Tusen takk til alle lesere som kommer med ønsker og forslag til nye tema. Bloggen har eksistert i over fire år. Selv om jeg ennå ikke har gått tom for nye idèer å skrive om, så er jeg av og til “tommere enn normalt” og takknemlig for at dere som leser kommer med forslag. Det er ikke alltid like lett å vite hva dere trenger å vite mer om. Bloggen blir en balanse mellom hva dere ønsker å lese, og hva jeg selv synes er viktig å formidle. Men husk at med over to hundre tekster i arkivet så er sjansen stor for at jeg allerede har skrevet om hva du søker etter. Dessverre har jeg ikke oppdaget en funksjon som gjør det lettere å bla i arkivet enn slik det er i dag, hvor man må gå gjennom måned for måned for å finne en bestemt tekst. Faktisk har det skjedd at jeg selv har glemt hva jeg skrev om for noen år siden, og skriver om samme tema igjen. Det er upraktisk, men jeg antar det er hva som skiller en blogg fra en nettside. På en nettside har man bedre mulighet til å skape oversikt og sortere temaer.

Dagens tekst blir ikke av de lengste, men jeg vil skrive litt om psykopatens mistenksomhet og hvordan den oppleves av omgivelsene; både primærobjekt og andre som står psykopaten nær.

Husker du følelsen av at psykopaten kunne lese deg som en åpen bok, se dine hemmeligheter og plassere skam i deg uten å si et ord?

Kanskje forsøkte du å forklare noe relativt uskyldig eller nøytralt for vedkommende, men psykopaten hadde et blikk som sa “jeg vet du skjuler noe og jeg vet hva det er”. Det plantet et behov for å krype tilbake inn i deg selv, selv når du i utgangspunktet hadde intet å skjule.

Dette blikket må ikke forveksles med det mørke rovdyrblikket. Det er ikke slikt et blikk. Det er mer et slu blikk med et lite glis, som sier “jeg har noe på deg”. Så i neste øyeblikk er det borte og psykopaten fortsetter som normalt. Men det er for sent. Blikket hadde sin effekt, og du forblir i skallet ditt med en følelse av at du er mistenkt for noe, men du er ikke sikker på hva. Alle har vi hemmeligheter, det er helt normalt. Det trenger ikke å være av den voldsomme sorten, men små ting som vi holder tett til brystet, selv for våre nærmeste. Men psykopaten brettet opp kortene dine mentalt og ikke bare ga deg følelsen av at de vet hva du skjuler, men dessuten at du skal skamme deg for det. Skal vi skamme oss for hva vi har gjort, eller for at vi skjuler det? Begge deler? Alt blir forvirrende og ubehagelig rundt en psykopat. Å bli fravristet våre hemmeligheter på denne måten føles som et overgrep mot vår intimsone. Å bli blottlagt og strippet er ikke respekt, det er respektløst.

Problemet er at psykopaten faktisk ikke blottlegger oss, men vi opplever det slik. Mer om det snart.

Men først vil jeg du skal huske at psykopaten er en kontrollfreak. Det er typisk for en psykopat og en narsissist å spørre om mer enn du har lyst til å svare på. Du får en følelse av at “denne personen spør for mye, jeg føler at jeg ikke får ha noe for meg selv”. Det bygger seg opp en indre motstand i deg og svarene dine blir korte, utydelige og kanskje med en tone av avvisning. En psykopat vil reagere sporenstreks på dette og beskylde deg for å være ufin og fiendtlig, og “hvorfor kan du ikke svare på et enkelt spørsmål?”, “hvorfor er du alltid så vanskelig?”.

Ett eksempel kan være at psykopaten skal vite alle dine bevegelser; “når er du framme?”, “hvor mange dager skal du være borte?”, “når lander flyet?”. Selv om du umiddelbart ikke kan se at psykopaten kan bruke slik “nøytral” informasjon mot deg hvis du gir vedkommende den, så får du følelsen av å bli overvåket. Du får også følelsen av at det er trygt å gi de fleste personer slik informasjon, men av en eller annen grunn så føler du motvilje mot å opplyse nettopp denne personen. Hvis du har denne opplevelsen med noen, så lytt til alarmbjellene.

Det er ikke normalt at andre skal ha kontroll på alle våre forflytninger. Det er derfor vi reagerer så sterkt på at bompengeselskap kan følge med på hvor i landet vi kjører vår bil, at betalingskortselskaper kan opplyse om hvor vi sist brukte vårt visakort, eller at teleselskaper kan se hvor vi er til enhver tid via vår telefon. Derfor finnes det lover som skal bevare en viss grad av frihet og som gjør slike innsyn i våre bevegelser straffbare. Men nok om det, det var kun for å illustrere hvordan psykopaten forsøker å ha kontroll på oss.

Tilbake til psykopatens mistenksomhet. Deres behov for kontroll bunner i at de er mistenksomme av natur. Men nettopp deres kontrollbehov forteller deg en viktig ting; de vet faktisk ikke mer om deg enn du velger å fortelle dem. De er avhengige av at informasjonen om deg kommer fra din egen (eller andres) munn. Derfor spør de så mye. De kan ikke lese deg slik du tror. De har ingen overnaturlig sans. Det er kun følelsen de gir deg. Ironisk nok så har det den effekt at fordi du tror de ser rett gjennom deg, så forteller du selv villig dine hemmeligheter, fordi du tenker “ok, jeg kan ikke skjule noe for dem, jeg kan likegodt være ærlig”. Men du ble lurt.

Ikke la deg lure av psykopatens mistenksomhet og paranoia. Den har sitt utspring i at psykopaten innerst inne tror at alle andre er som dem. Det betyr at alle har svin på skogen, for psykopaten har mange, og de ønsker å få deg til å avsløre alle dine svin. Derfor spør og graver de, for de nekter å tro at din største forbrytelse var at du stjal femti kroner fra bestemor da du var åtte år gammel. Du må lyve, du må skjule mer, mye mer. Når du ikke betror dem mer, selv om det faktisk er sant at du aldri har stjålet siden den gang, så blir de mistroiske. De blir også sinte for at du ikke har tillit til dem. De skuler til deg og venter på at du skal vise hvem du egentlig er. Din prektighet blir foraktfull, for den er (i deres øyne) falsk. Du er ikke uskyldig, du klarer bare å skjule dine ugjerninger veldig godt. Hvis du er godt likt av andre så er det fordi de lar seg lure av din prektighet. Dette vil psykopaten ødelegge, derfor sverter de deg overfor dine omgivelser. Alt negativt de vet om deg kommer ut, for du skal ikke tro du er bedre enn andre. Det skal heller ingen andre tro.

Husk direktesendingen på youtube i kveld kl 20. Det blir årets siste, så jeg håper du blir med 🙂

En leser spør om psykopater har spesifikke fysiske trekk som avslører dem. Leseren forteller at psykopaten vedkommende var involvert i, avslørte seg på bilder med et “arrogant og selvgodt utseende”. Leseren spør om det er mulig å avsløre psykopaten utelukkende ved å se på dem.

Svaret er ja, men det handler ikke om fysiske trekk. Det er ikke slik at ansiktet har en annen symmetri enn normale mennesker, at nesen er litt mindre eller tærne litt lengre (ja, det finnes faktisk studier som fokuserer på slike ting). Alle fysiske egenskaper som kan avsløre dem finnes i blikk, kroppspråk og positur. La oss se litt nærmere på disse fysiske trekkene (som egentlig ikke er fysiske, men som oppleves slik). Men først en liten historie fra årets julebordsesong.

Jeg var på arbeidsplassens julebord forrige helg. Fordi vi er en liten avdeling, så feirer vi tradisjonelt julebord sammen med to naboavdelinger. Det er derfor et høyt innslag av mennesker tilstede som jeg vet hvem er, men som jeg ikke arbeider sammen med og heller ikke kjenner godt. Jeg har lagt spesielt merke til en av dem, en nyansatt mann, og ikke på den gode måten. Han besitter nemlig alle de trekkene jeg beskriver over; psykopatisk blikk, kroppspråk og fysisk holdning. På julebordet fikk jeg en anledning til å observere ham som jeg ikke har i det daglige fordi vi ikke jobber sammen, men nå skulle befinne oss i samme rom i flere timer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Studiet” var fascinerende men også ubehagelig på to måter; for det første så var det svært vanskelig å se ham i øynene de gangene blikkene våre møttes (som de unektelig gjør i løpet av en lang kveld i et begrenset selskapslokale). Jeg følte alltid behov for å se bort hver gang han “tok meg” i å iaktta ham. Det intense blikket har jeg sett mange ganger før og vet nå godt hva som ligger bak. Det er meget ubehagelig å bli gjennomboret av det. Det føles som skarpt lys i øynene, og faktisk trigger det en hodepine i meg, så sterkt reagerer jeg på det.

Det andre ubehagelige aspektet fortjener egentlig sin egen tekst, men jeg vil nevne det her; jeg oppdaget at jeg var tiltrukket av ham, til tross for at min indre alarm var utløst. Ingen fare, jeg gir ikke etter, nå vet jeg hva jeg skal passe meg for, men det forklarer noe av min tidligere tilbøyelighet til å involvere meg med disse menneskene. Jeg synes rett og slett den psykopatiske utstrålingen er uimotståelig. I mine øyne er mannen utrolig vakker og stilsikker. Men han utstråler pur galskap og dette sanset jeg nesten fra første stund, likevel føler jeg en sterk dragning mot hans person. Kanskje andre lesere kjenner seg igjen i dette. Jeg vil her nøye meg med å observere min egen reaksjon på nærværet av disse menneskene og være den bevisst, uten å tolke den.

Egen subjektive reaksjon lagt til side, så observerte jeg flere interessante ting denne kvelden. Blant annet mistet han masken innimellom, når han trodde ingen så det. Jeg så rovdyrblikket flere ganger, rettet både mot meg selv og andre. Jeg så et meget selvsikkert kroppspråk i måten han kastet seg inn på dansegulvet, og på en diskret, nesten sjarmerende måte, sørget for å bli festens midtpunkt der og da. Jeg la også merke til hvordan hans kolleger kanskje ikke direkte flokket seg rundt ham, men tilsynelatende hadde en meget god tone med ham. Han høstet åpenbart beundring hos flere. Kanskje opplevde de den samme tiltrekningen som jeg gjorde, men uten kunnskapen til å holde den nødvendige distansen. Uansett satt jeg der og reflekterte over det kjente spørsmålet; hvordan kan det ha seg at nittifem prosent av omgivelsene aldri ser det samme som jeg ser? De behandler psykopatene som helt normale, unnskylder dem, støtter dem, beundrer dem, og bærer dem opp og frem i livet.

Men tilbake til blikk, kroppspråk og fysisk holdning. Jeg har tidligere identifisert syv blikk som kjennetegner psykopaten og narsissisten. Du kan lese mer inngående om dem i denne teksten.

Psykopatens syv blikk

Kroppspråket deres vil fungere som grandiositetens legemliggjørelse. De hoverer over andre. Hvis de kunne lette fra bakken så hadde de gjort det, for psykopatens grandiositet motarbeider tyngdekraften. Den ønsker ikke å befinne seg på det samme lave nivå som alle andre. Psykopaten sitter, går, står og beveger seg uten ydmykhet, uten frykt og uten noengang å verge seg. De står rakrygget, med avslappede skuldre, hevet hode og fremskutt bryst. For mange er dette meget attraktivt. Det mistolkes som at de er varme, trygge og inkluderende, når det motsatte er tilfellet. I lys av kritikk så blunker de ikke. Men kritikk får de sjelden, for deres utstråling sender signal om to ting; jeg gjør aldri feil, og ikke våg å kritiser meg. I deres omgivelser så tror noen på det første og noen på det andre, med det resultat at de sjelden blir korrigert eller avslørt.

Du har kanskje hørt at kjøttetende planter er ekstra fargerike. Antakelig utsondrer de også en meget attraktiv lukt som insekter ikke klarer å motstå. De attraktive men dødelig plantene har evolusjonert seg fram til et utseende som hjelper dem til å overleve. Kanskje er det slik for psykopaten også. De trenger objekter for å overleve. De trenger narsissistisk forsyning. De har ikke klart å utvikle en annen hudfarge, gyllent hår, slanke kropper eller andre fysiske attributter, men de utstråler noe som for mange oppleves som uimotståelig (dog ikke alle, noen synes å være immune mot psykopatens karisma).

Når vi vet hva blikkene og kroppspråket representerer, så vet vi også å holde oss unna. Problemet er at ingen kan vite det uten kunnskap. Å forklare på teoretisk nivå hva man må passe seg for, til noen som aldri har følt en psykopat på kroppen, er nesten håpløst. Det kan forklare hvorfor så mange er fascinerte av psykopater uten å ta nødvendige forholdsregler. Å spre allmenkunnskap tar lang tid og krever tålmodighet. Fortsatt er verden psykopatens lekeplass, full av potensielle objekter.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

I torsdagens livestream snakket jeg blant annet om årsaker til psykopatens intensitet i begynnelsen av relasjonen. Dagens tekst vil bli en oppsummering av de årsakene som ble diskutert i direktesendingen. Jeg vil i den forbindelse minne på at jeg enkelte torsdager har slike direktesendinger på youtube, hvor seerne bidrar med ønsker om tema i tillegg til å diskutere seg imellom i et chatvindue som kjører parallelt med sendingen. Følg med på “arrangementer” på bloggens facebook side for å se når neste livestream finner sted. Alle kan følge sendingene, også de som ikke har en youtube profil. Hvis du ønsker å delta i chatten så må du opprette en youtube profil, dette tar kun noen få minutter.

De fleste husker psykopatens intensitet i begynnelsen av relasjonen. Intensiteten er så kjennetegnende for psykopaten at jeg vil våge å påstå at hvis du ikke opplevde slik intensitet, så var du ikke et primærobjekt. Man kan også si det på denne måten; hvis du har hatt en intim relasjon med en person som aldri var intens i starten, så er det neppe en psykopat du har vært sammen med. Intensiteten blir ofte mistolket som “ekstrem interessere” for objektet. Det er lett å oppfatte det slik, men det stemmer ikke. Årsakene jeg skal liste opp nå, skiller tydelig psykopatens intensitet fra normal kurtisering.

Intensiteten viser seg i samvær ved at psykopaten bil tilbringe ekstremt mye tid sammen med objektet, gjerne flere timer hver dag. Hvis psykopaten ikke har mulighet til fysisk samvær, så kan intensiteten vises ved hyppige og lange telefonsamtaler, eller meldingsutveksling hele døgnet. Intensiteten viser seg også i nærvær (ikke å forveksle med intimitet) ved at psykopaten oppleves meget intenst tilstede når samvær skjer. Nærværet er ikke avslappet og kan skape en udefinerbar uro i objektet. Intensiteten vises i blikk, i en sterk utstråling og hyperårvåkenhet fra psykopatens side, og vekker en opplevelse i objektet av å bli studert, som igjen ofte forveksles med erotisk spenning. Objektet får en følelse av å være på vakt, men uten å ha lyst til å flykte.

Jeg vil nå oppsummere årsakene bak intensiteten.

Psykopaten har dårlig tid.

Han/hun vet at de ikke klarer å lure objektet lenge. De vet at masken snart vil falle. Idealisering – det å vise interesse for andre mennesker i form av ros, oppmerksomhet, komplimenter, praktisk hjelp og mental oppbakking – faller seg ikke naturlig for psykopaten som er egoistisk, ondskapsfull og misunnelig av natur. Idealiseringen blir meget intens og “rar” som en konsekvens av at psykopaten ikke vet hvordan man støtter andre mennesker på en naturlig og avslappet måte. Det unaturlige i intensiteten blir fanget opp av de fleste objekter men de forstår ikke hvordan å tolke det, i tillegg til at rusen som en psykopatisk idealisering gir holder dem bergtatt.

Fordi idealiseringen ikke faller seg naturlig for psykopaten så er det tungt arbeid, og de klarer å idealisere kun i begrenset tid. De vet at masken snart vil slå sprekker. Derfor er de avhengige av å hekte objektet raskt. Hvis masken faller innen objektet er hektet, så vil objektet kanskje (men ikke alltid) unnslippe.

De ivrer også etter å bli ferdige med en idealisering som hverken fenger dem eller gavner dem. Selv om “den lykkelige” begynnelsen av relasjonen gir dem en begrenset mengde med narsissistisk forsyning (NF) i form av beundring fra objektet, så er den ikke like potent som den forsyningen de har i vente når objektet er hektet og psykopaten kan begynne med å sabotere, devaluere og til slutt forkaste. Det er denne forsyningen psykopaten gleder seg til, som et barn som får plukke fritt i lekebutikken. Så er psykopater forskjellige, noen er istand til å forlenge idealiseringen fordi forventningen om hva som kommer i seg selv gir NF, på samme måte som at mange koser seg i førjulstiden i forventning av selve julen. Mange psykopater har imidlertid ikke den nødvendige tålmodigheten og vil at julaften skal komme raskest mulig.

Psykopaten er grenseløs og respektløs.

Intensiteten er et signal om at psykopaten ikke vet hvor han/hun slutter og objektet begynner. De involverer seg utidig i andre. Hvis man som objekt ikke er hektet så reagerer man straks negativt på en slik transgresjon (grenseoverskridelse) av egen personlige sfære og trekker seg unna. Men objekter som samtidig blir idealisert ønsker en personlig transgresjon velkommen, de ønsker å bli ett med psykopaten og håndhever derfor ikke deres personlige grenser. De opplever det som en “once in a lifetime” symbiose med en sjelevenn, når det egentlig er snakk om hudkontakt med en alvorlig forstyrrelse – en parasittisk invasjon av objektets kropp og sjel. Psykopaten kobler seg på uten å knytte seg til. De suger ut objektets livskraft og ressurser, og objektet lar det skje.

Grenseløsheten skyldes blant annet psykopatens manglende “jeg-følelse”. Personlig så betrakter jeg det som at psykopaten mangler sjel, men det lyder for mange litt flåsete. Så jeg vil istedet beskrive det som at psykopaten ikke har en opplevelse av hvem de er. Derfor mangler de også integritet (som alltid er personlig og derfor fordrer en sterk identitet), moral, etikk og kan omforme seg til hvem som helst. Når du ikke vet hvem du selv er så respekterer du heller ikke andre for hvem de er. Mye tyder på at psykopaten tror at alle andre er som dem – identitesløse – og at alle spiller et spill, er falske og manipulerer akkurat som psykopaten gjør. Dette kan forklare hvorfor psykopaten forkaster objektet uten anger, skyld eller samvittighet, for objektet var jo ute etter det samme som psykopaten!

Psykopaten er grandios, bedre enn andre. Det er derfor av mindre betydning hva objektet ønsker med relasjonen. Psykopaten tar styringen fra første stund og bestemmer retning, tempo og utvikling. Psykopaten skal også bestemme når relasjonen er over. Et scenarie hvor objektet selv avslutter relasjonen er for psykopaten utenkelig og vil gi ham/henne en narsissistisk skade. Ikke minst fordi psykopaten da tror at “masken ikke virker”; at han/hun ikke klarer å spille normal på en overbevisende måte. Men det tilhører et annet tema og en annen tekst.

Psykopaten er berettiget. 

Berettigelse er ett av de offisielle kriteriene for psykopati og noe behandlere ser etter når de skal stille diagnose. Berettigelse kan defineres som opplevelsen av at man har krav på særbehandling.

Berettigelse vises ved at psykopaten opplever krav på den de ønsker seg og det spiller ingen rolle hva motparten selv ønsker. Mennesker er ikke mennesker, men objekter på samme nivå som ting. Mange objekter husker opplevelsen av at de bare ble utvalgt og “tatt” uten egentlig å bli spurt til råds om de selv ønsket relasjonen.

Det er kanskje ikke noe vi tenker over, men psykopaten oppfører seg nøyaktig på samme måte hvis det er en gjenstand de vil ha; en bil, et fjernsyn eller en matrett. De fortjener i egne øyne alt (og alle). De forstår ikke at de kanskje må jobbe for å få noe, eller gjøre seg fortjent til det de ønsker seg. Et eksempel er hvis en gjenstand, tjeneste eller en reise er kostbar og de ikke har de nødvendige midlene så skaffer de seg gjenstanden likevel. De kan ta opp dyre forbrukslån eller lokke midlene ut av en partner eller en slektning. Når lånet så skal nedbetales så betrakter de det som deres rett å ikke følge en nedbetalingsavtale. De forstår ikke handling-konsekvens, og vil bli irriterte på banken som “plager dem” med inkassovarsler og inndragelse av kreditt. De vil på samme måte bli irriterte på pårørende som kanskje har gitt dem personlige lån og nå forventer tilbakebetaling. Derfor går mange psykopaters økonomi over styr.

Grunnen til denne digresjonen er fordi den forklarer noe av psykopatens intensitet overfor primærobjektet. Primærobjektet er en person psykopaten har bestemt at de vil ha. De vil derfor ha ham/henne med en gang. Intensiteten er den samme som hos et barn som har sett en leke de sterkt ønsker seg. I begynnelsen fokuserer de intenst på leken, inntil de faktisk får leken og den mister sin nyhetsverdi. Da blir leken kjedelig og psykopaten ønsker seg en ny leke. Objektet skal også “tas” innen noen andre får ham/henne først, på samme måte som at leken kan bli utsolgt eller gå ut av produksjon. Behovsutsettelse eller impulskontroll eksisterer ikke. Har dere lest (eller sett) “Charlie og sjokoladefabrikken”? Karakteren Veruca Salt er en ypperlig fremstilling av dette. Hennes karakter skal være en parodi og ikke minst morsom for barn, men er den rene inkarnasjon av psykopatisk berettigelse.

Psykopaten kjeder seg.

Psykopaten holder ikke ut i eget selskap (en liten digresjon; her synes det å være en forskjell mellom psykopater og narsissister, hvor narsissisten ikke kan være alene. Psykopaten kan, men liker ikke å være alene). Det må hele tiden skje noe, og psykopaten planlegger sitt dagsprogram med minst mulig hull mellom hver aktivitet. Der hvor normale mennesker setter pris på “en pust i bakken” mellom slagene, så har psykopaten intet slikt behov. Faktisk er lange pauser uten aktivitet ren tortur for de fleste av dem. De har intet behov for å reflektere over noe eller å mimre over deres fortid. Fortiden eksisterer ikke, og de opplever aldri etiske dilemmaer som de trenger å bearbeide, fordøye eller “være i fred med deres tanker”. Deres handlinger er alltid riktige, så hvorfor skal de reflektere over dem?

Som et leketøy så skal det nye primærobjektet underholde psykopaten. En manglende evne eller vilje til å underholde vil føre til rask devaluering og forkasting. Men psykopaten er underholdt så lenge objektet utsondrer NF.

Psykopatens tette program vil oppleves meget intenst for normale mennesker. Objektet henger med så godt som det kan, og får også en energiboost av psykopatens idealisering. Slik klarer objektet å henge med på en intensitet som normalt ville overskride deres kapasitet – en stund, men til en høy pris. Når forkastingen kommer, så er objektet oftest forvirret, desperat, deprimert, tappet for kraft og fullstendig forandret fra den de var innen de traff psykopaten.

Husk at min bok “Psykopati og kjærlighet” koster kun 179 kroner!!!! på både norli.no og ark.no (krever gratis Ark medlemskap) hele helgen. 

Hvorfor er det så vanskelig å legge psykopaten bak seg? Når vi møter drittsekker og arrogante mennesker som behandler oss dårlig, så går vi ikke rundt og savner dem. Hvis vi må forholde oss til dem så gruer vi oss til hvert eneste møte, og hvis vi kan unngå dem eller fjerne dem fra våre liv så gjør vi det med en følelse av lettelse og velbehag. Vi undrer ikke i etterkant hva de gjør, hvem de er sammen med eller hva de tenker om oss. De blir hurtig persona non grata, vi hopper videre og fokuserer på andre ting.

Psykopaten behandlet oss dårlig. Mange av dem er arrogante, og i dag vet vi at han/hun er en drittsekk inn til margen. Hvorfor er det da så vanskelig å glemme dem? Hva er det de gjør med oss, som får oss til å tenke på dem daglig i flere år etter bruddet?

Handler det om intensiteten i relasjonen? Delvis. Psykopaten skaper en helt spesiell følelse av “oss mot verden”. Men intensitet og involvering kan ikke alene forklare den parasitten på hjernen som psykopaten blir. Mange av oss har hatt langvarige relasjoner som, når de ble slutt, var forholdsvis ukomplisert å legge fra seg. Noen kjente psykopaten i kun noen uker. Selv om det var intenst de ukene relasjonen pågikk, så er det ingen logikk i at en så kort relasjon skal prege oss resten av livet. Lengden på relasjonen eller graden av involvering er med andre ord ingen forklaring.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Var psykopaten ekstra fysisk tiltrekkende? Noen var, men langtifra alle. Mange objekter forteller at de overhodet ikke la merke til psykopatens fysikk i begynnelsen, det var intet spesielt ved dem. Noen beskriver deres psykopater som direkte frastøtende; overvektige og lite velstelte. Likevel endte denne personen med å bli den mest sexy personen vi kunne drømme om. Ikke fordi de plutselig ble vakre og velstelte, men fordi de gjorde noe med vår oppfatning av dem. Plutselig bare måtte vi ha dette mennesket!

Hadde psykopaten andre fantastiske egenskaper? Overhodet ikke. Min psykopat var kjedelig og for det meste opptatt av telefonen sin under samvær med meg, vi hadde ikke en eneste ting å snakke om. Han var sint, ufin og frekk. Likevel presterte jeg å savne ham i flere år etter bruddet.

Hvor er logikken?

Spørsmålet er om det overhodet finnes noen logikk i relasjonen med en psykopat. Det meste har dog en forklaring. Mange har forsøkt å forklare fenomenet med fysiske reaksjoner; hormoner og dopamin og oxytocin som visstnok ble produsert i rikt monn under relasjonen og som skapte en type tilknytning lik den mellom en mor og en nyfødt baby, eller at nytelsessentrene i hjernen vår ble så til de grader stimulert at vi er dømt til å savne rusen det ga oss til evig tid, eller stresshormoner som ble utløst av opp- og nedturene og som visstnok skapte en avhengighet lik den heroinbrukere opplever.

Det er nok sannhet i mye av dette. Men hjelper det oss noe særlig? Neppe. Det har ihvertfall ikke hjulpet meg til å bli kvitt parasitten, å vite at han var min heroin. Jeg er sikker på at den tidligere heroinbrukeren tenker mye mindre på heroinet etter brukets opphør, enn jeg har tenkt på psykopaten etter bruddet.

Jeg tror årsaken ligger mye i at psykopaten klarte å overbevise oss om at de var en premie av fineste sort. De skapte en desperasjon i oss og et sug etter å gjøre oss fortjent til premien som var dem. Denne følelsen av at vi har “gått glipp av noe stort” sitter i, lenge etter bruddet. Vi klarer ikke å forklare hva det er vi skal ha gått glipp av i psykopaten, for det er intet rasjonelt ved det, men følelsen sitter i likevel.

Det er som om vi gikk glipp av vår livs sjanse da psykopaten dro. Som om vi mistet en enorm karrieremulighet, eller uendelig rikdom, berømmelse eller svaret på meningen med livet. Psykopaten tok alt dette med seg, og nå sitter vi igjen bitre og med selvforakt fordi vi forspilte sjansen. Vi frykter at vi aldri får en ny sjanse, og ser tilbake på tiden med psykopaten som den eneste tiden av betydning i vårt liv, som om vi fikk fem minutter med Gud. Vi betrakter også psykopatens nye objekt som den som endte med å få alle de mulighetene vi ble frastjålet, og misunnelsen er nesten uutholdelig.

Det er en bedragerisk og meget farlig illusjon. Intet er lenger fra sannheten. Psykopaten var ingen premie. Nær sagt hvilket som helst normalt menneske i verden ville være en større premie enn ham/henne. Om noen, så var det vi som var premien, ikke dem.

Hvordan vår psyke skal fatte det, har jeg ennå ingen løsning på. Men å være seg bevisst hvordan vi tenker så vanvittig feil om dette mennesket, er vel en start?

Husk å like og dele tekster, slik spres det viktige ord. Husk også at bloggen har en egen facebook side med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster, youtube videoer og annen informasjon. 

Innen du stempler deg selv som forstyrret, forviss deg om at du ikke bare er omgitt av drittsekker.

Ordene over er ikke mine egne, men jeg har tilført dem en personlig vri. Det er nemlig slik at livene våre kan være fylt med så mye drama, sorg og forvirring at vi tror at det er vi selv som er kilden. Det kan være vi som er kilden, men hvis vi har tiltrukket oss mange dårlige personligheter som hele tiden gir oss emosjonelle og praktiske problemer, så ligger muligens roten til det onde et litt annet sted. Vi tiltrekker oss en høy andel dysfunksjonelle mennesker hvis vi er altfor tolerante uten samtidig å håndheve nødvendige personlige grenser. En høy andel dysfunksjonelle mennesker rundt oss vil være “crazy making” i den forstand at de trekker oss inn i deres drama og får oss til å miste fatningen og tidvis fornuften. I tillegg vil vi mangle normale rettesnorer hvis andelen dysfunksjonelle mennesker rundt oss blir for høy. Normale mennesker er viktige fordi de fungerer som påminnere på hva som nettopp er normalt. Uteblir de, eller andelen er for lav, så mister vi den nødvendige virkelighetsforankringen de representerer og de forstyrrede får sette dagsorden i våre liv. I de tilfellene må vi gi oss selv dispensasjon, årsakene ligger utenfor vår kontroll. Det vi eventuelt selv er skyldige i, er å stille en scene til disposisjon hvor de dysfunskjonelle kan utspille deres drama og projisere deres skyld og skam over på oss.

Vi må spørre oss selv hva vi gjør som tiltrekker oss så mange dårlige mennesker, og på best mulig måte forandre egen adferd slik at vi slutter å gi dem plass. En leser ga uttrykk for fortvilelse fordi vedkommende opplevde at de giftige fortsatte med å dukke opp i hennes liv, selv om hun forsøkte å banke grenser på plass – grenser hun aldri tidligere hadde håndhevet men nå hadde lært at hun trenger. Var ikke grensene gode nok? Kom galskapen aldri til å ta slutt? Selv om vi blir bedre kjent med oss selv og dyktigere til å vokte grensene våre, så betyr ikke det at de giftige vil slutte å banke på. Mange av oss er permanent innsmurt med honning, og det synes å være vår skjebne. Vi får kanskje aldri helt svar på hva det er som gjør oss til slike lekkerbiskener for de som ønsker å bedra og utnytte oss. Det er heller ikke meningen at vi skal unngå dem. For å unngå dem så må vi slutte å forholde oss til andre mennesker, og det skal vi ikke slutte med. Hele hensikten med rehabilitering er å gjenkjenne dem øyeblikkelig og ikke slippe dem inn når de banker på. Der vi tidligere inviterte dem inn på kaffe, så står vi nå bare med døren på gløtt og har en kort og avvisende samtale med dem. Neste steg blir å se lusa på gangen så tydelig at vi ikke engang behøver å åpne døren – vi svarer ganske enkelt ikke når de banker på.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kan vi selv være forstyrrede når andre påfører oss drama? Kan vi bli forstyrrede av årelange inngrep og angrep fra andre forstyrrede mennesker? Kanskje har vi bare et forkvaklet syn på relasjoner? Kanskje har vi trodd at det er meningen at vi skal gi og andre skal ta? Kanskje har vi vært så ensomme og desperate at vi har knyttet oss til feil personer, men gjør det oss til forstyrrede individer?

Mange lesere kverner rundt disse spørsmålene. Etter en relasjon med en psykopat så blir vi ustabile, meget emosjonelle, vi opplever humørsvingninger og paranoia. Mange får et unaturlig stort behov for bekreftelse og kan derfor oppleves som trengende. Vi blir sinte og slår fra oss, eller vi blir fremmedgjorte for omverdenen. Følelsen av at vi ikke lenger tilhører den virkeligheten som alle andre er en del av, er kanskje den mest påtrengende lasten og den tyngste å bære for mange. Mange av disse symptomene er de samme som kjennetegner forskjellige forstyrrelser, mistanken er derfor logisk hvis du frykter at du kan ha pådratt deg en forstyrrelse. Men rehabilitering etter en psykopat er en unntakstilstand, ikke din normaltilstand. Derfor skal du aldri stille “diagnose” på deg selv den første tiden etter bruddet med en psykopat. Gi deg selv god tid innen du begynner å lure på om noe feiler deg selv.

Dessverre er det sjelden kun ett skjelett i skapet. Mange gamle spøkelser dukker opp når vi begynner med den nødvendige indre rengjøringen etter bruddet; “egentlig var jeg alltid litt ustabil og hadde problemer med andre, jeg har egentlig hatt mye sorg og problemer i livet, også før psykopaten”. Kjenner du deg igjen i dette?

Selv har jeg alltid hatt mye turbulens i mine relasjoner, jeg har ofte følt behov for å bryte med folk. Jeg har ofte følt meg avvist og misbrukt på måter som for meg har vært uakseptable. Slik sett har jeg egentlig alltid hatt sterke personlige grenser, men har jeg oppført meg normalt? I dag vet jeg at mye av årsaken har ligget i at jeg alltid har knyttet meg sterkere til andre enn de har knyttet seg til meg. Dermed har jeg også hatt høyere forventninger til mine nærmeste enn de har ønsket eller evnet å innfri, og jeg har blitt skuffet gang på gang.

Jeg ønsker å sette din holdning til personlighetsforstyrrelser på en prøve. Mange av oss har et anspent forhold til personlighetsforstyrrelser, ikke minst fordi vi har stiftet kjennskap med psykopaten. Men psykopati er en ekstra farlig forstyrrelse og skiller seg ut fra de andre. Kanskje ender du, etter å ha satt deg bedre inn i emnet, på den konklusjonen at du har enkelte forstyrrede trekk. Hva så? Betyr det at du er gal, eller at du ikke kan fungere som menneske? Selvfølgelig ikke. En personlighetsforstyrrelse er ingen sinnsykdom. Det handler om at du har funnet svar på hvorfor enkelte ting i livet ditt kanskje har vært tungrodd; mer tungrodd enn nødvendig og mer tungrodd enn hvordan du har observert andre rundt deg har det. En personlighetsforstyrrelse er ikke spikret i stein. Den er menneskeskapt, og bundet til tid og rom. Det vil si at adferd som er normal i Iran kanskje blir betraktet som en forstyrrelse i Norge, og at adferd som var ønskelig i 1850, i dag blir betraktet som dysfunksjonell.

Et eksempel er min ovenstående oppdagelse av at jeg knytter meg mer til andre enn vice versa. I dagens Norge vil kanskje min tilknytningstil anses som unormal, mens den i kulturer hvor folk er sammen hele tiden kanskje vil være ikke bare akseptert men forventet. Det var også mer vanlig i Norge før i tiden at vennskap og slektskap var mer altoppslukende enn det er i dag.

Jeg vil likevel måtte erkjenne at alt jeg gjør ikke passer andre. Med bevisstgjøring kan jeg forandre min adferd slik at jeg danser mer i takt med mine omgivelser, med det resultat at mine relasjoner oppleves som mer stabile, avslappede og vellykkede.

Vær derfor ikke redd for selve begrepet “personlighetsforstyrrelse”. Det er en behandlingsbar tilstand, egentlig snarere en rekke med usunne uvaner, og ingen dødsdom eller umyndiggjørelse. Mye kan du gjøre selv, mye kan forbli slik det er (vi skal ikke “behandle bort” vår personlighet) og noe trenger du kanskje hjelp til. Det er ikke verre enn det.

Husk å like og dele innlegg, slik spres det gode budskap. Husk også at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster, youtube videoer og annen informasjon. 

Tåkelegging/gaslighting er en meget bred og også noe diffus manipulasjonsteknikk. Begrepet nevnes ofte men lesere kan ha problemer med å sette fingeren på hva det egentlig er.

I motsetning til spesifikke manipuleringer som sjalusifabrikkering og “future faking” så er tåkelegging mer som et paraplybegrep å regne, som dekker over mange forskjellige typer manipuleringer med det felles mål å så tvil i objektet.

Tvilen som ønskes oppnådd kan være på objektets egen hukommelse, egen observasjonsevne eller dømmekraft, eller på egen oppfatning av mennesker, hendelser, ting og steder. Målet er at objektet skal slutte å tro på sin egen virkelighet og overlate definisjonsmakten av hva som er virkelig til manipulatoren. Når det har skjedd så står manipulatoren fritt til å overbevise objektet om hva som helst.

Således er for eksempel sjalusifabrikkering også en tåkelegging. I tillegg til å skape et trekantdrama så ønsker manipulatoren å få objektet til å tvile på sin egen attraktivitet og/eller status på relasjonen mellom objekt og manipulator.

Tåkelegging er ikke spesifikt for psykopater. Som med alle psykopatens manipuleringer så brukes de også av normale mennesker. Styrke, hyppighet og intensjon bak manipuleringene skiller psykopaten fra normale mennesker. Slik kan normale mennesker også tåkelegge, både bevisst og ubevisst. For eksempel kan mangel på energi gjøre at en normal person ikke orker å bekrefte en annens virkelighet der og da; “neida, den hatten kler deg helt fint”. Hatten kler vedkommende slettes ikke fint, men tåkeleggeren har ikke den energien det krever å vente på at motparten skal finne en ny hatt. Et annet eksempel er når sannheten skjules for en døende person; “neida, du er bare litt svak i dag, du er snart oppe og går igjen”. Intensjonen bak tåkeleggingen er enten god eller nøytral. Kanskje ønsker tåkeleggeren å så håp i den døende, eller kanskje er det vanskelig å berøre temaet død for begge parter. Det er likevel tåkelegging.

For å gjøre det lettere å gjenkjenne manipulerende tåkelegging så vil jeg i dagens tekst komme med konkrete eksempler på slik adferd. Dette er bare et lite utvalg, eksemplene er uendelig mange. De fem første eksemplene er hentet fra boken “Whole again” av Jackson MacKenzie. De øvrige er mine egne.

Å spille offer

Kanskje du forsøker å ytre ønske om at manipulatoren slutter å klandre eller latterliggjøre deg. Du bringer opp konkrete eksempler. Likevel klarer psykopaten å snu det til at det er du som skylder dem en unnskyldning for noe innbilt eller reelt som har skjedd en gang, men som er helt irrelevant i forhold til saken du forsøkte å bringe på bane.

Å bagatellisere dine følelser

Hvis du rolig og fattet ber dem om å slutte å såre deg, så kan de latterliggjøre din opplevelse; “du er hysterisk”, “du er for sensitiv”, “du har ingen humor”. Fokus er ikke lenger på at de har såret deg, men på at du reagerer feil.

Å krangle om krangelen

Du forsøker å ta opp noe ubehagelig, men ender i stedet med å krangle om måten du sa det på. Dette er manipulatorens måte å snu fokus bort fra noe ubehagelig som handler om dem, over på hvordan du ordla deg, ditt tonefall eller valg av tidspunkt.

Sympatifisking

Manipulatoren vet at du er samvittighetsfull og omsorgsfull. Når du rettmessig forsøker å ta opp et overtramp vedkommende har begått så begynner de plutselig å snakke om noe traumatisk som har skjedd dem langt tilbake, og som er fullstendig irrelevant for hva du ønsket å snakke med dem om. Plutselig er ditt forsøk på å oppklare deres overtramp, blitt til at du trøster dem og får dårlig samvittighet for at du i det hele tatt vurderte å stille vedkommende til ansvar for noe.

“Stinkbomben”

Ofte brukt av manipulatoren som siste utvei når du i fullt dagslys har tatt dem på fersken i en eller annen ugjerning. De kaster en fryktelig anklage mot deg, ofte fullstendig ubegrunnet men kanskje også noe du selv har tilstått i fortrolighet. Kanskje gjorde du noe galt for ti år siden. Dette vil nå bli brukt mot deg. Eller kanskje “elsket du dem aldri”. Plutselig må du forsvare deg mot helt ville anklager, sågar mens manipulatoren står med hånda i kakeboksen.

Tåkelegging av dømmekraft?

Kollega 1; “Denne pasienten trenger morfin, han kan knapt puste fordi han har så sterke smerter”.

Kollega 2; “Nei det ser jeg ikke. Her holder det sikkert med paracet”.

Kollega 1; “Paracet vil ikke være sterkt nok, og det tar minst en time før vi kan måle effekt. Jeg synes vi skal gi morfin nå, det tar fem minutter på å virke hvis vi gir det intravenøst”.

Kollega 2; “Det er jeg helt uenig i, pasienten har ikke så sterke smerter. Blodtrykk og puls er normalt. Du kan ikke drive med å gi morfin ved det minste tegn til hyperventilasjon. Husk også at morfin virker respirasjonshemmende”.

Kollega 1; “Hvordan kan du ikke se at denne mannen trenger morfin?”

Hvem er objekt og hvem er manipulator i dette tilfellet? Eller er det kun en diskusjon mellom to faglige oppfatninger?

Tåkelegging av observasjonsevne?

To venner ligger og ser på skyene. Den ene vennen påpeker hvordan en sky ligner eksakt på en tekanne. Den andre vennen ser det samme, men ønsker ikke å gi sin venn rett; “nei,det ser jeg ikke”. “Hva mener du?” sier den andre vennen, “det er jo tydelig et håndtak og en tut der”. “Nei, du ser feil. Det der ligner ikke noe”.

Senere støter de samme vennene på de eneggede tvillingene Ole og Rolf. “Jeg synes det er utrolig hvor like de er” sier den ene vennen. “Javel? Jeg ser tydelig forskjell” svarer den andre vennen. “Hvordan kan du se det?”. “Rolf har jo en føflekk på høyre kinn, som Ole ikke har” (egentlig er det omvendt – Ole har en føflekk på kinnet).

Hva med dette tilfellet? Ser vi en manipulator og et objekt?

Tåkelegging av dømmekraft og observasjonsevne

Barn av manipulerende foreldre kan vokse opp med at man ikke skal ha behov og ikke klage på noe, man skal “stå den av”. Smerter og sykdom skal ties i hjel. Hver gang barna forsøker å diskutere fysiske plager de har, for eksempel influensa, så blir de avspist med “det er helt normalt, alle er syke av og til”. Resultatet blir at at barna ikke lærer å tolke symptomer på sykdom, eller ikke tar dem på alvor, heller ikke som voksne. I verste fall kan den innlærte mistilliten til egne observasjoner gjøre at de går med langvarig hodepine uten å oppsøke lege. Når smerten ikke lenger er til å holde ut, så viser kilden seg å være en langtkommet hjernesvulst.

Å så tvil om nettverket

Som et ledd i isolering av objektet fra omgivelsene så kan en manipulerende partner overbevise objektet om venners og slektningers utilstrekkelighet. Gode venner som objektet har hatt i tyve år blir plutselig gjenstand for skeptisk analyse når manipulatoren begynner å så tvil om deres intensjoner. Objektet lar manipulatoren påvirke objektets oppfatning av vennene selv om det er objektet som kjenner dem best – objektet har kjent dem i tyve år, manipulatoren i tyve uker.

Å tåkelegge hukommelsen

Objektet gjør en tabbe. Manipulatoren benytter sjansen til å påpeke at han/hun har fortalt objektet hvordan det skal gjøres riktig (selv om det aldri skjedde). Objektet kan ikke huske at manipulatoren noengang har kommet med slike instrukser, men manipulatoren lyder så overbevist. Til slutt går objektet med på at manipulatoren muligens har fortalt de riktige instruksene, og at objektet ikke har hørt etter. Her slås mange fluer i en smekk.

• Manipulatoren klarer å hevde sin faglige eller moralske overlegenhet (på falske premisser).
• Manipulatoren klarer å vinne en konflikt, et dilemma eller en krangel.
• Manipulatoren klarer å så skam i objektet, som igjen gir en følelse av overlegenhet.
• Objektet må be manipulatoren om unnskyldning for ikke å ha hørt etter første gang.
• Det blir lettere for manipulatoren å vinne neste dilemma; “husker du den gangen du hevdet det samme, at du ikke var blitt advart?”.
• Objektet vil bli usikker, famlende og ikke våge å hevde seg like sterkt i fremtiden. Slik legges veien åpen for ytterligere dominanse.

Å tåkelegge hukommelse og hendelse

Objekt; “Husker du den kvelden med Lise og Trond, den var så koselig! Jeg tenker alltid tilbake på den med glede. Det er noen år siden nå, skulle vi ikke gjenta suksessen og invitere dem hit?”.

Manipulator; “Hvordan kan du huske den med glede, husker du ikke at Trond brente biffene og at du glemte potetsalaten?”.

Objekt; “Joda, men det handlet jo bare om maten. Stemningen var jo så god, vi lo så mye at vi fikk vondt i magen. Du var jo i godt humør du også, husker du ikke det?”.

Manipulator; “Det var mest skuespill fra min side, jeg synes Lise tok altfor stor plass den kvelden. Hun snakket åtti prosent av tiden. Vi andre tre måtte dele de siste tyve prosentene”.

Objekt; “Men Lise er jo den beste til å fortelle historier av oss. Jeg hadde ikke noe imot at hun snakket så mye, jeg føler jeg fikk sagt det jeg hadde å si”.

Manipulator; “Jeg husker det ikke med like stor glede som du gjør. Været var jo dårlig, vi kjørte i tre timer i uvær og nesten i grøfta på grunn av dårlig sikt, og det kun for å være sammen med dem en kveld. Jeg har ikke noe behov for å invitere dem, ihvertfall ikke nå”.

Til slutt må objektet gi opp forsøket på å invitere Trond og Lise. Men enda verre; manipulatoren har klart å påvirke objektets gode minner i en slik grad at objektet ikke lenger husker selskapet som like gledelig. I tillegg klarer manipulatoren å så tvil om Tronds og Lises egnethet som venner.

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner mellom klokken 17 og 21 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Kommentarfeltet under siste tekst avlet som vanlig flere gode spørsmål. Jeg har valgt å besvare noen av dem i dagens tekst.

Når psykopaten finner et nytt objekt med en gang det blir slutt, kan det kalles en “rebound”?

Nei. Når mennesker finner seg en “rebound” kjæreste, så er det som følge av en slags fortrenging av sorg og savn, fordi det gjør vondt at det ble slutt med eksen. Mange klarer ikke å forholde seg til smerten. Atter andre klarer ikke å være alene. Det er ikke sunn adferd, men likevel normal adferd. Årsaken som ligger til grunn er som nevnt sorg og savn, hvilket indikerer at man er i stand til å knytte seg til noen. Psykopaten knytter seg til ingen, og grunnen til at han/hun finner en kjæreste ikke bare med en gang det blir slutt, men innen det blir slutt, er todelt. Den ene grunnen er sjalusifabrikkering og tåkelegging av begge objektene, den andre er at heller ikke psykopaten kan være alene, men av andre årsaker enn normale personer.

Pleier relasjonen med et nytt objekt å være langvarig?

Ofte oppleves det slik, fordi psykopaten ofte hopper fra et såkalt overgangsobjekt til et langtidsobjekt. Mange av oss som deltar på bloggen (men ikke alle) var overgangsobjekter fordi vår relasjon var ekstra intens, ekstra kort og vi ble forkastet på en ekstra brutal måte fordi vi ikke opplevde en tid i forkant hvor relasjonen gikk i nedadgående spiral slik de fleste langtidsobjekter gjorde. Slik sett ble vi overrumplet annerledes enn langtidsobjektene ble (det betyr ikke at overgangsobjektene lider mer, for langtidsobjektene opplevde ofte en lengre seigpining i kraft av at relasjonen var nettopp langvarig). Men det er ikke en regel at neste relasjon alltid er mer langvarig. Psykopaten kan hoppe mellom flere overgangsobjekter på rad, eller flere langtidsobjekter på rad. Av og til blir objekter som psykopaten forestilte seg skulle være langvarige til overgangsobjekter og vice versa, fordi han/hun feilberegnet objektenes egenskaper eller attraktivitet (evne til å utsondre narsissistisk forsyning).

De av dere som ble forlatt av psykopaten, kontaktet noen gang psykopaten dere igjen? Eventuelt etter hvor lang tid, og hvorfor?

Dette er noe mange lurer på. Ofte er det slik at overgangsobjektene håper å bli kontaktet igjen, mens langtidsobjektene frykter å bli kontaktet igjen. Som en hovedregel kan man si at alle mest sannsynlig blir kontaktet igjen og alle bør også forsøke å forhindre at det skjer. Man forhindrer dette i form av NK. Grunnen til at man blir kontaktet er at både overgangsobjekter og langtidsobjekter har vært primærobjekter. Alle primærobjekter er i psykopatens hode til odel og eie, resten av livet. Derfor reagerer psykopaten ofte sterkt på objekter som klarer å vri seg fri uten psykopatens samtykke. Men også objekter som psykopaten selv har forkastet blir iakttatt og overvåket.

At psykopaten nesten alltid kontakter objektet etter bruddet betyr ikke nødvendigvis direkte kontakt i form av personlig oppmøte, via telefon eller chat. Mange tar aldri slik kontakt. Mange er opptatt med nye objekter og forsøker aldri å gå tilbake til tidligere objekter. De står likevel i kulissene og følger med. Ofte nøyes de med å få drypp av informasjon om objektene og det kan de få for eksempel via flygende aper eller overvåking av sosiale medier. Dette er også en form for kontakt. Derfor inkluderer NK også brudd med alle felles kjente og full blokkering på sosiale medier.

De av dere som er “over” bruddet med psykopaten nå, hva føler dere for psykopaten? Likegyldighet? Hat? Eller ønsker dere den personen faktisk godt videre?

Her vil det nærmest være like mange svar som det finnes tidligere primærobjekter. Men jeg tror en hovedregel er at når kognitiv dissonans er over og man er ferdig med sorg, savn, sinne og hat, så inntrer det en likegyldighet overfor psykopaten. Man slutter ganske enkelt å bry seg. Det tidligere behovet for å analysere personen forsvinner. Det kan dukke opp korte glimt av savn, sjalusi eller sinne i mange år men gnistene forsvinner like raskt som de kom. Det spiller faktisk ingen rolle hvordan det går med psykopaten og det nye objektet. Livet går videre og annet fokus blir viktigere. Det er også her vi har som mål å ende.

Det frister å aktivt finne en annen kjæreste, men er det egentlig lurt?

Nei, det er ikke lurt. Hvis man hopper inn i en ny relasjon før man har gjort det nødvendige indre arbeidet så er risikoen meget stor for at neste kjæreste også er en ny psykopat. Man er uansett ikke klar for å fokusere på et nytt menneske innen rehabiliteringen er over eller nesten over. Frem til det skjer så vil man ikke klare å skille den nye kjæresten fra psykopaten og den nye kjæresten vil bli målt opp mot eksen i alle former og varianter. Dette er ikke rettferdig mot den nye kjæresten, da man ikke vil være i stand til å se ham/henne for den de er. Faktisk kan farlige projeksjoner forekomme, hvor man ikke klarer å skille den nye kjærestens intensjoner fra psykopatens. Relasjonen, hvis den skjer for tidlig, vil mest sannsynlig ende i en katastrofe og dette vil oppleves som enda et dypt nederlag i en tid hvor objektet sårt trenger ro, positive opplevelser og bekreftelse.

Hvor lang tid tar det før man helt kommer over psykopaten til den grad man er likegyldig og ute av tåka? For jeg mister snart motivasjon til alt av å ha denne personen i hodet, og føler nesten at han fortsatt styrer meg uten å engang være i livet mitt!!

Det er en stor belastning å komme over en psykopatisk relasjon. Belastningen blir faktisk større av å få kunnskap, fordi man i en periode blir litt besatt av opplevelsen. Jeg husker hvordan jeg lykkelig gikk videre etter bruddet med psykopat nummer en, fordi jeg aldri skjønte hva han var. Jeg var heller ikke traumebundet til ham. Men hva skjedde? Åtte år senere ble jeg dypt involvert i psykopat nummer to, og ni år senere i psykopat nummer tre. Det kan derfor betale seg å bruke den nødvendige tiden på rehabiliteringen, selv om den er lang og til tider kan virke håpløs. I lange perioder kan det oppleves som om man ikke gjør framskritt overhodet og faktisk har det verre enn man hadde tidligere. Det kan derfor hjelpe å forandre din holdning til rehabilitering fra “dette håper jeg går fort over, finnes det en snarvei?” til 1) du er i rehabilitering enten du vil eller ei. Den psykopatiske relasjonen skjedde, derfor kan du likegodt “go with the flow” for det finnes ingen vei tilbake og heller ingen snarvei, og 2) rehabilitering har ingen sluttdato. Den er en prosess som vil vare livet ut. Vi som mennesker blir aldri et “ferdig produkt”, vi utvikler oss hele tiden. Slik bør det også være, forsøk å forestille deg alternativet; at du sluttet å utvikle deg! Er det noe du egentlig ønsker? Anse rehabilitering som en oppdagelsesferd i jungelen; av og til må du gå uten mat, av og til blir du angrepet av ville dyr, men tenk på alt det spennende du oppdager! Jungelferden foregår i ditt indre, du oppdager ikke forlatte byer, nye dyrearter eller gjemte skatter, men du oppdager sider av deg selv som ingen har oppdaget før. Det er et privilegium å bli kjent med deg selv på et så dypt nivå. De fleste kommer aldri så langt for de blir ikke utfordret nok. De dør uten å forstå deres eget fulle potensiale.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Dette interessante spørsmålet oppstod i kommentarfeltet under et tidligere innlegg. En leser nevnte hvordan psykopaten hadde et “enormt behov for å hjelpe andre”, blant annet lånte vedkommende bort penger til mennesker han knapt kjente. Flere lesere hang seg umiddelbart på og fortalte om lignende erfaringer. En leser fortalte om hvordan psykopaten hjalp hennes bestemor på selveste nyttårsaften med en lekk oppvaskkum. Der holdt han på hele kvelden. Bestemoren fikk senere stjerner i øynene av å ha denne helten i familien, han hadde vunnet hennes tillit og hjerte for evig tid. Leseren selv måtte utsette nyttårsfeiringen til psykopaten ble ferdig med å hjelpe bestemoren. Senere, da han endelig dukket opp på festen, så høstet han ros også hos festdeltakerne for sin innsats hos den eldre kvinnen. I denne historien så slo det meg hvor enkelt det er for psykopaten å lyve om slik oppofrende innsats, komme respektløst for sent til avtaler og i tillegg bli beundret for det.

Jeg vil allerede her spekulere i om ekstrem og upassende hjelpsomhet er et uoffisielt psykopatisk rødt flagg?

Med “upassende” så mener jeg at graden av tjenester som psykopaten tilbyr ikke står i kontrast til dybden av relasjonen. Ett eksempel er historien over med bestemoren. Den ekstreme hjelpsomheten er ikke upassende hvis relasjonen mellom psykopat og barnebarn har vart en stund, da er psykopaten en integrert del av familien. Men hvis paret har vært sammen i meget kort tid så er ikke lenger hjelpsomheten like passende. En annen leser fortalte om hvordan psykopaten under bilkjøring kunne speide vilt fremmede mennesker som bar tungt, stoppe bilen og tilby dem skyss. Samtlige takket nei, fordi selv om de riktignok trengte hjelp, så er det en hjelp man ikke aksepterer av fremmede. Dette er en finfølelse som normale mennesker har, men som psykopaten ikke har. En leser uttrykte det som at psykopaten “noen ganger utførte så mange og rare tjenester at han nesten virket dum”.

Jeg vil fortelle om min egen erfaring omkring dette. I begynnelsen av min “bromance” med psykopaten så ønsket jeg å introdusere ham for flere av mine egne venner. Han var ny på stedet mens jeg allerede hadde et fungerende nettverk. Jeg ville hjelpe ham på plass slik at han ble mindre ensom og mindre “klengete” på meg. På dette tidspunktet følte jeg ennå ingen sjalusi, jeg delte ham gjerne med andre. Jeg inviterte derfor en bekjent av meg på middag som jeg visste delte en felles interesse med min psykopat; trening.

Jeg laget lasagne for anledningen og vi tre spiste den sammen, tonen var god. De to andre mennene bestemte seg for å slå følge til treningsstudioet neste dag. Jeg hadde vakt på sykehuset og ville uansett ikke blitt med på noe slikt. Jeg syntes bare det var hyggelig at de kunne holde hverandre med selskap, da psykopaten frem til da hadde trent alene.

Neste kveld spurte jeg psykopaten hvordan det hadde vært å trene sammen. “Det var fint” svarte psykopaten, “jeg vil hjelpe ham med å skifte dekk på bilen hans”. Jeg hadde en blandet reaksjon på psykopatens utspill om å hjelpe min bekjente med å skifte dekk. “Så hyggelig” svarte jeg, men tenkte snarere “så rart”. Grunnen er at min psykopat er en muskuløs mann. Min bekjente er enda mer muskuløs. Selv klarer jeg fint å skifte dekk alene med min begrensede fysikk, det var derfor usannsynlig at min bekjente trengte hjelp til dette. Jeg undret derfor om min bekjente virkelig ba psykopaten om hjelp, eller presset psykopaten seg på og tilbød en hjelp som ingen hadde bedt om?

Jeg glemte snart hele greia, men ikke lenge, for psykopaten fortsatte å mase om dette dekkskiftet. Han utvekslet en sms-samtale med min bekjente angående dette i et par uker. Plutselig snakket han ikke mer om det, jeg spurte derfor “har du hjulpet NN med dekkskiftet nå?”. “Nei, han hadde visst gjort det selv” svarte han kort. Jeg tror aldri de trente sammen igjen, ihvertfall ikke planlagt. Jeg mistenker at min bekjente hadde gått lei av psykopatens mas om de dekkene og at han hadde tilstrekkelige sosiale antenner til å oppfatte psykopatens pågåenhet omkring noe så trivielt, som upassende.

Spørsmålene i ettertid dreier rundt hvorfor det var så viktig for ham å hjelpe en person han egentlig ikke kjente. Episoden ble enda merkeligere sett i lys av at for meg så løftet han knapt en finger for å hjelpe, selv om det var jeg som ustanselig holdt ham med selskap selv når jeg var trett, viste omsorg for ham, tolererte å bli trukket med fra aktivitet til aktivitet som jeg egentlig ikke hadde personlig interesse av og som laget de fleste av våre middager.

I dag vet vi at psykopaten ikke er tjenestevillig for å vise takknemlighet, høflighet, kjærlighet eller respekt. Årsakene er snarere en eller flere av disse:

–Å sørge for et godt rykte. Psykopatens fasade er viktig, samt at ingen andre enn primærobjektet får innsyn bak masken. Et godt rykte avler støtte og sympati, slik at primærobjektet møter skepsis når sannheten om psykopaten skal fram.

–Å overta primærobjektets omgangskrets. Dette har to funksjoner; å isolere objektet, samt å vende tidligere venner mot objektet, som igjen vil forsterke isolasjonen av objektet.

–Å rekruttere flygende aper. Alle, fjerne og nære, er potensielle flygende aper i psykopatens øyne. Alle kan smøres med tjenester. Han/hun synes det i tillegg er ekstra spennende og en stor bonusgevinst hvis han/hun klarer å hjernevaske primærobjektets egne venner til å bli flygende aper.

–Å forberede svertekampanjen som psykopaten (men ikke objektet) vet vil komme. Psykopaten trenger et publikum når svertekampanjen starter, og det viktigste publikummet er primærobjektets egen omgangskrets, fordi psykopaten vet at det er disse primærobjektet vil henvende seg til når sannheten om psykopaten kommer for en dag. Det er derfor disse som psykopaten må sørge for å alliere seg med.

–Sjalusifabrikkering. Ved å være overdreven hjelpsom mot fremmede, samtidig som primærobjektet neglisjeres, så vil psykopaten fremprovosere meget potent NF (narsissistisk forsyning) i objektet, som blir forvirret, desperat og sint (eller enda mer føyelig) av å observere dette.

–Å forsikre seg om at andre skylder dem noe. Det er alltid et regnskap i psykopatens hode, de glemmer aldri en tjeneste de har gjort for noen (men gjerne tjenester andre har gjort for dem) og de skal alltid komme ut med gevinst. Hva de har gjort for andre, skal betales tilbake dobbelt. De anser tjenester de har gjort for andre som gjeld som de har rett til en dag å innkreve. Kjennetegnende for en psykopat eller en narsissist er også at de tilbyr deg hjelp som du ikke har bedt om eller trenger og sågar opplever som uønsket, påtrengende eller brysom, for så å kalle deg utakknemlig når du ikke føler deg forpliktet til å gjengjelde tjenesten.

Husk at det hele helgen er 10% rabatt (på allerede nedsatt pris) på min bok og alle andre bøker på adlibris.com. Bruk rabattkode LES2019. Prisen på boken blir da 232 kroner, mot fullpris 298.

https://www.adlibris.com/no/bok/psykopati-og-kjarlighet-9788230015988?fbclid=IwAR1BjeZs1JR_qwk7Iv1nJbf1_sekpAckaizgVDPK40vtzQQygNgh0z8P2rs

Et eller annet sted på skalaen tipper en person over fra å være “normal” til å bli en psykopat. Mange er opptatt av hvor dette skillet går. Det er jo i og for seg et interessant spørsmål, selv om søken etter dette svaret kan nærme seg en usunn besettelse, især i tiden rett etter bruddet.

Mange lurer på om nettopp deres psykopat er normal eller ikke. Jeg var selv opptatt av dette. I begynnelsen leste jeg om psykopati for om mulig å utelukke at min eks var rammet. Jeg ønsket at han skulle være normal. Jeg innbilte meg at hvis han var normal så ville noe av det jeg trodde vi hadde være ekte også fra hans side, og kanskje han til og med ville returnere til meg.

Så denne tanken er helt normal, men den er ikke spesielt betryggende eller sunn. I dag så pleier jeg å spørre nye objekter som kverner rundt dette spørsmålet “er det slik at du vil avvise ham/henne for deres dårlige behandling av deg hvis vedkommende er psykopat, men du vil tolerere nøyaktig den samme dårlige behandlingen hvis jeg klarer å overbevise deg om at han/hun er normal?”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det handler med andre ord om hvorvidt du lar deg behandle dårlig, ikke om hva terroristen er. Det er likevel helt legitimt å lure på om noen du kjenner godt er psykopatisk. Det er liten vits i å lure på om noen du kjenner mindre godt er det, fordi å måle noen opp mot tyve psykopatiske kriterier krever en viss nærhet over tid. Det har ingen hensikt å diagnostisere for eksempel en kollega som du ikke vet noe om, kun fordi du har hatt et par uoverensstemmelser med vedkommende. I disse tilfellene er det lov å si “denne personen har jeg ingen god kjemi med og vil holde meg unna” og eventuelt være gråstein mot vedkommende, men ikke at vedkommende er psykopat.

Når du imidlertid kjenner noen godt så er det lov å diagnostisere ham eller henne i ditt indre. Og her gjelder to prinsipper. Det ene er at du kan glemme å lene deg til helsevesenet. Kun fordi vedkommende aldri har vært i behandleres søkelys, så er ikke det en indikator på at vedkommende er frisk. Vi har altfor høy tillit til at alle syke mennesker blir fanget opp av det offentlige og at kun vurderingene til faglig kvalifiserte gjelder. En ekte psykopat vil aldri komme i nærheten av noen faglig disseksjon, med mindre han/hun blir fengslet og tvangsobservert. Prinsipp nummer to er at du kan glemme å få støtte fra dine omgivelser. De tenker det samme som hva jeg skriver over; “du kan ikke kalle noen en psykopat, det kan kun en terapeut”. Dessuten har de som regel sett en helt annen side av vedkommende enn den du har sett.

Du står med andre ord helt alene med dine mistanker, og det må du lære å leve med.

Du må derfor stole på dine egne observasjoner. Det er en ekstra stor utfordring hvis man hele livet har vært en som ikke har hatt sterke meninger om noe og alltid latt tvilen komme andre til gode. Kanskje har du til og med latt andre definere virkeligheten fordi de fleste kamper ikke har vært viktige for deg; “synes du det er fint vær i dag? Ok. For meg ser det litt overskyet ut og truende regn, men det er vel fint vær som du sier, slik at vi kan ta den skogsturen”. Halvveis ut i skogsturen så begynner det å hølje ned. Du er likevel ikke en som sier “hva var det jeg sa”. Du bemerker for deg selv at du hadde rett, men neste gang lar du likevel andre bestemme om det er godt eller dårlig vær. Hvis du kjenner deg igjen i dette så begynn å legg mindre vekt på andres vurderinger, og mer vekt på dine egne. Til slutt vil du ikke lenger være avhengig av hva andre tenker om din eks. Husk at det er din eks, forelder eller venn, ikke deres.

Å bestemme graden av psykopati kan være vanskelig. Noe du kan ha som grunntanke, er at mennesker som viser tilbøyelighet til å være giftige, har en eller annen grad av narsissisme eller psykopati i seg. Hvor høy grad er underordnet. Hold deg unna og behandle dem som om de allerede har en fullblods forstyrrelse. Det betyr at hva de sier og mener er irrelevant. Umyndiggjør dem i ditt indre. Vi hadde ikke gått inn i en psykiatrisk avdeling og lagt våre liv i hendene til mennesker med vrangforestillinger og psykoser. La det samme gjelde når du beveger deg ute i hverdagen. Livet er ikke svart/hvitt. Det finnes syke mennesker utenfor psykiatriens vegger, og friske mennesker innenfor.

Noe annet som kan hjelpe deg litt på vei i spørsmålet, især med din eks, er graden av idealisering. Graden av idealisering avslører nemlig også graden av grandiositeten i deres indre, og dermed også langt på vei graden av hele forstyrrelsen. Jo mer grandios vedkommende er, jo mindre vil idealiseringen av deg være. Det betyr at en psykopat som er ekstra grandios, og dermed ekstra forstyrret, vil ha lite behov for å idealisere objektet. Psykopaten som er ekstra grandios vil tenke at idealisering ikke er nødvendig, fordi tillatelse til å bli inkludert i deres nærmeste sirkel er tilstrekkelig belønning. Der vil du bli værende, helt av egen fri vilje – også hvis du blir misbrukt og mishandlet, fordi psykopaten er så fantastisk. En sterkere idealisering kan derimot indikere mindre grandiositet og større grad av innsikt, fordi psykopaten (ja, fortsatt psykopat) forstår at idealisering er nødvendig for å knytte objektet til seg og at det ikke er sikkert at objektet finner psykopaten interessant nok uten idealisering – med andre ord er vedkommende mindre grandios og derfor også mindre forstyrret.

Således var min psykopat nummer tre meget forstyrret, fordi han bare “tok” meg og jeg skulle akseptere og like det. Graden av idealisering var minimal.

Med psykopat nummer to så var graden av idealisering også minimal men av en helt annen årsak; jeg var ikke primærobjektet men et sekundærobjekt. I hans tilfelle så var det hele tiden jeg som oppsøkte ham. Han kunne forholde seg helt passiv og fikk likevel NF (narsissistisk forsyning) av meg, helt gratis. Han syntes det var verdifullt og underholdende nok til å leke med meg i et par år, men noe primærobjekt var jeg aldri. Primærforsyningen hentet han helt andre steder, først og fremst hos sin kvinnelige kjæreste, som jeg vet at han forlot/gikk tilbake til ustanselig, samt triangulerte med andre kvinner. Vær med andre ord også oppmerksom på dette, at hvis du aldri opplevde noen idealisering av betydning, så var du muligens aldri et primærobjekt.

Det blir dessverre ingen direktesending på youtube kommende torsdag. Følg med på “arrangementer” på facebook for å se neste sending. 

Det er ikke den kjente danske filmen med samme navn jeg vil skrive om. Jeg vil skrive om en høyst selvopplevd fest som fant sted for nøyaktig seks år siden i dag. Grunnen til at jeg husker datoen er fordi enkelte datoer har brent seg fast i hukommelsen. Det handler ikke om en pågående besettelse av psykopaten. Traumebåndet gjør at objektene husker tidspunkter, lukter, steder og sågar hele samtaler sylskarpt i lang tid etter relasjonen. Kjenner dere igjen opplevelsen av at en hendelse med psykopaten som skjedde for to eller tre år siden, huskes og ikke minst føles som om den skjedde forrige uke? Det er nesten som om en relasjon med en psykopat åpner for et tidligere ubrukt potensiale i hjernen som vi ikke visste at vi hadde. I dag har jeg glemt mange av samtalene jeg gikk og husket på i så lang tid. Jeg har også glemt flere datoer, det er hva NK gjør – den sletter langsomt de lagrede filene – og det er positivt. Men enkelte datoer glemmer jeg nok aldri.

En av dem er 19. oktober 2013. Jeg bodde fortsatt som nærmeste nabo med min psykopat og kollega, og denne kvelden skulle han være vertskap for fest. De fleste av gjestene var felles kolleger og dermed personer jeg også kjente. Jeg husker hvordan han forberedte festen i lang tid, skaffet høyttalere og snakket om den ustanselig. Det lød som om det skulle bli hans livs fest. Selv hadde jeg fortalt ham ettertrykkelig at jeg ikke kunne komme fordi jeg hadde arbeidshelg på sykehuset. Derfor hadde vi på hans initiativ en alenekveld, kun oss to, kvelden før festen. Vi lagde middag. Vi gikk på Europris. Han overtalte meg til å kjøpe et par kilo smågodt som jeg trodde han og jeg skulle spise av den kvelden hjemme hos ham. Jeg reagerte på at det var i overkant mye, men tenkte at vi da hadde nok til flere kvelder. Men smågodtet kom aldri på bordet.

Jeg husker jeg ruslet opp trappen til inngangsdøren min den kvelden festen fant sted. Klokken var like før 23 og jeg var trett i hode og ben etter å ha løpt rundt på sengeposten og betjent pasienter i åtte timer. Jeg la merke til summing inne fra leiligheten hans, festen var visst godt i gang, men jeg så frem til å legge meg. Jeg skulle på jobb også neste dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde vel vært hjemme i fem minutter og begynte å gjøre meg klar til natt da det banket på døren. Det var ham. Han spurte pent om ikke jeg ville komme inn på festen, “bare en liten stund”. Han smilte søtt men også litt lurt og fandenivoldsk. Jeg hadde egentlig ikke lyst, men syntes også det var smigrende at han så gjerne vil ha meg tilstede. Vi var på det tidspunktet seks uker inn i hva jeg oppfattet som en semi-romantisk relasjon, en “bromance” som han selv kalte det, og i min naivitet tenkte jeg at han ville ha den personen han var mest trygg på ved sin side, fordi han tross alt ikke kjente våre felles kolleger like godt som han kjente meg. Jeg tenkte at han var litt sosialt usikker sammen med dem. Jeg pleiet også idèen om at han ønsket å vise meg frem, som et trofè han var stolt av, at han liksom ville fortelle verden at “Daniel og jeg er perlevenner og kanskje enda mer”. Idèen gjorde meg varm og tent. Ikke forstod jeg at intensjonen hans var en helt annen og adskillig mørkere.

Jeg protesterte halvhjertet et par ganger men han nærmest tryglet meg om å komme på festen. Til slutt ga jeg etter; “ok, jeg kan ta en cider, men ikke mer”. Han strålte da jeg ga etter og gikk inn til seg selv igjen. Han hadde vunnet også den kampen. Jeg slukket noen lys, hentet en cider i kjøleskapet og gikk de tre meterne over til ham, det var ikke lengre mellom våre leiligheter. Man kunne gå tørrskodd over, til og med i snøstorm.

Jeg banket ikke på. Døren var åpen og ingen hadde uansett hørt det. Likevel la jeg merke til mangelen på “partyfaktor”. Denne festen som han hadde snakket opp i dagevis, hvor var den gode stemningen? Stemningen var hyggelig nok, men mer som man forventer i en kafè på dagtid. Normalt så pleier en fest å toppe seg i 23-tiden, da har folk drukket i tre-fire timer og man begynner å forberede seg på å flytte menigheten ut på byen. Men inne hos ham satt ti-tolv gjester og pratet lavmælt. Noen pratet ikke i det hele tatt. Musikken spilte i bakgrunnen, men ikke skyhøyt. Det var jeg glad for med min moderate hodepine etter kveldens arbeidsøkt. Jeg kjente alle gjestene og de nikket anerkjennende til meg da jeg kom inn. Et par av dem ble enda oppriktig glade for å se meg, som om jeg kom og “reddet den dødsdømte festen”. Jeg vet ikke om de oppfattet festen som kjedelig, men det var tanken som slo meg da jeg så reaksjonen deres. Jeg var ikke kjent som noen partyløve blant mine kolleger, men jeg ble oppfattet som en morsom og vellikt kollega. Dette visste min psykopat.

“Daniel kjøper bare smågodt som jeg ikke liker” smalt det fra ham. Jeg hadde knapt satt meg. Han kastet et blikk på skålen med to kilo smågodt som stod midt på bordet. Smågodt jeg hadde betalt. Intet annet syntes å ha blitt servert. I dag forstår jeg at det var hans plan hele tiden at smågodtet ikke skulle brukes til våre alenekvelder men til festen, som jeg ikke engang skulle delta på. I hans forstyrrelse oppfattet han det likevel som legitimt å utnytte meg til det formålet. Han smilte lurt til meg, som for å pakke inn spydigheten. Ingen kommenterte hans kommentar, og selv trakk jeg bare på skuldrene. Jeg var for trett i hodet til å la meg affektere.

Min manglende reaksjon – og muligens den manglende reaksjonen fra publikum – må ha ergret ham, for han pønsket ut et vis å skru opp latterliggjøringen av meg. Hans nye offensiv kom ikke øyeblikkelig, han ventet nok på et mer beleilig tidspunkt. Kanskje forstod han også at han ikke kunne angripe meg for hardt og for tidlig, for da risikerte han å miste anseelse blant gjestene. Jeg rakk derfor å slappe av litt, begynne på cideren og falt inn i en hyggelig samtale med en av gjestene, Sindre, da det igjen smalt fra psykopaten “Daniel titter inn vinduet mitt om natten”. Det kom helt ut av det blå og egentlig oppfattet jeg kun mitt navn, men jeg skjønte hvilken sammenheng han tok det utifra. En uke tidligere hadde jeg tittet inn gjennom vinduet i inngangsdøren hans klokken tre om natten fordi jeg lurte på om han var våken etter nettopp å ha kommet hjem fra en tur på baren. Jeg fikk selv ikke sove og ønsket å gå inn til ham. Det var helt mørkt i leiligheten hans men han hadde åpenbart likevel observert at jeg tittet inn, iakttatt meg i smug. I løpet av uken vår sammen nevnte han ikke sin observasjon med et ord, men nå kastet han fakkelen ut, antakelig i håp om at den skulle tenne kontrovers rundt min person; at jeg skulle bli mindre vellikt. Jeg merket at angrepene hans tiltok i styrke men jeg var fortsatt for likeglad til å bry meg. I stedet reiste jeg meg for å ta en røyk på altanen.

Han var lynkjapp med å følge etter. Hvorfor det, undret jeg. Han hadde aldri tidligere holdt meg med selskap mens jeg røk. Hva ville han nå? Jeg var vel litt irritert på ham. Han tok på seg sko, smatt ut døren etter meg og stilte seg ved siden av meg. Han smilte. Jeg plukket sigaretten fram fra lommen og tente den. Det var intet ondskapsfullt i blikket hans der og da. Vi stod der et kort øyeblikk i stillhet. “Det vi har sammen, handler ikke bare om tid og sted” sa han plutselig. Jeg forstod ikke helt hvor det kom fra. Settingen og tidspunktet var feil. Men det er det som regel med en psykopat, de har ingen finfølelse for hva, hvor og når det passer seg å si ting. Det røde flagget ble dog raskt overdøvet i mitt indre, av at dette var nettopp en slik ting jeg hele tiden gikk og håpet på at han ville si. Det var som om jeg ble beroliget, at jeg alltid kom til å være spesiell for ham og at han aldri ville forlate meg. Jeg skulle nok tolerere hans keitete utsagn og oppførsel hvis han alltid ville være der. Jeg ble myk som smør og kysset ham på kinnet.

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner mellom klokken 17 og 21 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.