske relasjonen.
Med senskader så menes plager og hemninger som kan oppstå lenge etter at traumet er overstått. Traumet vil i dette tilfelle være den psykopatiske relasjonen. Det kan være snakk om plager som har vært der hele tiden siden bruddet og aldri mistet sin kraft, eller plager som ikke var der i begynnelsen men som dukket opp på et senere tidspunkt.
Sistnevnte plager er kanskje de vanskeligste å forholde seg til, fordi de ikke like lett kan relateres til traumet, i tillegg til at vi har en forestilling om at “tiden leger alle sår” og at livet blir enklere etterhvert som distansen til tiden med psykopaten blir større. Med andre ord at det hele tiden er en oppadgående kurve og at vi ikke plutselig vil støte på hindere lenge etter at risikoen er tilbakelagt.
Rehabilitering krever intens jobbing og bevissthet. Hvis ikke vi er bevisste nok, så har psyken en tendens til å angripe oss bakfra, med uventede tilbakeslag av elementer som vi ikke har viet nok oppmerksomhet. Men selv de av oss som har jobbet målrettet og bevisst hele tiden, kan bli “tatt på sengen” av frykter vi trodde vi hadde kommet over og ballast vi trodde vi hadde lagt fra oss.
Aller først så er det viktig å erkjenne at vi er traumatisert. Ikke tro at du har kommet gjennom en tett relasjon med en psykopat uten å være det. Traumer er noe mange tror er forbeholdt dem som har vært gjennom krigshandlinger, bilulykker eller grov vold, og selv da først etter at man har vært til utredning hos fagfolk og der fått de riktige bokstavene – i dette tilfellet PTSD.
Mange har kanskje også en forestilling om at traumatiserte mennesker er uføre og sitter hjemme og skjelver, og ikke kan arbeide eller fungere sosialt. Dette er alt en misforståelse. Du trenger ikke et stempel fra fagfolk for å vite at du er traumatisert. Du trenger heller ikke å sitte hjemme, lammet. Alt du trenger å vite, er at du fungerer markant annerledes og sammenlagt dårligere, sammenlignet med hvordan du fungerte innen traumet.
“Sammenlagt dårligere” betyr at enkelte ting kanskje er bedre enn før, men at flere ting holder deg tilbake, slik at det samlede regnskapet går i minus og du går rundt med en følelse av at livet er tyngre enn det burde være, din erfaring, situasjon og alder tatt i betraktning.
La oss se på noen ting som kan betraktes som senskader etter å ha vært gjennom den psykopatiske trommelen.
-Du er blitt “rar”. Du har ikke mistet din kognitive evne og du er ikke sinnslidende, men du har blitt litt eksentrisk. Selv begynte jeg å prate høyt med meg selv, selv om jeg ellers er fullstendig klar og orientert. Kanskje du har lagt til deg noen litt underlige vaner eller sågar tvangstanker. Ting som ikke er alvorlige nok til å kreve behandling, men som får deg til å stusse litt over deg selv.
-Øket krenkbarhet. Du er blitt hyperbevisst på når andre oppfører seg respektløst mot deg. Det er en beskyttelsesmekanisme, sprunget ut fra idèen om at “jeg skal aldri la noen utnytte meg igjen”. Du ender opp med å analysere nærmest hvert eneste utsagn fra kolleger, venner eller fremmede; “var det der sarkasme? Nedsettende? Respektløst”?
-Du er blitt aggressiv og oppfarende. Henger sammen med øket krenkbarhet. Dette er kanskje den mest alvorlige senskaden for noen, fordi den blokkerer for harmoni og balanse i livene våre. Aggresjonen er en kombinasjon av flere ting. En av dem er en forsinket aggresjon mot din personlige psykopat. I tillegg kommer en aggresjon mot verden forøvrig, fordi du føler at du generelt har funnet deg i for mye, ikke bare fra psykopaten. Nå skal du gjenreise din tapte integritet gjennom et helt liv, og du bjeffer mot kolleger, venner og fremmede. Små ting kan hisse deg opp, som at noen kikker arrogant på deg eller sniker seg foran deg i køen. Du tror det er fordi alle ser at de kan tråkke på deg.
Dette må ikke avfeies som paranoia eller vrangforestillinger. Det er en naturlig reaksjon på manglende beskyttelse av deg selv. Men fordi den kan skape uhensiktsmessige situasjoner både for deg og andre, så må du være meget bevisst på å jobbe med dette. Hvis ikke du klarer arbeidet selv eller med støtte fra dine nærmeste, så kan sinnemestringskurs være en god investering. Sinnemestring er ikke bare for voldelige ektemenn. Sinnemestring er for alle som bærer på nettopp sinne.
-Skam over å være aggressiv. Mange av oss føler skam over den ovennevnte aggresjonen, eller til og med for bare å sette grenser overfor andre. Vi tror at vi må skjule den siden av oss som er sint, og at hvis folk fikk se hvem vi egentlig er, så ville de dømme oss. Kanskje tror vi at vi selv er blitt psykopater fordi vi har fått en ny og mørkere side, og at vi må bære en maske for ikke å vise den, akkurat slik vår psykopatiske partner gjorde. Det blir ytterligere skam og mye bekymring av slikt.
Skammen er et resultat av en lang relasjon med psykopaten, eller av at vi hadde psykopatiske omsorgspersoner i oppveksten. Når man har lært av en psykopat å legge lokk på seg selv, så faller det seg ikke naturlig å være selvhevdende. Det ligger en frykt i mange at de vil bli fordømt for å markere seg. Resultatet har blitt aggresjonshemning. Nå er vi kanskje ikke så hemmet lenger, men vi har ikke lært å være aggressive “på den riktige måten”. Vi famler; hva er for sterk markering, hva er for svak? Masken vi bærer har altså ikke noe med en slags “sekundærpsykopati” å gjøre, men skam over at vi ikke klarer å være sinte med integritet.
-Eksistensiell frykt. Den eksistensielle frykten øker ironisk nok med kunnskapsnivået. Fordi vi nå vet mye om psykopati og narsissisme, så ser vi det overalt. Vi føler at vi knapt kan bevege oss blant mennesker lenger uten å se ondskap. Vi får stadig små sjokk av å se så mange avsløre deres psykopatiske trekk. Det blir som å se råtnende lik inniblant alle de levende. Skal jeg fortelle en litt ubehagelig sannhet? Det er ikke noe du innbiller deg. De er der ute, i hopetall. Din evne til å se dem kan hemme deg eller hjelpe deg, det er litt opp til deg hva du gjør det til. Det er en gave og en forbannelse på samme tid. Det blir litt som å amputere benet. Du får aldri benet tilbake, så du kan velge mellom å sitte hjemme og sture eller hoppe ut i verden på et ben og gjøre det beste ut av det.
-Øket sensitivitet. Henger tett sammen med eksistensiell frykt. Vi blir trigget av alle de psykopatiske trekkene vi ser hos andre, fordi de minner oss på våre tidligere psykopater. Triggingen kan få store konsekvenser, alt fra at vi mister tråden i en samtale og fokus på arbeidsoppgavene til at vi ligger søvnløse flere netter på rad. Denne økte sensitiviteten er ikke til å kimse av, og antakelig har vi en mindre eller større dose av PTSD eller C-PTSD (Complex Post Traumatic Stress Disorder). En god begynnelse er å være bevisst hvorfor du har det slik. Deretter kan du søke hjelp hvis triggingen hemmer deg i for stor grad.
-Du klarer ikke å knytte deg til andre i samme grad som før. Dette kan være både et pluss og et minus. Kanskje knyttet du deg for lett tidligere? Samtidig har du ikke lyst til å bli fullstendig likeglad i andre og gå alene resten av livet. Du bekymrer deg fordi du tror du har tapt din evne til å elske. Denne senskaden er naturlig nok et resultat av “brent barn skyr ilden”. Men nettopp dette ordtaket kan du overføre til din relasjon med mennesker. Du skal stå side ved side med ilden, da varmer den deg. Lar du deg oppsluke og forsøker å gå inn i ilden, så blir du brent. Kanskje hadde du en tendens til å overengasjere deg i dine partnere? I så fall var du en god match for psykopaten, som heller ikke forstår hvor han/hun slutter og den andre begynner. Forsøk å huske at selv om dere er sammen, så er dere fortsatt to individer.
Vær også klar over fysiske plager som kan oppstå lenge etter bruddet. Dine mange psykiske plager både under og etter relasjonen med psykopaten er en belastning for kroppen. Betennelser og kroniske plager kan bli resultatet. Ikke alle er merkbare umiddelbart. De kan ligge å ulme og bryte ut lenge etter at relasjonen er brutt og du tilsynelatende har gått videre. Plagene bør behandles av lege etterhvert som de oppstår, slik at de ikke får tid til å utvikle seg til noe alvorligere. Sinnsro og harmoni kan lindre plager og dessuten stagge ondartede fysiske prosesser. Kroppen stabiliserer seg når du har det bra psykisk. Det er derfor mange grunner til at psykososial mestring er viktig.
Tusen takk for ditt innlegg. Den traff virkelig. Det er så godt når du sorterer og setter ord på det jeg ikke klarer selv. Takk
Jeg er etter hvert blitt veldig klar over de fleste av mine senskader, men noen ganger er det veldig godt å bli minnet på dem til ettertanke. Særlig når jeg tilfeldigvis akkurat i dag hadde fjernet meg fra en “tilskrudd” situasjon som hadde en medfølgende bølge av mye gammel så vel som ny psykopati-drit i seg. Å lese/bli minnet om hva jeg strevde med da jeg kom hjem hjalp veldig godt for å finne en akseptabel ro i hue og kropp. Takk for det. 🙂
Ja, var en god påminnelse og bevisstgjørelse, mye jeg ikke forstår enda eller er helt bevisst på! Er f.eks mye mer redd/angst nå enn før, tåler ikke så mye folk rundt meg, fordi det er så slitsomt å analysere alle om de er til å stole på eller ikke!
Sliter med det samme Jolly 😣
Jeg er Idag også diagnostisert med ptsd og har som følge av det også fått noe dissosiasjon, hulommelsessvikt osv. Jeg som trodde at jeg hadde kjempet meg utav det, fikk det slengt i fjeset igjen med påkjenninger på kroppen. Å stole på folk, det er vanskelig
Virkelig godt skrevet, Daniel. Og endnu engang en aha oplevelse fra min side. Jeg kom væk fra min psykopat i tide, lige inden han fik mig ødelagt helt. Jeg har også mærket senskader. Dvs jeg var mest syg sammen med psykopaten. Min krop var på overarbejde hele tiden, hvilket resulterede i den ene infektion efter den andre. Min krop og sjæl forsøgte at fortælle mig, at jeg skulle flygte. Alligevel overhørte jeg alle signaler og kom først væk efter mange .. Alt for mange år. Af senskader har jeg også den der med at være hypersensitiv overfor andre. Jeg føler mig nemt forladt, udenfor og somom jeg lever et parallel liv, hvor andre suser forbi med 140 i timen, mens jeg snige mig afsted i nødsporet med 50 km i timen. Ja det er svært at forklare, for dem der ikke selv har prøvet det. Jeg øver mig også i det med grænser og den anden da da jeg spurgte en kollega ( som muligvis er narcisist ) om hjælp og da han overhørte mig , sagde jeg : når du ikke svarer mig, er det så fordi du ikke ved det jeg spørger om. Det var vildt fedt at kunne markere så stærkt, noget jeg ikke har kunnet i min tid med psykopaten Yes ! Tak Daniel for det store stykke arbejde du gør, for at udbrede kundskab om psykopati.
Inden jeg fandt denne blogg , troede jeg at psykopati kun handlede om massemordere og lign.
Takk, Daniel!
Dette var sterkt og treffende… Jeg har kjent på stor skam over å ha vært så mye sint, spesielt som tenåring og ung voksen. Det er så trist å tenke på hvor mye jeg har strevd i relasjoner. Takk for at du setter ord på dette. Det er første gangen jeg ser en hel liste som beskriver utfordringene mine og jeg skal lese den mange ganger for å ta det innover meg: jeg er ikke alene om å ha det sånn! Man er jo aldri det…
Det har vært forferdelig slitsomt å føle seg mislykket, sint og overanalyserende… At det er noe feil med meg, at jeg bare må skjerpe meg, føle mindre.
Har etter hvert heldigvis klart å utvikle en stort sett sunn måte å være sint på. Det koker ikke like mye lenger og jeg kan markere grenser på en rolig måte. Jeg prøver å tenke at det positive er at jeg fanger opp signaler fra andre, slik at jeg kanskje lettere kan vise hensyn og omtanke.
Det er vanskelig å stole på folk, ja. Jeg har begynt å stole mer på magefølelsen og har dermed spart meg selv for noen store nedturer. Jeg kan være veldig åpen, men holder igjen når jeg merker at det er noe som skurrer.
Jeg jobber meg gjennom en tøff periode med angst. Valgte å være åpen mot venner, familie og kolleger. Har fått mye støtte og vet det skal gå bra.
Til andre som sliter: Ikke nøl med å oppsøke hjelp. Jeg fikk faktisk psykolog fort, til tross for lange ventelister, fordi jeg sa ifra til legen min med en gang jeg fikk angstanfall. Ikke bær på det alene, vi fortjener hjelp. Hvis du har barn, kan kommunens familieteam eller familievernkontor være et sted å få rask og gratis hjelp. Anbefales på det sterkeste!
Jeg syntes det gikk fint det første halvannet året etter bruddet fra P. Var urolig i perioder så klart, men stort sett ganske greit. Etter halvannet år traff jeg min nåværende kjæreste, som er totalt annerledes enn P var. Å møte en normal, snill mann som kun vil meg vel – det var veldig vanskelig i starten (vi har vært sammen et halvt år nå). I starten var jeg faktisk mistenksom fordi han kun virket snill og god, og genuint interessert i meg. Det trigget mye i meg. For, når ville han vise “sitt sanne jeg”? Når ville han endre seg, begynne å skjelle meg ut og kalle meg stygge ting, for eksempel? Kroppen og sjelen min reagerte ved økt uro, mye gråt og diffuse ekle magesmerter. Jeg har grått flere liter, og jeg gjør det innimellom fortsatt. Har vært helt åpen om det til kjæresten min, som står last og brast sammen med meg. Det er vanskelig å våge å tenke framover, for hva vil skje av vonde ting hvis jeg tør det? Jeg går konstant i beredskap for at vonde ting kan skje. Det høres vel helt surrealistisk ut. Jeg har startet i terapi, og i fortvilelse forklarte jeg min terapeut om alle disse rare reaksjoner som bekymret meg så veldig. Han svarte at han ikke hørte noe som han tolket som “rart”. For, når jeg nå gikk inn i et normalt forhold som ikke er sykt, måtte jeg åpne meg opp. “Og da kan det komme fram uventede reaksjoner”, sa han. Det var godt å høre. Og samtidig er det vanskelig å tørre å slappe av og ta det for god fisk. Så dermed, over to år etter bruddet fra P, så er jeg et godt eksempel på at uventede og skremmende ting kan velte fram i ettertid. Jeg er glad jeg har startet i terapi, og selv om jeg vet det vil bli tøft så skal det bli godt å bearbeide alt.
Jeg har lidt problemer med at komme igennem, her efter det er blevet på en ny måde … Jeg prøver lige igen…
Tak , Daniel for endnu et fantastisk indlæg. Jeg har det ligesom dig Tinna , at det er svært at forholde sig til et sundt forhold, efter så mange år i et usundt forhold.
Jeg har endnu ikke fundet en mand , efter jeg forlod min ex P for tre år siden. Det er ligesom jeg ikke tør involvere mig igen. Jeg har mødt mange fine mennesker, men et nyt forhold er det ikke blevet til . Jeg er meget opmærksom til sociale sammenkomster, observerer , hvem kan man stole på, hvem fører sig frem…ja, gennemskuer det spil der ofte foregår mellem folk. Jeg er ligesom blevet hypersensitiv . Det føles somom psykopaten har stjålet mine sociale kompetencer. Før var jeg meget social og kunne snakke med alle, nu syntes jeg ofte at det er en belastning med ” small talk ” og overfladiske kontakter. Det er utroligt så meget skade en psykopat kan lave ….
For min del har jeg vel sjelden vært så klartenkt som nå et års tid etter bruddet med en P/N. Det er positivt. Jeg har blitt tryggere på meg selv. Jeg stoler mer på intuisjonen enn tidligere. Jeg har også blitt langt mer selektiv med hvem og hva jeg bruker tid på. Jeg har nulltoleranse for løgn. Ikke små, hvite løgner som at maten var god når den egentlig smakte dårlig. Men løgner om hendelser, viktige ting, det tolererer jeg ikke lenger, uansett hvem den kommer fra. Da kutter jeg ut personen i lang tid. Jeg har nok satt meg mer i respekt enn tidligere. Sier tydeligere i fra. Igjen tror jeg mye handler om å være trygg i eget selskap. Jeg lovet meg selv rett etter bruddet at jeg aldri igjen skulle utsette meg selv for en slik behandling vi alle her kjenner altfor godt. Og for å etterleve det, handler det om grensesetting og selvrespekt.
Jeg kjenner meg veldig igjen i dette her. Jeg opplevde selv at jeg ble ofte forkjølet etter bruddet med min ex. Det resulterte til slutt i halsbetennelse etter å ha vært forkjølet nesten hver måned i ett år før viruset slo ut. Min andre relasjon bodde jeg i samme hus. Var mye sliten og syk da enn jeg pleide.
Jeg har bedre fysisk helse nå etter jeg har kommet meg vekk. Det er 1,5 år siden. Men jeg ble forfulgt og kontrollert via flygende aper som jeg ikke avslørte før det hadde fått ett år og tre måneder. Så jeg kan ikke si jeg har vært fri fra grepet lengre enn tre måneder nå. Etter jeg avslørte hvem de flygende apene var falt alle brikkene på plass og jeg fikk mange aha opplevelser som gav meg svar på hvorfor jeg opplevde anonym terror og trusler etterpå.
Men jeg sliter fremdeles. Jeg får fremdeles vennefårespørseler fra folk som kjenner psykopaten. Jeg har blokkert pdykppsreb men jeg har en annen profil jeg kun bruker for å finne ut om de som legger meg til har Psykopaten på sin venneliste osv og holde ett øye med om noen plutselig har vendt tilbake og blitt venn med Psykopaten igjen osv sånn at jeg kan blokkere dem. Alle sier det bare er tilfeldig at de har lagt meg til som venn og at de ikke er ute etter å gå noens ærend når jeg skriver til dem og sier jeg ikke er interessert i å ha folk som skal snoke for vedkommende. Og da kjenner jeg dette oppfarende sinnet i meg. Og det at jeg oppdager at noen jeg har delt mine historier om Psykopaten med plutselig er venn med vedkommende igjen og at jeg får vennefårespørsel fra folk som kjenner vedkommende er nok til at jeg drømmer mareritt. Hver gang det skjer får jeg mareritt om Psykopaten natten etter. Men så går det over jeg oppdager noe nytt. Jeg tenker at hvis jeg hadde latt være å følge med på hvem som har kontakt med dem og lar være undersøke det så hadde jeg ikke fått mareritt heller. Fordi da hadde jeg ikke foret meg selv med informasjon som skremmer meg. Men jeg har prøvd før å tenke at ikke jeg skal tro og tenke at alle er ute etter å gå dems ærend og at jeg må slappe av og tenke at det er hyggelig at folk vil være venn med meg. Men da fikk jeg ett helvete og ble angrepet og truet av Psykopaten som la ut masse tusler mot meg offentlig på Facebook om at H*n fikk vite alt og jeg burde være forsiktig med hvem jeg legger til som venner. Jeg har og fått tilbakemelding fra de jeg til slutt fant ut at var flygende aper på at jeg må slutte å mistenke alle og være paranoid. Rett etter bruddet med den første og den andre så hadde jeg mareritt flere ganger i måneden. Jeg gruet meg til å sove fordi jeg var redd for å få mareritt. Samtidig ble jeg vant med det og tenkte at jeg kan ikke la det hindre meg i å sove. Jeg trengte mye søvn for å bygge opp helsa siden jeg var utslitt etter så mange år med for lite søvn under relasjonene med to Psykopater på rad. Men jeg føler meg slem når jeg anklager folk for å være snokere og de sier at det er rent tilfeldig og hevder at ikke de har blitt instruert av Psykopaten til å legge meg til som venn. Men hvorfor er det stadig folk som kjenner Psykopaten men som ikke jeg vet hvem er som legger meg til. Og ofte skjer det når jeg har avslørt noen flygende aper. Akkurat som vedkommende prøver å verve nye flygende aper for å få innsyn i mitt liv på sosiale medier igjen.
Jeg har vært hos både psykiater og psykolog. Min psykiater kom frem til at jeg hadde fått tvangstanker. Jeg nevnte at jeg er redd for at jeg har fått ptsd også og kanskje må ha behandling fordi jeg har lest at man ikke blir kvitt d uten hjelp. Og jeg er redd for at man kan utvikle narsissisme hvis man ikke får hjelp tids nok. Jeg har vært livredd for å bli som dem. Og jeg har også følt på den skammen med å ikke klare å være sint med integrert. Men de jeg har snakket med mener jeg bare har hatt en traumatisk opplevelse men at ikke jeg har ptsd. Jeg er redd for at jeg har mistet evnen til elske og redd for å bli likeglad i mennesker. For det er jo nettopp det de er. Jeg er nå 32 år. Og heldigvis for meg har jeg ikke barn. Og det er like greit jeg kun har hatt meg selv oppi dette. Jeg synes virkelig synd på de som må oppleve slikt med barn i bildet og få barn med slike bare sånn at dere vet det. Men det jeg skulle frem til her er at jeg håper virkelig jeg klarer å få evnen til å elske igjen og oppnå d jeg ønsker i livet. Og det er å få familie før jeg blir for gammel til å få barn osv.
Det man blir mest syk av er jo ikke bare selve mishandlingen man blir utsatt for. Det er jo måten man blir isolert med løgnene dems og ikke blir trodd når man skal prøve å avsløre dem og komme seg løs. Man blir sittende alene og være redd og føle at alle tror du er gal hvis du prøver å få frem sannheten fordi alle ser det som at du har laga drama siden de har fått reaksjoner fra deg på meldinger osv som de kan vise rundt og latterliggjør deg. Nå har jeg vært offer for tre stykker på rad og nå føler jeg at jeg er på nippet til å gi opp å ha noe sosialt liv. Fordi jeg er så drit lei av å forsvare meg selv og bli sett på som paranoid og gal. Jeg har nå blitt isolert fra tre vennekretser og jeg føler at jeg bare har lyst til å flytte til en annen planet og bytte ut alt av bekjentskaper snart. Hver gang jeg endelig begynner å få det bra så kommer det en ny psykopat inn i livet mitt eller at noen av de gamle kommer tilbake. Og jeg blir syk av at de får meg til å se gal ut. Det gjør meg paranoid, stressa, og gir meg angst og symptomer på ptsd. Å stå alene mot hele verden som David mot Goliat. Og ingen kontakter meg for å si at de tror på meg og at de vet hva som har skjedd. Alle de som kjenner psykopaten trekker seg unna meg uten å spørre meg om hva som egentlig har skjedd så jeg blir det sorte får. Men jeg tror ikke vi ofrene hadde blitt så psykisk øglagt i ettertid hvis vi fikk mer støtte og bekreftelser på at ikke det er oss det er noe galt med. De vennene og familien man har rundt seg som IKKE kjenner psykopaten støtter offeret. Og det hjelper så klart.. Men så tenker man jo som så at hvis de også kjente psykopaten, hvem ville de da være enig med, siden alle som kjenner psykopaten støtter han eller henne. Det i seg selv får oss til å tvile mer på oss selv. Vi blir sittende utålmodig å vente på at psykopaten må avsløre seg til flere eller at flere ofre skal stå frem og avsløre dem sånn at folk skjønner at ikke både du og andre ofre kan ta feil. Så det vi blir aller mest syke av er makten de har over oss og måten de knuser vår selvtillit og setter folk opp mot oss.
“Vi blir sittende utålmodig å vente på at psykopaten må avsløre seg til flere eller at flere ofre skal stå frem og avsløre dem sånn at folk skjønner at ikke både du og andre ofre kan ta feil.”
Vi skal ikke vente på noe. Vi skal reorientere livene vår og gå videre. Jeg vet det er tøft, ensomt og en sorg. Du trenger ingen bekreftelse, ihvertfall ikke fra psykopaten selv eller fra flygende aper. Du vet selv hva som har skjedd, så kan de andre sverte deg til de blir blå i ansiktet. Jeg pleier å si “jeg håper de får mye underholdning av det, for mer får de ikke av meg”. Med det mener jeg at de må spinne på gammel sverting eller dikte opp ny, for meg ser de aldri igjen.