Jeg fikk en mail fra en leser etter at jeg skrev denne teksten i august;
Leseren viste usedvanlig god innsikt i temaet mobbing og “barnepsykopater”. Dette er et felt leseren faktisk arbeider med til daglig.
Jeg synes innsikten var så god og viktig at jeg spurte om tillatelse til å publisere mailen. Den fikk jeg. Her gjengitt ordrett, men anonymisert.
Jeg har lest hva du har skrevet om mobbere. Jeg har i flere år holdt antimobbekurs for foreldre i et nettverk med en bestemt gruppering av barn.
Dette er barn som har forhøyet risk for å bli utsatt for mobbing.
Barn som mobber får en high av det, det er grunnen til at de fortsetter sin destruktive adferd. Vi snakker om disse barna som proaktivt aggressive – de søker aggresjon. På en eller annen måte. Og vi bruker mobbedefinisjonen, negativ rituell handling som man ikke kan verne seg mot.
Men vi kaller ikke mobberbarna for psykopater, det er for voldsomt begrep på barn, men det er hva de er. Bruker du den termen om barn, så blir du uglesett med en gang.
For vi tror ikke at barn kan være kalkulerte og grusomme. Det er feil.
De voksne psykopatene kommer et sted ifra.
Det er først når man opplever flere mobberbarn at man ser fellestrekkene i deres destruktive adferd. Og disse trekkene er identiske med psykopater.
Disse barna har det ikke bra, de er barn og mangler selvinnsikt og selvregulering. Og de får ikke korrigert sin destruktive adferd.
Et mobberbarn fortalte om hvordan han hadde stengt et annet barn inne i en diger bosskontainer. Typen i grønt stål som står i borettslag. Og hoppet og banket i denne kontaineren. Han stengte alle lukene.
Kan du forestille deg lyden? Og lukta?
Ungen inni hylte og skreik, og var livredd. Men mobberen bare fortsatte å banke i metallet. Enda han hørte hvor livredd ungen inni var.
Fordi mobberen ikke har evne til empati, kunne han overhodet ikke sette seg inn i hvordan det opplevdes for barnet inni kontaineren.
Fordi vi ikke omtaler og behandler mobberbarna som det de er, psykopater, så blir de heller ikke stoppet.
Skolen appellerer til deres samvittighet, empati, etc, jfr “forstår du at Guri blir lei seg når du gjør slik?”.
Det er fåfengt, fordi mobberbarnet ikke har de følelsene. Man appellerer til noe mobberbarnet ikke har! Det sier seg selv at de vil fortsette!
Ja, de fleste mobberbarn er psykopater. Og de blir verre jo eldre de er. Men noen mobber også uten å være psykopater – og de klarer man å stoppe.
Se pkt 3. Men her kaller man det en samtale. Det er ingen dialog i virkelige livet.
Se også SNU boka, finnes på biblioteket.
En konfrontasjon med mobberbarn er ingen dialog. De er så flinke til å manipulere, at man skal ikke diskutere. Da blir man lurt trill rundt. Ansvaret ligger på mobberen, og mobbing er overgrep. Det er ingen skylddeling her.
En stopp samtale er egentlig enkel:
- Jeg vet…..
- Det skal opphøre
- Hva skal du bidra med…
- Vi skal snakkes igjen…..
Jeg VET at du mobber Kari.
Det er et faktum man selv har bragt på bane gjennom research, snakke med andre lærere, elever, andre på skolen. Og fakta lar seg ikke diskutere.
Setningen slik den står åpner ikke for dialog/diskusjon. Og dermed ikke heller for at man selv blir manipulert.
Det skal opphøre.
Det er et krav, ingenting mer. Ingen diskusjon. Åpner ikke for det engang. Det skal bare opphøre nå, med en gang. Politiet diskuterer ikke overgrep. Et overgrep er et overgrep.
Hva skal du bidra med.
Det handler om at barnet må ha en opplevelse av å være delaktig i løsningen. De har kommet seg inn i et problem, og det problemet må de løse selv. Men de trenger selvsagt hjelp. Fordi det er barn.
Og ofte barn som ikke har det bra. De kan være venneløse pga egen destruktive oppførsel. Andre skyr de ofte. Eller er med dem fordi de selv er redde for å bli neste offer.
Men ofte forstår de ikke det selv. Fordi de er barn.
Vi skal snakkes igjen.
Handler litt om at de skal vite at du er der og følger med. Litt avskrekking. Og at barnet skjemmes litt over egen oppførsel. De har ikke vondt av å kjenne litt på skammen av å ha oppført seg dårlig mot andre. Men det skal ikke tippe over.
Her hører det også til at foreldre blir kontaktet. Og at barnet vet om det. Dessverre er denne trusselen i dag ikke så virksom som da jeg var liten.
Så holder man tett kontakt med mobberen en periode og slipper gradvis opp. Trenger ikke være samtale, kan være nok at man går gjennom skolegården og at mobberbarnet ser deg.
Når barnet er konfrontert, så skal man ikke gnage på gammelt. Barnet må få lov å få en sjanse til å legge det bak seg.
Ellers blir det håpløst.
Ofte vil 1-2-3 slike konfrontasjoner være nok.
Det var særlig en som jeg tok for meg. En gutt som tyranniserte en hel klasse. Alle jentene. Skolen snakket og snakket, men ingenting endret seg.
Atal gutt. Spytting, kloring, drapstrusler, sparking.
Av 8 jenter var det bare min unge som aldri ble plaget igjen. Jeg brukte metoden over. Gutten gikk lange veier rundt meg.
På en juletilstelning turte gutten ikke engang komme ut av bilen fordi jeg sto på plassen. Det hadde min mann sett. Min mann sa til, så jeg flyttet meg.
Og når jeg så gutten inne ved buffeten stilte jeg meg bevisst bak ham og spurte om han hadde smakt si eller så. Og jeg kom med anbefalinger til gutten. Small talk.
Det var for at gutten skulle erfare at jeg ikke var vond eller farlig.
Han var med i en klatre konkurranse, og jeg traff ham og moren ved inngangen. Da skrøt jeg til moren for en modig gutt hun hadde, for jeg hadde ALDRI turt å klatre så høyt.
Gutten strålte som en sol. Han var så glad. Ansiktet lyste. Og moren også.
Det er sikkert det eneste positive gutten noensinne hadde hørt om seg selv. Han var 8 år.
Halvannet år etter vi flyttet, ble jeg kontaktet av en forelder som ba om min hjelp. Guttungen hadde bare fortsatt.
Uten å vite om det hadde jeg de 3 verste mobberne i min klasse. Den ene var så voldsom at skolen flyttet ham med tvangsvedtak 3 år etter han var min elev. De andre to var bare følgere. Denne mobbergutten var et lam i mine timer. Han yppet et par ganger, men tok beskjeden. Han jobbet steinhardt. Jeg brukte ham som modell for de andre elevene.
De andre lærerne lurte på hva jeg gjorde. Gutten snakket kun om mine timer til kontaktlæreren gjennom hele uken. Jeg inviterte lærerne til å komme og se. Alle 4.
INGEN kom.
Jeg har tatt video av mine kursdeltagere, og vi har i felleskap sett på den etterpå og analysert. Det er usedvanlig lærerikt.
Særlig dette med bruk av kroppsposisjon ifht mobberen. De som setter seg vennlig overskrevs over stolen, ser det selv at de ikke blir tatt alvorlig.
Konfrontasjonen må gjøres av en som fremstår med autoritet. En 20 åring i cardigan og rosa bluse blir liten og puslete sammenlignet med en Margareth Thatcher type.
Pauser.
Effekten av pauser er enorm. Samme med blikk. Armgester.
De som babler i vei fordi de selv er nervøse. Dårlig.
Kort fortalt: En mobber er en psykopat. Og en psykopat gir seg bare for en større psykopat.
Dvs ved konfrontasjoner at man er en autoritet, saklig, og lar ikke mobberen få sjansen til å bruke sine vanlige manipulasjonsteknikker.
Og hvem er det som blir mobbet? De som har en indre sårbarhet som mobberen klarer å finne ut. Psykopater er jo glimrende på å spotte andres følelser, og bruke dem mot offeret.
Jo eldre mobbeofferet blir, jo bedre blir de på å dekke til sin indre sårbarhet. Derav avtar ofte mobbingen jo eldre man blir. Men skaden er allerede skjedd, offeret har fått store skader.
Husregler for bloggen
- Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
- Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
- Vi kommenterer aldri under fullt navn.
- Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
- Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
- Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
- Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
- Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
- Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
- Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
10 kommentarer
Tusen takk, dette var meget interessant og lærerikt!
behandler ps. dyr på samme måte som mennesker? De evner jo ikke noe annet. Jeg tenker at varm og kald/ straff og belønning er “ypperlig” for å få kontroll også på dyr… så kan det virke som om hunden er så lydig og de har så god kontakt utad, men så er det egentlig basert på frykt. Men jeg vil si at jeg har lagt merke til at hundene er bemerkelsesverdig rolig/lydig av de jeg har møtt hvor ps. har vært eier.
Det blir sagt at psykopatiske barn begynner å plage dyr, innen de “avanserer” til mennesker. Det handler om empatiløse og sadistiske handlinger som å (advarsel om makabre beskrivelser), sparke katter, brenne hunder mens hunden står lenket fast og ikke kan flykte, kutte opp frosker for å se hvordan de ser ut inni, bruke pinnsvin som fotball etc. Dette er dokumentert av flere.
Samtidig kan man ikke umiddelbart si at p/n behandler dyr dårlig. Jeg kjenner for eksempel narsissister som liker hunder og behandler dem bra, tar dem med til veterinær når de trenger det etc. At narsissister liker hunder har jeg hørt flere ganger. Grunnen er at hunder er føyelige og elsker narsissisten ubetinget. De samme narsissistene misliker ofte katter, fordi katter har egen vilje og ikke styres så lett.
Noe som har slått meg i min egen krets, er at når hunden dør, dette dyret som narsissisten visstnok elsket så høyt, så sørger han eller hun ikke. De bare rydder og vasker vekk sporene etter dyret, og går raskt i gang med å finne en ny hund. Jeg har kommet på besøk få dager etter at hunden er død, og alle spor er borte. Matskålen er vekk, lekene er vekk, og narsissisten er i helt normalt humør, som om hunden allerede er glemt.
Men selv om de liker hunder, og gjør “det man skal”. Tror du de er snille med dem når de er alene også? det får vi kanskje aldri vite.
Det er riktig, det får vi aldri vite. Da må man se hvordan hunden oppfører seg sammen med dem – sammen med andre. Virker den kuet? Nervøs? Men personlig så mistenker jeg ikke umiddelbart at hunden blir mishandlet, kun fordi eieren er p/n.
Dette er interessant, og absolutt noe jeg har erfart også!
Min p/n gjennom 20 år… Han skulle på død og liv ha hund i hus. Så stor og majestestisk som mulig selvsagt. Denne hunden adlød p/n ved det minste vink og de hadde et tilsynelatende godt forhold hund og mann…
Når hunden døde etter 8 år var det selvsagt sorg i familien og barna våre tok dette tyngst. Jeg var på jobb når dette skjedde og kom hjem på ettermiddagen. Få timer etterpå var det selvsagt postet en post på facebook med bilde av bikkja og et forsøk på å vise hvor knust han var. Samtidig var alle spor etter hunden slettet både inne og ute hos oss og den store luftegården vi hadde ute var han allerede igang med å fjerne. vi snakker 2-3 timer etter selve dødsfallet..
Det er et meget interessant emne dette her og igen er min ex N , lige efter bogen . Han hadede katte og da han var ung kaldte de andre ham for kattehaderen, fordi han engang havde sparket en kat. Han kunne bedre lide hunde. Vores datters hund, knurrede ofte ad ham og en gang vi skulle passe den, tog jeg ham i at rykke hårdt i hundesnoren, bare ved det mindste. Du er alt for blød ved den hund..sagde han til mig..du skal vise at det er dig der bestemmer. Det syntes jeg også jeg gjorde, min måde var bare ikke så hård som hans
Mht. børn og mobning , syntes jeg det bliver mere komplekst. Jeg har arbejdet med børn i 34 år og ikke ret mange af dem jeg har mødt, var desideret onde. Mange havde udfordringer de kæmpede med, men jeg syntes de fleste havde gode sider også. Enkelte havde dog psykopatiske træk , men de fleste børn , vil blomstre, hvis man kan styrke deres gode sider og se dem for den de er. Selvfølgelig ikke på bekostning af andre. Ofte var der i visse familier udfordringer, der besværliggjorde dette arbejde og børn kan være så skadede, at arbejdet med dem var stort set umuligt.
Kan man sige noget om, at børn er født psykopater, eller om det er noget der opstår senere i livet ? Det er ret interessant syntes jeg.. det undrer mig faktisk , at jeg ikke har mødt flere børn med psykopatiske træk ( jeg har også arbejdet på en specialskole for børn med udfordringer og forskellige diagnoser )
Her synes jeg det var veldig mye bra å viktig, særlig dette med nulltoleranse, stopp-samtalen og meget tydelige reaksjoner uten diskusjon. Jeg synes også det var fint at «følgerne» ble nevnt, og ivaretakelsen av mobberen (vi vil ikke at de skal blomstre).
Vi vet at det finnes voksne psykopater. Psykopaten var en gang barn, ergo finnes de også blant barn. Jeg faller allikevel av ved (den gjentatte) konklusjonen om at nesten alle barn som mobber, er psykopater. Den gryende psykopaten er blant dem, men i likhet med at ikke alle slemme handlinger hos voksne skyldes psykopati, så er heller ikke flesteparten av barn psykopater.
Jeg tenker mobbing eksisterer fortrinnsvis fordi det lar seg gjøre å mobbe. Altså at det tillates og/eller ikke slås effektivt nok ned på, eller ikke avdekkes. Å sikre gode kartlegginger og intervensjoner, er derfor avgjørende, som vedkommende her så godt beskriver og viser til.
Jeg mener mobbing ofte handler om blant annet posisjonering og innlærte strategier fremfor medfødt disposisjon for psykopati. Beslektet tema, er medias pågående tematisering av «snitching» (å tyste), der politiet m.fl. rapporterer om en sterk økning i stadig grovere trusler og voldsbruk blant ungdommer, der rekrutteringen kryper nedover mot barneskolealder. Snitching ses på som verre enn den kriminelle handlingen, og et blikk fra en tilfeldig stakkar kan være nok til at hele gjengen tar tak i deg og sjikanerer, sparker, spytter, slår, truer med kniv osv. Unge ned i 12-13 års alderen tør å stå med kniven på strupen på uskyldige, fordi de eldre og sterke i gjengen står bak og backer opp hvis noe skulle skje. Dette mafiainspirerte konseptet brer om seg, og årsakene er mange og sammensatte (uten å gå videre inn på de her. Det samme tenker jeg gjelder også for andre mobbere.
Psykopater finnes, de har ikke empati og er sadistisk anlagt. De er der blant barna, de også- blant alle de andre. Og nei, dette er ikke et forsøk på å si at mange mobbere kommer fra «vanskelige kår», det er mer sammensatt enn som så. Det er nå mine tanker.
Signe deg, Daniel, for at du finnes og så lenge har holdt ut å gjøre dette enestående arbeidet. Agape i sjelen din. Jfr. Martin Luther’s taler. Gud vet hva det må ha kostet deg på veien. Signe deg. Du har min kjærlighet og vil aldri glemmes. Nå skal jeg se den siste videoen din.