Smerten av å leve i en annen dimensjon

Etterspillet etter en relasjon med en psykopat er enormt smertefullt. Det er normalt etter et tap, at savnet og sorgen er sterkest umiddelbart og deretter langsomt mildnes inntil man kan leve med det. Smerten etter relasjonen med en psykopat er imidlertid litt annerledes, den synes å toppe – ikke helt i begynnelsen – men en stund etter bruddet. Hvordan kan det ha seg at smerten ikke er verst aller først? Bruddet med en psykopat føles umiddelbart forvirrende for mange, og som en lettelse for noen. Noen beskriver at de er så viljesterke rett etter bruddet at de ikke merker smerten. Men de fleste opplever at en enorm smerte kommer snikende (eller som en bombe) når psykopaten har vært borte en stund. Dette kan kanskje forklares med at det går opp for oss på et senere tidspunkt at psykopaten aldri kommer tilbake, at han/hun mener alvor med forkastingen, og at sorgen først slår inn når vi forstår at han/hun er borte for godt. Denne erkjennelsen fungerer som et forsinket sjokk fordi vi trodde vi hadde en ekte og eksepsjonell relasjon som kunne repareres. Mange beskriver også at smerten kom parallelt med tilegnelsen av kunnskap, når det etterhvert gikk opp for oss hvem vi hadde med å gjøre. Jeg våger å komme med en tredje teori; at smerten kommer fordi vi trer inn i en ny dimensjon.

Smerte påvirkes av om vi kan kontrollere årsaken eller ikke. Smerte oppleves også sterkere når vi er usikre på om den forsvinner eller om den overhodet kan lindres. Hvis vi vet at smerten av at vi la fingeren på den varme kokeplaten lindres og til slutt forsvinner av å putte fingeren i kaldt vann eller smøre på aloe vera, så er smerten både innenfor vår kontroll og vår kunnskap. Det medfører at vi kan leve med den verkende fingeren uten å bli engstelige og samtidig klare å fokusere på andre gjøremål mens smerten pågår. Smerten etter bruddet med en psykopat er annerledes. For det første så er det for mange første gang vi opplever en slik intens åndelig smerte. For det andre så er vi usikre på hva den skyldes. For det tredje så tror vi at psykopaten er den eneste som kan lindre den, og han/hun er etter bruddet utenfor vår kontroll. Smerten blir derfor meget skremmende og en kilde til angst. Vi spør desperat “jeg holder det ikke ut, hva er dette? Når går det over?”. Det blir vanskelig å fungere normalt mens smerten pågår. 

Jeg husker da jeg for mange år siden var utvekslingsstudent i Tyskland. Jeg bodde hos en vertsfamilie og den lille gutten i huset insisterte på å få lov til å røre i spagettien en dag vi laget middag. “Greit” tenkte jeg, “han må jo begynne en gang”. Han stod på en stol og rørte under mitt oppsyn. På et tidspunkt kokte det litt for kraftig og noen dråper kokende vann landet på underarmen hans. Den lille gutten ble helt hysterisk og løp rundt. “I alle dager” tenkte jeg, “har han aldri brent seg før?”. Til slutt gikk det opp for meg at nei, det hadde han ikke. Jeg tilnærmet meg derfor hans reaksjon på en helt annen måte. Jeg forklarte ham hvorfor det var smertefullt og at det ville gå over. Vi gikk på badet og smurte salve på den berørte huden. Ganske snart roet han seg. 

Etter den psykopatiske relasjonen så er vi er det lille barnet som har brent seg på fingeren for første gang. I tillegg mangler vi en omsorgsperson som kan fortelle oss hva som skjer. Det er slettes ikke merkelig at smerten oppleves så intens som den gjør når vi verken har kunnskap eller kontroll.

Smerten etter bruddet med en psykopat er av eksistensiell og åndelig art. Den er for eksempel ikke fysisk (selv om mange kan få fysiske plager som sekundærsmerter). At smerten er eksistensiell og åndelig, betyr at vi er blitt konfrontert med livets bakside. Man kan også si livets ukjente side. Vi har sett baksiden av månen – en side de fleste aldri får se. Vi ble kastet rundt i vårt livssyn og måtte definere alt på nytt. Etter vår omgang i den eksistensielle trommelen så fikk smerten en ny karakter av at vi trådte inn i en ny dimensjon. Hva mener jeg med det?

Mange opplever at de etter den psykopatiske relasjonen føler seg løsrevet fra andre mennesker, det gir en følelse av isolasjon og ensomhet. Plutselig har vi ikke lenger like mye til felles med andre som før. Kanskje bryr vi oss ikke like mye om andre som før. Vi har fått andre verdier og er kanskje blitt mer irritable fordi vi ikke lenger kjører i samme spor som andre. Dette medfører at vi ikke lenger er koordinerte og synkrone med andre, og ofte på kollisjonskurs. Denne følelsen kan lett forveksles med depresjon, nedsatt aggresjonskontroll eller at vi har mistet all sosial intelligens. Men jeg tror snarere den kan sammenlignes med følelsen man hadde fått hvis en nordmann med et knips plutselig ble plassert i Nairobi og nå skulle lære seg å fungere sammen med kenyanere. Følelsen av desorientering og kravet til nyorientering hadde vært formidable og nesten uoverkommelige når flyttingen ikke var planlagt og man ikke var forberedt. Akkurat slik vi heller ikke var forberedt på bruddet med psykopaten.

Den nye dimensjonen er egentlig et nytt bevissthetsnivå. Vi lever nå våre liv parallelt med andre og ikke sammen med dem i samme grad som tidligere. Det er derfor vi klamrer oss til fora, blogger og nettsteder om psykopati fordi de er de eneste stedene hvor vi finner andre som lever i samme dimensjon som oss. Den nye dimensjonen kan oppleves mørk og truende. Vi kan få følelsen av å ha trådt inn i skumringslandet. På overflaten er alt som før; solen står opp om morgenen, butikkene åpner og folk ler og snakker om de samme tingene som alltid. Likevel ulmer det en uhyggelighet under overflaten, som om vi vet noe ingen andre vet; en hemmelighet vi ikke ønsker å holde på men som ingen vil høre om. Hvorfor ser ikke andre mennesker det samme som du ser? Du hallusinerer jo ikke, så hvorfor ser du noe helt annet enn andre gjør?

Bagateller bryr deg ikke. “Small talk” gir deg ikke noe. Du orker ikke å snakke om gardinfarger lenger. Og hvorfor ser ikke dine kolleger at den nyansatte er manipulerende og giftig? Det meste av tiden går du rundt for deg selv. Du forstår ikke andre lenger, deres interesser og ambisjoner fenger deg ikke. Ja, det lyder unektelig som depressiv likegyldighet; at vi har falt mellom to stoler og helt utenfor alt av sosial tilhørighet.

Smerten i denne nye dimensjonen er ikke lenger “en knute i magen”, slik den var konstant etter bruddet. Knuten er oppløst, den kan fortsatt komme tilbake i bølger men er både svakere og hurtigere overstått. Matlysten er tilbake. Faktisk går det helt fint å utføre de daglige oppgavene samtidig som knuten er der. Det er ikke den som er problemet lenger. Problemet nå oppleves mer kronisk og vi lurer på om vi noengang kommer til å finne veien tilbake til menneskeheten.

Utfordringen ligger i å finne en mening i den nye dimensjonen, for mange av oss kommer til å bli værende der en stund. Er den egentlig bare mørk? Det er mulig å finne en slags fred og ro i den. Jeg lar meg ikke lenger stresse av bagateller. De store tingene tar jeg meg av, de blir gjort. Men nå synes jeg det er godt å bare sitte stille og reflektere. For all del, jeg nyter også “hjernedøde” ting, som å se på TV. Men mine programvalg har forandret seg. Jeg gjennomskuer andres manipulasjoner mye lettere, også fra offentlige institusjoner. Jeg har skiftet nyhetsformidlere, jeg ser at mange nyhetskanaler har en agenda og at man ikke kan stole på at de formidler nyheter på nøytralt vis. Det er unektelig trist å måtte forlate troen på at alt man ser og hører er riktig, men det er også en gave å gjennomskue manipulasjonene.    

Jeg er blitt sintere i den nye dimensjonen. Antakelig har jeg også blitt modigere men jeg er blitt mer sint enn modig. Jeg kan derfor oppleve meg selv som feig innimellom. Det gjorde jeg ikke før. Er jeg da blitt feigere enn før? Nei. Jeg ser urettferdighet mot meg selv og andre tydeligere, og reagerer på det. For det meste må jeg reagere inni meg. Av og til reagerer jeg utadrettet. Det føles godt å klare å si ifra av og til, selv om jeg ikke klarer det hver gang. Det er kanskje like greit, for ofte så overreagerer jeg. Jeg er med andre ord ikke feigere enn før, for før så reagerte jeg ikke i det hele tatt. Det var ikke toleranse, det var sløvhet. Den nye dimensjonen har gjort min bevissthet tydeligere, skarpere og mer selektiv. Det er en gave i forkledning. Har du det også slik?

Det hjelper ikke å ønske seg tilbake til den vi var, for vi er ikke den personen lenger. Det betyr ikke at livet er over eller at resten av livet bare skal gjennomføres. Du skal fortsatt leve det! Finn deg derfor til rette i den nye dimensjonen. Det er av og til vondt å være der, men det var det faktisk også før. Husker du den gang du støtt og stadig ble slått i ansiktet (metaforisk), men du forstod ikke hvorfor fordi du var naiv? Nå har du både evnen og viljen til å komme din motstand i forkjøpet. Ikke vær redd for å benytte deg av det. 

35 kommentarer
    1. Veldig godt beskrevet. Jeg kjenner meg igjen i allt. Den største påkjenning jeg opplevet er vanskelig å beskrive. Det skjedde 4 ganger, tror jeg. Det var som om onsdkapen i høykonsentrert form inntok mitt hode. Varte noen sekunder. Jeg trodde der og da at nå mister jeg all kontroll og forstand. Ellers ser jeg nå mine omgivelser skarpere. Oppleves tryggere fordi jeg er mer bevisst og selektiv i forhold til hvem jeg vil ha i mitt liv. Men, på en annen side skremmende fordi jeg ser nå klarere personligheter som ikke er bra. Og de er det flere av.

    2. Minner på at det ikke er lov å signere kommentarer med fullt navn. I feltet “navn” kan du skrive et nick, pseudonym, initialer eller bare “anonym”. Denne kommentaren ble levert under fullt navn som jeg har fjernet.

      “I utgangspunktet tenker jeg at jeg ville vært trolig til å synke ned i en depressjon slik det beskrives i det relasjonen hadde kommet på såpass avstand at jeg begynte å innse hvordan jeg hadde latt meg lure & manipulere, og derav sløse bort tid av mitt liv på denne personen og det helvetet som følger..

      Jeg mener.. Vi alle har vel som utgangspunkt at de f.eks aldri ville blitt værende etterå ha blitt slått første gang, men mange blir jo faktisk værende alikevel!

      Jeg har selv vært heldig, og unngått disse typene, men jeg har imidlertid hjulpet tre venner ut, og blandt de tingene jeg har lært, er at en psykopat kan i utgangspunktet lure ALLE. I det ene tilfellet, kom hun seg ut etter første julingen, men var helt på det rene med at det ville neppe vært tilfellet hadde det ikke vært for at hun var så heldig å ha familie og venner i nærheten som regelrett blokkerte den retretten.. Videre, har alle fortalt at de etterhvert får tilbake det gamle tenkesettet, som derav konfronteres med hvordan det de anså som en selvfølgelighet faktisk fortonte seg i praksis.

      Om det er like vanlig som jeg gjennom disse tre har fått inntrykk av, vites jo ikke, men for meg, syntes det iallefall å være en ganske så sannsynlig reaksjon..”

    3. Kjenner meg igjen i at det er som om vi lever på et annet bevissthetsnivå enn folk flest etter P/N.
      Det er ofte ensomt og frustrerende. Å se hva andre ikke ser, mye vi selv overså eller til og med falt for før. Vennligheten og sjarmen som dekket over for manipulasjonen, falskheten, den mer eller mindre skjulte konkurransen som ble bedrevet (med de fleste midler), svertekampanjer og misunnelsen osv. Egentlig burde jeg ha skrevet misunnelsen først. Og det får meg litt på siden av tema:
      Den har ingen slike dimensjoner som hos P/N. Uansett livsforhold. Jo mer jeg har lest og tenkt på det, desto mer sikker er jeg på at misunnelsen deres er et hovedkriterium, og den antar helt andre dimensjoner enn hos folk flest. De mangler alltid noe og kan bli misunnelige for den minste ting. De unner deg ingenting.
      Si du har overvunnet alvorlig sykdom, har en anstrengt økonomi og nylig har opplevd dødsfall i nær familie. Så forteller du om en ganske vanlig hyttetur hvor du har kost deg og hatt det så fint. P/N oser av misunnelse selv vedkommende selv akkurat har vært på en flott utenlandstur. Det må være at de selv mangler forutsetninger for å få slike opplevelser ut av ting som vi får (?) Eller er det grandiositeten deres som ikke tåler at andre forteller om sine gleder? Hva mener bloggforfatter?

    4. Anonym: jeg tenker at det er helt riktig hva du skriver, og det er viktig at alle forstår dette.

      Psykopaten/narsissisten kan nettopp ha vunnet tusen kroner, men blir likevel misunnelig på den som like etterpå vinner ti kroner. Så enkelt er det. Og så forstyrret.

      Du trekker eksempelet enda litt lenger, med et objekt som har hatt mye motgang men så plutselig opplever litt medgang. Psykopaten vil likevel være misunnelig og evner ikke å moderere seg selv om objektet har gjennomgått mye. Dette siste henger naturlig nok sammen med den manglende evnen til ekte empati, samt sadisme (objektet fortjener kun motgang).

    5. Mia: til å foreta riktigere valg enn før, i alt fra valg av partner, venner og jobb til de små ting som valg av film og hva du skal spise til middag.

    6. Tusind tak for dette indlæg. Jeg har haft endnu en svær dag i dag og så ser jeg der er kommet endnu et fantastisk indlæg her, som omhandler lige netop det, min hjerne har arbejdet på højtryk med i dag TAK. Jeg føler mit liv kører parallelt med andre, de fortsætter deres gamle liv, med min ex og det nye offer og hendes børn og alle syntes at ” nu kører det igen ” De har ikke set mishandlingen og tænker ..de er vokset fra hinanden…hvorfor kommer du ikke snart ovenpå ,ligesom ex P.. Du må da tage dig sammen ( sådan føler jeg ) Jeg føler andre kører 140 på motorvejen, mens jeg sniger mig afsted i nødsporet … Med 20 km i timen..
      Mine børnebørn fortæller om den fantastiske bedstefar, der nu både vil bade , lege og være aktiv. Hvor glad han er og hans nye papdatterer og papbedste er så sjove og kloge osv…
      Jeg har et spørgsmål..så Tom og ensom som jeg føler mig af og til, nu to et halvt år siden, er det normalt og er det sådan psykopaten har det indeni ? Er det lykkedes ham at få overført nogle af hans egenskaber til mig ?
      Jeg kan huske i slutningen af min tid sammen med psykopaten, da tænkte jeg .. Er jeg blevet ham og er han blevet mig ? Og jeg har også læst , at det er sådan psykopaten operere.. Bagefter, da jeg var rask igen havd jeg ikke den følelse mere, men nu syntes jeg at den af og til kommer…denne tomhed og ensomhedsfølelse..
      Tilsidst endnu engang tak for et utrolig godt og relevant emne.

    7. Takk så mye for svar. så enig så enig.
      Lett å føle seg veldig ensom etter en slik erfaring, føler på det selv, heldigvis har jeg bloggen og støtte meg til, endelig noen som forstår.

    8. Det skal lige sigs at jeg virkelig har gjort alt for at komme videre Nk ( kan ikke gennemføres helt pga barn og børnebørn ) ny landsdel, nyt job, rejser, træning , netdating, ro og fred, cykle, vandre, yoga, højskole ja endda vandarrobic ha ha…jeg sidder ikke bare og har ondt af mig selv, men ferier, weekender og helligdage , de er svære. Det er der hvor man ( i min alder ) er sammen med sin mand, snakke om gode minder eller har familien samlet..og jeg er bare mig ..all alone ..mens psykopaten farer videre som om ingenting er hændt…..tilgive ham ? NEJ ,

    9. Til Mary. Enig med deg. Ikke tilgi, men forstå hvem han er.: en syk mann. Du er et helt menneske, men det er ikke han. Fattig langt inn i sjela.

    10. Mary : Akkurat sånn har jeg tenkt også med hensyn til at P har blitt meg og omvendt. Jeg tror at det hellige stedet man hadde inni seg selv, hvorfra man kunne nyte livet og seg selv har blitt banket opp og tråkket på så mange ganger at det på en måte har forsvunnet fra en. At man sitter der nummen og ensom tilbake ikke minst fordi man ikke lenger kjenner seg selv igjen og ikke kan hente næring fra dette hellige stedet lenger, i hvert fall ikke foreløpig.
      Dette arter seg for eksempel for meg som følgende : Før kunne jeg virkelig nyte å få en massasje av en proff masør. Jeg kunne bli helt svimeferdig fordi det gav en sånn fantastisk følelse i kroppen. En veldig sterk nytelse. Jeg var før en livsnyter også på andre områder. Hvis jeg nå prøver meg på å kjøpe en times massasje på det samme stedet føles det bare som meningsløse trefingre/rotfingre tar på meg. Jeg kjenner ingen nytelse lenger. Det er et stort savn. Trist. Jeg husker P var sånn som jeg har blitt da vi traff hverandre. P stilte seg helt uforstående til at det var mulig å nyte slike ting. Kanskje P var misunnelig. Kanskje P nyter livet nå? Hvem vet? Jeg har innført NK for over 2 år siden

    11. Spennende blogg jeg plutselig kom over..
      17 år med P er over. Han har funnet seg en ny. De venter barn og virker lykkelig. Alle rundt meg sier jeg skal være glad, men jeg er så innmari trist. Tenker at hun er sikkert mye bedre enn meg, hun får neppe juling og stygge ord.. Har brukt mye tid til psykiater pga dette forholdet, men nå kommer tankene om at det kanskje er jeg som er P. Skjønner ikke hvordan jeg kan elske en som har vært så grusom mot meg? Men jeg savner ham! Savner lidenskapen, følelsen av å være verdens lykkeligste menneske når alt var bra.. Jeg føler meg fortapt og alene i denne verden.. Sukk. Dagens syting. Skal dra ut å lufte bikkja og få tankene over på noe annet..😉

    12. For min del kom smerten før jeg flyktet – da jeg etter å ha tilegnet meg kunnskap innså hva min eks egentlig var. Han var et menneske med en personlighetsforstyrrelse, høyst sannsynlig en psykopat eller en narsissist. Jeg husker jeg ble sjokkert, og det var nesten som om et sceneteppe ble trukket fra. Det var grusomt å innse det. Det var nesten som om jeg kunne sitte og krysse av på en liste over kjennetegn på P/N. All manipuleringen og den psykiske volden – det var ikke min feil, det var ikke meg det var noe galt med – det var ham! Her jeg bor, er P en ganske profilert mann. Han kan dukke opp i lokalavisa, f.eks, med kommentarer og leserinnlegg. Og han lager seg en fasade på sosiale medier der han så klart blir applaudert og får sin dose med NF. Og da tenker jeg der jeg sitter i min “dimensjon”, som bloggforfatter kaller det – tenk om de visste hva jeg vet, hva og ikke minst hvem som skjuler seg bak den fine og flotte fasaden!
      Men jeg har også endret meg. Jeg har sluttet å se nyhetssendinger – orker ikke alle katastrofeoppslagene, all krisemaksimeringen, alt det tabloide. Jeg får med meg det nødvendigste på nettavisenes overskrifter. Jeg har til min store overraskelse oppdaget at jeg tør å si fra der jeg føler det behøves, sette ned foten. Jeg tror jeg er blitt flinkere til å følge magefølelsen – jeg tør å følge den, rett og slett. Slik sett er det jo blitt bedre! Jeg avsluttet det med en mann jeg datet i vinter – pga magefølelsen og en udefinerbar usikkerhet som jeg kjente. Nå dater jeg en ny mann som bare virker snill og god, og som gir meg en helt annen følelse av ro, varme og trygghet. Han vet foreløpig ingenting om P og hva jeg har vært gjennom, og jeg må bare se an om det kommer en naturlig anledning til å fortelle ihvertfall litt.
      Men smerten kommer av og til, den som er fullstendig overveldende. Og da må jeg tillate meg å gråte, få det ut. Jeg skriver side opp og side ned i en dagbok. Det hjelper. Tenker at jeg er heldig, tross alt. Jeg klarte å komme meg vekk fra P, selv om det har kostet. Jeg føler nå at jeg har et godt liv det meste av tiden, men disse nedturene som dukker opp, de koster. Nylig var jeg delvis sykmeldt et par måneder fordi jeg hadde en real nedtur igjen. At P trakasserer meg fortsatt og stadig finner nye veier, bl.a. gjennom vårt ene barn – det koster krefter. Og da er denne bloggen gull verdt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet og lest gamle innlegg og kommentarer her, og på nytt funnet ut at nei – det er ikke meg det er noe galt med allikevel. Så takk til bloggforfatter!

    13. Birgitte: eldre tekster handler om flere av tingene du nevner her. Bruk litt tid på å klikke deg tilbake til tekster fra 2015 og 2016. Du vil også finne mye relevant i min bok med samme navn. Lykke til 🙂

    14. Mary: Du skriver “Jeg har et spørgsmål..så Tom og ensom som jeg føler mig af og til, nu to et halvt år siden, er det normalt og er det sådan psykopaten har det indeni ? Er det lykkedes ham at få overført nogle af hans egenskaber til mig ?” For en normal hjerne er det helt normalt å føle seg ensom og tom etter et brudd. Har forholdet vært til en psykopat, er det normalt at ensomhetsfølelsen sitter i selv mange år etter at forholdet tok slutt. Du er i en prosess der alle de emosjonelle og de fornuftige egenskapene dine blir snudd på hodet og kastes rundt mange ganger. Man blir kanskje aldri helt den samme som man var før forholdet. Jeg er litt forsiktig med å anslå hvor lang tid en slik prosessen tar. Selv brukte jeg uforholdsmessig lang tid på å oppfatte hva jeg faktisk sto i, samt å ta inn over meg omfanget og konsekvensen av handlingene hans. Mitt forhold startet i 2004 og varte i tre år før jeg gjorde det slutt. Men det var først etter det at den virkelige mishandlingen startet. Bloggen eksisterte ikke den gang, så jeg fikk analysere situasjonen nokså alene uten faglig bistand. Jeg hadde for eksempel ikke hørt om NK, men innførte allikevel tidlig en light-versjon. Jeg innså sakte men sikkert at absolutt all reaksjon fra meg var narsissistisk påfyll for P, slik at jeg jobbet hardt med å ikke reagere eller føle noe som helst. Det ble et langvarig skuespill der jeg ikke fikk startet på selve helingsprosessen. Men dette ble altså starten på den emosjonelle løsrivelsen fra P og den pågikk i veldig mange år. Da bloggen her kom for noen få år siden forsto jeg at jeg har gjort mye riktig, men jeg manglet kunnskap om psykopati og hva personlighetsforstyrrelsen gjør med et normalt menneske. Jeg forsto for alvor at jeg hadde brukt lang tid, men at det hadde vært nødvendig for meg. Min eks var (er) en skjult narsissist, og mine nyervervede kunnskaper sa mye om nødvendigheten av egne konsekvente handlinger for både å bli helet, å komme videre, samt å unngå nye skadelige forhold. For å bruke bloggforfatters metafor om gutten som brant seg under matlaging, så visste jeg kun at jeg hadde det fryktelig vondt, men ikke hvordan jeg skulle heles. I dag er vi halvveis i 2018, og dette er året da jeg for første gang har gledet meg stort over livet! Det er mange år mellom 2004 og 2018. Om jeg tror at psykopaten har overført noen av sine egenskaper til deg? Vet du, det kan nesten se slik ut, men ikke helt. Enkelt fortalt kan man si at psykopater tømmer objektet for positive egenskaper og bruker disse selv for å ha det bra. P har nemlig ikke et rikt følelsesliv slik de normale har, de føler for eksempel ikke genuin positivitet og glede. De er nokså tomme, egosentriske snyltere og de trenger objekter som kan gi de alle de positive godene. Objektet gir og gir, men får mest av alt gift tilbake. Når objektet etter hvert ikke evner å gi mer, går psykopaten lett videre til neste objekt. Dette er en never ending story. Et voksent, normalt menneske snylter ikke på andre mennesker. De evner å finne positivitet og glede i seg selv, hver dag og kanskje mange ganger daglig. Et objekt som er tømt for disse egenskapene, men fylt opp av psykopatisk gift, trenger å kvitte seg med giften før han/hun kan komme videre. Den prosessen er viktig og den tar tid. Jeg vil tro at du er på god vei mot frigjøring fra giften, men du bruker lengre tid fordi du har mange som holder deg tilbake. Du blir stadig påminnet psykopatens eksistens. Allikevel har du kommet så langt at du evner å kjenne på ensomhetsfølelsen. Ensomhetsfølelse er normalt når man kvitter seg med det som har tatt plass, og psykopatisk gift tar stor plass! Så nei, du har ikke overtatt psykopatens personlige egenskaper. Det bare kjennes sånn ut fordi du er normal og evner å føle, også på det negative. En psykopat evner ikke det en gang, han/hun bruker all sin tid og energi på å erobre en ny kilde. En P/N uten noen form for narsissistisk kilde, er en meget deprimert, sengeliggende i fosterstilling, personlighet.

    15. Tusen takk for et flott innlegg. Kjenner meg enormt igjen i dimensjonen du beskriver her, det var akkurat som om du forteller noen om hvordan jeg har det.
      Smerten er nesten uutholdelig til tider. Sorgen så altoppslukende. En klarer ikke å forholde seg skikkelig til verden, og en isolerer seg. Alt blir så meningsløst og håpet er vanskelig å finne.
      Jeg skulle så gjerne ønske at en hadde en av-knapp, som en kunne skrudd av minner og følelser med.
      De fleste som skriver her inne, har erfaring med tidligere partnere. Selv har jeg kun blitt ghostet/fått taushetskuren av en venn jeg er veldig glad i. Og derfor føler jeg at alle andres erfaringer er så mye mer alvorlige. Prøver så godt jeg kan å overføre all info til min situasjon, men kjenner jeg kommer til kort mange ganger. Kjenner på at jeg er redd for å ikke ha rett til å reagere så sterkt på forkastingen og ikke bør sørge så mye over en relasjon som er ødeleggende. Vet det er tullete. Savner bare enda flere innlegg om P/N som nær venn, sosiale medier ol. (Har leste alt her inne til nå, så jeg vet at det allerede er en del, bare litt kronglete å finne tilbake til innlegg hvis en ikke husker dato osv)

    16. Trine: å ha en psykopatisk venn er på ingen måte “mindreverdig”. Grunnen er at en psykopatisk venn kan være like intens som en psykopatisk partner. En psykopatisk venn har også en tendens til å utviske skillet mellom vennskap og kjærlighet, slik at man nesten føler seg som en kjæreste til ham/henne i stedet for venn. Den eneste forskjellen er kanskje at man sjelden bor sammen med den psykopatiske vennen, men det er det også mange romantiske objekter som ikke har gjort.

    17. Til Kari : Mange tak for dit gode svar til mig, jeg har læst det flere gange og det hjælper mig …det du skriver om at være fyldt med psykopatisk gift, som man skal arbejde sig fri af. Det er jo netop det…de sidste mange år har mit liv handlet om HAM..er han sur, keder han sig..vil han hjem nu. Hele tiden har jeg været opmærksom på ham..hvordan er stemningen nu..har han drukket for meget igen osv. Det har været en lettelse at slippe for og også at prøve at omgive mig med søde , dejlige mennesker, hvis humør er normalt. Min ex N fandt på ting hele tiden, hvilket også var en belastning meget af tiden..men der skete jo også noget spændende tit og vi mødte mange mennesker…
      Jeg måtte forlade mit netværk og jeg føler på en måde, at han har taget det fra mig. Jeg håbede at jeg ville bevare det, men da det er ham og det nye offer der bor der nu..har de taget over. Kundskaben op psykopati har også gjort, at jeg må skille mig af med flere gamle venner og der er ikke kommet nye i stedet.
      Alt i alt er meget lykkedes for mig her det nye sted, men det nager mig at han er videre uden problemer og jeg må kæmpe for at komme ensomheden til livs. Han charmer alt og alle rundt sig , mens hende den kedelige sidder her alene efter 2,5 år. Bare jeg kunne være ligeglad..det er mit mål , jeg arbejder henimod…

    18. Hei
      Takk for et godt og viktig innlegg! Du er fantastisk blogg forfatter!
      Om Mary ønsker det tar jeg gjerne en kaffe eller litt vin en dag der vi kan dele erfaringer. Kan du sende henne en Mail kanskje?

    19. Mary: Du føler at han har tatt fra deg ditt nettverk, og det stemmer dessverre meget bra. For det er akkurat dette psykopater gjør; De tar fra deg alt som betyr noe for deg. De tar egenskapene dine, gleden, økonomien, nettverket, familien, feriemålet, bostedet, hobbyer, tilliten.. Ja, listen er nærmest endeløs. Til gjengjeld fyller de deg med gift av typen forakt, sjalusi, misunnelse, ødelagt selvtillit, hat, engstelse, redsel, mindreverd, energiløshet og mistenksomhet. Rollene har blitt snudd radikalt, og det er for jævlig! Men det er ikke håpløst Mary. Husk at han aldri har eiet noe ekte selv. Han har aldri vært noe. Han har snyltet alt fra deg og sikkert andre objekter. Det han har, er kun en falsk fasade som tiltrekker seg gode givere. Alt han er, er basert på hva han har snyltet fra bedre mennesker. Han er som du sier videre, tilsynelatende uten problemer. I dag vet jeg at jeg vil mye heller kjenne på ensomhet (gudene skal vite at jeg har kjent på den følelsen!) enn å måtte leve mitt liv basert på løgner, snylting og skuespill. Jeg vil mye heller tilbringe enda en kveld alene foran fjernsynet, fremfor å late som om jeg er interessant, vakker og festens midtpunkt. Det er så mye bedre med ektefølt ensomhet, enn et falsk rennommé som populær! Jeg har ikke datet noen ny ennå. Jeg har riktignok byttet jobb, noe jeg trodde skulle ta livet av meg med tanke på manglende selvtillit og gryende sosial angst. Det tok meg et helt år å bli trygg nok til å tenke mer enn en dag fremover i tid. Jeg har så vidt begynt å snakke om meg selv til andre. Venner som forsvant vil jeg ikke lenger ha tilbake. For når sant skal sies, så var vennskapet nokså overfladisk. De vil aldri forstå hva jeg har stått i. Det er de som fortsatt anser min eks for å være en herlig fri sjel med stor appetitt for det gode liv, og den væremåten var ikke forenelig med min jordnære væremåte. Dem om det. Nå og da kikker jeg innom på Facebook, og jeg er så glad jeg slipper å forhold meg personlig til bildene og tekstene som “beviser” hvordan lykke ser ut. For hva er egentlig lykke? I disse dager er “lykke” for meg å oppleve ekte følelser basert på ekte opplevelser, enten de er positive eller negative, enten de varer et kort sekund eller strekker seg litt lenger. Det handler om å sette pris på seg selv Mary. 🙂

    20. Første kommentar her. Dette var gjenkjennelig og svært presist beskrevet. Første gang jeg har lest noens beskrivelse av disse opplevelsene man sitter igjen med etter et giftig forhold. Takk til bloggeier og andre som kommenterer, jeg har lest omtrent alt annet her også, det har bidratt til en trygghet og et “opplevelsesfellesskap” i en utrygg og mørk tid.

    21. KARI: Veldig fine svar du gir til Mary.
      Du understreker hvor veldig omfattende skadene de påfører oss er (ingen andre enn vi som er berørt av det skjønner det).
      Så når du, Mary, har det vanskelig og ser P/N liksom leke seg videre, tenk på at det er en midlertidig fake du ser på. Det er så mye bedre som KARI skriver om å være ærlig med seg selv og utholde sine problemer og ensomhet, enn å leke superhappy på facebook osv.
      Du skriver at det er 2 1/5 år siden bruddet (Mary). Det er lenge når en fortviler og ikke har det bra. Samtidig er det ikke lang tid. Se på KARIs tidsperspektiver. Er redd du må smøre deg med tålmodighet før du virkelig føler at det snur, og finn gledene i livet så godt du kan i mellomtiden.
      Ikke bry deg om “Facebookshowet” til xen. All fake! Han kan lure noen en stund, men….
      Mye bedre å bygge opp en ekte identitet (etter å ha blitt frastjålet vår) og et ekte liv – med sine ekte gleder og sorger.

    22. Til Kari og Oslojente. Mange tak for jeres opbakning og gode svar, det holder mig oppe lige nu. Og Oslojente, jeg er næsten på vej allerede for at drikke et glas vin med dig, selvom der er langt fra mig…ved ikke hvad jeg skulle have gjort uden jer og denne blogg.
      Der er nu sket det i mit liv, at min datter og børnebørn nærmest er forsvundet ud af mit liv..min datter har fundet en ny kæreste og bruger nu al sin tid på ham og jeg hører næsten ikke fra hende.Jeg har , siden jeg forlod hendes far, hjulpet hende på al mulig måde ( hendes far gjorde ikke meget , han har ny uproblematisk familie ) Hun og hendes børn , kunne altid komme til mig, når der var problemer.
      Nu hvor hun selv er ” ovenpå ” glemme hun alt omkring sig … Akkurat ligesom hendes far ! Takket være information om psykopati, kan jeg desværre se, at hun gør nøjagtig som hendes far…det er skræmmende…
      Den gamle kæreste er glemt, jeg er glemt…den dag hun mødte den nye… Jeg ved hun kommer tilbage ” til mig ” den dag det ikke går mere ( idealisering, devaluering, forkastning ) Det er som at være med i en skræk film..to personer der stod mig så nær..har en personlighedsforstyrrelse…
      Min udfordring er at navigere i dette kaos og bevare mig selv..jeg elsker jo min datter og børnebørn og elskede min ex N ( den glade maske ) men med min kundskab kan jeg nu sætte grænser, passe på mig selv og forudsige næste træk..
      Tak Daniel for det store arbejde du gør og til alle der skriver her..tak for hjælp og støtte..I er der altid, når livet gør ondt..

    23. Til Kari : jeg har læst dit gode svar igen og igen og det er så rigtigt det du siger med, hvordan det gode liv er. Vi er blevet meget mere opmærksomme på, hvad der betyder noget her i livet og hvad der er overfladisk. Livet med psykopaten var overfladisk , kunstigt og uden reflektion. Derudover var vi på overarbejde hele tiden, pga tavshedskur, surhed eller anden underlig adfærd. Hellere lidt ensomhed her og der end det gamle liv. Nu kan vi gøre hvad vi vil, vi skal bare øve os i , at tænke på os selv først. Jeg tror de fleste her, er vant til at sætte sig selv til sidst ..det er slut med det nu. Jeg øver mig hver dag, og jeg er så viljestærk, at det nok skal lykkes , den egenskab fik psykopaten ikke taget fra mig !

    24. Dette stemmer så vanvittig med opplevelsen jeg hadde! Nesten skremmende at flere offer opplever «tapet» på samme psykiske måte.
      Jeg har forsøkt og opprettholde NK i flere år nå, og har samboer. Det som skjer er at jeg møter han enda på tilfeldige offentlige steder. Og det er nesten umulig og klare nk fordi han kommer opp til meg viss han ser meg, det går ikke an å ignorere han.. hva skal jeg gjøre??

    25. Er nå 3,5 mnd siden jeg flyttet.. er så rasende og sint inn i meg, noen dager føler jeg savn. Og noen dager litt deprimert. Er dette normalt? Takk for fin blogg.

    26. Leste dette innlegget på nytt igjen nå etter 1 mnd. siden sist. Unnskyld utrykket, men fy faen, dette er virkelig å treffe spikeren på hodet. Takk igjen til bloggforfatter for dette glimrende innlegget.

    27. Til Mary
      Jeg har lest alle dine kommentarer og det ser ut som vi har levd og lever samme liv. Det er så vondt
      etter over 30 år sammen med en N og nå 4 år etter jeg har kommet meg ut av forholdet. Har også erfart at en datter, etter kunnskap fra denne bloggen, mest sannsynlig også har en personlighetsforstyrrelse. Har også etter ny kunnskap her funnet ut at min mor også mest sannsynlig var en N men har i alle år tenkt at hun var bare vanskelig og gitt henne omsorg.
      Har mange tanker om at dette klarer jeg ikke og er fortvilet.
      Det gikk så fint første året etter bruddet for jeg var stolt av å klare å gjennomføre det som jeg har følt i mange år. Jeg ble så syk og et skjelvende aspeløv at jeg raste ned i vekt og klarte ikke spise og det var mange søvnløse netter. Jobben klarte jeg en stund til jeg ble sykmeldt i 7 mnd. Er tilbake i jobb og gjør mange positive ting med nye venninner.
      Det går bedre men har ofte mine nedturer.
      Har mye savn og føler meg ensom og da er bloggen en trøst. Er så glad for å finne denne bloggen som jeg har fulgt fra den begynte.
      Mary det hadde vært fint å kunne skrive eller møtes dersom du ønsker. Bloggforfatter kan gi deg min mailadresse.

    28. Du beskriver alt så bra! Bak månen og ny dimensjon hvor bagateller eller smalltalk ikke for noe mening lenger. Synes mye er overfladisk og kjedelig nå. Redd for ?kalde? situasjoner, liker jo nesten ikke folk lenger… nesten! Blir mye mer irritert og gjennomskuer mye mer enn før.
      Jeg møtte en ny mann, i ett halvt år nå, og sidene hans dukket opp sterkere enn med sist p. Martyr og evig skyld følelse påført meg konstant, så har lagt meg tidlig helt utslitt lenge nå. Veldig sjarmerende karismatisk og plutselig spydig og krass, et raseri og ordsalater i fleng. I går ble jeg spurt om jeg hadde en diagnose, etter å ha satt en grense… han tøyde. Jeg forsto alt nå i tide denne gangen takket være bloggen din!! Han maser på å flytte sammen og plutselig har jeg nesten lovet ting jeg ikke vil. Frykt og martyr om hverandre og et narcessistisk raseri.

    29. Jeg har tatt meg i å akseptere at han blir sur når jeg er sammen med sønnen min. Han sier han ikke er det og alt det der. Men lager alltid drama og bøll, når fra han. Nå sist ble det taushet, og masse spydigheter. Og jeg fikk skyldfølelse for at han hadde vært alene…

    30. Han er også mer og mer sint for at det går på mine premisser pga jeg har et lite barn og ikke alltid har tid. Sier han forstår men så maser han på flytte sammen i neste sekund. Trodde først det var adhd med dårlig impuls kontroll, og liker jo lidenskap og intens kjærlighet men forstår det går på kontroll nå. Har også merket grensene mine blir utslettet mer og mer, som bevis på kjærlighet til han. Mye drama og straffer meg når det ikke blir som han vil. Jeg har bært i intens love bombing. Veldig maskulin mann som virkelig har kommentaren, tar mye plass og mye driv. Har bare villet og vil være sammen med meg, veldig generøs og oppmerksom. Det var de spydige stikkene og raseri som han bortforklarte så lett…. og sjalusi fabrikkering som gjør meg i tvil nå, jeg tenkte dette var den store kjærligheten for jeg er så forelsket. Men dette skurrer jo veldig nå og med tanke på all manipuleringen som er der allerede, er det jo ikke noe å lure på?

    31. MARI: Uff da! Her var det mange illrøde flagg! Virker som om du ser dem godt selv også. Men så er du forelsket… Ble litt trist av å lese dette. Før denne bloggen eksisterte var jeg redd for å konkludere med at jeg traff flere P/N etter x mannen min. Tenkte at folk trodde jeg var så skadet at jeg så P/N over alt. (Noe de også sa mer eller mindre direkte). Det viser seg jo at vi som har vært borti typen tiltrekker oss flere/lar oss tiltrekke av flere av samme type.
      Du har et lite barn. Han blir sjalu på tiden du må bruke på barnet. La det bli avgjørende for deg. Verken barnet eller du trenger en sånn fyr! Livet blir så voldsomt mye mer vanskelig med sånne. Let go! Både du og barnet fortjener bedre.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg