Jeg har dessverre fortsatt kontakt med min P/N. Heldigvis ikke med samme intensitet eller naivitet som tidligere, dog. Jeg føler at jeg vet hvem han er nå, og at alle illusjoner er brutt. Mye takket være denne bloggen. Det er uansett veldig interessant hvordan de på noen områder er så totalt annerledes fra “vanlige mennesker”. Jeg tror det er en av grunnene til at det kan være så vanskelig å bryte også. Det er vanskelig for oss å ta inn over oss at de fungerer på den måten de gjør. Og tilogmed når vi skjønner at de ikke ønsker oss noe godt, fortsetter vi å tillegge dem gode hensikter, tror at de har samme ønsker og mål som oss, og forventer normale handlings- og reaksjonsmønstre. Respekt, empati, nestekjærlighet. Vi ser de negative opplevelsene som separate handlinger som ikke nødvendigvis er knyttet til personen. Jeg tror det beste man kan gjøre for seg selv (utover NK) er å innse at man aldri vil få de svarene man leter etter, og ihvertfall ikke svar som skal passe inn i den malen man har for hvordan mennesker skal oppføre seg.

Dette med projeksjoner tror jeg kan forklare mye. Min P/N har aldri forstått hvorfor jeg blir så opprørt over enkelte ting. Hvorfor jeg feks. reagerer på handlinger som avviker fra det bildet jeg hadde av oss som nære. For selv om vi kanskje har vært “nære” også i hans hode, så har vi så vidt forskjellige definisjoner av hva det er og innebærer. Når det gjelder projisering av negativ sinnsstemning så er det en av tingene som fikk meg til å ville bryte allerede i begynnelsen. Jeg har vært gjennom endel tøffe tak i livet, og tok etterhvert et bevisst valg om å fokusere på det positive. Holde meg selv ansvarlig for egen lykke. Med han var det time etter time på telefonen der han forteller om alt som er feil, enten det er snakk om et skrubbsår som ikke vil gro, en fæl kollega eller det overskyede været. Jeg forsøkte å lytte, være støttende, men også å pense samtalen over på hyggeligere ting når det liksom ikke ville ta noen ende. Men jeg innså fort at disse samtalene egentlig ikke var ment å være dialoger. Nå i ettertid har jeg skjønt at han oppfattes av andre som superpositiv, full av godt humør og artige påfunn. Han er god til å lytte og veldig støttende. Jeg ble sjokkert da dette kom for en dag. For jeg har jo stort sett opplevd han som irritert, sur og negativ. Jeg kunne være positiv, se frem til en ny dag, glede meg til noe bestemt eller bare være tilfreds med livet. Helt til han ringte. En time med kritikk, surmuling og irritasjon senere var jeg også nedstemt. Han har da brukt meg som søppelbøtte for alt det negative, før han går ut og møter andre mennesker blid som ei sol. Når vi snakkes igjen har han hatt en super dag, mens jeg fortsatt jobber med å komme meg ovenpå etter vår forrige prat. Kanskje er jeg ikke like sprudlende som jeg var vår første samtale. Da pleide han å le av meg, bli irritert fordi jeg ødelegger humøret hans ved å være så lite entusiastisk, og gi meg beskjed om å “smil litt, da!”. Før vi går over til å prate om alt som plaget han i løpet av dagen, og samme greia skjer igjen. Dette har ofte fått meg til å endre/avlyse planer, droppe å gjøre de tingene jeg egentlig hadde lyst til, osv. For jeg ble jo påvirket av humøret hans. Men der jeg har avlyst den kaffen med en venninne, har han fått energi til å avtale kaffe med en venninne. Kan ikke tro at jeg tillot å la meg bruke på denne måten over så lang tid.

Dette med hukommelse er også veldig rart. Og faktisk en av grunnene til at jeg på et tidspunkt trodde at jeg hadde tatt feil av han. Disse tingene jeg trodde han gjorde bevisst for å være kjip mot meg – kunne det være at han bare ikke forsto/var mentalt moden nok? Plutselig hadde han glemt ting han hadde gjort som hadde knust hjertet mitt tidlig i relasjonen. Tenk deg at mannen er utro og innrømmer det. Men to år senere nekter han for at det har skjedd, og forklarer at kvinnen bare er en helt vanlig venninne. Det er derfor ingen grunn til at han ikke skal treffe henne jevnlig. Han blir sint når du anklager han for noe han i følge seg selv aldri har gjort, og nekter å forholde seg til at han tidligere har innrømmet utroskapen. Kaller deg gal som finner på noe sånt. Sjalu og patetisk som vil nekte han å ha venner, og får deg til å be om unnskyldning. For meg er det vanskelig å forstå hvordan noen bevisst kan kjøre en slik taktikk. Når han også da glemte store ting som ville vært til fordel for han, begynte jeg å tro at det var andre ting som lå bak oppførselen hans enn at han var P/N. Men til syvende og sist så tror jeg det handler mest om hvor mye vi har betydd (og ikke betydd) for hverandre. Jeg husker “alt” som har skjedd mellom oss og “alt” han har sagt, fordi jeg elsket han og han var den viktigste i livet mitt. Mens jeg var ingen spesiell for han. At han knuste hjertet mitt, ødela selvbildet mitt, tok viktige år fra meg? Jeg vil huske det resten av livet, men det har ingen betydning for han. Derfor husker han det ikke. Jeg husker heller ikke nødvendigvis hva en random person sa til meg på bussen for to år siden.

Jeg er i en prosess med å frigjøre meg fra han for godt nå (NK). Og jeg innser at jeg må skrive en liste over ting han har gjort som er helt uforståelige for meg at man kan gjør mot noen man liksom er glad i (eller hvem som helst som man har en høflig og vennlig relasjon til, egentlig). Samt en slags forklaring. Jeg kommer alltid til å være “ingen” for han, og det koster han ingenting å behandle “ingen” dårlig om han kan tjene noe på det. Alle de fine tingene han har gjort og hans positive egneskaper kommer bare til syne når jeg forsøker å trekke meg unna. Jeg lar meg lure og glemmer alt det negative. Men så fort han har meg i nettet igjen er det tilbake til dårlig behandling. Nå har han også en ny dame. Samtidig vil han gjerne beholde meg på sidelinjen. Jeg skal være der og se han gjøre alt han ikke ville gjøre med meg, med henne. Jeg skal akseptere at han aldri ønsket at jeg skulle være en del av livet hans “på ordentlig” (har f.eks. på fire år aldri møtt en eneste av hans venner), mens hun har vært velkommen hele tiden. Hvordan kan han tro at dette er akseptabelt? Og hvordan klarer han å få meg til å tro det, og tenke at jeg overreagerer og er dramatisk, etter alt jeg nå vet om han? Sykt at de har så mye makt. Beklager, dette ble en kjempelang tekst. Men det er så fint med et sted man vet man blir forstått. Jeg snakker ikke med noen om dette, og har vel egentlig blitt ganske isolert helt generelt. Derfor er det sikkert også så lett å la meg overtale og hjernevaske, at jeg glemmer hva jeg vet er rett (og riv ruskende galt). Men nå er det nok. Jeg skal ha livet mitt tilbake (om det så blir et helt nytt, annerledes et) og jeg skal jobbe for å finne tilbake til de positive egenskapene mine som har blitt borte på veien med han.