Bibelen var vel for de fleste aldri favorittboka da de var unge. Og de fleste voksne får heller aldri den store interessen for boka. Den er tung og utilgjengelig, og for mange forbundet med moralisme, puritanisme og fanatisme.
Men man trenger ikke å være personlig kristen for å ha nytte av bibelen. Man “forplikter” seg heller ikke til å bli kristen av å lese den. Det er tross alt kun en bok. Man trenger heller ikke lese hele boka fra perm til perm. Den er full av visdom og god moral, hvis man ser bort fra ting som flerkoneri og incest, som med våre moderne øyne betraktes som umoralsk. Visdommen og moralen trer fram gjennom historier om de bibelske figurene, og deres gjøren og laden. Og i mange av historiene dukker det opp beskrivelser av sinnssykdom og personlighetsforstyrrelser, deriblant psykopati og narsissisme, selv om vi bruker andre ord på tilstandene i dag enn i bibelen. Man må derfor selv gjenkjenne tilstandene som blir beskrevet, for bibelen forteller det oss ikke direkte.
Det er egentlig irrelevant om historiene i bibelen er historisk korrekte eller ikke. De har likevel verdi som leverandører av moral og folkeskikk.
Historien om Jacob og hans svigerfar Laban er en slik historie.
Jacob er en prominent figur i Det gamle testamentet. Spesielt innenfor jødedommen blir han betraktet som en foregangsfigur, en patriark og en profet. Jødene kaller Jacob for “Janke” og Laban for “Lovin”.
Jacob ønsket å gifte seg med Labans datter Rachel. Men for å få gifte seg med Rachel, så stilte Laban som betingelse at Jacob måtte arbeide for ham i syv år. Jacob aksepterte betingelsene og begynte å jobbe for Laban, blant annet som gjeter og snekker. Men i løpet av de syv årene så klarte Laban å overtale Jacob til å gifte seg med en annen av Labans døtre – Leah. Leah var eldre enn Rachel, mindre attraktiv, og Laban fryktet at han ikke ville klare å gifte bort Leah, for da måtte han selv forsørge henne i hele sitt liv.
Så Jacob giftet seg med Leah, i den tro at han også ville få gifte seg med Rachel når syv år var gått (som sagt, flerkoneri var lov). Men da syv år forløp så forandret Laban sitt løfte. Jacob måtte arbeide for ham i ytterligere syv år, for å få gifte seg også med Rachel. Jacob aksepterte betingelsene, fordi han ikke visste hva han ellers kunne gjøre. I mellomtiden senket Laban Jacobs lønn flere ganger. Til slutt fikk Jacob lov til å gifte seg med Rachel, men fordi han ikke hadde noe annet sted å dra, så ble han værende under Labans åk i ytterligere seks år. Det kan tenkes at grunnen til at Jacob ikke lenger så noen annen mulighet enn å bli værende hos Laban, var fordi Laban gjennom årene hadde devaluert Jacobs selvbilde, til et punkt hvor Jacob ble overbevist om at han ikke hadde styrken eller de nødvendige egenskapene til å klare seg uten Laban. Kanskje trodde Jacob at ingen annen ville ha interesse av å ansette ham, fordi han var ubrukelig.
De gangene Jacob viste misnøye og truet med å bryte med Laban, så overtalte Laban ham hver gang til å bli værende; “du må komme til meg når du har problemer, og la meg gi deg råd”. Narsissisten Laban gjorde seg med andre ord også til terapeut, hvor Jacob kunne få trøst og råd for problemene – som Laban selv hadde forårsaket. Laban fortalte Jacob hvorfor han mishandlet ham, og hvorfor Jacob trengte å bli mishandlet. Med andre ord, velkjent narsissistisk manipulasjon.
Men til slutt, etter tyve år med hva vi kan tolke som narsissistisk misbruk av svigerfaren, så fikk Jacob nok. Han fortalte Laban “i tyve år har jeg slavet for deg. Jeg har gjort alt riktig. Ikke en eneste geit har forsvunnet under mitt oppsyn. Likevel senker du hele tiden lønnen min, og forandrer premissene, slik at jeg aldri vet hva jeg skal forholde meg til eller hva jeg kan forvente. Du har holdt meg nede og forhindret min lykke og suksess. Du har holdt lønnen min på et minimum, slik at jeg ikke skal ha mulighet til å frigjøre meg og gå mine egne veier”.
Endelig hadde Jacob våknet opp til den narsissistiske manipuleringen han var blitt utsatt for i så mange år. Og kanskje hadde han lenge vært våken for den, men han manglet mot til å trosse sin maktsyke svigerfar.
Først så trodde ikke Laban at Jacob mente alvor; “dette er ikke første gang du forsøker å dra, så hvorfor skal jeg tro på deg nå?”. Men da det gikk opp for ham at Jacob mente alvor, og ville ta med seg sin familie og forlate gården, så spilte Laban på de strengene han kunne for å få Jacob til å bli. Han vekselvis truet, tryglet og spilte offer (“vil du virkelig nekte meg tilgang til mine barnebarn?”). Han spilte på kjent narsissistisk berettigelse og eiesyke (“det er mine døtre du tar fra meg”). Til og med Jacob påberopte Laban seg eierskap over (“jeg skapte deg, du er ingenting uten meg”). Slik pågikk det en stund. Men Jacob vek ikke, og forberedte sin egen og sin families avgang.
Da Laban forstod at kampen var tapt, så kom han med et siste forslag; “ok, jeg kan se at jeg ikke er i stand til å hindre deg. La oss i det minste, før du drar, slutte fred”.
Hvis vi nå trekker oss litt ut av historien. Hvorfor var det så viktig for Laban å “slutte fred” med Jacob, når alle andre metoder han hadde brukt for å få Jacob til å bli, prellet av som vann på gåsa?
Var dette Jacobs mulighet til å få en avklaring med Laban – en narsissist? Er ikke dette noe mange av oss drømte om, men aldri fikk, med våre egne narsissister – den avsluttende og avklarende samtalen hvor vi kunne få svar på hvorfor vi hadde blitt mishandlet slik?
Her er grunnen til at Laban trengte å slutte fred med Jacob, før Jacob dro. Laban visste at Jacob hadde inngående kjennskap til hans karakter. Jacob visste på hvilke uhederlige måter Laban opererte. Jacob bar på mange hemmeligheter om Laban, som Laban ikke ønsket skulle spres utenfor familiens sirkler. Laban hadde med andre ord stor interesse av å beskytte sitt navn og rykte, og sørge for at sannheten ikke kom fram. Laban var åpenbart fullt klar over hvordan han hadde misbrukt Jacob.
Jacob spiste derfor et siste “fredsmåltid” sammen med Laban. Under måltidet så forsøkte Laban å rettferdiggjøre sine handlinger under Jacobs tid på gården. Ikke som i “beklage”, men for å forsikre seg om at det var Labans egen versjon av omstendighetene på gården som Jacob tok med seg ut i verden og formidlet til den. Med andre ord så ville Laban ha kontroll på historien som ble fortalt, også etter at Jacob var utenfor rekkevidde.
Hva kan vi lære av dette?
Vi kan lære at ja – enkelte får den “avklarende” samtalen som så mange drømmer om. Jacob fikk den. Men den er ikke så avklarende som vi tror. Og selvfølgelig så har narsissisten en baktanke med en slik samtale, som med alt annet. De vet at de har mishandlet deg, og ønsker å redde eget skinn ved å sørge for at dere er på “godfot” innen du drar.
Aldri slutt fred med en psykopat eller narsissist. Du kan late som om du gjør det, som et ledd i Gråsteinmetoden. Men du trenger ikke å føle deg moralsk forpliktet til å følge opp noe du har lovet en p/n. Fortell verden din versjon av vedkommende, slik du opplevde ham eller henne.
Forøvrig slo noe annet meg, første gang jeg hørte historien om Jacob og Laban. Jeg vokste opp med uttrykket “for en Laban”. Det var en negativ betegnelse på noen, ofte brukt om dovne personer; “kom deg opp, din Laban”. Antakelig stammer uttrykket fra den bibelske Laban. Det kan tenkes at den opprinnelige assosiasjonen ikke handlet om dovne mennesker, men om falske og uhederlige mennesker. Altså om narsissister.
Hvis du ønsker å høre en rabbiner fortelle om Jacob og Laban, relatert til det moderne narsissisme-begrepet, så se den vedlagte videoen under.
Kan du skrive litt om teksting-vanene til en P/N? Hva starter de som regel en tekstmelding med etter en lengre periode med stillhet fra dem? «Min» starter mye med «Hei», «Snart klar», «Savner deg». Så når jeg svarte, så var det rett på med seksuelt ladete meldinger. Ville aldri tekste om personlige ting. Og aldri tekstmelding etter et treff (var sjeldne treff). Mistenker at han sendte disse innledende meldingene til flere på en gang for å se hvem som responderte. Har andre lignende eksempler på tekstvanene til N/P?
Til Kerri
Jeg har desværre ingen erfaring med tekstbeskeder fra min P og så alligevel. Vi boede jo sammen i mange år, men de sociale medier var ikke så brugt dengang. Alligevel kan jeg sige noget mht sms ..tekstbesked…Min ex P, brugte meget korte beskeder, noget han vidste virkede. Feks..kunne han sende et billede af sig selv , der sad og drak en øl og en tom stol ved siden af..uden tekst ( efter jeg var flyttet) Eller noget han vidste var interessant og som kunne give ham opmærksomhed. Feks noget fra Facebook ( da han kom på det ) tit med seksuelle undertoner..Det var tit jokes, som næsten altid fangede folks opmærksomhed. Og det virkede. Han havde næsten også altid en t shirt på, med en sjov skrift på, noget der stort set altid gav ham opmærksomhed. Udadtil var han glad, sjov, opmærksom og overfladisk… hjemme var han sur, irritabel, tavs og ubehagelig. To meget forskellige personer. Coveret Narcisist…lige efter bogen.
Takk for svar Mary. Jeg kom også på at det som gjorde at jeg falt pladask før jeg i det hele tatt hadde truffet ham (jeg visst vagt hvem han var), var når han skrev at han hadde aldri vært så forelsket noen gang som han når han hadde sett meg første gang. Dette er visst også noe det skriver til dem de dater på nett. Jeg har lest litt på Quora Digest om N/P. Det var så gjenkjennelig mye av det som sto der. Det handler egentlig om å kjenne igjen de røde flaggene som en overser i begynnelsen. Alle de merkelige tingene som absolutt ikke er normalt, men som magefølelsen prøver å si i fra om. Jeg blir så sint over alle disse årene jeg har kastet vekk på dette mennesket som jeg fremdeles bruker mye tid på å tenke på. Jeg prøver å nøste opp i ting som har skjedd og som jeg trenger bekreftelse på er merkelig. Jeg ser jo selv det er merkelig når jeg skriver det ned, men når det skjer så er det noe merkelig som skjer i hodet som gjør at jeg ikke lytter til min indre stemme. Eller kanskje det er avhengigheten som prøver å bagatellisere det. En annen ting – Er det andre som har truffet en P/N fysisk som har reagert på hvordan disse treffene er? Det første treffet med min var sånn: Jeg hadde pyntet meg etter alle kunstens regler, men når jeg kom der og skulle treffe ham så var det helt mørkt. Han var absolutt IKKE interessert i å se hvordan jeg så ut i det hele tatt. Og ikke i at jeg skulle se hvordan han heller så ut. Jeg har ikke truffet ham så mange ganger, men dette er gjentakende. Jeg ser jo nå at det er helt fælt bare å skrive det, men har andre opplevd dette? Og helt kald og uinteressert etterpå. (Dette er treff han har mast om som involverer sex). Det kan vel ikke være andre personlighetstyper enn P/N som oppfører seg slik? Eller finnes det faktisk normale mennesker som også gjør sånn? Kan være jeg maser mye om å få en bekreftelse på at han er en P/N – Det blir vel litt sånn når en går alene og kverner på dette så blir en sittende fast i en loop som en ikke kommer seg ut av.
“En annen ting – Er det andre som har truffet en P/N fysisk som har reagert på hvordan disse treffene er?”
Mange! Dette er en gjenganger. Les bloggen fra perm til perm, også kommentarfeltene.
“Jeg blir så sint over alle disse årene jeg har kastet vekk på dette mennesket som jeg fremdeles bruker mye tid på å tenke på.”
Ja. Dette er et problem, som plager mange. Det har også plaget meg. Du skriver ikke hvor mange år du mener er “kastet vekk” på dette. Men flere lesere har brukt 20+ år på p/n. For mange så er opplevelsen med p/n så oppslukende, at livet deles inn i før og etter psykopaten. Selv tror jeg hundre prosent at jeg hadde vært et helt annet sted i livet uten min erfaring med ikke kun en, men flere p/n. Ingen blogg. Ingen bøker. Antakelig hadde jeg vært intensivsykepleier (i dag er jeg “bare” sykepleier). Et bedre liv på mange måter, men også fattigere. Jeg hadde fortsatt vært uten den innsikten i menneskelig natur som jeg har i dag. Det pussige er at uten psykopat nummer to, så hadde jeg heller ikke møtt psykopat nummer tre. Jeg tror universet ønsket at jeg skulle lære noe viktig.
Greia er at man kan ikke betrakte tiden som bortkastet. Antakelig har du brukt den tiden bedre enn du noensinne har gjort tidligere. Fordi du nå er en detektiv. Du er søkende, nysgjerrig, og skal løse et mysterium. I prosessen så blir du langt bedre kjent med deg selv enn du ellers hadde blitt. Og DET er å leve.
Bravo.
Daniel – Takk for svar. Det var viktig med den påminnelsen om at jeg faktisk har lært noe på disse årene. For det vet jeg at jeg har. Jeg har lært masse om meg selv og også om andre. Jeg må lese bloggen din på nytt nå med den selvinnsikten jeg har fått. Det svinger veldig med mine følelser oppi dette. Og jeg vet at ingen som ikke har opplevd slike folk kan sette seg inn i dette. Det som er rart nå er at jeg har en singel venninne som har begynt å date på divere datingsapper. Hun er over 50 år, og har begynt å blomstre siden hun startet med dette. Jeg unner henne så enormt å finne seg en ny mann, men det hun forteller meg om disse mennene som responderer er at det er en seksualisert verden vi lever i. Det er flere av disse som svarer henne som er kjappe med uoppfordret å sende dick-picks til henne. Hun bare ler litt av dette, men jeg stusser litt. Er datingverdenen på nettet full av P/N, eller sender vanlige folk også slike bilder uoppfordret? Til og med en som jobbet i politiet med barn som var utsatt for overgrep sendte slike bilder. Er det jeg som overtolker litt?