Ihvertfall ikke nødvendigvis lykkeligere.

Lykke er ikke det første som skjer. Og for noen skjer det aldri. Rehabilitering etter en psykopat handler først og fremst om mental vekst.

Jeg får likevel ofte spørsmålet “når får jeg det bedre?”. Det er naturlig at man søker lindring etter all smerten en p/n forårsaker. Det har for mange gått lang tid siden psykopaten. Hen er ikke lenger et problem. Men det sosiale livet har stagnert.

Mange beskriver likegyldighet overfor andre mennesker. De klarer ikke å føle det samme engasjementet i mennesker lenger.

Noen beskriver en nyoppstått forakt for andre mennesker. De er lei av dem, deres trivialiteter og frekkheter.

Noen beskriver fremmedgjørelse, som om de fortsatt befinner seg på samme planet som resten av menneskeheten, men i en annen dimensjon.

Andre beskriver frykt, som om de har fått en sosial angst som hittil var ukjent for dem. De trodde aldri at de i voksen alder ville oppleve frykt for sosialt samvær, når de tidligere elsket å være sammen med andre mennesker. Men nå ser de røde flagg overalt. De er hyperårvåkne og på vakt.

Jeg forteller dem at det er ikke frykt de opplever. Og ihvertfall ikke sosial angst. Det er vekst.

Senest i dag hadde jeg en konsultasjon med en leser hvor vi diskuterte dette. Jeg brukte en analogi i konsultasjonen som jeg nå vil bruke i denne teksten.

For det første så er vekst smertefullt. Da vi var unge, så fikk vi voksesmerter når det vred og vrengte seg i knoklene og organene våre, når de forandret både størrelse og fasong. Vekst er ikke behagelig. Og når du først har begynt på prosessen med å rehabiliteres etter psykopaten, så er veksten i gang. Den kan ikke reverseres. Det er noe du må gjennom. Og – akkurat som du ikke hadde kontroll på hvor høy du kom til å bli da du vokste som ung – så har du heller ikke kontroll på hvilken person du ender opp som når rehabiliteringen er over.

Når vi vokser mentalt så blir vi først og fremst klokere. Og det er ikke sikkert at klokskap fører til lykke eller et enklere liv. Mange kloke mennesker er ulykkelige. De største tenkerne, filosofene og intellektuelle i historien led ofte av tilbakevendende depresjoner. Hvorfor det? Mest sannsynlig fordi de så virkeligheten slik den var, på godt og vondt, men aller mest så de den tydeligere i all dens brutalitet. Tydeligere enn hva andre så – de som ikke hadde vokst.

Det er jo også en grunn til at barn, som har lav allmennkunnskap og mangel på livserfaring, generelt er lykkeligere enn voksne. Deres liv er en lek, fordi de foreløpig ikke vet bedre.

Tenk på høyden din. Kanskje er du 1,60. Eller 1,80. Noen av oss er sågar to meter høye. Din høyde avgjør hvordan du betrakter verden.

Tenk så på din hund eller katt, og hvor annerledes den betrakter verden nærmest fra gulvhøyde. Alt ser svært annerledes ut der nede. Av og til løfter jeg min hund opp i armene. Han veier ti kilo, så det går fint å holde ham en liten stund. Og hver gang han kommer opp i samme øyehøyde som meg så sperrer han opp øynene, som om han ser ting for første gang. Hjemmet ser nå helt annerledes ut for ham. Nå ser han ned på kjøkkenbenken, i stedet for opp på den (og kjøkkenbenker er som kjent av spesiell interesse for alle hunder). Og han får plutselig øye på trafikken gjennom vinduet – den som han vanligvis ikke ser fordi han tusler rundt på gulvet, under vinduskarmen. Nå kikker han ut på alle bilene, syklistene og fotgjengerne som passerer, som om det går opp for ham at den store verden er mye nærmere enn han trodde.

Og du, med dine 1,60 eller 1,80, tror som hunden at verden fra akkurat ditt ståsted er den riktige oppfattelsen av verden. Du kan såvidt se over hekken og inn til naboen. Men du kan ikke se lenger enn det. Du kan ikke se over naboens hus. Og du tror at dette er slik også alle andre betrakter verden.

Men hva skjer når du vokser?

Forestill deg at du blir ti meter høy. Nå kan du plutselig se langt over naboens hus. Du kan se hvor byen ender og landsbygden begynner. Du kan se ned på mange trær, i stedet for opp på dem. Ting du alltid trodde var store og viktige, som biler, er nå plutselig blitt veldig små og betydningsløse langt der nede på bakken.

Men hva ser du også? Du kan se hva som skjer forbi naboens hus og lenger ned i gaten. Du kan se nabogaten. Der pågår det et innbrudd. Noen stjeler ting fra et hus og bærer det ut i en ventende lastebil.

Du kan se bak naboens hus. Der står det en sortkledd person med finlandshette. Vedkommende står med en kniv i hånden. Du vet ikke om det er en mann eller en kvinne. Hen forsøker å gjemme seg bak naboens vegg. Du vet ikke hva vedkommende pønsker på, men nå vet du at hen er der. Du hadde ikke sett vedkommende hvis du fortsatt var 1,60 – hvis ikke du hadde vokst. Da hadde du fortsatt puslet i hagen din, lykkelig uvitende om en potensiell farlig person kun ti meter fra deg.

Ser du nå hvordan vekst kan forårsake frykt, fordi du ser mer enn før? Du leser folk bedre. Du ser sammenhenger bedre. Du avslører skjulte agendaer. Selvfølgelig er det skummelt å vokse! Din mentale størrelse påvirker ditt verdensbilde.

Vekst betyr også at du ikke nødvendigvis vokser nærmere andre mennesker. Det kan bety at du vokser fra dem.

Du kan bli lykkeligere av å vokse. På sikt. Etter at du har vendt deg til verden fra ditt nye ståsted. Men først etter at du har akseptert ditt nye perspektiv og lært deg å slappe av. Inntil da så vil du være årvåken, kanskje paranoid, akkurat som min hund når jeg løfter ham opp og han sperrer opp øynene i et forsøk på å ta inn alle de nye inntrykkene. Han er nysgjerrig, men han forsøker også å fange opp fare. På gulvet hadde han kontroll og var trygg på at verden var slik han oppfattet den der nede fra. Nå, en meter høyere opp, er alt annerledes og han føler seg utrygg. Han må reorientere seg og lære ting på nytt.

Det trenger han heldigvis ikke, for jeg setter ham ned på gulvet igjen. Halen reiser seg umiddelbart og han tripper fornøyd rundt slik han pleier. For på gulvet er verden igjen slik han kjenner den.

Det gjelder ikke for deg og meg. Vi ble ikke løftet opp. Vi vokste. Og vi kan ikke krympe ned til gammel størrelse igjen. Du må være forberedt på at det blir verre før det blir bedre.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.